Det har regnet på presten, men har det egentlig dryppet på klokkeren? Del 2 om Castro-dynastiets imperialisme.

Spørsmålet er nå hva Castro-dynastiet vil instruere Maduros regime til å gjøre i Venezuela etter valgnederlaget. Maduro har tidligere reist hyppig til Havana for å rådføre seg med Castro-dynastiet i forkant at viktige avgjørelser og strategiske valg. Den venezolanske presidentens mange møter med Castro-brødrene i forkant av møtet i Det Pan-amerikanske forbund i april er et av flere eksempler.

Hadde valgnederlaget i Venezuela skjedd med et regime med diktatoriske trekk tilhørende høyresiden i Latin-Amerika ville majoriteten av norske Latin-Amerika-forskere ha spekulert om hvilke tråder imperialisten USA ville ha trukket i. Hvilke perspektiver er det majoriteten av latin-amerika-forskere går glipp av når de ikke ser likheten mellom handlingsmønstre fra diktaturer på høyre- og venstresiden, de vesentlige likhetene mellom USAs og Cubas imperialisme og ikke skiller mellom politisk retorikk og politisk praksis?


Venezuelas sterke mann, Diosdado Cabello, i fortrolig samtale med Fidel Castro.

Den franske avisen Le Monde har vist hvordan bankskandalen i Sveits beviste at mange blant eliten blant venezolanere hadde gjemt bort store summer fra oljeinntekstene, som chavistene i sin retorikk påstod hadde kommet de fattige i Venezuela til gode. HSBC-skandalen fra i vår har illustrert hvorfor Venezuela er blant de 20 mest korrupte landene i verden.

Nyliberale økonomiske reformer i Latin-Amerika har blitt kritisert for ikke å levere den påståtte «trickle down»-effekten. Økt økonomisk frihet, lavere skatter og mindre kontroll for de økonomiske elitene, skulle lede til at økt velstand etter hvert også ville spre seg til middelklasse og til slutt også til de fattige. Det norske ordtaket «Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren», oppsummerer den nyliberale tankegangens retorikk mer enn dens praksis, har kritikere fra venstresiden hevdet overfor tilhengere av nyliberale økonomiske reformer i Latin-Amerika.


Nicolas Maduro og Raul Castro i fortrolig samtale.

Men skiller man retorikk og politisk praksis for de venstre-autoritære regimene og de kommunistisk inspirerte styreformene i Venezuela og på Cuba, så kan man kanskje si at det har regnet mye på presteskapet, og dryppet litt forsiktig på klokkerne/de fattige. Det økonomiske vanstyret på Cuba har ført til at regnet i form av for Cubas del, økonomisk snylting først på Sovjet og så på Venezuela kun i enkelte perioder i betydelig grad har dryppet ned på de fattige. Som i Venezuela er det først og fremst elitene det har regnet på, det kommunistiske eller bolivarianske «presteskapet». I likhet med diktaturer på høyresiden har elitene på Cuba og Venezuela visst å fylle bankkontoene sine i utenlandske banker.

Venezuelas forsvarsminister; Vladimir Padrino i møte med Fidel Castro.
Ektefølt begeistring eller retorikk for å oppildne menigheten?

Militærdiktaturer og regimer som ligner på militærdiktaturer, ønsker å sikre egne økonomiske privilegier og å sikre seg mot senere å bli stilt rettslig til ansvar for korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. Chavistene  benyttet tiden umiddelbart før valget 6. desember der chavistene med rette fryktet de ville komme til å miste flertallet i parlamentet, til å erstatte høyesterett i Venezuela med chavist-lojale høyesterettsdommere. Etter å ha forstått at de stod i fare for å miste makten, har de økonomiske elitene blant Chavistene i Venezuela handlet på en måte som ligner på hvordan elitene rundt Pinochet i Chile handlet, når de forstod at deres regimes dager var talte. Elitene rundt militærdiktaturet i Chile forstod etter den tapte folkeavstemningen i 1990, at rettstaten regimet selv hadde avskaffet, senere ville bli gjenopprettet. Pinochet-tilhengerne forstod at de selv ville risikere å bli stilt til ansvar for korrupsjon, brudd på menneskerettigheter, tortur, drap og undertrykkelse av opposisjonelle.

