Debatten i Klassekampen om Venezuela med Svein Mortensen i juli og August 2019

Mitt siste svar, sluttreplikk, ville ikke Klassekampen trykke. 

Så her kommer det på trykk. 

Sluttreplikk til Mortensen, (fra miljøet rundt LO i Oslo).

Svein Mortensen vil i Klassekampen 15. August fortsatt ikke innse at anti-amerikanismen blant latin-amerika-engasjerte venstre-radikalere har gjort dem blinde på venstre øye. Opposisjonen som støtter Juan Guaidos krav om gjenopprettelse av demokrati og rettsstat kan ikke bortforklares ved å vise til at Guaido har støtte fra USAs regjering.

Jeg har ikke behov for å forsvare USAs Latin-Amerika-politikk. Kina, Russland og Cubas kyniske spill om økonomiske og utenrikspolitiske interesser i striden om Venezuela går på bekostning av befolkningens interesser. USAs engasjement i Venezuela er ikke kun motivert av hensyn til demokrati, menneskerettigheter og Venezuelas befolkning. Mortensen vil imidlertid gjøre USAs militære, offentliggjorte, strategiske planlegging til hovedmoment i debatten om tragedien Venezuela. Hva slags scenarier tror Mortensen at militære og økonomiske eliter i diktaturene Cuba, Russland og Kina har lagt planer for i konflikten rundt Venezuela?

Presse- og ytringsfriheten, som tross alt finnes i USA, gjør det mulig for kritiske journalister å grave frem kilder Mortensen kan anvende til å kritisere USAs utenrikspolitikk. På Cuba, i Russland, i Kina og i Venezuela fengsles kritiske journalister, og presse- og ytringsfrihet kveles. Militærdiktaturer slutter ikke å være militærdiktaturer selv om de er i opposisjon til USA.

Slik begynte debatten i juli, med min kronikk. Min kronikk var en forsinket kommentar fra debatten i Klassekampen fra mai 2019 om Venezuela og betydningen av sanksjoner, der Benedicte Bull, Antulio Rosales, Mons Lie og Ane Hoel deltok. 

Her er kronikken fra juli 2019.

Sannheter fra 70-tallet.

I debatten om USAs Venezuela-sanksjoner sammenligner Ane Hoel i Klassekampen 28. mai Chiles tragiske historie fra snart 50 år tilbake med dagens tragiske politiske situasjon i Venezuela. Hoel er en representant for en generasjon som engasjerte seg for Latin-Amerikas fattige og mot korrupte og undertrykkende militærdiktaturer på 1970-tallet. Men i dag  representerer hun dem i som ikke har klart å se at også Latin-Amerika har endret seg de siste 50 årene. Det hun i dag forsvarer, er korrupte eliter og et militærdiktatur som undertrykker fattige i Venezuela.

Deler av den internasjonale, radikale venstresida har vist sosialistiske diktaturer i Latin-Amerika ukritisk solidaritet. Når det gjelder Venezuela, har den internasjonale venstresida et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, påpeker professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Denne gruppa ser fortsatt chavistenes Venezuela som sin siste sjanse til å nå et alternativt samfunn, og nekter å akseptere at også dette forsøket på å realisere revolusjonær sosialisme mislyktes.

Norsk debatt om Venezuela har det samme generasjonsproblemet. Ane Hoel og andre, som Joar Hoel Larsen og Mons Lie, insisterer på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. De klarer ikke å se at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA. Hoel Larsen avsluttet for et halvt år siden sin NRK-karriere med å hylle de «revolusjonære» militære i Venezuela i Urix på Lørdag. Mons Lie gjør i Klassekampen i slutten av mai venezuelanerne til statister i deres egen tragedie.

Skuespiller og litteraturviter Ane Hoel siterer forfatteren Mario Benedettis reaksjon på kuppet i Chile i 1973: «Vi (sic!) latin-amerikanere har ikke europeernes iskalde evne til å betrakte verden gjennom forstå-seg-på-ernes likegyldige blikk. Så lenge Latin-Amerika er en vulkan, så lenge halvparten av folket her er analfabeter, så lenge sulten er den sterkes våpen, så lenge USA finner det i sin rett å utpresse, invadere, blokkere og myrde...».

Hoel var del av en generasjon norske venstreradikale som på 1970-tallet kritiserte USA og Augusto Pinochets blodige militærkupp. Denne gruppa av latinamerikainteresserte ble preget av de chilenske flyktningenes traumatiske fortellinger. Norges ambassadør Frode Nilsen hjalp politiske flyktninger ingen andre land ville ta i mot. Mange av dem befant seg politisk langt til venstre for sosialdemokraten Salvador Allende.

