Sammenhengen mellom regimets menneskesyn og regimets stilltiende aksept for barneprostitusjon.

FNs ansvarlige for barns rettigheter og sosiale kår på Cuba, UNICEFs representant, Jose Juan Ortiz, uttaler at når han besøker andre fattige land i verden, så får han lysst til å gråte, men når han besøker Cuba får han lysst til å danse og synge av glede. Cuba er et totalitært diktatur. Kan man stole på at representanten fra FN også oppsøker steder, institusjoner og barn, som ikke regimet ønsker at representanten fra FN skal oppsøke og snakke med?

Cuba blir av mennesker med sympatier på radikal venstreside, men ikke bare dem, fremhevet som et land der helsevesen og utdanningsvesenet er tilgjengelig for alle, og hevdes å holde generelt en høy standard. Gitt Cubas generelle fattigdom synes det imponerende at Cuba, i følge FNs statistikker, synes å vise at Cuba skulle være et foregangsland innen helse og utdanning. På denne bloggen har jeg tidligere intervjuet de opposisjonelle Pedro Moran og Raul Risco om helsevesenet på Cuba. De hevder i likhet med andre opposisjonelle at helsevesenet regimet viser frem for utlendinger er forbeholdt eliten og utlendinger som kan betale for seg. http://immunidad.blogspot.no/2015/02/en-opposisjonell-om-helsevesenet-pa-cuba.html



Unicefs representant på Cuba,
Jose Juan Ortiz

Fødselsleger som har emigrert fra Cuba hevder Cuba jukser med statistikk. Flere emigrerte leger hevder bl.a. Cuba opprettholder en kunstig lav statistikk for spedbarnsdødelighet ved kreativ bruk av kategorien aborter. Cuba er et diktatur, som ikke tillater presse- og ytringsfrihet, fri forskning, verken fra uavhengige internasjonale forskere, internasjonale journalister eller fra cubanere. Normando Gonzalez Hernandez var en av flere uavhengige journalister som i 2003, under den «svarte våren» ble dømt til 20 år, og mange andre uavhengige journalister ble dømt til et tosifret antall år i fengsel for å ha skrevet i uavhengige aviser om korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet.


Nettverket av uavhengige aviser på Cuba, ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, har de siste årene skrevet artikler om nettopp korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet. Siden Obamas besøk på Cuba har det politiske politiet på Cubas forfølgelse og brutale trakassering av uavhengige journalister ved de uavhengige lokalavisene, økt i omfang og i brutalitet. De siste ukene har uavhengige journalister i ICLEP-nettverket i Havanna, Pinar del Rio, Santiago de Cuba, Matanzas, Mayabeque, Sancti Spiritu, Camagüay og Artemisa blitt banket opp, arrestert flere ganger for kortvarige tidsrom. PC’er, printere, minnepinner og annet produksjonsutstyr de uavhengige lokalavisene trenger, har det politiske politiet stjålet fra de uavhengige journalistene. Ingen fra det internasjonale samfunnet har vist interesse eller solidaritet med ICLEPs uavhengige journalister.

Er statistikken som viser at cubanske barn har det mye bedre enn fattige barn i andre fattige land, like lite til å stole på som statistikken som det totalitære diktaturet leverer til FN, som grunnlag for FNs statistikker for helse på Cuba? En FN-representant som påstår at han vil danse og synge Castro-regimets pris for regimets innsats for barna på Cuba, viser kanskje at han i alt for stor grad, lar Castro-regimet få bestemme hva han skal se og hva han ikke skal få se av virkeligheten på Cuba? Statistikk om helse og utdanning på Cuba, burde bli utsatt for den samme kritiske undersøkelser som fri forskning, presse- og ytringsfrihet, uavhengige journalister, garanterer for i andre land, som nettopp ikke har diktatoriske regimer ved makten.

