Obama og Castro-regimet foran møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund 10-11. april.

Kan man forstå at cubanske opposisjonelle er splittet i forhold til Obamas imøtekommende politikk og løfter om å fjerne sanksjoner og handelsblokade? Noen av de opposisjonelle støtter den endrete politikken, mens andre kritiserer Obama for den. Har USAs regjering ført en politikk etter 17. desember som har gitt kritikerne grunn til å stole på at Obama fører en fornuftig politikk overfor Cuba?

Cuba, Venezuela og USA posisjonerer seg alle sammen foran møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund 10-11 april, i Panama. De nært samarbeidende regimene på Cuba og i Venezuela, ønsker å holde seg ved makten, men hva er USAs målsetninger med deres politikk overfor de to regimene?


Barack Obama og Raul Castro hilser på hverandre.

Cuba er hovedutfordringen for Obama dersom han ønsker et Latin-Amerika med økt respekt for demokrati og menneskerettigheter. I forholdet mellom Castro-dynastiet og Maduro-regimet, er det Castro-dynastiet som er den dominante i forholdet. Er Obamas strategi at dersom Cubas befolkning får tilgang til internett, om det blir aldri så mye kontrollert av kommunistpartiet, og befolkningen får tilgang til amerikanske investeringer, økt kontakt med amerikanske turister og handelssamkvem mellom de to landene øker, så løsner jerngrepet Castro-dynastiet har over det cubanske samfunnet, av seg selv?

Med unntak av journalister med nære bånd til republikanerne, synes de fleste journalister å være enige om at USAs endring av en «mislykket politikk» overfor Cuba var nødvendig. 17. desember offentliggjorde Barack Obama at amerikanske og cubanske myndigheter ville gå inn i forhandlinger for å normalisere forbindelsene mellom de to landene. USA stilte krav om frigivelse av 53 politiske fanger, som etter tautrekking om hvilke politiske fanger regimet skulle sette fri, i løpet av januar ble innfridd.


I internasjonale medier var de fleste enige om at Obamas endring av
USAs politikk overfor Cuba som ble annonsert 17. april var klok.

Krav om endringer i demokratisk retning og respekt for menneskerettigheter USA også fremmet i forkant av forhandlingene, har imidlertid Castro-regimet møtt med brysk avvisning. Regimet har krevd respekt for «Cubas indre anliggender». Cubansk «nasjonal selvråderett« lar i følge regimet, seg ikke forene med presse- og ytringsfrihet, stemmerett ved åpne, demokratiske valg, en rettsstat som respekterer menneskerettigheter, organisasjonsfrihet eller krav om fri tilgang til informasjon ved fri bruk av internett. Lederen for USAs forhandlingsdelegasjon, Roberta Jacobson, synes utover å ha hatt noen få korte møter med den politiske opposisjonen, å ha akseptert Castro-dynastiets krav. USA synes å respektere regimets krav om at eliten som oppnådde absolutt makt for 56 år siden, fremdeles må få beholde den politiske makten og de økonomiske privilegiene som følger med absolutt makt.  

Lykkes Castro-dynastiet i å utmanøvrere USAs regjering? Regimet ga etter for USAs krav om å frigi 53 politiske fanger før reelle forhandlinger om normalisering av forbindelser kunne starte. Castro-dynastiet lyktes likevel med å overkjøre USA i å definere hvilke 53 politiske fanger som skulle frigis, til tross for at USA skulle ha formulert en liste med navnene på fangene de krevde løslatt. Denne listen er senere blitt holdt hemmelig, av frykt for at en publisering av listen ville kunne styrke motstanderne av forhandlinger blant republikanerne og deres mulighet til i den amerikanske kongressen å hindre videre forhandlinger. Mange av de frigitte 53 fangene var beviselig fanger som dels allerede var frigitt og dels skulle bli frigitt i umiddelbar fremtid. Mange av de frigitte ble gitt en juridisk status som innebar at regimet kunne arrestere dem på nytt om regimet skulle ønske det, uten foregående rettsprosess. Hvilke politiske fanger var det USA krevde frigitt, men som Castro-dynastiet lyktes med å hindre at ble å regne blant de 53 frigitte? Var prosessen rundt de 53 politiske fangene den første harde prøven for Obama-regjeringen i møte med Castro-regimet?


Cuba har lykkes i å få FN til å gjøre vedtak som oppfordrer
USA til å oppheve handelsblokaden og andre av USAs sanksjoner mot Cuba.

USA og Cuba har innledet tredje fase i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser mellom de to landene. Obama har erklært at han gjerne vil at USA og Cuba skal kunne ha gjenetablert diplomatiske forbindelser, opprettet ambassader i hverandres land i forkant av møtet i Det Panamerikanske Forbund. I Panama skal Obama og Raul Castro trykke hverandres hender foran internasjonal presse, og da ønsker Obama samtidig å kunne forteller verden at ambassader er blitt opprettet.

I forhold til krav om demokratiske endringer har ikke Cuba gitt vesentlige konsesjoner. Likevel har USA lettet på deler av de strenge sanksjonene. Obama har også lovet det cubanske folk tilgang til internett. Regimet har lovet folket at regimet vil gjøre det regimet kan for at alle cubanere skal få tilgang til internett. Regimet insisterer imidlertid på at bruk av internett må være under streng politisk kontroll.

