Viser innlegg med etiketten forhandlinger om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten forhandlinger om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba. Vis alle innlegg

mandag 4. mai 2015

Trenger Obama republikanerne i rollen som "bad cop" for å lykkes med USAs Cuba-politikk?


Trenger Obama noen som kan være «bad cop» og utfylle hans rolle som «good cop», for å oppnå resultater i forhandlingene med Castro-dynastiet. Som norsk sosialdemokrat har jeg lite sympati med de politiske og økonomiske verdiene republikanerne i USA står for. Likevel er det kanskje nettopp republikanerne og noen få demokratiske representanter i kongressen som er kritiske til USAs tilnærming til Castro-regimet, som kan sørge for at Castro-dynastiet ikke får alt som de vil i forhandlingene med USA? Kan republikanerne nordmenn flest føler seg så politisk fremmede overfor, spille den nødvendige rollen som «bad cop» i forhandlingene om normalisering? Kan republikanernes motstand mot normaliseringen i kongressen forårsake at Obama kanskje kan lykkes i å tvinge frem demokratiske endringer og respekt for menneskerettigheter på Cuba?


ObamaCastroRubio
Republikanerne hisser seg opp i bakgrunnen.
Raul Castro har så langt fått det som han vil. Før jul presenterte Raul Castro nyheten i ettpartidiktaturets nasjonalforsamling om avtalen med Obama om normalisering av forbindelsene mellom Cuba og USA. Raul forsikret om at det ikke ville bli noen endringer i det politiske systemet. Samtidig forsikret Castro forsamlingen om at regimet ville presse Obama til å gi dem de konsesjoner den republikansk kontrollerte Kongressen ikke vil kunne hindre Obama i å gi dem. Castro-dynastiet har så langt sluppet å måtte gjøre endringer i demokratiske retning eller respektere menneskerettigheter. USA satte i desember som betingelse for å inngå forhandlinger om normalisering av forbindelser, at Cuba skulle frigi 53 politiske fanger. Castro-regimet lyktes i selv å bestemme hvilke politiske fanger som skulle frigis. Regimet lyktes i å definere allerede frigitte fanger og fanger som likevel skulle bli satt fri innen kort tid, til å være blant de 53. Mange av fangene ble også gitt en status som gjorde det mulig for regimet å arrestere dem på nytt uten en eventuell ny rettsprosess. Den amerikanske regjeringen lot være å publisere den opprinnelige listen av frykt for at republikanerne ville få argumenter for å hindre den politiske tilnærmingen mellom USA og Cuba. Castro-dynastiet erfarte i januar at Obama ikke var en hard forhandler, men en forhandler som ga etter.

Obama har hevdet at oppretting av ambassader mellom de to land er nært forestående. USA har fjernet Cuba fra listen over land som støtter terrorisme. Cuba vil ikke lenger la terrorister fra ETA oppholde seg på Cuba. Cuba støtter ikke lenger den colombianske geriljaen FARCs militære virksomhet, men bidrar isteden til å lede den marxistiske geriljaen til forhandlingsbordet med colombianske myndigheter.

De to uavhengige journalistene Ivan Carrillo og Raul Risco har overfor meg sommeren 2014 understreket hvordan Cuba i sin tid trente opp og støttet Farc-geriljaen. Carrillo var skeptisk til fredssamtalene og mistenkte Farc og Castro-regimet for å ville kjøpe seg tid til å omdisponere de militære troppene. Redaktøren av den «frie cubaner» mente Cuba brukte gerilja-gruppen til å opprettholde ustabilitet i land i Latin-Amerika for å ivareta egne strategiske interesser. De pågående militære konfliktene gjorde det vanskeligere for land med regimer som ikke sympatiserte med Cuba, å utgjøre en samlet front mot Cuba og kritisere dem for manglende demokrati og manglende respekt for menneskerettigheter.
Colombia FARC Alfonso.jpg
Den marxistiske geriljaen FARC i Colombia.

Angola-veteranen Raul Risco som tidligere hadde jobbet som offiser i innenriksdepartementet, fremhevet hvordan Castro-regimet til tross for sitt «image» som progressiv og frigjørende, hadde bidratt til å opprettholde eller eskalere væpnete konflikter i mange latin-amerikanske land.  Gjennom 56 år ved makten mente Risco at Castro-regimet hadde «blandet seg inn i» svært mange latin-amerikanske lands «indre anliggender», og bidratt til konflikter.