Castro-dynastiet har i realiteten aldri skapt en bærekraftig økonomi eller foretatt strukturelle grep i økonomi og politikk, som på lang sikt kunne finansiere den helse- og utdanningspolitikken regimet har markedsført seg selv med internasjonalt. Cuba fikk under den kalde krigen sin av regimet i realiteten ikke bærekraftige økonomi, subsidiert av Sovjet. Etter Sovjets sammenbrudd på 1990-tallet, gikk Cubas ikke-bærekraftige, og av inkompetanse skakk-kjørte økonomi inn i en krisetid, «spesial-perioden». Fra 1999 var det Venezuela, som med billig olje subsidierte Cubas vanstyrte økonomi, og holdt Castro-dynastiet ved makten. De siste årene har så Venezuelas økonomiske krise tvunget Venezuela til å innstille sin rause subsidiering av Castro-regimet. På Cuba snakker nå regimet om en ny «spesial-periode light».


Unicefs representant på Cuba, Jose Juan Ortiz,
sammen med leder for Cubas nasjonalballett, Alicia Alonso.

Kan det være at det er idealene, ideene forbundet ved den cubanske kommunismen det er noe galt med? Har kritikerne av det kommunistiske diktaturet rett når de hevder at «kommunisme ikke fungerer»? Lenins teori om sosialistisk moral var som nevnt i forrige innlegg på bloggen, «Moralsk er det som tjener revolusjonen». Det som er moralsk riktig, er det som fremmer revolusjonen på best måte. Lenins tøyelige moralbegrep har hjulpet Castro-dynastiet til ved hjelp av overvåking, undertrykkelse og korrupsjon å definere revolusjonens interesser å være ensbetydende med å være hva som tjener den styrende elitens interesser.

Castro-regimets menneskesyn, slik det kommer til uttrykk når representanter omtaler meningsmotstandere, påpeker noe grunnleggende galt med idealene, ideene regimet forfekter. Regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, og rettferdiggjør slik overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Nazistene i Tyskland omtalte jødene som skadedyr og insekter. Regimet i Rwanda som legitimerte folkemord omtalte folkegrupper som «kakerlakker» og skadedyr. Stalins Sovjet omtalte meningsmotstandere som dyr, som ikke fortjente menneskelig behandling. Selv om Castro-dynastiets undertrykkelse ikke kan sammenlignes i omfang og brutalitet med nazistenes redselsregime, Stalins Sovjet og Rwandas folkemord, så er det likheter i hvordan regimet omtaler meningsmotstandere, og slik legitimerer umenneskelig behandling av meningsmotstandere.

Nepotisme, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Leder så Lenins tøyelige sosialistiske moralbegrep og regimets demonisering av politiske motstandere, til også å akseptere at «noen er likere enn andre», og at noen grupper av individer og enkeltindivider er regimet villige til å ofre for at revolusjonen skal overleve og eliten rundt Castro-dynastiet skal kunne få beholde makten? De barneprostituerte på Cuba er kanskje ikke «så like» som de «mer like» blant eliten, som får beholde makten ved revolusjonens overlevelse?

Noen linker til hva ulike internasjonale aviser har skrevet om barneprostitusjon på Cuba. Mange av disse linkene er resultatet av et tilfeldig søk, og således med unntak av den førte linken, ikke linker jeg har sjekket grundig. Andre som ønsker å skrive om tabuet, barneprostitusjon på Cuba, kan starte sin undersøkelse med å se på disse linkene.


https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html


http://www.huffingtonpost.com/salim-lamrani/cuba-the-united-states-an_b_5604799.html


http://gvnet.com/childprostitution/Cuba.htm


http://www.miamiherald.com/latest-news/article1948284.html


https://www.youtube.com/watch?v=QTNPXG56puw&app=desktop


https://www.youtube.com/watch?v=JO7d-YIe0DE

"Cuba er et paradis for pedofile!"



