Tredje og siste del av samtale med Oda Nissen - Epilog – 26. desember

Psykologi-student ved Universitet i Trondheim, Oda Nissen.

 Samtalen fant sted 26. desember 2018. 

JJ:

Forklar hva som har skjedd i saken siden sist vi snakket sammen, Oda!

Oda:

Rettsaken mot Amaya skulle være 10. Desember, men i stedet ble det en høring om rettsaken 3. Desember. I slutten av november erklærte myndighetene at en høring om rettsaken ble fremskyndet til 3. Desember. Foreldrene fikk ikke beskjed, og advokatene fikk korte tidsfrister for sitt arbeid. Den tidligere nevnte gruppen av advokater som forsvarer de politiske fangene i Nicaragua jobber med mange saker. Advokatene hadde i løpet av november vært i kontakt med en internasjonal organisasjon opptatt av rettsikkerhet for politiske fanger. Vi som jobber med Amayas sak og er langt unna Nicaragua, vi ble bekymret for at de korte tidsfristene advokatene i Amayas da fremskyndete sak ble gitt, ville medføre at advokaten hennes slik ville bli hindret i å gi henne et godt forsvar. Men så ble det altså en høring om rettsaken 3. Desember. 

Datoen for selve rettsaken ble fastsatt til 28. Februar. Vi har hørt rykter om at personer som skulle ha vitnet mot Amaya og Sergio, (hennes venn og medtiltalte), har trukket seg som vitner. Myndighetenes offisielle forklaring på utsettelsen er at forsvarsadvokaten hennes ikke har klart å overholde flere av tidsfristene i saken, og at det derfor er forsvarsadvokatens skyld at rettsaken måtte bli utsatt fra desember til februar. Forsvarsadvokatene har imidlertid overfor familien benektet at de ikke skulle ha overholdt gjeldende tidsfrister i saken mot Amaya og Sergio. Amaya blir av myndighetene fremstilt som ”så farlig”, eller at rømningsfaren er så akutt, at hun må sitte i forvaring, varetekt, frem til rettsaken skal avholdes 28. Februar. 10. Mars vil det være 6 måneder siden hun ble arrestert.

Politiet rykker inn i lokalene til Confidential, uavhehngig presse 14. desember, Managua, Nicaragua.

JJ:

Er det noe annet som har endret seg i Nicaragua siden vi snakket sammen i november?

Oda:

I desember ble flere NGOer fratatt lisenser, retten til å operere som en organisasjon, erklært ulovlige, og uavhengige journalister er blitt angrepet av myndighetene. Nicaraguanske myndigheter synes å ha lansert en ny strategi for undertrykkelse, hevder opposisjonelle nicaraguanere. Etter å ha arrestert demonstranter, gjort demonstrasjoner ulovlige, og hindret videre demonstrasjoner, er det nå NGOer og uavhengige journalister som står for tur. Kontorer til menneskerettighetsorganisasjoner og uavhengig presse har blitt vandalisert av politiet og fått produksjonsutstyr konfiskert. Lille julaften ble kontorene til Canal 100% Noticias, (kanalen 100% nyheter), vandalisert og lederen fengslet.

JJ:

Du nevner at myndighetene har lansert en ny strategi for undertrykkelse, ved at myndighetene etter å ha nøytralisert demonstrantene, nå går etter NGOer og uavhengige journalister. Får Ortega-regimet hjelp av cubanere i å utføre en slik strategi for undertrykkelse? 

Oda:

Flere av de som i Nicaragua sympatiserer med de politiske fangene i Nicaragua, nevner ofte en slik sammenheng mellom Ortega-regimet og Cuba og Venezuela. På digitale medier blir også bilder av Putin og Ortega fremhevet. Men alt dette kjenner ikke jeg til, og det er vanskelig for meg å avgjøre.

Vi som engasjerer oss for Amaya og andre politiske fanger, vi fokuserer ikke på det store spillet. Vi konsentrerer oss om internasjonale fanger. Vi er små, uerfarne, og organiseringen vår er så som så.

En kampvillig Amaya i møte med advokater, Oktober 2018.

