Et kritisk blikk på Cubas museer avslører Castro-regimets løgner om seg selv.

Castro-regimets egen propaganda slik den blir fremstilt på Cubas museer avslører regimets totalitære tenkesett. Propagandaen gir innsikt om Castro-regimet og om Fidel Castros ettermæle. Tar man med seg en dose skepsis når man besøker museene regimet har fremstilt for revolusjonære pilegrimer og turister på Cuba, så skinner sannheten om regimet gjennom i løgnene regimet forteller om seg selv.

Forestillingen om den altomfattende og alle steds tilstedeværende USA-imperialismen har vært brukt i regimets propaganda for å unnskylde regimets vanstyre og korrupsjon. Regimet har ønsket å fremstille all konflikt på Cuba etter revolusjonen i 1958, som en strid mellom Castro-regimet og revolusjonen mot CIA og USA-imperialismen. CIA gjorde mye uklokt på Cuba de første årene etter revolusjonen. Likevel, å akseptere regimets ukritiske fremstilling av at all motstand mot Castro-regimet skulle være organisert og finansiert av CIA og «USA-imperialismen», er å gjøre alle Castros motstandere til ubetydelige statister i deres selvopplevde tragedie, tragedien Castro-dynastiet har påført Cuba.



Museo de los Bandidos i Trinidad.

 

Kommunistenes landbrukspolitikk illustrerer vanstyret, løgnene og propagandaen Castro-regimet representerer. Fidel Castro lyktes i å knuse den selvstendige klassen av småbønder. Cuba hadde før revolusjonen sammenlignet med samtidige spansk-talende land, en velfungerende landbruksektor, om dog mange fattige hadde et mangelfullt kosthold, og de sosiale forskjellene var store.

 

Det totalitære regimet knekte klassen av selvstendige bønder. Bondeopprør ble slått ned, og kooperativer ble opprettet. Mye jord ble liggende brakk. Bønder som mistet eiendomsretten til jorda si gadd ikke lenger jobbe så iherdig for å ta vare på det som ikke lenger var deres. Man sluttet med å sette kyr i noen dagers karantene så de fikk tømt seg for uønskete frø, før man flyttet dem til et nytt beite. Seiglivete ugressplanter spredde seg. Alle og ingen hadde ansvar for at kooperativet skulle fungere rasjonelt.[i]

 

De førte årene etter revolusjonen var det en rekke opprør blant bønder på Cuba. I byen Trinidad på Cuba har regimet opprettet et museum over det regimet kaller «bandittene», som ble drept etter å ha gjort opprør mot kommunistenes politikk overfor cubanske bønder, «Museo de los bandidos». Et kritisk blikk på museets propaganda-fremstilling av hvordan regimet utkalte fattige bønder til soldater, som mange av dem selv ble drept, mens de bekjempet fattige bønder som hadde forskanset seg i fjellene, avslører store interessekonflikter i det etter-revolusjonære Cuba. Bakgrunnen til alle de døde opprørssoldatene og soldatene Fidel Castro mobiliserte for å finkjemme fjellene der opprørerne hadde gjemt seg, viser at soldatene på begge sider tilhørte en fattig klasse av bønder. Museet i Trinidad forteller om militær motstand fra en selvstendig klasse av bønder som motsatte seg Castro-dynastiets styre av landbruksektoren.



Revolusjonsmuseet i Havanna

 

Museet kaller bondeopprørerne banditter, og hevder de dårlige utrustete bondesoldatene skulle være styrt av CIA. De spredte, tafatte forsøkene på forsyninger av våpen fra flydropp, som museet hevder skulle ha vært finansiert av CIA, illustrerer først og fremst hvor liten betydning den eventuelt begrensete hjelpen fra CIA må ha hatt. Museet avslutter utstillingen med et sitat fra daværende industriminister og ansvarlig for jordreformer Che Guevara. Che ble sitert på hvordan det «internasjonale oligarkiet» ble påført et alvorlig nederlag da opprøret fra de fattige, selvstendige bøndene ble knust. Museet avslører ufrivillig hvilken motstand Castro-regimet utløste blant fattige bønder på Cuba, og museet viser hvordan regimet knuste en klasse av selvstendige, fattige bønder.

