Fri og uavhengig presse på Cuba

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   


Normando Gonzalez Hernandez

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   

De forbudte, hemmelige avisene har på Cuba en lignende funksjon som norske lokalaviser har i norske lokalsamfunn. Myndighetene ser seg nødt til å gjøre noe med omtalte mangler ved og misbruk av offentlig myndighet. Castro-regimet bruker mye penger på overvåking og politisk undertrykkelse. Sammen med diktaturets gjennom et halvt århundres ukorrigerte maktfullkommenhet, vanstyre, korrupsjon og nepotisme, har regimet stilt seg i en situasjon av økonomisk stagnasjon der de mangler økonomiske ressurser til å følge opp de store manglene i det cubanske samfunnet, til å forbedre folks hverdag.

De forbudte lokalavisene blir lagt på dørmatter tidlig om morgenen før alle andre har stått opp, eller de blir formidlet til leserne på andre klandestine måter. De hemmelige avisene retter oppmerksomhet mot veikryss som ikke blir asfaltert og forårsaker trafikkulykker, til tross for løfter fra lokale myndigheter om at veikryssene skal bli mindre trafikkfarlige. Offentlige kloakkanleggs defekte, helsefarlige rør, blir reparert etter at de hemmelige avisene har skrevet om dem. Eksempler på offentlig korrupsjon, fysisk mishandling av arresterte i varetekt, og pasientgrupper som blir vanskjøttet ved offentlige sykehus, blir omtalt i hemmelige aviser. Problemer med å samordne offentlige busstjenester og offentlige skolebusser blir løst etter omtale i hemmelige aviser, og handikappete som aldri har fått innvilget rullestol av offentlige myndigheter, får endelig rullestolen de trenger for å kunne ferdes i lokalsamfunnet.

De hemmelige, av den politiske makten uavhengige avisene undergraver befolkningens frykt for og motvillige aksept for det totalitære regimets maktmonopol. ICLEP har siden februar utvidet sitt nasjonale nett av lokalaviser med en nyopprettet sjette avis, en avis i den største byen øst på Cuba, Santiago de Cuba. Når befolkningen får ikke bare et inntrykk av at diktaturets makt i lokalsamfunn kan utfordres, men også et inntrykk av at de forbedringer et korrupt og vanstyrt økonomisk system i krise motvillig ser seg nødt til å innvilge befolkningen, skjer på grunn av den hemmelige pressens makt, kan man forstå regimets behov for å øke undertrykkelsen av representantene for det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet, ICLEP og andre representanter for opposisjonen.

Representanter for Det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet blir jevnlig trakassert og utsatt for vilkårlige arrestasjoner. En av lederne for en avisene i nettverket, ble fortalt av representanter for det politiske politiet at hun burde ta med seg identitetskortet når hun gikk hjemmefra, ellers kunne det bli vanskelig å identifisere henne, når noen fant liket hennes i en bakgate. Andre ledere i ICLEP, som Raul Risco, Alberto Corso og Alberto S. Martiatu blir alle jevnlig arrestert.


Raul Risco

 

For et år siden viste en hemmelig undersøkelse utført på Cuba, at hver tredje cubaner var redde for å ytre seg offentlig. Freedom House hevder at Cuba har de dårligste kår for presse- og ytringsfrihet i Latin-Amerika, og er blant de ti dårligste landene i verden i forhold til presse- og ytringsfrihet. New York Times har imidlertid i mars i år skrevet om hvordan cubanere synes i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Informasjonsmonopolet de modige uavhengige journalistene har sprengt på Cuba, er en viktig grunn til at folk på Cuba er i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Burde norske journalister og politikere interessere seg mer og vise mer solidaritet overfor uavhengig presse på Cuba?

 

3. svar og 4. svar (sluttreplikk) til Terje Enger i diskusjon i Ny Tid. (Artikkel nr. 3 og 4)

Her er svarartikkel til Terje Engers svar til min forrige artikkel i debatten i Ny Tid. (I artikkelen beskyldte Enger meg for å enten å være betalt av CIA eller hvis så ikke var tilfellet, så var jeg CIAs beste venn. Nabolagskomiteene mente Enger var å sammenligne med "nabokjerringa som Gro Harlem Brundtland i sin tid etterspurte, som bryr seg om andre mennesker.)

TOTALITÆR MENTALITET

Terje Enger beskylder meg i Ny Tid for å være betalt av CIA, fordi jeg kritiserer Cubas totalitære diktatur.

Før og under den kalde krigen førte USA en kritikkverdig politikk i Latin-Amerika. USA støttet militærdiktatur som ivaretok eliters økonomiske interesser, og drepte og forfulgte politiske motstandere. Etter den kalde krigen har USA vist manglende interesse overfor Latin-Amerika.

