Intervju med Knut Flottorp.

Hugo Chavez sørget for at det dryppet på hans nærmeste.

Knut Flottorp: Norske medier ser bare på visjonene til Chavez i dekningen av hva som skjer i Venezuela. Næringslivskretsene jeg ble kjent med i Venezuela var de første årene for Chavez. Chavez gikk ikke inn og kontrollerte aktørene i næringslivet de første årene, og politikerne fra miljøet jeg kjente, ville ikke inn på kontorene til Chavez. De inngikk heller en allianse med ham. Chavez skapte mye begeistring og optimisme de første årene ved makten.

Det var stor optimisme, men mangel på strategi. Chavez fant folkene han ville ha, så ”bar det på skauen”. Alle skulle fordele. Det ble veldig fort noen som kom i posisjoner. De tok kontroll over enorme pengemidler, og stakk penger i egen lomme.

Døtrene til Chavez. hvor mye er de egentlig gode for?

Oljen generer store verdier, verdier vi i Norge heller aldri ser, kommisjonen for de som driver oljehandel. Store banker kontrollerer dette. Da Hugo Chavez kom til makten doblet han gebyrene staten tok fra utenlandske banker for å drive handel med venezuelansk olje, fra 5 cent til 10 cent per fat. Noen år senere kuttet han vekk hele mellomleddet, de som skulle ha gebyrer eller kommisjon. Etterhvert som chavistene nasjonaliserte og tok over oljehandelen, handlet Chavez direkte med kineserne mot 2 prosent i egen kommisjon. Kineserne handler ut i fra priser de låser fast for 6 måneder av gangen. For Chavez var det helt greit. Chavez kjøpte også en bank i New York der han plasserte sine personlige inntekter fra oljehandelen. Chavez var grådig, og sikret seg enorme beløp. Datteren hans, Gaby, er i dag i følge Forbes, god for 40 milliarder dollar.

(Påstanden fra Forbes har blitt kritisert, bl.a. fordi Forbes, i følge Roar Nerdal, har en tendens til å regne statseiendom i ”sosialistiske” land, som privateiendom for de styrende. JJs kommentar.)

Jan Jørgen: Hvem er du Knut Flottorp?

KF: Jeg er en norsk matematiker og økonom, med bakgrunn fra telecom-bransjen, som har jobbet innen ulike norske og internasjonale selskaper, og har drevet med næringsvirksomhet i Venezuela siden 1997. Jeg har jobbet innen store, internasjonale selskaper med kontorer i europeiske storbyer, med ansvar for å spre mobilnett. Jeg har etterhvert blitt kjent med mange av de viktigste næringslivsaktørene i Venezuela. Nærest kjennskap har jeg hatt til miljøet rundt Delsa Solorzano i Chacao. Dette miljøet har så senere fått nære bånd til miljøene rundt de ledende opposisjonspolitikerne Leopoldo Lopez og Maria Machado.

Tenk hvordan hovedstaden, Caracas, er bygget opp, delt ved den store ringveien. Chavez holdt seg nede i dalen, mens nettverket av næringslivsledere som jeg ble kjent med, befant seg oppe i fjellsidene. De har en annen mentalitet. Dersom du slik noen av dem gjorde, eide mer enn et norsk oljefond, trenger du ikke å drive med politikk.

Delsa Solorzano

Delsa Solorzano og Leopoldo Lopez bor i Chacao, som er en bydel i Caracas, ved siden av Altamira. De deler T-banestajon. Alle de store bankene holder til her - “Chacioto”. Alle går og spiser på “Weekend” . Det er et Italiensk strøk, mange små restauranter, de danser tango - ikke salsa og meringue. Chacao tilsvarer nok “Bogstaveien” og den helt øverste delen av Holmenkollen i Oslo.

De som bor her er familier med enorme midler i USA. Skattesatsene var lave, fem prosent skatt, for noen bare 2,5 prosent skatt, og det du tjente over 100 000 dollar, slapp du å betale skatt for. Siden pengene tjenes i utlandet, så kan de jo ikke betale skatt, eller slettes ikke for mer enn 10 ganger minstelønn. Men de bruker masse penger. De har en ordning om at de betaler skatt (5%) etter en god lønn (omkring 500 000 - ), så betaler de 25 000 i skatt. Men de tar bare ut pengene de trenger og veksler de inn i lokal valuta. De er ikke berørt av inflasjon eller de har det helt greit fordi dere månedslønn er det samme i dollar. De er også skånet for vekslings skatt (20%), for å veksle fra dollar til venezuelanske bolivar, fordi mange er leverandører som blir betalt i lokal valuta, og skal betale utenlandske selskaper i USD. Dette er bedre enn Cayman Island, fordi de bor i en by, kan ta T-bane og spise på restaurant.
 

Chacao, Caracas, Venezuela.

JJ: Hva endret seg under Hugo Chavez?

KF: Chavez var altså veldig grådig. ”Hvis du skal gjøre noe, så må du betale meg”, slik fungerte det. Chavez sørget for at det dryppet på hans nærmeste. De er blitt rike på dollars, syltet ned i amerikanske banker. Chavez kjøpte seg inn i en bitte liten bank i New York. Staten var ikke inni dette, det var Hugo Chavez helt privat. Det var ingen andre. Ingen AS. Senere betalte han andre med pengene fra banken der han plasserte sine store inntekter, sin formue. For å få mer penger til eget forbruk, høynet Chavez altså kommisjonen han tok fra de som mottok venezuelansk olje. Det statlige oljeselskapet, PDVSA betalte skatt helt uendret - Chavez betalte ikke noe. Men Chavez betalte andre for tjenester og på denne måten ble det økonomi i det.

Pengene fløyt inn. Folk mottok enorme beløp. De blokkerte også andre. De trengte ikke å høre på de som kom med løsninger, for de hadde en annen agenda. De trengte ikke å være kreative, skape verdier. De kontrollerte et system der mye penger var i omløp.

Chavez kom altså til makten for å tjene penger. Jeg jobbet i selskapet Amco og hadde møter med det statlige oljeselskapet, PDSVA. Vi som drev med næringsvirksomhet, sluttet etter hvert å ta hensyn til Chavez. Det har med fokus å gjøre. I møter med ham landet øynene hans ofte på pene ben. Vi måtte passe på at kvinnene vi hadde med til viktige møter ikke var for pene, og ikke hadde for mye utringning eller for korte skjørt. Til slutt, måtte damene vi hadde med på møter gå i Ola-bukser. Man hadde en viktig målsetning for møtet, og så mistet han konsentrasjonen for agendaen for møtet, for så til slutt noen ganger å ende opp til sengs med den kvinnelige møtedeltakeren. Noen ganger rådførte vi oss med de som jobbet på kontoret hans, og dersom de fortalte at Chavez var i ”det humøret”, og vi hadde viktige spørsmål på en agenda for et møte, så hjelp de som jobbet på kontoret hans oss med å fortelle ham at møtekalenderen hans var full den dagen, og det viktige møtet vi ville ha, måtte bli utsatt til senere.

