Fjerde og siste del av intervjuet med Alfredo Romero

”Dersom Chavez virkelig hadde brukt de enorme inntektene han disponerte til å gjøre Venezuela til et sosialdemokratiske fyrtårn fullt av velutdannete leger, advokater, ingeniører, teknologer og industrialister, og virkelig løftet fattige og marginaliserte til utdanning og en bedre framtid, så skulle jeg også ha falt på kne og tilbedt Chavez”, sier jeg. ”Med så mye penger mellom hendene, hvorfor kunne de ikke bare gjort de riktige tingene?”, spør jeg.

Alfredo Romero og Foro Penal

”Det er vanskelig å forstå. Det har tatt meg lang tid å forstå hvor umettelig grådige disse menneskene er. Når de har mange millioner, så burde det jo være nok. Men det er det ikke for disse menneskene”, forklarer Romero engasjert og samtidig oppgitt. Han forteller om de han kaller ”los enfuchados”, mennesker som festet bort ungdomstiden i stedet for å anstrenge seg med utdanning eller hardt arbeid. De holder seg imidlertid inne med politiske ledere, og er nyttige for disse politiske lederne. Han kjenner personlig en ”enfuchado”, som ble eier av en bank og etterhvert et reiseselskap. Så fikk han monopol på reiser til et spesielt land, og ble etter hvert mangemillionær, takket være sine kontakter med det politiske miljøet. ”Disse menneskenes grådighet er umettelig. Når du har to elskerinner plassert i hver sin leilighet, hvorfor skal du ha enda to eller tre elskerinner i tilsvarende leiligheter? Hva skal du med så mange millioner, når du har så mange millioner fra før? De har virkelig fyllt lommene sine”, konkluderer Romero.

”Fordi det eneste disse grådige menneskene bryr seg om er penger, så er økonomiske sanksjoner så viktige. Sanksjoner som rammer dem økonomisk er det eneste språket disse menneskene forstår”, understreker Romero.

Romero forteller så en historie om den strenge faren hans. Romero var 8 år gammel og fant noen sedler på gaten. Han kom hjem og viste de stolt til faren sin. Faren ble rasende og skjelte ut guttungen. Faren insisterte på å følge lille Alfredo tilbake til stedet der han hadde funnet pengene og legge de tilbake. ”Faren min var en måteholden man som lærte meg viktige verdier”, avslutter Romero.

Jeg spør Romero om utdanning og om det jeg ser som den latin-amerikanske venstresidens manglende seriøse tilnærming til nødvendige utdanningsreformer, for både å skape langvarig, bærekraftig utvikling og for å hjelpe fattige og marginaliserte til et bedre liv.

Hvorfor har ikke Venezuela og chavistene benyttet seg av muligheten til å danne en sosialdemokratisk mønsterstat til inspirasjon for venstresiden i hele Latin-Amerika? I en tiårsperiode med økonomisk vekst virker det som venstresiden ved makten i mange land i Latin-Amerika ikke har satset skikkelig på utdanningsreformer. Hvorfor har de ikke det?

”I Venezuela satset man på utdanning, men ikke på den riktige måten”, forklarer Romero. ”Chavistene satset på ideologisering, på å ideologisk overbevise barn og ungdom, heller enn kvalitet i utdanningen”, utdyper menneskerettighetsforkjemperen.

Men trenger en befolkning som har vært gjennom et mareritt som kaoset under Chavez og Maduro en form ”moralsk helbredelse”? spurte jeg, og tenkte på bekymringer jeg har hørt fra cubanske opposisjonelle. De har bekymret seg for det moralske forfallet et halvt århundre med kommunisme, hykleri, løgner og frykt har forårsaket i cubansk befolkning, som de mener det vil ta minst en generasjon å komme over.

Foro Penal

Romero tenker imidlertid i svaret sitt på det praktiske i at noen må få erstatning for all mishandling og andre overgrep som har skadet dem, når jeg nevner ”moralsk helbredelse”. Romero utdyper: ”Å sørge for rettferdighet for ofre som har lidd, det skal vi i Foro Penal ta ansvar for å følge opp etter et eventuelt regimeskifte”.