Cuba har brukt anti-amerikanisme som et fikenblad for å skjule stagnasjon forårsaket av eget vanstyre. Landet godseiersønnen Fidel Castro styrte som om det var familiedynastiets private storgods, startet ikke i 1958 på år null. I den spansktalende verden, (Spania og spansk Latin-Amerika) var Cuba avanserte økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt.

Cuba var i 1958 blant de rikeste spansktalende landene. Den nå forfalne boligmassen i Havanna viser at hovedstaden hadde et forholdsvis stort borgerskap i årene før revolusjonen. I 1954 hadde Cuba en ku for hver innbygger, bare i Argentina og Uruguay spiste innbyggerne mer kjøtt. Kaloriinntaket per innbygger var blant de høyeste i spansktalende land. Landet hadde i 1958 den tredje høyeste inntekten per innbygger blant spansktalende land. Med 6,5 millioner innbyggere hadde Cuba verdens 29. største økonomi.

Cuba var avanserte teknologisk, sosialt og politisk. Landet brukte røntgen ved sykehus allerede i 1907, radiokanaler fikk de i 1928. i 1940 ble en svart mann valgt til president, (68 år før USA). I 1940 vedtok Cuba den mest progressive grunnloven i spansktalende land. Kvinner fikk stemmerett, retten til pass og til å åpne bankkontoer. Allerede i 1918 vedtok Cuba skilsmisselovgivning. På 30-tallet oppstod den første feministiske bevegelsen i spansktalende land. I 1955 hadde Cuba nest lavest barnedødelighet i spansktalende land, (33,4 for hver 1000), i følge FN, nest lavest analfabetisme, (23,6%), i følge FN, det spansktalende land med best tilgang til medisiner. 1958 hadde landet blant spansktalende land flest biler per innbygger. Cuba var blant de spansktalende land med flest hus med elektrisitet, flest meter med togskinner og flest radioapparater.

Det totalitære regimet knekte klassen av selvstendige bønder. Bondeopprør ble slått ned, og kooperativer ble opprettet. Alle og ingen hadde ansvar for at kooperativet skulle fungere rasjonelt. Cuba importerer nå 60% fra utlandet av maten befolkningen konsumerer. Halvparten av landbruksjorda på Cuba har lenge ligget brakk. Ugressplanten Marabù har spredd seg og gjort landbruksjorda vanskelig å dyrke. Seiglivete ugressplanter har spredd seg p.g.a. systemet med landbrukskooperativer. Dyr som skulle ha vært satt i karantene har ikke blitt satt i karantene. Ugressplanter har spredd seg til nye områder gjennom avføring fra nylig flyttete dyr til nye områder. Statsapparatet som i sin tid knuste den selvstendige bondeklassen insisterer nå på at de er de rette til å bygge den opp igjen.

På Cuba før revolusjonen fantes store sosiale forskjeller. På Cuba i dag finnes store sosiale forskjeller. En middelklasseelite som tross alt var økonomisk og teknologisk produktiv ble med revolusjonen erstattet av en annen elite som er økonomisk og teknologisk uproduktiv. 56 år med vanstyre, nepotisme, korrupsjon, ensretting og undertrykkelse har gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng i mindre grad var før revolusjonen.

Castro-dynastiet sier de skal bygge opp en klasse av entreprenører ved å bruke de markedsøkonomiske virkemidlene de i et halvt århundre har avsverget. Raul Castro iverksatte i 2011 en kampanje for å bekjempe korrupsjon. Cuba er av Transparency International i 2014 rangert som det 63. mest korrupte land i verden. Castro-dynastiet fengsler og trakasserer alle som gjør bruk av det vi ser på som selvfølgelige demokratiske rettigheter, til å utfordre de økonomiske, sosiale og politiske privilegiene eliten på Cuba mener seg berettiget til.

Min lesning av artiklene fra Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, gjør at innleggene på min blogg og artiklene jeg skriver om Cuba har mye til felles med miljøer på Cuba som ønsker demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter. ICLEP er ledet av den uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez. Hernandez var blant de 75 arresterte under «den svarte våren» i 2003, og ble frigitt i 2010. ICLEP er et nettverk av uavhengige journalister på Cuba og i det cubanske eksilmiljøet som publiserer artikler med lokale og internasjonale nyheter daglig.

Jan Tore Sanner engasjerte seg for å få frigitt Hernandez. Cubas ambassadør i Norge sammenlignet Hernandez med Arne Treholt, og karakteriserte Sanner som en «banan-politiker» og «gusano», (mark, skadedyr). Ved å klassifisere alle som kjemper for demokrati og menneskerettigheter på Cuba og de som støtter dem i deres kamp, som « betalte leiesoldater» og «skadedyr» heller enn meningsmotstandere de må tolerere, avslører regimet en «intet eller alt»- form for totalitær mentalitet. Å hevde at en norsk lærer under utdanningspermisjon finansiert ved oppsparte midler og lånekassa egentlig er finansiert av CIA, er et utslag av samme mentalitet.