Tirsdag 31. mars starter forhandlinger om forståelse og respekt for menneskerettigheter, som skal være en del av samtalene i Washington mellom delegasjoner for USA og Cubas styresmakter. Castro-regimet har sagt de vil diskutere temaet med utgangspunkt i de to lands ulike tilnærminger til begrepet menneskerettigheter. Castro-regimet vil rette oppmerksomheten mot den innsatsen de mener å utøve med å fremme rettigheter til helse og utdanning blant land de samarbeider med, og de vil rette oppmerksomheten mot hvordan de mener USA svikter sitt ansvar for å gi egen befolkning helse og utdanning. Vil Castro-regimet lykkes med å sette dagsorden i diskusjonene, og hvordan vil internasjonale medier vinkle de to ulike fremstillingene av hva respekt for menneskerettigheter bør handle om?

Er Obamas strategi at dersom Cubas befolkning får mer tilgang til internett, investeringer, kontakt med turister og handelssamkvem, så løsner jerngrepet Castro-dynastiet har over det cubanske samfunnet, av seg selv? Tenker Obama at når ikke lenger regimet kan skylde på USA og embargoen for manglende økonomisk utvikling og manglende velstand, så vil befolkningen gjøre regimet ansvarlig og kreve endringer og demokratiske reformer? Tror USAs regjering at dersom Cubas befolkning blir eksponert for amerikansk direkte påvirkning økonomisk og kulturelt og ved nærere samkvem mellom de to folkene, så vil økonomiske maktforhold endre seg, for deretter å bli etterfulgt av endring av politiske maktforhold på Cuba? Undervurderer Obama et totalitært regime som har bevart absolutt makt i 56 år?

Kanskje frykter Obama at dersom det totalitære diktaturet forsvinner vil Cuba kunne bli et naboland i økonomisk, sosialt og politisk kaos? Er amerikanske styresmakter redde for at Cuba uten diktaturet og etter en mulig uoversiktlig transformasjonsprosess fra diktatur til noe som de kanskje frykter ikke vil bli et velfungerende demokrati, vil kunne bli en «failed state»? Frykter USAs myndigheter narkotikakriminalitet, at kokain-karteller vil rekruttere et stort da arbeidsledig sikkerhets og militærapparatet, at Cuba vil egne seg som mellomstasjon for narkotikasmugling, at store menneskemasser vil ankomme USA på flukt fra et land i kaos og kanskje også at et Cuba i kaos vil tjene Russland og andre økonomiske og politiske rivalers interesser? Har ikke Obama tilstrekkelig tillit til at en opposisjon som foreløpig ikke har klart å samle seg om en dominerende politisk leder og en samlet strategi, vil klare å gjøre Cuba til et økonomisk og politisk velfungerende samfunn etter en eventuell transformasjonsprosess fra diktatur til demokrati?   


Guillermo Farinas, Antonio Rodiles,
 Felix Navarro og Angel Moya.

Det direkte møtet mellom USAs og Cubas lederer vil ta mye av oppmerksomheten ved Det Pan-Amerikanske Forbunds konferanse. Konferansen vil imidlertid bli en arena der mange politiske organisasjoner med ulike politiske agendaer vil slåss om oppmerksomheten fra internasjonale medier. Politisk kontroversielt og nyskapende er det at også cubanske opposisjonelle organisasjoner er invitert til den offisielle konferansen. I Panama vil Maduro og chavistene imidlertid arrangere en «anti-imperialistisk» motkonferanse, som vil rette kritikk mot USA, imperialisme og nyliberalisme. Til den offisielle konferansen vil den cubanske statlige delegasjonen ha med seg representanter for organisasjoner fra «sivilt samfunn», men disse organisasjonene vil være kontrollert av det cubanske statsapparatet. Imidlertid har konferansens arrangører også invitert representanter for uavhengige organisasjoner på Cuba. Den politiske opposisjonen, blant dem Kvinner i Hvitt, vil bli representert. Andre cubanske opposisjonelle organisasjoner, som vil være igjen på Cuba, vil samtidig arrangere sin egen motkonferanse for «uavhengig sivilt samfunn» i ulike distrikter av Cuba.


Her overrekker Nicolas Maduro Brazils president
Dilma Roussef et bilde av Hugo Chavez

Vil Maduros «anti-imperialistiske» motkonferanse lykkes med å stjele oppmerksomheten fra det offisielle programmet for «sivilt samfunn i Latin-Amerika»? Og vil opposisjonen på Cuba under konferansen i Panama få oppmerksomhet for sine krav om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter på Cuba, eller vil Castro-regimets utvalgte og av regimet kontrollerte representanter for «sivilt samfunn» på Cuba lykkes i å diskreditere de opposisjonelle organisasjonenes representanter i internasjonale mediers øyne? Og vil de opposisjonelle som er blitt igjen på Cuba der de arrangerer sin «motkonferanse», lykkes i få oppmerksomhet for sine synspunkter og krav om demokrati og menneskerettigheter og bli lyttet til når de ytrer sine forhåpninger om å kunne være med å forme Cubas fremtid?