Elitene rundt chavistene i Venezuela frykter at rettsstaten de selv har avskaffet senere vil bli reetablert og de selv ville kunne bli stilt til ansvar for korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. Chavist-elitene frykter også å bli stilt rettslig til ansvar for den udemokratiske undertrykkelse, tortur og vold de cubanske sikkerhetsrådgiverne har hjulpet chavist-regimet med å utføre overfor opposisjonelle i Venezuela. Nürnberg-domstolen etter andre verdenskrig, etablerte en internasjonal rettsorden der eliter og funksjonærer i militærdiktaturer ikke kan skylde på at de ikke visste om brudd på menneskerettigheter. Spanske jurister med kjennskap til internasjonal rett klarte nesten å rettsforfølge Augusto Pinochet etter at han hadde mistet makten i Chile. Frykter elitene i Venezuela og antageligvis også elitene blant Venezuelas nære allierte, Cuba, en internasjonal rettsorden? Elitene må før de mister makten etablere i eget land en frihet fra rettsforfølgelse, som kan sikre elitene at de ikke blir stilt til ansvar for forbrytelser begått under en rettsorden der en uavhengig rettsstat har blitt avskaffet. Elitene rundt chavistene ønsker å sikre seg straffeimmunitet for maktmisbruk, korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og overgrep på opposisjonelle. De har lært av Pinochet-diktaturet hvordan de skal sikre seg selv mot straffeforfølgelse fra en senere gjenopprettet rettsstat.



Nicolas Maduro i fortrolig samtale med Fidel Castro.

Spørsmålet er nå hva Castro-dynastiet vil instruere Maduros regime til å gjøre i Venezuela etter valgnederlaget. Vil Maduro foreta store endringer blant de militære og de militæres ulike posisjoner i regjerings- og statsapparat etter valgnederlaget? Vil Castro-dynastiet gi Maduro råd om hvordan han skal trygge regimet og sin egen posisjon i Venezuela under de endrete forutsetningene, som har oppstått etter at den politiske opposisjonen nå kontrollerer to tredjedeler av plassene i parlamentet i Venezuela? Vil militære med sterke bånd og hyppige besøk hos Castro-dynastiet i Havanna tiltre nøkkelposisjoner i militæret, regjering og statsapparat? Maduro er upopulær i Venezuela og blant moderate krefter blant chavistene. Vil Castro-dynastiet ønske å erstatte Maduro med en mer handlekraftig, dyktig politiker? Vil Castro-dynastiet se det nødvendig å skifte ut Maduro for å sikre fortsatte forsyninger av de billige oljeleveransene fra Venezuela, som Castro-dynastiet har gjort seg så økonomisk avhengige av etter bortfallet av økonomisk støtte fra Sovjet i 1990 og etter at Hugo Chavez kom til makten i 1998.

Venezuelas forsvarsminister i fortrolig samtale med Fidel Castro.

Vil et venezolansk parlament der opposisjonen etter valget har to tredjedels flertall, ha mulighet til tross for en sterk presidentmakt, til å hindre fortsatte billige oljeleveranser til Cuba? Er det ikke et rettmessig spørsmål å spørre om hva Castro-dynastiet og de cubanske sikkerhetsrådgiverne i Venezuela nå vil gjøre?

Barack Obama synes siden han begynte arbeidet for å etablere normale relasjoner mellom USA og Cuba startet i januar, å ha blitt utmanøvrert av de slu Castro-brødrene. USA legger nå press på Maduro-regimet og vil kanskje styrke USAs sanksjoner mot ansvarlige i regimet for brudd på menneskerettigheter og overgrep mot opposisjonelle?  Kan Obama få overtaket i den politiske dragkampen med Cuba når nå Castro-dynastiet er blitt vesentlig svekket etter Maduros valgnederlag? Vil opposisjonen på Cuba bli styrket av opposisjonens seier i Venezuela? Castro-regimet har ikke lenger informasjonsmonopol på Cuba. Illegale aviser organisert i samarbeid med Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, og andre illegale aviser, samt en økende spredning av internett og bruk av intranett som S-nett, sprer nyheter cubanske myndigheter ikke lenger klarer å hindre at blir spredd. Nyheter om Maduros valgnederlag vil spre seg også på Cuba. Maduros valgnederlag og eventuelle senere ydmykelser en opposisjon med økende makt i Venezuela vil påføre chavistene, kan kanskje inspirere befolkningen på Cuba til å legge press på Castro-regimet for å la seg presse til å innføre irreversible demokratiske reformer?