Men den revolusjonære retorikken om sosial omfordeling handlet kun om å hvelve himler over chavist-elitenes egen grådighet, vanstyre og brutalitet. Chavistene kunne med oljeinntektene de disponerte ha gjort Venezuela til en latin-amerikansk, sosialdemokratisk og bærekraftig velferdsstat.

I Benedettis sitat nevnes den store analfabetismen i Latin-Amerika. Den er vesentlig redusert siden 1973, men er fortsatt vesentlig. Chavismen ødela Venezuelas demokrati. Hugo Chávez fikk samtidig eneveldig makt han kunne ha brukt til å iverksette utdanningsreformer, som kunne ha hevet en hel generasjon av fattige til profesjoner av leger, advokater, teknologer, forskere, økonomer og ingeniører.

Befolkningen er utsatt for en humanitær krise som chavismens vanstyre har forårsaket og økonomiske sanksjoner har forsterket. Chavistene bruker nettopp «sulten som den sterkes våpen», for å holde på makten overfor egen befolkning; Benedettis 50 år gamle sitat passer godt til å beskrive hvordan de kontrollerer fordeling av de knappe matvarene som er tilgjengelig.

Ane Hoel hevder Venezuela er «episenter i imperialismens angrep». Det er ikke USA, men Cuba og Kina som er de reelle imperialistene i militærdiktaturet Venezuela. . Cubas militærrådgivere i landet gir ekspertise i å undertrykke og overvåke befolkning, opposisjon, demonstranter og politiske fanger. Det siste året har Latin-Amerikas dødsskvadroner gjenoppstått i form av regjeringstro paramilitære grupper, colectivos og spesialstyrker, som massakrerer fattige i Caracas.

Hoel nevner en demonstrasjon i Oslo mot Oslo Freedom Forum med slagordet «Hands off Venezuela». Kun én av demonstrantene var venezuelaner, ifølge venezuelanere i Norge. Resten var norske chilenere og cubanere. Hoel kunne ha spurt cubanere i demonstrasjonen hva cubanske militærrådgivere i Venezuela gjør der, eller chilenerne i demonstrasjonen om dødsskvadronene på 1970-tallet.

Hvem er det som inkluderes i Ane Hoels latinamerikanske «vi»? Dersom hun og andre norske venstreradikalere i hennes generasjon interesserer seg for hva venezuelanere tenker og føler om hva som skjer i Venezuela ikke i forrige århundre, men nå, så kan de henvende seg til organisasjonene dannet av venezuelanere i Norge, som «Den venezuelanske foreningen i Norge» og «The Norwegian Venezuelan Justice Alliance».

Henrik Ibsens helt Doktor Stockmann sier i «En folkefiende» at en sannhet varer i 20 år. De som klamrer seg til sannheter fra forrige generasjon, risikerer å møte seg selv i døra.

Svein Mortensen første tilsvar:

"Jan Jørgen Skartveit mener i kronikken Sannheter fra 1970-tallet (Klassekampen 23. juli) at Ane Hoel, ved å ta avstand fra USAs sanksjoner mot Venezuela i virkeligheten støtter et militærdiktatur som undertrykker de fattige i landet. I hele sin kronikk tar ikke Skartveit standpunkt til USAs sanksjoner mot Venezuela. Han er bare opptatt av at den internasjonale venstresida har et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, som er påpekt av professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Skartveit plukker ut det han syns passer, og nevner ikke i det hele tatt Landers standpunkt til USAs sanksjoner mot Venezuela."

I det samme intervju som Skartveit henter litt fra, sier Lander: «I en politikk preget av ekstrem kynisme, forverrer den amerikanske regjeringen samtidig en allerede alvorlig situasjon for befolkningen ved å kvele den venezuelanske økonomien, med en kostnad på titalls milliarder dollar, og tilbyr noen få millioner dollar i ‘humanitær hjelp’ for å lindre den samfunnsøkonomiske krisen den aktivt bidrar til. Disse to motstridende sidene – – Maduro-regjeringen med støtte fra de væpnede styrkene, og nasjonalforsamlingen med støtte fra USA, inkludert trusselen om væpnet inngripen – beveger sakte landet mot randen av krig» (min oversettelse).

Mortensen siterer så mye av det Lander har skrevet av kritikk av USA. Mortensen avslutter så:

"Dette viser kanskje at USA prøver å styre det som skjer i Venezuela. Som Skartveit sier, hevder Henrik Ibsens helt Doktor Stockmann i «En folkefiende» at en sannhet varer i 20 år. De som klamrer seg til sannheter fra forrige generasjon, risikerer å møte seg selv i døra. Men, de som gjør som Skartveit, og klamrer seg til halvsannheter fra i dag risikerer å ikke komme til døra."
 