Men han klådde ikke på damene, og damene la seg etter ham også, jaget ham. Han var ikke avhold, men drakk seg aldri full. Chavez var alltid propell, som om han skulle ha forspist seg på sukker.

Leopooldo Lopez i fengsel.

Cubanerne bidro til å utdanne leger i Venezuela, slik at det en stund ble nok leger, selv om det var dårlig utdannete leger. Cubanerne har også lagt det digitale bredbåndsnettet i Venezuela. Mange cubanere var utdannet innen teknologi i Europa på 80-tallet, gjennom samarbeidet med østblokk-landene. Da ISDN-systemet ble rullet ut i hele Europa, var enkelte cubanere med i arbeidet. Mens Cuba hadde det samme systemet som i Norge, hadde USA et gammeldags, analogt system, som fremdeles er styrende for internett og digitale tjeneste i USA. Telecom-bransjen ble i sin tid beskyttet av lovgivning vedtatt av Bill Clintons regjering. Bredbåndsystemet i USA er fortsatt veldig tregt, fordi det er analogt.

JJ: Hvorfor gikk det galt i Venezuela?

KF: Jeg har sett oppgaver over PDVSAs salg av olje. Mange var engasjert i dette, og det er blant disse at det ble penger til annen handel: Gull og narkotika. Men de hadde alt satt opp, også kontroll over Banco Central, den venezuelanske nasjonalbanken. Russiske selskaper er blitt betalt i Bolivars - for å gjøre det umulig å spore for andre banker. De har tilbudt flylaster med venezuelanske bolivarer for å veksle dette til USD. Dette er “loco y no poco loco”. Dette foregikk i Florida sammen med oppgjør for investeringen i eiendom og hoteller. Ingen ting er rapportert, alt er dekket over og pengene fordelt. 

Leopoldo Lopez

PDVSA kan si at de skal godkjenne en leverandør. Det kan være at de skal sjekke at selskapet betaler skatt. Så at regnskapet er revidert som i Norge. Men i Sør-Amerika er det ofte at det finnes en fetter i systemet. Dette er komplett umulig å vite, om du ikke har oversikt over sosiale nettverk. Dermed så sikrer du at en fetter kan bosette seg i USA og skrive tilbud til PDVSA - vanligvis dobler de verdien i lokal valuta - omtrent som at Baker regner kr. 15,- per USD - da blir det fryktelig dyrt. Jeg har sett utstyr de har betalt 10 ganger prisen for. 

Chavez ville være den nye ”Che” Guevara. Han hadde ikke gangsyn. Chavez var ingen sosialist, men kom til makten for å tjene penger, slik også enkelte colombianske geriljaledere har påpekt. Chavez var likevel stolt av det han mente chavistene hadde fått til overfor småfolket, de fattige i Venezuela. Flere av støttespillerne til Chavez hadde studert i Frankrike, og kjente det intellektuelle miljøet. Chavez lot seg påvirke. Han elsket å spille rollen som den nye ”Che” for vestlige, europeiske intellektuelle. Samtidig var han veldig opptatt av hva som skjedde under militærkuppet mot Salvador Allende i 1973, og hva som skjedde med den myrdete, visesangeren og kommunisten Victor Jara.

JJ: Så hva skal til for å få Venezuela på fote igjen, gitt den økonomiske, sosiale og teknologiske krisen landet befinner seg i? Har chavistene gjort det umulig å bygge opp PDSVA til en sterk statlig aktør i oljebransjen i Venezuela, siden de har dels mistet og dels kvittet seg med så mye viktig teknologisk kompetanse. Har chavistene skuslet bort arvesølvet?

Maria Machado

KF: Best case-scenario for gjenoppbygging er at venezuelanerne kunne få landet på fote før sommeren. Institusjoner må på plass. Høyesterett må komme inn i det hele. Luiza Ortega, er i Brussel, for å få ICC, den internasjonale domstolen i Haag til å involvere seg mot regimet.

Så må man få kontroll på spørsmålet om kommisjon, gebyrer og korrupsjon. Private betalinger fra ulovlige midler må skilles ut fra ærlig betaling av gebyrer for ulike tjenester. Korrupsjon må skilles fra det som ikke er korrupsjon.

Landets største vannstasjon, et megakraftverk, fungerer ikke, fordi det ikke er blitt vedlikeholdt. Naturforholdene med elver og vannfall ligger jo fortsatt til rette, det regner hele tiden, og nye turbiner og annet utstyr er produsert, men ikke installert, fordi noen ville ha penger under bordet, som de ikke fikk. Dropper man kravet om penger under bordet innen f.eks. elektrisitet og vannverk, så gjenstår det på en måte bare å trykke på knappene, så er viktig infrastruktur oppe og går innen rimelig tid.

Før var det PDVSA som fisket de to-tre beste i klassen, du vant i konkurransen og ble ansatt om du ble best på skolen. Spørsmålet om teknologisk kyndig personale innen PDSVA vil imidlertid løse seg. Når pengene på nytt flommer inn, så vil de dyktige menneskene komme tilbake. Det vil alltid friste dyktige mennesker å få godt betalte jobber og leve et spennende og behagelig liv i et land, der man kan leve et så godt liv som man kan i Venezuela.

(Knut prøver å skjule et smil i det han ser ut av vinduet i det snøfylte og vinterkalde Norge.)

JJ: Men har ikke chavistene nettopp ved å kvitte seg med nøkkelkompetanse innen PDSVA skuslet bort arvesølvet og gjort en gjenoppbygging av det statlige oljeselskapet avhengig av private aktørers hjelp? Venezuela vil vel være ut av stand til i nær fremtid å la oljeinntekter på nytt kunne bli en mulig kraft for velferdspolitikk?

KF: Norge er et lite land med en veldig statsstyrt økonomi. Venezuela et stort land, lettere med lokale enheter. Det er lettere å bygge opp en sterk økonomi dersom hver region kan trekke opp, konkurrere og spille opp med hverandre.

JJ: Men med desentraliserte regioner, så vil vel ikke Venezuela kunne bli et omfordelende velferdssamfunn, slik chavistene i sin retorikk hevdet at de ville skape, vil det vel?

KF: Å få økonomien til å spille seg ut, har med kompleksitet å gjøre. Leopoldo Lopez planlegger for en desentralisert økonomi. Lopez driver med “Strategic Modelling” - lage modeller som kan brukes ved sosioøkonomisk planlegging. Dette er fellesarv mellom økonomi og data. Det er brukt i “Information Engineering”.

Så må de få kontroll på de mange våpnene som flyter rundt i Venezuela. De må få kontroll på kriminaliteten. Våpen må beslaglegges, holdninger må endres. Det bør på nytt bli ulovlig å vise våpen offentlig. Folk bør igjen avsky våpen, og å true med maktbruk må bli uakseptabelt. 

