Intervju med Stener Ekern - del 2 av 4.

Stener Ekern i debatt med andre latin-amerika-forskere.

Etter tre-fire måneders opphold i Nicaragua, i 1984, begynte Stener Ekern å forstå hvor upopulære sandinistene var blitt i vide kretser i løpet av de fem årene som var gått siden sandinistene tok makten i 1979. Familien han bodde hos og andre han omgikk forstod at han ikke var en frelst sandinist på pilegrimsreise (en «sandalista», som så mange andre vesteuropeere), og at de kunne snakke med ham som en voksen. Å bo hos en familie er noe en antropolog så å si må gjøre for å få den innenfra-forståelsen som faget bygger på. I Nicaragua var det i 1984 rasjonering på basisvarer, så det å bo i en familie var også helt nødvendig. Med egne øyne så han hvordan politiet stanset småbønder med matvarer på vei til markedet og beslagla produktene.

Ekern gjorde feltarbeid til sitt hovedfag i sosialantropologi i León i Nicaragua i året 1984 og noen uker i 1985. Borgerkrigen mot de amerikansk-støttede Contras startet rundt 1883. I 1984 var det valg i Nicaragua, der sandinistene, som hadde sittet med all makt siden de siste ikke-revolusjonære forlot juntaen i 1989, vant valget. Store deler av opposisjonen boikottet 1984-valget med henvisning til at rommet for å drive valgkamp var minimalt. Nå ble en av de ni kommandantene som ledet sandinistpartiet FSLN, president, nemlig Daniel Ortega.

I 1984 var situasjonen i ferd med å spisse seg til. Til nå hadde sandinistpartiet og sandinisthæren kunnet lene seg på frivillige samt en type reservister i kampen mot Contras, nå ble det innført en lov om allmenn verneplikt. At staten kunne tvangsrekruttere var noe helt nytt i nicaraguansk historie og bedre ble det ikke av at hæren i så stor grad var et partiinstrument (med cubanske og øst-tyske instruktører). For å finne alle ungguttene måtte hæren, for eksempel, omringe kinoer og plukke med seg alle uten papirer. Eller man omringet hele bydeler og gjennomsøkte alle hus. Der Ekern bodde skjedde dette.  En dag var de to sønnene i huset plutselig borte (de rømte til Honduras). Den konservative opposisjonsavisen, La Prensa, ble beslaglagt hver gang de skrev om slike ting.

Ekern oppholdt seg også senere i León, i tiden rundt det neste valget, i 1990, da en samlet opposisjon fikk slippe til i gatene og sandinistene tapte klart. Svært motvillig måtte FSLN gi fra seg makten. Mange har ment at sandinistpartiets utvikling mot en autoritær bevegelse begynte først rundt 1984/85 og var forårsaket av ytre forhold, først og fremst krigen som Contras-styrkene førte, finansiert av USA. Denne krigen tok først slutt med en lang serie med fredsforhandlinger over hele Mellom-Amerika (lignende kriger mellom et revolusjonært venstre og et militaristisk høyre fant samtidig sted i El Salvador og Guatemala) kjent som Contadora og Esquipulas-prosessene, først inspirert av Costa Ricas president Oscar Arias.

Sandinistene fikk utstrakt hjelp fra østblokklandene. Medregnet verdien av russiske våpen kan det være tale om over seks milliarder dollar i løpet av 1980-tallet. Så fantes det en sosialistisk arbeidsfordeling på u-hjelpen fra østblokken. Sovjetunionen selv arbeidet med hæren sammen med Cuba, Øst-Tyskland tok sikkerhetspolitiet og etterretningen. Polen og Tsjekkoslovakia skulle drive med industri og Bulgaria med landbruk. Noen ganger ble det pinlig når Nicaragua fikk vinterklare ukrainske traktorer.

Parallelt med at FSLNs oppbygging av en sosialistisk stat har de gamle, lokale elitene i for eksempel León og Granada beholdt sine nettverk, selv om deres barn nå ble sandinister. Her er det viktig å gripe den sosiale betydningen av «caudillismo» og «clientelismo»), eller politisk og sosial klientellisme (eller patron-klient-relasjoner) for å forstå samfunn og politikk i Nicaragua. For de små i samfunnet ligger den beste tryggheten i å ha gode relasjoner til en velhavende familie (som dessuten har et høyt utdanningsnivå og som dermed finner sammen i egne nettverk).  Om denne familien er konservativ eller liberal eller sandinistisk spiller mindre rolle så lenge støtte og lojalitet sirkulerer. Det er mange paralleller mellom den såkalte mafiaen i Russlands og latinamerikansk politikk.