Mitt tilsvar til Svein Mortensens svar til meg på kronikken.

Anti-amerikanske skylapper!

I Svein Mortensens svar 6. August på min kronikk fra 23. Juli vil han diskutere det han mener er hovedårsaken til tragedien Venezuela, USAs utenrikspolitikk. Hovedårsaken er tvertimot chavismen.

Min kronikk handlet om hvorfor en generasjon av venstreradikale ikke vil akseptere at chavismen er hovedårsaken til krisa i Venezuela, og hvorfor de insisterer på at USA er årsaken til alt som er galt i Venezuela.

Norske venstreradikale ble på 70-tallet politisk sosialisert i skyggen av USAs utenrikspolitikk i Latin-Amerika, som de med rette opplevde som ”imperialistisk”. Nå utgjør de den politiske bevegelsen som forsvarer Venezuela mot USAs intervensjonisme. De benekter og bortforklarer Chavistenes ansvar for Venezuelas humanitære katastrofe.

Utgangspunktet for debatten var Benedicte Bull og Antulio Rosales kronikk om sanksjoner mot Venezuela og årsaker til Venezuelas humanitære katastrofe. Forskerne påpekte at den økonomiske krisa tok til i 2012, ”lenge før”, (2014), de økonomiske sanksjonene ble innført. Ane Hoel og Mons Lie angrep forskerne for ikke å mene at sanksjonene var hovedårsaken til Venezuelas krise, og for å hevde at USA ikke var årsak til alt som går galt i Venezuela.

I min kronikk skrev jeg at befolkningen var utsatt for en humanitær katastrofe chavismens vanstyre har forårsaket, ”og økonomiske sanksjoner har forsterket”.

Mortensen bagatelliserer Cuba, Russland og Kinas innflytelse i Venezuela. Kina har lånt Venezuela rundt 70 milliarder dollar. Opp mot 80 % av oljeproduksjonen går nå til å betale gjeld til Kina og Russland. Kinesisk teknologi har ytterligere effektivisert chavist-regimets klientellisme, evnen til å knytte politisk lojalitet opp mot velferdsgoder. ”Fedrelandskortet” gjør sult til politisk våpen. Identitetskortet avgjør fordeling av knappe offentlige goder og registrerer internett-aktivitet og stemmegiving ved valg.

Venezuelas billigsalg av olje til Cuba i bytte mot militært- og helsepersonell tjente et bankerott Castro-regimes økonomiske og utenrikspolitiske interesser. Venezuelas enorme inntekter, landets ”oljefond”, kunne i stedet ha reformert utdanningssystemet i Venezuela, også for helsepersonell. Cubas innflytelse og kontroll innen militæret og etterretningen i Venezuela, særlig siden 2007, har blitt påpekt av bl.a. Economist, Washington Post og Caracas Chronicles.

Cuba har lært venezuelanske fengselsmyndigheter hvordan skape frykt i befolkningen ved ”sirkulasjonsprinisppet”, i følge menneskerettighetsforkjemper og advokat Alfredo Romero i Foro Penal. Organisasjonen gir fri rettshjelp i et Venezuela der rettstaten er avskaffet. Flere tusen politiske fanger sitter kort tid i fengsel under uakseptable soningsforhold uten lov og dom. Få sitter lengre tid i fengsel. Antallet politiske fanger varierer jevnlig mellom 100 og 1000, men mange tusen får etter hvert erfaringer fra fengsel, som de vil formidle til familie og bekjente. Slik spres frykt i befolkningen.

Ser ikke generasjonen fra 70-tallet likhetene mellom Pinochets og chavistenes militærdiktatur?

Svein Mortesen svarer i sitt siste tilsvar mer om hva USA og Trump gjør. 

"I stedet for å prøve å se på virkeligheten i utviklinga i Venezuela, fortsetter lektor Jan Jørgen Skartveit å psykologisere over " hvorfor en generasjon venstreradikale ikke vil akseptere at chavismen er hovedårsaken til tragedien Venezuela". Han bidrar ikke med et eneste pip om USAs rolle i Venezuela siden HUgo Chavez ble valgt første gang, ei heller om USAs partnere i landet."

Mortensen argumenterer så videre i tråd med chavist-regjeringens egen argumentasjon. Det er alle som har motarbeidet chavistene som har skylden for at det er gått galt i Venezuela, "store deler av overklassen" og USA. Mortensen trekker så frem offentliggjort amerikansk militær planlegging fra et nettsted: voltairenet.org, som skal vise at USA har planlagt alt som skjer i Venezuela.

Men så fikk jeg altså ikke min sluttreplikk på trykk, som jeg har trykket til å begynne med i teksten.