Ivan Carrillo kan ha gitt uttrykk for en overdrevet skepsis overfor intensjonene til et cubansk regime han selv har liten grunn til å feste tiltro til. Castro-regimet synes å fortjene den heder de i samarbeid med Norge blir til del, for å bidra til vellykkete fredsforhandlinger mellom statsmakten og Farc-geriljaen i Colombia.  

USA synes å ha forsonet seg med at Cuba ikke vil utlevere et fåtall tidligere amerikanske statsborgere som på 70-tallet utførte politiske drap, også på på amerikansk politi. Det kan være verdt å minne om at mens vi i Norge lar kriminelle som har drept politimenn få lov til å snakke så godt som uten kritiske spørsmål fra journalister på lisensbetalte TV-kanaler, så synes amerikanere å ha et mindre aksepterende syn på kriminelle som dreper politi, cop-killers.
Black Panther Guns
Et medlem av The Black Panters drepte på 70-tallet en politimann,
og flyktet etterpå til Cuba, der hun søkte og fikk asyl.  

(Kriminelle som har sonet sin straff skal selvfølgelig bli inkludert i samfunnet etterpå. Men viser norske journalisters ukritiske holdning til å la kriminelle som har drept politimenn få utfolde seg påTV, at norske journalister i liten grad har politimenn i omgangskretsen? Er det norske samfunnet mer av et lagdelt klassesamfunn enn vi liker til vanlig å tenke?)

Martine-saken der en far på det vi nordmenn synes er heroisk vis, ikke aksepterer at hans datters drapsmann skal slippe å måtte stå strafferettslig til ansvar, kan man også ha i tankene når man vurderer Obamas imøtekommende holdning overfor regimet som har latt amerikanske drapsmenn få asyl på Cuba fra straffeforfølgelse i USA. De drepte amerikanerne har også familie.
Til tross for slike innvendinger, fremstår like fullt det å ha skulle fortsette å ha Cuba på listen over land som støtter terrorisme, som en urimelig etterlevning fra kalde krigen. Castro-regimet fortjener å slippe å få terrorist-stemplet brukt mot seg, etter de endringer regimet har gjort overfor ETA og Farc.

Hva har Cuba gitt tilbake ved forhandlingsbordet med USA? Ikke lyktes Obama med å bestemme hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, regimet har fremdeles politiske fanger, de bryter menneskerettighetene, de får opprettet diplomatiske forbindelser, Cuba blir fjernet fra listen over stater som støtter terrorister og Obama har lettet på flere av de sanksjonene han har mulighet til å fjerne uten kongressens godkjennelse. Castro-dynastiet har erklært seg villig til å diskutere demokrati og menneskerettigheter, men presisert at det skal skje med respekt for Cubas og USA ulike politiske systemer og ulike forståelser av hva demokrati og menneskerettigheter innebærer. Obama har gitt mye, og fått så godt som ingenting tilbake.

Sommet des Amériques: poignée de main historique entre Barack Obama et Raul Castro
Raul Castro uttrykker glede i Panama.

Dersom USAs regjering virkelig ønsket at demokratiske endringer skulle skje på Cuba, hadde ikke da USAs regjering en fordelaktig posisjon i tiden før Obama 17. desember annonserte forhandlinger om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba?

Cuba er i en økonomisk krise som vil tilta i styrke i takt med Venezuelas tilsynelatende uunngåelige eskalerende økonomiske krise. Castro-dynastiet trenger tid til å omstille seg fra avhengigheten fra den billige oljen fra Venezuela. Næringsinteresser fra USA, Europa, Japan, Tyrkia, Algerie og Latin-Amerika presser på for å få tilgang til Cubas vanskjøttete økonomi med et visst potensial.
Den uavhengige journalisten Ivan Carrillo påpeker at Kina har vært sterkt inne på Cuba, men har de siste årene vendt sin oppmerksomhet mot andre land i Karibien. Carrillo mener Cuba er så korrupt og ineffektivt at de ikke klarer å levere ønskete resultater til resultatorienterte kinesere. Kineserne har vendt seg til Jamaica for å finansiere en stor kommersiell havn for å ivareta kinesiske interesser. Båthavnen Brazil har vært med å finansiere i Mariel hevder kritiske røster som har observert prosjektet, som har holdt på lenge, at er kommet svært kort.