JJ: Og Henrique Capriles?

KF: Han er i periferien av nettverket rundt de jeg kjenner, og har ikke jeg kontakt med. Capriles tilhører et annet nettverk.

Knut Flottorp

Leopoldo Lopez sitter nå i husarrest, men han har jevnlig kontakt med andre deler av opposisjonen, som Juan Guaido.

(Juan Guaido er leder for Parlamentet, som ble valgt i 2015. Siden gjenvalget av Nicolas Maduro ikke ble anerkjent av det internasjonale samfunn, har Guaido i januar 2019, da Maduros andre presidentperiode skulle begynne, erklært seg som de facto president i Venezuela. JJ-kommentar). 
 De som passer på Leopoldo Lopez aksepterer at han tar kontakt med folk utenifra, så lenge det ikke blir noe oppstuss om det. Guaido får instruksjoner av Lopez, gjør som han sier. Leopoldo Lopez er den som tenker ut den langsiktige strategien.

Juan Gaudio

Maria Machado er den som binder de kompliserte opposisjonsnettverkene sammen.

Hun er den sterke, som vever sammen de komplekse tingene. Machado fremstår som en dronning, hun er alt du kan drømme om i en kvinne, hennes måte å være på. Det er hun som har tenkt ut strategien rundt definisjonen av tyranni, nå ved ordet ”usurpator”.

Et kritisk blikk på Cubas museer avslører Castro-regimets løgner om seg selv.

Castro-regimets egen propaganda slik den blir fremstilt på Cubas museer avslører regimets totalitære tenkesett. Propagandaen gir innsikt om Castro-regimet og om Fidel Castros ettermæle. Tar man med seg en dose skepsis når man besøker museene regimet har fremstilt for revolusjonære pilegrimer og turister på Cuba, så skinner sannheten om regimet gjennom i løgnene regimet forteller om seg selv.

Forestillingen om den altomfattende og alle steds tilstedeværende USA-imperialismen har vært brukt i regimets propaganda for å unnskylde regimets vanstyre og korrupsjon. Regimet har ønsket å fremstille all konflikt på Cuba etter revolusjonen i 1958, som en strid mellom Castro-regimet og revolusjonen mot CIA og USA-imperialismen. CIA gjorde mye uklokt på Cuba de første årene etter revolusjonen. Likevel, å akseptere regimets ukritiske fremstilling av at all motstand mot Castro-regimet skulle være organisert og finansiert av CIA og «USA-imperialismen», er å gjøre alle Castros motstandere til ubetydelige statister i deres selvopplevde tragedie, tragedien Castro-dynastiet har påført Cuba.



Museo de los Bandidos i Trinidad.

 

Kommunistenes landbrukspolitikk illustrerer vanstyret, løgnene og propagandaen Castro-regimet representerer. Fidel Castro lyktes i å knuse den selvstendige klassen av småbønder. Cuba hadde før revolusjonen sammenlignet med samtidige spansk-talende land, en velfungerende landbruksektor, om dog mange fattige hadde et mangelfullt kosthold, og de sosiale forskjellene var store.

 

Det totalitære regimet knekte klassen av selvstendige bønder. Bondeopprør ble slått ned, og kooperativer ble opprettet. Mye jord ble liggende brakk. Bønder som mistet eiendomsretten til jorda si gadd ikke lenger jobbe så iherdig for å ta vare på det som ikke lenger var deres. Man sluttet med å sette kyr i noen dagers karantene så de fikk tømt seg for uønskete frø, før man flyttet dem til et nytt beite. Seiglivete ugressplanter spredde seg. Alle og ingen hadde ansvar for at kooperativet skulle fungere rasjonelt.[i]

 

De førte årene etter revolusjonen var det en rekke opprør blant bønder på Cuba. I byen Trinidad på Cuba har regimet opprettet et museum over det regimet kaller «bandittene», som ble drept etter å ha gjort opprør mot kommunistenes politikk overfor cubanske bønder, «Museo de los bandidos». Et kritisk blikk på museets propaganda-fremstilling av hvordan regimet utkalte fattige bønder til soldater, som mange av dem selv ble drept, mens de bekjempet fattige bønder som hadde forskanset seg i fjellene, avslører store interessekonflikter i det etter-revolusjonære Cuba. Bakgrunnen til alle de døde opprørssoldatene og soldatene Fidel Castro mobiliserte for å finkjemme fjellene der opprørerne hadde gjemt seg, viser at soldatene på begge sider tilhørte en fattig klasse av bønder. Museet i Trinidad forteller om militær motstand fra en selvstendig klasse av bønder som motsatte seg Castro-dynastiets styre av landbruksektoren.



Revolusjonsmuseet i Havanna

 

Museet kaller bondeopprørerne banditter, og hevder de dårlige utrustete bondesoldatene skulle være styrt av CIA. De spredte, tafatte forsøkene på forsyninger av våpen fra flydropp, som museet hevder skulle ha vært finansiert av CIA, illustrerer først og fremst hvor liten betydning den eventuelt begrensete hjelpen fra CIA må ha hatt. Museet avslutter utstillingen med et sitat fra daværende industriminister og ansvarlig for jordreformer Che Guevara. Che ble sitert på hvordan det «internasjonale oligarkiet» ble påført et alvorlig nederlag da opprøret fra de fattige, selvstendige bøndene ble knust. Museet avslører ufrivillig hvilken motstand Castro-regimet utløste blant fattige bønder på Cuba, og museet viser hvordan regimet knuste en klasse av selvstendige, fattige bønder.

 

Sosialistisk planøkonomi, kollektivisering og generelt vanstyre har gjort at Cuba lenge har måttet importere mat. Halvparten av landbruksjorda på Cuba har lenge ligget brakk. Cuba importerer nå 60% fra utlandet av maten befolkningen konsumerer. Mye av maten som blir importert kommer fra USA.[ii] Lillebror Raul Castro, som siden 2006/08 har overtatt styret av Cuba, forsøker nå reversere storebrors jordbrukspolitikk, og vil forsiktig prøve å bygge opp en ny klasse av selvstendige bønder, så lenge reformene ikke rokker ved Castro-dynastiets eneveldige makt. Statsapparatet som i sin tid knuste den selvstendige bondeklassen insisterer nå på at de er de rette til å bygge en velfungerende landbruksøkonomi opp igjen. Flaskehalser i distribusjon, samt fravær av eiendomsrett garantert ved lov, gjør det vanskelig å være selvstendig bonde på Cuba i dag.[iii]

Utstillingene i Revolusjonsmuseet i Havanna avsluttes med karikaturer av
tre amerikanske presidenter: Ronald Reagan, George Bush senior,
og George Bush junior.
Den svarte presidenten som gjorde seg til diktator, Fulgencio Batista,
blir her fremstilt med store "negerlepper".
Rasismen er utbredt på Cuba, men er et offisielt tabu.