Hva slags rolle vil Obama komme til å spille i Panama 10-11. april? Vil man i ettertid huske han som presidenten som tok Raul Castro i hånden og skrinla et halvt århundre med «mislykket» sanksjonspolitikk, og som samtidig ble utmanøvrert av et totalitært diktatur? Det er ikke vanskelig å forstå at opposisjonen på Cuba er splittet i synes på Obamas fra desember endrete politikk overfor Castro-regimet. Mange opposisjonelle på Cuba er kritiske til Obamas nye politikk. Obama har så langt ikke gitt kritikerne noen grunn til å endre mening. Kan Obama komme tilbake og overbevise kritikerne om at han virkelig er situasjonens herre i håndteringen av diktaturer i Latin-Amerika?

 

Neste artikkel, som vil bli publisert tirsdag 7. april, ikke mandag denne gangen, vil handle om Venezuelas rolle i det spente forholdet mellom USA og Cuba.

 

Kilder: ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

Den nye demokratibevegelsen på Cuba

De 75 demokratiaktivistene, menneskerettighetsaktivistene, uavhengige journalistene og lederne for uavhengige bibliotek som ble arrestert under «den svarte våren» i 2003, ble arrestert mens resten av verden og all internasjonal presse var opptatt av President Bush invasjon av Irak. Fidel Castro tok knekken på en gryende demokratibevegelse ved å la være å arrestere de markante lederne, men heller arrestere alle de for internasjonal presse ukjente ildsjelene som hjalp de da kjente opposisjonelle, eller som gjorde viktig demokratisk arbeid i distriktene utenfor de internasjonale korrespondentenes aksjonsradius rundt Havanna.



Fidel Castro i 2014

De mange opposisjonelle som satt fengslet på Cuba mellom 2003 og 2011, Knyttet lojalitetsbånd seg i mellom under tiden i fengsel. Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig satt mange politiske aktive mennesker sammen i fangenskap i tyske fangeleire. De av det tyske totalitære regimet fengslete politiske fangene, ble etter at det norske demokratiet ble gjenopprettet til en politisk elite i det nye, frie Norge.

Castro- regimet brukte utspekulerte metoder for å knekke den fengslete opposisjonen. For å knekke de politiske fangene mentalt, plasserte regimet den enkelte politiske fange i et fengsel langt vekk fra den regionen der fangens familie bodde. Slik ble det vanskelig å besøke den fengslete for familier, koner, ektemenn, barn og foreldre som i de fleste tilfellene også led økonomisk av at far, familieforsørgeren, ikke tjente penger, nettopp fordi han satt i fengsel. De politiske fangenes strategi ble å organisere seg slik at de mange forskjellige familiene til de 75 politiske fangene spredd utover hele Cuba tok ansvar for å besøke de politiske fangene som satt i et fengsel i nærheten av der de bodde.  Så tok de familiene som bodde i nærheten av deres fengslete familiemedlem ansvar for å besøke deres far, mor eller barn i fengsel. Regimets kyniske politikk overfor de politiske fangene og deres familier bandt på en for regimet uforutsett måte de mange opposisjonelle familiene sammen i et tillitsfullt nettverk i løpet av årene mellom 2003 og 2011.

Normando Gonzalez Hernandez og kona,
kort etter at han ble satt fri i 2010.
Hernandez er leder for ICLEP.

CLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet på Cuba, består av en kjerne av uavhengige journalister blant de journalistene som ble arrestert under «den svarte våren». Andre uavhengige journalister har også sluttet seg til ICLEP. Mange av artiklene i denne bloggen er basert på artikler fra ICLEPs internettavis/blogg.  

Mange av de 75 politiske fangene arrestert i 2003 organiserte seg politisk i fengslene. Til tross for tortur og annen brutal behandling, klarte ikke regimet å hindre de politiske fangene å organisere deler av fangebefolkningen. De politiske fangenes pasifistiske motstand og trassige politiske markeringer i fengslet vant de øvrige fangenes respekt. Flere av den øvrige fangebefolkningen sluttet seg til de politiske fangenes kamp for bedrete soningsforhold og respekt for fangenes menneskerettigheter.

Slik det er blitt påpekt på denne bloggen i artikkelen fra januar om den vilkårlige rettsstaten på Cuba, er det mange som sitter arrestert i cubanske fengsler for å ha handlet i den svarte økonomien. Regimet ser gjennom fingrene med at alle de vanlige menneskene som ikke utfordrer regimet politisk, handler i den uformelle, svarte økonomien.

På Cuba er straffenivået uforholdsmessig høyt også for vanlige forbrytelser, sedlighet, vold og økonomiske forbrytelser. I et samfunn med fattigdom og med et økonomisk inkompetent, korrupt dynasti med absolutt makt til å ivareta elitens egne interesser, er et uforholdsmessig høyt allment straffenivå en måte å skremme befolkningen fra å opponere mot dynastiets vilkårlige maktbruk.

Den tidligere fengslete dekorerte krigsveteran og nå uavhengig journalist, Raul Risco, forteller at han ble kjent med en familiefar som hadde stjålet to høner fra landbrukskooperativet han arbeidet ved, og hadde blitt dømt til 10 års fengsel. Og på Cuba betyr det å bli dømt til 10 års fengsel, at man soner 10 år i fengsel. Med mindre internasjonal presse eller politikere fra andre land skulle utøve politisk press om frigivelse av fanger.