JJ:

På denne bloggen har jeg vist deg et intervju og en artikkel jeg har skrevet om Normando Gonzalez Hernandez og de 75 fangene fra den ”svarte våren” på Cuba i 2003. Fidel Castro benyttet at all den internasjonale medieoppmerksomheten handlet om USAs innmarsj i Irak, og han slo nådeløst ned på en gryende opposisjon. De politiske fangene fikk straffer på gjennomsnittlig 20 år, men internasjonalt press fra paven og EU, tvang Castro-regimet til å frigi fangene allerede i 2010-11. De politiske fangene skapte i løpet av tiden i fengsel nettverk som de siden har videreutviklet til nettverk for uavhengige medier og andre former for opposisjon. De norske fangene på Grini under 2. Verdenskrig og ANC-fangene under Apartheid-styret i Sør-Afrika dannet også nettverk i løpet tiden i fengsel, som etterpå ble til viktige politiske nettverk. Tror du noe lignende kan skje med den unge generasjonen av demonstranter og andre som protesterer mot regimet og blir satt i fengsel for dette? I Nicaragua er det mange som har savnet og etterspurt en ny politisk klasse av yngre mennesker, som kunne ta over etter generasjonen av revolusjonære fra kampen mot Somoza på 70-tallet. Kunne man tenkt seg at Amaya og de unge menneskene, som nå sitter fengslet, etter noen år i fengsel kan skape nettverk og bli den unge generasjonen, som et fremtidig Nicaragua vil trenge?

Oda:

Et krevende spørsmål å svare på. Men ja, oppegående unge mennesker er ikke så lett å holde fanget, holde nede. Heldigvis sitter Amaya ikke på isolasjon. Jeg håper Amaya og de andre slipper å sitte mange år i fengsel.

Om de unge menneskene som er en del av den sosiale bevegelsen i Nicaragua, er den unge generasjonen som Nicaragua vil trenge, så kan jeg se for meg det. En stor del av den sosiale bevegelsen (Unidad Azul y Blanco) er jo studenter (19. April-studentbevegelsen/movimiento estudiantil 19. De Abril), som nødvendigvis vil være en del av morgendagens Nicaragua. Denne bevegelsen skiller seg jo fra Sandinist-bevegelsen spesielt ved at den er ikke-voldelig. Gjennom de verdiene som bevegelsen fremmer – bl.a. demokrati, menneskerettigheter, likhet, ikke-vold – så viser jo denne unge generasjonen nettopp hvordan de vil at morgendagens Nicaragua skal være. Selv om mange unge aktivister er i fengsel og asyl i utlandet nå, så har jeg troen på at de vil fortsette å jobbe for sin sak, både når de får rom til å organisasjons- og ytringsfrihet i Nicaragua igjen, og i mellomtiden.

JJ:

På Cuba har det vært nordmenn som har tatt med seg bøker som har vært forbudt på Cuba, til de private og klandestine bibliotekene. Kunne man ha tenkt seg at norske turister på ferie i Nicaragua, tok meg seg politiske bøker og kanskje besøkte fanger i fengsel i Nicaragua eller overlevere politisk, og antageligvis etterhvert forbudt litteratur til nicaraguanere? Kunne det være ”en kul ting” å gjøre for norske turister?

Vakt overvåker Amaya som får besøk av familien i fengsel.

Oda:

Nå spørs det vel om norske turister får lov å besøke politiske fanger i Nicaragua. Cuba og Nicaragua er forskjellige. Cuba var isolert og utsatt for sensur lenge. Nicaragua er ikke så isolert og med så sterk sensur. Unge har i likhet med Amaya f.eks. mulighet til å studere i utlandet. Det er ikke sikkert det er opplysningen det går på. De unge gjør opprør fordi de har så mye informasjon. De politiske fangene får imidlertid lite informasjon om verden utenfor. Amaya spør visst ofte foreldrene om hva som skjer ute i verden, de få gangene foreldrene får lov å komme på besøk til henne.

JJ:

Hva vil dere gjøre fremover i deres arbeid med Amayas sak og sakene til andre politiske fanger i Nicaragua?

Oda:

Vi har fokus på informasjon og på politiske fanger. Informasjon og solidaritet er viktig.

JJ:

Har norske myndigheter engasjert seg i de politiske fangene i Nicaraguas situasjon?

Amaya sammen med medtiltalte Sergio. Blir de dømt for terrorisme?

Oda:

Dagbladet skrev nylig om Amnesty i Norge som oppfordrer Equinor om å ta ansvar for menneskerettigheter i Nicaragua, ta opp situasjonen for menneskerettigheter med myndighetene de samarbeider økonomisk med om planlagt oljeutvinning. Equinor hevder imidlertid at det ikke er deres ansvar å drive med politikk. Spørsmålet er om Amnesty får norske myndigheter med på at Equinor bør kjenne et slikt ansvar.

Norge har støttet EUs tilnærming der de kritiserer situasjonen for menneskerettigheter og demokrati i Nicaragua. Norge har også bevilget 15 millioner til FNs høykommissær for flyktninger, to av disse femten millionene skal være øremerket Nicaragua. Menneskerettighetsorganisasjonene, NGOene, som Ortega-regimet nå har stengt ned, og intensivert undertrykkelsen av, blir altså støttet økonomisk av Norge.

