Intervju med Studentleder Lester Aleman mai 2019.

Den nicaraguanske studenten Lester Aleman er kjent som studenten, som i mai 2018 talte diktator Daniel Ortega midt i mot, ansikt til ansikt, under et forhandlingsmøte der presidentparet og andre representanter for regjeringen møtte ulike deler av opposisjonen. I midten av april 2018 begynte konflikten mellom regjeringen og opposisjonen ledet av demonstranter, studenter, urfolk-aktivister, uavhengige journalister og menneskerettighetsaktivister. Jeg intervjuet Lester Aleman som satt sammen med en kvinnelig nicaraguansk studentleder, som definerte seg som feminist, i Oslo i mai 2019 under Oslo Freedom Forum.


Lester Aleman. (Han er ikke i slekt med eks-president Arnoldo Aleman, har Lester Aleman forsikret meg.)

Jeg konfronterte Lester Aleman med påstander fra sandinist-lojale nicaraguanere om at Daniel Ortega kom til møtet med opposisjonen i mai 2018 med en åpen holdning, men at bl.a. studentleder Lester Alemans frittalende og overfor Ortega konfronterende innlegg skulle ha bidratt til å provosere Ortega til å velge en uforsonlig linje overfor demonstrerende studenter og andre grupper av befolkningen som hadde mobilisert mot Ortega-regimet. En av mine bekjente sandinist-lojale venner mente det konfronterende innlegget fra Aleman skulle ha krenket æresfølelsen til den gamle gerilja-lederen og vekket krigeren i sandinist-lederen.

Her er en link til møtet der Lester ALeman fremførte sitt innlegg mot Daniel Ortega:

https://www.youtube.com/watch?v=9NXcz-ItgWI

Her et kortere intervju med Lester Aleman fra November 2018: https://www.youtube.com/watch?v=5wtaTc20PuY

Her er et lengre intervju: https://www.youtube.com/watch?v=ieiqUgIL7So

Lester Aleman fremhevet at han ikke var en som hadde fornærmet Ortega. Han brukte ikke noen stygge ord. Det var jo en oppbragt medborger som snakket, ikke noe annet.

Jeg spurte Lester Aleman og venninnen, som jeg dessverre ikke rakk å få navnet på, om det stemte slik jeg var blitt fortalt at opposisjonen ikke var ordentlig organisert politisk før demonstrasjonene begynte i april 2018. Men Lester mente imidlertid at opposisjonen var godt organisert før demonstrasjonene begynte. Han nevnte organisert politisk motstand mot kanal-prosjektet som et eksempel.

Studentlederen Lester Aleman

Lester Aleman trodde at Ortega da han kom hjem fra et kort utenlandsopphold ville komme til å skylde på kona, Rosario. Det var visepresident Rosario Murillo, som i Daniels fravær annonserte reduksjonene i pensjonsutbetalinger som satte i gang protester og demonstrasjoner. Regimet besvarte demonstrasjonene og protestene med vold fra paramilitære grupper og fra politiet. (Se et annet innlegg for utdypende informasjon om hva som skjedde i april og mai 2018 i et annet blogg-innlegg.) Lester var overrasket over at Daniel Ortega ikke heller skyldte på kona, som han påpekte ikke var så populær blant nicaraguanere, men heller møtte den gryende opposisjonsbevegelsen med vold, drap, fengslinger og undertrykkelse.

Jeg spurte deretter Aleman og hans jevnaldrende feminist-venninne om hvordan deres generasjon, dersom de kom til makten, ville klare å unngå å gjenta samme feilene som sine forgjengere, sandinist-revolusjons-generasjonen.

De to student-lederne sa at de ikke trodde på et høyre og venstre-skille i politikken. De ville ha «åpne prosesser» i politikken. De to ville også ha en «avideologisering» av skole og utdanning. De to ville f.eks, at skolen skulle lære elevene om «den andre versjonen» av Contras-borgerkrigen. Skolen burde ikke bare undervise om hva sandinistene mente om borgerkrigen på 80-tallet og om Contras, men også hva de som støttet Contras mente om borgerkrigen og årsakene til borgerkrigen.

