Tredje og siste del av samtale med Oda Nissen - Epilog – 26. desember

Psykologi-student ved Universitet i Trondheim, Oda Nissen.

 Samtalen fant sted 26. desember 2018. 

JJ:

Forklar hva som har skjedd i saken siden sist vi snakket sammen, Oda!

Oda:

Rettsaken mot Amaya skulle være 10. Desember, men i stedet ble det en høring om rettsaken 3. Desember. I slutten av november erklærte myndighetene at en høring om rettsaken ble fremskyndet til 3. Desember. Foreldrene fikk ikke beskjed, og advokatene fikk korte tidsfrister for sitt arbeid. Den tidligere nevnte gruppen av advokater som forsvarer de politiske fangene i Nicaragua jobber med mange saker. Advokatene hadde i løpet av november vært i kontakt med en internasjonal organisasjon opptatt av rettsikkerhet for politiske fanger. Vi som jobber med Amayas sak og er langt unna Nicaragua, vi ble bekymret for at de korte tidsfristene advokatene i Amayas da fremskyndete sak ble gitt, ville medføre at advokaten hennes slik ville bli hindret i å gi henne et godt forsvar. Men så ble det altså en høring om rettsaken 3. Desember. 

Datoen for selve rettsaken ble fastsatt til 28. Februar. Vi har hørt rykter om at personer som skulle ha vitnet mot Amaya og Sergio, (hennes venn og medtiltalte), har trukket seg som vitner. Myndighetenes offisielle forklaring på utsettelsen er at forsvarsadvokaten hennes ikke har klart å overholde flere av tidsfristene i saken, og at det derfor er forsvarsadvokatens skyld at rettsaken måtte bli utsatt fra desember til februar. Forsvarsadvokatene har imidlertid overfor familien benektet at de ikke skulle ha overholdt gjeldende tidsfrister i saken mot Amaya og Sergio. Amaya blir av myndighetene fremstilt som ”så farlig”, eller at rømningsfaren er så akutt, at hun må sitte i forvaring, varetekt, frem til rettsaken skal avholdes 28. Februar. 10. Mars vil det være 6 måneder siden hun ble arrestert.

Politiet rykker inn i lokalene til Confidential, uavhehngig presse 14. desember, Managua, Nicaragua.

JJ:

Er det noe annet som har endret seg i Nicaragua siden vi snakket sammen i november?

Oda:

I desember ble flere NGOer fratatt lisenser, retten til å operere som en organisasjon, erklært ulovlige, og uavhengige journalister er blitt angrepet av myndighetene. Nicaraguanske myndigheter synes å ha lansert en ny strategi for undertrykkelse, hevder opposisjonelle nicaraguanere. Etter å ha arrestert demonstranter, gjort demonstrasjoner ulovlige, og hindret videre demonstrasjoner, er det nå NGOer og uavhengige journalister som står for tur. Kontorer til menneskerettighetsorganisasjoner og uavhengig presse har blitt vandalisert av politiet og fått produksjonsutstyr konfiskert. Lille julaften ble kontorene til Canal 100% Noticias, (kanalen 100% nyheter), vandalisert og lederen fengslet.

JJ:

Du nevner at myndighetene har lansert en ny strategi for undertrykkelse, ved at myndighetene etter å ha nøytralisert demonstrantene, nå går etter NGOer og uavhengige journalister. Får Ortega-regimet hjelp av cubanere i å utføre en slik strategi for undertrykkelse? 

Oda:

Flere av de som i Nicaragua sympatiserer med de politiske fangene i Nicaragua, nevner ofte en slik sammenheng mellom Ortega-regimet og Cuba og Venezuela. På digitale medier blir også bilder av Putin og Ortega fremhevet. Men alt dette kjenner ikke jeg til, og det er vanskelig for meg å avgjøre.

Vi som engasjerer oss for Amaya og andre politiske fanger, vi fokuserer ikke på det store spillet. Vi konsentrerer oss om internasjonale fanger. Vi er små, uerfarne, og organiseringen vår er så som så.

En kampvillig Amaya i møte med advokater, Oktober 2018.