Bortsett fra oljeressurser på dypt hav, som foreløpig ikke er blitt utvunnet, er Cuba hovedsakelig interessante for investeringer i turistindustri og kanskje også landbruk med tilgang til markeder på østkysten av USA. Næringslivsaktører fra mange land ønsker å være posisjonert for å kunne delta i kampen om de gode investeringene på Cuba, men vil de vente med de reelle investeringene til Cuba fremstår som et land med politisk stabilitet? Dersom Cuba fremstår som et land der endringer i det politiske systemet i retning av mer demokrati er nært forestående, vil da næringslivsaktørene være mer avventende i å investere? Så for å få næringslivsaktører til å gjøre mer enn å uttrykke ønske om å investere i fremtiden, og faktisk investere, trenger Castro-dynastiet å fremstå som sterke og de trenger å få opposisjonen til å fremstå som maktesløs og impotent.  

Castro-dynastiets desperate behov for økonomisk redning fra utenlandske økonomiske velgjørere villig til å investere, har gitt det som burde være en gunstig forhandlingsposisjon for Obama. De to revolusjonære regimene på Cuba og i Venezuela var på vei mot en undergang Obama kunne ha bidratt til ved å la være å endre USAs politikk. Det er rimelig å hevde at USAs Cuba-politikk ikke har virket før. Likevel, var ikke politikken Obama endret sammen med Venezuelas overfor Cuba smittende økonomiske krise i ferd med tvinge frem enten undergang eller nødvendige endringer på Cuba, selv med politikken Obama forlot? Skal man argumentere til forsvar for Obamas endring av politikken overfor Cuba må man vurdere hva Obama har gjort i tillegg til å ta initiativ til å normalisere forbindelser.

Raul Castro uttalte i Panama at Obama var «ærlig» og at Raul opplevde at han kunne stole på Obama. Obama foretok noen overfor internasjonal presse diskrete markeringer av støttet til opposisjonelle, som kanskje regimet opplevde som demonstrative? Var Raul letter over at Obama syntes å akseptere kravet om å respektere regimets krav om at Cuba skal beholde intakt det politiske systemet som har forsvart sosiale, politiske og økonomiske privilegier for eliten rundt Castro-dynastiet i 56 år. Obama traff to opposisjonelle cubanere i Panama. Vil amerikanske styresmakter planlegge å ha jevnlige møter med opposisjonelle når amerikansk ambassade på Cuba er etablert?
U.S. President Barack Obama smiles during a meeting with Cuba's President Raul Castro, who listens to a translator, during the first plenary session of the Summit of the Americas in Panama City, Panama April 11, 2015. Obama and Castro shook hands on Friday at the summit, a symbolically charged gesture as the pair seek to restore ties between the Cold War foes. REUTERS/Jonathan Ernst - RTR4WY36
Vil Obama bli stående i historiebøkene som en Jimmy Carter? Obama er lynende intelligent, en stor taler, står for de rette verdiene, men vet ikke helt hva han vil. Han fikk USA ut av finanskrise og han fikk til Obamacare. Men utover dette har ikke Obama fått til så mye som politiker, og i utenrikspolitikken har han fått til svært lite. Mangler Obama interesse, ambisjoner og engasjement for utenrikspolitikk? Setter Obama sine flinkeste folk til å arbeide med andre politiske saksfelt enn utenrikspolitikk, og er i tillegg kanskje også Iran, Cuba og Latin-Amerika mindre viktig enn Kina? Blir Obama utmanøvrert av regimer som setter sine beste folk til å arbeide med spørsmål som har med USA å gjøre, fordi det å ikke tape politiske dragkamper med USA er eksistensielt viktig for Iran, Cuba og Venezuela?
Obamas strategi overfor Cuba synes å være at økt handel mellom USA og Cuba og økt kontakt mellom mennesker vil gjøre det vanskeligere for regimet å beholde totalitær kontroll over befolkningen. Flere eksilcubanere i USA vil investere i privat næringsvirksomhet på Cuba, flere amerikanske turister vil interagere, forsterke bånd, utveksle ideer og tanker. Økt samkvem mellom USA og Cuba vil bringe med seg ny teknologi og økt internettbruk vil kunne gjøre det vanskeligere for cubanske myndigheter å kontrollere befolkningen. Økt tilvekst i en middelklasse av entreprenører som på sikt ikke vil være avhengig av den cubanske staten for å lykkes, kan undergrave regimet på sikt.