Jeg spurte de to studentene om de hadde noen venner blant sandinistene. Det hadde de ikke, forklarte de. De beskrev sandinismen til å inneholde tre retninger, den klassiske, Murillismen, som bestod av organisasjonen, og det de kalte orteguismen, som er alle som ville ha alt som det er. Lester Aleman forklarte videre at sandinistene ikke lenger har organisasjonsstyrken, som de en gang hadde, og som sandinistene selv trodde de fortsatt hadde.  

Intervjuet ble avbrutt etter 25 minutter, fordi det hadde vært noen misforståelser rundt allerede inngåtte intervju-avtaler. Så samtalen ble ikke så lang, og flere av temaene ble dessverre ikke fulgt opp.

En artikkel fra Oktober 2019 forteller at Lester Aleman reiste tilbake til Nicaragua.
https://apnews.com/a3121cb84eee433ab1d4577fefd03008

En artikkel fra Februar 2020 forteller at Lester Aleman skulle ha blitt trakassert av en av Daniel Ortegas tilhengere en dag Aleman skulle ha oppsøkt lege.
https://100noticias.com.ni/nacionales/98515-fanaticos-salud-regalo-ortega/

Noe mer om hva som har skjedd med Lester Aleman de siste månedene vet jeg ikke. 

Fjerde og siste del av Intervju med Laritza Diversent i mai 2019.

«Det er dyrt å leve på Cuba uten å få sendt midler utenifra», hevder Laritza Diversent. «Det blir bare vanskeligere og vanskeligere å livnære seg økonomisk, jo lenger du kommer utover på landsbygda på Cuba.»

Laritza Diversent sammen med Yoani Sanchez og Miriam Celaya under en konferanse i Stockholm.

Diversent påpekte hvordan Cuba økonomisk hadde vært avhengige først av Sovjet, senere av Venezuela. «Hvor skal inntektene komme fra, når Venezuela ikke lenger kan hjelpe? Cuba har jo ikke noe å tilby. Slik kineserne interesserer seg for Venezuela og tilbyr teknologiske løsninger, slik vil jo ikke kineserne bry seg om å hjelpe Castro-regimet som jo ikke har olje og annet å tilby», påpeker lederen av Cubalex.  

Jeg spurte henne om Miguel Diaz Canel, den nye av Raul og kommunistpartiet utvalgte president på Cuba. «Er Canel utpekt til å være «syndebukk» for de tøffe tidene for vanlige mennesker på Cuba, som vil følge av markedsreformene kommunistpartiet vil se seg nødt til å innføre? Castro-dynastiet selv vil vel helst slippe å bli gjort ansvarlig for, eller blir forbundet med de sosiale konsekvensene av radikale markedsreformer, som antageligvis vil fjerne det lille som er igjen av sosialt sikkerhetsnett på Cuba, og som de fattigste klamrer seg til ?» spurte jeg Diversent.  Hun svarte at min fremstilling av Diaz Canel hadde mye for seg. 

Miguel Diaz Canel og Raul Castro

«Diaz Canel virker naiv, og tror han styrer strukturen, men han er bare ”a clean sheet”, staffasje. (pantalla), utdyper lederen for Cubalex. «Han gjør ting som er dumme. Diaz Canel snakker direkte med folk på gaten, og skaper slik forventninger han burde forstå at han selv ikke er i stand til å innfri», utdyper menneskerettighetsaktivisten. «Det er en krevende jobb. Diaz Canel virker naiv i møte med en slik utfordring».

Jeg spurte Laritza Diversent om opplysningene jeg mottok fra Antonio Rodiles og Guillermo Farinas. Rodiles og Farinas hevdet begge i intervjuer overfor meg at sønnen til Raul Castro, Alejandro Castro Espìn, av Castro-dynastiet er utpekt som lederen som skal ta over etter faren, og at han i hemmelighet knytter personlige lojalitetsbånd til nye, yngre, nyutpekte ledere i militæret som tilhører samme generasjon som Alejandro Castro Espìn.