JJ:

På denne bloggen har jeg vist deg et intervju og en artikkel jeg har skrevet om Normando Gonzalez Hernandez og de 75 fangene fra den ”svarte våren” på Cuba i 2003. Fidel Castro benyttet at all den internasjonale medieoppmerksomheten handlet om USAs innmarsj i Irak, og han slo nådeløst ned på en gryende opposisjon. De politiske fangene fikk straffer på gjennomsnittlig 20 år, men internasjonalt press fra paven og EU, tvang Castro-regimet til å frigi fangene allerede i 2010-11. De politiske fangene skapte i løpet av tiden i fengsel nettverk som de siden har videreutviklet til nettverk for uavhengige medier og andre former for opposisjon. De norske fangene på Grini under 2. Verdenskrig og ANC-fangene under Apartheid-styret i Sør-Afrika dannet også nettverk i løpet tiden i fengsel, som etterpå ble til viktige politiske nettverk. Tror du noe lignende kan skje med den unge generasjonen av demonstranter og andre som protesterer mot regimet og blir satt i fengsel for dette? I Nicaragua er det mange som har savnet og etterspurt en ny politisk klasse av yngre mennesker, som kunne ta over etter generasjonen av revolusjonære fra kampen mot Somoza på 70-tallet. Kunne man tenkt seg at Amaya og de unge menneskene, som nå sitter fengslet, etter noen år i fengsel kan skape nettverk og bli den unge generasjonen, som et fremtidig Nicaragua vil trenge?

Oda:

Et krevende spørsmål å svare på. Men ja, oppegående unge mennesker er ikke så lett å holde fanget, holde nede. Heldigvis sitter Amaya ikke på isolasjon. Jeg håper Amaya og de andre slipper å sitte mange år i fengsel.

Om de unge menneskene som er en del av den sosiale bevegelsen i Nicaragua, er den unge generasjonen som Nicaragua vil trenge, så kan jeg se for meg det. En stor del av den sosiale bevegelsen (Unidad Azul y Blanco) er jo studenter (19. April-studentbevegelsen/movimiento estudiantil 19. De Abril), som nødvendigvis vil være en del av morgendagens Nicaragua. Denne bevegelsen skiller seg jo fra Sandinist-bevegelsen spesielt ved at den er ikke-voldelig. Gjennom de verdiene som bevegelsen fremmer – bl.a. demokrati, menneskerettigheter, likhet, ikke-vold – så viser jo denne unge generasjonen nettopp hvordan de vil at morgendagens Nicaragua skal være. Selv om mange unge aktivister er i fengsel og asyl i utlandet nå, så har jeg troen på at de vil fortsette å jobbe for sin sak, både når de får rom til å organisasjons- og ytringsfrihet i Nicaragua igjen, og i mellomtiden.

JJ:

På Cuba har det vært nordmenn som har tatt med seg bøker som har vært forbudt på Cuba, til de private og klandestine bibliotekene. Kunne man ha tenkt seg at norske turister på ferie i Nicaragua, tok meg seg politiske bøker og kanskje besøkte fanger i fengsel i Nicaragua eller overlevere politisk, og antageligvis etterhvert forbudt litteratur til nicaraguanere? Kunne det være ”en kul ting” å gjøre for norske turister?

Vakt overvåker Amaya som får besøk av familien i fengsel.

Oda:

Nå spørs det vel om norske turister får lov å besøke politiske fanger i Nicaragua. Cuba og Nicaragua er forskjellige. Cuba var isolert og utsatt for sensur lenge. Nicaragua er ikke så isolert og med så sterk sensur. Unge har i likhet med Amaya f.eks. mulighet til å studere i utlandet. Det er ikke sikkert det er opplysningen det går på. De unge gjør opprør fordi de har så mye informasjon. De politiske fangene får imidlertid lite informasjon om verden utenfor. Amaya spør visst ofte foreldrene om hva som skjer ute i verden, de få gangene foreldrene får lov å komme på besøk til henne.

JJ:

Hva vil dere gjøre fremover i deres arbeid med Amayas sak og sakene til andre politiske fanger i Nicaragua?

Oda:

Vi har fokus på informasjon og på politiske fanger. Informasjon og solidaritet er viktig.

JJ:

Har norske myndigheter engasjert seg i de politiske fangene i Nicaraguas situasjon?

Amaya sammen med medtiltalte Sergio. Blir de dømt for terrorisme?

Oda:

Dagbladet skrev nylig om Amnesty i Norge som oppfordrer Equinor om å ta ansvar for menneskerettigheter i Nicaragua, ta opp situasjonen for menneskerettigheter med myndighetene de samarbeider økonomisk med om planlagt oljeutvinning. Equinor hevder imidlertid at det ikke er deres ansvar å drive med politikk. Spørsmålet er om Amnesty får norske myndigheter med på at Equinor bør kjenne et slikt ansvar.