Men har økt handel med Kina og Vietnam ført til mer demokrati i de to landene? Hva gjør Obama i tillegg til å åpne for mer handel og mer samkvem? Kunne Obama aktivt ha fridd til cubanernes hjerter, utøvd «soft power»? Vil Obama invitere mange cubanske studenter til å studere i USA og gi de rikelig med stipendier, eller på andre måter undergrave diktaturet med fredelige midler?

De fastfrosne relasjonene mellom USA og Cuba ble nok løst opp på statsledernivå. Forholdet mellom styresmakter og befolkning har ikke opplevd noen opptining. Regimet behandlet i forkant av møtet i Panama opposisjonen forsiktig for å unngå negativ presse. I etterkant av Det Pan-Amerikanske Forbunds møte har opposisjonelle organisasjoner, blant dem Kvinner i Hvitt, opplevd flere vilkårlige arrestasjoner, mer brutalitet og mer vold fra cubanske styresmakter. En meningsmåling foretatt i hemmelighet på Cuba viste at 3 av 4 cubanere er redde for å si offentlig hva de mener.


Kvinnor_i_vitt_fram
Kvinner i Hvitt.

Trenger Obama noen som kan være «bad cop» og utfylle hans rolle som «good cop», for å oppnå resultater i forhandlingene med Castro-dynastiet. Kan republikanerne spille den nødvendige rollen som «bad cop» i forhandlingene om normalisering, og slik forårsake at Obama kanskje kan lykkes i å tvinge frem demokratiske endringer og respekt for menneskerettigheter på Cuba?

mandag 30. mars 2015

Obama og Castro-regimet foran møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund 10-11. april.


Kan man forstå at cubanske opposisjonelle er splittet i forhold til Obamas imøtekommende politikk og løfter om å fjerne sanksjoner og handelsblokade? Noen av de opposisjonelle støtter den endrete politikken, mens andre kritiserer Obama for den. Har USAs regjering ført en politikk etter 17. desember som har gitt kritikerne grunn til å stole på at Obama fører en fornuftig politikk overfor Cuba?
Cuba, Venezuela og USA posisjonerer seg alle sammen foran møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund 10-11 april, i Panama. De nært samarbeidende regimene på Cuba og i Venezuela, ønsker å holde seg ved makten, men hva er USAs målsetninger med deres politikk overfor de to regimene?

Barack Obama og Raul Castro hilser på hverandre.

Cuba er hovedutfordringen for Obama dersom han ønsker et Latin-Amerika med økt respekt for demokrati og menneskerettigheter. I forholdet mellom Castro-dynastiet og Maduro-regimet, er det Castro-dynastiet som er den dominante i forholdet. Er Obamas strategi at dersom Cubas befolkning får tilgang til internett, om det blir aldri så mye kontrollert av kommunistpartiet, og befolkningen får tilgang til amerikanske investeringer, økt kontakt med amerikanske turister og handelssamkvem mellom de to landene øker, så løsner jerngrepet Castro-dynastiet har over det cubanske samfunnet, av seg selv?
Med unntak av journalister med nære bånd til republikanerne, synes de fleste journalister å være enige om at USAs endring av en «mislykket politikk» overfor Cuba var nødvendig. 17. desember offentliggjorde Barack Obama at amerikanske og cubanske myndigheter ville gå inn i forhandlinger for å normalisere forbindelsene mellom de to landene. USA stilte krav om frigivelse av 53 politiske fanger, som etter tautrekking om hvilke politiske fanger regimet skulle sette fri, i løpet av januar ble innfridd.

Obama renovates creaking Cold War Cuba policy
I internasjonale medier var de fleste enige om at Obamas endring av
USAs politikk overfor Cuba som ble annonsert 17. april var klok.