Norske forsvarere av Castro-regimet, deriblant Even Underlid i artikkelen «Har vi ham nå?» På Manifests nettsider, hevder Castro-regimet ble utsatt for terror-angrep etter 1959, i årene frem til begynnelsen av 60-tallet. USA og CIA blandet seg utvilsomt inn i Cubas «indre anliggender» i årene etter revolusjonen. Men er det riktig at alle cubanske småbønder som gjorde opprør mot Fidel Castros landbrukspolitikk, som senere har vist seg så katastrofal for Cubas økonomi, alle var CIAs marionetter? Var bondeopprørerne kun statister i skjebnedramaet mellom den revolusjonære superhelten Fidel Castro mot «Uncle Sam» i revolusjonære troendes versjon av Davids kamp mot Goliat?

 

Ideen om kollektivisering av landbruket har heldigvis vært fremmed for norsk arbeiderbevegelse. I Norge kom Arbeiderpartiet til makten i 1935 ved å inngå kriseforlik med Bondepartiet. Avtalen opprettet kollektive samarbeidsformer, og ga store fordeler til norske bønder. Forestillinger blant noen få akademikere innen venstrefløyen i Arbeiderpartiet om å oppheve eiendomsretten og opprette kollektiver i norsk landbruk ble ikke tatt alvorlig verken fra Bondepartiet eller ledelsen i Ap. Halvard Lange og Haakon Meyers artikkel i tidsskriftet «Det tyvende århundret» i 1938, som foreslo kollektivisering av norsk landbruk, ble forbigått i stillhet.[iv]

---

[i] Den norske Cuba-komiteen mener imidlertid at utbredelsen av ugressplanter på Cuba ikke har noe med kollektivbrukene å gjøre, men kommer av at CIA skulle ha spredd ugressfrø ved å fly over Cuba i småfly. Det cubanske militæret, som under Cuba-krisen skjøt ned et amerikansk jagerfly, og som i 1996 skjøt ned to fly sendt av eksilcubanere i Florida for å spre flyveblader over cubansk territorium, skulle ifølge Norsk Cuba-forening, ikke ha klart verken å skyte ned eller dokumentere alle de CIA-organiserte småflyene som skulle ha spredd ugressfrø for å lamme Cuba økonomisk. (Innlegg av Terje Enger i Ny Tid april 2015.)

[ii] Til tross for embargoen er USA Cubas tredje største handelspartner. Kilde. ICLEP, diverse artikler.

[iii] Diverse artikler i ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

[iv] En presis gjengivelse av referansen til Meyer og Langes artikkel har jeg ikke for øyeblikket. Artikkelen ligger i en kasse jeg ikke kan finne blant flere kasser i boden akkurat nå. Jeg kom over artikkelen i forbindelse med arbeidet med min hovedoppgave i historie om Wilhelm Reichs Norgesopphold i 1934-39.

Intervju med Guillermo Fariñas 23 mai – del 2 – Prosessen mot General Ochoa.

(Min kommentar) – (Jeg kjente til at den engang oppofrende kommunisten Fariñas’ brudd med kommunistpartiet hadde noe med rettsaken mot den populære generalen Arnoldo Ochoa å gjøre. Saken rundt Ochoa har det blitt hevdet handlet om at Ochoa var i ferd med å bli så populær blant de militære på Cuba, som jo er et militærdiktatur, at Fidel så det ønskelig å kvitte seg med det Fidel forstod i fremtiden ville kunne bli en brysom utfordrer til makten på Cuba. I miljøet rundt Ochoa var det flere som var inspirert av den sovjetiske lederen Mikael Gorbatsjovs ideer om Perestrojka og Glasnost. Ved å knuse en mulig leder for det som kunne ha blitt et miljø som utfordret Castro-dynastiets makt, lyktes Fidel Castro i å hindre ideer fra Sovjet om reform av kommunismen i å spre seg på Cuba.

General Arnoldo Ochoa

 

General Arnoldo Ochoa var en dyktig og populær general, som skal ha hatt et nært forhold til Fidel Castro, men som i 1988 ble beskyldt for å ha ledet smugling av narkotika til USA. Ochoa ble sammen med en annen som ikke stod Fidel like nær, men som i likhet med Ochoa var kjent for å gjøre «skitne» og viktige oppdrag for Fidel, Tony La Guadia, ble utsatt for en forhastet rettsprosess som endte i en forhastet utført dødsstraff i 1989. Ochoa-saken er et tabu på Cuba. (Min kommentar slutt.)  

 

Guillermo Fariñas var opptatt av å forklare meg hvor nært Ochoa hadde stått Fidel Castro. Han nevnte en kjent tur Fidel foretok til Chile under Salvador Allendes regjeringstid , der tre cubanske militære fulgte Fidel, deriblant Ochoa. Fariñas understreket at Ochoa hadde deltatt i geriljavirksomhet i Venezuela på 70-tallet og ved flere tilfeller utført ubehagelige, skitne oppdrag for Fidel Castro.

 

Fariñas hadde møtt Ochoa. Fariñas hadde vært med på et traumatisk oppdrag sammen med Ochoa, en belastende kamphendelse under krigen i Angola. De hadde også senere blitt sendt på et annet oppdrag sammen til et annet afrikansk land, dersom jeg forstod Fariñas riktig. Etter den nevnte kamphendelsen i Angola var Fariñas en periode i det han kalte hus nr. 1, som slik jeg forstod ham, var en form for kommandosentral for cubanske styrker i Angola. Der drev hærledelsen med forskjellig kontrabande-virksomhet, noen drev med gullsmugling, noen med diamanter, og noen antageligvis også med narkotika-handel, i følge Fariñas. USA ble på denne tiden styrt av George Bush senior, som var kjent som kompromissløs mot narkotika-smugling. Castro-regimet var redde for at straffereaksjonen mot Manuel Noriega i Panama, som hadde deltatt i narkotika-smugling, også kunne skje med Cuba med samme grunngivelse. De visste at USA visste, og fryktet at bevis ville bli lagt frem for FN. Fariñas mente prosessen mot Ochoa var en manøver utført av Fidel Castro av frykt for at Cuba skulle lide en lignende skjebne som Panama under Noriega. Da beskyldningene kom om Ochoa, hevdet Fariñas at dette ikke kunne stemme, og da ble han utelukket fra partiet. I følge ham selv.

