Hvilken rolle spiller Cuba i Venezuela?



General Orlando Borrego. Observatører mener han er sentral i utformingen
av Venezuelas økonomiske politikk de siste årene.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, et nettverk av uavhengige aviser på Cuba, hevder 17. april å ha informasjon fra cubanske militære om at cubanske spesialstyrker hadde ankommet Venezuela for å hjelpe Maduro-regimet å bekjempe demonstranter og opposisjonelle. De såkalte «svarte vepsene», («Avispas negras»), cubanske styrker spesialtrent i urban strid, er en del av militært og sikkerhetspoliti- samarbeid mellom Venezuela og Cuba, som særlig skal ha styrket seg fra 2010, i følge ICLEP, avisnettverket som mottar støtte fra norske Fritt Ord.


Raul Castro, visepresident fra 2013, Miguel Diaz-Canel,
visepresident fra 2008-2013, Jorge Machado Ventura og Ramiro Valdez

 

Hvilken rolle spiller Castro-regimet i skjebnedramaet mellom chavist-regimet på den ene siden, og folket og opposisjonen på den andre siden, som nå foregår i Venezuela? Tredeling av makt, i utøvende, lovgivende og dømmende makt er en betingelse for et fungerende demokrati. Opposisjonen vant valget i 2016, men parlamentet har siden valget blitt hindret av regjeringen og det regjeringskontrollerte Høyesterett i å utøve sin funksjon innenfor det som opprinnelig var et demokrati.

 

Chavist-regimets nylige forsøk på selvkupp, det regjerings-kontrollerte Høyesteretts avsettelse av det folkevalgte parlamentet, ble etter sterke reaksjoner fra utlandet og mobilisering fra opposisjonen, reversert av regimet. Stadig mer makt samles imidlertid i hendene på militæret i Venezuela, som får stadig mer trekk av å være et militærdiktatur.

 

Samarbeidet mellom Venezuela og Cuba ble fremstilt som et prosjekt for helse til fattige og solidaritet. Venezuela ga under Hugo Chavez’ styre billig olje til Cuba. Cuba solgte store deler av oljen de fikk billig fra Venezuela til markedspris med god fortjeneste. I bytte fikk Venezuela cubanske leger, idrettsinstruktører, og cubanske militære og sikkerhetsinstruktører.



Den cubanske generalen Ramiro Valdez og Hugo Chavez

 

De to statenes militære og sikkerhetspoliti samarbeidet nært om hvordan undertrykke politiske motstandere. Et økonomisk bankerott Venezuela gir ikke lenger billig olje til Cuba. De cubanske legene og idrettsinstruktørene har forlatt Venezuela. Cubanske militære, som generalene Ramiro Valdez og Orlando Borrego, hjelper imidlertid fortsatt venezuelanske militære i å forsvare Nicolas Maduros regime. Cubanerne Valdez og Borrego blir av Chavist-regimets kritikere, hevdet særlig etter 2010 å ha hatt sentral innflytelse når det gjelder politimakt utøvd for å kontrollere befolkning og opposisjon og kontroll av økonomisk politikk i Venezuela. Innen det venezuelanske militæret er General Wladimiro Padrino, som har sterke bånd til Castro-dynastiet, en dominerende skikkelse.

 

Cubansk hemmelig politi er lenge blitt sendt til Venezuela. Under et intervju i 2012 med den uavhengige journalisten Ivan Carillo nevnte han for meg ved navn to representanter for Castro-regimet i regionen han bodde i, Matanzas, som begge nylig hadde forlatt Cuba. I følge det han hevdet var sikre kilder, hadde de reist til Venezuela. Den ene var erfaren offiser fra det hemmelige politiet i Matanzas, og den andre var en av lederne i fengslet i Matanzas med ansvar for de politiske fangene. 



Nicolas Maduro og Ramiro Valdez

De to cubanske sikkerhetsrådgiverne hadde begge en merittliste som tilsa at de risikerte lange fengselsstraffer dersom brødrene Castros regime skulle bli erstattet av et demokratisk regime og en rettsstat i fremtiden. «Det er egenskapene i å bygge opp systemer for politiske fanger der rekruttering av angivere utgjør en viktig del, som gjør lederen for fengslet i Matanzas til en etterspurt sikkerhetsrådgiver for Chavistene i Venezuela», hevdet Carillo.

 

Handler Venezuelas forfall til militærdiktatur og humanitær katastrofe, også om Cubas destruktive innflytelse blant venstreradikale populister og gerilja-bevegelser i Latin-Amerika? Den politiske utviklingen i Latin-Amerika etter den kalde krigen, har vist at den demokratiske veien, ved stemmeseddelen og ved å styrke demokratiske institusjoner er den beste måten å fremme fattiges og underpriviligertes interesser. De landene som har unngått sterke geriljabevegelser og venstreradikal populisme, har oppnådd sterkest økonomisk vekst og heving av levestandard for de fattige.