Når det gjelder politiske fanger i Nicaragua har norske myndigheter i samtale med oss, hevdet at det ikke er naturlig at norske myndigheter engasjerer seg for politiske fanger, og det vil de ikke gjøre i Nicaraguas tilfelle heller.

JJ:

Den norske ambassadøren i Chile på 70-tallet, Frode Nilsen, engasjerte seg for politiske fanger i etterkant av Pinochets militærkupp. Jeg har inntrykk av at norske diplomater er ganske stolte av Nilsens og Norges innsats for ofrene for Pinochets forfølgelse av opposisjonelle. Kanskje kunne det på et tidspunkt bli nødvendig å tilby nicaraguanske politiske fanger asyl i Norge?

Et siste spørsmål, Hverken du eller Amaya virker det som har vært interessert i engasjere dere i politiske partier, til tross for det som for meg virker som sterkt politisk engasjement. Synes du det er enklere å engasjere seg gjennom organisasjoner og drive kampanjer på digitale medier heller enn å engasjere deg i et politisk parti?

Oda:

Amaya kritiserte Ortega og særlig kanal-prosjektet, som jeg allerede har nevnt. Jeg diskuterte ikke så mye politikk med Amaya, så hennes forhold til politiske partier vet jeg ikke så mye om.

Kampanjen for Amaya Coppens.

Om jeg og andre foretrekker å engasjere oss i andre organisasjoner enn politiske partier, fordi digitale medier gjør dette enklere, vet jeg ikke. Selv har jeg prioritert andre interesser enn det å melde meg inn i et parti. Men vi har tenkt å ta kontakt med politiske partier i vårt arbeid. Vi har bare ikke kommet så langt i vårt arbeid. Vi er som nevnt, få mennesker i en liten organisasjon. Organisasjonen SOS Nicaragua vet jeg har tatt kontakt med politiske partier, og jeg har inntrykk av situasjonen i Nicaragua har interessert flere norske politiske partier. 

http://presospoliticosnicaragua.com/listado-preliminar-de-presos-politicos-al-15-de-enero-de-2019/?fbclid=IwAR0uN7RZNJdCE9YqE1_0XfcHIEavrPHPUphQ0HTU_3UzAGyxcnHwqzum_7A

Sammenhengen mellom regimets menneskesyn og regimets stilltiende aksept for barneprostitusjon.

FNs ansvarlige for barns rettigheter og sosiale kår på Cuba, UNICEFs representant, Jose Juan Ortiz, uttaler at når han besøker andre fattige land i verden, så får han lysst til å gråte, men når han besøker Cuba får han lysst til å danse og synge av glede. Cuba er et totalitært diktatur. Kan man stole på at representanten fra FN også oppsøker steder, institusjoner og barn, som ikke regimet ønsker at representanten fra FN skal oppsøke og snakke med?

Cuba blir av mennesker med sympatier på radikal venstreside, men ikke bare dem, fremhevet som et land der helsevesen og utdanningsvesenet er tilgjengelig for alle, og hevdes å holde generelt en høy standard. Gitt Cubas generelle fattigdom synes det imponerende at Cuba, i følge FNs statistikker, synes å vise at Cuba skulle være et foregangsland innen helse og utdanning. På denne bloggen har jeg tidligere intervjuet de opposisjonelle Pedro Moran og Raul Risco om helsevesenet på Cuba. De hevder i likhet med andre opposisjonelle at helsevesenet regimet viser frem for utlendinger er forbeholdt eliten og utlendinger som kan betale for seg. http://immunidad.blogspot.no/2015/02/en-opposisjonell-om-helsevesenet-pa-cuba.html



Unicefs representant på Cuba,
Jose Juan Ortiz

Fødselsleger som har emigrert fra Cuba hevder Cuba jukser med statistikk. Flere emigrerte leger hevder bl.a. Cuba opprettholder en kunstig lav statistikk for spedbarnsdødelighet ved kreativ bruk av kategorien aborter. Cuba er et diktatur, som ikke tillater presse- og ytringsfrihet, fri forskning, verken fra uavhengige internasjonale forskere, internasjonale journalister eller fra cubanere. Normando Gonzalez Hernandez var en av flere uavhengige journalister som i 2003, under den «svarte våren» ble dømt til 20 år, og mange andre uavhengige journalister ble dømt til et tosifret antall år i fengsel for å ha skrevet i uavhengige aviser om korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet.