Jineterismo på Cuba

Den utbredte barneprostitusjonen på Cuba er en skyggeside ved det cubanske samfunnet, få ønsker å snakke om. Under mitt besøk på Cuba i juli hadde jeg en samtale med advokaten og menneskerettighetsforkjemperen Laritza Diversent  om barneprostitusjonen på Cuba. Jeg fortalte om en hendelse jeg hadde observert under et tidligere besøk på Cuba, og som er blitt beskrevet tidligere i et innlegg for over et år siden på denne bloggen. Slik ble hendelsen beskrevet:

I en småby som er populær blant skandinaviske turister så jeg en underlig trio en formiddag på en kafe i hovedgaten. Kafeen hadde høy prestisje og kunne sammenlignes med Samson på Majorstua i Oslo. En jente som så ut som en 13 årig utgave av modellen Noami Campbell hadde tatt med seg en jevnaldrende venninne på date med en mann i midten av 50-årene med europeisk utseende. De to jentene i 13-årsalderen spiste is, røyket sigaretter og snakket seg i mellom, mens den av forelskelse smilende og opprømte turisten satt og holdt den vakre, men umulig mer enn 13-år gamle jenta i hånden. Han forstod åpenbart ikke spansk. Det var vel derfor jenta hadde tatt med seg en venninne som lot seg friste av å bli spandert på is og sigaretter. Mannen i 50-årene satt og så drømmende og forelsket ut. Jeg så meg forskrekket rundt da jeg la merke til den underlige trioen. Ingen av de andre gjestene så ut til å reagere. Kelneren som var sønn av den hyggelige og i tettstedet respektable eieren av bed & breakfast der jeg bodde, reagerte med å slå blikket ned da blikket mitt, med en blanding av undring og indignasjon, møtte hans blikk. 

Etter å ha blitt fortalt om den her beskrevne hendelsen, var Diversent ikke overrasket over den beskrevne episoden, men syntes å undre seg over min overraskelse over forekomsten av barneprostitusjon på Cuba. Men jo, hun forstod at det for meg var overraskende og underlig at barneprostitusjon foregikk så åpenlyst.

«Det meste av turismen til Cuba er sex-turisme. Og Cuba er et paradis for pedofile», bemerket Laritza Diversent. Jeg spurte henne om min oppfatning om at frykten for å skremme vekk sex-turister generelt var en viktig grunn til at cubanske myndigheter så gjennom fingrene med barneprostitusjon. Menneskerettighetsjuristen forklarte at manglende lovverk mot seksuell utnytting av barn, gjorde det vanskelig å påføre straff for seksuelle overgrep mot mindreårige. Cuba har underskrevet FNs konvensjon mot seksuelt misbruk av barn og barneprostitusjon. Men Cuba har ikke inkludert denne konvensjonens innhold i det cubanske lovverket. For voksne å ha sex med mindreårige, er i realiteten ikke kriminelt på Cuba. Voldtekt av mindreårige og vold mot barn er imidlertid straffbart. Diversent antydet en form for seksuell lavalder på rundt 12 år, men jeg er usikker på om hun mente denne grensen var lovfestet eller uformell. Pedofile menn som ble arrestert mistenkt for seksuell utnyttelse av barn, ville kunne få aksept av politi og andre myndighetspersoner for at sexen var frivillig og at jenta hadde «kropp som en kvinne», altså var moden kroppslig for alderen, hadde «cuerpo de mujer».


Laritza Diversent, leder av Cubalex.

 

Jeg spurte Diversent om jeg så hadde forstått dette riktig. Var det slik at dersom jeg som far til en mindreårig datter, opplevde at min datter kom hjem etter å ha blitt utnyttet seksuelt, så ville jeg ikke kunne ha håp om hjelp fra det cubanske rettsvesenet? Diversent fant mitt tenkte eksempel underlig og fant grunn til å presisere at, som regel, så ville foreldre være støttende til at datteren inngikk en seksuell forbindelse med en voksen mann. Foreldrene ville ofte være «med på det». Menneskerettsforkjemperen presiserte at Cubalex ønsket å arbeide med å bekjempe barneprostitusjon, men at de ikke hadde noen saker av en slik karakter, da de som deltok i slik virksomhet sjelden hadde interesse av å anmelde slike forhold.

