En av ”revolusjonær” makt blendet journalist.

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og norske venezuelaneres egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela?

Joar Hoel Larsen ga meg 25. Juli tilsvar til min kronikk 23. Juli om sannheter utgått på dato, og om Venezuela under chavismen. Tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen til Klassekampens redaksjonen mente redaksjonen forståelig nok ble for spesielt for avisens lesere. Jeg publiserer tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen her på bloggen.

Hoel Larsen skrev i Klassekampen 25.juli 2019 et leserinnlegg:

”Helt feil, Skartveit.

I Klassekampens kronikk ”Sannheter fra 1970-tallet” 23. Juli fremmes en rekke feilaktige påstander om meg som NRK-journalist.

Jeg har kun uttalt meg om situasjonen i Venezuela som utenriksreporter i NRK og har som sådan ingen mening om ”Venezuela som siste sjanse for en sosialistisk utopi” som lektor Jan Jørgen Skartveit hevder. Undertegnete skal ha ”insistert” på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. Dessuten skal jeg ha avsluttet min karriere med å hylle de revolusjonære militære i Venezuela. Ingenting av dette medfører riktighet.

At Skartveit kommer med en rekke udokumenterte påstander om ting jeg ikke har forstått kan jeg leve med.

Joar Hoel Larsen, tidligere utenriksreporter i NRK.” (25.juli 2019, Klassekampen.)

Her er linken til Joar Hoel Larsens kåseri om chavismens Venezuela i NRK Urix på lørdag 26.1.2019 – fra fire minutter inn i programmet. https://radio.nrk.no/serie/urix-paa-loerdag/NREP02000419/26-01-2019#t=4m0.04s

Hva er forklaringen på Hoel Larsens underliggende pro-Chavez tendens i hans dekning av Venezuela? Hoel Larsen hevder han ikke skulle ha hyllet de militære i Venezuela i Urix på lørdag 26. Januar 2019, slik jeg påstår. Hoel Larsens gir i sitt kåseri NRKs lyttere bakgrunnsinformasjon for å forstå årene under Hugo Chavez styre i Venezuela frem til hans død i 2013. Fremstillingen av historisk, økonomisk og politisk kontekst fra 1999 til 2013 er ukritisk journalistikk og et knefall for revolusjonær, autoritær maktmisbruk. NRK-journalistens heroiske fremstilling av den revolusjonære kommandanten Chavez er identisk med militærdiktaturets egen fremstilling av samme periode. Det burde en kildekritisk journalist i et kåseri holde seg for god for.

Hoel Larsen forteller NRKs lyttere at Hugo Chavez ved sin død ikke hadde rukket å fullføre sitt sosialistiske eksperiment. Siden Nicolas Maduro ble utpekt til Chavez` etterfølger har ”revolusjonær” vold fra para-militære grupper og vold fra vanlige kriminelle fått enda friere tøyler enn Chavez selv inspirerte til med sin ”eat the rich”-retorikk. Nå blir fattige i fattige bydeler i Caracas henrettet, for å skremme fattige fra å demonstrere, slik menneskerettighetsforkjemperen Alfredo Romero på besøk i Norge i år, kunne ha fortalt Hoel Larsen.

For Hoel Larsen er det kun en ubetydelig ripe i lakken at Chavez ”gode intensjoner” var så dyre at de ikke var økonomisk bærekraftige. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene, om grundige undersøkelser han hadde gjort som viste at Chavez`regjering i realiteten ikke hadde gjort mer for å hjelpe de fattige enn tidligere regjeringer. Chavez` sosiale programmer hadde hatt liten effekt. Chavez “revolusjon” hadde skadet Venezuelas økonomi – og de fattige led mest, argumenterte Rodriguez allerede i 2008.

Chavistene både før og etter Hugo Chavez har ved revolusjonær retorikk hvelvet en himmel over Chavist-elitens grådighet, brutalitet og vanstyre. Avisen Le Monde viste allerede i 2015 hvordan en bankskandale i Sveits beviste at chavist-eliten plyndret landets oljeinntekter og statskassen for verdier. Hoel Larsen forholder seg ikke til rapporter fra Transparency International, som under Chavez styre rangerte Venezuela blant de 20 mest korrupte landene i verden. Chavez kjøpte opp en egen bank i New York for å håndtere hans egen fortjeneste av Venezuelas oljeinntekter. Døtrene til Chavez er på Forbes liste over verdens rikeste. Chavistene skjøv de fattige foran seg, mens de fylte egne lommer.

I Hoel Larsens fremstilling er Chavez motstandere kun rik overklasse som ble fratatt sine privilegier. Den ”kløktige, kunnskapsrike og sjarmerende” revolusjonære heltens motstandere klaget sin ”fornemme nød” mens de ble tvunget til å akseptere sosial omfordeling av statens oljeinntekter til fordel for sosiale prosjekter og velferd for de fattige og marginaliserte. Kritikere av det udemokratiske, sosialistiske eksperimentet, som bragte Venezuela inn i en humanitær katastrofe, avviser Hoel Larsen som ”opptatt av form og kutyme”.

Hoel Larsens kildebruk er og har i flere år vært problematisk. I Hoel Larsen kåseri nevnes Amnestys rapporter om brudd på menneskerettigheter, tortur, overgrep og forsvinninger i Venezuela i årene før den ”kløktige” kuppmakeren Chavez vant makten ved valg i 1998. Men hva Amnesty og andre anerkjente, internasjonale organisasjoner sier om årene etter at Chavez kom til makten formidler ikke Hoel Larsen til NRKs lyttere. I fremstillingen av årene under Chavez forholder Hoel Larsen seg verken til rapporter fra Amnesty og Human Rights Watch om brudd på menneskerettigheter, eller til internasjonale presseorganisasjoner som Freedom House sine rapporter om brudd på presse- og ytringsfrihet i årene under Chavez´ styre. Regimets brutale trakassering og forfølgelse av uavhengige journalister, og fengsling av politiske motstandere til høyre og til venstre for regjeringspartiet nevner ikke NRKs reporter. Hoel Larsen interesserer seg ikke for menneskerettighetsforkjempere som Alfredo Romero i Foro Penal eller FNs høykommisær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet.