(Terje Enger har svart i Ny Tid med en sluttreplikk der han gjentar og presisere sin uttalelse om at : ""Jeg lander derfor på at (Skartveit) enten får betalt for å skrive det han gjør, eller så er han CIAs beste venn i Norge". Setningen sto etter at jeg hadde karakterisert likheten mellom mellom hans tekster og skriverier det faktisk betales for, som jeg mener ikke er så rent liten. Det er altså min mening jeg uttrykker ,og det blir jo noe ganske annet. Siden Skartveit etter eget utsagn ikke får betalt, er det setningens siste del som gjelder: Han er CIAs beste venn i Norge (fortsatt min mening.)"

Om landbruket på Cuba sier Enger følgende: "Ugressplantene som gjør landbruksjorda vanskelig å dyrke, er ikke en følge av systemet med landbrukskooperativer. De er sluppet over landet fra småfly for å ødelegge den viktige sukkereksporten og skape sult og avhengighet, og de er et ledd i USAs krigføring mot sin nabo. For øvrig var ikke disse plantene til stede på Cuba tidligere, og da er det tvilsomt at det ble spredd ved å flytte på dyrene."

Enger kan ikke se det som problematisk å kalle Norges kommunalminister for en "banan-politiker", da det jo betyr å være en politiker som alltid gjør det USA vil, og er "ikke engang en fornærmelse, men en ganske god karakteristikk av Sanner". "FN og andre institusjoner", har for øvrig i følge Enger vist at regimet har skapt fremgang for innbyggerne.

Jeg har skrevet et svar til Enger som vil bli publisert i Ny Tid på onsdag.)

Her er mitt siste svar, min sluttreplikk til Terje Enger.

Sluttreplikk til Enger.

I forrige Ny Tid nevnte Terje Enger at småfly, skulle ha fløyet over cubansk territorium, spredd ugressplanter, og forårsaket at mye av landbruksjorda på Cuba har ligget brakk i flere tiår. Ifølge Enger er dette en del av USAs «krigføring mot sin nabo». Hadde USA virkelig drevet krig mot Castros Cuba, ville de ikke da ha gjort som de gjør i Midtøsten, angrepet med droner, missiler og spesialstyrker og ikke med ugressfrø?
Under Cuba-krisen ble et amerikansk fly skutt ned over Cuba. I 1996 fløy eksilcubanere over cubansk territorium for å slippe ned løpesedler. To fly ble skutt ned. I flere tiår skal altså Engers småfly ha unngått å bli angrepet av Cubas flyvåpen.
Marabu-planten kom til Cuba fra Afrika, lenge før Castro-regimet ble etablert. Tvangskollektiviseringen ga planten gode vekstvilkår. Mye jord ble liggende brakk. Bønder som mistet eiendomsretten til jorda si gadd ikke lenger jobbe så iherdig for å ta vare på det som ikke lenger var deres. Man sluttet med å sette kyr i noen dagers karantene så de fikk tømt seg for uønskete frø før man flyttet dem til et nytt beite.
Enger nevner Stortingets støttekomité for politiske fanger på Cuba. Politikere fra alle partiene på Stortinget var representert, også SVs Snorre Valen. Komiteen engasjerte seg for den da fengslete uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez. Hernandez ble under «den svarte våren» i 2003 gitt en fengselsdom på 25 år for å ha publisert artikler på Cuba og i utlandet bl.a. om partilederes tyverier, korrupsjon og vanstyre i cubansk landbruk og i helsevesenet. Regimet påstår de har oppnådd god helsetilstand for befolkningen, men diktaturet tillater ikke uavhengige forskere eller journalister å granske oppgitt statistikk. Hernandez mottok i 2010 den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris.
Human Rights Watchs World report 2015 kritiserer Cuba for å ha politiske fanger, praksis med vilkårlige fengslinger, manglende advokatbistand og for å ha nektet menneskerettighetsorganisasjoner å besøke fanger i fengsel. Cubanske myndigheter blir kritisert for å ha dårlige sanitære forhold i overbefolkete celler, å nekte fanger medisinsk behandling og å nekte fanger å få besøk fra familie. Amnestys årlige rapport bekrefter også at Cuba er et diktatur. Enger har nevnt Guillermo Fariñas, som i 2010 mottok EU-parlamentets Sakharov-pris.
Kritikere av Cubas totalitære diktatur er ikke enten «venner av CIA» eller finansiert av CIA, slik Enger mener. Demokrati, menneskerettigheter, presse- og ytringsfrihet ivaretar alle mennesker, og særlig de fattiges interesser, bedre enn diktatur og forfølgelse av meningsmotstandere.