I fengslet mellom 2003 og 2011 lot mange vanlige fanger lot seg organisere av de politiske fangene i fengslene. Regimets representanter i fengslets ledelse forsøkte på sin side å rekruttere informanter i fangebefolkningen som kunne informere om hva de politiske fangene tenkte og holdt på med. Den tidligere fengslete uavhengige journalisten Ivan Carrillo har fortalt hvordan han og andre politiske fanger la feller for informanter, der de fortalte fanger de mistenkte for å være informanter om ting de bare de mistenkte fikk vite, for så å se om denne informasjonen ble ledelsen til del. Carrillo understreket samtidig at det var mange fanger som motsatte seg å bli brukt av fengslets ledelse som informanter overfor de politiske fangene.

Ivan Hernandez Carrillo, uavhengig journalist og
en av de fengslete 75 fra den svarte våren. Satt fri i 2010.

Den gryende opposisjonsbevegelsen Fidel Castro forsøkte å knekke ved de mange arrestasjonene har nå vokst frem til en styrket demokratibevegelse de mange av de i 2003 fengslete har modnet til politiske lederemner som lik den bredtfavnende norske motstandsbevegelsen i tysk fangenskap, fikk også de cubanske politiske fangene til tross for at regimet på brutalt vis forsøkte hindre dem i det, likevel til å diskutere og tenke gjennom hvordan et demokratisk Cuba etter Castro-dynastiet bør se ut, og hvordan en pasifistisk opposisjonsbevegelse skal evne å oppnå en fredelig transformasjonsprosess til et demokratisk system. En viktig erkjennelse flere av de opposisjonelle i fengsel etter 2003 gjorde seg, har noen av dem fortalt, var å forsøke å se med et kritisk blikk på hvorfor opposisjonen på Cuba hadde oppnådd så lite politisk, og hvorfor den vanlige cubaner syntes i så liten grad å lytte til de opposisjonelle. De innså at at de opposisjonelle hadde fremstått alt for lenge som svake, som ofre for regimets undertrykkelse, og ikke som kraftfulle politiske lederemner med samlende perspektiver for Cubas videre utvikling.

Guillermo Fariñas er i dag talsperson, leder for den største av de organiserte opposisjonelle bevegelsene på Cuba, den cubanske patriotiske union, UNPACU, med flere hundre registrerte medlemmer. Farñas nyter stor respekt for den avgjørende innsatsen han gjorde for å redde en generasjon av yngre opposisjonelle som var i ferd med å gå til grunn i cubanske fengsler, ved å sette livet sitt på spill i sultestreiken han gjennomført i 2010. Fariñas har i en rekke intervjuer understreket at demokratiske samfunnssystemet som skal erstatte Castro-regimets diktatur, skal ha plass til alle politiske avskygninger, også, understreker han, de politiske kreftene som støtter det regjerende kommunistpartiet. Det skal være helt frie valg, der alle partier uansett politisk tilhørighet, skal bli representert i nasjonalforsamlingen ut i fra den oppslutning de får i frie, etterprøvbare valg. Regimets støttespillere vil de av dem som har brutt menneskerettighetene og begått forbrytelser i regimets navn, vil måtte stå til ansvar i en rettferdig, gjennomsiktig rettsprosess. Han og den øvrige demokratibevegelsen ønsker å få nyte godt av de demokratiske friheter vi i Norge tar for gitt. Demokratibevegelsen ønsker et stabilt, demokratisk Cuba med demokratiske valg, organisasjonsfrihet, et statsapparat med maktfordeling, en rettsstat i tråd med internasjonale konvensjoner, presse- og ytringsfrihet. Kanskje kan Guillermo Fariñas bli den første president for et fritt, demokratisk Cuba?  

Guillermo Farinas, mottok EUs ytringsfrihetspris, Sakharov-prisen i 2010.

 

Sultestreik som politisk våpen mot Castro-regimet

Under en av Guillermo Fariñas mange utførte sultestreiker ble han spurt av en representant for det politiske politiet, CNI, om hvordan han kunne tillate seg å risikere å utsette sine barn for å vokse opp uten far. Politiagenten prøvde å overbevise Fariñas om at han måtte avsluttet den i 2010 pågående sultestreiken. Fariñas som er dekorert krigsveteran (fra Cubas krig i Angola), med doktorgrad i psykologi, skal ha svart at dersom han selv i egenskap av psykolog skulle ha laget en psykologisk profil på seg selv, ville hans tidligere liv som kommunistisk elitesoldat i likhet med flere andre faktorer, ha vist ham at han var en person som søkte en større sak å sette livet sitt inn på, å finne noe verdt å dø for. Fariñas skal ha gjennomført så mange som 23 sultestreiker de siste årene i protest mot regimet. Fariñas er en av en lang rekke cubanske opposisjonelle som har brukt sultestreik som politisk våpen mot Castro-dynastiets totalitære regime.

Guillermo Farinas og legen som hjalp ham under sultestreiken i 2010.

