På Cuba er noen likere enn andre.

Revolusjonen i 1958 hadde nok som målsetning å skape et samfunn preget av likhet. På Cuba i dag er noen likere enn andre. Etter 56 år med Castro-brødrenes eneveldige makt er de sosiale forskjellene store på Cuba.



Tidligere ansatt med ansvar for Fidel Castros
 sikkerhet, Juan R. Sànchez, har skrevet
 en bok om Fidels luksusliv.

En taxisjåfør forklarte for meg de store sosiale forskjellene som har oppstått på Cuba de siste årene, og særlig under Rauls reformer. «De som har en jobb med tilknytning til turistindustrien eller enda bedre en jobb i de få utenlandske firmaene som er etablert på Cuba, har gode økonomiske kår sammenlignet med den øvrige befolkningen», forklarte taxisjåføren. «Cubanere foretrekker usikre jobber der de kan håpe på tips fra utlendinger i dollar. I arbeid deres utdannelse gjør dem kvalifiserte til, tjener de luselønn i form av mellom 15 og 20 dollar i måneden», (rundt 150 kroner i måneden). Han utdypet: «Mange cubanere er avhengige av tilsendte penger fra slektninger som bor og jobber i utlandet. De familiene av cubanere som verken har jobb i turistindustri eller får tilsendt penger fra utlandet, møter jeg av og til i bruktbutikkene for salg av klær», fortalte han. «Disse har det tøft på Cuba i dag.»

Taxisjåføren så frem til at en ny generasjon ved partibyråkraten Miguel Diaz Canel skulle overta og gjennomføre kraftige reformer han mente var nødvendige på Cuba. Taxisjåføren var positiv til Rauls reformer, men mente den gamle «revolusjons-generasjonen» ved Castro-brødrene ikke ville være i stand til å gjennomføre de nødvendige reformene.



Sanchez' bok forteller om Fidels 20 storgods,
en øy og tre yatcher til disposisjon.

Raul Castro iverksatte i 2011 en kampanje for å bekjempe korrupsjon på Cuba. Cuba er av Transparency International i 2012 rangert som det 58., og i 2014 som det 63. mest korrupte land i verden. Bør den cubanske befolkningen likevel stole på at den påbegynte økonomiske transformasjonsprosessen ikke vil ende med at de som sitter på medie- og informasjonsmonopol ivaretar interessene til sin egen gruppe av partibyråkrater?

Vil Castro-dynastiet sikre seg selv nøkkelposisjoner og privatisert eiendom i det nye økonomiske systemet som er i ferd med å oppstå på Cuba?

Bilde av Fidel og sønnen Fidelito -
"En dag skal alt dette bli ditt, min sønn",
 eller sa Fidel noe annet til sønnen sin?

Jeg spurte taxisjåføren om han kjente til den overgangen fra statsdirigert planøkonomi til markedsøkonomi som hadde foregått i Russland og i Øst-Europa etter murens fall. «Vi cubanere får ikke noe informasjon om dette i TV-kanalene eller i Grandma», svarte taxisjåføren. (Grandma er Cubas svar på Sovjets «Pravda»). Elitene i kommunistpartiet er ikke ukjente verken med transformasjonsprosessene som foregikk i kommunistlandene etter murens fall eller overgangsprosessene til kapitalisme i Kina og Vietnam, land kommunistpartiets elite på Cuba forsøker å herme etter.

I slutten av september 2013 besøkte Fidelito Castro, Fidels sønn, Norge. I NRK Radio fikk han uimotsagt fremheve hvor udogmatiske regimet nå var blitt. Regimet var i følge ham, kun opptatt av å innføre på Cuba økonomiske virkemidler som kunne forbedre den cubanske økonomien, uavhengig av ideologiske merkelapper. På vegne av regimet fikk han også lov å understreke med hvilket alvor de ville hindre at transformasjonsprosessen fra planøkonomi til markedsøkonomi skulle skje for raskt, slik han bekymret seg for at det var i ferd med å skje i Vietnam. Fidelito fikk ingen spørsmål om brudd på menneskerettigheter eller andre kritiske spørsmål. Intervjuet ble avsluttet med et spørsmål vi, i følge journalisten, alle lurte på, nemlig; «Hvordan går det med helsa til Fidel?». Fidelito kunne forsikre om at det stod bra til med pappaen hans, el comandante.

Fidelito Castro - Fidels sønn.