Castro-dynastiet anser ikke lenger religion som opium for folket.

Den cubanske nasjonalhelten Josè Martì har sagt: «Fedrelandet tilhører alle, det er alles eiendom, alles smerte og alles himmel. Fedrelandet er ingens storgods eller kirke».

Monumentet over Josè Martì ved
Plaza de la revoluciòn i Havanna.

 

I det som fremstår som et kommunistisk trossamfunn på Cuba, har revolusjonære martyrer som Che Guevara og Camilo Cienfuegos sammen med Fidel Castro blitt fremstilt som ikoner og idealer av revolusjonær vilje og oppofrelse. Castro-regimet har imidlertid det siste tiåret latt nasjonalhelten og poeten Josè Martì (1853-95) erstatte Che Guevara som nasjonalt symbol i Cubas nasjonal-kommunistiske ideologi. Opposisjonelle som forsøkte i samlet flokk å nedlegge blomster på Martìs gravmonument i Havanna på poetens fødselsdag 28. januar, ble arrestert av det politiske politiet på Cuba. Nasjonalhelten Martì tilhører regimet og ikke opposisjonen, i følge regimet.

På Cuba synes regimet ikke lenger å anse religion som opium for folket, slik Marx hevdet religion var. Jeg har selv opplevd det som befriende å se kirkesamfunn på Cuba der mennesker kneler og ber til en overjordisk gud. Synet av overfor en guddom knelende mennesker, opplevde jeg som en motvekt mot regimets fremdeles tilstedeværende tvang om at cubanerne skal akseptere de revolusjonære ikonene som gudeskikkelser. Over hele Cuba slår Cienfuegos, Fidel og Che imot en fra diverse plakater med deres krav til befolkningen om å bevare troen på at revolusjonær vilje løser alle problemer i denne verden.

Orishaene, presteskapet i Santerìa går kledd i hvitt.

 

 

På Cuba er det nå akseptert å tilbe andre guder enn de revolusjonære ikonene. Santerìa er et trossystem som blander mytologi fra Yoruba-stammen med forfedre brakt til Karibia som slaver, med katolisisme og innfødte amerikanske tradisjoner. Santerìa har til tross for det cubanske kommunistpartiets anti-religiøse politikk, fortsatt å eksistere under kommunismen, og er de siste årene blitt en anerkjent religion på Cuba.

Katolsk kristendom har heller ikke regimet med sin anti-religiøse politikk klart å hindre eksistensen av på Cuba. Med besøket fra Pave Johannes Paul II i 1998 ble kristendom en akseptert religion på Cuba. Paven har spilt en politisk rolle på Cuba ved å engasjere seg for frigivelsen av politiske fanger og for respekt for religionsfrihet og menneskerettigheter. Sammen med EU utøvde paven det politiske presset som tvang frem frigivelsen av de siste av de 75 politiske fangene som ble arrestert under den svarte våren i 2003, og som ble frigitt i 2010/11. Sammen med EU har Paven hatt en dialog med Castro-regimet der frigivelse av politiske fanger og respekt for menneskerettigheter har blitt diskutert. Paven skal ha presset på for at USA skulle inngå avtalen om normalisering av relasjoner mellom USA og Cuba. Paven ønsker å øke utbredelsen av katolsk kristendom på Cuba.

Pave Johannes Paul II på Cuba 1998.

 

I det siste har også islam ønsket å gjøre seg gjeldende på Cuba. Tyrkias president Tayyip Erdogan var på besøk på Cuba i midten av februar. Han lot seg imponere av de mange cubanske praktbyggene i Havanna. Praktbyggene skal ha minnet ham om det storslåtte presidentpalasset Erdogan har bygget i Ankara. Raul Castro lot være å nevne for gjesten at bygningene på Cuba som gjorde slik inntrykk på Erdogan, alle var bygget før revolusjonen i 1959. Tyrkias president lovet å finansiere byggingen i Havanna av en mindre kopi av den store Ortakøy-moskeen i Istanbul. Det skal bli en mindre kopi av moskèen som ble bygget i 1856.  