Flere av de 75 politiske fangene som var blitt fengslet under «den svarte våren» i 2003 gjennomførte sultestreiker under oppholdet i fengsel. En av dem var Orlando Zapato Tamayo. Han var blitt arrestert for å ha deltatt i en ulovlig demonstrasjon, for å ha vist forakt og for ha deltatt i underskriftsaksjoner med krav om demokratiske reformer. Tamayo ble først dømt til 3 måneders fengsel i 2002, så sluppet ut, for så på nytt å bli fengslet for deltakelse i politisk virksomhet. Fordi han deltok i flere politiske aksjoner organisert av fangene i fengselet, økte straffen hans etter hvert til 36 års fengsel. 36 års fengsel for i utgangspunktet å ha deltatt i ulovlige demonstrasjoner, underskriftsaksjoner og annen pasifistisk politisk virksomhet.

Orlando Zapata Tamayo

Tamayo sultestreiket seg til døde i 2010 i protest mot behandlingen av ham selv og de andre politiske fangene. Tamayo sultestreiket blant annet for retten til i stedet for å ha på seg fengslets fangedrakt, å kle seg i de hvite klærne den pasifistiske kvinnebevegelsen Kvinner i Hvitt har gjort til varemerke for opposisjon mot regimet. Tamayo argumenterte for at de politiske fangene på Cuba om ikke annet, i alle fall burde få de samme soningsforholdene Fidel Castro fikk etter det militære angrepet fra geriljaen på militærforlegningen Moncada i 1953. Fidel ble dømt til 13 års fengsel i et angrep som kostet mange militære livet. Han ble av diktatoren Batista benådet etter 22 måneders fengsel under helt andre soningsforhold enn de Fidel har latt sine pasifistiske politiske motstandere sone under.   

Tamayos død i 2010 vekket sterke reaksjoner i Europa, i USA og fra paven. Den mindre karismatiske lillebroren Raul hadde siden 2006 overtatt styret på Cuba etter karismatiske Fidel. Raul behersket ikke det internasjonale politiske spillet like godt som storebror. Raul lyktes ikke med å stilne den internasjonale kritikken mot regimets behandling av deres politiske fanger. Reaksjonene fra omverdenen lot seg ikke stilne. Regimet forsøkte å sverte Tamayo ved å hevde at han var en vanlig forbryter og i tillegg voldelig og alkoholisert, og at han først ble politisk radikalisert i fengslet.
Å samordne politisk undertrykkelse er imidlertid krevende øvelser for korrupte diktaturer. Ensrettete diktaturer mangler mekanismer for at de ulike delene av statsapparatet skal kunne utøve en kritisk kontroll av de andre statsmaktene. I regimets forsøk på å sverte en annen dissident, Martha Beatrice Roque, publiserte regimet bilder av det de ønsket skulle fremstå som kompromitterende bilder av henne. Regimet var imidlertid ikke klar over at de samme bildene fra de politiske møtene bekreftet for omverden at Tamayo deltok i politisk motstand mot regimet før Tamayo ble arrestert. I et uoversiktlig ensrettet, korrupt statsapparat vet ikke alltid den ene hånda hva den andre hånda gjør.

Regimet under Rauls ledelse fryktet hvordan enda en dissidents død i sultestreik etter Tamayos død, ville kunne øke det internasjonale presset ytterligere om å frigi de politiske fangene. Den da i sitt hjem sultestreikende Fariña fryktet for mange av de 53 fangenes helsetilstand og var redd den politiske opposisjonen på Cuba ville kunne miste en hel generasjon av sentrale dissidenter. Regimet hadde sett for seg at de fengslete dissidentene om de ikke skulle la seg knekke, ville kunne holdes isolert og hindres i å utøve innflytelse for all fremtid.

I 2010 fikk Tamayo og Fariñas sultestreik, trusler om økonomiske sanksjoner og politisk press fra EU og paven, regimet til å frigi de siste 53 politiske fangene fra «den svarte våren». All den internasjonale oppmerksomheten rundt Tamayos død hadde tatt luften ut av den spanske regjeringens politiske offensiv innad i EU for å heve sanksjonene mot Cuba. De øst-europeiske landene som tidligere hadde vært kommunistiske fikk styrket sin motstand mot å oppheve EUs felles posisjon om å opprettholde strenge sanksjoner mot Cuba inntil menneskerettigheter og demokratiske rettigheter ble respektert.

Motstandere av Castro-diktaturet har også tidligere gjort bruk av sultestreik som politisk våpen. I 1972 sultestreiket den fengslete poeten, dissidenten og en nær venn av den kjente forfatteren Armando Valladares, Pedro Luiz Boitel. Etter 53 dagers sultestreik uten å ha mottatt medisinsk behandling, døde han av sult. Boitel ble av regimet begravet i en umerket grav i Havanna.


Pedro Luiz Boitel

Etter å ha sonet 17 år i fengsel for å ha kritisert regimet gjennomførte Jorge Luiz Garcìa Pèrez, også kalt Antunes, i 2009 sammen med sin kone Iris, og et annet familiemedlem en sultestreik for å presse regimet til å bedre forholdene for politiske fanger i cubanske fengsler. I 2012 døde Wilmar Villar Mendoza etter mer enn 50 dagers sultestreik, og ble slik den tredje politiske fangen til å dø av sultestreik under Castro-regimets styre.