Jeg skjønner at venezuelanere, slik Romero har påpekt tidligere i intervjuet, først må få til et regime-skifte, før venezuelanerne kan ta fått i de utfordringene som dukker opp i en komplisert gjenoppbygging av det venezuelanske samfunnet. Jeg forstår at det er utfordringer de vil vente med å tenke på til Maduro-regimet har blitt fjernet fra makten.

Hvorfor skjer det en revolusjon i Nicaragua akkurat nå?

Nicaragua har siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident.

Daniel Ortega var president også på 80-tallet. I 1979 fjernet en bred folkelig revolusjon et korrupt og brutalt diktatur ledet av familiedynastiet Somoza. Sandinist-bevegelsen kom til makten og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og måtte gi fra seg makten. Andre halvdel av 80-tallet snevret også et sandinist-styrt Nicaragua inn demokrati og rettigheter, men en USA-finansiert borgerkrig fikk da skylden for regimets undertrykkelse, forfølgelser og forsvinninger.

Flere hendelsen har ledet frem til protestene som startet 18. April i år. Sandinist-Regjeringens innleide bøller med stilltiende aksept fra politi, har tidligere år jevnlig trakassert og kuet demonstranter til taushet. Men denne gangen spredde demonstrasjonene seg. Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten har blokkert muligheten for å la motstand komme til uttrykk innenfor et autoritært politisk system. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Nicaragua er et lite land med 6 millioner innbyggere. Blant anerkjente menneskerettighets-organisasjoner varierer tallene på drepte i urolighetene mellom ca, 400 og 300. Regjeringen insisterer på at de riktige tallene er i overkant av 190, og fremhever at et tyvetalls politimenn er blitt drept. I tillegg kommer skadde og forsvunne. Selv ikke regjeringens egne tall, som få andre fester lit til, klarer å så tvil om at flertallet av de drepte og skadete i Nicaragua har vært ubevæpnete demonstranter. Hvorfor eksploderte den folkelige misnøyen i april i år?

Misnøyen har ulmet under familiedynastiet Ortegas korrupte, men tilsynelatende stabile styre. For tre år siden endte en streik blant gruvearbeidere i væpnete konfrontasjoner mellom gruvearbeidere og politi og militære. En rekke skogbranner i mars i år, som regjeringen manglet evne til å slokke, mobiliserte bønder og miljøvern-organisasjoner. Bønder og miljøvernerne hadde fra før av organisert seg mot Ortega-regimets prestisje-prosjekt, planen om å bygge en kanal gjennom Nicaragua, som skulle konkurrere med Panama-kanalen.

Økonomisk krise i Venezuela hadde satt stopp for økonomisk hjelp Ortega-regimet hadde gjort seg avhengig av. Venezuela som eksportmarked for nicaraguanske landbruksprodukter forsvant samtidig. Ortega hadde brukt økonomisk hjelp fra Venezuela til å smøre sine allierte, bygge familiens velstand og opprettholde sosiale programmer, som bevarte lojaliteten til utvalgte grupper blant de fattige.

Ortega-regimet møtte de nye økonomiske vanskelighetene med å foreslå reduserte pensjonsytelser. Pensjonister skulle få mindre, og næringslivet og arbeiderne måtte bidra mer økonomisk til trygdefondet. Investeringer og spekulasjon med midler fra pensjonsfondet, ble samtidig avslørt. Ortega-regimet konsulterte ikke de av lovforslaget rammete gruppene, før forslaget ble fremmet. Vedtaket ville påvirke gamle sandinistveteraner, som hadde kjempet mot Somoza på 70-tallet og mot Contras i borgerkrigen på 80-tallet. Skulle pensjonerte krigsveteraner akseptere at kommandant Ortega kuttet i trygda deres, når det ble så åpenbart at han forsøkte å etablere et like korrupt familiedynasti som Somoza, og som de alle hadde vært med og bekjempet?

Vedtaket utløste demonstrasjoner. Regjeringen sendte, som de hadde gjort så mange ganger før, innleide bøller, som trakasserte og banket opp demonstrantene. Bilder av gamle menn, som ble banket opp av bøller, gikk viralt på Facebook og andre digitale medier. I et land der eldre mennesker blir aktet, vekket bildene harme.

