Debatten på Cinemateket – Alfredo Romero og Stener Ekern.

”De fattige demonstrerer ikke fordi de støtter Guaido, men fordi de mangler strøm og vann. Uten strøm har du ikke kjøleskap og da har du ikke mat til barna dine. De fattige må enkelte steder i Venezuela nå drikke urent kloakkvann som de koker, og da blir alle syke,” forteller Alfredo Romer til forsamlingen hovedsakelig bestående av nordmenn og venezuelanere i den største kino-salen på Cinemateket i Oslo.

Alfredo Romero og Foro Penal mottar en pris

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance arrangerte 10. mai i forbindelse med Alfredo Romeros besøk en visning på Cinemateket av en dokumentar-film om Foro Penal. Filmvisningen ble etterfulgt av en debatt der Alfredo Romero diskuterte med Forsker Stener Ekern, og forsker Leiv Marsteintredet ledet debatten.

Menneskerettighetsforkjemperen snakket i innlegget til forsamlingen om hvordan de fattige var blitt mer aktive i demonstrasjonene, og da følte regimet seg truet. Fattige demonstrerte tidligere i sentrum og andre steder. Det nye var at de laget demonstrasjoner i selve de fattige bydelene. Da reagerte los colectivos. Romero beskrev hvordan det var nytt at regimet skjøt bevisst ungdommer som var med og demonstrerte, for å skremme foreldre til å holde ungdom fra å demonstrere.

Advokaten beskrev hvordan fanger ble stilt fremfor fengslingshøring, men så skjedde det ikke noe mer. Det ble ingen rettsaker. De politiske fangene ble bare sittende til regimet lot dem få gå. Mange av de politiske fangene var i fengslet uten vann og muligheter for hygiene. De gikk lange perioder uten å spise og uten å vaske seg, og da stinket de. Noen av fangene luktet så vondt eller var omgitt av fluer p.g.a. manglende tilgang til vann og hygiene at han måtte holde seg for nesen, for ikke å brekke seg, når Romero endelig fikk anledning til å snakke med de politiske fangene.

Romero understreket at seksualiserte overgrep forekom, men ikke systematiske og ikke som en del av en strategi. Antallet politiske fanger gikk vesentlig opp da Maduro overtok makten etter Chavez, i følge Romero.

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance representerer Foro Penal i Norge.

”Politikk og menneskerettigheter er to forskjellige ting”. Romero utdyper: ”Menneskerettigheter gjelder både høyre og venstre og er aldri nøytralt”. På spørsmål fra salen fortalte Romero om dommere i Venezuela som ikke turte å stå opp mot systemet.

Stener Ekern brukte sine erfaringer fra arbeidet med sannhetskommisjonene i El Salvador og Guatemala til å nyansere bildet av de skremte og tilsynelatende feige dommerne i det venezuelanske rettssystemet. Ekern forklarte at det ikke var så lett å være dommer i et system der du enten måtte være kollaboratør eller kunne risikere livet. I Guatemala ventet dommerne på at internasjonale NGOer skulle gi dem rettslige materiale og andre opplysninger for å kunne sette i gang rettsprosesser. De ventet på bedre tider. Dommerne var gode mennesker som var skremt til lydighet.

Ekern beskrev at han så to ting i filmen om Foro Penal. Han så en stat som smuldret opp og var på vei mot borgerkrig. Men han så også en gruppering som reetablerte og ivaretok standarder for sivilisert samhandling og et felleskap basert på lover og rettslige garantier, en rettsstat.  

Informasjon om FNs rapport om menneskereetigheter i Venezuela fra FNs høykommisær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet. 4. juli 2019. 
https://www.ohchr.org/EN/NewsEvents/Pages/DisplayNews.aspx?NewsID=24788&LangID=E&fbclid=IwAR3RLqCNrfNqtSCXHIsZF4_NYfVgtISpl_bmFvs-O_AczkXOCgjQDLBO5lA

Intervju med Alfredo Romero og Gonzalo Himiob fra Foro Penal om rapporten:  
https://www.pscp.tv/w/1BdxYAOagoExX?t=21m49s&fbclid=IwAR2kexdVEPR36cHzMSu0RVBS1FHaEpSsRC67a55uhKxw2Nd8fRnUvDHCYcA

