En av ”revolusjonær” makt blendet journalist.

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og norske venezuelaneres egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela?

Joar Hoel Larsen ga meg 25. Juli tilsvar til min kronikk 23. Juli om sannheter utgått på dato, og om Venezuela under chavismen. Tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen til Klassekampens redaksjonen mente redaksjonen forståelig nok ble for spesielt for avisens lesere. Jeg publiserer tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen her på bloggen.

Hoel Larsen skrev i Klassekampen 25.juli 2019 et leserinnlegg:

”Helt feil, Skartveit.

I Klassekampens kronikk ”Sannheter fra 1970-tallet” 23. Juli fremmes en rekke feilaktige påstander om meg som NRK-journalist.

Jeg har kun uttalt meg om situasjonen i Venezuela som utenriksreporter i NRK og har som sådan ingen mening om ”Venezuela som siste sjanse for en sosialistisk utopi” som lektor Jan Jørgen Skartveit hevder. Undertegnete skal ha ”insistert” på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. Dessuten skal jeg ha avsluttet min karriere med å hylle de revolusjonære militære i Venezuela. Ingenting av dette medfører riktighet.

At Skartveit kommer med en rekke udokumenterte påstander om ting jeg ikke har forstått kan jeg leve med.

Joar Hoel Larsen, tidligere utenriksreporter i NRK.” (25.juli 2019, Klassekampen.)

Her er linken til Joar Hoel Larsens kåseri om chavismens Venezuela i NRK Urix på lørdag 26.1.2019 – fra fire minutter inn i programmet. https://radio.nrk.no/serie/urix-paa-loerdag/NREP02000419/26-01-2019#t=4m0.04s

Hva er forklaringen på Hoel Larsens underliggende pro-Chavez tendens i hans dekning av Venezuela? Hoel Larsen hevder han ikke skulle ha hyllet de militære i Venezuela i Urix på lørdag 26. Januar 2019, slik jeg påstår. Hoel Larsens gir i sitt kåseri NRKs lyttere bakgrunnsinformasjon for å forstå årene under Hugo Chavez styre i Venezuela frem til hans død i 2013. Fremstillingen av historisk, økonomisk og politisk kontekst fra 1999 til 2013 er ukritisk journalistikk og et knefall for revolusjonær, autoritær maktmisbruk. NRK-journalistens heroiske fremstilling av den revolusjonære kommandanten Chavez er identisk med militærdiktaturets egen fremstilling av samme periode. Det burde en kildekritisk journalist i et kåseri holde seg for god for.

Hoel Larsen forteller NRKs lyttere at Hugo Chavez ved sin død ikke hadde rukket å fullføre sitt sosialistiske eksperiment. Siden Nicolas Maduro ble utpekt til Chavez` etterfølger har ”revolusjonær” vold fra para-militære grupper og vold fra vanlige kriminelle fått enda friere tøyler enn Chavez selv inspirerte til med sin ”eat the rich”-retorikk. Nå blir fattige i fattige bydeler i Caracas henrettet, for å skremme fattige fra å demonstrere, slik menneskerettighetsforkjemperen Alfredo Romero på besøk i Norge i år, kunne ha fortalt Hoel Larsen.

For Hoel Larsen er det kun en ubetydelig ripe i lakken at Chavez ”gode intensjoner” var så dyre at de ikke var økonomisk bærekraftige. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene, om grundige undersøkelser han hadde gjort som viste at Chavez`regjering i realiteten ikke hadde gjort mer for å hjelpe de fattige enn tidligere regjeringer. Chavez` sosiale programmer hadde hatt liten effekt. Chavez “revolusjon” hadde skadet Venezuelas økonomi – og de fattige led mest, argumenterte Rodriguez allerede i 2008.

Chavistene både før og etter Hugo Chavez har ved revolusjonær retorikk hvelvet en himmel over Chavist-elitens grådighet, brutalitet og vanstyre. Avisen Le Monde viste allerede i 2015 hvordan en bankskandale i Sveits beviste at chavist-eliten plyndret landets oljeinntekter og statskassen for verdier. Hoel Larsen forholder seg ikke til rapporter fra Transparency International, som under Chavez styre rangerte Venezuela blant de 20 mest korrupte landene i verden. Chavez kjøpte opp en egen bank i New York for å håndtere hans egen fortjeneste av Venezuelas oljeinntekter. Døtrene til Chavez er på Forbes liste over verdens rikeste. Chavistene skjøv de fattige foran seg, mens de fylte egne lommer.

I Hoel Larsens fremstilling er Chavez motstandere kun rik overklasse som ble fratatt sine privilegier. Den ”kløktige, kunnskapsrike og sjarmerende” revolusjonære heltens motstandere klaget sin ”fornemme nød” mens de ble tvunget til å akseptere sosial omfordeling av statens oljeinntekter til fordel for sosiale prosjekter og velferd for de fattige og marginaliserte. Kritikere av det udemokratiske, sosialistiske eksperimentet, som bragte Venezuela inn i en humanitær katastrofe, avviser Hoel Larsen som ”opptatt av form og kutyme”.

Hoel Larsens kildebruk er og har i flere år vært problematisk. I Hoel Larsen kåseri nevnes Amnestys rapporter om brudd på menneskerettigheter, tortur, overgrep og forsvinninger i Venezuela i årene før den ”kløktige” kuppmakeren Chavez vant makten ved valg i 1998. Men hva Amnesty og andre anerkjente, internasjonale organisasjoner sier om årene etter at Chavez kom til makten formidler ikke Hoel Larsen til NRKs lyttere. I fremstillingen av årene under Chavez forholder Hoel Larsen seg verken til rapporter fra Amnesty og Human Rights Watch om brudd på menneskerettigheter, eller til internasjonale presseorganisasjoner som Freedom House sine rapporter om brudd på presse- og ytringsfrihet i årene under Chavez´ styre. Regimets brutale trakassering og forfølgelse av uavhengige journalister, og fengsling av politiske motstandere til høyre og til venstre for regjeringspartiet nevner ikke NRKs reporter. Hoel Larsen interesserer seg ikke for menneskerettighetsforkjempere som Alfredo Romero i Foro Penal eller FNs høykommisær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet.

Hoel Larsen ser i følge ham selv ikke Venezuela ”som en siste sjanse for en sosialistisk utopi”. Han lar seg likevel blende av villedende revolusjonær retorikk. NRK-journalisten gjennomskuer ikke ”de kule, revolusjonære alfa-hannene”. Joar Hoel Larsen ser ikke at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA.