Ochoa og Fidel Castro

 

På mitt spørsmål om hvorvidt Ochoa virkelig kunne ha blitt en cubansk Gorbatsjov, svarte Fariñas at Ochoa nok heller ville ha kommet til å spille rollen som Boris Jeltsin enn som Gorbatsjov. (På Cuba har nok opposisjonen en annen oppfatning av Jeltsins ettermæle enn det vi har i Norge, kan man være fristet til å tenke.) Fariñas nevnte så en annen mer ideologisk mulig lederskikkelse opptatt av Glasnost og Perestrojka, som ville kunne ha blitt Cubas Gorbatsjov. Likevel, da Gorbatsjov var på besøk på Cuba, så snakket Ochoa og Gorbatsjov flytende russisk sammen. Fidel skal ikke ha skjønt noen ting av da snakket om, i følge Fariñas. Før vi forlot emnet Ochoa, nevnte Fariñas Camilo Cienfuegos skjebne. Cienfuegos er i ettertid sammen med Ernesto Che Guevara og Fidel Castro blitt fremhevet som de sentrale lederne for revolusjonen i 1958. Camilo Cienfuegos skal ha dødd i en flyulykke i Oktober 1959. Mange gjengir som Fariñas, påstander om at Cienfuegos skal ha blitt drept av Fidel Castro, fordi han var mer populær enn Fidel selv. 

 

På spørsmål om pavens rolle i fredsforhandlingene i Venezuela og forhandlingene mellom Obamas regjering og Castro-regimet, understreket Fariñas sin skepsis mot paven. (Paven har blitt kritisert for å la regimene kjøpe seg tid og la de få hvitvaske seg ved å vise forhandlingsvilje, som i realiteten ikke er alvorlig ment fra regimenes side.)

 

Paven er ikke bare pave for tilhengerne av frigjøringsteologi, men for alle katolske kristne. Fariñas er enig med Lillian Tintori, kona til Leopoldo Lopez. Paven er medskyldig i regimenes ugjerninger, både regimene i Venezuela og på Cuba. Farinas mente at paven må ha instruert kardinalen, Den katolske kirkens leder på Cuba til å innta politiske holdninger og ytre seg politisk, slik jeg forstod Fariñas. Kardinalen på Cuba kunne ikke ha opptrådt på den måten han gjorde overfor regimet, uten å ha hatt godkjennelse fra paven. Mitt spørsmål om hvorvidt paven var naiv i sin tilnærming til diktaturet på Cuba, unnlot han å svare direkte på, men jeg oppfattet ham som om han avviste min hypotese om pavens naivitet, som forklaring på det mange opposisjonelle oppfatter som pavens medløperi.

Ochoa og Fidel Castro

 

Den cubanske opposisjonsbevegelsen har fått det tøffere etter Obamas initiativ om normalisering. Undertrykkelsen har økt, flere er blitt arrestert og antallet politiske fanger har økt. Jeg nevnte for Fariñas en video der utdelte «subversive» flygeblader på en plass i Havnna vekket interesse og begeistring blant tilskuere som plukket opp flygebladene.

 

Var cubanere i ferd med å miste den handlings-lammende frykten for regimet? spurte jeg ham. Fariñas påpekte hvordan objektive og subjektive årsaksforhold utløste folkelige revolusjoner og opprør mot regimer. De objektive er de økonomiske og sosiale forholdene, alle manglene og den vanskelige hverdagen for de fleste cubanere. De subjektive årsaksforholdene er hvordan folket opplever lederne, både de med makten og de som opponerer mot makten. Fariñas understreket i hvor stor grad regimet var villige til å gjøre det som var nødvendig for å bevare regimets makt, ved trusler, trakassering og om nødvendig, ved drap.

 

Det politiske våpenet, å benytte seg av sultestreik, mente Fariñas var en strategi for å synliggjøre volden regimet utøver overfor sine meningsmotstandere. Regimet dreper ikke sine motstandere ved å drepe folk i gatene, men de har vært vant til å kunne uskadeliggjøre, kunne kvitte seg med politiske meningsmotstandere, ved å fengsle dem og undertrykke fanger i fengsel. Opposisjonelle og vanlige fangers bruk av sultestreik, gjør at regimet ikke lenger kan gjøre hva de vil med fanger i fengsler.

Bildet av Fidel Castro og Arnoldo Ochoa forteller en interessant historie.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har skrevet om prosessen mot General Ochoa:


http://iclep.org/el-temor-del-regimen-empujo-el-apresurado-juicio-y-fusilamiento-de-arnaldo-ochoaarl/


http://iclep.org/el-general-arnaldo-ochoa-nunca-creyo-aue-iba-ser-fusilado-refesracando-la-historia/


En historie om et interessant fotografi: http://www.cubanalisis.com/ART%CDCULOS/DEL%20PINO%20-%20LA%20HORA%20DE%20LA%20VERDAD.htm

Samtale med Che Guevaras nevø på Oslo Freedom Forum

På Oslo Freedom Forum 22-25 mai, var nevøen til selveste Che Guevara til stede som gjest, men ikke som foredragsholder. Martin Guevara fortalte om en oppvekst som privilegert på Cuba. Familien ble av Castro-regimet tildelt en fin leilighet som etter cubansk standard var å betegne som en luksusleilighet, med tilgang til ressurser og økonomiske goder vanlige cubanere ikke fikk del i. Ches nevø følte etter hvert som han ble voksen, at livet som privilegert, var i strid med idealene som ble forfektet av den cubanske revolusjonen, og endte med å skrive om spriket mellom idealer og virkelighet på Cuba. Familien brøt med ham, og han har slik jeg forstod det, ikke lenger kontakt med familien på Cuba.

Martin Guevara, forfatteren av "A la sombra de un mito"
(På norsk ville det vel ha blitt - I skyggen av en myte").

Forfatteren Martin Guevara har skrevet flere bøker, deriblant om sitt liv før og etter han begynte å snakke ærlig om spriket mellom ideal og virkelighet på Cuba. Han mener likevel at Castro-regimet kunne ha lyktes med å skape et bedre samfunn på Cuba inntil tidlig på 1970-tallet. Ches nevø fremhever det han opplevde som en stor entusiasme rundt de revolusjonære idealene i det samfunnet han vokste opp i. Martin Guevara fremhever maktrusen han mener Fidel Castro ble offer for, som en viktig årsak til at den cubanske revolusjonen har mislykkes.

I flere tiår stod hele det cubanske maktapparatet, hele det cubanske samfunnet på tå hev og lyttet til og anstrengte seg for å tilpasse seg den minste lille endring i det hele eliten og hele samfunnet, tolket som Fidels oppfatninger og ønsker. En hel nasjon fulgte i flere tiår en manns minste lille vink, og kastet seg rundt og endret sine meninger hver gang Fidel skiftet mening. Ingen enkeltperson klarer å unngå å la seg forderve moralsk av slik eneveldig makt over så mange tiår. Fidel Castros eneveldig makt må ha vært både berusende og korrumperende. Slik jeg har påpekt tidligere på denne bloggen: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt, om man aldri så mye kaller seg revolusjonær.