I neste innlegg på bloggen vil jeg forklare hvorfor jeg mener majoriteten av norske Latin-Amerika-forskere er blinde eller i alle fall svært svaksynte på venstre øye. Et stort flertall av forskerne synes ikke å evne å skille mellom analyse og retorikk i deres vurderinger av politikk og økonomisk utvikling i Latin-Amerika.

Kilder: ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

Første innlegg av to om Castro-dynastiets destruktive innflytelse i Latin-Amerika.

Jeg spurte for et halvt år siden en Latin-Amerika-forsker om ikke Cubas politiske innflytelse i Latin-Amerika kunne kalles «imperialistisk» og destruktiv. Hvordan skulle så Castro-dynastiets destruktive innflytelse komme til syne i Latin-Amerika etter den kalde krigen, og særlig det siste tiåret? Colombia og Venezuela er to land som peker seg ut.

Nicolas Maduro, president i Venezuela.

Bakgrunnen for spørsmålet var en artikkel forskeren hadde skrevet om USAs politiske innflytelse i «USAs egen bakgård», Latin-Amerika. Forskeren gjorde rett i å påpeke USAs ansvar for en imperialistisk politikk både før og under den kalde krigen med kanonbåt-diplomati, støtte av korrupte og til dels reaksjonære eliter. Særlig under kalde krigen støttet USA militærdiktaturer som brøt menneskerettigheter, bidro til politiske drap og forsvinninger, og hindret demokratisk utvikling i Latin-Amerika. Forskeren hadde i artikkelen skrevet om USAs destruktive politiske, økonomiske og militære innflytelse i Latin-Amerika også etter den kalde krigen, helt fram til i dag. Forskeren kritiserte særlig USA og CIAs rolle i Sentral-Amerika, kampen mot narkotika, en lite gjennomtenkt politikk overfor gjengkriminalitet og annen organisert kriminalitet, og samarbeid med destruktive krefter innen militære og andre deler av statsapparat i Sentral-Amerika. Jeg har ikke like godt kjennskap som forskeren til USAs politikk de siste tiårene i Sentral-Amerika, og kan derfor ikke ta stilling til forskerens velbegrunnete kritiske beskrivelser av politikken USA har ført også etter den kalde krigen og frem til i dag i Latin-Amerika.

Mitt spørsmål til forskeren gjaldt ikke USAs innflytelse i Latin-Amerika, men det jeg mente var Cubas destruktive innflytelse i Latin-Amerika. Man kan mene mye om Castro-regimets støtte til revolusjonære marxistiske geriljabevegelser under den kalde krigen, og om Fidel Castro og Che Guevaras skuffelse over at ikke Sovjets leder under Cuba-krisen i 1962, Nikita Krutsjov, var villig til å søke full konfrontasjon med Kennedy. Fidel og Che var begge skuffet over at ikke Krutsjov var villig til å bruke atom-våpen under Cuba-krisen, og skuffet over at Castro-regimet ikke fikk være med å bestemme utfallet av Cuba-krisen, slik ettertidens historie-forskning har vist. Mitt spørsmål gjaldt utelukkende Cubas rolle i Latin-Amerika etter den kalde krigen. Kunne Cubas innflytelse i Latin-Amerika etter den kalde krigen, beskrives som politisk, sosial, økonomisk og militært destruktiv og kanskje også «imperialistisk»? 

Nicolas Maduro og Raul Castro

Forskeren svarte meg at sammenlignet med stormakten USAs imperialistiske innflytelse ble Cubas innflytelse i Latin-Amerika, å regne som en mygg. At USA her mer politisk, økonomisk og militær innflytelse enn Castro-regimet er åpenbart. Kan likevel Castro-dynastiets innflytelse være verdt et kritisk blikk, både fra forskere og journalister? Etter mennesket selv, skal faktisk myggen, malaria-myggen, være det levende vesenet på jorden som dreper flest mennesker. Jeg skal la være å henfalle til lettvinte retoriske poenger. Likevel, dersom USA er en ørn, så kan kanskje Castro-regimet betraktes som en hønsehauk eller en falk. Både ørnen og hauken er begge rovdyr, om de så jakter på bytter av ulik størrelse og representerer ulike grader av fare for ulike dyr.