Krav om endringer i demokratisk retning og respekt for menneskerettigheter USA også fremmet i forkant av forhandlingene, har imidlertid Castro-regimet møtt med brysk avvisning. Regimet har krevd respekt for «Cubas indre anliggender». Cubansk «nasjonal selvråderett« lar i følge regimet, seg ikke forene med presse- og ytringsfrihet, stemmerett ved åpne, demokratiske valg, en rettsstat som respekterer menneskerettigheter, organisasjonsfrihet eller krav om fri tilgang til informasjon ved fri bruk av internett. Lederen for USAs forhandlingsdelegasjon, Roberta Jacobson, synes utover å ha hatt noen få korte møter med den politiske opposisjonen, å ha akseptert Castro-dynastiets krav. USA synes å respektere regimets krav om at eliten som oppnådde absolutt makt for 56 år siden, fremdeles må få beholde den politiske makten og de økonomiske privilegiene som følger med absolutt makt.  
Lykkes Castro-dynastiet i å utmanøvrere USAs regjering? Regimet ga etter for USAs krav om å frigi 53 politiske fanger før reelle forhandlinger om normalisering av forbindelser kunne starte. Castro-dynastiet lyktes likevel med å overkjøre USA i å definere hvilke 53 politiske fanger som skulle frigis, til tross for at USA skulle ha formulert en liste med navnene på fangene de krevde løslatt. Denne listen er senere blitt holdt hemmelig, av frykt for at en publisering av listen ville kunne styrke motstanderne av forhandlinger blant republikanerne og deres mulighet til i den amerikanske kongressen å hindre videre forhandlinger. Mange av de frigitte 53 fangene var beviselig fanger som dels allerede var frigitt og dels skulle bli frigitt i umiddelbar fremtid. Mange av de frigitte ble gitt en juridisk status som innebar at regimet kunne arrestere dem på nytt om regimet skulle ønske det, uten foregående rettsprosess. Hvilke politiske fanger var det USA krevde frigitt, men som Castro-dynastiet lyktes med å hindre at ble å regne blant de 53 frigitte? Var prosessen rundt de 53 politiske fangene den første harde prøven for Obama-regjeringen i møte med Castro-regimet?

Cuba har lykkes i å få FN til å gjøre vedtak som oppfordrer
USA til å oppheve handelsblokaden og andre av USAs sanksjoner mot Cuba.

USA og Cuba har innledet tredje fase i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser mellom de to landene. Obama har erklært at han gjerne vil at USA og Cuba skal kunne ha gjenetablert diplomatiske forbindelser, opprettet ambassader i hverandres land i forkant av møtet i Det Panamerikanske Forbund. I Panama skal Obama og Raul Castro trykke hverandres hender foran internasjonal presse, og da ønsker Obama samtidig å kunne forteller verden at ambassader er blitt opprettet.
I forhold til krav om demokratiske endringer har ikke Cuba gitt vesentlige konsesjoner. Likevel har USA lettet på deler av de strenge sanksjonene. Obama har også lovet det cubanske folk tilgang til internett. Regimet har lovet folket at regimet vil gjøre det regimet kan for at alle cubanere skal få tilgang til internett. Regimet insisterer imidlertid på at bruk av internett må være under streng politisk kontroll.

Tirsdag 31. mars starter forhandlinger om forståelse og respekt for menneskerettigheter, som skal være en del av samtalene i Washington mellom delegasjoner for USA og Cubas styresmakter. Castro-regimet har sagt de vil diskutere temaet med utgangspunkt i de to lands ulike tilnærminger til begrepet menneskerettigheter. Castro-regimet vil rette oppmerksomheten mot den innsatsen de mener å utøve med å fremme rettigheter til helse og utdanning blant land de samarbeider med, og de vil rette oppmerksomheten mot hvordan de mener USA svikter sitt ansvar for å gi egen befolkning helse og utdanning. Vil Castro-regimet lykkes med å sette dagsorden i diskusjonene, og hvordan vil internasjonale medier vinkle de to ulike fremstillingene av hva respekt for menneskerettigheter bør handle om?

Er Obamas strategi at dersom Cubas befolkning får mer tilgang til internett, investeringer, kontakt med turister og handelssamkvem, så løsner jerngrepet Castro-dynastiet har over det cubanske samfunnet, av seg selv? Tenker Obama at når ikke lenger regimet kan skylde på USA og embargoen for manglende økonomisk utvikling og manglende velstand, så vil befolkningen gjøre regimet ansvarlig og kreve endringer og demokratiske reformer? Tror USAs regjering at dersom Cubas befolkning blir eksponert for amerikansk direkte påvirkning økonomisk og kulturelt og ved nærere samkvem mellom de to folkene, så vil økonomiske maktforhold endre seg, for deretter å bli etterfulgt av endring av politiske maktforhold på Cuba? Undervurderer Obama et totalitært regime som har bevart absolutt makt i 56 år?