Artikkel om politiets spesialstyrkers massakrer, bl.a. av fattige i fattige bydeler. 
https://www.dw.com/en/venezuelas-army-death-squads-kill-thousands-un/a-49477147?fbclid=IwAR26f1XjZd3nIRV8dDexwWHuAOrVw4OKM17fbVP2KQM3UDj_4dcR0RLR8tE

https://www.nrk.no/urix/6800-drept-av-sikkerhetsstyrker-i-venezuela-viser-fn-rapport-1.14615470?fbclid=IwAR2RNehSDW5FCYOCvhNPAQm_M7seWEw27kGudqF2nrVJtn5ge9dI80YZako 

Fjerde og siste del av intervjuet med Stener Ekern om Nicaragua

I siste delen av intervjuet snakket vi om hva som hadde skjedd i Nicaragua etter at Daniel Ortega hadde kommet tilbake til makten i 2007, og ikke minst hva som har skjedd etter protestene og opptøyene i april 2018. Ekern understreker betydningen av nabolagskomiteene og «gatemakten»--dvs den latente voldstrusselen—som de forvalter. Om de ikke er like sterke som forrige gang sandinistene var ved makten—den gang utstedte de rasjoneringskortene—så har de stadig avgjørende betydning for sandinistpartiets makt rundt om blant de små i samfunnet.

Vi kom inn på Dionisio Marenco, sandinistlederen som noen år var borgermester i Managua, men som kom på kant med Ortega og kona, Rosario Murillo. Marenco har i ettertid uttalt at han ikke forstod seg på det indre liv i sandinist-bevegelsen, og særlig ikke hvordan man måtte forholde seg til løgn og sannhet omkring beskyldningene mot Daniel Ortega for seksuelt misbruk (incest) av stedatteren Zoilamérica, som altså er biologisk datter av kona, Rosario. 

Daniel Ortegas ste-datter Zoilamerica.

Innad i sandinistbevegelsen er det mange som antar at de innerste sandinist-kretsene vet at beskyldningene er sanne, samtidig som de insisterer på at det er løgn.  De gjør kravet om å akseptere løgnen til en lojalitets-test. Anne Applebaum har skrevet om hvordan løgner rundt flyulykken i Smolensk blir brukt av det polske regjeringspartiet, som en løgn som fungerer innad i partiet, som en slik lojalitetstest. Utad fungerer dette som en måte å konsolidere oppslutningen mot ideologiske fiender.

Slike lojalitets-tester kan man forestille seg finnes i snuskete finanskretser der mye penger står på spill. Er du villig til å svelge en kamel for å få tilgang til store summer, store kontrakter? Slike lojalitetstester ligner også på initierings-ritualer i organisert kriminalitet. Man er med i en krets av likesinnete, så blir man testet. Du må gjøre noe som viser oss at du har krysset grensen, og nå er i samme båt som oss. Slik har vi noe på deg.

Stener Ekerns hovedfagsavhandling i sosialantropologi.

Mot slutten av samtalen snakket vi litt om de nicaraguanske trotskistene, siden jeg hadde blitt kjent med en av dem i Nicaragua. Trotskistene, ”trottene”, var ifølge Ekern, blant de første som ble luket ut blant de mange gruppene som ville være med å bygge sandinist-revolusjonen sammen med de ni kommandantene. De foretok noen spredte okkupasjoner, men de hadde liten betydning, og FSLN hadde vel grunn til å tro at trottene ikke ville forbli lojale.

Ekern er generelt positiv til bistand i form av utdeling av stipendier og utveksling av unge mennesker mellom land. Sosialantropologen trakk frem en nicaraguansk venn som eksempel. Luís Humberto Guzmán fikk som 20-åring stipend for å studere i Berlin, finansiert av amerikansk bistand (Fremskrittsalliansen på 1960-tallet) og Tysklands Adenauer-stiftelse. Han skrev en avhandling om USAs politikk overfor Latinamerika under Nixon og konkluderte med at Nixon ikke hadde noen politikk, men tok alt på sparket, og derfor gikk det ofte også veldig galt. Under revolusjonen var han med i den delen av kristeligdemokratiet som først gikk inn i sandinistregjeringen. Med u-hjelp fra Norge startet han så et forlag og en avis, deretter ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen i 1990 for UNO. Noen år satt han også som president i forsamlingen. I dag er han leder for landets konkurransetilsyn.

Jeg spurte Ekern helt til slutt om bistand generelt egentlig har noen hensikt, eller om Norge burde slutte med det. Ekerns svar er positivt. Ofte, men ikke alltid, kan bistand skape gode resultater. Han trakk fram et eksempel med vestlig, såkalt myk, bistand til Bangladesh. På landsbygda i Bangladesh går nå som oftest 100 % av kvinner på skole, i stedet for 5 % slik det var før bistanden skjøt fart på 70-tallet. Den ‘rene’ økonomiske veksten har riktignok kommet i stor grad på grunn av andre forhold som globalisering, teknologi-overføring, lokalt entreprenørskap og gunstig økonomisk politikk. Men bistanden har i stor grad sørget for at denne forbedringen av levekår er blitt jevnere og mer bærekraftig fordelt.