Er det så kanskje seksuelt anarki med ekstremt liberale og seksuelt frigjorte styresmakter på Cuba? Er det kanskje slik at det revolusjonære Castro-dynastiet bejaer seksualitet i alle former på en progressiv måte, som moralsk snerpete nordboere som meg selv, ikke forstår? (Jeg har skrevet om vilkårene for homofil frigjøring og undertrykkelse av homofili på Cuba i et annet innlegg på denne bloggen). Jeg glemte imidlertid å nevne for Diversent hva den uavhengige journalisten Pedro Moran, som jeg intervjuet i juli 2011, fortalte meg om den strenge straffeanvendelsen overfor sedelighetsforbrytelser begått av cubanere overfor mindreårige.  Moran fortalte meg om flere tilfeller av vilkårlig rettspraksis og justismord ikke bare innen den rettspleien som er politisk, men også den rettspleien som gjelder narkotika og vinningskriminalitet, sedlighet eller andre former for «vanlig» kriminalitet. I byen Ciego de Avila, skulle en 20 år gammel mann ha forført en gutt på 13 år og en gutt på 14 år. 20-åringen skulle i følge Moran, ha blitt dømt til 40 år i fengsel. Moran påpekte om denne saken til meg, at selvfølgelig skulle seksuelt misbruk av barn straffes, men en straff på 40 år når det ikke ble utøvd vold, mente Moran var veldig strengt. Det cubanske rettssystemet er altså ingen rettsstat, er vilkårlig og har politisk slagside. Men rettssystemet straffer altså alle former for kriminalitet, også sedelighetsforbrytelser begått av cubanere, svært strengt.

Pedro Moran, uavhengig
cubansk journalist.

Hva forklarer så det vilkårlige rettssystemet på Cubas forskjellsbehandling av pengesterke, pedofile  utenlandske turister og vanlige cubanske pedofile? Laritza Diversent fortalte meg om en i Canada kjent pedofil, som hadde vært mye på Cuba. Cubanske myndigheter hadde ikke interessert seg for ham. På flyplassen vel hjemme i Canada, arresterte kanadiske myndigheter den pedofile mannen og fant minnepinner med barneporno med barn ned i 6 og 4 års alder. Diversent antydet mange europeiske land nok ikke var interessert i å etterforske sedlighetsforbrytelser utført av europeiske landsmenn på Cuba. Hun antydet myndigheter fra europeiske land hadde sine motiver for å ønske å unngå oppmerksomhet rundt europeeres sedelighetsforbrytelser. Jeg orket imidlertid ikke å stille flere spørsmål om dette, og jeg husker ikke om det var henne eller jeg som skiftet samtaleemne.

Forklaringen på cubanske myndigheters manglende vilje til hindre forekomst av barneprostitusjon er at siden turistindustrien er den eneste del av økonomien som fungerer, ser cubanske myndigheter seg nødt til å se gjennom fingrene også med de mer heslige sidene ved sexturismen på Cuba, har andre cubanske opposisjonelle forklart meg. Regimet frykter at de ved å slå ned på grovere former for prostitusjon vil komme til å skremme vekk negative, men likevel akseptable sider ved prostitusjonen, jineterismo, på Cuba blant menn og kvinner over seksuell lavalder.

Nepotismen, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Forekomsten av sexturisme og dens uønskete, men likevel stilltiende aksepterte sideeffekt, utbredt barneprostitusjon, bidrar til å styrke regimet økonomisk, og bidrar slik i dag til å opprettholde regimets makt på Cuba. Når alt som tjener revolusjonen, er moralsk, og det som tjener revolusjonen, er det som tjener Castro-dynastiets økonomiske og politiske interesser, så er også barneprostitusjon noe som tjener revolusjonen. Stilltiende aksept for barneprostitusjon, synes regimet å mene at tjener revolusjonen.


En link til Toronto Stars og El Nuevo Herald Tribunes reportasjer om barneprostitusjon på Cuba. https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html

Intervju med Laritza Diversent under Oslo Freedom Forum.

«Kan du tenke deg hvordan det må være å bli kastet på en celle med brukket kjeve, og ikke få noen form for medisinsk behandling, og så bli sittende alene i lang tid på isolat», spør jurist og menneskerettighetsaktivist Laritza Diversent.  


Laritza Diversent, jurist og menneskerettsaktivist.

Diversent er leder av Cubalex, som er en uavhengig menneskerettighetsorganisasjon. 22 personer arbeider i Cubalex, halvparten er leger og helsepersonell og halvparten er advokater. De har kontorer i Havanna og to andre byer på Cuba.