Kanskje frykter Obama at dersom det totalitære diktaturet forsvinner vil Cuba kunne bli et naboland i økonomisk, sosialt og politisk kaos? Er amerikanske styresmakter redde for at Cuba uten diktaturet og etter en mulig uoversiktlig transformasjonsprosess fra diktatur til noe som de kanskje frykter ikke vil bli et velfungerende demokrati, vil kunne bli en «failed state»? Frykter USAs myndigheter narkotikakriminalitet, at kokain-karteller vil rekruttere et stort da arbeidsledig sikkerhets og militærapparatet, at Cuba vil egne seg som mellomstasjon for narkotikasmugling, at store menneskemasser vil ankomme USA på flukt fra et land i kaos og kanskje også at et Cuba i kaos vil tjene Russland og andre økonomiske og politiske rivalers interesser? Har ikke Obama tilstrekkelig tillit til at en opposisjon som foreløpig ikke har klart å samle seg om en dominerende politisk leder og en samlet strategi, vil klare å gjøre Cuba til et økonomisk og politisk velfungerende samfunn etter en eventuell transformasjonsprosess fra diktatur til demokrati?   

From left to right, Guillermo Fariñas, Antonio G. Rodiles, Félix Navarro and  Ángel Moya (Photo: Ernesto García Díaz)
Guillermo Farinas, Antonio Rodiles,
 Felix Navarro og Angel Moya.

Det direkte møtet mellom USAs og Cubas lederer vil ta mye av oppmerksomheten ved Det Pan-Amerikanske Forbunds konferanse. Konferansen vil imidlertid bli en arena der mange politiske organisasjoner med ulike politiske agendaer vil slåss om oppmerksomheten fra internasjonale medier. Politisk kontroversielt og nyskapende er det at også cubanske opposisjonelle organisasjoner er invitert til den offisielle konferansen. I Panama vil Maduro og chavistene imidlertid arrangere en «anti-imperialistisk» motkonferanse, som vil rette kritikk mot USA, imperialisme og nyliberalisme. Til den offisielle konferansen vil den cubanske statlige delegasjonen ha med seg representanter for organisasjoner fra «sivilt samfunn», men disse organisasjonene vil være kontrollert av det cubanske statsapparatet. Imidlertid har konferansens arrangører også invitert representanter for uavhengige organisasjoner på Cuba. Den politiske opposisjonen, blant dem Kvinner i Hvitt, vil bli representert. Andre cubanske opposisjonelle organisasjoner, som vil være igjen på Cuba, vil samtidig arrangere sin egen motkonferanse for «uavhengig sivilt samfunn» i ulike distrikter av Cuba.

Her overrekker Nicolas Maduro Brazils president
Dilma Roussef et bilde av Hugo Chavez

Vil Maduros «anti-imperialistiske» motkonferanse lykkes med å stjele oppmerksomheten fra det offisielle programmet for «sivilt samfunn i Latin-Amerika»? Og vil opposisjonen på Cuba under konferansen i Panama få oppmerksomhet for sine krav om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter på Cuba, eller vil Castro-regimets utvalgte og av regimet kontrollerte representanter for «sivilt samfunn» på Cuba lykkes i å diskreditere de opposisjonelle organisasjonenes representanter i internasjonale mediers øyne? Og vil de opposisjonelle som er blitt igjen på Cuba der de arrangerer sin «motkonferanse», lykkes i få oppmerksomhet for sine synspunkter og krav om demokrati og menneskerettigheter og bli lyttet til når de ytrer sine forhåpninger om å kunne være med å forme Cubas fremtid?
Hva slags rolle vil Obama komme til å spille i Panama 10-11. april? Vil man i ettertid huske han som presidenten som tok Raul Castro i hånden og skrinla et halvt århundre med «mislykket» sanksjonspolitikk, og som samtidig ble utmanøvrert av et totalitært diktatur? Det er ikke vanskelig å forstå at opposisjonen på Cuba er splittet i synes på Obamas fra desember endrete politikk overfor Castro-regimet. Mange opposisjonelle på Cuba er kritiske til Obamas nye politikk. Obama har så langt ikke gitt kritikerne noen grunn til å endre mening. Kan Obama komme tilbake og overbevise kritikerne om at han virkelig er situasjonens herre i håndteringen av diktaturer i Latin-Amerika?

 
Neste artikkel, som vil bli publisert tirsdag 7. april, ikke mandag denne gangen, vil handle om Venezuelas rolle i det spente forholdet mellom USA og Cuba.