Rosario Murillos datter og Ortegas ste-datter Zoilamerica forteller sin historie: https://www.bbc.com/news/av/stories-47448263/i-was-abused-by-my-stepfather-daniel-ortega 

Intervju med Stener Ekern om Nicaragua - del tre av fire deler.

Stener Ekern oppholdt seg også i 1990 hos sin vertsfamilie i León, under valget som sandinistene tapte. Det var en stor overraskelse over hele verden, unntatt for journalister fra New York Times (Stephen Kinzer) og Gazeta Wyborcza i Polen. Polakkene sa de kjente igjen «triumfretorikken» fra kommunisttiden.

Stephen Kinzer hadde reist mye rundt i landet. Ekern så det også på nært hold: ”Valgnatten kom det først inn to valgresultater på en direktesendt nyhetssending. Den ene valgkretsen ga seier for opposisjonen, den andre for FSLN. Så gikk alt i svart. TV sendte skrekkfilmer kontinuerlig til 0530 om morgenen. Med observatørstatus var jeg innom en rekke valglokaler og så hvordan FSLN tapte med 15-20 prosent omtrent overalt i León. Sandinistene var lamslått, de internasjonale observatørene likeså. I Leons gater den natta var lufta så anspent at den kunne skjæres med kniv. I Managua satt de ni kommandantene oppe og diskuterte.»

Stener Ekern utgir avhandling om Guatemala på spansk i Guatemala.

Daniel Ortega målbar valgresultatet. Han lovte å respekterte valget, men annonserte at han ville fortsette å styre—nedenfra. Mange mener at der og da ligger kimen til det som senere skulle bli diktatoren Ortega. Han hadde utnyttet øyeblikket best av alle. Det sies at han i sin tid hadde blitt valgt av de ni kommandantene fordi han var den enkleste å håndtere og den mest klumsete i offentlige opptredener. Ingen av de andre ni hadde opplevd ham som en trussel.

Ekern fortsetter om valgnatta: «Ungsandinistene satt oppe hele natta og drakk straks utenfor ringveien nord for i León. Så midt på formiddagen, stormet de gjennom de fattigere bydelene og inn mot partiets hovedkvarter i sentrum. De skrek og kastet stein og kjepper hvor de for. Mine informanter forklarte at dette var en måte å straffe folket ettersom de fattige nå hadde latt seg kjøpe av amerikanerne og tatt i mot penger av yankee’ene. Jeg traff ungdommer som oppriktig trodde dette, de hadde sett kvitteringer.»

Ekern ble holdt inne av mor i huset der han bodde til langt ut på ettermiddagen, hun visste hva gatemakt var.  

Etter at sandinistene hadde tapt valget, men enda ikke hadde overlatt presidentmakten til opposisjonsalliansens (UNO) kandidat, Violeta Chamorro, skjedde ”La piñata”. Lik den store pappmasje-figuren i barneselskaper, som blir slått i stykker og er full av godterier som barna kaster seg på gulvet for å karre til seg mest mulig av, slik gjorde sandinistene med statens eiendom og eiendeler, i følge kritikerne av sandinistene. Statlige eide biler og alt annet løsøre ble gitt bort billig til andre sandinister. Denne plyndringen av staten går under navnet ”den store piñataen” i Nicaragua.

Dona Violeta Chamorro og UNO vant over Daniel Ortega og sandinistene i 1990.

Ekern mener imidlertid at «La Piñata» ikke skjedde ut fra et signal ovenfra. Statsansatte overalt visste at de var ansatt av partiet og var nå redde for at de nye makthaverne skulle hevne seg på dem ved å si dem opp. Da gjaldt det å karre til seg så mye som mulig, for å overleve og ta vare på familien. Det samme har skjedd i mange land etter dramatiske maktskifter, for eksempel i de mange nylig selvstendige kolonier i kjølvannet av at koloniadministrasjonen flytter ut. 