Norge har støttet EUs tilnærming der de kritiserer situasjonen for menneskerettigheter og demokrati i Nicaragua. Norge har også bevilget 15 millioner til FNs høykommissær for flyktninger, to av disse femten millionene skal være øremerket Nicaragua. Menneskerettighetsorganisasjonene, NGOene, som Ortega-regimet nå har stengt ned, og intensivert undertrykkelsen av, blir altså støttet økonomisk av Norge.

Når det gjelder politiske fanger i Nicaragua har norske myndigheter i samtale med oss, hevdet at det ikke er naturlig at norske myndigheter engasjerer seg for politiske fanger, og det vil de ikke gjøre i Nicaraguas tilfelle heller.

JJ:

Den norske ambassadøren i Chile på 70-tallet, Frode Nilsen, engasjerte seg for politiske fanger i etterkant av Pinochets militærkupp. Jeg har inntrykk av at norske diplomater er ganske stolte av Nilsens og Norges innsats for ofrene for Pinochets forfølgelse av opposisjonelle. Kanskje kunne det på et tidspunkt bli nødvendig å tilby nicaraguanske politiske fanger asyl i Norge?

Et siste spørsmål, Hverken du eller Amaya virker det som har vært interessert i engasjere dere i politiske partier, til tross for det som for meg virker som sterkt politisk engasjement. Synes du det er enklere å engasjere seg gjennom organisasjoner og drive kampanjer på digitale medier heller enn å engasjere deg i et politisk parti?

Oda:

Amaya kritiserte Ortega og særlig kanal-prosjektet, som jeg allerede har nevnt. Jeg diskuterte ikke så mye politikk med Amaya, så hennes forhold til politiske partier vet jeg ikke så mye om.

Kampanjen for Amaya Coppens.

Om jeg og andre foretrekker å engasjere oss i andre organisasjoner enn politiske partier, fordi digitale medier gjør dette enklere, vet jeg ikke. Selv har jeg prioritert andre interesser enn det å melde meg inn i et parti. Men vi har tenkt å ta kontakt med politiske partier i vårt arbeid. Vi har bare ikke kommet så langt i vårt arbeid. Vi er som nevnt, få mennesker i en liten organisasjon. Organisasjonen SOS Nicaragua vet jeg har tatt kontakt med politiske partier, og jeg har inntrykk av situasjonen i Nicaragua har interessert flere norske politiske partier. 

http://presospoliticosnicaragua.com/listado-preliminar-de-presos-politicos-al-15-de-enero-de-2019/?fbclid=IwAR0uN7RZNJdCE9YqE1_0XfcHIEavrPHPUphQ0HTU_3UzAGyxcnHwqzum_7A

Hvorfor skjer det en revolusjon i Nicaragua akkurat nå?

Nicaragua har siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident.

Daniel Ortega var president også på 80-tallet. I 1979 fjernet en bred folkelig revolusjon et korrupt og brutalt diktatur ledet av familiedynastiet Somoza. Sandinist-bevegelsen kom til makten og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og måtte gi fra seg makten. Andre halvdel av 80-tallet snevret også et sandinist-styrt Nicaragua inn demokrati og rettigheter, men en USA-finansiert borgerkrig fikk da skylden for regimets undertrykkelse, forfølgelser og forsvinninger.

Flere hendelsen har ledet frem til protestene som startet 18. April i år. Sandinist-Regjeringens innleide bøller med stilltiende aksept fra politi, har tidligere år jevnlig trakassert og kuet demonstranter til taushet. Men denne gangen spredde demonstrasjonene seg. Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten har blokkert muligheten for å la motstand komme til uttrykk innenfor et autoritært politisk system. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Nicaragua er et lite land med 6 millioner innbyggere. Blant anerkjente menneskerettighets-organisasjoner varierer tallene på drepte i urolighetene mellom ca, 400 og 300. Regjeringen insisterer på at de riktige tallene er i overkant av 190, og fremhever at et tyvetalls politimenn er blitt drept. I tillegg kommer skadde og forsvunne. Selv ikke regjeringens egne tall, som få andre fester lit til, klarer å så tvil om at flertallet av de drepte og skadete i Nicaragua har vært ubevæpnete demonstranter. Hvorfor eksploderte den folkelige misnøyen i april i år?

Misnøyen har ulmet under familiedynastiet Ortegas korrupte, men tilsynelatende stabile styre. For tre år siden endte en streik blant gruvearbeidere i væpnete konfrontasjoner mellom gruvearbeidere og politi og militære. En rekke skogbranner i mars i år, som regjeringen manglet evne til å slokke, mobiliserte bønder og miljøvern-organisasjoner. Bønder og miljøvernerne hadde fra før av organisert seg mot Ortega-regimets prestisje-prosjekt, planen om å bygge en kanal gjennom Nicaragua, som skulle konkurrere med Panama-kanalen.