Fattige og lojale sandinistungdommer kunne få stipendier til å studere, blant annet til en type forberedende kurs som foregikk på en internatskole i León (kalt «la prepa»). Disse ungdommene ble brukt som «stormtropper», dvs. til å mobilisere foran viktige møter og massedemonstrasjoner og dessuten til å ”ta ut” politiske motstandere. Når disse ungdommene gikk i gatene var det ”ikke noe kjære mor”. Sandinistpartiet var (og er) dyktige på mobilisering. På oppdrag fra for eksempel en nabolagskomité i en bydel kunne man levere en «masse» med avtalt størrelse og den grad av entusiasme og voldsbruk som var nødvendig for å «overtale».  Nabolagskomiteene var og er viktige for sandinistenes makt. Etter tapet i 1990 ble de i noen grad avpolitisert, de skiftet navn, men har fortsatt å ha svært tette bånd til partiets ledere.

Daniel Ortega sverges inn som president i 1984.

Intervju med Amaya Coppens venninne, Oda Nissen, desember 2018.

Dette er et bilde av Amaya Coppens. 24-årig nicaraguansk medisinstudent arrestert og dømt for å ha vært med å organisere demonstrasjoner ledet av studenter mot Ortega-regimet i Nicaragua. Hennes norske venninne Oda Nissen, 24-årig psykologi-student i Trondheim, kjenner Amaya fra felles studietid ved United World College, i Hong Kong. UWC er en internasjonal videregående skole med filialer i flere land.

Jeg har intervjuet Amayas venninne, Oda Nissen, om Amaya Coppens og den internasjonale aksjonen som flere studenter har engasjert seg i for Amaya og for nicaraguanske studenter arrestert av Ortega-regimet.

Jan Jørgen Skartveit, (JJ): Smilet til Amaya på dette bildet gir meg et inntrykk av at hun ikke har skjønt hvilket brutalt regime hun har med å gjøre. Har Aymara og de andre studentene vært litt naive i sin motstand mot Ortega-diktaturet?

Oda Nissen, (Oda): Nei. Det tapre og trassige smilet Amaya viser på bildet er hennes måte å vise at hun ikke lar seg knekke, og at hun ikke har gjort noe kriminelt. Hun står for det hun har gjort. Bildet er tatt da hun ble presentert for tiltalen, 48 timer etter at hun ble arrestert.

Saken til Amaya dokumenterer bruddene på de politiske fangenes rettssikkerhet. Rettsprosessen hennes har i likhet med alle andre arresterte studentaktivister og øvrige politiske fanger, vært preget av Nicaraguas manglende rettstat og de politiske fangenes mangel på advokater. 14-15 advokater jobber frivillig med ca. 200 aktive saker.

Amaya (nr. 2 fra venstre) og Oda, (lengst til høyre), elever ved UWC, Hong Kong.

Amaya fikk anklagene mot seg presentert 48 timer etter arrestasjonen. Hun ble ikke presentert for en dommer, og fikk ikke kommunisere med hverken foreldre eller advokat før 8 dager etter arrestasjonen. Amaya ble arrestert i Leon, men ble raskt flyttet til Managua, og ble holdt fengslet 8 dager i El Chipote, fengslet diktatoren Somoza bygget ferdig som et tortur-senter på 30-tallet, og som er konstruert som en ovn under bakken.

Myndighetene legger hele tiden hindringer i veien for Amaya. Den første høringen om hennes sak ble plutselig annonsert 15 minutter før de fant sted. Hennes advokat hadde ikke mulighet til å komme så fort, så en annen advokat måtte tale på hennes vegne. Fordi faren hennes er fra Belgia har belgiske myndigheter engasjert seg ved å sørge for at en diplomat fra Luxembourg følger Amayas sak, men han er ikke advokaten hennes. Amaya er etter hvert blitt flyttet fra torturfengslet El Chipote til et kvinnefengsel, men har ikke fått tilsyn av lege, selv etter 2 måneder i fengsel.

Hun får treffe foreldrene en gang i måneden. Hver gang noen besøker henne i fengslet blir hun filmet. Bilder som ledsager artikler i statlig kontrollerte medier, om besøkene hun mottar, skal vise offentlighet i inn- og utland, hvor god behandling ”selv terrorister” får i nicaraguanske fengsler. Amaya er blitt et symbol for de mange politiske fangene som er blitt arrestert i Nicaragua siden april i år.

JJ: Hun oppfattes tydeligvis både av myndigheter og av de pårørende til de mange arresterte politiske fangene som et symbol. Hvordan ble du kjent med henne?

Oda: Jeg ble kjent med henne ved United World College, i Hong Kong. Jeg vokste opp i en familie, der foreldrene mine tok meg og de andre søsknene mine med på reise rundt i verden i 10 måneder da jeg var fjorten år gammel. Vi reiste mye da jeg var liten, og det gjorde meg nok sulten på internasjonale erfaringer.

Det er ikke så mange som har hørt om United World College, (UWC), men jeg var heldig og så en annonse for skolen mens jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg søkte mens jeg gikk første året på Ski videregående skole. Jeg er fra Ås i Akershus. 40 norske studenter får hvert år lov å gå på UWC, som har 15 skoler på verdensbasis, med elever fra 200 ulike nasjonaliteter. Selv hadde jeg lysst til å lære meg spansk og ville helst gå på skole i Costa Rica, men skolen velger selv på hvilke av de 15 skolene de ulike elvene blir plassert.