Digitale medier fratok regjeringen informasjonskontrollen. Regjeringens støttespillere eide de fleste TV-kanalene, som formidlet Visepresident Rosario Murillos budskap om ”Gud, kjærlighet og fred, som alle nicaraguanske familier ønsket”. Nicaraguanerne dokumenterte alt som skjedde med mobilkameraer, og la ut på Facebook. Regjeringspartiet forsøkte å opprette falske profiler, spre trusler og fake news. Facebook fjernet imidlertid falske profiler på facebook.

Demonstrasjonene spredde seg. Demonstrantene var i hovedsak ubevæpnete. Noen av demonstrantene maskerte seg, for ikke å bli gjenkjent og utsatt for represalier fra myndighetene, andre lot være. Demonstrantene lagde barrikader av brostein for å beskytte seg mot de paramilitære gruppene. Noen av demonstrantene var bevæpnet med hjemmelagde ildkastere, og noen få hadde enkle pistoler. Noen av urolighetene endte i brannpåsettelser og plyndring. Bilder fra mobilkameraer viste politiet som passivt så på maskerte som plyndret.

Regjeringssidens vanlige innleide bøller ble til bevæpnete, paramilitære grupper, som trakasserte, angrep og skjøt på de som i hovedsak var ubevæpnete demonstranter. De paramilitære angrep dels om dagen, men kom også om natten og arresterte mennesker de mente hadde deltatt i, eller støttet demonstrasjoner.

Statlige tjenestemenn ble tvunget til å ta side i konflikten. Politiet samarbeidet delvis med de paramilitære, og dels stod de og så på uten å gripe inn når de paramilitære angrep så godt som ubevæpnete demonstranter. Hadde politiet fått ordre om ikke å arrestere regjeringens innleide, maskerte bøller, eller forsøkte deler av en splittet politi-styrke å holde seg nøytrale?

Etterhvert som striden har blitt brutalisert, har også flere politimenn maskert seg. Regjeringstro kilder hevder politifolks familier blir utsatt for represalier av bevæpnete motstandere av regjeringen. Et tyvetall politimenn skal ha blitt skutt og drept.

Militæret synes å være splittet i forhold til konflikten, men opprettholder foreløpig en nøytral stilling. Militæret har en leder som erklærte at militæret ikke ville blande seg inn i det han så som en politisk strid. Om militæret som institusjon holder avstand til striden, mente likevel uavhengige medier at deler av militæret under hånden deltok på de paramilitære og politiets side. Kritiske medier kunne dokumentere at de paramilitære anvendte avanserte snikskyttervåpen, som man trengte avansert trening for å mestre. Kom snikskytterne fra de militæres rekker?

Leger og sykepleiere, som har behandlet skadete demonstranter, har mistet jobben. Flere leger og sykepleiere har insistert på ikke å respektere regjeringens forsøk på å nekte skadete demonstranter, av regjeringen omtalt som ”terrorister”, tilgang til sykehus og behandling fra helsepersonell. Samtidig kaller regjeringen verifiserte påstander fra menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonale medier om at demonstranter er blitt nektet tilgang til sykehus, for propaganda, løgner og fake news. Lærere blir presset til å sanksjonere studenter som har deltatt i demonstrasjoner.

Om politiet fortsatt er lojalt, og militæret dels står på sidelinjen, så har viktige alliansepartnere for Ortega, kirken og næringslivet, vendt seg mot sandinistlederen. Den katolske kirken forsøker ikke lenger å skape dialog, da prestene kritiserer regjeringen for ikke å reelt forhandle, men kun hale ut tiden, for å utmatte den sivile motstanden mot regimet. I løpet av juli ble flere prester trakassert av de paramilitære, og kirkebygg rasert. Ortega beskyldte deretter kirken være blant det han siden juli har begynt å kalle ”kuppmakere” - USA-imperialismen, høyresidens kapitalister, satanister (!), og internasjonale narkotika-karteller.

Næringslivet, som så lenge så seg tjent med det stabile styret Ortega ga dem, har også vendt seg mot ham. Den jevne årlige veksten på rundt 5% er erstattet av en økonomi i ruiner. Deler av næringslivet forlater Nicaragua, andre setter næringsvirksomhet på vent, sier opp ansatte og venter på bedre tider. Næringslivet har ikke tillit til at Ortega kan gjenskape stabilitet og ny vekst.

Arbeidsledigheten har økt. Blant vanlige nicaraguanere sprer den økonomiske nøden seg. Mange har emigrert. Fire måneder med økonomisk kaos betyr for mange tap av lønnsinntekter. Familier må bruke opp det storfamilien i løpet av de siste årene med økonomisk vekst, har klart å spare opp.