Nettverket av uavhengige aviser på Cuba, ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, har de siste årene skrevet artikler om nettopp korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet. Siden Obamas besøk på Cuba har det politiske politiet på Cubas forfølgelse og brutale trakassering av uavhengige journalister ved de uavhengige lokalavisene, økt i omfang og i brutalitet. De siste ukene har uavhengige journalister i ICLEP-nettverket i Havanna, Pinar del Rio, Santiago de Cuba, Matanzas, Mayabeque, Sancti Spiritu, Camagüay og Artemisa blitt banket opp, arrestert flere ganger for kortvarige tidsrom. PC’er, printere, minnepinner og annet produksjonsutstyr de uavhengige lokalavisene trenger, har det politiske politiet stjålet fra de uavhengige journalistene. Ingen fra det internasjonale samfunnet har vist interesse eller solidaritet med ICLEPs uavhengige journalister.

Er statistikken som viser at cubanske barn har det mye bedre enn fattige barn i andre fattige land, like lite til å stole på som statistikken som det totalitære diktaturet leverer til FN, som grunnlag for FNs statistikker for helse på Cuba? En FN-representant som påstår at han vil danse og synge Castro-regimets pris for regimets innsats for barna på Cuba, viser kanskje at han i alt for stor grad, lar Castro-regimet få bestemme hva han skal se og hva han ikke skal få se av virkeligheten på Cuba? Statistikk om helse og utdanning på Cuba, burde bli utsatt for den samme kritiske undersøkelser som fri forskning, presse- og ytringsfrihet, uavhengige journalister, garanterer for i andre land, som nettopp ikke har diktatoriske regimer ved makten.

Castro-dynastiet har i realiteten aldri skapt en bærekraftig økonomi eller foretatt strukturelle grep i økonomi og politikk, som på lang sikt kunne finansiere den helse- og utdanningspolitikken regimet har markedsført seg selv med internasjonalt. Cuba fikk under den kalde krigen sin av regimet i realiteten ikke bærekraftige økonomi, subsidiert av Sovjet. Etter Sovjets sammenbrudd på 1990-tallet, gikk Cubas ikke-bærekraftige, og av inkompetanse skakk-kjørte økonomi inn i en krisetid, «spesial-perioden». Fra 1999 var det Venezuela, som med billig olje subsidierte Cubas vanstyrte økonomi, og holdt Castro-dynastiet ved makten. De siste årene har så Venezuelas økonomiske krise tvunget Venezuela til å innstille sin rause subsidiering av Castro-regimet. På Cuba snakker nå regimet om en ny «spesial-periode light».


Unicefs representant på Cuba, Jose Juan Ortiz,
sammen med leder for Cubas nasjonalballett, Alicia Alonso.

Kan det være at det er idealene, ideene forbundet ved den cubanske kommunismen det er noe galt med? Har kritikerne av det kommunistiske diktaturet rett når de hevder at «kommunisme ikke fungerer»? Lenins teori om sosialistisk moral var som nevnt i forrige innlegg på bloggen, «Moralsk er det som tjener revolusjonen». Det som er moralsk riktig, er det som fremmer revolusjonen på best måte. Lenins tøyelige moralbegrep har hjulpet Castro-dynastiet til ved hjelp av overvåking, undertrykkelse og korrupsjon å definere revolusjonens interesser å være ensbetydende med å være hva som tjener den styrende elitens interesser.

Castro-regimets menneskesyn, slik det kommer til uttrykk når representanter omtaler meningsmotstandere, påpeker noe grunnleggende galt med idealene, ideene regimet forfekter. Regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, og rettferdiggjør slik overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Nazistene i Tyskland omtalte jødene som skadedyr og insekter. Regimet i Rwanda som legitimerte folkemord omtalte folkegrupper som «kakerlakker» og skadedyr. Stalins Sovjet omtalte meningsmotstandere som dyr, som ikke fortjente menneskelig behandling. Selv om Castro-dynastiets undertrykkelse ikke kan sammenlignes i omfang og brutalitet med nazistenes redselsregime, Stalins Sovjet og Rwandas folkemord, så er det likheter i hvordan regimet omtaler meningsmotstandere, og slik legitimerer umenneskelig behandling av meningsmotstandere.

Nepotisme, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Leder så Lenins tøyelige sosialistiske moralbegrep og regimets demonisering av politiske motstandere, til også å akseptere at «noen er likere enn andre», og at noen grupper av individer og enkeltindivider er regimet villige til å ofre for at revolusjonen skal overleve og eliten rundt Castro-dynastiet skal kunne få beholde makten? De barneprostituerte på Cuba er kanskje ikke «så like» som de «mer like» blant eliten, som får beholde makten ved revolusjonens overlevelse?