 

Analysene til populister og mange gerilja-bevegelser av sosial urettferdighet og kritikk av arrogante, maktfullkomne oligarkier som forsvarer sine privilegier, er det lett å si seg enig i. Men at konsekvensene av denne analysen, er at man skal ta til våpen og starte gerilja-bevegelser, har i få land i Latin-Amerika ledet til noe godt. Der gerilja-bevegelsene fikk makt etablerte de aldri demokratier, slik Nicaragua og Cuba er eksempler på. Der gerilja-bevegelsene ikke fikk makten, som i Guatemala og i El Salvador, økte bare volden.




En aldrende Fidel Castro og den venezuelanske generalen Vladimiro Padrino,
av mange ansett som den sterke mann innen Venezuelas militære.

 

Dyrkingen av «militant revolusjonær ideologi» har avledet chavistene i Venezuela fra konstruktive, pragmatiske sosial-demokratiske reformer. I følge Transparency International er Venezuela blant de 10 mest korrupte land i verden. Chavistenes løfter om det store «bolivarianske» samfunnseksperimentet, som skulle ha handlet om helse til fattige og solidaritet, har nå utviklet seg fra en økonomisk og sosial krise til en humanitær katastrofe. Venezuela kunne og burde ha vært et sosialdemokratisk mønstersamfunn til inspirasjon for hele venstresiden i Latin-Amerika, med de økonomiske ressursene fra olje chavistene har disponert i 18 år. Hvor er den store gruppen av mennesker, som ved forstandige investeringer i fornuftige utdanningsreformer, kunne ha vært løftet fra fattigdom til en klasse av ingeniører, dataingeniører, forskere, leger, økonomer og advokater?




Orlando Borrego og Ernesto Che Guevara.

Fri og uavhengig presse på Cuba

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   


Normando Gonzalez Hernandez

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   

De forbudte, hemmelige avisene har på Cuba en lignende funksjon som norske lokalaviser har i norske lokalsamfunn. Myndighetene ser seg nødt til å gjøre noe med omtalte mangler ved og misbruk av offentlig myndighet. Castro-regimet bruker mye penger på overvåking og politisk undertrykkelse. Sammen med diktaturets gjennom et halvt århundres ukorrigerte maktfullkommenhet, vanstyre, korrupsjon og nepotisme, har regimet stilt seg i en situasjon av økonomisk stagnasjon der de mangler økonomiske ressurser til å følge opp de store manglene i det cubanske samfunnet, til å forbedre folks hverdag.

De forbudte lokalavisene blir lagt på dørmatter tidlig om morgenen før alle andre har stått opp, eller de blir formidlet til leserne på andre klandestine måter. De hemmelige avisene retter oppmerksomhet mot veikryss som ikke blir asfaltert og forårsaker trafikkulykker, til tross for løfter fra lokale myndigheter om at veikryssene skal bli mindre trafikkfarlige. Offentlige kloakkanleggs defekte, helsefarlige rør, blir reparert etter at de hemmelige avisene har skrevet om dem. Eksempler på offentlig korrupsjon, fysisk mishandling av arresterte i varetekt, og pasientgrupper som blir vanskjøttet ved offentlige sykehus, blir omtalt i hemmelige aviser. Problemer med å samordne offentlige busstjenester og offentlige skolebusser blir løst etter omtale i hemmelige aviser, og handikappete som aldri har fått innvilget rullestol av offentlige myndigheter, får endelig rullestolen de trenger for å kunne ferdes i lokalsamfunnet.

De hemmelige, av den politiske makten uavhengige avisene undergraver befolkningens frykt for og motvillige aksept for det totalitære regimets maktmonopol. ICLEP har siden februar utvidet sitt nasjonale nett av lokalaviser med en nyopprettet sjette avis, en avis i den største byen øst på Cuba, Santiago de Cuba. Når befolkningen får ikke bare et inntrykk av at diktaturets makt i lokalsamfunn kan utfordres, men også et inntrykk av at de forbedringer et korrupt og vanstyrt økonomisk system i krise motvillig ser seg nødt til å innvilge befolkningen, skjer på grunn av den hemmelige pressens makt, kan man forstå regimets behov for å øke undertrykkelsen av representantene for det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet, ICLEP og andre representanter for opposisjonen.

Representanter for Det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet blir jevnlig trakassert og utsatt for vilkårlige arrestasjoner. En av lederne for en avisene i nettverket, ble fortalt av representanter for det politiske politiet at hun burde ta med seg identitetskortet når hun gikk hjemmefra, ellers kunne det bli vanskelig å identifisere henne, når noen fant liket hennes i en bakgate. Andre ledere i ICLEP, som Raul Risco, Alberto Corso og Alberto S. Martiatu blir alle jevnlig arrestert.


Raul Risco

 

For et år siden viste en hemmelig undersøkelse utført på Cuba, at hver tredje cubaner var redde for å ytre seg offentlig. Freedom House hevder at Cuba har de dårligste kår for presse- og ytringsfrihet i Latin-Amerika, og er blant de ti dårligste landene i verden i forhold til presse- og ytringsfrihet. New York Times har imidlertid i mars i år skrevet om hvordan cubanere synes i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Informasjonsmonopolet de modige uavhengige journalistene har sprengt på Cuba, er en viktig grunn til at folk på Cuba er i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Burde norske journalister og politikere interessere seg mer og vise mer solidaritet overfor uavhengig presse på Cuba?