Med unntak av de sosialistiske landene, Cuba, Venezuela og Bolivia, så er alle latin-amerikanske land kritiske til Ortega-regimet og oppfordrer Ortega til å slutte å angripe ubevæpnete demonstranter. Representanter for FN, EU og OEA, de latin-amerikanske landenes organisasjoner, tilstede i Nicaragua, støtter ikke regjeringens fremstilling av virkeligheten, og kritiserer regjeringen for brudd på menneskerettigheter og bevæpnete angrep på ubevæpnete demonstranter, vilkårlige arrestasjoner, og forsvinninger.

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner understreker at det er de paramilitære støttet av politiet, som i hovedsak har våpen, mens demonstrantene med enkelte unntak i hovedsak er ubevæpnete. Paramilitære i ledtog med politiet har i løpet av de siste månedene hentet mennesker hjemme om natten, og bragt de til fengsler, utsatt dem for tortur eller latt dem bli forsvunne. Mange av de paramilitære og politiet har ”blod på hendene”, og frykter å bli straffet for overgrep, dersom Ortega skulle tape makten, og et rettsoppgjør bli gjennomført. På den andre siden frykter de som har deltatt i demonstrasjoner, eller hjulpet demonstranter eller andre av regjeringens motstandere ytterligere represalier, overgrep og vilkårlige rettsprosesser dersom Ortega-regimet på nytt får konsolidert makten.

Den tidligere geriljalederen har som strategi å hale ut tiden. Innsnevringen av demokrati, fjerning av rettsstat, omfattende korrupsjon og undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet og menneskerettigheter har imidlertid sammen med den ”revolusjonære bevisstheten” fra gamle sandinistveteraner og en ung befolkning podet inn med revolusjonære verdier gjort det krevende for den gamle geriljalederen Daniel Ortega å bevare makten for sitt familiedynasti. Kontrollen Ortega har over statlige tjenestemenn som politi og delvis i militæret, og som han prøver å etablere blant helsepersonell og lærere, kan hjelpe Ortega til på å befeste makten.

Et viktig spørsmål er om befolkningen tror Ortega vil kunne bringe fred, stabilitet og ny vekst, eller om de tror Ortega må vekk for at fred, stabilitet og ny vekst, på ny skal kunne prege Nicaragua. Rollen Facebook og digitale medier har spilt i å utfordre diktaturets informasjonskontroll vil bli stående som en advarsel til andre autoritære ledere i Latin-Amerika!

Norsk Latin-Amerika-forsker om demokrati og diktaturer.

Latin-Amerika-forsker Benedicte Bull kommenterer i Klassekampen 21. mai chavistenes svekkelse av demokratiske institusjoner. «Det som opprører meg særlig er at det i stor grad var venstresida i Latin-Amerika som kjempet mot diktaturene og sørget for demokrati. Nå virker det som om Maduro med sin krigsretorikk mener han har rett til å sette alt dette til side.» Bull uttrykker i intervjuet også at et regjeringsskifte må til i Venezuela, fordi «chavistene har styrt i 17 år, og alle land trenger utskiftninger».

Benedicte Bull, Professor i Professor ved Senter for
Utvikling og Miljø ved Universitet i Oslo.

 

Castro-dynastiet har med sin «revolusjonære» krigsretorikk og forakt for demokrati og menneskerettigheter styrt på Cuba i 57 år. Burde Benedicte Bull og andre Latin-Amerika-forskere begynne å stille seg mer kritiske til det cubanske totalitære diktaturet, eller skal de vente til den cubanske økonomiske og politiske modellen kollapser den også, før de tydeligere toner flagg for demokrati og menneskerettigheter på Cuba?

 

Norske Latin-Amerika-forskere bør begynne å interesse seg mer for cubanske uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og opposisjonelle politikere på Cuba. De må gjerne fortsette å samarbeide med regime-tro akademikere på Cuba, men de bør også i større grad søke utfyllende informasjon om hva som skjer på Cuba utenfor Castro-regimets sirkler.

 

Den uavhengige cubanske journalisten Pedro Moran har sagt om Cuba: «Likheten er en løgn. Eliten på Cuba lever det samme livet som eliter i kapitalistiske land. De har flere biler, luksuriøs mat, flotte klær og tjenere.»