Laritza Diversent virket litt skeptisk til teorien om at Alejandro skulle overta styringen av militær-diktaturet fra kulissene. Lederen for Cubalex understreket overfor meg at den nye generasjonen i eliten rundt Castro-dynastiet er flere, og de har flere ansikter. «De er ikke avhengig av enkeltpersoner. Eliten rundt Castro-familien stoler imidldertid ikke på noen utenfor egen krets», utdypet hun. At sønnen til Raul skulle ta over makten i kulissene er ikke noen betingelse for at regimet skal fortsette, understreket Diversent.

Jeg spurte henne om eliten rundt Castro-dynastiet planla en tilsvarende «pinata», som sandinistene i Nicaragua utførte før de ga fra seg makten etter å ha tapt en folkeavstemning i 1990. Sandinistene plyndret staten for verdier de solgte på billigsalg til sine støttespillere. Kretsen av senere oligarker rundt Boris Jeltsin og Vladimir Putin gjorde jo noe tilsvarende i Russland på begynnelsen av 1990-tallet. Planlegger eliten rundt Castro-dynastiet å gjøre noe tilsvarende på Cuba i nær fremtid, kanskje under nettopp den nye presidentens styre?

Laritza Diversent påpekte at et slikt tyveri av offentlig eiendom til fordel for utvalgte mennesker i eliten allerede hadde begynt, allerede er i ferd med å bli gjennomført på Cuba. (Jeg burde ha bedt henne presisere hvilke områder av økonomien hun her tenkte på, men intervjuet hadde vart lenge, og hun var tydelig sliten og nevnte at hun var døgnvill etter å ha reist langt fra USA, der hun altså har bodd siden 2017.)

Mot slutten av intervjuet kom vi inn på behovet for utdanningsreformer på Cuba. «Etter krisa på 90-tallet, spesial-perioden, var det mange lærere som forlot Cuba. En vanlig nødløsning ble at de flinke ungene underviste de andre ungene på skolen. Mange lærere av i dag kan ikke grunnleggende grammatikk og rettskriving», hevder Diversent.

«Vi cubanere kan lese og skrive, men vi mangler dannelse», hevder Diversent. Hun har sett også når hun har lest tekster som dissidenter har skrevet, så har det manglet grunnleggende rettskriving og grammatikk. Manglende grammatiske ferdigheter og manglende språklig kompetanse sprer seg videre i systemet, mener lederen av Cubalex. Min sønns lærer på Cuba kunne ikke rettskriving», hevder hun.

Diversent så forskjellen på universitetsgrader i USA og på Cuba. «Studentene på Cuba lærer å herme, å kopiere, men ikke å tenke kritisk», understreker hun.

Laritza Diversent avslutter samtalen vår med utdype hvilke andre rettigheter enn den tidligere i intervjuet nevnte eiendomsretten og retten til Habeus corpus, retten til rettslig prosess, som befolkningen på Cuba mangler. Hun nevner retten religiøse har til å starte skoler. Det er blitt nektet på Cuba. Hun er selv ikke religiøs, men hun ser at de religiøse har rett til å ha egne skoler.

Tredje del av intervju med Edipcia Dubon i slutten av Mai 2019.

Jeg spurte Edipcia Dubon om nordmenn og europeeres svakhet for de revolusjonære utopier. ”En del europeere vil ikke innrømme for seg selv at de har tatt feil. Det er vanskelig når man har investert så mye av seg selv i en solidaritet det er vondt å innse at kanskje ikke var helt slik man trodde. Men de må spørre seg om deres idealisme og solidaritetsarbeid var overfor det nicaraguanske folk eller bare overfor en en politisk bevegelse og en leder som nå er blitt en tyrann”, svarer Dubon.  

Edicia Dubon var en hovedgjestene ved Oslo Freedom Forum i 2018.