 

Sosialistisk planøkonomi, kollektivisering og generelt vanstyre har gjort at Cuba lenge har måttet importere mat. Halvparten av landbruksjorda på Cuba har lenge ligget brakk. Cuba importerer nå 60% fra utlandet av maten befolkningen konsumerer. Mye av maten som blir importert kommer fra USA.[ii] Lillebror Raul Castro, som siden 2006/08 har overtatt styret av Cuba, forsøker nå reversere storebrors jordbrukspolitikk, og vil forsiktig prøve å bygge opp en ny klasse av selvstendige bønder, så lenge reformene ikke rokker ved Castro-dynastiets eneveldige makt. Statsapparatet som i sin tid knuste den selvstendige bondeklassen insisterer nå på at de er de rette til å bygge en velfungerende landbruksøkonomi opp igjen. Flaskehalser i distribusjon, samt fravær av eiendomsrett garantert ved lov, gjør det vanskelig å være selvstendig bonde på Cuba i dag.[iii]

Utstillingene i Revolusjonsmuseet i Havanna avsluttes med karikaturer av
tre amerikanske presidenter: Ronald Reagan, George Bush senior,
og George Bush junior.
Den svarte presidenten som gjorde seg til diktator, Fulgencio Batista,
blir her fremstilt med store "negerlepper".
Rasismen er utbredt på Cuba, men er et offisielt tabu.

Norske forsvarere av Castro-regimet, deriblant Even Underlid i artikkelen «Har vi ham nå?» På Manifests nettsider, hevder Castro-regimet ble utsatt for terror-angrep etter 1959, i årene frem til begynnelsen av 60-tallet. USA og CIA blandet seg utvilsomt inn i Cubas «indre anliggender» i årene etter revolusjonen. Men er det riktig at alle cubanske småbønder som gjorde opprør mot Fidel Castros landbrukspolitikk, som senere har vist seg så katastrofal for Cubas økonomi, alle var CIAs marionetter? Var bondeopprørerne kun statister i skjebnedramaet mellom den revolusjonære superhelten Fidel Castro mot «Uncle Sam» i revolusjonære troendes versjon av Davids kamp mot Goliat?

 

Ideen om kollektivisering av landbruket har heldigvis vært fremmed for norsk arbeiderbevegelse. I Norge kom Arbeiderpartiet til makten i 1935 ved å inngå kriseforlik med Bondepartiet. Avtalen opprettet kollektive samarbeidsformer, og ga store fordeler til norske bønder. Forestillinger blant noen få akademikere innen venstrefløyen i Arbeiderpartiet om å oppheve eiendomsretten og opprette kollektiver i norsk landbruk ble ikke tatt alvorlig verken fra Bondepartiet eller ledelsen i Ap. Halvard Lange og Haakon Meyers artikkel i tidsskriftet «Det tyvende århundret» i 1938, som foreslo kollektivisering av norsk landbruk, ble forbigått i stillhet.[iv]

---

[i] Den norske Cuba-komiteen mener imidlertid at utbredelsen av ugressplanter på Cuba ikke har noe med kollektivbrukene å gjøre, men kommer av at CIA skulle ha spredd ugressfrø ved å fly over Cuba i småfly. Det cubanske militæret, som under Cuba-krisen skjøt ned et amerikansk jagerfly, og som i 1996 skjøt ned to fly sendt av eksilcubanere i Florida for å spre flyveblader over cubansk territorium, skulle ifølge Norsk Cuba-forening, ikke ha klart verken å skyte ned eller dokumentere alle de CIA-organiserte småflyene som skulle ha spredd ugressfrø for å lamme Cuba økonomisk. (Innlegg av Terje Enger i Ny Tid april 2015.)

[ii] Til tross for embargoen er USA Cubas tredje største handelspartner. Kilde. ICLEP, diverse artikler.

[iii] Diverse artikler i ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

[iv] En presis gjengivelse av referansen til Meyer og Langes artikkel har jeg ikke for øyeblikket. Artikkelen ligger i en kasse jeg ikke kan finne blant flere kasser i boden akkurat nå. Jeg kom over artikkelen i forbindelse med arbeidet med min hovedoppgave i historie om Wilhelm Reichs Norgesopphold i 1934-39.