Min kritikk av Joar Hoel Larsen burde ha vært skilt fra kritikken av de to andre jeg kritiserte i kronikken, Ane Hoel og Mons Lie. Hoel Larsen utøver ukritisk journalistikk mer enn ukritisk solidaritet. Hoel Larsen har rett i at han ikke har ”insistert på” at USA er årsaken til alt som er galt i Venezuela. Påstanden var ment for Mons Lie og Ane Hoel. Jeg beklager dette. Det er imidlertid alt han har rett i i sin imøtegåelse av min kronikk.

Døm selv om Joar Hoel Larsen har rett!

Jeg skrev i Klassekampen 23 juli om bl.a. Joar Hoel Larsen.

”Deler av den internasjonale, radikale venstresida har vist sosialistiske diktaturer i Latin-Amerika ukritisk solidaritet. Når det gjelder Venezuela, har den internasjonale venstresida et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, påpeker professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Denne gruppa ser fortsatt chavistenes Venezuela som sin siste sjanse til å nå et alternativt samfunn, og nekter å akseptere at også dette forsøket på å realisere revolusjonær sosialisme mislyktes.

Norsk debatt om Venezuela har det samme generasjonsproblemet. Ane Hoel og andre, som Joar Hoel Larsen og Mons Lie, insisterer på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. De klarer ikke å se at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA. Hoel Larsen avsluttet for et halvt år siden sin NRK-karriere med å hylle de «revolusjonære» militære i Venezuela i Urix på Lørdag.” (sitat fra min kronikk 23. Juli. Hoel Larsens kåseri var hans nest siste arbeid i NRK Urix, og ikke hans aller siste som jeg skrev.)

For å illustrere hvordan Joar Hoel Larsen i flere har utøvd ukritisk og tendensiøs kildebruk overfor autoritære revolusjonære politikere legger jeg ut et overfor Hoel Larsen kritisk leserinnlegg jeg skrev i Klassekampen i mai 2015. Hoel Larsen hadde i NRK Urix laget reportasjer om møter mellom statsledere og mellom sivile organisasjoner under Det Pan-Amerikanske forbund i Panama i april 2015. Hoel Larsens reportasjer var også da preget av overfor autoritære regimer ukritisk kildebruk.

Fra mitt leserinnlegg i klassekampen mai 2015:

”NRK-korrespondent Joar Hoel Larsen hadde en reportasje i forbindelse med det store møtet mellom cubanske og amerikanske statsledere på kongressen i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama nå i helgen. Den fortjener en kommentar.

De organisasjonene som representerte det cubanske sivilsamfunnet på den offisielle kongressen i Panama, er verken uavhengige eller frivillige. Regimets utnevnte representanter er tvert imot del av en totalitær statsstruktur kjennetegnet ved nabolagskomiteer, informanter, hemmelig politi, mangel på demokratiske rettigheter og manglende respekt for menneskerettigheter.

De opposisjonelle på Cuba hindres i å få arbeid, blir trakassert, arrestert og nektet å utøve demokratiske rettigheter og ytringsfrihet vi i Norge kan ta som en selvfølge.
Parallelt med møtene mellom statsledere ble det arrangert en kongress for sivilt samfunn. Representanter for en rekke cubanske opposisjonelle organisasjoner var invitert. Det cubanske og venezuelanske regimet forsøkte imidlertid å hindre dem i å delta. Da de ikke lyktes med demonstrasjonene, marsjerte representantene for de to diktaturenes såkalte sivilsamfunn ut av kongressen, og sa de ville boikotte kongressen for sivilsamfunn.

Joar Hoel Larsen gjør NRK til mikrofonstativ for regimets forsøk på å forstumme de opposisjonelle røstene for et uavhengig sivilsamfunn på Cuba. Blant de cubanerne som er til stede i Panama, omtaler Larsen alle andre cubanere enn regimets representanter, som representanter for «Florida» og «Miami».

Larsen har rett i at flere av de cubanerne som er til stede i Panama kommer fra eksilmiljøet i Florida, der mange cubanere i eksil bor. Det er imidlertid mange cubanere til stede i Panama som representerer et uavhengig sivilt samfunn på Cuba. De er invitert av en demokratisk organisasjon som representerer demokratiske verdier på det amerikanske kontinent. Hvorfor er Larsen og NRK så lydhøre for det cubanske regimets diskrediterende omtale av opposisjonelle? Mener de at ikke-statlige organisasjoner i likhet med ikke-statlige uavhengige journalister ikke bør lyttes til?

Larsens skjeve fremstilling av opposisjonelle på Cuba bunner nok i et ønske om å gi en balansert fremstilling av den politiske utviklingen på Cuba, men han bør sette seg grundigere inn i hva som egentlig skjer på Cuba.” (Fra mitt leserinnlegg i Klassekampen mai 2015).

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og latin-amerikanere i eksils egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela og på Cuba?

Helsearbeider og homo-aktivist fra den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex

På Cuba skaper press fra mennesker med penger eller partitilhørighet og utbredte diskriminerende holdninger i befolkningen vilkårlig rettspraksis som bidrar til å spre frykt i befolkningen. En manglende rettstat med vilkårlig rettspraksis skaper sammen med nabolagskomiteer og et Stasi-lignende hemmelig politi frykt i den cubanske befolkningen. 3 av 4 cubanere ga i en hemmelig utført meningsmåling på Cuba uttrykk for at de var redde for å uttrykke offentlig hva de mente. Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner bidrar til å korrigere et påstått ufeilbarlig statsapparat med absolutt makt og gjør kanskje frykten mer håndterlig.

Yassar Rojas var i Oslo under Oslo Freedom Forum 26-27. mai. Helsearbeideren og homo-aktivisten snakket med meg om mangelen på en rettsstat, korrupsjon, diskriminering av svarte og homofile, om sosiale tabu og om overbefolkete fengsler.

Laritza Diversent, jurist, blogger og leder for Cubalex
(Jeg har beklageligvis ikke noe bilde av Yassar Rojas)

Helsearbeideren Yassar Rojas er en av de rundt 12 juristene, psykologene og helsearbeiderne som arbeider i den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex. Den av Rojas respekterte lederen for Cubalex, juristen Laritza Diversent, var menneskerettsaktivisten som var den ene av to cubanske opposisjonelle Barack Obama hadde en kort samtale med under Den Pan-amerikanske kongressen i Panama i april i år.

Møte under Det Pan-amerikanske Forbunds kongress i april.
Barack Obama i midten og Laritza Diversent nr. 3 fra høyre.

Laritza Diversent har i intervjuer hevdet cubansk befolkning daglig er ofre for maktmisbruk fra statlige myndigheter. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold. Cubalex ser det som sin oppgave å informere cubansk befolkning, både de politiske opposisjonelle og vanlige mennesker om deres juridiske rettigheter og yte juridisk bistand og en viss helsefaglig støtte til ofre for Cubas vilkårlige rettspraksis.

