Norsk offentlighet, journalister, politikere og forskere
har alltid sett Castro-dynastiets Cuba gjennom anti-amerikanske briller. Cuba
har som Mexico, vært oppfattet som skjebnebestemt til å være ”så nærme USA, og
så langt fra Gud”. Det amerikanske imperiets onde vilje synes alltid å ha hindret
alle latin-amerikanske land i å velge politiske alternativer som ikke er
forenlige med USAs økonomiske interesser. Perspektivet der Castros Cuba har
vært tragisk fanget i en heroisk ”Davids kamp mot Goliat” har overskygget alle
andre mulige perspektiv, slik Cuba har vært fremstilt for norsk offentlighet.
Hva om man byttet ut de anti-amerikanske brillene, og i
stedet prøvde å se Cuba og andre latin-amerikanske lands politiske veivalg med
norske sosialdemokratiske briller, i et norsk sammenlignende perspektiv?
Norske sosialdemokraters veivalg på 30-tallet i
landbrukspolitikk og holdning til eiendomsrett kan nemlig sammenlignes med cubanske
kommunisters landbrukspolitikk. Cubas kommunister ved makten på slutten av 50-
og begynnelsen av 60-tallet, valgte en annen linje enn Det norske
Arbeiderpartiet valgte da de først kom til makten i 1935.
DNA inngikk kriseforlik med Bondepartiet i mars 1935, og fikk samme år regjeringsmakt. |
DNA hadde en revolusjonær fortid, medlemskap i Komintern
1919-23, bak seg da DNA i mars 1935 inngikk en politisk allianse med
Bondepartiet, en allianse mellom arbeiderklassen og bøndenes representanter på
Stortinget. I 1938 kritiserte to sentrale Ap-politikere, Halvard Lange og
Haakon Meyer DNA for ikke å fjerne eiendomsretten i landbruket og innføre
kollektiver som arbeidsfelleskap i landbruket, inspirert av Sovjet. Lange og
Meyers artikkel i tidsskriftet det 20ende århundret ble imidlertid forbigått i
stillhet. Ingen i DNAs ledelse ønsket i 1938 å utfordre alliansepartner
Bondepartiet om bøndenes eiendomsrett og mot norske bønders vilje innføre
kollektiver.
DNA hadde forlatt den revolusjonære kommunismen, trodde på reformer forankret i demokratiske prosesser og de inngikk allianser og kompromisser med politiske motstandere. Partiet mobiliserte ikke statsapparat, regjeringsmakt og kontroll over politi og fengselsvesen til å tvinge politiske motstandere til å akseptere partiets lederes enevelde. De to ledende miljøene i DNA på 30-tallet, Stortingsgruppa og partiledelsen delte Bondepartiets forståelse av det hensiktsmessige i å respektere eiendomsretten, selv om det fantes stor sosial ulikhet også i Norge.
DNA hadde forlatt den revolusjonære kommunismen, trodde på reformer forankret i demokratiske prosesser og de inngikk allianser og kompromisser med politiske motstandere. Partiet mobiliserte ikke statsapparat, regjeringsmakt og kontroll over politi og fengselsvesen til å tvinge politiske motstandere til å akseptere partiets lederes enevelde. De to ledende miljøene i DNA på 30-tallet, Stortingsgruppa og partiledelsen delte Bondepartiets forståelse av det hensiktsmessige i å respektere eiendomsretten, selv om det fantes stor sosial ulikhet også i Norge.
Castros Cuba gjennomførte på 50- og 60-tallet en landbrukspolitikk
inspirert av Sovjet. Regimet innførte en politikk som altså enkelte sosialister
i regjeringspartiet DNA på 30-tallet i Norge tok til orde for, om de dog ikke
ble lyttet til. Kommunistene på Cuba førte en landbrukspolitikk, som utfordret
privat eiendomsrett, med stor grad av statlig styring og innføring av
kollektiver. Politiken førte ikke bare til bondeopprør, men også til ineffektivitet og til økt
import av mat.
På Cuba må historiske fakta som utfordrer revolusjonære
myter skjules, tildekkes og fordreies. Bondeopprør mot det sosialistiske,
ensrettete regimet på Cuba har både i Europa og i Norge blitt akseptert
fremstilt av regimet, som USA-finansiert kontra-revolusjon. Men så enkelt er
det ikke.
På Cuba fant det sted de første årene etter revolusjonen
en rekke bondeopprør. Cubanske bønder motsatte seg kooperativer og statlig
overstyring av landbrukspolitikk. USA ga kun beskjeden støtte til disse
bondeopprørene. (Se eget blogginnlegg om museet i Trinidad på Cuba.) Fidel
Castro inngikk ingen avtaler, kompromisser med motstanderne av Castros
landbrukspolitikk, men tok alle midler i bruk for å knuse bondeopprørerne.