Hoel Larsen ser i følge ham selv ikke Venezuela ”som en siste sjanse for en sosialistisk utopi”. Han lar seg likevel blende av villedende revolusjonær retorikk. NRK-journalisten gjennomskuer ikke ”de kule, revolusjonære alfa-hannene”. Joar Hoel Larsen ser ikke at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA.

Min kritikk av Joar Hoel Larsen burde ha vært skilt fra kritikken av de to andre jeg kritiserte i kronikken, Ane Hoel og Mons Lie. Hoel Larsen utøver ukritisk journalistikk mer enn ukritisk solidaritet. Hoel Larsen har rett i at han ikke har ”insistert på” at USA er årsaken til alt som er galt i Venezuela. Påstanden var ment for Mons Lie og Ane Hoel. Jeg beklager dette. Det er imidlertid alt han har rett i i sin imøtegåelse av min kronikk.

Døm selv om Joar Hoel Larsen har rett!

Jeg skrev i Klassekampen 23 juli om bl.a. Joar Hoel Larsen.

”Deler av den internasjonale, radikale venstresida har vist sosialistiske diktaturer i Latin-Amerika ukritisk solidaritet. Når det gjelder Venezuela, har den internasjonale venstresida et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, påpeker professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Denne gruppa ser fortsatt chavistenes Venezuela som sin siste sjanse til å nå et alternativt samfunn, og nekter å akseptere at også dette forsøket på å realisere revolusjonær sosialisme mislyktes.

Norsk debatt om Venezuela har det samme generasjonsproblemet. Ane Hoel og andre, som Joar Hoel Larsen og Mons Lie, insisterer på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. De klarer ikke å se at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA. Hoel Larsen avsluttet for et halvt år siden sin NRK-karriere med å hylle de «revolusjonære» militære i Venezuela i Urix på Lørdag.” (sitat fra min kronikk 23. Juli. Hoel Larsens kåseri var hans nest siste arbeid i NRK Urix, og ikke hans aller siste som jeg skrev.)

For å illustrere hvordan Joar Hoel Larsen i flere har utøvd ukritisk og tendensiøs kildebruk overfor autoritære revolusjonære politikere legger jeg ut et overfor Hoel Larsen kritisk leserinnlegg jeg skrev i Klassekampen i mai 2015. Hoel Larsen hadde i NRK Urix laget reportasjer om møter mellom statsledere og mellom sivile organisasjoner under Det Pan-Amerikanske forbund i Panama i april 2015. Hoel Larsens reportasjer var også da preget av overfor autoritære regimer ukritisk kildebruk.

Fra mitt leserinnlegg i klassekampen mai 2015:

”NRK-korrespondent Joar Hoel Larsen hadde en reportasje i forbindelse med det store møtet mellom cubanske og amerikanske statsledere på kongressen i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama nå i helgen. Den fortjener en kommentar.

De organisasjonene som representerte det cubanske sivilsamfunnet på den offisielle kongressen i Panama, er verken uavhengige eller frivillige. Regimets utnevnte representanter er tvert imot del av en totalitær statsstruktur kjennetegnet ved nabolagskomiteer, informanter, hemmelig politi, mangel på demokratiske rettigheter og manglende respekt for menneskerettigheter.

De opposisjonelle på Cuba hindres i å få arbeid, blir trakassert, arrestert og nektet å utøve demokratiske rettigheter og ytringsfrihet vi i Norge kan ta som en selvfølge.
Parallelt med møtene mellom statsledere ble det arrangert en kongress for sivilt samfunn. Representanter for en rekke cubanske opposisjonelle organisasjoner var invitert. Det cubanske og venezuelanske regimet forsøkte imidlertid å hindre dem i å delta. Da de ikke lyktes med demonstrasjonene, marsjerte representantene for de to diktaturenes såkalte sivilsamfunn ut av kongressen, og sa de ville boikotte kongressen for sivilsamfunn.

Joar Hoel Larsen gjør NRK til mikrofonstativ for regimets forsøk på å forstumme de opposisjonelle røstene for et uavhengig sivilsamfunn på Cuba. Blant de cubanerne som er til stede i Panama, omtaler Larsen alle andre cubanere enn regimets representanter, som representanter for «Florida» og «Miami».

Larsen har rett i at flere av de cubanerne som er til stede i Panama kommer fra eksilmiljøet i Florida, der mange cubanere i eksil bor. Det er imidlertid mange cubanere til stede i Panama som representerer et uavhengig sivilt samfunn på Cuba. De er invitert av en demokratisk organisasjon som representerer demokratiske verdier på det amerikanske kontinent. Hvorfor er Larsen og NRK så lydhøre for det cubanske regimets diskrediterende omtale av opposisjonelle? Mener de at ikke-statlige organisasjoner i likhet med ikke-statlige uavhengige journalister ikke bør lyttes til?

Larsens skjeve fremstilling av opposisjonelle på Cuba bunner nok i et ønske om å gi en balansert fremstilling av den politiske utviklingen på Cuba, men han bør sette seg grundigere inn i hva som egentlig skjer på Cuba.” (Fra mitt leserinnlegg i Klassekampen mai 2015).

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og latin-amerikanere i eksils egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela og på Cuba?