Yassar Rojas er først overrasket over at jeg kjenner til Diversent og Cubalex på forhånd. Rojas beskriver hvordan penger og partitilhørighet påvirker rettsprosesser og politiets etterforskning på Cuba. Et eksempel er hvordan utøver av vold ved å betale penger eller ved å få en slektning med forbindelser i kommunistpartiet til å påvirke politi og påtalemyndighet, kan få endret status til å bli definert som offer for vold. Helsearbeideren forteller om en sak der et barn utøvet rampestreken å sprute vann på en motorsyklist, ble påkjørt med vilje og skadet alvorlig av motorsyklisten og kjæresten som satt bakpå. Til tross for flere vitner ble det overfor motorsyklisten som både var rik og hadde slektninger med forbindelser i partiet, ikke reist tiltale. Laritza Diversent fulgte saken helt til høyesterett på Cuba, og motorsyklisten ble til slutt likevel dømt for med vilje å ha kjørt ned barnet. De med penger og de med partitilhørighet unnslipper de rettferdige straffene en rettstat ville ha påført dem. Eksemplet med det av motorsyklisten påkjørte barnet som likevel fikk rettferdighet, viser at Cubalex kan utgjøre en forskjell.


Cubalex kontor i Havanna.

Cubalex tar i mot mange som ikke får rettferdighet i det vanlige rettssystemet, hevder Rojas. Organisasjonen blir av myndighetene forfulgt, overvåket, trakassert og lokalene deres utsatt for innbrudd der for organisasjonen viktig informasjon heller enn verdier blir stjålet. Den interamerikanske menneskerettighetsorganisasjonen, CIDH, har krevet at cubanske myndigheter skal stanse forfølgelsen av medlemmene av Cubalex. Rojas forteller at det hemmelige politiet har gjort flere forsøk på å få ham til å fremstå som en agent for dem og som en tyster overfor sine kolleger.

Cuba er slik jeg har skrevet om i et av første innleggene på bloggen, om den manglende rettsstaten på Cuba, så har bare USA på den vestlige halvkule større del av befolkningen i fengsel. Cuba har den femte største andelen fanger i forhold til innbyggertall i verden. Et straffenivå som fremstår som urimelig strengt, bidrar til å holde kontroll ikke bare over de som våger å delta i politisk aktivitet som utfordrer regimet, men bidrar også til å skape en frykt i befolkningen som gjør cubanerne underdanige overfor det totalitære regimet.


Kart over fengsler på Cuba.

Det urimelig høye straffenivået har skapt problemet med manglende plass i fengsler. Myndighetene plasserer ofte fanger i fengsler langt fra hjem, familie og venner. Rojas forteller at myndighetene rett som det er fyller busser med fanger de så frakter fra en del landet med knapphet på fengselsplasser til en annen kant av landet med midlertidig bedre kapasitet. Et ineffektivt og korrupt fengselsvesen gjør at mange fanger soner i fengsler langt unna sine nærmeste. (Min antakelse om at en slik praksis kun rammet politiske fanger, var ikke helt riktig.) For familien å besøke innsatte ble vanskeligere og dyrere, lengre å reise. Ofte ble ikke pårørende gjort kjent med at den de skulle besøke hadde blitt flyttet, før de fånyttes dukket opp til avtalt besøkstid.

fengsler på Cuba

Diskriminering er utbredt på Cuba, i følge Rojas. Eldre og handikappede blir diskriminert av politi og rettsvesen. Vilkårlig rettspraksis og påvirkning fra penger og parti-tilhørighet fremmer den sterkes rett. Selv om mange cubanere har blandet etnisk identitet, utgjør svarte det store flertallet i befolkningen. I fengselsvesenet er svarte overrepresentert. Politiet er mer tilbøyelig til å stoppe og ransake svarte enn mestiser på gaten, og politiet lar ofte egne rasistiske fordommer og stereotypier påvirke hvem de arresterer, etterforskning av forbrytelser og innhenting og veiing av utsagn fra vitner.

Yassar Rojas er åpen homofil og medlem av det internasjonale forbundet for homofile og lesbiske. På spørsmål om offentlige parader for homofile og regimets sjarmoffensiv overfor homofile ledet av datter av Raul Castro, Mariela Castro, er Rojas kritisk.


Gay pride 2011

Homofile blir riktignok ikke lenger sendt på omskoleringsleire, slik de ble i årene umiddelbart etter revolusjonen. Den homofile og på 80-tallet Aids-døende forfatteren Reynaldo Arenas har i mesterverket «Før natten kommer», «Antes que anochezca», skrevet om hvordan Castro-dynastiet sendte homofile, promiskuøse kvinner, men selvfølgelig ikke heteroseksuelle menn med mange seksualpartnere på omskoleringsleire sammen med rockemusikere og andre revolusjonen mente var ideologisk avvikende og dekadente. (Den døende og hensynsløst ærlige forfatteren avfeier i boken også kretsen rundt Fidels påståtte sentrale rolle i å ha styrtet Batista-diktaturet. ) HIV-smittete og Aids-syke blir slik de blir i de fleste land, dårlig behandlet. Men om Hiv-smittete og Aids-syke på Cuba blir verre behandlet enn i andre land, er ikke jeg i stand til å avgjøre.

Rojas forteller om Mariela Castros tidligere homofile «gallionsfigur», Wendy. Mariela Castro har knyttet til seg et lite miljø av homofile som mot tilsynelatende forsiktige fremskritt for homofile, har hjulpet henne å lansere Cuba som «homo-vennlig». Wendy var gallionsfigur inntil han foretok en kjønnsoperasjon og fikk erfare at lovverket på Cuba ikke ville ta innover seg at det fantes trans-personer som henne. Livet hennes som en person der utseende og kjønn på offentlige dokumenter ikke stemte overens, ble vanskelig. Presidentens datter likte ikke Wendys krav om tilpasninger i lovverk for transpersoner og homofile, og de kom i konflikt. Wendy flyktet til slutt til USA.


Tidligere homofil "gallionsfigur" Wendy kritiserer
Mariela Castro fra sin tilværelse som blogger i Miami.