Intervju med Guillermo Fariñas 23 mai – del 2 – Prosessen mot General Ochoa.

(Min kommentar) – (Jeg kjente til at den engang oppofrende kommunisten Fariñas’ brudd med kommunistpartiet hadde noe med rettsaken mot den populære generalen Arnoldo Ochoa å gjøre. Saken rundt Ochoa har det blitt hevdet handlet om at Ochoa var i ferd med å bli så populær blant de militære på Cuba, som jo er et militærdiktatur, at Fidel så det ønskelig å kvitte seg med det Fidel forstod i fremtiden ville kunne bli en brysom utfordrer til makten på Cuba. I miljøet rundt Ochoa var det flere som var inspirert av den sovjetiske lederen Mikael Gorbatsjovs ideer om Perestrojka og Glasnost. Ved å knuse en mulig leder for det som kunne ha blitt et miljø som utfordret Castro-dynastiets makt, lyktes Fidel Castro i å hindre ideer fra Sovjet om reform av kommunismen i å spre seg på Cuba.

General Arnoldo Ochoa

 

General Arnoldo Ochoa var en dyktig og populær general, som skal ha hatt et nært forhold til Fidel Castro, men som i 1988 ble beskyldt for å ha ledet smugling av narkotika til USA. Ochoa ble sammen med en annen som ikke stod Fidel like nær, men som i likhet med Ochoa var kjent for å gjøre «skitne» og viktige oppdrag for Fidel, Tony La Guadia, ble utsatt for en forhastet rettsprosess som endte i en forhastet utført dødsstraff i 1989. Ochoa-saken er et tabu på Cuba. (Min kommentar slutt.)  

 

Guillermo Fariñas var opptatt av å forklare meg hvor nært Ochoa hadde stått Fidel Castro. Han nevnte en kjent tur Fidel foretok til Chile under Salvador Allendes regjeringstid , der tre cubanske militære fulgte Fidel, deriblant Ochoa. Fariñas understreket at Ochoa hadde deltatt i geriljavirksomhet i Venezuela på 70-tallet og ved flere tilfeller utført ubehagelige, skitne oppdrag for Fidel Castro.

 

Fariñas hadde møtt Ochoa. Fariñas hadde vært med på et traumatisk oppdrag sammen med Ochoa, en belastende kamphendelse under krigen i Angola. De hadde også senere blitt sendt på et annet oppdrag sammen til et annet afrikansk land, dersom jeg forstod Fariñas riktig. Etter den nevnte kamphendelsen i Angola var Fariñas en periode i det han kalte hus nr. 1, som slik jeg forstod ham, var en form for kommandosentral for cubanske styrker i Angola. Der drev hærledelsen med forskjellig kontrabande-virksomhet, noen drev med gullsmugling, noen med diamanter, og noen antageligvis også med narkotika-handel, i følge Fariñas. USA ble på denne tiden styrt av George Bush senior, som var kjent som kompromissløs mot narkotika-smugling. Castro-regimet var redde for at straffereaksjonen mot Manuel Noriega i Panama, som hadde deltatt i narkotika-smugling, også kunne skje med Cuba med samme grunngivelse. De visste at USA visste, og fryktet at bevis ville bli lagt frem for FN. Fariñas mente prosessen mot Ochoa var en manøver utført av Fidel Castro av frykt for at Cuba skulle lide en lignende skjebne som Panama under Noriega. Da beskyldningene kom om Ochoa, hevdet Fariñas at dette ikke kunne stemme, og da ble han utelukket fra partiet. I følge ham selv.

Ochoa og Fidel Castro

 