Nevøen til Che påpekte det absurde i den politiske posisjonen Castro-regimet har hatt i Latin-Amerika. Martin Guevara mente det var absurd hvordan andre latin-Amerikanske ledere bukket og skrapet for Castro-dynastiet. Castro-regimet er jo en økonomisk katastrofe, og en økonomisk ubetydelig makt. Castro-dynastiet har i løpet av 57 år gjort landet som på slutten av 50-tallet var et økonomisk, politisk, kulturelt og teknologisk avansert sammenlignet med andre latin-amerikansk land, til i dag å være et av de fattigste landene i Latin-Amerika.

Til tross for å ha ledet Cuba til økonomisk ruin, behandlet ledere som Christina Kirchner i Argentina, Lula i Brazil, Hugo Chavez i Venezuela for det som i Latin-Amerika fremstår som moderne, økonomiske stormakter, Castro-dynastiet som om de skulle være kongelige, som lederne for stormaktene måtte bøye seg i støvet for. Martin Guevara sammenlignet underdanigheten blant en rekke latin-amerikanske ledere for Castro-dynastiet, med en tenkt situasjon der politiske ledere for oljemakten Norge, den økonomiske stormakten Tyskland eller andre europeiske stormakter skulle bukke og skrape for en liten økonomisk ubetydelig øystat som f.eks. Island.   

Martin Guevara er fascinert av hvordan Fidel Castro, til tross for hvor gammel og skrøpelig Fidel er blitt, fremdeles evner å utøve makt på Cuba. Ches nevø legger imidlertid til at det sannsynligvis er vel så mye kretsen rundt Fidel, som fremdeles utøver så stor makt. Det er kanskje ikke i samme grad Fidel på gammelt eneveldig vis lenger, som utøver innflytelsen. Fidel og kretsen rundt ham evnet, i følge Guevara, å snu regimets holdning til Obamas besøk, bare noen få dager etter at Obama forlot øya i mars 2016. Artikkelen Fidel skrev i Grandma der han med velkjent patos kritiserte Obama og USA-imperialismen for på nytt å forsøke å undertrykke cubanerne, klarte i følge Guevara å endre regimets holdning til Obama og få regimet til å bremse de prosessene som kunne ha bidratt til endring på Cuba.

Den slue lillebroren til Fidel, Cubas nåværende president Raul Castro, har satt seg fore å bygge opp varige institusjoner i det kommunistiske maktapparatet. Heller enn å basere det videre kommunist-regimet på karismatisk lederskap, synes lillebror Raul å ville bygge varige institusjoner som kan opprettholde regimets makt også i fremtiden, også etter at generasjonen, som ledet den såkalte revolusjonen i 1958, gir fra seg den formelle makten. Slik jeg påpekte i forrige innlegg på denne bloggen, så mener Antonio Rodiles og andre opposisjonelle at Castro-regimet i det skjulte, forsøker å forberede at Rauls sønn, Alejandro Castro Espìn skal kunne samle kontrollen over de viktige maktposisjonene og overta som leder etter 2018.

Antonio Rodiles

Cuba har lenge vært avhengige av økonomisk støtte i form av billig olje fra Venezuela. Riktignok har en fallende oljepris gjort det lettere for Castro-regimet å kunne takle en slik omstilling. Likevel har det den siste tiden vært snakk om strømavbrudd flere steder på Cuba, som en konsekvens av en tiltagende energi-krise. Castro-regimet har uansett ikke evnet å erstatte den økonomiske avhengigheten av Venezuela med investeringer fra amerikanske og andre private investorer.  Manglende lovgivning rundt eiendomsrett og andre former for bremsemekanismer fra regimet har medført at mange investorer sitter klare til å investere, men avventer likevel før de virkelig satser i et land med så uklare økonomiske betingelser.

Prisene stiger, og lønningene holder ikke tritt med prisstigningen på de viktige basisvarene. Etter Sovjets fall i 1990, innledet et krise-rammet Cuba det de kalte «spesial-perioden», som først ble avviklet etter at Hugo Chavez i 1998 kom til makten i Venezuela, og kunne overøse Cuba med billig olje, og slik kunne erstatte Sovjet som Cubas nye velgjører. Til tross for Castro-dynastiets svulstige retorikk om revolusjon, frihet, selvstendighet og uavhengighet, så har Castro-dynastiet gjort Cuba til et land som ikke baserer seg på egen økonomisk utvikling, men har gjort seg avhengig av land de kan «snylte» økonomisk på. Først var det Sovjet, så var det Venezuela. Cuba var altså sammenlignet med andre land i Latin-Amerika, økonomisk, politisk, kulturelt og teknologisk fremskredent før revolusjonen i 1959.

Under de første årene av «spesialperioden» skal mennesker ha gått ut i gaten og demonstrert mot regimet. Karismatiske Fidel skal ha møtt menneskene på gaten og ha snakket med dem. Slik tok han luften ut av misnøyen, og hindret at misnøyen vendte seg i tilstrekkelig grad mot regimet til å true regimets absolutte maktposisjon. Hverken Raul Castro eller de yngre kreftene i Castro-dynastiet har en tilsvarende karisma som Fidel Castro. Vil regimet likevel kunne lykkes med å hindre økende misnøye over stigende priser i å vende seg mot regimet med krav om politiske endringer, makt-skifte og demokratiske rettigheter? Viktigere enn Castro-brødrenes karisma for å bevare regimets makt er uansett regimets evne til å kontrollere og opprettholde frykten i befolkningen ved det hemmelige politiet, vilkårlig rettspraksis, nabolagskomiteer.

Frykten for at misnøye skal gi seg uttrykk i demonstrasjoner og aktive handlinger et bredere lag av folket tar del i, har fått regimet i årene siden oppmykningen mellom USA og Cuba ble annonsert i desember 2014, til å øke undertrykkelsen og brutaliteten overfor de som forsøker å arrangere demonstrasjoner, som Kvinner i Hvitt og Todos Marchamos!, (Vi alle marsjerer!). Tall publisert på Icleps hjemmesider viser at regimet har foretatt gjennomsnittlig i overkant av 700 vilkårlige, kortvarige arrestasjoner hver måned sammen med økt brutalitet siden desember 2014. Siden årsskiftet har antallet vilkårlige, kortvarige arrestasjoner økt, for januar 2016 er tallet 1414, for februar 1141, for mars 1416, for april 1380 og for mai 724.  

Første innlegg av to om Castro-dynastiets destruktive innflytelse i Latin-Amerika.

Jeg spurte for et halvt år siden en Latin-Amerika-forsker om ikke Cubas politiske innflytelse i Latin-Amerika kunne kalles «imperialistisk» og destruktiv. Hvordan skulle så Castro-dynastiets destruktive innflytelse komme til syne i Latin-Amerika etter den kalde krigen, og særlig det siste tiåret? Colombia og Venezuela er to land som peker seg ut.

Nicolas Maduro, president i Venezuela.