Den homofile frigjøringen på Cuba synes hovedsakelig å innebære uinnfridde løfter og forventninger, mer enn substans. Rojas mener regimet har gjort lite konkret for å innfri forventninger om tillatelse for giftermål for homofile og lesbiske. (Her ble det uklart for meg om loven er vedtatt, men ikke fulgt opp, eller om relevant lovgivning fremdeles mangler.) Rojas tviler på om regimet i nær fremtid vil gjøre så mye mer for å innfri løftet om rett til giftermål. Mariela kunne jo bare spurt faren sin, presidenten med den absolutte makten, om å innføre tillatelse om giftermål, påpeker Rojas. Så fort uka med homo-festival er over, vender de homofile tilbake til en hverdag som har endret seg lite i forhold til diskriminering og den jevne cubaners fordommer mot homofile, mener Rojas.

Raul Castros sjarmoffensiv overfor paven bekymrer Rojas. Castro-dynastiet har interesse av å få paven til å renvaske regimets internasjonale renommè i bytte mot det Rojas antar vil være Pavens ønsker om omfattende politisk medinnflytelse i spørsmål paven har interesse av å påvirke, utdanning, moral og sensur. Reformer til fordel for homofile antar Rojas vil bli lite sannsynlig med den pågående tilnærmingen mellom Raul Castro og paven.

 Yassar Rojas snakker også om sosiale tabu, særlig rundt vold i hjemmene, i familier. Rojas mener cubanere kvier seg for å snakke om vold mellom mann og kone/partner, og enda mer om kvinner som slår og vold i homofile relasjoner. Helsearbeideren brenner for disse spørsmålene, fremgår det av hans engasjement rundt spørsmålet.

Cuba har i likhet med annet internasjonalt gjeldende lovverk ikke gjort lover om barns rettigheter til en del av nasjonalt lovverk. I denne delen av samtalen får vi besøk av den uavhengige journalisten i Diario de Cuba, som også var på besøk i Oslo, og som jeg vil publisere et intervju med i løpet av juli. Rojas engasjement for barns rettigheter får jeg siden samtalen med flere til stede ved bordet endrer karakter, dessverre ikke gitt ham anledning til å utdype. Men vold og mishandling i familien rammer selvfølgelig også i det cubanske samfunnet, om det er aldri så mye vedtatt at de vesentlige problemene i samfunnet er løst allerede ved at samfunnet blir styrt av en allmektig kommunistisk elite som i større grad enn i andre politiske systemer, mener å vite hva som er best for de svake og mindre ressurssterke.



Mønsterfengsel bygget på 20-tallet.
Fidel Castro satt her litt under 2 år på 50-tallet.



 Etter revolusjonen i 1959 plasserte Castro politiske dissidenter, homofile og
andre ideologiske avvikere her. Siden 70-tallet har bygningene vært brukt
som museum og andre deler av fengslet er brukt som senter for forskning.

 

Hva skjedde ved kongressen for sivilt samfunn i Panama?

Obama brøt en barriere ved det Pan-amerikanske Forbunds møte 10-11. april. Han møtte cubansk opposisjon. Siden Obama 17. desember annonserte at forhandlinger om normalisering av forbindelser skulle starte, har amerikanske myndigheter med unntak av den amerikanske forhandlingslederen; Roberta Jacobsons frokostmøte i Havanna, akseptert krav fra cubanske myndigheter om «å respektere» Cubas «indre anliggender», og ikke ha kontakt med opposisjon.



Barack Obama holdt tale ved
kongressen for sivilt samfunn i Panama.

I Panama ble det arrangert en parallell kongress for sivilt samfunn. I Cubas altomfattende, totalitære statsstruktur er organisasjonene regimet har utnevnt til ved kongressen å representere «sivilt samfunn» på Cuba i realiteten ikke uavhengige, ikke-statlige, «frivillige organisasjoner». Regimets utnevnte representanter er tvert imot deler av en totalitær statsstruktur kjennetegnet ved nabolagskomiteer, informanter, vilkårlig rettsstat, «stasi-lignende» hemmelig politi, mangel på demokratiske rettigheter og manglende respekt for menneskerettigheter.

Roberta Jacobson, forhandlingsleder for amerikanske myndigheter i
forhandlingene med Cuba. Ved siden av en henne sitter en av de to cubanske
opposisjonelle som møtte Obama på møtet i Panama, Manuel Cuesta Moura

 

 

 

 

Men i Panama har ikke Castro-dynastiet lyktes med å hindre opposisjonelle organisasjoner i få delta ved latin-amerikanske demokratiske institusjoner som Det Pan-amerikanske Forbund. Da regimet innså at regimekritikere ville bli invitert til kongressen for sivilt samfunn, forsøkte regimet å bestemme hvilke regimekritikere som skulle få være til stede ved kongressen. De «moderate» og av regimet aksepterte regimekritikerne rundt miljøet «Cuba Posible», forsøkte regimet å presse arrangørene i Panama til å akseptere at skulle ha fulle deltakerrettigheter ved siden av de opposisjonelle organisasjonene som ble invitert av arrangørene. De «moderate» regimekritikerne skulle altså ha overdøvet de reelle opposisjonelle, dersom regimet hadde fått det slik de ønsket.

De reelle opposisjonelle skulle ha deltatt på kongressen sammen med de av regimet utnevnte representanter for det de kaller «sivilt samfunn». Ved åpningen av den parallelle kongressen for sivilt samfunn i Panama, forsøkte imidlertid representantene for det cubanske og venezolanske regimet å hindre de inviterte opposisjonelle i å delta. De ropte «terrorister», «kjøpte og betale leiesoldater», «mark», revolusjonære slagord og andre ukvemsord til de opposisjonelle cubanerne til stede ved kongressen. Kongressen ble utsatt i flere timer. Da de ikke lyktes med demonstrasjonene, marsjerte representantene for de to diktaturenes såkalte sivile samfunn ut av kongressen, og boikottet kongressen for sivilt samfunn.

I Panama besøkte Obama den parallelle kongressen for sivilt samfunn. Obama møtte to cubanske opposisjonelle. Den ene var menneskerettsjuristen Laritza Diversent, leder av Cubalex, en uavhengig menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for rettssikkerhet, menneskerettigheter og bekjempelse av rasisme på Cuba. Obama sa på møtet at «sterke nasjoner frykter ikke sivile organisasjoner», og «hvis en person blir satt i fengsel bare for å stille spørsmålstegn ved utøvelse av makt, da handler denne personen riktig». Obama sa også «Det sivile samfunn er våre lands samvittighet».

Advokaten Laritza Diversent, vil være forsvare grafitti-kunstneren Danilo Maldonado,
med kunstnernavn El Sexto. Han sitter fengslet for i romjulen å ha prøvd å arrangere
en "performance" i en park med to griser påskrevet navnene "Fidel" og "Raul".
El Sexto har blitt tildelt Vaclav Havels ytringsfrihetspris for "kreativ dissens".
Prisen vil bli utdelt i Oslo 27. mai under Oslo Freedom Forum.