Tyrkias president Tayyip Erdogan på besøk på Cuba.

 

Under Erdogans besøk på Cuba forsøkte Erdogan i en tale å trekke historiske tråder mellom Islam og Cuba. I Christoffer Colombus skrifter skal Colombus ha gjort referanser til moskeer i en beskrivelse av et landskap. Erdogan mente Colombus bemerkning kunne tyde på at muslimske handelsmenn hadde vært i kontakt med Cuba før Colombus kom til øya i 1492. Anerkjente historikere mener imidlertid referansen til moskeer var en metafor Colombus brukte for å beskrive et vakkert landskap, og at formuleringen ikke refererte til en konkret moskè. På det ensrettete Cuba er det imidlertid kommunistpartiet som bestemmer hva som er rådende historisk kunnskap. Castro vil sikkert kunne komme Erdogan i møte på spørsmålet om rådende historisk kunnskap.

Raul Castro har imidlertid allerede akseptert en avtale med Saudi-Arabia om bygging av en moskè i Havanna. Kanskje kan Erdogan få bygge moskè i en annen by?


Ortakoy-moskèen i Istanbul.

 

Castro-regimets nye pragmatiske tilnærming til religiøse trossamfunn handler om økonomisk pragmatisme og opportunisme. Castro-regimet fører en desperat kamp for å få erstattet inntektene fra den billige oljen chavistenes regime i Venezuela bytter med cubanske leger, idrettsinstruktører og sikkerhetsrådgivere. Cubansk økonomi har vært avhengig av Venezuela de siste 15 årene. I Venezuela skaper galopperende inflasjon et tiltagende økonomisk kaos. Maduros regime vil neppe kunne overleve politisk i lengre tid. Castro-regimet håper amerikanske investeringer kan strømme inn i cubansk økonomi, så snart de pågående forhandlingene med USA vil kunne oppnå å heve USAs handelsembargo. Det vil imidlertid ta tid før Castro-regimet kan forvente at normaliseringen vil ha kommet så langt at amerikanske investeringer i vesentlig grad vil kunne gjøre en økonomisk forskjell for Cuba.

Castro-regimet forsøker å spille EU og USA ut mot hverandre i begges parallelt pågående forhandlinger om normalisering av relasjoner med Cuba. Både USA og EU stiller krav om frigivelser av politiske fanger, demokratiske endringer og respekt for menneskerettigheter. Cuba forsøker å lokke med investeringer på Cuba for slik å få USA og EU til å gi etter på krav om demokratiske endringer på Cuba. Spørsmålet er hvor fristende muligheten for å investere er for land i EU og for USA? USA har fått etablert en amerikansk bank og er ferd med å etablere et telekommunikasjonsselskap på øya. Nødvendig infrastruktur er i ferd med å bli etablert.  

Forhandlingene mellom amerikanske og
cubanske myndigheter om normalisering av forbindelser.

Amerikanske og europeiske næringsinteresser er nok interessert i å være med i samtaler som handler om å kunne investere på Cuba. Men er næringsinteressene interessert i å foreta konkrete investeringer på et Cuba med et regime som er økonomiske avhengig av et Venezuela de fleste i Latin-Amerika og i resten av verden innser vil komme til å tape makten i nær fremtid? Frykter de at Cuba da vil oppleve en økonomisk krise som kan komme til å velte det cubanske regimet? Vil investorer ønske å være på Cuba når et regimeskifte mange antar er nært forestående, skjer, eller vil de heller vente med å investere til Cuba har stabilisert seg etter det forestående regimeskiftet? I en slik situasjon prøver Castro-regimet å gjøre seg interessante for så mange investorer som mulig. For å oppnå økonomisk støtte fra muslimske og gjerne oljerike land, ønsker landet som inntil begynnelsen av 1990-tallet i prinsippet var et ateistisk regime, å la Tyrkia bygge moskè på Cuba. Castro-dynastiet insisterer ikke lenger på å være ikoner i fedrelandets kirke, men å styre landet som sitt eget storgods insisterer de fortsatt på, om de aldri så mye gjør Josè Martì til nasjonalhelt.  