På kooperativene hadde alle og ingen ansvaret for
produksjonen. Et av flere ankepunkt mot kollektiviseringen av landbruket på Cuba var at det førte til pulverisering av ansvar i kollektivene. Et eksempel på dette er at dyr
som skulle ha vært satt i karantene, ikke ble satt i karantene. Karantene for
dyr som fraktes fra et sted til et annet, har til hensikt å unngå spredning av
frø fra ugress, gjennom dyrs avføring. Kuer må bæsje fra seg alt de har spist
fra et annet område, før de kan være sammen med de andre kuene. Ugressplanten
Maribu spredde seg over stadig flere jordbruksområder på Cuba, og er fortsatt
en viktig årsak til at store jordbruksområder på Cuba ligger brakk.
Cuba som før revolusjonen eksporterte mat, importerer i
dag 60% av maten befolkningen trenger. Det cubanske byråkratiet, som i over 50
år bekjempet alt som minnet om kapitalisme, påstår nå at de er de rette til å
skape et grunnlag for et markedsorientert landbruk. Det ineffektive cubanske
systemet skaper flaskehalser, blant annet innen transport. Den mye omtalte
blokaden fra USA hindrer ikke USA i å være Cubas tredje største handelspartner,
bl.a. på grunn av den store importen av matvarer fra USA til Cuba.
Slik blir ofte USAs embargo overfor Cuba fremstilt. Men er det fremstillinger som gjenspeiler virkeligheten? USA er Cubas tredje største handelspartner. Cuba importerer mat fra USA. |
USA har med rette blitt kritisert for en lite
hensiktsmessig politikk overfor Cuba både før og under den kalde krigen. USAs
handelsembargo har med rette blitt kritisert. Men hvorfor har rettmessig
kritikk av USA fritatt eliten rundt Castro-dynastiet for enda mer berettiget
kritikk av Castro-diktaturets katastrofale økonomiske politikk og
undertrykkelse av egen befolkning?
Er det vanen med å betrakte alt som skjer i Latin-Amerika med et tredje verden eller U-land og I-land-perspektiv som gjør at så mange journalister og forskere er tilbøyelige til å la seg villede av revolusjonær retorikk? Er det oppfatningen av landene i Latin-Amerika som U-land som gjør at så mange journalister og forskere viser forståelse for revolusjonære sosialistiske løsninger? De sosialistiske løsninger ville norske journalister og forskere aldri ha vurdert som hensiktsmessige i eget land.
Er det vanen med å betrakte alt som skjer i Latin-Amerika med et tredje verden eller U-land og I-land-perspektiv som gjør at så mange journalister og forskere er tilbøyelige til å la seg villede av revolusjonær retorikk? Er det oppfatningen av landene i Latin-Amerika som U-land som gjør at så mange journalister og forskere viser forståelse for revolusjonære sosialistiske løsninger? De sosialistiske løsninger ville norske journalister og forskere aldri ha vurdert som hensiktsmessige i eget land.
Europa forkastet på 90-tallet de sosialistiske
samfunnseksperimentene, som den radikale venstresiden i Latin-Amerika, i alle
fall i retorikk, fremdeles hevder å være tilhengere av. Den revolusjonære
caudilloen, Fidel Castro, som mer enn noen andre har fremmet revolusjonær
retorikk i Latin-Amerika, så vel som statlig planøkonomi, innrømmet altså i 1979 overfor
sandinistene i Nicaragua at Cubas samfunnsmodell ikke fungerte på Cuba heller,
slik jeg har påpekt i forrige innlegg på bloggen.
Norske pragmatiske sosialdemokrater forkastet altså på
30-tallet den sovjetiske, sosialistiske organiseringen av jordbruket. Det
norske Arbeiderparti hadde etter maktovertagelsen i 1935 en kritisk og åpen
debatt innad i partiet og i den norske arbeiderbevegelsen om organiseringen av
landbruket. Kollektivisering av landbruket anså DNA på slutten av 30-tallet som
uaktuell politikk. Det revolusjonære Cuba valgte altså utover på 60-tallet de
løsningene for landbruket, som DNA på 30-tallet hadde avvist.
Norsk venstreside har glemt sin historie når de
betrakter de revolusjonære, sosialistiske samfunnseksperimentene på Cuba og de
landene som har vært under Castro-dynastiets destruktive innflytelse. Å
sammenligne norsk arbeiderbevegelse med latin-amerikanske sosialister gir
perspektiver på Latin-Amerikansk politikk som gir et annet bilde enn det vante
U-land og I-land og tredje verden-perspektivet.
Neste blogginnlegg vil også handle om Cuba, før jeg så vil skrive mer om
Nicaragua.