MRS-representanten fortsetter; ”Skal disse europeerne fortsette å støtte en leder som de så åpenbart bør forstå undertrykker oss, den nicaraguanske befolkningen? Men det er nok også snakk om mange personlige vennskap som oppstod på 80-tallet mellom nicaraguanere og reisende i solidaritetsbevegelser fra Europa." Mange i Europa sier bare stopp til henne når hun begynner å snakke om det negative ved sandinistbevegelsen. "De vil ikke høre det”.

Jeg spør henne så om sandinist-bevegelsen etter april 2018.

”Sandinistene trodde på egne myter”, forklarer Dubon. ”De trodde de hadde en sterkere organisasjon enn de hadde. Etableringen av ”los tranques”, viste at sandinistene ikke hadde en stor organisasjon de kunne stole på”, utdyper Dubon. (”Los tranques” er brostein-barrikadene som motstandere av regimet bygget i gatene i flere byer i ukene etter hendelsene i April 2018 – min kommentar). ”Sandinistene holder seg ved makten utelukkende ved politistatens metoder”, understreker Dubon.

”Blant de paramilitære er det ikke så mange som reiser rundt og deler ut skytevåpen. De hadde ikke utgangspunkt i nabolagskomiteene. Dette var trente militære. Men de er få”, hevder Dubon.

Edipcia Dubon blant kvinnelige latin-amerikanske parlamentarikere.

Dubon forteller om to avhoppere blant politimennene. "Det som var vanskelig for den ene av dem, en politikvinne, var å komme hjem og se barna sine i øynene hver ettermiddag. De to politimennene som oppsøkte motstanderne til Ortegas regime måtte gjemme seg for sine egne. De fryktet for å bli tatt. Om morgningen kunne de gå hjem til fots", forteller Dubon.

”Hva tror hun befolkningen i Nicaragua tenker?”, spør jeg. ”De er avventende,” svarer hun.

”Folk er lei av ikke å få gå ut. Vi venter bare på det rette øyeblikket, så skjer det”, sier hun, i intervjuet som fant sted under Oslo Freedom Forum i slutten av mai 2019.

Edipcia Dubon forteller om hvordan hun er med og bygger en ny bred front – ”Azul y blanco”, (fargene i Nicaraguas flagg – min kommentar.) ”Men jo større en slik organisasjon blir, jo tyngre blir den til å bevege seg”, sier Dubon. Mange sympatiske mennesker fra de liberale partiene er med i bevegelsen, forteller hun. Men de strever med å finne en leder som har utholdenhet og som alle respekterer.  

Edipcia Dubon forteller at hun har stor tro på den unge, nye generasjonen som vokser frem og som gjør seg bemerket. Dubon nevner Amaya Coppens, som vekker internasjonal oppmerksomhet, også fordi hun er halvt belgisk. ”Den nye generasjonen vil fostre lederemner, understreker Dubon bestemt.

Amaya Coppens og hennes norske venninne Oda Nissen, som engasjerte seg i kampanjen for å få Amaya Coppens satt fri fra fengsel. Bildet er fra tiden de to gikk på videregående skole, United College, sammen i Hong Kong.

  Amaya Coppens ble i juni 2019 satt fri etter 9 måneder i fangenskap. Coppens skal i følge venninnen Oda Nissen, for to dager siden være arrestert på nytt. For nærmere informasjon om hva som har skjedd med Amaya Coppens, sjekk facebook-siden 
https://www.facebook.com/groups/546765465757050/

Informasjon videreformidlet av Oda Nissen om de siste dagers arrest av bl.a. Amaya Coppens.

se også det lengre intervjuet på denne bloggen fra slutten av 2018 med Oda Nissen, om nettopp Amaya Coppens. 

 https://immunidad.blogspot.com/search?q=oda+nissen

Neste innlegg vil komme om en måned, og vil være fjerde og siste del av intervjuet med Edipcia Dubon.

Intervju med Stener Ekern - del 2 av 4.

Stener Ekern i debatt med andre latin-amerika-forskere.

