Den norske politikeren Jon Alvheim lovpriste i 2003 helsevesenet på Cuba og mente det var bedre enn det norske helsevesenet. Andre kjenner det cubanske helsevesenet fra dokumentarfilmen Michal Moore viste amerikanske kinogjengere, «Sicko». Forestillingene om det fantastiske helsevesenet for alle på Cuba bør nyanseres.
Hvilket helsevesen var det Michael Moore fikk se? |
Den norske politikeren Jon Alvheim lovpriste i 2003 helsevesenet på Cuba og mente det var bedre enn det norske helsevesenet. Andre kjenner det cubanske helsevesenet fra dokumentarfilmen Michal Moore viste amerikanske kinogjengere, «Sicko». Forestillingene om det fantastiske helsevesenet for alle på Cuba bør nyanseres.
Pedro Moran Argûelles |
Så banket jeg på døren i den leiligheten mannen i piratdrosjen mente svarte til adressen skrevet på lappen jeg hadde vist ham. (De offisielle, gule drosjene er det større sjanse for at rapporterer om mistenkelige passasjerer enn piratdrosjene.) Kvinnen som åpnet for meg var kona til Moran, Yolanda Nerey. Etter at jeg hadde forklart henne at jeg var en venn av en hun kjente godt, fikk jeg slippe inn i den trange leiligheten deres.
Hugo Chavèz besøker Fidel Castro på sykehuset i Havanna forbeholdt eliten og utlendinger som kan betale for seg. |
Legene gjør det de skal dersom de kjenner deg eller blir betalt. Det gode helsesystemet er forbeholdt utlendinger som kan betale for seg og eliten, og det er ikke gratis», påpekte den uavhengige journalisten. Vanlige cubanere er i følge Moran henvist til et helsevesen som i prinsippet er gratis, men som mangler medisiner og andre nødvendige ressurser.
Helsevesen for vanlige mennesker |
Andre opposisjonelle og andre mennesker på Cuba har
fortalt om et helsevesen der familiene til de som er innlagt på sykehus selv må
ta med mat til sine innlagte slektninger. Mat tiltenkt sykehus når aldri frem
til pasientene p.g.a. korrupsjon. Mange sykehus er preget av manglende hygiene
og rengjøring. Særlig skal sykehus i distriktene, i lengre avstand fra
hovedstaden, være preget av manglende ressurser.
«Castro-regimets virksomhet med å bytte leger og helsepersonell med land som Venezuela og Brasil i motytelser for olje og andre økonomiske goder, har gjort at mange sykehus i distriktene blir drevet av kandidater», i følge den opposisjonelle juristen Raul Risco.
Cubanske delegasjoner med helsepersonell sendes for å arbeide i fattige bydeler og på landsbygda i Venezuela. |
65-årige Moran hadde grå stær, en sykdom som var i ferd med å gjøre ham blind. For å kunne lese et papir jeg viste ham, måtte han holde papiret 15 centimeter fra øyet sitt. «Jeg har en venn som er lege. Han sier at enhver lege vil lett kunne diagnostisere sykdommen min. En operasjon burde heller ikke være vanskelig å få til. Men dersom vennen min gir meg en skriftlig diagnose, vet han at han vil miste jobben i det offentlige helsevesenet på Cuba», i følge Moran. «Ingen lege vil diagnostisere meg av frykt for å miste bevilgningen. Regimet vil hindre meg i å få operasjonen som kan sikre meg synet. Slik vil de tvinge meg å til å emigrere til et annet land der jeg kan få operasjonen jeg trenger».
Helsevesen for eliten og utlendinger som kan betale for seg. |
Slik ville regimet kvitte seg med den 65-årige brysomme uavhengige journalisten og hindre ham i å fortsette å skrive artikler i uavhengige aviser på Cuba og i nettaviser utenfor Cuba. Moran skrev om brudd på menneskerettigheter og hvordan rettsikkerheten ble krenket på Cuba. PC’en hadde de tatt fra han. Han måtte skrive alt for hånd, og lese det han hadde skrevet opp på telefon til en person på et annet sted på Cuba. Vedkommende skrev det ned og sendte det elektronisk til Miami, der noen publiserte artiklene hans i en nettavis. Telefonen hans ble overvåket av det politiske politiet.
Kona til Moran, Yolanda Nerey, var til stede under samtalen
om helsevesen og det vilkårlige rettsvesen Moran beskrev i artiklene sine. Nerey
mente det bare er en minoritet blant cubanerne som støtter regimet. «Befolkningen er redde. Det er ikke alle som
tørr å si det mannen min sier», tilføyde hun mens hun sendte et beundrende
blikk bort på Pedro Moran, som slo øynene ned mens han et kort øyeblikk lyste
opp i et smil. Pedro Moran rettet pekefingeren mot hodet sitt:
«Den reelle blokaden
er ikke amerikanernes embargo, men den i cubanernes hode! Selv om de (regimet)
gir utdanning og helse, som ikke er gratis, har de ikke rett til å fra
cubanerne menneskerettigheter»
I 2013 ble restriksjonene for å reise inn og ut av Cuba
gjort mindre strenge. I 2012 var det fremdeles slik at opposisjonelle som
forlot landet ble nektet å komme tilbake. Siden 2013 er det lov for
opposisjonelle å forlate Cuba, men likevel komme tilbake etterpå. Pedro Moran
forlot imidlertid Cuba i 2013 og dro til USA der han skulle få sin operasjon og
få starte et nytt liv med sin kone, i henhold til de opplysninger jeg har blitt
gitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.