Hvordan kommer så Castro-dynastiets destruktive innflytelse til syne i Latin-Amerika etter den kalde krigen, og særlig det siste tiåret? Colombia og Venezuela er to land som peker seg ut. Jeg mener alt for mange norske forskere og norske journalister alt for lenge har vært blinde på venstre øye. De har manglet evne til å vurdere kritisk de politiske kreftene, elitene, på den radikale venstresiden i Latin-Amerika, som for å komme til makten har gjort bruk av en venstreradikal retorikk om «sosial revolusjon», sosial rettferdighet, radikal omfordeling og kamp for de fattiges rettigheter.

Norske forskere og journalister har i alt for liten grad evnet å gjennomskue retorikken til de venstreradikale elitene i Latin-Amerika. Disse elitene hovedsakelig med tilhørighet i middelklassen, som har kommet til makt enten ved revolusjoner eller ved valg, har i maktposisjon opplevd utfordringer i form av den politiske maktens begrensninger og fristelser, som alle andre eliter i maktposisjoner har fått erfare. De burde ha vært vurdert i forhold til resultater for sosial mobilitet, evnen til faktisk å forbedre de fattiges kår. I stedet har venstreradikale eliter blitt vurdert utfra elitens egne påstander om eget sosialt sinnelag og om ikke substansløs, så likevel lettvint anti-imperialistisk retorikk. Majoriteten av norske forskere og journalisters blindhet på venstre øye i forhold til Latin-Amerika kommer med jevne mellomrom til uttrykk.

Er det på tide at norske forskere og journalister som arbeider med Latin-Amerika holder opp å være blinde på venstre øye? De må i større grad se Castro-dynastiets destruktive innflytelse i dagens Latin-Amerika, til tross for at Cuba nå bidrar i fredsprosessen i Colombia. Om ørnen USAs imperialisme oppleves som overveldende, så må forskere og journalister også evne å se hauken Cubas destruktive innflytelse i Latin-Amerika. Castro-dynastiets innflytelse er langt fra for en ubetydelig mygg å regne. 

Har Castro-dynastiet fått chavistene til å tro på illusjonen om totalitær kommunismes overlegenhet?

i

 

(Jeg vil i neste innlegg på bloggen, om 14 dager begrunne hvorfor jeg mener Colombia og Venezuela er gode eksempler på Castro-dynastiets destruktive innflytelse i Latin-Amerika. Innleggene på bloggen må ikke bli for lange, derfor deler jeg lange innlegg opp i flere deler. )

Bankskandale i Sveits og korrupsjon i Venezuela.

Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt. I følge Transparency International er det venstreautoritære Venezuela med stadig mer fremtredende diktatoriske trekk blant de 20 mest korrupte land i verden. Det totalitære diktaturet på Cuba er blant de 65 mest korrupte land i verden. Skandalen rundt HSBC-banken i Sveits våren 2015 viste hvor noe av all korrupsjonen den bolivarianske venezolanske revolusjonens kjøp av klienter i inn- og utland, har forårsaket.

Informasjonen den franske avisen El Monde avdekket om HSBC-banken i Sveits våren 2015 viste at 1.138 venezolanske klienter hadde  14.000 millioner dollar på kontoer i banken. Venezuela var nr. 3 blant landene som hadde mest penger i banken. Cuba hadde 29. klienter med 83 millioner dollar i banken. Hvilke venezolanere og cubanere var det som ikke kunne ha penger på vanlig måte i andre banker, men måtte holde informasjon om kontoer skjult for allmenheten?

HSBC-banken.

Kan kunnskapen fra bankskandalen i Sveits rokke ved lojaliteten fra militæret og statsapparatet, selv om lederne har chavistenes å takke for sine karrierer? Hvor alvorlig må økonomisk og sosialt kaos og brudd på menneskerettigheter bli før statsapparatet vender Maduro ryggen? Avisartikler i utenlandske aviser om uærlige tillitsvalgte blant chavistenes ledere kan skape splid.

Chavistene i Venezuela har latt oljeinntekter legge økonomi, næringsliv og velferd brakk. Chavistene har i regjering ikke satset på en bærekraftig utvikling i form av å heve ungdom med arbeiderbakgrunn opp i middelklasseyrker, og å gi Venezuela en kompetent, velutdannet middelklasse med mange med arbeiderbakgrunn. Oljeinntektene har blitt brukt til å skape økonomisk avhengige klienter blant fattige venezolanere og blant politiske støttespillere i andre land og andre regimer.