Etter tre-fire måneders opphold i Nicaragua, i 1984, begynte Stener Ekern å forstå hvor upopulære sandinistene var blitt i vide kretser i løpet av de fem årene som var gått siden sandinistene tok makten i 1979. Familien han bodde hos og andre han omgikk forstod at han ikke var en frelst sandinist på pilegrimsreise (en «sandalista», som så mange andre vesteuropeere), og at de kunne snakke med ham som en voksen. Å bo hos en familie er noe en antropolog så å si må gjøre for å få den innenfra-forståelsen som faget bygger på. I Nicaragua var det i 1984 rasjonering på basisvarer, så det å bo i en familie var også helt nødvendig. Med egne øyne så han hvordan politiet stanset småbønder med matvarer på vei til markedet og beslagla produktene.

Ekern gjorde feltarbeid til sitt hovedfag i sosialantropologi i León i Nicaragua i året 1984 og noen uker i 1985. Borgerkrigen mot de amerikansk-støttede Contras startet rundt 1883. I 1984 var det valg i Nicaragua, der sandinistene, som hadde sittet med all makt siden de siste ikke-revolusjonære forlot juntaen i 1989, vant valget. Store deler av opposisjonen boikottet 1984-valget med henvisning til at rommet for å drive valgkamp var minimalt. Nå ble en av de ni kommandantene som ledet sandinistpartiet FSLN, president, nemlig Daniel Ortega.

I 1984 var situasjonen i ferd med å spisse seg til. Til nå hadde sandinistpartiet og sandinisthæren kunnet lene seg på frivillige samt en type reservister i kampen mot Contras, nå ble det innført en lov om allmenn verneplikt. At staten kunne tvangsrekruttere var noe helt nytt i nicaraguansk historie og bedre ble det ikke av at hæren i så stor grad var et partiinstrument (med cubanske og øst-tyske instruktører). For å finne alle ungguttene måtte hæren, for eksempel, omringe kinoer og plukke med seg alle uten papirer. Eller man omringet hele bydeler og gjennomsøkte alle hus. Der Ekern bodde skjedde dette.  En dag var de to sønnene i huset plutselig borte (de rømte til Honduras). Den konservative opposisjonsavisen, La Prensa, ble beslaglagt hver gang de skrev om slike ting.

Ekern oppholdt seg også senere i León, i tiden rundt det neste valget, i 1990, da en samlet opposisjon fikk slippe til i gatene og sandinistene tapte klart. Svært motvillig måtte FSLN gi fra seg makten. Mange har ment at sandinistpartiets utvikling mot en autoritær bevegelse begynte først rundt 1984/85 og var forårsaket av ytre forhold, først og fremst krigen som Contras-styrkene førte, finansiert av USA. Denne krigen tok først slutt med en lang serie med fredsforhandlinger over hele Mellom-Amerika (lignende kriger mellom et revolusjonært venstre og et militaristisk høyre fant samtidig sted i El Salvador og Guatemala) kjent som Contadora og Esquipulas-prosessene, først inspirert av Costa Ricas president Oscar Arias.

Sandinistene fikk utstrakt hjelp fra østblokklandene. Medregnet verdien av russiske våpen kan det være tale om over seks milliarder dollar i løpet av 1980-tallet. Så fantes det en sosialistisk arbeidsfordeling på u-hjelpen fra østblokken. Sovjetunionen selv arbeidet med hæren sammen med Cuba, Øst-Tyskland tok sikkerhetspolitiet og etterretningen. Polen og Tsjekkoslovakia skulle drive med industri og Bulgaria med landbruk. Noen ganger ble det pinlig når Nicaragua fikk vinterklare ukrainske traktorer.

Parallelt med at FSLNs oppbygging av en sosialistisk stat har de gamle, lokale elitene i for eksempel León og Granada beholdt sine nettverk, selv om deres barn nå ble sandinister. Her er det viktig å gripe den sosiale betydningen av «caudillismo» og «clientelismo»), eller politisk og sosial klientellisme (eller patron-klient-relasjoner) for å forstå samfunn og politikk i Nicaragua. For de små i samfunnet ligger den beste tryggheten i å ha gode relasjoner til en velhavende familie (som dessuten har et høyt utdanningsnivå og som dermed finner sammen i egne nettverk).  Om denne familien er konservativ eller liberal eller sandinistisk spiller mindre rolle så lenge støtte og lojalitet sirkulerer. Det er mange paralleller mellom den såkalte mafiaen i Russlands og latinamerikansk politikk.