Castro-dynastiet og cubanske opposisjonelle strides om symboler. Den latin-amerikanske frigjøringshelten og poeten Josè Martì (1853-95) var cubaner. Det siste tiåret har Castro-dynastiet forsøkt å erstatte den revolusjonære kommunismens geriljahelt, argentineren Che Guevara, med Cubas frigjøringshelt Martì innenfor Cubas revolusjonære mytologi. Opposisjonelle organisasjoner på Cuba forsøker imidlertid å definere Martì som sin frigjøringshelt i det de ser som pasifistisk frigjøringskamp mot et kommunistisk diktatur. På Martìs fødselsdag 28. januar forsøkte opposisjonelle organisasjoner på Cuba å legge ned krans på nasjonalheltens gravmonument i Havanna. De opposisjonelle ble da arrestert av regimet som ville nekte det de forsøker å definere som «forrædere» og «terrorister» i å gjøre Martì til kritikerne av regimets symbol for frigjøring.

I Panama City er det imidlertid også et monument for den latin-amerikanske frigjøringshelten Josè Martì. Onsdag arrangerte representanter for cubanske opposisjonelle organisasjoner invitert til kongressen i Panama, kransenedleggelse på den cubanske nasjonalheltens monument i Panama. Ansatte ved den cubanske ambassaden i Panama angrep da fysisk de cubanske opposisjonelle ved monumentet. Panamas politi måtte gripe inn, og kunne ikke arrestere ambassadepersonell med diplomatisk immunitet, men måtte frakte vekk de opposisjonelle cubanerne fra de rasende cubanske ambassadeansatte som på fremmed jord forsvarte det de så som sin nasjonale frigjøringshelt.

En ansatt ved den cubanske ambassaden i Panama City, en etteretningsoffiser,
ledet angrepet mot de opposisjonelle ved Jose Marit-monumentet.

Internasjonale medier skrev om Castro-regimets representanters bøllete atferd overfor cubanske opposisjonelle i Panama. For å skjule for vanlige cubanere at de dummet ut seg og regimet i Panama, ble de mottatt som helter ved flyplassen i Havanna av visepresident Miguel Diaz Canel, og berømmet for sin heltemodige innsats mot de kontrarevolusjonære. De kommenterte imidlertid til cubansk presse at de følte at de var blitt lurt inn i en «atmosfære av fiendtlighet» ved kongressen i Panama, siden det altså fikk være opposisjonelle til stede ved kongressen.

Opposisjonelle som ble igjen på Cuba, som ikke ble invitert til Panama, arrangerte imidlertid også konferanser for «sivilt samfunn» i Havanna og Santiago. All elektrisitet og all mobiltrafikk ble sperret for disse gruppene av regimet, så lenge kongressen i Panama foregikk.

Etter at kongressen var over har regimet benyttet anledningen til å trakassere og arrestere en rekke opposisjonelle for kortere tids fengslinger. i forkant av møtet var regimet forsiktig, da oppmerksomheten fra internasjonale medier var stor. I etterkant av kongressen vet regimet at internasjonale medier har mistet interessen for Cuba for en stund fremover. For regimet er det viktig å vise opposisjonen, at om de har kunnet tilta seg friheter og få internasjonal oppmerksomhet ved anledninger som kongressen i Panama, kommer det en hverdag etterpå da de opposisjonelle igjen er prisgitt myndighetenes behandling av dem.  

Et amerikansk meningsmålingsfirma har i hemmelighet foretatt en meningsmåling på Cuba. Tre av fire cubanere skal ha sagt at de var redde for å si hva de mente offentlig. Spørsmålet er hvor lang tid det tar før tilstrekkelig mange cubanerne mister frykten.

Første av to deler av en oppsummering av Det Pan-amerikanske Forbunds møte i Panama 10-11. april



I Panama skjedde fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba, USA og Venezuela henholdsvis en som vinner, en som taper og en som en stor taper. De to statslederne fra USA og Cuba tok hverandre i hånden og bekreftet at de to landene er i en prosess mot normalisering av forbindelser. Venezuelas president Maduro fikk ført sin storstilte «anti-imperialistiske kampanje» til ende. Den vellykkete fredsprosessen i Colombia ble støttet, hyllet og applaudert. Presse- og ytringsfrihet ble diskutert med Ecuadors president, Raphael Correa, og Barack Obama i hovedrollene. Det viktigste tema som ble diskutert var behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.


Raul Castro og Barack Obama i Panama

Ecuadors president forsvarte eget ønske om å begrense ytringsfrihet for det han beskrev som «ond», presse i Latin-Amerika, «prensa mala». God presse fremmet demokratiet, men ond presse truet demokratiet, mente Raphael Correa. Obama uttrykte forståelse for at politikere kunne mislike det de opplevde som ondsinnete forvrengninger av virkeligheten, men at det aldri måtte bli statsledere som selv tiltok seg makt til både å definere hva som ble kategorisert som «ondsinnet» presse og makt til å hindre medier i å utøve kritikk overfor politikere. Statsledere kan ikke selv avgjøre hva som er akseptabel kritikk av statsledere. Statsledere bør ikke ha makt til å sette de som ytrer seg kritisk til statsmakten i fengsel, uttalte Obama med åpenbar referanse til statsledere i Latin-Amerika, som lager lover for å begrense kritisk presse og for å kunne sette kritikere i fengsel. Alle må ha rett til å ytre seg, understreket Obama.

Nicolas Maduro fremstod som en stor taper i Panama. Han fikk riktignok vist forsamlingen av statsledere at han hadde klart å samle inn noen millioner underskrifter mot USAs erklæring om Venezuela som en fare for USAs sikkerhet. Erklæringen insisterer Maduro på er et forvarsel om nært forestående militær aggresjon ledet av USA mot Venezuela. Chavistene arrangerte en alternativ kongress for markering av anti-imperialisme, men synes å ha bestemt seg for å tone ned anti-imperialist-kongressen etter at Obama i dagene før møtet i Panama sendte en representant for utenriksdepartmentet til Venezuela for å samtale med Maduro. Obama og Maduro skal ha hatt en kort samtale på tomannshånd i Panama.

Forholdet mellom USA, Venezuela og Cuba.

Obama gjentok på kongressen forsikringen om at de økonomiske sanksjonene mot de 7 representantene for chavist-regimet som skal ha vært ansvarlige for drap på opposisjonelle under fjorårets demonstrasjoner i Venezuela, ikke er en aksjon rettet mot Venezuela. Aksjonen er kun rettet mot de syv representantene for regimet som USA mener er ansvarlige for brudd på menneskerettigheter og drap på demonstrerende regimemotstandere, hevder Obama. Erklæringen om at Venezuela utgjorde en fare, gjentok Obama var en erklæring det var nødvendig for amerikanske myndigheter å gjøre for å kunne vedta økonomiske sanksjoner. Obama understreket at han ikke mente Venezuela utgjorde en fare for USAs sikkerhet. Sanksjonene var ment å bidra til å fremme demokrati og respekt for menneskerettigheter i Venezuela.