Violeta Chamorro gjorde, slik Ekern ser det, en svært god jobb i den nye regjeringen. En viktig medspiller var hennes svigersønnen Toño Lacayo. Han regnes som den økonomiske og politiske strategen, men det er viktig å ikke miste av syne de emosjonelle aspektene Violeta ivaretok så godt, for eksempel ved å la Daniel Ortegas bror Humberto fortsette som sjef for hæren i noen år til hæren skiftet navn og en profesjonell militær rykket opp. En venn av Ekern kunne fortelle at han så lys på kontoret til Lacayo hver natt det første året. Blant annet var han med og opprettet et slags holding-selskap for all eiendommen som sandinistene hadde ekspropriert, etter mønster av den hvordan det samlede Tyskland reprivatiserte den østtyske statseiendommen (Treuhandanstalt).  Det ble gjort på en ryddig og systematisk måte. Å kalle det ”den andre piñataen”, slik mange sandinistene gjør, er en tilsnikelse, slik Ekern ser det. 


Stener Ekern blir intervjuet på TV i El Salvador om arbeidet for 26 år siden med rapporten til Sannhetskommisjonen i El Salvador: https://www.youtube.com/watch?v=pgSuoyfD_6E&fbclid=IwAR0UHrYF6wmXzvwH-3OKtwJvOJUiZXMtXxDcZwajx5MceJK2nW-YlKifIhM 

Intervju med Stener Ekern - del 2 av 4.

Stener Ekern i debatt med andre latin-amerika-forskere.

Etter tre-fire måneders opphold i Nicaragua, i 1984, begynte Stener Ekern å forstå hvor upopulære sandinistene var blitt i vide kretser i løpet av de fem årene som var gått siden sandinistene tok makten i 1979. Familien han bodde hos og andre han omgikk forstod at han ikke var en frelst sandinist på pilegrimsreise (en «sandalista», som så mange andre vesteuropeere), og at de kunne snakke med ham som en voksen. Å bo hos en familie er noe en antropolog så å si må gjøre for å få den innenfra-forståelsen som faget bygger på. I Nicaragua var det i 1984 rasjonering på basisvarer, så det å bo i en familie var også helt nødvendig. Med egne øyne så han hvordan politiet stanset småbønder med matvarer på vei til markedet og beslagla produktene.

Ekern gjorde feltarbeid til sitt hovedfag i sosialantropologi i León i Nicaragua i året 1984 og noen uker i 1985. Borgerkrigen mot de amerikansk-støttede Contras startet rundt 1883. I 1984 var det valg i Nicaragua, der sandinistene, som hadde sittet med all makt siden de siste ikke-revolusjonære forlot juntaen i 1989, vant valget. Store deler av opposisjonen boikottet 1984-valget med henvisning til at rommet for å drive valgkamp var minimalt. Nå ble en av de ni kommandantene som ledet sandinistpartiet FSLN, president, nemlig Daniel Ortega.

I 1984 var situasjonen i ferd med å spisse seg til. Til nå hadde sandinistpartiet og sandinisthæren kunnet lene seg på frivillige samt en type reservister i kampen mot Contras, nå ble det innført en lov om allmenn verneplikt. At staten kunne tvangsrekruttere var noe helt nytt i nicaraguansk historie og bedre ble det ikke av at hæren i så stor grad var et partiinstrument (med cubanske og øst-tyske instruktører). For å finne alle ungguttene måtte hæren, for eksempel, omringe kinoer og plukke med seg alle uten papirer. Eller man omringet hele bydeler og gjennomsøkte alle hus. Der Ekern bodde skjedde dette.  En dag var de to sønnene i huset plutselig borte (de rømte til Honduras). Den konservative opposisjonsavisen, La Prensa, ble beslaglagt hver gang de skrev om slike ting.

Ekern oppholdt seg også senere i León, i tiden rundt det neste valget, i 1990, da en samlet opposisjon fikk slippe til i gatene og sandinistene tapte klart. Svært motvillig måtte FSLN gi fra seg makten. Mange har ment at sandinistpartiets utvikling mot en autoritær bevegelse begynte først rundt 1984/85 og var forårsaket av ytre forhold, først og fremst krigen som Contras-styrkene førte, finansiert av USA. Denne krigen tok først slutt med en lang serie med fredsforhandlinger over hele Mellom-Amerika (lignende kriger mellom et revolusjonært venstre og et militaristisk høyre fant samtidig sted i El Salvador og Guatemala) kjent som Contadora og Esquipulas-prosessene, først inspirert av Costa Ricas president Oscar Arias.

Sandinistene fikk utstrakt hjelp fra østblokklandene. Medregnet verdien av russiske våpen kan det være tale om over seks milliarder dollar i løpet av 1980-tallet. Så fantes det en sosialistisk arbeidsfordeling på u-hjelpen fra østblokken. Sovjetunionen selv arbeidet med hæren sammen med Cuba, Øst-Tyskland tok sikkerhetspolitiet og etterretningen. Polen og Tsjekkoslovakia skulle drive med industri og Bulgaria med landbruk. Noen ganger ble det pinlig når Nicaragua fikk vinterklare ukrainske traktorer.