Venezuelas viktigste støttespiller har vært det totalitære diktaturet på Cuba. Venezuela har latt Castro-dynastiet motta billig olje Cuba har kunnet selge til markedspris på det internasjonale markedet. Cubas økonomi er blitt avhengig av Venezuelas oljeleveranser. Castro-dynastiets forhåpninger om USAs heving av handelsblokade og amerikanske investeringer kan bli gjort til virkelighet først om lenge.

Nicolas Maduro,
Venezuelas president.

I bytte har Venezuela mottatt cubansk helsepersonell, leger, idrettsinstruktører og aller viktigst, cubanske sikkerhetsrådgivere. Maduro har gjort seg avhengig av cubanske sikkerhetsrådgivere i hvordan han skal håndtere Venezuelas politiske opposisjon. De ultraradikale blant chavistene er de eneste som fremdeles støtter Maduro.

Norske og internasjonale journalister burde konfrontere Maduros regime med de økonomiske og sosiale konsekvensene, politisk ensretting, forvitring av rettstat, manglende demokrati og brudd på menneskerettigheter i forbindelse med valgene, som skal avholdes i Venezuela 6. desember. Journalistene bør også stille seg kritisk til hvordan cubanske sikkerhetsrådgivere hjelper Maduros regime å undertrykke opposisjon og politiske motstandere. Å konfrontere regimet med den franske avisen El Mondes undersøkelser om banks-skandalen i Sveits, kan være et sted å starte for å avdekke korrupsjon og vanstyre i Venezuela.

Pandoras eske og LOs samarbeid med cubansk fagbevegelse. (Siste av fem innlegg om norsk fagbevegelses samarbeid med CTC)

LO i Oslos støtte til det totalitære kommunistpartiet på Cuba og regimets underordnete fagbevegelse, mener jeg hører hjemme innen en større forståelse, ramme for Latin-Amerikas politiske liv.

Delegasjon fra CTC på besøk hos LO i Oslo i mai 2015

Grekerne hadde en forestilling i sin mytologi om Pandoras eske. I denne esken puttet grekerne alt de var redd for. Krefter som ikke måtte slippes løs, befant seg i Pandoras eske, som menneskene måtte akte seg for å ta lokket av. Diktatur og autoritære bevegelser både på radikal høyreside og radikal venstreside har i Latin-Amerika vært destruktive krefter som under den kalde krigen polariserte, traumatiserte og hindret sosial, politisk og økonomisk utvikling i Latin-Amerika under den kalde krigen. Med framtidsutsikter til fred i Colombia og desarmering av den siste store marxist-geriljaen i Latin-Amerika, Farc, kan det synes som det latin-Amerikanske politiske liv, har muligheter for å få lokket i Pandoras eske satt på plass igjen. Valget i Venezuela i begynnelsen av desember er sammen med den påbegynte normaliseringen mellom USA og Cuba, prosesser man må håpe ikke sporer av og slipper politiske kaoskrefter løs på ny.

Den revolusjonære marxismen, ledsaget av totalitær kommunisme, har vært en politisk kraft som har ført til mer enn et halvt år hundre med sosial og økonomisk stagnasjon på Cuba. Ideologien har spredd politiske ideer til andre land i Latin-Amerika, som har bidratt til sosial, politisk og økonomisk stagnasjon, og borgerkriger og lidelse, der den revolusjonære sosialismen har fått grobunn.

Cuba-forsker Vegard Bye har i debatt med undertegnete i Dag og Tid i sommer avvist relevansen av Hannah Arendts analyser av totalitær kommunisme som latterlig forsøkt anvendt på Cubas kommunisme. Cuba-forskaren avviser som komisk muligheten for at forskingslitteratur som analyserer totalitære samfunn skulle vere relevant også for Cuba. Bye hevder videre at han «blankt kan avvise» at representantene for Cuba Posible og andre studiesirkler finansierte av utenlandske ambassader også er på lønningslista til det hemmelige politiet på Cuba. Han om det.