Bakgrunnen for spørsmålet var en artikkel forskeren hadde skrevet om USAs politiske innflytelse i «USAs egen bakgård», Latin-Amerika. Forskeren gjorde rett i å påpeke USAs ansvar for en imperialistisk politikk både før og under den kalde krigen med kanonbåt-diplomati, støtte av korrupte og til dels reaksjonære eliter. Særlig under kalde krigen støttet USA militærdiktaturer som brøt menneskerettigheter, bidro til politiske drap og forsvinninger, og hindret demokratisk utvikling i Latin-Amerika. Forskeren hadde i artikkelen skrevet om USAs destruktive politiske, økonomiske og militære innflytelse i Latin-Amerika også etter den kalde krigen, helt fram til i dag. Forskeren kritiserte særlig USA og CIAs rolle i Sentral-Amerika, kampen mot narkotika, en lite gjennomtenkt politikk overfor gjengkriminalitet og annen organisert kriminalitet, og samarbeid med destruktive krefter innen militære og andre deler av statsapparat i Sentral-Amerika. Jeg har ikke like godt kjennskap som forskeren til USAs politikk de siste tiårene i Sentral-Amerika, og kan derfor ikke ta stilling til forskerens velbegrunnete kritiske beskrivelser av politikken USA har ført også etter den kalde krigen og frem til i dag i Latin-Amerika.

Mitt spørsmål til forskeren gjaldt ikke USAs innflytelse i Latin-Amerika, men det jeg mente var Cubas destruktive innflytelse i Latin-Amerika. Man kan mene mye om Castro-regimets støtte til revolusjonære marxistiske geriljabevegelser under den kalde krigen, og om Fidel Castro og Che Guevaras skuffelse over at ikke Sovjets leder under Cuba-krisen i 1962, Nikita Krutsjov, var villig til å søke full konfrontasjon med Kennedy. Fidel og Che var begge skuffet over at ikke Krutsjov var villig til å bruke atom-våpen under Cuba-krisen, og skuffet over at Castro-regimet ikke fikk være med å bestemme utfallet av Cuba-krisen, slik ettertidens historie-forskning har vist. Mitt spørsmål gjaldt utelukkende Cubas rolle i Latin-Amerika etter den kalde krigen. Kunne Cubas innflytelse i Latin-Amerika etter den kalde krigen, beskrives som politisk, sosial, økonomisk og militært destruktiv og kanskje også «imperialistisk»? 

Nicolas Maduro og Raul Castro

Forskeren svarte meg at sammenlignet med stormakten USAs imperialistiske innflytelse ble Cubas innflytelse i Latin-Amerika, å regne som en mygg. At USA her mer politisk, økonomisk og militær innflytelse enn Castro-regimet er åpenbart. Kan likevel Castro-dynastiets innflytelse være verdt et kritisk blikk, både fra forskere og journalister? Etter mennesket selv, skal faktisk myggen, malaria-myggen, være det levende vesenet på jorden som dreper flest mennesker. Jeg skal la være å henfalle til lettvinte retoriske poenger. Likevel, dersom USA er en ørn, så kan kanskje Castro-regimet betraktes som en hønsehauk eller en falk. Både ørnen og hauken er begge rovdyr, om de så jakter på bytter av ulik størrelse og representerer ulike grader av fare for ulike dyr.

Hvordan kommer så Castro-dynastiets destruktive innflytelse til syne i Latin-Amerika etter den kalde krigen, og særlig det siste tiåret? Colombia og Venezuela er to land som peker seg ut. Jeg mener alt for mange norske forskere og norske journalister alt for lenge har vært blinde på venstre øye. De har manglet evne til å vurdere kritisk de politiske kreftene, elitene, på den radikale venstresiden i Latin-Amerika, som for å komme til makten har gjort bruk av en venstreradikal retorikk om «sosial revolusjon», sosial rettferdighet, radikal omfordeling og kamp for de fattiges rettigheter.

Norske forskere og journalister har i alt for liten grad evnet å gjennomskue retorikken til de venstreradikale elitene i Latin-Amerika. Disse elitene hovedsakelig med tilhørighet i middelklassen, som har kommet til makt enten ved revolusjoner eller ved valg, har i maktposisjon opplevd utfordringer i form av den politiske maktens begrensninger og fristelser, som alle andre eliter i maktposisjoner har fått erfare. De burde ha vært vurdert i forhold til resultater for sosial mobilitet, evnen til faktisk å forbedre de fattiges kår. I stedet har venstreradikale eliter blitt vurdert utfra elitens egne påstander om eget sosialt sinnelag og om ikke substansløs, så likevel lettvint anti-imperialistisk retorikk. Majoriteten av norske forskere og journalisters blindhet på venstre øye i forhold til Latin-Amerika kommer med jevne mellomrom til uttrykk.

Er det på tide at norske forskere og journalister som arbeider med Latin-Amerika holder opp å være blinde på venstre øye? De må i større grad se Castro-dynastiets destruktive innflytelse i dagens Latin-Amerika, til tross for at Cuba nå bidrar i fredsprosessen i Colombia. Om ørnen USAs imperialisme oppleves som overveldende, så må forskere og journalister også evne å se hauken Cubas destruktive innflytelse i Latin-Amerika. Castro-dynastiets innflytelse er langt fra for en ubetydelig mygg å regne. 

Har Castro-dynastiet fått chavistene til å tro på illusjonen om totalitær kommunismes overlegenhet?

i

 

(Jeg vil i neste innlegg på bloggen, om 14 dager begrunne hvorfor jeg mener Colombia og Venezuela er gode eksempler på Castro-dynastiets destruktive innflytelse i Latin-Amerika. Innleggene på bloggen må ikke bli for lange, derfor deler jeg lange innlegg opp i flere deler. )

Castro-dynastiet anser ikke lenger religion som opium for folket.

Den cubanske nasjonalhelten Josè Martì har sagt: «Fedrelandet tilhører alle, det er alles eiendom, alles smerte og alles himmel. Fedrelandet er ingens storgods eller kirke».

Monumentet over Josè Martì ved
Plaza de la revoluciòn i Havanna.

 

I det som fremstår som et kommunistisk trossamfunn på Cuba, har revolusjonære martyrer som Che Guevara og Camilo Cienfuegos sammen med Fidel Castro blitt fremstilt som ikoner og idealer av revolusjonær vilje og oppofrelse. Castro-regimet har imidlertid det siste tiåret latt nasjonalhelten og poeten Josè Martì (1853-95) erstatte Che Guevara som nasjonalt symbol i Cubas nasjonal-kommunistiske ideologi. Opposisjonelle som forsøkte i samlet flokk å nedlegge blomster på Martìs gravmonument i Havanna på poetens fødselsdag 28. januar, ble arrestert av det politiske politiet på Cuba. Nasjonalhelten Martì tilhører regimet og ikke opposisjonen, i følge regimet.