Økonomisk krise i Venezuela hadde satt stopp for økonomisk hjelp Ortega-regimet hadde gjort seg avhengig av. Venezuela som eksportmarked for nicaraguanske landbruksprodukter forsvant samtidig. Ortega hadde brukt økonomisk hjelp fra Venezuela til å smøre sine allierte, bygge familiens velstand og opprettholde sosiale programmer, som bevarte lojaliteten til utvalgte grupper blant de fattige.

Ortega-regimet møtte de nye økonomiske vanskelighetene med å foreslå reduserte pensjonsytelser. Pensjonister skulle få mindre, og næringslivet og arbeiderne måtte bidra mer økonomisk til trygdefondet. Investeringer og spekulasjon med midler fra pensjonsfondet, ble samtidig avslørt. Ortega-regimet konsulterte ikke de av lovforslaget rammete gruppene, før forslaget ble fremmet. Vedtaket ville påvirke gamle sandinistveteraner, som hadde kjempet mot Somoza på 70-tallet og mot Contras i borgerkrigen på 80-tallet. Skulle pensjonerte krigsveteraner akseptere at kommandant Ortega kuttet i trygda deres, når det ble så åpenbart at han forsøkte å etablere et like korrupt familiedynasti som Somoza, og som de alle hadde vært med og bekjempet?

Vedtaket utløste demonstrasjoner. Regjeringen sendte, som de hadde gjort så mange ganger før, innleide bøller, som trakasserte og banket opp demonstrantene. Bilder av gamle menn, som ble banket opp av bøller, gikk viralt på Facebook og andre digitale medier. I et land der eldre mennesker blir aktet, vekket bildene harme.

Digitale medier fratok regjeringen informasjonskontrollen. Regjeringens støttespillere eide de fleste TV-kanalene, som formidlet Visepresident Rosario Murillos budskap om ”Gud, kjærlighet og fred, som alle nicaraguanske familier ønsket”. Nicaraguanerne dokumenterte alt som skjedde med mobilkameraer, og la ut på Facebook. Regjeringspartiet forsøkte å opprette falske profiler, spre trusler og fake news. Facebook fjernet imidlertid falske profiler på facebook.

Demonstrasjonene spredde seg. Demonstrantene var i hovedsak ubevæpnete. Noen av demonstrantene maskerte seg, for ikke å bli gjenkjent og utsatt for represalier fra myndighetene, andre lot være. Demonstrantene lagde barrikader av brostein for å beskytte seg mot de paramilitære gruppene. Noen av demonstrantene var bevæpnet med hjemmelagde ildkastere, og noen få hadde enkle pistoler. Noen av urolighetene endte i brannpåsettelser og plyndring. Bilder fra mobilkameraer viste politiet som passivt så på maskerte som plyndret.

Regjeringssidens vanlige innleide bøller ble til bevæpnete, paramilitære grupper, som trakasserte, angrep og skjøt på de som i hovedsak var ubevæpnete demonstranter. De paramilitære angrep dels om dagen, men kom også om natten og arresterte mennesker de mente hadde deltatt i, eller støttet demonstrasjoner.

Statlige tjenestemenn ble tvunget til å ta side i konflikten. Politiet samarbeidet delvis med de paramilitære, og dels stod de og så på uten å gripe inn når de paramilitære angrep så godt som ubevæpnete demonstranter. Hadde politiet fått ordre om ikke å arrestere regjeringens innleide, maskerte bøller, eller forsøkte deler av en splittet politi-styrke å holde seg nøytrale?

Etterhvert som striden har blitt brutalisert, har også flere politimenn maskert seg. Regjeringstro kilder hevder politifolks familier blir utsatt for represalier av bevæpnete motstandere av regjeringen. Et tyvetall politimenn skal ha blitt skutt og drept.

Militæret synes å være splittet i forhold til konflikten, men opprettholder foreløpig en nøytral stilling. Militæret har en leder som erklærte at militæret ikke ville blande seg inn i det han så som en politisk strid. Om militæret som institusjon holder avstand til striden, mente likevel uavhengige medier at deler av militæret under hånden deltok på de paramilitære og politiets side. Kritiske medier kunne dokumentere at de paramilitære anvendte avanserte snikskyttervåpen, som man trengte avansert trening for å mestre. Kom snikskytterne fra de militæres rekker?

