Norsk Latin-Amerika-forsker om demokrati og diktaturer.

Latin-Amerika-forsker Benedicte Bull kommenterer i Klassekampen 21. mai chavistenes svekkelse av demokratiske institusjoner. «Det som opprører meg særlig er at det i stor grad var venstresida i Latin-Amerika som kjempet mot diktaturene og sørget for demokrati. Nå virker det som om Maduro med sin krigsretorikk mener han har rett til å sette alt dette til side.» Bull uttrykker i intervjuet også at et regjeringsskifte må til i Venezuela, fordi «chavistene har styrt i 17 år, og alle land trenger utskiftninger».

Benedicte Bull, Professor i Professor ved Senter for
Utvikling og Miljø ved Universitet i Oslo.

 

Castro-dynastiet har med sin «revolusjonære» krigsretorikk og forakt for demokrati og menneskerettigheter styrt på Cuba i 57 år. Burde Benedicte Bull og andre Latin-Amerika-forskere begynne å stille seg mer kritiske til det cubanske totalitære diktaturet, eller skal de vente til den cubanske økonomiske og politiske modellen kollapser den også, før de tydeligere toner flagg for demokrati og menneskerettigheter på Cuba?

 

Norske Latin-Amerika-forskere bør begynne å interesse seg mer for cubanske uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og opposisjonelle politikere på Cuba. De må gjerne fortsette å samarbeide med regime-tro akademikere på Cuba, men de bør også i større grad søke utfyllende informasjon om hva som skjer på Cuba utenfor Castro-regimets sirkler.

 

Den uavhengige cubanske journalisten Pedro Moran har sagt om Cuba: «Likheten er en løgn. Eliten på Cuba lever det samme livet som eliter i kapitalistiske land. De har flere biler, luksuriøs mat, flotte klær og tjenere.»

 

I et sammenlignende perspektiv fremstår det som om eliten rundt Castro-dynastiet har inntatt det som i europeisk målestokk er en middelklassetilværelse, mens majoriteten av befolkningen har forblitt i en tilværelse preget av fattigdom. De cubanske kommunistene har kanskje en gang trodd at hvis de trodde tilstrekkelig på revolusjonen, så ville de lykkes i å heve hele befolkningen opp i den middelklasse-tilværelsen de selv som kommunistisk avantgarde, nøt godt av. Politisk indoktrinering i utdanningsinstitusjoner og ensrettete medier, overvåking ved nabolagskomiteer, et «Stasi-lignende» hemmelig politi, angiveri og vilkårlig rettspraksis, var kanskje ment å vare i en midlertidig fase, men som så ble permanent?

 

Cuba er ingen rettsstat, men en politistat. I et demokratisk system holdes utøvende, lovgivende og dømmende makt atskilt. Fraværet av en rettstat på Cuba rammer både opposisjonelle og vanlige mennesker. Kun USA har på den vestlige halvkule en større andel av befolkningen i fengsler. I 1958 under diktatoren Batistas styre hadde Cuba 14 fengsler og en samlet fangebefolkning på rundt 4 000. I dag er antallet fengsler på Cuba 250 og fangebefolkningen har økt til 100 000, i følge den opposisjonelle juristen Raul Risco fra Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP.

 

Antallet politiske fanger på Cuba lar seg tallfeste, men det er krevende. Mange som har drevet politisk virksomhet blir arrestert for svartebørshandel, en virksomhet regimet ser mellom fingrene med at cubanere utfører i en økonomi, som ikke fungerer. De som driver med politikk blir arrestert for det regimet av nødvendighet aksepterer at alle driver med. Regimet fabrikkerer også anklager om ordensforstyrrelser, som i realiteten er ulovlige demonstrasjoner, eller de fabrikkerer falske anklager for å fengsle de som driver med politikk.

 

Heller ikke for den delen av befolkningen som ikke deltar i politisk virksomhet som utfordrer kommunistpartiets maktmonopol, eksisterer noen rettsstat. Det generelle strenge straffenivået og den vilkårlige rettspraksisen er en måte diktaturet undertrykker og skremmer befolkningen fra å utfordre Castro-dynastiets makt», hevdet journalisten Pedro Moran.

 

Laritza Diversent, leder av Cubalex, jurist og menneskerettighetsaktivist,
på besøk i Oslo under Oslo Freedom Forum 22-25 mai 2016.

Laritza Diversent fra den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold.