 
Kilder: ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

tirsdag 17. februar 2015

En cubansk uavhengig journalist om EUs forhold til Cuba

EU starter i begynnelsen av mars første fase i deres forhandlinger med Castro-regimet om å fjerne EUs felles politikk overfor Cuba. Den felles politikken har lagt begrensinger på europeiske lands handelssamarbeid med Cuba. Samtalene skulle ha startet i begynnelsen av januar. Nye avtaler om normalisering av forbindelser mellom USA og Castro-regimet fikk cubanske myndigheter til å utsette samtalene om normalisering av forbindelser mellom EU og Castro-regimet. Castro-regimet må ikke få anledning til å spille USA og EU ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for amerikansk og europeisk næringsliv. Castro-regimet har erklært at de ikke vil endre noe ved det totalitære diktaturets styremåte.

EU har siden 1996 hatt en felles politikk overfor Cuba med målsetninger om å bidra til at Cuba endres til et pluralistisk demokrati, respekterer menneskerettigheter og andre fundamentale friheter. EU vil også bidra til forbedrete levekår og til å skape bærekraftig vekst på Cuba. Krav har blitt stilt til Castro-regimet om at de må innfri kravene om demokrati og menneskerettigheter før de får nyte godt av bistandsmidler og gunstige handelsbetingelser. EUs felles politikk overfor Cuba var en respons på den amerikanske kongressens Helms-Burton lov, som var ment å stramme til USAs handelsembargo og gjøre handel og investeringer på Cuba vanskeligere for andre land enn USA.  

De tidligere østblokklandene innen EU og Spania har vært uenige om hvordan den europeiske unionen skal forholde seg til diktaturet på Cuba. Både den forrige spanske regjeringen ledet av sosialdemokrater og den nåværende konservative regjeringen i Spania har av hensyn til egne økonomiske interesser arbeidet for å få fjernet EUs felles politikk, og for å gi Cuba bistand og gunstige handelsbetingelser. Frankrike, Belgia og Portugal har støttet Spania.

De tidligere Østblokklandene, Tsjekkia, Polen og Slovakia, har arbeidet for å opprettholde krav til Cuba om demokrati og menneskerettigheter. De tidligere østblokklandene har ikke vært villige til å la EU forlate sin felles strenge politikk overfor Castro-regimet. De har i EU fått støtte av Tyskland og Storbritannia. Både Spania og de mange tidligere østblokklandene har erfaringer med overganger fra diktaturer til demokratiske regimer. Landene i EU kan ved sine egne erfaringer spille en viktig rolle i den transformasjonsfase som kan bli resultatet av endringene som er ferd med så skje på Cuba.
Leder for den cubanske kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning, ELizardo Sanchez, oppfordrer EU til å kreve frigivelse av alle politiske fanger på Cuba, kreve demokratiske valg der alle politiske partier får lov å stille til valg og at regimet må slutte å trakassere, arrestere og fengsle politiske motstandere. Sanchez minner om at USA fikk rundt 50 politiske fanger frigitt og har hatt flere møter med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba i den første fasen av USAs forhandlinger med Castro-regimet.

José Daniel Ferrer, Elizardo Sánchez y Héctor Maseda en conferencia de prensa. (14ymedio)
Kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning.
Elizardo Sanchez i midten under en presskonferanse.
Allerede for fire år siden lovet Raul Castro i forhandlinger med den europeiske union og paven å frigi alle politiske fanger. EU har en forpliktelse til å stille krav overfor Castro-dynastiet i motytelse mot å forlate EUs felles politikk overfor Cuba. Castro-regimet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre i de parallelle forhandlingene om normalisering av handelsrelasjoner med Cuba. Både amerikansk og europeisk næringsliv presser på for å få fortgang i normalisering og nye muligheter for investeringer. Castro-dynastiet har interesse av å sikre egne økonomiske og politiske maktposisjoner i det cubanske samfunnet i de transformasjonsprosessene som tvinger seg frem på Cuba. Castro-dynastiet har styrt Cuba i tråd meg egne interesser og ikke tatt hensyn verken til folket eller til opposisjonen som med demokratiske midler har kjempet for demokrati og menneskerettigheter.
Under mitt opphold på Cuba juli 2014 intervjuet jeg i skjul for det hemmelige politiet den uavhengige journalisten Ivan Hernandez Carrillo bl.a. om EUs forhold til Cuba. Ivan Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «Den frie cubaner», i regionen Matanzas. Carillo var en av de 73 som ble fengslet i 2003, og som etter press fra paven og EU ble sluppet ut i 2011. Han hadde skrevet artikler i uavhengige aviser og ble dømt til 25 år i fengsel for å spre det påtalemakten omtalte som «falske nyheter». Carillo ble dømt for brudd på loven om fiendtlig propaganda.