Fattige og lojale sandinistungdommer kunne få stipendier til å studere, blant annet til en type forberedende kurs som foregikk på en internatskole i León (kalt «la prepa»). Disse ungdommene ble brukt som «stormtropper», dvs. til å mobilisere foran viktige møter og massedemonstrasjoner og dessuten til å ”ta ut” politiske motstandere. Når disse ungdommene gikk i gatene var det ”ikke noe kjære mor”. Sandinistpartiet var (og er) dyktige på mobilisering. På oppdrag fra for eksempel en nabolagskomité i en bydel kunne man levere en «masse» med avtalt størrelse og den grad av entusiasme og voldsbruk som var nødvendig for å «overtale».  Nabolagskomiteene var og er viktige for sandinistenes makt. Etter tapet i 1990 ble de i noen grad avpolitisert, de skiftet navn, men har fortsatt å ha svært tette bånd til partiets ledere.

Daniel Ortega sverges inn som president i 1984.

Hvorfor skjer det en revolusjon i Nicaragua akkurat nå?

Nicaragua har siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident.

Daniel Ortega var president også på 80-tallet. I 1979 fjernet en bred folkelig revolusjon et korrupt og brutalt diktatur ledet av familiedynastiet Somoza. Sandinist-bevegelsen kom til makten og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og måtte gi fra seg makten. Andre halvdel av 80-tallet snevret også et sandinist-styrt Nicaragua inn demokrati og rettigheter, men en USA-finansiert borgerkrig fikk da skylden for regimets undertrykkelse, forfølgelser og forsvinninger.

Flere hendelsen har ledet frem til protestene som startet 18. April i år. Sandinist-Regjeringens innleide bøller med stilltiende aksept fra politi, har tidligere år jevnlig trakassert og kuet demonstranter til taushet. Men denne gangen spredde demonstrasjonene seg. Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten har blokkert muligheten for å la motstand komme til uttrykk innenfor et autoritært politisk system. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Nicaragua er et lite land med 6 millioner innbyggere. Blant anerkjente menneskerettighets-organisasjoner varierer tallene på drepte i urolighetene mellom ca, 400 og 300. Regjeringen insisterer på at de riktige tallene er i overkant av 190, og fremhever at et tyvetalls politimenn er blitt drept. I tillegg kommer skadde og forsvunne. Selv ikke regjeringens egne tall, som få andre fester lit til, klarer å så tvil om at flertallet av de drepte og skadete i Nicaragua har vært ubevæpnete demonstranter. Hvorfor eksploderte den folkelige misnøyen i april i år?

Misnøyen har ulmet under familiedynastiet Ortegas korrupte, men tilsynelatende stabile styre. For tre år siden endte en streik blant gruvearbeidere i væpnete konfrontasjoner mellom gruvearbeidere og politi og militære. En rekke skogbranner i mars i år, som regjeringen manglet evne til å slokke, mobiliserte bønder og miljøvern-organisasjoner. Bønder og miljøvernerne hadde fra før av organisert seg mot Ortega-regimets prestisje-prosjekt, planen om å bygge en kanal gjennom Nicaragua, som skulle konkurrere med Panama-kanalen.

Økonomisk krise i Venezuela hadde satt stopp for økonomisk hjelp Ortega-regimet hadde gjort seg avhengig av. Venezuela som eksportmarked for nicaraguanske landbruksprodukter forsvant samtidig. Ortega hadde brukt økonomisk hjelp fra Venezuela til å smøre sine allierte, bygge familiens velstand og opprettholde sosiale programmer, som bevarte lojaliteten til utvalgte grupper blant de fattige.