På mitt spørsmål om hvorvidt Ochoa virkelig kunne ha blitt en cubansk Gorbatsjov, svarte Fariñas at Ochoa nok heller ville ha kommet til å spille rollen som Boris Jeltsin enn som Gorbatsjov. (På Cuba har nok opposisjonen en annen oppfatning av Jeltsins ettermæle enn det vi har i Norge, kan man være fristet til å tenke.) Fariñas nevnte så en annen mer ideologisk mulig lederskikkelse opptatt av Glasnost og Perestrojka, som ville kunne ha blitt Cubas Gorbatsjov. Likevel, da Gorbatsjov var på besøk på Cuba, så snakket Ochoa og Gorbatsjov flytende russisk sammen. Fidel skal ikke ha skjønt noen ting av da snakket om, i følge Fariñas. Før vi forlot emnet Ochoa, nevnte Fariñas Camilo Cienfuegos skjebne. Cienfuegos er i ettertid sammen med Ernesto Che Guevara og Fidel Castro blitt fremhevet som de sentrale lederne for revolusjonen i 1958. Camilo Cienfuegos skal ha dødd i en flyulykke i Oktober 1959. Mange gjengir som Fariñas, påstander om at Cienfuegos skal ha blitt drept av Fidel Castro, fordi han var mer populær enn Fidel selv. 

 

På spørsmål om pavens rolle i fredsforhandlingene i Venezuela og forhandlingene mellom Obamas regjering og Castro-regimet, understreket Fariñas sin skepsis mot paven. (Paven har blitt kritisert for å la regimene kjøpe seg tid og la de få hvitvaske seg ved å vise forhandlingsvilje, som i realiteten ikke er alvorlig ment fra regimenes side.)

 

Paven er ikke bare pave for tilhengerne av frigjøringsteologi, men for alle katolske kristne. Fariñas er enig med Lillian Tintori, kona til Leopoldo Lopez. Paven er medskyldig i regimenes ugjerninger, både regimene i Venezuela og på Cuba. Farinas mente at paven må ha instruert kardinalen, Den katolske kirkens leder på Cuba til å innta politiske holdninger og ytre seg politisk, slik jeg forstod Fariñas. Kardinalen på Cuba kunne ikke ha opptrådt på den måten han gjorde overfor regimet, uten å ha hatt godkjennelse fra paven. Mitt spørsmål om hvorvidt paven var naiv i sin tilnærming til diktaturet på Cuba, unnlot han å svare direkte på, men jeg oppfattet ham som om han avviste min hypotese om pavens naivitet, som forklaring på det mange opposisjonelle oppfatter som pavens medløperi.

Ochoa og Fidel Castro

 

Den cubanske opposisjonsbevegelsen har fått det tøffere etter Obamas initiativ om normalisering. Undertrykkelsen har økt, flere er blitt arrestert og antallet politiske fanger har økt. Jeg nevnte for Fariñas en video der utdelte «subversive» flygeblader på en plass i Havnna vekket interesse og begeistring blant tilskuere som plukket opp flygebladene.

 

Var cubanere i ferd med å miste den handlings-lammende frykten for regimet? spurte jeg ham. Fariñas påpekte hvordan objektive og subjektive årsaksforhold utløste folkelige revolusjoner og opprør mot regimer. De objektive er de økonomiske og sosiale forholdene, alle manglene og den vanskelige hverdagen for de fleste cubanere. De subjektive årsaksforholdene er hvordan folket opplever lederne, både de med makten og de som opponerer mot makten. Fariñas understreket i hvor stor grad regimet var villige til å gjøre det som var nødvendig for å bevare regimets makt, ved trusler, trakassering og om nødvendig, ved drap.

 

Det politiske våpenet, å benytte seg av sultestreik, mente Fariñas var en strategi for å synliggjøre volden regimet utøver overfor sine meningsmotstandere. Regimet dreper ikke sine motstandere ved å drepe folk i gatene, men de har vært vant til å kunne uskadeliggjøre, kunne kvitte seg med politiske meningsmotstandere, ved å fengsle dem og undertrykke fanger i fengsel. Opposisjonelle og vanlige fangers bruk av sultestreik, gjør at regimet ikke lenger kan gjøre hva de vil med fanger i fengsler.

Bildet av Fidel Castro og Arnoldo Ochoa forteller en interessant historie.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har skrevet om prosessen mot General Ochoa:


http://iclep.org/el-temor-del-regimen-empujo-el-apresurado-juicio-y-fusilamiento-de-arnaldo-ochoaarl/


http://iclep.org/el-general-arnaldo-ochoa-nunca-creyo-aue-iba-ser-fusilado-refesracando-la-historia/


En historie om et interessant fotografi: http://www.cubanalisis.com/ART%CDCULOS/DEL%20PINO%20-%20LA%20HORA%20DE%20LA%20VERDAD.htm