Bye liker ikke at jeg skildrer studiesirklene som «reformvillige kommunister». Det hjelper ikke om studiesirklene kaller seg liberale demokrater og sosialdemokrater, så lenge de aksepterer krav fra regimet om at endringer på Cuba må respektere krav om fortsatt totalitær kontroll for å bevare eliten sine økonomiske og politiske privilegium. Så lenge studiesirklene ikke krever at den totalitære styreformen blir erstattet av demokratiske, åpne valg, respekt for menneskerettigheter, organisasjonsfrihet, presse- og ytringsfrihet, så er de i mine øyne kommunister, om de arrangerer aldri så mange seminar om vidtgående reformforslag.

LO i Oslos støtte til fagbevegelsen som er en del av det samme totalitære og undertrykkende statsapparatet som bl. a. fengsler og forfølger alle forsøk på å skape uavhengige fagbevegelser på Cuba, har historiske røtter tilbake til kalde krigen. Støtten til Castro-dynastiet har vært radikale, norske kommunisters trøst i tiden etter murens fall og kommunismens sammenbrudd i Sovjet og Øst-Europa. Skulle regimet falle sammen i nær framtid, og følge i fotsporene til alle de andre kommunistiske regimene de stod sammen med under den kalde krigen, er det liten grunn til å tro at det ikke også på Cuba vil falle lik ut av skapene. Det hemmelige politiets hemmeligheter vil på et tidspunkt i fremtiden ikke lenger være hemmelige, men allment kjent. Alle overgrepene og alle som befant seg på lønningslistene vil bli kjent.

Den norske fagbevegelsen bør forberede seg på tiden da regimet vil falle og regimets hemmeligheter vil bli kjent. LO bør dersom de ønsker å fortsette samarbeidet med CTC, ta opp tråden fra tidligere leders Gerd Liv Vallas initiativ om å insistere på at CTC oppfordrer Castro-regimet om å sette fri alle politiske fanger, avholde demokratiske valg og respektere menneskerettigheter. Ønsker LO å fortsette å samarbeide med CTC, bør LO også ta kontakt med representanter for uavhengig fagbevegelse på Cuba, og gjerne snakke med de representantene for uavhengig fagbevegelse som ble dømt til lange fengselsstraffer i 2003, men ble løslatt i 2010/11.

Den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì mener Cuba-forskere bør sammenligne strømmene av økonomisk støtte hele den vestlige verden etter finanskrisen ha gitt til organisasjoner på Cuba. Støtten til de organisasjonene på Cuba som regimet aksepterer som del av et såkalt sivilt samfunn, bør sammenlignes med støtten til de organisasjonene som regimet ikke aksepterer som en kritisk opposisjon. Espì mener verdenssamfunnet ikke bare bør gi støtte til regime-lojale organisasjoner som Cuba Posible, men også til de virkelig uavhengige organisasjonene på Cuba.

Det er på tide at den norske fagbevegelsen virkelig engasjerer seg i kampen for demokratiske og rettferdige samfunn i Latin-Amerika. Cuba-forskere som Vegard Bye kan tillate seg å latterliggjøre relevansen av analyser som Hannah Arendts av totalitære samfunn. LO er en for viktig samfunnsaktør og institusjon til at organisasjonen kan tillate seg å stille seg på en undertrykkende totalitær statsmakts side i deres kamp mot de representantene for uavhengig fagbevegelse, som den norske fagbevegelsen burde ha støttet.

På slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet fremmet SVs stortingsrepresentant Hallgeir Langeland årlig forslag om å gi Nobels fredspris til Fidel Castro. I SV virker det som om de forstod etter den "svarte våren" i 2003 at Castro-dynastiet langt fra fortjente noen Nobels fredspris. Miljøer i LO i Trondheim har imidlertid fortsatt tradisjonen med å fremme Castro-dynastiet som kandidater til Nobels fredspris. I 2015 har Trondheimkonferansen arrangert i regi av LO i Trondheim på nytt lansert Castro-dynastiet som fredspris-kandidat.


Gerd Kristiansen - Hva mener hun om samarbeidet mellom LO
i Oslo og Cubas totalitære samfunnssystems fagbevegelse?

LO må hjelpe Latin-Amerika til å sette lokk over de politiske kaoskreftene som gjennom så mange tiår førte til sosial, økonomisk og politisk stagnasjon i Latin-Amerika. Norsk fagbevegelse må slutte å gi næring til de politiske kaoskreftene fra Pandoras eske.