I følge Diversent, blir de politiske fangene dårlig behandlet på Cuba. Men enda verre, mener hun de vanlige fangene blir behandlet. De kan ikke appellere til miljøer utenfor fengselsportene. De blir utsatt for tortur, elektrisk behandling, nektet legebehandling, kastet ned trapper, får kjever knekt, og må sitte i flere dager i isolat uten legebehandling med ubeskrivelige smerter. Noen ganger kan det gå dager uten at de får mat, alene på isolat. Diversent ser den strenge behandlingen av vanlige fanger som en måte regimet opprettholder frykten i befolkningen, og slik hindrer befolkningen fra å tørre å utfordre regimets makt.

Juristen påpeker det absurde i at for de cubanske domstolene kan dyr bli verdsatt høyere enn menneskeliv. Hun har opplevd fanger som har fått lengre fengselsstraffer for å stjele og tyvslakte en ku, enn fanger som er blitt dømt for drap på mennesker.  (Synspunktet om at det urimelig strenge straffenivået er del av regimets strategi for å opprettholde sin absolutte maktposisjon, er blitt ytret av Pedro Moran og Raul Risco på denne bloggen i tidligere artikler.) Diversent hevder sultestreik er et våpen som ikke lenger bare politiske fanger bruker, men også vanlige fanger som i desperasjon ikke ser noen annen vei enn å sultestreike, for å prøve å få oppmerksomhet rundt overgrepene, som de blir utsatt for fra det cubanske fengselsvesenet.


Laritza Diversent, leder av Cubalex ,møtte Obama under den
all-amerikanske konferansen i Panama i april 2015.

Få internasjonale organisasjoner støtter Cubalex, og ingen organisasjoner fra de nordiske land. Den svenske ambassaden utveksler informasjon og har kontakt med Cubalex, men de fleste andre ambassader vil ikke ha kontakt verken med Cubalex eller for den saks skyld, andre opposisjonelle. På forespørsel påpeker ambassadeansatte at det er problematisk for dem å ha kontakt med organisasjoner som ikke er godkjent av landets myndigheter. Men slik Diversent rettmessig påpeker; om norske og andre diplomater ikke vil støtte Cubalex , så kunne de jo ha hatt kontakt med Cubalex eller andre opposisjonelle organisasjoner, og utvekslet informasjon med dem. Amnesty har imidlertid kontakt med Cubalex. Den amerikanske organisasjonen Endowment for democracy og OAS, organisasjonen av uavhengige amerikanske stater har også kontakt med Cubalex.

Under intervjuet jeg gjør med Laritza Diversent under hennes besøk på Oslo Freedom Forum 22-25 mai, spør jeg henne om rasismen på Cuba. Diversent forteller om de av afrikansk etnisk opprinnelse, «los afrodescendientes».  Afrikansk etnisk opprinnelse er ikke en akseptert kategori på Cuba. De afrikansk etniske – utgjør litt under 10% av befolkningen på Cuba, bor i de fattigste strøkene i byene. De er sosialt, økonomisk, politisk og kulturelt marginalisert. De blir utsatt for rasisme av politiet, av rettsvesenet og av fengselsvesenet.

Diversent hevder politiet på Cuba driver med rase-profilering, når de etterforsker forbrytelser. Kriminologisk forskningslitteratur om raseprofilering kjenner jeg personlig ikke til, men at dette er kontroversielt i demokratiske stater er velkjent. Et totalitært diktatur uten presse- og ytringsfrihet, der det ikke finnes fri forskning, fri presse, og der domstolene i likhet med de andre statsmaktene ikke er atskilt og uavhengige fra de andre statsmaktene, kan vanskelig unngå utstrakt maktmisbruk av politi, domstoler og fengselsvesen. (For ytterligere opplysninger om rasismen på Cuba, se annen artikkel på bloggen, eller artikkel skrevet av undertegnete i VG.)

Den partipolitisk uavhengige organisasjonen Cubalex blir av cubanske myndigheter behandlet som utenlandsk spionorganisasjon, og blir overvåket. Hun blir av myndighetene beskyldt for å være leiesoldat for imperialismen, «mercenario», en som mottar penger fra USA, og for å være terrorist. Motstanden den partipolitisk uavhengige menneskerettighetsaktivisten blir utsatt for, mener hun også handler om cubansk machismo, mannsjåvinisme. Cubanske menn liker ikke at kvinner utfordrer menns makt.