Josè Martì - "Fedrelandet tilhører alle. Det er alles eiendom,
alles smerte og alles himmel. Fedrelandet er ingens storgods eller kirke."  

 

Venezuelas onde sirkel

Venezuela er havnet i en økonomisk og politisk ond sirkel. Fallende oljeinntekter gir mindre penger til import. Det fører til varemangel, misnøye og sosial uro. Heller enn å møte økonomisk krise med reelle reformer har President Nicolas Maduro valgt å stramme grepet overfor opposisjonen og å dra på tiggerferd bl.a. til Kina. Maduro sa 21. januar at han ville devaluere pengeverdien. Venezolanere skal nå forholde seg til 3 forskjellige pengekurser som skal råde i ulike deler av økonomien. Den første kursen skal gjelde matvarer og helseutgifter, og er ment å hindre usosiale konsekvenser av det økonomiske kaoset som råder. Maduros redegjørelse for nye grep i økonomisk politikk avsluttet han med en henvisning til Guds vilje. Hadde Maduro på tiggerferd annet å tilby enn de oljeleveransene politiske støttespillere har fått motta? Vil støttespillerne i ALBA forbli lojale uten fortsatt bytte av billig olje mot økonomisk og politisk samarbeid? 

En nyutnevnt President Nicolas Maduro

Alliansen av regimer i ALBA vender Maduro ryggen. Samarbeidspartnere uteble fra møtet i ALBA før jul, deriblant Ecuadors president. I Washington leder i disse dager USA ved visepresident Joe Biden et møte med en rekke karibiske stater, deriblant Antigua, Bahamas, den dominikanske republikk og Haiti om hjelp til å utvikle alternative energikilder til erstatning for olje. 

Representanter for EU, FN, Verdensbanken og den interamerikanske bank for utvikling er også til stede ved møtet. Mange av de karibiske statene har vært avhengige av billig olje i økonomisk og politisk byttehandel med Venezuela. De karibiske statene trenger hjelp til å frigjøre seg fra oljeavhengighet og avhengighet av et stadig mer økonomisk vaklende Venezuela. Cuba er ikke til stede på dette møtet. 

Cuba har byttet leger, idrettstrenere og militære rådgivere mot billig olje fra Venezuela. De militære rådgiverne som i fjor hjalp venezolansk militær og politi å nedkjempe opposisjon og demonstranter, skal ha blitt kalt tilbake til Cuba. Tilbaketrekningen foregikk mens internasjonale medier var opptatt med attentatet i Frankrike. Er tilbakekallingen av cubanske militære rådgivere fra Venezuela et krav fra Obama for å kunne fortsette normalisering av forbindelser mellom Cuba og USA? Cubanske kommunister håper Obama vil få en republikansk kontrollert Kongress med på å heve den amerikanske blokaden av Cuba. Cuba ønsker å erstatte Venezuelas subsidierte olje de har kunnet selge med fortjeneste på verdensmarkedet, med sårt trengte amerikanske investeringer. Vil Cuba og Venezuela opprettholde økonomisk samarbeid lenge nok til at en cubansk økonomi i krise vil kunne holde seg flytende til den blir reddet av at den amerikanske blokaden forsvinner? 