På Cuba synes regimet ikke lenger å anse religion som opium for folket, slik Marx hevdet religion var. Jeg har selv opplevd det som befriende å se kirkesamfunn på Cuba der mennesker kneler og ber til en overjordisk gud. Synet av overfor en guddom knelende mennesker, opplevde jeg som en motvekt mot regimets fremdeles tilstedeværende tvang om at cubanerne skal akseptere de revolusjonære ikonene som gudeskikkelser. Over hele Cuba slår Cienfuegos, Fidel og Che imot en fra diverse plakater med deres krav til befolkningen om å bevare troen på at revolusjonær vilje løser alle problemer i denne verden.

Orishaene, presteskapet i Santerìa går kledd i hvitt.

 

 

På Cuba er det nå akseptert å tilbe andre guder enn de revolusjonære ikonene. Santerìa er et trossystem som blander mytologi fra Yoruba-stammen med forfedre brakt til Karibia som slaver, med katolisisme og innfødte amerikanske tradisjoner. Santerìa har til tross for det cubanske kommunistpartiets anti-religiøse politikk, fortsatt å eksistere under kommunismen, og er de siste årene blitt en anerkjent religion på Cuba.

Katolsk kristendom har heller ikke regimet med sin anti-religiøse politikk klart å hindre eksistensen av på Cuba. Med besøket fra Pave Johannes Paul II i 1998 ble kristendom en akseptert religion på Cuba. Paven har spilt en politisk rolle på Cuba ved å engasjere seg for frigivelsen av politiske fanger og for respekt for religionsfrihet og menneskerettigheter. Sammen med EU utøvde paven det politiske presset som tvang frem frigivelsen av de siste av de 75 politiske fangene som ble arrestert under den svarte våren i 2003, og som ble frigitt i 2010/11. Sammen med EU har Paven hatt en dialog med Castro-regimet der frigivelse av politiske fanger og respekt for menneskerettigheter har blitt diskutert. Paven skal ha presset på for at USA skulle inngå avtalen om normalisering av relasjoner mellom USA og Cuba. Paven ønsker å øke utbredelsen av katolsk kristendom på Cuba.

Pave Johannes Paul II på Cuba 1998.

 

I det siste har også islam ønsket å gjøre seg gjeldende på Cuba. Tyrkias president Tayyip Erdogan var på besøk på Cuba i midten av februar. Han lot seg imponere av de mange cubanske praktbyggene i Havanna. Praktbyggene skal ha minnet ham om det storslåtte presidentpalasset Erdogan har bygget i Ankara. Raul Castro lot være å nevne for gjesten at bygningene på Cuba som gjorde slik inntrykk på Erdogan, alle var bygget før revolusjonen i 1959. Tyrkias president lovet å finansiere byggingen i Havanna av en mindre kopi av den store Ortakøy-moskeen i Istanbul. Det skal bli en mindre kopi av moskèen som ble bygget i 1856.  

Tyrkias president Tayyip Erdogan på besøk på Cuba.

 

Under Erdogans besøk på Cuba forsøkte Erdogan i en tale å trekke historiske tråder mellom Islam og Cuba. I Christoffer Colombus skrifter skal Colombus ha gjort referanser til moskeer i en beskrivelse av et landskap. Erdogan mente Colombus bemerkning kunne tyde på at muslimske handelsmenn hadde vært i kontakt med Cuba før Colombus kom til øya i 1492. Anerkjente historikere mener imidlertid referansen til moskeer var en metafor Colombus brukte for å beskrive et vakkert landskap, og at formuleringen ikke refererte til en konkret moskè. På det ensrettete Cuba er det imidlertid kommunistpartiet som bestemmer hva som er rådende historisk kunnskap. Castro vil sikkert kunne komme Erdogan i møte på spørsmålet om rådende historisk kunnskap.

Raul Castro har imidlertid allerede akseptert en avtale med Saudi-Arabia om bygging av en moskè i Havanna. Kanskje kan Erdogan få bygge moskè i en annen by?


Ortakoy-moskèen i Istanbul.

 

Castro-regimets nye pragmatiske tilnærming til religiøse trossamfunn handler om økonomisk pragmatisme og opportunisme. Castro-regimet fører en desperat kamp for å få erstattet inntektene fra den billige oljen chavistenes regime i Venezuela bytter med cubanske leger, idrettsinstruktører og sikkerhetsrådgivere. Cubansk økonomi har vært avhengig av Venezuela de siste 15 årene. I Venezuela skaper galopperende inflasjon et tiltagende økonomisk kaos. Maduros regime vil neppe kunne overleve politisk i lengre tid. Castro-regimet håper amerikanske investeringer kan strømme inn i cubansk økonomi, så snart de pågående forhandlingene med USA vil kunne oppnå å heve USAs handelsembargo. Det vil imidlertid ta tid før Castro-regimet kan forvente at normaliseringen vil ha kommet så langt at amerikanske investeringer i vesentlig grad vil kunne gjøre en økonomisk forskjell for Cuba.

Castro-regimet forsøker å spille EU og USA ut mot hverandre i begges parallelt pågående forhandlinger om normalisering av relasjoner med Cuba. Både USA og EU stiller krav om frigivelser av politiske fanger, demokratiske endringer og respekt for menneskerettigheter. Cuba forsøker å lokke med investeringer på Cuba for slik å få USA og EU til å gi etter på krav om demokratiske endringer på Cuba. Spørsmålet er hvor fristende muligheten for å investere er for land i EU og for USA? USA har fått etablert en amerikansk bank og er ferd med å etablere et telekommunikasjonsselskap på øya. Nødvendig infrastruktur er i ferd med å bli etablert.  

Forhandlingene mellom amerikanske og
cubanske myndigheter om normalisering av forbindelser.

Amerikanske og europeiske næringsinteresser er nok interessert i å være med i samtaler som handler om å kunne investere på Cuba. Men er næringsinteressene interessert i å foreta konkrete investeringer på et Cuba med et regime som er økonomiske avhengig av et Venezuela de fleste i Latin-Amerika og i resten av verden innser vil komme til å tape makten i nær fremtid? Frykter de at Cuba da vil oppleve en økonomisk krise som kan komme til å velte det cubanske regimet? Vil investorer ønske å være på Cuba når et regimeskifte mange antar er nært forestående, skjer, eller vil de heller vente med å investere til Cuba har stabilisert seg etter det forestående regimeskiftet? I en slik situasjon prøver Castro-regimet å gjøre seg interessante for så mange investorer som mulig. For å oppnå økonomisk støtte fra muslimske og gjerne oljerike land, ønsker landet som inntil begynnelsen av 1990-tallet i prinsippet var et ateistisk regime, å la Tyrkia bygge moskè på Cuba. Castro-dynastiet insisterer ikke lenger på å være ikoner i fedrelandets kirke, men å styre landet som sitt eget storgods insisterer de fortsatt på, om de aldri så mye gjør Josè Martì til nasjonalhelt.  

Josè Martì - "Fedrelandet tilhører alle. Det er alles eiendom,
alles smerte og alles himmel. Fedrelandet er ingens storgods eller kirke."