Diversent blir utsatt for utspekulerte svertekampanjer. Myndighetene sprer falske påstander om henne på internett. De fabrikkerte intriger mot henne basert på påstander fra medarbeidere som hadde flyttet til USA, deriblant Yassar Rojas, helsearbeideren og homo-aktivisten som ble intervjuet av undertegnete i fjor på Oslo Freedom Forum. (Intervjuet jeg gjorde med Rojas i fjor kan leses et annet sted på denne bloggen.) Myndighetene fremmet det hun hevder var fabrikkerte påstander om indre konflikter. Regimets politiske politi spredte fabrikkerte påstander om indre konflikter og hennes påståtte dårlige moral på digitale medier som på Cuba for de fleste cubanere er uten direkte tilgang til internett. Myndighetene refererte i korte nyhetsmeldinger til mer kunnskap på nettsteder som var utilgjengelige, siden internett var utilgjengelig for cubanere flest. Myndighetene fabrikkerte påstander om at Diversent, som er gift, skulle ha hatt en seksuell forbindelse med en mann hun ikke kjente.

Laritza Diversent var kritisk til Cuba Posible, som hun mente overhodet ikke utfordret regimets reelle makt. Hun beskrev Cuba Posible, miljøet som er den eneste organisasjonen på Cuba den norske regjeringen støtter økonomisk, som medspillere for regimet.

Norsk Latin-Amerika-forsker om demokrati og diktaturer.

Latin-Amerika-forsker Benedicte Bull kommenterer i Klassekampen 21. mai chavistenes svekkelse av demokratiske institusjoner. «Det som opprører meg særlig er at det i stor grad var venstresida i Latin-Amerika som kjempet mot diktaturene og sørget for demokrati. Nå virker det som om Maduro med sin krigsretorikk mener han har rett til å sette alt dette til side.» Bull uttrykker i intervjuet også at et regjeringsskifte må til i Venezuela, fordi «chavistene har styrt i 17 år, og alle land trenger utskiftninger».

Benedicte Bull, Professor i Professor ved Senter for
Utvikling og Miljø ved Universitet i Oslo.

 

Castro-dynastiet har med sin «revolusjonære» krigsretorikk og forakt for demokrati og menneskerettigheter styrt på Cuba i 57 år. Burde Benedicte Bull og andre Latin-Amerika-forskere begynne å stille seg mer kritiske til det cubanske totalitære diktaturet, eller skal de vente til den cubanske økonomiske og politiske modellen kollapser den også, før de tydeligere toner flagg for demokrati og menneskerettigheter på Cuba?

 

Norske Latin-Amerika-forskere bør begynne å interesse seg mer for cubanske uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og opposisjonelle politikere på Cuba. De må gjerne fortsette å samarbeide med regime-tro akademikere på Cuba, men de bør også i større grad søke utfyllende informasjon om hva som skjer på Cuba utenfor Castro-regimets sirkler.

 

Den uavhengige cubanske journalisten Pedro Moran har sagt om Cuba: «Likheten er en løgn. Eliten på Cuba lever det samme livet som eliter i kapitalistiske land. De har flere biler, luksuriøs mat, flotte klær og tjenere.»

 

I et sammenlignende perspektiv fremstår det som om eliten rundt Castro-dynastiet har inntatt det som i europeisk målestokk er en middelklassetilværelse, mens majoriteten av befolkningen har forblitt i en tilværelse preget av fattigdom. De cubanske kommunistene har kanskje en gang trodd at hvis de trodde tilstrekkelig på revolusjonen, så ville de lykkes i å heve hele befolkningen opp i den middelklasse-tilværelsen de selv som kommunistisk avantgarde, nøt godt av. Politisk indoktrinering i utdanningsinstitusjoner og ensrettete medier, overvåking ved nabolagskomiteer, et «Stasi-lignende» hemmelig politi, angiveri og vilkårlig rettspraksis, var kanskje ment å vare i en midlertidig fase, men som så ble permanent?