Politiske analytikere flest har kritisert Obamas erklæring som en politisk tabbe som ga Maduro en mulighet til ved propaganda å avlede oppmerksomheten fra økonomisk, sosialt og politisk kaos, brudd på menneskerettigheter og politiske fanger.

Analytikere som forsvarer sanksjonene hevder de rammer ikke de store lederne for chavist-regimet, men de rammer mellomlederne. Mellomlederne er av regimet utnevnt til å lede utførelsen av de ubehagelige jobbene lederne på toppen gir ordre om. Lederne delegerer administrasjonen av selve utførelsen av arbeidsoppgaver som innebærer brudd på menneskerettigheter, til mellomlederne. Begynner mellomlederne å frykte eventuelle konsekvenser av lojalitet overfor regimets toppledere, kan det demotivere de som skal administrere de ubehagelige jobbene et diktatur trenger å utføre for ikke å miste makten. Analytikere som forsvarer sanksjonene mener kampanjen har blitt ledsaget av en diplomatisk venezolansk offensiv i forkant for å få USA til å la være vedta sanksjoner. De ser Maduros store «anti-imperialistiske kampanje» som viktig for Maduro for å bevare lojaliteten blant mellomlederne og dermed regimets overlevelse.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela.

Maduro lyktes i få andre latin-amerikanske land til å kritisere USAs erklæring og sanksjonene, men lyktes ikke i å få Obama til å fjerne erklæring eller sanksjoner. Enkelte latin-amerikanske statsledere kritiserte USAs uforsonlige politikk overfor Venezuela, men selv de samlet seg ikke bak vedtak eller krav til USA. De nøyde seg med mild kritikk og oppfordring til dialog. Obama vil kunne utvide sanksjoner mot Maduros regime uten å frykte for sterke reaksjoner fra latin-amerikanske statsledere i tiden fremover.  

Hva så med Obamas politikk overfor Cuba? Obama har hevdet at oppretting av ambassader mellom de to land er nært forestående. USA er i ferd med å fjerne Cuba fra listen over land som støtter terrorisme. Å ha Cuba på listen over land som støtter terrorisme, fremstår som en urimelig etterlevning fra kalde krigen og en konsekvens av tiårs fastfrossete relasjoner. Men hva har Cuba gitt tilbake ved forhandlingsbordet med USA? Cuba har selv fått tvunget gjennom hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, til tross for at USA hadde satt opp en liste. Cuba har fortsatt politiske fanger. Regimet bryter fortsatt menneskerettigheter. I forhandlingene synes USA å ha akseptert regimets krav om at spørsmål om åpne, demokratiske valg, organisasjonsfrihet, næringsfrihet, presse- og ytringsfrihet fortsatt alene skal avgjøres av den politiske eliten som tok makten for 56 år siden. Obama har gitt mye, og fått så godt som ingenting tilbake. Hva er det Obama vil oppnå på Cuba?

En cubansk kvinne ser møtet i Panama på TV.

 

Dersom USAs regjering virkelig ønsket at demokratiske endringer skulle skje på Cuba, hadde ikke da USAs regjering en fordelaktig posisjon i tiden før Obama 17. desember annonserte forhandlinger om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba? Cuba har lenge vært og er fremdeles økonomisk skakkjørt. Samtidig er Castro-regimet økonomisk avhengig av et Venezuela som er enda mer økonomisk skakkjørt og befinner seg i en akselererende sosial og politisk krise Maduros styre synes ute av stand til å bringe Venezuela ut av. 

De hemmelige samtalene mellom USAs regjering og Castro-dynastiet om å starte en prosess mot normalisering av forbindelser startet rett etter at Hugo Chavez døde i 2013. Castro-dynastiet forstod da at chavist-regimet ikke ville overleve lenge uten den karismatiske Chavez som leder. Senere har fallet i oljeprisen økt ytterligere den økonomiske, politiske og sosiale krisen Chavez etterlot sin etterfølger, nåværende president Nicolas Maduro. Det siste året har president Maduro halvert omfanget av den billige oljen Venezuela har gitt Cuba i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, leger, helsepersonell og idrettsinstruktører regimet har sendt til Venezuela. Også overfor Venezuelas øvrige politiske allierte som i mange år mottok billig olje fra Venezuela, har den rause tildelingen av felleskapets ressurser fra chavistene blitt halvert det siste året. Chavistene er i ferd med å miste innflytelsen blant allierte land raus utdeling av billig olje lenge har gitt dem. De to revolusjonære regimene var på vei mot en undergang Obama kunne ha bidratt til ved å la være å endre USAs politikk. Det er rimelig å hevde at USAs politikk ikke har virket før. Likevel, var ikke politikken Obama endret sammen med Venezuelas overfor Cuba smittende økonomiske krise i ferd med tvinge frem enten undergang eller nødvendige endringer på Cuba, selv med politikken Obama forlot?

Forholdet Venezuela, Cuba og USA.

Skal man argumentere til forsvar for Obamas endring av politikken overfor Cuba må man vurdere hva Obama har gjort i tillegg til å ta initiativ til å normalisere forbindelser. Ikke lyktes Obama med å bestemme hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, regimet har fremdeles politiske fanger, de bryter menneskerettighetene, de får opprettet diplomatiske forbindelser, Cuba blir fjernet fra listen over stater som støtter terrorister og Obama har letter på flere av de sanksjonene han har mulighet til å fjerne uten kongressens godkjennelse. Castro-dynastiet har erklært seg villig til å diskutere demokrati og menneskerettigheter, men presisert at det skal skje med respekt for Cubas og USA ulike politiske systemer og ulike forståelser av hva demokrati og menneskerettigheter innebærer.

Vil Obama bli stående i historiebøkene som en Jimmy Carter? Obama er lynende intelligent, en stor taler, står for de rette verdiene, men vet ikke helt hva han vil. Utover Obamacare har ikke Obama fått til så mye som politiker, og i utenrikspolitikken har han fått til svært lite. Mangler Obama interesse, ambisjoner og engasjement for utenrikspolitikk? Setter Obama sine flinkeste folk til å arbeide med andre politiske saksfelt enn utenrikspolitikk, og er i tillegg kanskje også Iran, Cuba og Latin-Amerika mindre viktig enn Kina? Blir Obama utmanøvrert av regimer som setter sine beste folk til å arbeide med spørsmål som har med USA å gjøre, fordi det å ikke tape politiske dragkamper med USA er eksistensielt viktig for Iran, Cuba og Venezuela?