Maduro i fortrolig samtale med Raul Castro

 







Maduro er i en politisk umulig situasjon og har uttrykt ønske om å følge Cubas eksempel, å bli venner med USA. Visepresident Joe Biden hadde en spontan samtale med Maduro under innsettingsseremonien av Dilma Rousseff i Brazil. Maduro sa han ønsket en bedre relasjon til USA. Biden sa en dialog forutsatte villighet til å frigi politiske fanger, deriblant opposisjonslederen i Venezuela, Leopoldo Lopez. Etter at samtalen ble offentlig kjent har Maduro kommentert at den eneste måten han kan rettferdiggjøre å benåde Lopez, vil være en eventuell utveksling av en terroristdømt puertoricaner fengslet i USA med Lopez. Lopez skulle da bli landsforvist til USA. Ødela pressens offentliggjøring et klønete forsøk fra en uerfaren politiker på å opprette en kanal til Det Hvite Hus? Ble det så nødvendig for Maduro å fremstå uforsonlig overfor Lopez, for slik å drive brannslokking overfor de mest uforsonlige blant chavistene? De uforsonlige og ultraradikale innen chavistbevegelsen er de eneste som støtter ham fullt ut. De moderate blant chavistene har for lenge siden forlatt ham. 

Maduro driver presidentvalgkamp i Hugo Chavez` skygge.

Et av landene president Maduro besøkte under sin rundreise for to uker siden var Saudi-Arabia. Maduro ba regimet om å redusere produksjonen Saudi-Arabia har økt så kraftig de siste månedene for å senke prisene. Den venezolanske presidenten vendte tilbake til Saudi-Arabia for å delta ved begravelsen til Kong Abdullah. Maduro forlot et Venezuela der opposisjonen arrangerer store demonstrasjoner. Lørdag arrangerte opposisjonen en demonstrasjon der de slo på tomme gryter i protest mot økonomisk kaos, mangel på viktige matvarer og øvrige basisvarer som dopapir og medisiner. Tre tidligere presidenter, Andres Pastrana fra Colombia, Felipe Calderon fra Mexico og Sebastian Piñeira fra Chile har kommet til Venezuela for å delta i politiske møter med opposisjonen. Maduro har nektet dem å besøke Leopoldo Lopez i fengslet. Den venezolanske presidenten hevder de tre presidentene er finansiert av narkotikapenger og kommer for å støtte terrorister som planlegger statskupp. Maduro mener USA og rike eliter i Venezuela har drevet økonomisk krigføring mot Venezuela, og slik forårsaket Venezuelas økonomiske krise. I følge meningsmålinger støtter 22% av befolkningen fortsatt Maduro. 

I sin tid som president i Colombia på 90-tallet forsøkte Andres Pastrana å gjennomføre fredsforhandlinger med Farc-geriljaen. Jan Egeland ble kjent med Pastrana på 80-tallet som student i Colombia, og ledet på 90-tallet den norske regjeringens samarbeide med daværende president Pastrana om en fredsprosess i Colombia. Hva mener Jan Egeland om beskyldingene om narkofinansiering mot sin gamle venn Pastrana?

Maduro henter styrke fra sitt forbilde

Obama utarbeider lovforslag for økonomiske sanksjoner mot de i Maduros regime som i fjor var ansvarlige for brudd på menneskerettigheter og drap på politiske motstandere. Viktig for motstanden mot Pinochets militærregime på 80-tallet var økonomiske sanksjoner som frysing og offentliggjøring av kontoer i utlandet. 
 
Internasjonale aviser fortalte tilhengere av Pinochet om ledere med millioner på konto i utlandet. Ledere fremstod som uærlige blant egne tilhengere. Venezuela er av Tranparency International rangert blant verdens 20 mest korrupte land. Som om ikke det var nok, er det bare Honduras av alle land i hele verden som har høyere drapsrate. Selv land med nylig avsluttede langvarige borgerkriger, som El Salvador og Guatemala har ikke så høy drapsrate som Venezuela. Vil Maduros regime overleve parlamentsvalg i september? USAs sanksjoner kan forverre den onde sirkelen. Obama var i likhet med Maduro tilstede ved begravelsen i Saudi-Arabia. Kanskje strekker Obama en hånd ut også til en rådvill Maduro? Dersom Maduro velger økt konfrontasjon overfor opposisjonen, kan han fortsatt stole på hjelp fra militære rådgivere fra Cuba?