 

Den cubanske befolkning har opplevd 57 år med nepotisme, vanstyre, korrupsjon, et vilkårlig rettssystem, undertrykkelse, diskriminering, og fravær av demokratiske rettigheter, kritisk presse og ytringsfrihet.  Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

 

Vil de norske Latin-Amerika-forskerne kjenne sin besøkelsestid og ta kontakt med Laritza Diversent og andre opposisjonelle cubanerne som vil være til stede ved Oslo Freedom Forum, som blir arrangert i disse dager i Oslo, 22-25 mai?

Naiv dugnad for cubansk næringsliv.

Eliten rundt Castro-dynastiet fører først og fremst en politikk for å ivareta elitens egne politiske og økonomiske privilegier. Vegard Bye og Kjell Ove Hatlem oppfordrer i Dagens Næringsliv 26, april norsk næringsliv, norske politikere, frivillige organisasjoner og norske akademikere til å slutte opp om en dugnad for Cuba. Bye og Hatlem fremstiller dugnaden som et ønske om å hjelpe den fattige cubanske befolkningen. Dugnaden mener de to vil kunne hjelpe regimet i å hindre utviklingen av de økte sosiale forskjellene økende bruk av markedsmekanismer på Cuba vil føre til. Bye og Hatlem er naive i deres fremstilling av diktaturets erklærte intensjoner og dets poltikk, samtidig som de underslår viktige fakta i sin fremstilling av hva som skjer på Cuba. En norsk politikk som ikke forholder seg til den cubanske befolkningens demokratiske rettigheter og menneskerettigheter, tjener først og fremst regimets ønske om å beskytte regimets politiske og økonomiske privilegier, på bekostning av befolkningens interesser. Regimet har forsikret at demokratiske reformer ikke vil bli gjennomført.

Castro-regimets ledere har i etterkant av Barack Obamas besøk i mars økt den fiendtlige retorikken mot USA og økt undertrykkelsen av opposisjonelle. Under Kommunistpartiets kongress 16-19 april karakteriserte Raul Castro USA som «fienden» og storebror Fidel kritiserte Obama for ikke å ha forstått at rasismen ble avskaffet med revolusjonen. Den 85-årige visepresidenten, Machado, ble gjenvalgt av kongressen. Utenriksminister Bruno Rodriguez beskyldte Obama for å ha ledet et fiendtlig angrep og for å ha brukt retorikk om små selvstendige næringsdrivende som dekke for å bane veien for imperialistisk storkapital. Mener de dominerende strømningene i kommunistpartiet at det er de små selvstendige økonomiske aktørene som skal gjøre de store investeringene på Cuba, som blir nevnt av Bye og Hatlem? Er utenriksministerens uttalelser uttrykk for politiske agendaer som handler mer om regimets overlevelse enn om å bedre den jevne cubaners hverdag? Regimet har forsikret at demokratiske reformer ikke vil bli gjennomført.

Obamas besøk og hans tale har skapt ønsker om mer frihet i den cubanske befolkning. Besøket har skapt tvil om riktigheten av regimets store fortelling om USAs onde imperialisme som forklaringen på alle problemer på Cuba. Bølgene Obamas besøk har skapt gjør regimet usikre på egen maktposisjon. Regimet har derfor iverksatt økt undertrykkelse, og ikke bare overfor opposisjonelle, men også blant de av regimets støttespillere som har tatt Rauls løfter om endring og reformer på alvor. En professor i økonomi ved Universitet i Havanna, som kritiserte regimet for å ha vært for langsomme til å gjennomføre de vedtatte økonomiske reformene, har blitt sparket fra sin stilling. Undertrykkelsen av opposisjonelle har økt. I mars utførte politiet på Cuba 1416 kortvarige arrestasjoner av politiske grunner, og i april 1380. Når Bye og Hatlem fremhever hvordan Raul «egentlig» ønsker å få fortgang i reformene, så lar de seg lure av regimets dobbelt-kommunikasjon.

Obama har siden desember 2014 ført en forsonende politikk der økonomiske konsesjoner ikke har blitt ledsaget av krav om mer demokrati og respekt for menneskerettigheter. Har likevel Obama lyktes i å ta fra regimet muligheten for fortsatt å kunne bortforklare eget vanstyre, korrupsjon og undertrykkelse med trusselen fra imperialistmakten USA og «blokaden», som regimets og dets tilhengere foretrekker å kalle embargoen.