 

Cuba er ingen rettsstat, men en politistat. I et demokratisk system holdes utøvende, lovgivende og dømmende makt atskilt. Fraværet av en rettstat på Cuba rammer både opposisjonelle og vanlige mennesker. Kun USA har på den vestlige halvkule en større andel av befolkningen i fengsler. I 1958 under diktatoren Batistas styre hadde Cuba 14 fengsler og en samlet fangebefolkning på rundt 4 000. I dag er antallet fengsler på Cuba 250 og fangebefolkningen har økt til 100 000, i følge den opposisjonelle juristen Raul Risco fra Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP.

 

Antallet politiske fanger på Cuba lar seg tallfeste, men det er krevende. Mange som har drevet politisk virksomhet blir arrestert for svartebørshandel, en virksomhet regimet ser mellom fingrene med at cubanere utfører i en økonomi, som ikke fungerer. De som driver med politikk blir arrestert for det regimet av nødvendighet aksepterer at alle driver med. Regimet fabrikkerer også anklager om ordensforstyrrelser, som i realiteten er ulovlige demonstrasjoner, eller de fabrikkerer falske anklager for å fengsle de som driver med politikk.

 

Heller ikke for den delen av befolkningen som ikke deltar i politisk virksomhet som utfordrer kommunistpartiets maktmonopol, eksisterer noen rettsstat. Det generelle strenge straffenivået og den vilkårlige rettspraksisen er en måte diktaturet undertrykker og skremmer befolkningen fra å utfordre Castro-dynastiets makt», hevdet journalisten Pedro Moran.

 

Laritza Diversent, leder av Cubalex, jurist og menneskerettighetsaktivist,
på besøk i Oslo under Oslo Freedom Forum 22-25 mai 2016.

Laritza Diversent fra den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold.

 

Den cubanske befolkning har opplevd 57 år med nepotisme, vanstyre, korrupsjon, et vilkårlig rettssystem, undertrykkelse, diskriminering, og fravær av demokratiske rettigheter, kritisk presse og ytringsfrihet.  Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

 

Vil de norske Latin-Amerika-forskerne kjenne sin besøkelsestid og ta kontakt med Laritza Diversent og andre opposisjonelle cubanerne som vil være til stede ved Oslo Freedom Forum, som blir arrangert i disse dager i Oslo, 22-25 mai?

En opposisjonell om helsevesenet på Cuba



Hvilket helsevesen var det Michael Moore fikk se?

Den norske politikeren Jon Alvheim lovpriste i 2003 helsevesenet på Cuba og mente det var bedre enn det norske helsevesenet. Andre kjenner det cubanske helsevesenet fra dokumentarfilmen Michal Moore viste amerikanske kinogjengere, «Sicko». Forestillingene om det fantastiske helsevesenet for alle på Cuba bør nyanseres.

 

Pedro Moran Argûelles

Den uavhengige journalisten Pedro Moran Argüelles var en av de 75 politiske fangene fra den «svarte våren». Moran ble dømt til 26 år, selv om han som han selv sier, «aldri har gjort noe annet enn å skrive». Han slapp fri i 2012. Etter å ha fått adressen av en bekjent, oppsøkte jeg Pedro Moran i byen Ciego de Avila i juli 2012. Jeg ventet til det var blitt så sent kveld at jeg kunne anta at de fra det politiske politiet som hadde til oppgave å overvåke Pedro Moran, ikke lenger var på jobb.

Så banket jeg på døren i den leiligheten mannen i piratdrosjen mente svarte til adressen skrevet på lappen jeg hadde vist ham. (De offisielle, gule drosjene er det større sjanse for at rapporterer om mistenkelige passasjerer enn piratdrosjene.) Kvinnen som åpnet for meg var kona til Moran, Yolanda Nerey. Etter at jeg hadde forklart henne at jeg var en venn av en hun kjente godt, fikk jeg slippe inn i den trange leiligheten deres.



Hugo Chavèz besøker Fidel Castro på sykehuset i Havanna
forbeholdt eliten og utlendinger som kan betale for seg.