Noen linker til hva ulike internasjonale aviser har skrevet om barneprostitusjon på Cuba. Mange av disse linkene er resultatet av et tilfeldig søk, og således med unntak av den førte linken, ikke linker jeg har sjekket grundig. Andre som ønsker å skrive om tabuet, barneprostitusjon på Cuba, kan starte sin undersøkelse med å se på disse linkene.


https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html


http://www.huffingtonpost.com/salim-lamrani/cuba-the-united-states-an_b_5604799.html


http://gvnet.com/childprostitution/Cuba.htm


http://www.miamiherald.com/latest-news/article1948284.html


https://www.youtube.com/watch?v=QTNPXG56puw&app=desktop


https://www.youtube.com/watch?v=JO7d-YIe0DE

Fri og uavhengig presse på Cuba

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   


Normando Gonzalez Hernandez

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   

De forbudte, hemmelige avisene har på Cuba en lignende funksjon som norske lokalaviser har i norske lokalsamfunn. Myndighetene ser seg nødt til å gjøre noe med omtalte mangler ved og misbruk av offentlig myndighet. Castro-regimet bruker mye penger på overvåking og politisk undertrykkelse. Sammen med diktaturets gjennom et halvt århundres ukorrigerte maktfullkommenhet, vanstyre, korrupsjon og nepotisme, har regimet stilt seg i en situasjon av økonomisk stagnasjon der de mangler økonomiske ressurser til å følge opp de store manglene i det cubanske samfunnet, til å forbedre folks hverdag.

De forbudte lokalavisene blir lagt på dørmatter tidlig om morgenen før alle andre har stått opp, eller de blir formidlet til leserne på andre klandestine måter. De hemmelige avisene retter oppmerksomhet mot veikryss som ikke blir asfaltert og forårsaker trafikkulykker, til tross for løfter fra lokale myndigheter om at veikryssene skal bli mindre trafikkfarlige. Offentlige kloakkanleggs defekte, helsefarlige rør, blir reparert etter at de hemmelige avisene har skrevet om dem. Eksempler på offentlig korrupsjon, fysisk mishandling av arresterte i varetekt, og pasientgrupper som blir vanskjøttet ved offentlige sykehus, blir omtalt i hemmelige aviser. Problemer med å samordne offentlige busstjenester og offentlige skolebusser blir løst etter omtale i hemmelige aviser, og handikappete som aldri har fått innvilget rullestol av offentlige myndigheter, får endelig rullestolen de trenger for å kunne ferdes i lokalsamfunnet.

De hemmelige, av den politiske makten uavhengige avisene undergraver befolkningens frykt for og motvillige aksept for det totalitære regimets maktmonopol. ICLEP har siden februar utvidet sitt nasjonale nett av lokalaviser med en nyopprettet sjette avis, en avis i den største byen øst på Cuba, Santiago de Cuba. Når befolkningen får ikke bare et inntrykk av at diktaturets makt i lokalsamfunn kan utfordres, men også et inntrykk av at de forbedringer et korrupt og vanstyrt økonomisk system i krise motvillig ser seg nødt til å innvilge befolkningen, skjer på grunn av den hemmelige pressens makt, kan man forstå regimets behov for å øke undertrykkelsen av representantene for det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet, ICLEP og andre representanter for opposisjonen.

Representanter for Det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet blir jevnlig trakassert og utsatt for vilkårlige arrestasjoner. En av lederne for en avisene i nettverket, ble fortalt av representanter for det politiske politiet at hun burde ta med seg identitetskortet når hun gikk hjemmefra, ellers kunne det bli vanskelig å identifisere henne, når noen fant liket hennes i en bakgate. Andre ledere i ICLEP, som Raul Risco, Alberto Corso og Alberto S. Martiatu blir alle jevnlig arrestert.


Raul Risco

 

For et år siden viste en hemmelig undersøkelse utført på Cuba, at hver tredje cubaner var redde for å ytre seg offentlig. Freedom House hevder at Cuba har de dårligste kår for presse- og ytringsfrihet i Latin-Amerika, og er blant de ti dårligste landene i verden i forhold til presse- og ytringsfrihet. New York Times har imidlertid i mars i år skrevet om hvordan cubanere synes i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Informasjonsmonopolet de modige uavhengige journalistene har sprengt på Cuba, er en viktig grunn til at folk på Cuba er i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Burde norske journalister og politikere interessere seg mer og vise mer solidaritet overfor uavhengig presse på Cuba?