Sultestreik blir fremdeles brukt av opposisjonelle på Cuba som et virkemiddel mot regimet. I romjulen 2014, rett etter at Obama hadde kunngjort avtalen om å oppnå normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, ble en kvinne arrestert for å ha satt en dukke med Raul Castros ansikt på et gatehjørne i Havanna. I fengsel innledet hun sultestreik. Få dager senere ble hun sluppet fri. Marcelino Abreu Bonora ble fengslet for å ha gått rundt i tettstedet Santa Clara med et hvitt plastarmbånd med ordene «Endring», «Cambio». Han ble banket opp av det politiske politiet og satt i fengsel uten å få legetilsyn. Han innledet sultestreik. Bonora hadde blitt arrestert noen år tidligere for å ha delt ut løpesedler mot regimet og for å ha ropt slagord offentlig mot regimet. Også da innledet han sultestreik, og ble etter lang tids sultestreik til slutt løslatt. Bonoras sultestreik i begynnelsen av januar i år, ble omtalt av den uavhengige journalisten Ivan Carrillo. Carrillo publiserte artikler om Bonora i ICLEPs internettavis. Regimet måtte igjen av frykt for at internasjonale medier skulle skrive om politiske fanger og slik kunne skape et økt politisk press mot regimet, løslate en sultestreikende dissident.

Marcelino Abreu Bonora i sultestreik i 2014.

Fariñas har altså sultestreiket flere ganger for å legge politisk press på regimet. Han har selv også vært fengslet etter å ha blitt anklaget av en kvinnelig nabo fra bydelens nabolagskomite for et påstått overfall. Regimet gjør ofte bruk av fabrikkerte anklager heller enn å fengsle dissidenter for politisk virksomhet. I 2006 gjennomførte Fariñas en sultestreik i protest mot regimets begrensinger av det cubanske folks bruk av internett. Han mottok i 2006 Reportere uten Grensers «Cyber-freedom» pris for sitt forsvar av retten til informasjon og tilgang til internett. Fariñas sultestreik i 2010 holdt på å koste ham livet, og påførte ham alvorlige helseskader, slik også sultestreiken i 2006 gjorde. Fariñas nyter stor respekt blant andre opposisjonelle på Cuba for sin kompromissløshet overfor regimet og villighet til å sette eget liv på spill for å få frigjort den generasjonen av dissidenter fra den «svarte våren» som nå utgjør en viktig del av kjernen i den pasifistiske opposisjonen som kjemper for demokratiske endringer på Cuba. Denne generasjonen og Fariñas vil jeg skrive mer om i neste innlegg som publiseres neste uke.



Guillermo Farinas, også kalt "Coco".
Dekorert krigsveteran med doktorgrad i psykologi.

Castro-dynastiet anser ikke lenger religion som opium for folket.

Den cubanske nasjonalhelten Josè Martì har sagt: «Fedrelandet tilhører alle, det er alles eiendom, alles smerte og alles himmel. Fedrelandet er ingens storgods eller kirke».

Monumentet over Josè Martì ved
Plaza de la revoluciòn i Havanna.

 

I det som fremstår som et kommunistisk trossamfunn på Cuba, har revolusjonære martyrer som Che Guevara og Camilo Cienfuegos sammen med Fidel Castro blitt fremstilt som ikoner og idealer av revolusjonær vilje og oppofrelse. Castro-regimet har imidlertid det siste tiåret latt nasjonalhelten og poeten Josè Martì (1853-95) erstatte Che Guevara som nasjonalt symbol i Cubas nasjonal-kommunistiske ideologi. Opposisjonelle som forsøkte i samlet flokk å nedlegge blomster på Martìs gravmonument i Havanna på poetens fødselsdag 28. januar, ble arrestert av det politiske politiet på Cuba. Nasjonalhelten Martì tilhører regimet og ikke opposisjonen, i følge regimet.

På Cuba synes regimet ikke lenger å anse religion som opium for folket, slik Marx hevdet religion var. Jeg har selv opplevd det som befriende å se kirkesamfunn på Cuba der mennesker kneler og ber til en overjordisk gud. Synet av overfor en guddom knelende mennesker, opplevde jeg som en motvekt mot regimets fremdeles tilstedeværende tvang om at cubanerne skal akseptere de revolusjonære ikonene som gudeskikkelser. Over hele Cuba slår Cienfuegos, Fidel og Che imot en fra diverse plakater med deres krav til befolkningen om å bevare troen på at revolusjonær vilje løser alle problemer i denne verden.

Orishaene, presteskapet i Santerìa går kledd i hvitt.

 

 

På Cuba er det nå akseptert å tilbe andre guder enn de revolusjonære ikonene. Santerìa er et trossystem som blander mytologi fra Yoruba-stammen med forfedre brakt til Karibia som slaver, med katolisisme og innfødte amerikanske tradisjoner. Santerìa har til tross for det cubanske kommunistpartiets anti-religiøse politikk, fortsatt å eksistere under kommunismen, og er de siste årene blitt en anerkjent religion på Cuba.