Obamas strategi overfor Cuba synes å være at økt handel mellom USA og Cuba og økt kontakt mellom mennesker vil gjøre det vanskeligere for regimet å beholde totalitær kontroll over befolkningen. Flere eksilcubanere i USA vil investere i privat næringsvirksomhet på Cuba, flere amerikanske turister vil interagere, forsterke bånd, utveksle ideer og tanker. Økt samkvem mellom USA og Cuba vil bringe med seg ny teknologi og økt internettbruk vil kunne gjøre det vanskeligere for cubanske myndigheter å kontrollere befolkningen. Økt tilvekst i en middelklasse av entreprenører som på sikt ikke vil være avhengig av den cubanske staten for å lykkes, kan undergrave regimet på sikt.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela som såpeopera.

Men har økt handel med Kina og Vietnam ført til mer demokrati i de to landene? Hva gjør Obama i tillegg til å åpne for mer handel og mer samkvem? Kunne Obama aktivt ha fridd til cubanernes hjerter, utøvd «soft power»? Vil Obama invitere mange cubanske studenter til å studere i USA og gi de rikelig med stipendier, eller på andre måter undergrave diktaturet med fredelige midler?  

I Panama skjedde altså fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba som en vinner, USA som taper og Venezuela som en stor taper. Den siste av de fem hendelsene vil jeg utdype i neste innlegg på denne bloggen, behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.

 

I Neste innlegg på bloggen vil jeg argumentere for hvorfor jeg mener Cuba har snyltet på Venezuela, jeg vil utdype forholdet mellom Venezuela og Cuba, og jeg vil forsøke å gi en grundig analyse av hvor opposisjonen på Cuba står etter møtet i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama.

Kilder: ICLEP

 

Raul forlater i rett tid en allianse for en annen allianse.

 

Obama og Castro-regimet foran møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund 10-11. april.

Kan man forstå at cubanske opposisjonelle er splittet i forhold til Obamas imøtekommende politikk og løfter om å fjerne sanksjoner og handelsblokade? Noen av de opposisjonelle støtter den endrete politikken, mens andre kritiserer Obama for den. Har USAs regjering ført en politikk etter 17. desember som har gitt kritikerne grunn til å stole på at Obama fører en fornuftig politikk overfor Cuba?

Cuba, Venezuela og USA posisjonerer seg alle sammen foran møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund 10-11 april, i Panama. De nært samarbeidende regimene på Cuba og i Venezuela, ønsker å holde seg ved makten, men hva er USAs målsetninger med deres politikk overfor de to regimene?


Barack Obama og Raul Castro hilser på hverandre.

Cuba er hovedutfordringen for Obama dersom han ønsker et Latin-Amerika med økt respekt for demokrati og menneskerettigheter. I forholdet mellom Castro-dynastiet og Maduro-regimet, er det Castro-dynastiet som er den dominante i forholdet. Er Obamas strategi at dersom Cubas befolkning får tilgang til internett, om det blir aldri så mye kontrollert av kommunistpartiet, og befolkningen får tilgang til amerikanske investeringer, økt kontakt med amerikanske turister og handelssamkvem mellom de to landene øker, så løsner jerngrepet Castro-dynastiet har over det cubanske samfunnet, av seg selv?

Med unntak av journalister med nære bånd til republikanerne, synes de fleste journalister å være enige om at USAs endring av en «mislykket politikk» overfor Cuba var nødvendig. 17. desember offentliggjorde Barack Obama at amerikanske og cubanske myndigheter ville gå inn i forhandlinger for å normalisere forbindelsene mellom de to landene. USA stilte krav om frigivelse av 53 politiske fanger, som etter tautrekking om hvilke politiske fanger regimet skulle sette fri, i løpet av januar ble innfridd.


I internasjonale medier var de fleste enige om at Obamas endring av
USAs politikk overfor Cuba som ble annonsert 17. april var klok.

Krav om endringer i demokratisk retning og respekt for menneskerettigheter USA også fremmet i forkant av forhandlingene, har imidlertid Castro-regimet møtt med brysk avvisning. Regimet har krevd respekt for «Cubas indre anliggender». Cubansk «nasjonal selvråderett« lar i følge regimet, seg ikke forene med presse- og ytringsfrihet, stemmerett ved åpne, demokratiske valg, en rettsstat som respekterer menneskerettigheter, organisasjonsfrihet eller krav om fri tilgang til informasjon ved fri bruk av internett. Lederen for USAs forhandlingsdelegasjon, Roberta Jacobson, synes utover å ha hatt noen få korte møter med den politiske opposisjonen, å ha akseptert Castro-dynastiets krav. USA synes å respektere regimets krav om at eliten som oppnådde absolutt makt for 56 år siden, fremdeles må få beholde den politiske makten og de økonomiske privilegiene som følger med absolutt makt.  

Lykkes Castro-dynastiet i å utmanøvrere USAs regjering? Regimet ga etter for USAs krav om å frigi 53 politiske fanger før reelle forhandlinger om normalisering av forbindelser kunne starte. Castro-dynastiet lyktes likevel med å overkjøre USA i å definere hvilke 53 politiske fanger som skulle frigis, til tross for at USA skulle ha formulert en liste med navnene på fangene de krevde løslatt. Denne listen er senere blitt holdt hemmelig, av frykt for at en publisering av listen ville kunne styrke motstanderne av forhandlinger blant republikanerne og deres mulighet til i den amerikanske kongressen å hindre videre forhandlinger. Mange av de frigitte 53 fangene var beviselig fanger som dels allerede var frigitt og dels skulle bli frigitt i umiddelbar fremtid. Mange av de frigitte ble gitt en juridisk status som innebar at regimet kunne arrestere dem på nytt om regimet skulle ønske det, uten foregående rettsprosess. Hvilke politiske fanger var det USA krevde frigitt, men som Castro-dynastiet lyktes med å hindre at ble å regne blant de 53 frigitte? Var prosessen rundt de 53 politiske fangene den første harde prøven for Obama-regjeringen i møte med Castro-regimet?


Cuba har lykkes i å få FN til å gjøre vedtak som oppfordrer
USA til å oppheve handelsblokaden og andre av USAs sanksjoner mot Cuba.