Ortega-regimet møtte de nye økonomiske vanskelighetene med å foreslå reduserte pensjonsytelser. Pensjonister skulle få mindre, og næringslivet og arbeiderne måtte bidra mer økonomisk til trygdefondet. Investeringer og spekulasjon med midler fra pensjonsfondet, ble samtidig avslørt. Ortega-regimet konsulterte ikke de av lovforslaget rammete gruppene, før forslaget ble fremmet. Vedtaket ville påvirke gamle sandinistveteraner, som hadde kjempet mot Somoza på 70-tallet og mot Contras i borgerkrigen på 80-tallet. Skulle pensjonerte krigsveteraner akseptere at kommandant Ortega kuttet i trygda deres, når det ble så åpenbart at han forsøkte å etablere et like korrupt familiedynasti som Somoza, og som de alle hadde vært med og bekjempet?

Vedtaket utløste demonstrasjoner. Regjeringen sendte, som de hadde gjort så mange ganger før, innleide bøller, som trakasserte og banket opp demonstrantene. Bilder av gamle menn, som ble banket opp av bøller, gikk viralt på Facebook og andre digitale medier. I et land der eldre mennesker blir aktet, vekket bildene harme.

Digitale medier fratok regjeringen informasjonskontrollen. Regjeringens støttespillere eide de fleste TV-kanalene, som formidlet Visepresident Rosario Murillos budskap om ”Gud, kjærlighet og fred, som alle nicaraguanske familier ønsket”. Nicaraguanerne dokumenterte alt som skjedde med mobilkameraer, og la ut på Facebook. Regjeringspartiet forsøkte å opprette falske profiler, spre trusler og fake news. Facebook fjernet imidlertid falske profiler på facebook.

Demonstrasjonene spredde seg. Demonstrantene var i hovedsak ubevæpnete. Noen av demonstrantene maskerte seg, for ikke å bli gjenkjent og utsatt for represalier fra myndighetene, andre lot være. Demonstrantene lagde barrikader av brostein for å beskytte seg mot de paramilitære gruppene. Noen av demonstrantene var bevæpnet med hjemmelagde ildkastere, og noen få hadde enkle pistoler. Noen av urolighetene endte i brannpåsettelser og plyndring. Bilder fra mobilkameraer viste politiet som passivt så på maskerte som plyndret.

Regjeringssidens vanlige innleide bøller ble til bevæpnete, paramilitære grupper, som trakasserte, angrep og skjøt på de som i hovedsak var ubevæpnete demonstranter. De paramilitære angrep dels om dagen, men kom også om natten og arresterte mennesker de mente hadde deltatt i, eller støttet demonstrasjoner.

Statlige tjenestemenn ble tvunget til å ta side i konflikten. Politiet samarbeidet delvis med de paramilitære, og dels stod de og så på uten å gripe inn når de paramilitære angrep så godt som ubevæpnete demonstranter. Hadde politiet fått ordre om ikke å arrestere regjeringens innleide, maskerte bøller, eller forsøkte deler av en splittet politi-styrke å holde seg nøytrale?

Etterhvert som striden har blitt brutalisert, har også flere politimenn maskert seg. Regjeringstro kilder hevder politifolks familier blir utsatt for represalier av bevæpnete motstandere av regjeringen. Et tyvetall politimenn skal ha blitt skutt og drept.

Militæret synes å være splittet i forhold til konflikten, men opprettholder foreløpig en nøytral stilling. Militæret har en leder som erklærte at militæret ikke ville blande seg inn i det han så som en politisk strid. Om militæret som institusjon holder avstand til striden, mente likevel uavhengige medier at deler av militæret under hånden deltok på de paramilitære og politiets side. Kritiske medier kunne dokumentere at de paramilitære anvendte avanserte snikskyttervåpen, som man trengte avansert trening for å mestre. Kom snikskytterne fra de militæres rekker?

Leger og sykepleiere, som har behandlet skadete demonstranter, har mistet jobben. Flere leger og sykepleiere har insistert på ikke å respektere regjeringens forsøk på å nekte skadete demonstranter, av regjeringen omtalt som ”terrorister”, tilgang til sykehus og behandling fra helsepersonell. Samtidig kaller regjeringen verifiserte påstander fra menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonale medier om at demonstranter er blitt nektet tilgang til sykehus, for propaganda, løgner og fake news. Lærere blir presset til å sanksjonere studenter som har deltatt i demonstrasjoner.