 

I et sammenlignende perspektiv fremstår det som om eliten rundt Castro-dynastiet har inntatt det som i europeisk målestokk er en middelklassetilværelse, mens majoriteten av befolkningen har forblitt i en tilværelse preget av fattigdom. De cubanske kommunistene har kanskje en gang trodd at hvis de trodde tilstrekkelig på revolusjonen, så ville de lykkes i å heve hele befolkningen opp i den middelklasse-tilværelsen de selv som kommunistisk avantgarde, nøt godt av. Politisk indoktrinering i utdanningsinstitusjoner og ensrettete medier, overvåking ved nabolagskomiteer, et «Stasi-lignende» hemmelig politi, angiveri og vilkårlig rettspraksis, var kanskje ment å vare i en midlertidig fase, men som så ble permanent?

 

Cuba er ingen rettsstat, men en politistat. I et demokratisk system holdes utøvende, lovgivende og dømmende makt atskilt. Fraværet av en rettstat på Cuba rammer både opposisjonelle og vanlige mennesker. Kun USA har på den vestlige halvkule en større andel av befolkningen i fengsler. I 1958 under diktatoren Batistas styre hadde Cuba 14 fengsler og en samlet fangebefolkning på rundt 4 000. I dag er antallet fengsler på Cuba 250 og fangebefolkningen har økt til 100 000, i følge den opposisjonelle juristen Raul Risco fra Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP.

 

Antallet politiske fanger på Cuba lar seg tallfeste, men det er krevende. Mange som har drevet politisk virksomhet blir arrestert for svartebørshandel, en virksomhet regimet ser mellom fingrene med at cubanere utfører i en økonomi, som ikke fungerer. De som driver med politikk blir arrestert for det regimet av nødvendighet aksepterer at alle driver med. Regimet fabrikkerer også anklager om ordensforstyrrelser, som i realiteten er ulovlige demonstrasjoner, eller de fabrikkerer falske anklager for å fengsle de som driver med politikk.

 

Heller ikke for den delen av befolkningen som ikke deltar i politisk virksomhet som utfordrer kommunistpartiets maktmonopol, eksisterer noen rettsstat. Det generelle strenge straffenivået og den vilkårlige rettspraksisen er en måte diktaturet undertrykker og skremmer befolkningen fra å utfordre Castro-dynastiets makt», hevdet journalisten Pedro Moran.

 

Laritza Diversent, leder av Cubalex, jurist og menneskerettighetsaktivist,
på besøk i Oslo under Oslo Freedom Forum 22-25 mai 2016.

Laritza Diversent fra den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold.

 

Den cubanske befolkning har opplevd 57 år med nepotisme, vanstyre, korrupsjon, et vilkårlig rettssystem, undertrykkelse, diskriminering, og fravær av demokratiske rettigheter, kritisk presse og ytringsfrihet.  Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

 

Vil de norske Latin-Amerika-forskerne kjenne sin besøkelsestid og ta kontakt med Laritza Diversent og andre opposisjonelle cubanerne som vil være til stede ved Oslo Freedom Forum, som blir arrangert i disse dager i Oslo, 22-25 mai?

Obamas forsøk på å avslutte den kalde krigen med sitt Cuba-besøk. (Del 1 av 2)

Barack Obama forsøkte å sette et sluttkapittel for arven fra den kalde krigen i USAs forhold til Latin-Amerika, både med besøket på Cuba, og med det etterfølgende møtet i Argentina. Obama besøkte Cuba 20-22 mars, og holdt en tale der han påpekte mangel på ytringsfrihet, demokrati, organisasjonsfrihet, respekt for menneskerettigheter. Obama påpekte også rasisme og manglende likestilling på Cuba, i talen, og han holdt en pressekonferanse sammen med Raul Castro, der Castro ble overrumplet av en journalist og måtte svare på spørsmål om politiske fanger på Cuba. Alt dette er kjent også for nordmenn og norske avislesere.

Raul Castro forsøker å få Obama med på et bilde der de begge
markerer en form for seier sammen, men får ikke Obama med seg.