Moran kritiserte det han mente var myten om det gode helsevesenet på Cuba. «Helsesystemet er ikke så bra som de vil ha det til. elseLegene gjør det de skal dersom de kjenner deg eller blir betalt. Det gode helsesystemet er forbeholdt utlendinger som kan betale for seg og eliten, og det er ikke gratis», påpekte den uavhengige journalisten. Vanlige cubanere er i følge Moran henvist til et helsevesen som i prinsippet er gratis, men som mangler medisiner og andre nødvendige ressurser.




Helsevesen for vanlige mennesker

Andre opposisjonelle og andre mennesker på Cuba har fortalt om et helsevesen der familiene til de som er innlagt på sykehus selv må ta med mat til sine innlagte slektninger. Mat tiltenkt sykehus når aldri frem til pasientene p.g.a. korrupsjon. Mange sykehus er preget av manglende hygiene og rengjøring. Særlig skal sykehus i distriktene, i lengre avstand fra hovedstaden, være preget av manglende ressurser.

«Castro-regimets virksomhet med å bytte leger og helsepersonell med land som Venezuela og Brasil i motytelser for olje og andre økonomiske goder, har gjort at mange sykehus i distriktene blir drevet av kandidater», i følge den opposisjonelle juristen Raul Risco.



Cubanske delegasjoner med helsepersonell sendes for å
arbeide i fattige bydeler og på landsbygda i Venezuela. 

65-årige Moran hadde grå stær, en sykdom som var i ferd med å gjøre ham blind. For å kunne lese et papir jeg viste ham, måtte han holde papiret 15 centimeter fra øyet sitt. «Jeg har en venn som er lege. Han sier at enhver lege vil lett kunne diagnostisere sykdommen min. En operasjon burde heller ikke være vanskelig å få til. Men dersom vennen min gir meg en skriftlig diagnose, vet han at han vil miste jobben i det offentlige helsevesenet på Cuba», i følge Moran. «Ingen lege vil diagnostisere meg av frykt for å miste bevilgningen. Regimet vil hindre meg i å få operasjonen som kan sikre meg synet. Slik vil de tvinge meg å til å emigrere til et annet land der jeg kan få operasjonen jeg trenger».



Helsevesen for eliten og utlendinger som kan betale for seg.

Slik ville regimet kvitte seg med den 65-årige brysomme uavhengige journalisten og hindre ham i å fortsette å skrive artikler i uavhengige aviser på Cuba og i nettaviser utenfor Cuba. Moran skrev om brudd på menneskerettigheter og hvordan rettsikkerheten ble krenket på Cuba. PC’en hadde de tatt fra han. Han måtte skrive alt for hånd, og lese det han hadde skrevet opp på telefon til en person på et annet sted på Cuba. Vedkommende skrev det ned og sendte det elektronisk til Miami, der noen publiserte artiklene hans i en nettavis. Telefonen hans ble overvåket av det politiske politiet.

Kona til Moran, Yolanda Nerey, var til stede under samtalen om helsevesen og det vilkårlige rettsvesen Moran beskrev i artiklene sine. Nerey mente det bare er en minoritet blant cubanerne som støtter regimet. «Befolkningen er redde. Det er ikke alle som tørr å si det mannen min sier», tilføyde hun mens hun sendte et beundrende blikk bort på Pedro Moran, som slo øynene ned mens han et kort øyeblikk lyste opp i et smil. Pedro Moran rettet pekefingeren mot hodet sitt:

«Den reelle blokaden er ikke amerikanernes embargo, men den i cubanernes hode! Selv om de (regimet) gir utdanning og helse, som ikke er gratis, har de ikke rett til å fra cubanerne menneskerettigheter»

I 2013 ble restriksjonene for å reise inn og ut av Cuba gjort mindre strenge. I 2012 var det fremdeles slik at opposisjonelle som forlot landet ble nektet å komme tilbake. Siden 2013 er det lov for opposisjonelle å forlate Cuba, men likevel komme tilbake etterpå. Pedro Moran forlot imidlertid Cuba i 2013 og dro til USA der han skulle få sin operasjon og få starte et nytt liv med sin kone, i henhold til de opplysninger jeg har blitt gitt.