Om politiet fortsatt er lojalt, og militæret dels står på sidelinjen, så har viktige alliansepartnere for Ortega, kirken og næringslivet, vendt seg mot sandinistlederen. Den katolske kirken forsøker ikke lenger å skape dialog, da prestene kritiserer regjeringen for ikke å reelt forhandle, men kun hale ut tiden, for å utmatte den sivile motstanden mot regimet. I løpet av juli ble flere prester trakassert av de paramilitære, og kirkebygg rasert. Ortega beskyldte deretter kirken være blant det han siden juli har begynt å kalle ”kuppmakere” - USA-imperialismen, høyresidens kapitalister, satanister (!), og internasjonale narkotika-karteller.

Næringslivet, som så lenge så seg tjent med det stabile styret Ortega ga dem, har også vendt seg mot ham. Den jevne årlige veksten på rundt 5% er erstattet av en økonomi i ruiner. Deler av næringslivet forlater Nicaragua, andre setter næringsvirksomhet på vent, sier opp ansatte og venter på bedre tider. Næringslivet har ikke tillit til at Ortega kan gjenskape stabilitet og ny vekst.

Arbeidsledigheten har økt. Blant vanlige nicaraguanere sprer den økonomiske nøden seg. Mange har emigrert. Fire måneder med økonomisk kaos betyr for mange tap av lønnsinntekter. Familier må bruke opp det storfamilien i løpet av de siste årene med økonomisk vekst, har klart å spare opp.

Med unntak av de sosialistiske landene, Cuba, Venezuela og Bolivia, så er alle latin-amerikanske land kritiske til Ortega-regimet og oppfordrer Ortega til å slutte å angripe ubevæpnete demonstranter. Representanter for FN, EU og OEA, de latin-amerikanske landenes organisasjoner, tilstede i Nicaragua, støtter ikke regjeringens fremstilling av virkeligheten, og kritiserer regjeringen for brudd på menneskerettigheter og bevæpnete angrep på ubevæpnete demonstranter, vilkårlige arrestasjoner, og forsvinninger.

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner understreker at det er de paramilitære støttet av politiet, som i hovedsak har våpen, mens demonstrantene med enkelte unntak i hovedsak er ubevæpnete. Paramilitære i ledtog med politiet har i løpet av de siste månedene hentet mennesker hjemme om natten, og bragt de til fengsler, utsatt dem for tortur eller latt dem bli forsvunne. Mange av de paramilitære og politiet har ”blod på hendene”, og frykter å bli straffet for overgrep, dersom Ortega skulle tape makten, og et rettsoppgjør bli gjennomført. På den andre siden frykter de som har deltatt i demonstrasjoner, eller hjulpet demonstranter eller andre av regjeringens motstandere ytterligere represalier, overgrep og vilkårlige rettsprosesser dersom Ortega-regimet på nytt får konsolidert makten.

Den tidligere geriljalederen har som strategi å hale ut tiden. Innsnevringen av demokrati, fjerning av rettsstat, omfattende korrupsjon og undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet og menneskerettigheter har imidlertid sammen med den ”revolusjonære bevisstheten” fra gamle sandinistveteraner og en ung befolkning podet inn med revolusjonære verdier gjort det krevende for den gamle geriljalederen Daniel Ortega å bevare makten for sitt familiedynasti. Kontrollen Ortega har over statlige tjenestemenn som politi og delvis i militæret, og som han prøver å etablere blant helsepersonell og lærere, kan hjelpe Ortega til på å befeste makten.

Et viktig spørsmål er om befolkningen tror Ortega vil kunne bringe fred, stabilitet og ny vekst, eller om de tror Ortega må vekk for at fred, stabilitet og ny vekst, på ny skal kunne prege Nicaragua. Rollen Facebook og digitale medier har spilt i å utfordre diktaturets informasjonskontroll vil bli stående som en advarsel til andre autoritære ledere i Latin-Amerika!