Parallelt med at FSLNs oppbygging av en sosialistisk stat har de gamle, lokale elitene i for eksempel León og Granada beholdt sine nettverk, selv om deres barn nå ble sandinister. Her er det viktig å gripe den sosiale betydningen av «caudillismo» og «clientelismo»), eller politisk og sosial klientellisme (eller patron-klient-relasjoner) for å forstå samfunn og politikk i Nicaragua. For de små i samfunnet ligger den beste tryggheten i å ha gode relasjoner til en velhavende familie (som dessuten har et høyt utdanningsnivå og som dermed finner sammen i egne nettverk).  Om denne familien er konservativ eller liberal eller sandinistisk spiller mindre rolle så lenge støtte og lojalitet sirkulerer. Det er mange paralleller mellom den såkalte mafiaen i Russlands og latinamerikansk politikk.

Fattige og lojale sandinistungdommer kunne få stipendier til å studere, blant annet til en type forberedende kurs som foregikk på en internatskole i León (kalt «la prepa»). Disse ungdommene ble brukt som «stormtropper», dvs. til å mobilisere foran viktige møter og massedemonstrasjoner og dessuten til å ”ta ut” politiske motstandere. Når disse ungdommene gikk i gatene var det ”ikke noe kjære mor”. Sandinistpartiet var (og er) dyktige på mobilisering. På oppdrag fra for eksempel en nabolagskomité i en bydel kunne man levere en «masse» med avtalt størrelse og den grad av entusiasme og voldsbruk som var nødvendig for å «overtale».  Nabolagskomiteene var og er viktige for sandinistenes makt. Etter tapet i 1990 ble de i noen grad avpolitisert, de skiftet navn, men har fortsatt å ha svært tette bånd til partiets ledere.

Daniel Ortega sverges inn som president i 1984.

Samtaler med Stener Ekern om Nicaragua - del 1 av 4 deler.

Stener Ekern

”I Norge ser vi Latin-Amerika fra lang avstand, da blir ideologi og stereotypier viktig for å lage mening av skyggene vi ser. Vi ser da en form for politisk teater hvor vi spiller ut versjoner av oss selv, ikke konkrete, annerledes mennesker og deres forskjellige livssituasjon”, hevder Stener Ekern i et intervju undertegnete gjorde med Nicaragua-eksperten med doktorgrad i sosialantropologi på Cafe Bacchus 1. desember 2018. 

Latin-Amerika-gruppene i Norge er opptatt av å bygge sosialismen og ikke så mye av av Latin-Amerika som annerledes liv. Vi må anstrenge oss for å forstå Latin-Amerika før vi finner allierte i andres konflikter», sier Stener Ekern.

Ekern mener sandinismen i Nicaragua med fordel kan forstås som en millenaristisk bevegelse (tusenårsbevegelse), det vil si som en moderne variant av det som gjerne skjer når fundamentalt forskjellige livsverdener møtes. 

Eksempler på dette er den såkalte «dansesyken» (taki onkoy) som rammet urfolk i Andes i kjølvannet av den spanske erobringen eller «åndedansen» blant nordamerikanske urfolk da USA tok over deres territorier. Man danset seg inn i transe—profetene sa at man ville våkne opp til en verden uten fremmede herrefolk med overlegne våpen. Kristendommen, forstått som en formel for å vinne over romerne (eller alt vondt, for den del), er en variant av dette. 

Det samme gjelder marxismen-leninismen, ja selv det å forstå seg selv som ”å være revolusjonær”. For så vidt er det ofte positivt å strekke seg mot nye horisonter, men det revolusjonære programmet betyr lett at ”alt som var før, var dårlig” og dermed at ”alt vi gjør nå, er bedre”. Slik nullpunktstenkning blir raskt farlig. Revolusjonær endring krever fort vold for å forsvare seg ettersom alle motstandere «objektivt» (som vi sa på 70-tallet) er på parti med fortiden og dermed de som egentlig begynte. 

Stener Ekern omgitt av forsker-kollegaer.

 Oversatt til norske forhold, (som jeg ser du stadig gjør i din blogg), handler dette om hvor viktig det er at sosialdemokratiet i sin glanstid aldri avskaffet demokratiet og rettstaten. Gerhardsen vurderte aldri engang å fjerne  valgmekanismen, selv når Ap vant gang på gang, (og han advarte tydelig mot kommunistpartiets resept).