Katolsk kristendom har heller ikke regimet med sin anti-religiøse politikk klart å hindre eksistensen av på Cuba. Med besøket fra Pave Johannes Paul II i 1998 ble kristendom en akseptert religion på Cuba. Paven har spilt en politisk rolle på Cuba ved å engasjere seg for frigivelsen av politiske fanger og for respekt for religionsfrihet og menneskerettigheter. Sammen med EU utøvde paven det politiske presset som tvang frem frigivelsen av de siste av de 75 politiske fangene som ble arrestert under den svarte våren i 2003, og som ble frigitt i 2010/11. Sammen med EU har Paven hatt en dialog med Castro-regimet der frigivelse av politiske fanger og respekt for menneskerettigheter har blitt diskutert. Paven skal ha presset på for at USA skulle inngå avtalen om normalisering av relasjoner mellom USA og Cuba. Paven ønsker å øke utbredelsen av katolsk kristendom på Cuba.

Pave Johannes Paul II på Cuba 1998.

 

I det siste har også islam ønsket å gjøre seg gjeldende på Cuba. Tyrkias president Tayyip Erdogan var på besøk på Cuba i midten av februar. Han lot seg imponere av de mange cubanske praktbyggene i Havanna. Praktbyggene skal ha minnet ham om det storslåtte presidentpalasset Erdogan har bygget i Ankara. Raul Castro lot være å nevne for gjesten at bygningene på Cuba som gjorde slik inntrykk på Erdogan, alle var bygget før revolusjonen i 1959. Tyrkias president lovet å finansiere byggingen i Havanna av en mindre kopi av den store Ortakøy-moskeen i Istanbul. Det skal bli en mindre kopi av moskèen som ble bygget i 1856.  

Tyrkias president Tayyip Erdogan på besøk på Cuba.

 

Under Erdogans besøk på Cuba forsøkte Erdogan i en tale å trekke historiske tråder mellom Islam og Cuba. I Christoffer Colombus skrifter skal Colombus ha gjort referanser til moskeer i en beskrivelse av et landskap. Erdogan mente Colombus bemerkning kunne tyde på at muslimske handelsmenn hadde vært i kontakt med Cuba før Colombus kom til øya i 1492. Anerkjente historikere mener imidlertid referansen til moskeer var en metafor Colombus brukte for å beskrive et vakkert landskap, og at formuleringen ikke refererte til en konkret moskè. På det ensrettete Cuba er det imidlertid kommunistpartiet som bestemmer hva som er rådende historisk kunnskap. Castro vil sikkert kunne komme Erdogan i møte på spørsmålet om rådende historisk kunnskap.

Raul Castro har imidlertid allerede akseptert en avtale med Saudi-Arabia om bygging av en moskè i Havanna. Kanskje kan Erdogan få bygge moskè i en annen by?


Ortakoy-moskèen i Istanbul.

 

Castro-regimets nye pragmatiske tilnærming til religiøse trossamfunn handler om økonomisk pragmatisme og opportunisme. Castro-regimet fører en desperat kamp for å få erstattet inntektene fra den billige oljen chavistenes regime i Venezuela bytter med cubanske leger, idrettsinstruktører og sikkerhetsrådgivere. Cubansk økonomi har vært avhengig av Venezuela de siste 15 årene. I Venezuela skaper galopperende inflasjon et tiltagende økonomisk kaos. Maduros regime vil neppe kunne overleve politisk i lengre tid. Castro-regimet håper amerikanske investeringer kan strømme inn i cubansk økonomi, så snart de pågående forhandlingene med USA vil kunne oppnå å heve USAs handelsembargo. Det vil imidlertid ta tid før Castro-regimet kan forvente at normaliseringen vil ha kommet så langt at amerikanske investeringer i vesentlig grad vil kunne gjøre en økonomisk forskjell for Cuba.

Castro-regimet forsøker å spille EU og USA ut mot hverandre i begges parallelt pågående forhandlinger om normalisering av relasjoner med Cuba. Både USA og EU stiller krav om frigivelser av politiske fanger, demokratiske endringer og respekt for menneskerettigheter. Cuba forsøker å lokke med investeringer på Cuba for slik å få USA og EU til å gi etter på krav om demokratiske endringer på Cuba. Spørsmålet er hvor fristende muligheten for å investere er for land i EU og for USA? USA har fått etablert en amerikansk bank og er ferd med å etablere et telekommunikasjonsselskap på øya. Nødvendig infrastruktur er i ferd med å bli etablert.  

Forhandlingene mellom amerikanske og
cubanske myndigheter om normalisering av forbindelser.

Amerikanske og europeiske næringsinteresser er nok interessert i å være med i samtaler som handler om å kunne investere på Cuba. Men er næringsinteressene interessert i å foreta konkrete investeringer på et Cuba med et regime som er økonomiske avhengig av et Venezuela de fleste i Latin-Amerika og i resten av verden innser vil komme til å tape makten i nær fremtid? Frykter de at Cuba da vil oppleve en økonomisk krise som kan komme til å velte det cubanske regimet? Vil investorer ønske å være på Cuba når et regimeskifte mange antar er nært forestående, skjer, eller vil de heller vente med å investere til Cuba har stabilisert seg etter det forestående regimeskiftet? I en slik situasjon prøver Castro-regimet å gjøre seg interessante for så mange investorer som mulig. For å oppnå økonomisk støtte fra muslimske og gjerne oljerike land, ønsker landet som inntil begynnelsen av 1990-tallet i prinsippet var et ateistisk regime, å la Tyrkia bygge moskè på Cuba. Castro-dynastiet insisterer ikke lenger på å være ikoner i fedrelandets kirke, men å styre landet som sitt eget storgods insisterer de fortsatt på, om de aldri så mye gjør Josè Martì til nasjonalhelt.  