Amaya Coppens

På skolen var det høyt faglig nivå. Elevene var ambisiøse og mange engasjerte seg i ulike former for internasjonalt solidaritetsarbeid. Jeg ble plassert på soverom sammen med en elev fra Nigeria, en fra Hong Kong og en fra Jerusalem. I geografi-klassen diskuterte vi globale tema, der ulike elever med ulik bakgrunn, ulike perspektiver, skapte interessante diskusjoner. Det var mye aktiviteter utenfor skolen. Vi hadde tema-kvelder, arrangementer på skolen en gang i måneden, vi kledde oss ut, forberedte forestillinger sammen med andre.

JJ: Hvordan ble du så kjent med Amaya?

Oda: Amaya og jeg var på samme rom det andre året mitt på skolen. Amaya flyttet til Hong Kong det andre året jeg gikk på skolen, og gikk ett trinn under meg. Når du begynner å snakke engelsk til daglig, mister du evnen til å bruke og forstå humor. Hun var ikke så sterk i engelsk, men jeg forsto henne lettere enn andre fordi hun gjorde mange av de samme språkfeilene som en norskspråklig kunne gjort på engelsk. Jeg snakket litt men ustødig spansk og hun snakket litt men ustødig engelsk, så slik fikk vi kommuniser ganske godt alt i alt. Amaya lærte seg engelsk raskt, så det ble det språket vi brukte. Min spansk er fremdeles ikke helt god. Vi utviklet vi en felles humor. Fra Nicaragua er det hvert år en håndfull elever som blir tatt opp på UWC. Amaya var en av toppelevene fra Estelì.

Amaya er varm og omtenksom. Vi pratet mye sammen om ”tingene i mellom”, når vi ikke var opptatt med aktiviteter. Vi var begge travle, alt handlet om aktiviteter, men vi hadde ikke så mange aktiviteter felles. Hun var med i Campus Ecologist gruppe, kampanjer for mer miljøbevissthet, ryddet i naturreservat, mens jeg samlet inn info om korallrev. Vi var begge med i en hip hop-dansegruppe. Siden vi i mitt andre år på skolen, bodde på samme rom, pratet vi sammen hver morgen og nesten hver kveld.

JJ: Hvem er Amaya Coppens?

Oda: Gjennom den internasjonale kampanjen for henne og de andre politiske fangene, blir jeg kjent med henne på nytt. Slik jeg kjenner henne, er hun søt, snill, varm og morsom, legger seg tidlig og står opp tidlig. Det kommer mer frem, hvor utrolig prinsippfast hun er, og hvilket utrolig pågangsmot hun har. Verdiene hennes er viktige for henne, rettferdighet, opptatt av å få ting til selv. Mange av elevene på skolen fikk økonomisk hjelp hjemmefra, men Amaya ville ikke ligge familien unødig til last. Hun tok seg deltidsjobb som spansklærer i stedet for å be om økonomisk hjelp i ferien. Hun bodde i ferien hos kinesisk vertsfamilie i Hong Kong. Da jeg besøkte Amaya i Nicaragua etter UWC, da hun var i gang med å studere medisin i Leon, i Nicaragua, ville hun ikke la meg betale for meg på restauranter og andre steder vi var på. Jeg var hennes gjest, og hun skulle betale for meg. Hun er stolt og sta, og det kommer godt med i det arbeidet hun gjør nå.

Amaya med familie i Esteli, Nicaragua.

Etter videregående ville vi begge hjem til hjemlandet. Jeg ville hjem til Norge, og Amaya ville hjem til Nicarauga, selv om det ikke var det hun ville ha tjent mest på, for egen del. Hun snakket mye om hva landet betydde for henne, og ville gjøre Nicaragua til et bedre land å leve i. Amaya var opptatt av urbefolkningen i Nicaraguas situasjon. Hun jobbet på egen hånd med en kvinnegruppe, drev med seksualopplysning og vaksiner. Jeg kan ikke huske at hun snakket med meg om politikk, men hun syntes det store kanalprosjektet var idiotisk. Amaya var misfornøyd med regjeringen.

De gode ordene er vanskelig å finne. Amaya har pågangsmot, og har bena på jorda, slik det fremgår av måten hun har jobbet på. Hun har blitt en front for studentbevegelsen fordi de har kommet til henne. Amaya har ikke selv søkt lederposisjonen hun er blitt tildelt. Hun er ikke den som sitter i bakgrunnen, men en som alltid er til stede. Amaya ble tidlig utsatt for trakassering fra sandinist-ungdommene. Familien hennes fra Belgia, (far er fra Belgia), forlot Nicaragua, men hun nektet å bli med dem. Hun visste at mange av medstudentene var avhengige av henne, hun var flink til å holde humøret oppe. 

Andre halvdel av intervjuet blir publisert søndag 6. januar.