Om tiden før sandinistrevolusjonen ønsket sosialantropologen med feltarbeid i León i Nicaragua i 1984-85 å minne om at også under Somoza fantes det fagforeninger, både sosialdemokratiske og kommunistiske, og at det fantes spirende velferdsstatsmekanismer som f eks en boligkooperasjon med mulighet for sosiale boliglån. Somoza-regimet etablerte også stipendier for studenter.   

Den siste og yngste av Somoza´ene var imidlertid ikke voksen for oppgaven det var å modernisere landet på 1960-tallet. Landet var fattig og forskjellene store, men i regional sammenheng var Nicaragua ikke nederst. Faktisk var det bare Argentina, Uruguay og Cuba som hadde større kjøttkonsum per innbygger i hele Latinamerika på 1960-tallet. Revolusjonen sprang mer ut av Somozas vanstyre og den skam han bragte over en oppvoksende slekt med nye horisonter, enn å være forårsaket av absolutt fattigdom.

Stener Ekern, Hilde Salvesen og en delegasjon av dommere fra
Colombia på besøk på senter for menneskerettigheter i Oslo.

 Etter revolusjonen satset sandinistene sterkt først på helstatlige bruk (ekspropriasjoner av Somozas eiendommer) og deretter stadig mer på kooperative løsninger i landbruket. Uansett ble både produksjon og distribusjon av landbruksvarer sterkt sentralisert. Før kunne småbøndene selge mais og bønner og ris selv, på nærmeste marked. 

For at de fattige i byen skulle få billige forsyninger måtte småbøndene etter revolusjonen selge under kontroll av det nye ministeriet for innenrikshandel (MICOIN). Det er beregnet at for mange småprodusenter medførte dette betydelige inntektstap og særlig på kaffe, opptil 75 % for perioden 1978-1984. (I Nicaragua ble en stor del av kaffen dyrket av småbønder).

Taki Onkoy - åndedanserne.

Sandinistene la slik et godt grunnlag for Contras-opprøret, der misfornøyde bønder spilte en avgjørende rolle. I et større perspektiv er dette en variant av Ukraina i 1920-årene og Kina på 1950-tallet. Med sitt fokus på arbeiderklassen som fremtidens barn har marxismen-leninismen vært en katastrofe for småbønder verden over. 

 

Om revolusjonære caudilloer og demokrati.

Hvilke kaos-krefter har fått utspille seg i Nicaragua? Kan kaos-kreftene igjen komme under kontroll? Vil det nicaraguanske samfunnet få tilbake demokrati og respekt for menneskerettigheter?

Nicaragua har altså siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident, som nevnt i tidligere blogginnlegg. Forrige gang Daniel Ortega var president, utviklet Nicaragua seg også i retning av diktatur. Sandinistleder og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og motvillig måtte gi fra seg makten.

Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten, har blokkert muligheten for å vise motstand innenfor et autoritært politisk system, som nevnt i tidligere blogginnlegg. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Er det likheter og forskjeller mellom kaoskreftene som svekket demokrati og menneskerettigheter i Nicaragua i andre halvdel av 80-tallet og svekkelse av demokrati og menneskerettigheter i årene fra 2007 og fram til dagens krise i Nicaragua?

Hva slags former for ekstremisme er det Ortega har praktisert og hva slags diktatur er det han har utøvd? Er Ortegas maktutøvelse i slekt med tidligere nicaraguanske caudillo-diktatorer, som Chamorro, Zelaya og Somoza? Eller har Ortega mer til felles med de sosialistiske, revolusjonære diktatorene Raul og Fidel Castro og Hugo Chavez og Nicolas Maduro?

Nicaragua har i sin historie opplevd flere ganger at maktskifter har skjedd ved at opprørere mot et regime har flokket seg rundt en leder. Lederen har så blitt en ny diktator, en ny caudillo, en høvding, som har monopolisert makten for seg selv og sine. Caudilloer, høvdinger, har slik med jevne mellomrom undergravd oppbygging av rettstat, reversert forsøk på atskilte og av hverandre uavhengige statsmakter og hindret ivaretakelse av konstitusjonen. Caudilloene har hindret rettferdige og oversiktlige valg og respekt for demokratiske rettigheter og for menneskerettigheter. Caudilloen har undergravd institusjoner som har begrenset diktatorens maktanvendelse, og i praksis styrt landet som om det var diktatorens eget storgods, men dog samtidig skapt økonomisk stabilitet og forutsigbarhet.