Leger og sykepleiere, som har behandlet skadete demonstranter, har mistet jobben. Flere leger og sykepleiere har insistert på ikke å respektere regjeringens forsøk på å nekte skadete demonstranter, av regjeringen omtalt som ”terrorister”, tilgang til sykehus og behandling fra helsepersonell. Samtidig kaller regjeringen verifiserte påstander fra menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonale medier om at demonstranter er blitt nektet tilgang til sykehus, for propaganda, løgner og fake news. Lærere blir presset til å sanksjonere studenter som har deltatt i demonstrasjoner.

Om politiet fortsatt er lojalt, og militæret dels står på sidelinjen, så har viktige alliansepartnere for Ortega, kirken og næringslivet, vendt seg mot sandinistlederen. Den katolske kirken forsøker ikke lenger å skape dialog, da prestene kritiserer regjeringen for ikke å reelt forhandle, men kun hale ut tiden, for å utmatte den sivile motstanden mot regimet. I løpet av juli ble flere prester trakassert av de paramilitære, og kirkebygg rasert. Ortega beskyldte deretter kirken være blant det han siden juli har begynt å kalle ”kuppmakere” - USA-imperialismen, høyresidens kapitalister, satanister (!), og internasjonale narkotika-karteller.

Næringslivet, som så lenge så seg tjent med det stabile styret Ortega ga dem, har også vendt seg mot ham. Den jevne årlige veksten på rundt 5% er erstattet av en økonomi i ruiner. Deler av næringslivet forlater Nicaragua, andre setter næringsvirksomhet på vent, sier opp ansatte og venter på bedre tider. Næringslivet har ikke tillit til at Ortega kan gjenskape stabilitet og ny vekst.

Arbeidsledigheten har økt. Blant vanlige nicaraguanere sprer den økonomiske nøden seg. Mange har emigrert. Fire måneder med økonomisk kaos betyr for mange tap av lønnsinntekter. Familier må bruke opp det storfamilien i løpet av de siste årene med økonomisk vekst, har klart å spare opp.

Med unntak av de sosialistiske landene, Cuba, Venezuela og Bolivia, så er alle latin-amerikanske land kritiske til Ortega-regimet og oppfordrer Ortega til å slutte å angripe ubevæpnete demonstranter. Representanter for FN, EU og OEA, de latin-amerikanske landenes organisasjoner, tilstede i Nicaragua, støtter ikke regjeringens fremstilling av virkeligheten, og kritiserer regjeringen for brudd på menneskerettigheter og bevæpnete angrep på ubevæpnete demonstranter, vilkårlige arrestasjoner, og forsvinninger.

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner understreker at det er de paramilitære støttet av politiet, som i hovedsak har våpen, mens demonstrantene med enkelte unntak i hovedsak er ubevæpnete. Paramilitære i ledtog med politiet har i løpet av de siste månedene hentet mennesker hjemme om natten, og bragt de til fengsler, utsatt dem for tortur eller latt dem bli forsvunne. Mange av de paramilitære og politiet har ”blod på hendene”, og frykter å bli straffet for overgrep, dersom Ortega skulle tape makten, og et rettsoppgjør bli gjennomført. På den andre siden frykter de som har deltatt i demonstrasjoner, eller hjulpet demonstranter eller andre av regjeringens motstandere ytterligere represalier, overgrep og vilkårlige rettsprosesser dersom Ortega-regimet på nytt får konsolidert makten.

Den tidligere geriljalederen har som strategi å hale ut tiden. Innsnevringen av demokrati, fjerning av rettsstat, omfattende korrupsjon og undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet og menneskerettigheter har imidlertid sammen med den ”revolusjonære bevisstheten” fra gamle sandinistveteraner og en ung befolkning podet inn med revolusjonære verdier gjort det krevende for den gamle geriljalederen Daniel Ortega å bevare makten for sitt familiedynasti. Kontrollen Ortega har over statlige tjenestemenn som politi og delvis i militæret, og som han prøver å etablere blant helsepersonell og lærere, kan hjelpe Ortega til på å befeste makten.

Et viktig spørsmål er om befolkningen tror Ortega vil kunne bringe fred, stabilitet og ny vekst, eller om de tror Ortega må vekk for at fred, stabilitet og ny vekst, på ny skal kunne prege Nicaragua. Rollen Facebook og digitale medier har spilt i å utfordre diktaturets informasjonskontroll vil bli stående som en advarsel til andre autoritære ledere i Latin-Amerika!