USA og Cuba har innledet tredje fase i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser mellom de to landene. Obama har erklært at han gjerne vil at USA og Cuba skal kunne ha gjenetablert diplomatiske forbindelser, opprettet ambassader i hverandres land i forkant av møtet i Det Panamerikanske Forbund. I Panama skal Obama og Raul Castro trykke hverandres hender foran internasjonal presse, og da ønsker Obama samtidig å kunne forteller verden at ambassader er blitt opprettet.

I forhold til krav om demokratiske endringer har ikke Cuba gitt vesentlige konsesjoner. Likevel har USA lettet på deler av de strenge sanksjonene. Obama har også lovet det cubanske folk tilgang til internett. Regimet har lovet folket at regimet vil gjøre det regimet kan for at alle cubanere skal få tilgang til internett. Regimet insisterer imidlertid på at bruk av internett må være under streng politisk kontroll.

Tirsdag 31. mars starter forhandlinger om forståelse og respekt for menneskerettigheter, som skal være en del av samtalene i Washington mellom delegasjoner for USA og Cubas styresmakter. Castro-regimet har sagt de vil diskutere temaet med utgangspunkt i de to lands ulike tilnærminger til begrepet menneskerettigheter. Castro-regimet vil rette oppmerksomheten mot den innsatsen de mener å utøve med å fremme rettigheter til helse og utdanning blant land de samarbeider med, og de vil rette oppmerksomheten mot hvordan de mener USA svikter sitt ansvar for å gi egen befolkning helse og utdanning. Vil Castro-regimet lykkes med å sette dagsorden i diskusjonene, og hvordan vil internasjonale medier vinkle de to ulike fremstillingene av hva respekt for menneskerettigheter bør handle om?

Er Obamas strategi at dersom Cubas befolkning får mer tilgang til internett, investeringer, kontakt med turister og handelssamkvem, så løsner jerngrepet Castro-dynastiet har over det cubanske samfunnet, av seg selv? Tenker Obama at når ikke lenger regimet kan skylde på USA og embargoen for manglende økonomisk utvikling og manglende velstand, så vil befolkningen gjøre regimet ansvarlig og kreve endringer og demokratiske reformer? Tror USAs regjering at dersom Cubas befolkning blir eksponert for amerikansk direkte påvirkning økonomisk og kulturelt og ved nærere samkvem mellom de to folkene, så vil økonomiske maktforhold endre seg, for deretter å bli etterfulgt av endring av politiske maktforhold på Cuba? Undervurderer Obama et totalitært regime som har bevart absolutt makt i 56 år?

Kanskje frykter Obama at dersom det totalitære diktaturet forsvinner vil Cuba kunne bli et naboland i økonomisk, sosialt og politisk kaos? Er amerikanske styresmakter redde for at Cuba uten diktaturet og etter en mulig uoversiktlig transformasjonsprosess fra diktatur til noe som de kanskje frykter ikke vil bli et velfungerende demokrati, vil kunne bli en «failed state»? Frykter USAs myndigheter narkotikakriminalitet, at kokain-karteller vil rekruttere et stort da arbeidsledig sikkerhets og militærapparatet, at Cuba vil egne seg som mellomstasjon for narkotikasmugling, at store menneskemasser vil ankomme USA på flukt fra et land i kaos og kanskje også at et Cuba i kaos vil tjene Russland og andre økonomiske og politiske rivalers interesser? Har ikke Obama tilstrekkelig tillit til at en opposisjon som foreløpig ikke har klart å samle seg om en dominerende politisk leder og en samlet strategi, vil klare å gjøre Cuba til et økonomisk og politisk velfungerende samfunn etter en eventuell transformasjonsprosess fra diktatur til demokrati?   


Guillermo Farinas, Antonio Rodiles,
 Felix Navarro og Angel Moya.

Det direkte møtet mellom USAs og Cubas lederer vil ta mye av oppmerksomheten ved Det Pan-Amerikanske Forbunds konferanse. Konferansen vil imidlertid bli en arena der mange politiske organisasjoner med ulike politiske agendaer vil slåss om oppmerksomheten fra internasjonale medier. Politisk kontroversielt og nyskapende er det at også cubanske opposisjonelle organisasjoner er invitert til den offisielle konferansen. I Panama vil Maduro og chavistene imidlertid arrangere en «anti-imperialistisk» motkonferanse, som vil rette kritikk mot USA, imperialisme og nyliberalisme. Til den offisielle konferansen vil den cubanske statlige delegasjonen ha med seg representanter for organisasjoner fra «sivilt samfunn», men disse organisasjonene vil være kontrollert av det cubanske statsapparatet. Imidlertid har konferansens arrangører også invitert representanter for uavhengige organisasjoner på Cuba. Den politiske opposisjonen, blant dem Kvinner i Hvitt, vil bli representert. Andre cubanske opposisjonelle organisasjoner, som vil være igjen på Cuba, vil samtidig arrangere sin egen motkonferanse for «uavhengig sivilt samfunn» i ulike distrikter av Cuba.


Her overrekker Nicolas Maduro Brazils president
Dilma Roussef et bilde av Hugo Chavez

Vil Maduros «anti-imperialistiske» motkonferanse lykkes med å stjele oppmerksomheten fra det offisielle programmet for «sivilt samfunn i Latin-Amerika»? Og vil opposisjonen på Cuba under konferansen i Panama få oppmerksomhet for sine krav om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter på Cuba, eller vil Castro-regimets utvalgte og av regimet kontrollerte representanter for «sivilt samfunn» på Cuba lykkes i å diskreditere de opposisjonelle organisasjonenes representanter i internasjonale mediers øyne? Og vil de opposisjonelle som er blitt igjen på Cuba der de arrangerer sin «motkonferanse», lykkes i få oppmerksomhet for sine synspunkter og krav om demokrati og menneskerettigheter og bli lyttet til når de ytrer sine forhåpninger om å kunne være med å forme Cubas fremtid?

Hva slags rolle vil Obama komme til å spille i Panama 10-11. april? Vil man i ettertid huske han som presidenten som tok Raul Castro i hånden og skrinla et halvt århundre med «mislykket» sanksjonspolitikk, og som samtidig ble utmanøvrert av et totalitært diktatur? Det er ikke vanskelig å forstå at opposisjonen på Cuba er splittet i synes på Obamas fra desember endrete politikk overfor Castro-regimet. Mange opposisjonelle på Cuba er kritiske til Obamas nye politikk. Obama har så langt ikke gitt kritikerne noen grunn til å endre mening. Kan Obama komme tilbake og overbevise kritikerne om at han virkelig er situasjonens herre i håndteringen av diktaturer i Latin-Amerika?

 

Neste artikkel, som vil bli publisert tirsdag 7. april, ikke mandag denne gangen, vil handle om Venezuelas rolle i det spente forholdet mellom USA og Cuba.

 

Kilder: ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.