Det nicaraguanske partisystemet speiler manglende institusjonsbygging i det nicaraguanske demokratiet. Kun et fåtall av de mange politiske partiene har en sammenhengende ideologi eller forutsigbare standpunkter. De mange små partiene er heller bygget opp rundt en høvding, en caudillo, med lojale følgesvenner, som mot å støtte caudilloen forventer betaling i form av inntektsbringende verv, sikkerhet og støtte mot politiske fiender, så vel som rene økonomiske ytelser.

Den strategiske alliansen Ortega gjorde med lederen for FSLNs hovedfiende, det konservative partiet, Arnoldo Aleman, som gjorde det mulig for Ortega å vinne et presidentvalg med bare 35 % oppslutning, var en avtale mellom to caudilloer. Ortega trengte amnesti fra anklager om seksuelt misbruk av stedatteren, og Aleman trengte amnesti fra en dom om omfattende korrupsjon. De to alfa-hannene lot seg ikke binde av konstitusjonelle og demokratiske spilleregler.

Caudilloen Ortegas manglende respekt for demokrati og menneskerettigheter har flere kilder, flere årsaker. Den tidligere revolusjonære geriljalederen Daniel Ortega har blitt preget av marxismen, en ideologi, som ser rettsstat, demokrati og menneskerettigheter som ”borgerlig blendverk”.

Nicaragua-ekspert Stener Ekern, hevder leninismen er en millenaristisk bevegelse, trosretning. Når det gjelder den latin-amerikanske leninismen er det åpenbart at leninismen er en trosretning. Leninismen ga gjennom kampen mot Somoza og senere mot Contras, mange ledende sandinister troen på seg selv som utvalgte representanter, herdet og opplyst gjennom oppofrende, fysisk og mentalt krevende geriljakamp. Den revolusjonære avantgarden var blitt herdet i revolusjonær kamp med større forståelse for hva folket trengte enn noe parlamentarisk system eller borgerlig demokrati ville kunne frembringe i folket, mente de selv, mange av dem, i følge Ekern.

Leninismen i dens latin-amerikanske form ga revolusjonære sosialister i Latin-Amerika en overbevisning om å være utvalgte. Å ha ofret sin ungdomstid for revolusjonen, ga også revolusjonære ledere en overbevisning om at de fortjente makten for sine oppofrelsers skyld, oppofrelser de tenkte at hadde lutret og herdet dem for den store oppgaven, å skape det nye samfunnet og ”det nye mennesket”. Makten var deres fordi de ”fortjente den”.

Leninismen i dens latin-amerikanske form la liten vekt på tenkning rundt økonomi. Latin-amerikanske marxister la noen av dem vekt på hvordan skape økonomisk vekst og utvikling ved jordreformer, og forestillinger om å skape en klasse av selvstendige bønder. Både på Cuba og i Nicaragua endte marxistisk landbrukspolitikk med kooperativer og andre former for sterk statlig styring av landbruket. Den sterke statlige styringen forårsaket væpnete opprør blant bønder, som protesterte mot det bøndene så som brutte løfter om egen jord. (Jeg vil skrive mer om landbrukspolitikk og bondeopprør i neste blogginnlegg.)

Etter først å ha kommet til makten, var ikke marxistisk teori så mye til hjelp for å utvikle industri eller modernisere tilbakeliggende økonomier som hadde basert seg på eksport av landbruksprodukter. Stalin ledet et brutalt, totalitært diktatur, som hadde mange millioner av ofre, men forsvarerne av Stalin vil kunne hevde at den sovjetiske lederen tross alt industrialiserte og moderniserte det industrielt og økonomisk tilbakeliggende Sovjet. Bolsjevikene gjennomførte utdanningsreformer som bragte frem et stort antall unge ingeniører, som ga økonomien vekst noen tiår før Sovjet stagnerte økonomisk. For den latin-amerikanske, revolusjonære sosialismen kan ikke en gang tilhengerne vise til en tilsvarende form for økonomisk, industriell, teknologisk fremgang for de samfunnene der revolusjonære sosialister har kommet til makten.

USA og lokal overklasse har fått skylden for radikal venstresides mislykkete politikk. Den revolusjonære venstresiden i Latin-Amerika har forklart egne nederlag med at imperialistmakten USA i ledtog med eliter innen overklassen i de respektive landene og deres aktive motarbeidelse av de revolusjonæres målsetninger, har hatt skylden for at revolusjonære sosialister ved makten så sjelden synes å lykkes med å bringe fremskritt og materiell velstand for de fattige, eller i det hele tatt, fremgang for hele samfunnet.