Josè Martì - "Fedrelandet tilhører alle. Det er alles eiendom,
alles smerte og alles himmel. Fedrelandet er ingens storgods eller kirke."  

 

Om likestilling og Cuba som ferieparadis av stivnete kjønnsroller fra 50-tallet

Den cubanske rapperen Escuadron Patriota beskriver i sangen «Decadencia» frykten for å ytre seg og forfallet av samfunnet det fører til. «Det er som vi skulle ha vært fryst ned i tiden», synger rapperen. «Es como fueramos congelado en el tiempo».

Likestilling blir hyllet i den statskontrollerte offentligheten, men i mindre grad praktisert i det cubanske samfunnet. Cuba mangler et sivilsamfunn og uavhengige organisasjoner som kan kritisere statens påståtte ufeilbarlighet og spriket mellom liv og lære i all offentlig virksomhet. I det mannsdominerte cubanske samfunnet er kvinners utfoldelse begrenset av sterke tradisjonelle verdier og kjønnsroller. Kvinner som ønsker å utøve makt uavhengig av menn må være sosialt smarte for ikke å utfordre de tradisjonelle kjønnsrollene for sterkt.

fra filmen "Støv på hjernen".

Den norske tidligere journalisten Øyvind Johnsen beskrev på 90-tallet i en bok han skrev om Cuba, hvordan privatsfæren minnet om hans oppvekst i Norge på 50-tallet, i nære kvinnedominerte felleskap preget av husmødres tradisjonelle verdier. De mest populære casa particular gir en atmosfære av tidsreise tilbake til tiden i Norge før kvinner på slutten av 60-tallet for alvor ble yrkesaktive og tidsklemma fjernet kjøkkenet som et sted for hyggelige, nære samtaler med et felleskap av hjemmeværende husmødre.

Planøkonomi, vanstyre, nepotisme og korrupsjon har kvalt det meste av det som før revolusjonen var en i latin-amerikansk sammenheng velfungerende økonomi. De siste års spede reformforsøk har ikke evnet å veie opp for effekten av 57 år med økonomisk vanstyre.


Turister som bor i Casa particular bor ofte
nært på hyggelige cubanske familier.

På Cuba har markedsmekanismer skapt en velfungerende turistindustri tilpasset moderne familier og parforholds opplevelse av tidsklemma i dagliglivet. Utenlandske opplevelsessultne, moderne familier på flukt fra den utviklete verdens stress og tidsklemme, får på Cuba oppleve det de savner i dagliglivet sitt, vennlige mennesker med god tid som lever i nære relasjoner.


cubansk husmor i midten.
Bilde fra reklamebilde for Casa particular.

Det er lett å glemme at de velutdannete menneskene på Cuba tilgodeser turister med den tiden de har så mye av fordi det arbeidet der de kan få utfolde sine evner i tråd med sine kvalifikasjoner, ofte er forbeholdt mennesker med gode forbindelser til den styrende eliten. Samtidig er det arbeidet som krever utdanning så dårlig betalt at det lønner seg for dem å gjøre arbeid der de kan håpe på tips fra, i deres øyne rike turister.

Bed & Breakfast, casa particular på Cuba, er privat eide, men kontrollert av regimet som får det meste av inntektene. I Cubas statskontrollerte økonomi har militæret overordnet ansvar og kontroll med turistindustrien. Raul Castro var før han ble president forsvarsminister. Militæret er lojale mot Raul, og hæren kontrollerer den delen av økonomien som tjener penger og har mest med utlendinger å gjøre. Kontrollen er streng med hvem som får lov å tjene penger innen den eneste delen av økonomien som fungerer.

På tettstedet jeg har besøkt flere år på rad driver en økonomutdannet skilt kvinne i begynnelsen av 40-årene en blant turister populær casa particular. Mange av naboene kommer jevnlig innom for å søke råd eller hjelp hos henne. I et land med en fungerende økonomi ville hun ha vært bedriftsleder eller grûnder. Hun tilbringer tiden sin som dyktig vertinne for turister.


Norsk husmor på 50-tallet. Savner vi henne?

Kvinner var en stor uutnyttet økonomisk ressurs på 50-tallet i Norge. De velutdannete cubanske kvinnene representerer tilsvarende en stor uutnyttet ressurs for en cubansk økonomi i krise med sine fastfryste normer fra tiden før revolusjonen i 1959.

De stivnete kjønnsrollene og den utbredte rasismen og på Cuba har de færreste i Norge fått med seg. (Den utbredte rasismen på Cuba er blitt behandlet i intervjuet med Antunes, det første innlegget på denne bloggen.) Hvordan har det vært mulig for norsk venstreside i nesten et halvt århundre ikke å se det urimelige i at Fidel Castro, en annen generasjons innvandrer fra Spania og mann som liker å gå i militæruniform, skulle få lov å styre som om Cuba var hans eget private storgods? En befolkning der den store majoriteten er svarte og halvparten er kvinner, skulle ikke ha behov for stemmerett i frie valg eller organisasjonsfrihet, eller presse- og ytringsfrihet? Castro-dynastiet skulle ha forstått bedre enn befolkningen selv hva som var deres «egentlige» interesser?