Norsk fagbevegelses samarbeid med cubansk fagbevegelse på Cuba - del 4

Nupi-forsker Jacub Godzimirski forteller at Norge var blant de viktigste støttespillerne for den frie fagbevegelsen Solidaritet på 80-tallet i Polen. Solidaritet bidro sterkt til kommunismens fall i Øst-Europa og murens fall i 1989. Norsk fagbevegelse stod for den viktigste støtten fra norsk side til Solidaritet. Ved ukritisk å la LO i Oslo få lov å støtte CTC, det totalitære kommunistdiktaturets fagbevegelse på Cuba, lar LOs leder Gerd Kristiansen LO i Oslo kaste vrak på norsk fagbevegelses ærerike og prinsippfaste kamp mot kommunistisk diktatur på 80-tallet. Skal LO opprettholde samarbeidet med CTC må LOs leder kreve det samme som Gerd Liv Valla krevde i 2003 av CTC i etterkant av arrestasjoner og fengslinger til lange fengselsstraffer av medlemmer av frie, selvstendige fagbevegelser på Cuba. Gerd Liv Valla krevde i et offentliggjort brev i juni 2003 at CTC oppfordret Cubas styresmakter til å slippe alle politiske fanger fri, respektere menneskerettigheter og tillate demokrati. Norsk fagbevegelses medlemsblad heter tross alt «Fri fagbevegelse».

Solidaritets leder Lech Walesa.

Det internasjonale LO, ILO, ga våren 2015 en rekke anbefalinger til CTC i forkant av CTCs utarbeidelse av en ny lovgivning for arbeidslivet. Anbefalingene fra ILO ble ikke tatt hensyn til av CTC. Blant anbefalingene fra ILO som ikke ble lyttet til av CTC, var retten til streik og retten til å skape uavhengige fagbevegelser.

 

Invitasjon til møtet med CTC i Oslo

Mai 2015 var en delegasjon fra CTC på besøk hos LO i Oslo. Leder for delegasjonen og generalsekretær i CTC i Havanna, Luiz M. Castanedo Smith forsvarte det som best kan beskrives som «toppfolkenes partnerskap» i det totalitære regimet. Castanedo Smith mente fagbevegelsen på Cuba ikke trengte streikerett, fordi CTCs leder hadde jevnlige møter med ledelsen i kommunistpartiet. Alle fagbevegelsens utfordringer ble derfor løst før de rakk å utvikle seg til problemer, forklarte han. Frie forhandlinger for de arbeidstakerne som arbeidet i de deler av økonomien som tjente penger, turisme og sektorer der utenlandske selskaper hadde investert, forklarte Castanedo Smith ikke kunne tillates. Han mente dette ville kunne øke sosiale forskjeller på Cuba og skape inflasjon. (Bidrar ikke tilgang til dollar for cubanere med slektninger i utlandet, utbredt korrupsjon og nepotisme innen eliten allerede til store sosiale forskjeller på Cuba?)

Frie forhandlinger blant det som i en fri økonomi ville ha vært lønnsledende yrkesgrupper, kunne ikke tillates på Cuba, forklarte Castanedo Smith. Størstedelen av de yrkesgruppene som ved frie forhandlinger kunne ha presset frem høyere lønninger for egen yrkesgruppe, måtte altså fortsette å erfare at størstedelen av de lønningene utenlandske selskaper betalte gikk direkte til den cubanske stat og til eliten rundt Castro-dynastiet. Disse gruppene av arbeidstakere måtte heller ikke få lov å danne egne, selvstendige fagbevegelser. Castanedo Smith kunne fortelle med stolthet at det store flertallet av arbeiderne ved nystartete, av staten uavhengige restauranter hadde CTC lyktes med å få til å bli fagorganiserte.

Castanedo Smith ble spurt om de 75 som ble gitt fengselsstraffer i gjennomsnitt på 20 år i 2003, der 7 av dem ble fengslet for å ha startet uavhengige fagbevegelser. Generalsekretæren for CTC i Havanna og lederen for delegasjonen av cubanere i Oslo ble konfrontert med at på den tiden leder i LO, Gerd Liv Valla, i juni 2003 skrev et offentliggjort brev til CTC der hun oppfordret CTC om å oppfordre kommunistpartiets ledelse til å frigi alle politiske fanger, respektere menneskerettigheter, og innføre demokratiske reformer. Castanedo Smith svarte at han aldri hadde hørt om at noen skulle ha vært arrestert for å ha drevet uavhengige fagbevegelser i 2003, og de påståtte mange arrestasjonene under den «svarte våren» i 2003 hadde han heller ikke hørt om. Han mente dette var gale opplysninger. Gjesten fra CTC antydet altså at Valla, tidligere leder for LO, var blitt løyet for av noen, da hun skrev oppfordringen til CTC i 2003. Castanedo Smiths avvisning av velkjente fakta om den svarte våren, kan fremstå som absurd for norske tilhørere. Det viktigste for Castaneda Smith var antageligvis hva resten av den cubanske delegasjonen til stede på møtet fikk vite og fikk anledning til å rapportere hjem til sikkerhetstjenesten på Cuba om Castanedo Smiths håndtering av det Castro-regimet vil betegne som «angrep fra kontrarevolusjonære».