I Norge har ikke bare revolusjonære sosialister men også moderat venstreside akseptert den radikale venstresiden i Latin-Amerikas egen ansvarsfraskrivelse for egen mislykket økonomisk politikk de gangene revolusjonære sosialister har kommet til makten. Burde norske forskere og journalister være mer kritiske til radikal venstresides forståelse av hvorfor revolusjonær sosialisme synes alltid å ende opp med økonomisk stagnasjon og politisk undertrykkelse?  

Lenin skal ha sagt til sine revolusjonære bolsjeviker; ”virkeligheten er vår største fiende”. Ikke en gang de latin-amerikanske revolusjonære selv synes overbevist om egen økonomisk kompetanse. Fidel Castro ga sandinistene i Nicaragua kort etter revolusjonen i 1979 rådet - å ikke følge Cubas økonomiske modell. ”Modellen virker ikke en gang for oss”, skal Castro ha uttalt offentlig. Realpolitikeren Castro skjønte at et økonomisk stagnert Sovjet ikke kunne fø på enda en ikke-bærekraftig latin-amerikansk økonomi. Det revolusjonære Cuba ønsket å være alene om privilegiet å kunne snylte på Sovjet økonomisk.

I sin første periode ved makten, på 80-tallet, tok FSLN og Danilel Ortega ikke hensyn til Fidels advarsel, men det gjorde Ortega i den andre perioden, fra 2007. I den andre perioden ble Ortega selv rik, og skapte inntil april i år, vedvarende økonomisk vekst i landet.

Det er nok likevel ikke muligheten til å bli rik, som gjør at Daniel Ortega har søkt makt og klamrer seg til makt. Makten for maktens skyld er det viktigste for Ortega. De sosialistiske diktatorene, Fidel og Raul Castro, Hugo Chavez og Nicolas Maduro er ikke som de latin-amerikanske diktatorene i militærdiktaturene før og under den kalde krigen, som først og fremst syntes tiltrukket av rikdommen makten førte med seg.

De revolusjonære sosialistiske lederne gjør bruk av en revolusjonær retorikk som tilslører den politiske virkeligheten i Latin-Amerika. Ofte er det lite reelt samsvar mellom revolusjonær retorikk og radikal venstresides praktiske politikk ved makten. Å gi inntrykk av å hjelpe de fattige og å gjøre samfunnet bedre, kan det virke som er viktigere for revolusjonære ledere ved makten enn faktisk å gjøre samfunnet bedre, både for de fattige og for hele befolkningen.  

Politikere må beherske å utøve politiske analyser og å utøve politisk retorikk. Både de selv og de som hører på, bør imidlertid være seg bevisst når politikere bedriver analyser og når de bedriver retorikk. Den radikale venstresiden i Latin-Amerika trives best når de kan blande sammen retorikk og analyser, og når analyser blir til retoriske øvelser.

Viktigere enn retorikk, er det tross alt å utføre praktisk politikk. Latin-amerikansk radikal venstreside bruker ofte retoriske øvelser der USA, imperialisme og nyliberalisme får skylden for egen manglende evne til å utvikle konstruktiv, relevant og løsningsorientert politikk for samfunn der revolusjonære har kommet til makten. Om revolusjonære sosialister i Latin-Amerika så kontrollerte regjeringsmakt, hadde mangeårige flertall i parlament eller utgjorde absolutte diktaturer, så har likevel tendensen vært der til å redusere politikk til retorikk, og vise manglende interesse for politisk praksis.

Sansen for det retoriske har kanskje sammenheng med mangelen på forståelse for det økonomiske, som kanskje også er en forakt for økonomisk tenkning i det hele tatt innen latin-amerikansk radikal venstreside? De revolusjonære, leninistiske lederne forstod seg på makt, men ikke på økonomi.

Nicaragua trenger nå det internasjonale samfunnets hjelp til å bryte den uheldige syklusen med caudilloer, høvdinger, som kommer til makten ved hjelp av opprør mot andre egenrådige eneherskere. Nicaragua har for ofte erfart at en ny caudillo gjentar samme undergraving og blokkering av institusjonene, som skulle hindre eneveldig maktutøvelse og maktmisbruk.

Maktbalanse og uavhengighet mellom de demokratiske institusjonene, respekt for konstitusjon, rettsstat, presse- og ytringsfrihet og andre demokratiske rettigheter og menneskerettigheter er i Latin-Amerika og i Nicaragua, så vel som i Norge og Europa, de kreftene som hindrer kaoskrefter og politisk ekstremisme i å utfolde seg.