Bilderesultat for Ivan Carrillo cuba
Ivan Carrillo viser L-tegnet,
Libertad - Frihet.

«Castro-regimet er flinke til å holde dialoger gående over lang tid. Det blir pratet mye. Regimet får vist overfor omverden en påstått vilje til forbedringer for demokrati og menneskerettigheter. Samtidig skjer det ingen reelle endringer. Regimet oppnår å få regjeringer i dialog til å holde avstand til opposisjonelle», påpeker Carrillo. Han fortsetter: «Regjeringenes pågående dialoger med cubanske myndigheter gjør det vanskeligere for opposisjonelle å spre informasjon til verden utenfor om den reelle situasjonen for opposisjonelle og politiske fanger på Cuba.»

(Intervjuet skjedde som nevnt i juli, før initiativet til normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, som ble offentliggjort 17. desember.)
Carrillo utdyper: «USA er mye flinkere enn de europeiske landene til å stille krav til regimet. USA gir ikke konsesjoner til regimet før krav om demokrati og menneskerettigheter virkelig blir innfridd fra regimets side. Spanias arbeid for å løse opp i EUs felles strenge politikk overfor Cuba er naivt. Spanjolene vet godt hva frankisme er, men kommunisme har de ikke opplevd», slår Carillo fast.

Bilderesultat for Ivan Carrillo cuba
Cubanske opposisjonelle. Ivan Carrillo og
Elizardo Sanchez lengst til høyre.




«Det er viktig at politikere og regjeringer som har kontakt med det cubanske regimet, stiller strenge krav om demokrati og menneskerettigheter. Før regjeringer innvilger regimet gunstige handelsbetingelser og bistandsmidler, må de forsikre seg om at regimet faktisk frigir politiske fanger. De må forsikre seg om at regimet reelt redusere omfanget av politisk undertrykkelse overfor opposisjonelle. De må forsikre seg om at regimet faktisk tillater økt ytringsfrihet og at situasjonen for menneskerettigheter faktisk bedrer seg», understreker Carrillo. På spørsmål fra meg svarer Carrillo etter å ha tenkt seg om, at han ble arrestert og anholdt mellom en og tre dager hele 30 ganger i 2013.  

«I en rapport skrevet av en ambassade fra et europeisk land ble trakassering av meg omtalt. Det forårsaket at jeg i noen måneder tid slapp å bli trakassert av det politiske politiet. Men selv ikke alle de tidligere østblokklandene er upåvirkelige for press fra Castro-regimet. Et av de tidligere østblokklandene hadde latt meg få lov å bruke internett på ambassaden. På et tidspunkt forklarte ambassaden meg at de ikke kunne fortsette å la meg få bruke internett hos dem lenger. De ville ikke risikere å ødelegge den gode dialogen de hadde med regimet om demokrati og menneskerettigheter», forteller Carrillo.  

Marcelino Abreu Bonora sultestreiket
 under oppholdet i fengsel fram til
han ble satt fri  i oktober 2014.


Jeg har ikke fått snakket med Ivan Carrillo siden jeg besøkte ham i juli 2014. Rett etter at initiativet om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba ble annonsert 17. desember ble demokratiaktivisten Marcelino Abreu Bonora arrestert og banket opp av politiet for å ha hatt på seg et plastarmbånd med ordene «endring», «cambio», skrevet med store bokstaver. Abreu hadde blitt satt fri i oktober etter å ha sonet en lengre dom for å ha delt ut løpesedler og ha ropt slagord mot regimet. Abreu var fra regionen Matanzas. I fengsel ble Abreu nektet legetilsyn for skadene all julingen fra politiet hadde påført ham. Abreu sultestreiket i fengsel.




Marcelino Abreu Bonora med skjorten
han hadde på seg da han ble banket opp av politiet.


Carrillo skrev om Abreu og fikk artiklene spredd til verden utenfor gjennom ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet. Etter syv dager i fengsel ble Abreu satt fri. Uavhengige journalister spiller en viktig rolle på Cuba i dag.
Den europeiske union bør kreve frigivelse av alle politiske fanger før EU starter forhandlinger med cubanske myndigheter om normalisering av forbindelser mellom EU og Cuba. EU bør også etablere kontakt med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba, slik USA har gjort i den avsluttete første fasen av USAs forhandlinger med Castro-dynastiet. Castro-dynastiet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for europeisk og amerikansk næringsliv.