Norsk Cubaforening

Bård Larsen i Civita skriver i en artikkel fra 2009 om et seminar LO i Oslo arrangerte i 2007: Blant seminarets deltakere var Fabian Cespedes og Raymondo Navarro, internasjonale sekretærer for CTC sentralt. «Ingen kritiske røster deltok. Til LO-Aktuelt fortalte Navarro at det «ikke har vært behov for å gå til streik etter at Castro overtok»,» skriver Larsen. Larsen nevner videre i artikkelen fra 2009 at daværende leder i LOs internasjonale utvalg, Svein Mortensen, også var styremedlem i Cubaforeningen, som Larsen mener hyller Fidel Castro og den cubanske revolusjonen som sosialismens fyrtårn. I følge Larsen arrangerte Cubaforeningen også seminarer om «gyldigheten til Ches tenking» og «aktualiseringa av den cubanske økonomiske modellen som en strategi for å styrke sosialismen». Civita-medlemmet Larsen kritiserer med rette det han ser som et «samrøre mellom LO i Oslo og en ren propagandaorganisasjon innrettet mot å forsvare et av verdens lengtslevende og mest insisterende diktaturer».

Norsk fagbevegelse ser Civita som en ideologisk motstander i politiske strider i Norge om velferdsstat, arbeidsliv og økonomi. LO har selv finansiert tenketanker som Res Publica, Manifest og Agenda, for å yte motstand mot det de oppfatter som Civitas ideologiske og politiske kamp for å styrke grobunnen i det norske samfunnet for høyresidens politiske og økonomiske løsninger. Er LOs støtte til det totalitære kommunistiske Castro-dynastiet en strid det er verdt å kjempe? Er Gerd Kristiansen villig til å ta de belastningene den norske fagbevegelsen vil oppleve når ikke lenger et Stasi-lignende sikkerhetspoliti, informanter, nabolagskomiteer og et vilkårlig politi og fengselsvesen klarer å holde et moralsk og økonomisk bankerott regime ved makten? Vil LO bli svekket av sin nære assosiasjon til Castro-dynastiet når en internasjonal opinion i fremtiden vil få tilgang til arkiver og vitnemål fra regimets ansatte som etter regimets fall vil kunne fortelle sannheten om regimet? Gir LO Civita og høyresiden lettvinte poenger i den krevende ideologiske striden om forståelsen av norsk politikk ved å støtte det totalitære Castro-dynastiet, eller er den cubanske kommunismen verdt å ta en ideologisk strid for? Er alle LOs medlemmer enige i at støtten til det totalitære diktaturets fagbevegelse er verdt å bruke LOs økonomiske midler og å risikere LOs politiske prestisje for å støtte opp om?




Hva mener Gerd Kristiansen om samarbeidet mellom LO i Oslo
og det kommunistiske diktaturets fagbevegelse, CTC?

Norske journalister burde spørre LO-leder Gerd Kristiansen om hva hun mener om uavhengige fagbevegelser på Cuba. Hvis ledende tillitsvalgte i CTC ikke har fått med seg hva Valla i sin tid prøvde å oppfordre CTC til, så burde kanskje LO gjenta forespørselen? Kanskje LO også burde støtte uavhengige fagbevegelser på Cuba, enten i tillegg til støtten til CTC eller i stedet for støtten til CTC? LO har en stolt tradisjon i å stå opp mot diktaturer. Bør et samrøre mellom LO i Oslo og norsk Cuba-forening få lov å kaste vrak på en så ærerik tradisjon?




Kilder: Blant andre: Bård Larsen: "LO på trøblete tur", artikkel publisert i "Meninger" i Aftenposten , 3.11.2011.