Hvor stor effekt har embargoen hatt siden den ble innført i 1960? Bye og Hatlem påpeker at Cuba importerer tre fjerdedeler av maten de konsumerer. De nevner ikke at mye av maten som blir importert kommer fra USA, som er Cubas tredje største handelspartner. Bye og Hatlem nevner at matvareimportøren Cuba har mye fruktbar jord som ligger ubenyttet. Bye og Hatlem nevner ikke at Cuba før revolusjonen hadde et effektivt landbruk og en økonomi som var blant de mest utviklete i Latin-Amerika. Bare i Argentina blant landene i Latin-Amerika, konsumerte befolkningen mer kjøtt per innbygger. Før revolusjonen var det store sosiale ulikheter på Cuba, slik det også er i det revolusjonære Cuba, der «noen er likere enn andre». Uavhengige cubanske journalister har de siste årene brutt den totalitære statens informasjonsmonopol. Fri, men på Cuba ulovlig presse, har spredd filmsnutter og reportasjer der slum, hjemløse og politiets brutale behandling av hjemløse er blitt dokumentert.

Hvorfor har ikke landet regimets tilhengere hevder har et så fantastisk utdanningsvesen klart å organisere produksjon av landbruksprodukter, som kunne gjøre landet selvforsynt? Hvorfor har ikke den høyt utdannete cubanske befolkningen klart å produsere varer de kunne ha handlet med andre land enn USA, andre land i Latin-Amerika, og med land som Kina?

Regimet hevder revolusjonen har gjort cubanere frie og selvstendige. Det revolusjonære Cuba har imidlertid først og fremst forsøkt å gjøre seg utenrikspolitisk interessante for å finne allierte regimer de kunne de kunne basere seg på økonomisk støtte fra. Strategisk spill på anti-amerikanisme gjorde Cuba attraktive for og deretter økonomisk avhengige, først av Sovjet under den kalde krigen, så fra 90-tallet, av Venezuela.

Pablo Diaz Espì

Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier etter å ha sluppet til mer markedskrefter. På Cuba har imidlertid utenlandske næringsinteresser inntatt en avventende holdning i forhold til å investere i et korrupt land med manglende lovgivning rundt eiendomsrett og lav kjøpekraft blant befolkningen.

For Castro-regimet er det viktig å ivareta en skjør lojalitet blant mellom-sjiktet i det kommunistiske statsapparatet, hevdet Pablo Diaz Espì, cubansk journalist i den uavhengige avisen «Diario de Cuba» på besøk i Norge under Oslo Freedom Forum mai 2015. De statsansatte på mellomledernivå tjener dårlig, og ser på nært hold generalenes og parti-toppenes korrupsjon. Deres lojalitet er skjør med et ineffektivt, korrupt statsapparat der nepotisme i større grad enn kvalifikasjoner gir forfremmelse. Mellomsjiktet nyter kun i beskjeden grad godt av de privilegiene de ser generaler og parti-topper nyter godt av. Denne gruppens lojalitet kan skifte, dersom en troverdig alternativ politisk elite kan evne å samle seg og utfordre eliten rundt Castro-dynastiet. For Castro-dynastiet er det viktig å hindre opposisjonen i å kunne samle seg og lansere et alternativt politisk prosjekt som kan vinne troverdighet i befolkningen og blant mellomsjiktet av ledere i den totalitære staten. Mellomlederne er foreløpig dels redde, og dels ser de det ikke som formålstjenlig å støtte, eller de har ikke full tillit til de opposisjonelle organisasjonene, hevdet Espì.

Pablo Diaz Espì

«Politikerne i Europa er blitt mer kyniske etter finanskrisen i 2008. De er mindre opptatt av menneskerettigheter og mer opptatt av investeringer for næringslivet», hevdet den uavhengige journalisten. Espì mente journalister og forskere burde se på omfanget av økonomisk støtte til organisasjoner med tilknytning til det kommunistiske statsapparatet og sammenligne med den begrensete økonomiske støtten som uavhengige organisasjoner har mottatt i tiden etter finanskrisen.

Bye og Hatlems oppfordring til dugnad fra norsk næringsliv og norske politikere bør stille betingelser til Castro-regimet om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter. Norge bør ikke bidra til å hjelpe Castro-regimet i å gjennomføre en politikk som kan sikre en bevaring av politiske og økonomiske privilegier eliten mener seg berettiget til.

Pablo Diaz Espì vil sammen med juristen og menneskerettighetsaktivisten Laritza Diversent, kunstneren Danilo Maldonado og en rekke cubanske opposisjonelle være til stede ved Oslo Freedom Forum 22-25 mai.