 

Obama ønsket å starte en nye epoke for USA i Latin-Amerika. Latin-amerikanske statsledere har gjennom årtier brukt USAs embargo og USAs politikk overfor Cuba som en anledning til å uttrykke latin-amerikansk enhet utad mot USA, og vise en kritisk holdning til USA for å minne om det mange land i Latin-Amerika, har sett som USAs imperialistiske politikk overfor regionen. Særlig krefter på venstresiden i Latin-Amerika, men også det politiske sentrum har kritisert USA for kontroversielt samarbeid med militærdiktaturer på høyresiden og disse regimenes drap og tortur på politiske motstandere, krenkelser av menneskerettigheter. Historikere har beskrevet hvordan CIA samarbeidet med militærdiktaturer gjennom den kalde krigen. I perioden før den kalde krigen, drev USA drev med kanon-diplomati og blandet seg inn i latin-amerikanske lands politikk og økonomi. Med initiativet for normalisering av forbindelser med Cuba, ønsker Obama å distansere seg fra en vanskelig historie, og starte en ny politikk med mer samarbeid med landene i Latin-Amerika.  

 

Obama besøkte rett etter å ha vært på Cuba, Argentina. At møtet i Argentina også skulle komme til å handle om å avslutte den kalde krigen er ikke like kjent for en norsk offentlighet. At møtet med den nyvalgte presidenten fra høyresiden etter over et tiår med venstreperonistene, ekteparet Kirchner ved makten, inneforstått var en markering av at tiåret med anti-amerikanske venstrepopulister ved makten i Argentina, Bolivia, Venezuela og Ecuador, var i ferd med å gå mot slutten, var nok ikke ukjent for norsk offentlighet. (Evo Morales ble nektet å stille til gjenvalg en siste gang om noen år, og Venezuela er på full mot sosialt, politisk og økonomisk kaos, og bare Raphael Correa synes foreløpig å evne å holde på makten en stund fremover). 

Obama og Mauricio Macri i under Obamas besøk i Argentina

 

 

Ved en tilfeldighet ble datoen Obama skulle ankomme Argentina datoen for et jubileum for militærdiktaturet i Argentina. Venstresiden i Argentina organiserte i forkant av møtet demonstrasjoner mot USAs president. Obama-administrasjonen forsøkte å blidgjøre venstrekreftene i Argentina og «legge ballen død», ved å love å offentliggjøre arkivene fra CIA om samarbeidet mellom CIA, amerikanske styresmakter og Videla-regimet i Argentina. Paven,som jo er argentinsk, lovet samtidig å frigjøre, gjøre tilgjengelig for forskere Vatikan-statens arkiver om samarbeidet mellom pavemakten og det argentinske militærdiktaturet, Videla-regimet. Den katolske kirken var en støttespiller for militærdiktaturene i Latin-Amerika på 70- og 80-tallet. Om det så ikke er sikkert at arkivene vil bringe fram så mye kunnskap som historikere ikke allerede har skrevet om, så er åpningen av arkiver i USA og i Vatikanstaten et viktig signal om åpenhet om hendelser fra fortiden som for mange var traumatiske.

 

Slik markerte Obama-administrasjonen og etterpå Pave-administrasjonen at dreiningen vekk fra venstrepopulisme til mer høyrepolitikk, mer markedskapitalisme og et mer USA-vennlig regime i Argentina, ikke ville innebære en tilbakevending til en polarisering lik den som oppstod under militærdiktaturet i Argentina. Den nye argentinske presidenten Mauricio Macri fikk en klar beskjed om at en eventuell reversering av åpenhet i Argentina om militærdiktaturets forbrytelser fra Macri-regjeringens side ikke ville bli akseptert verken av USA eller paven. USA under Obamas ledelse ønsker å legge den kalde krigen bak seg. Obama vil etablere en ny offensiv for samarbeid mellom USA og latin-amerikanske land, og da må USA distansere seg fra fortidens skygger fra den kalde krigen. Hvorfor blir ikke slike perspektiver, som er lette å få formidlet dersom man følger med på internasjonale medier, formidlet til norsk offentlighet?


Dette innlegget vil bli fulgt med en fortsettelse i neste innlegg, 25. april. Neste innlegget vil ta for seg hvordan både den radikale venstresiden i Latin-Amerika og norske Cuba-forskere og norske journalister ikke vil anerkjenne uavhengige journalister, demokrati- og menneskerettighets-aktivister, men synes å ha latt seg forlede av propaganda-geniet Fidel Castro i hans fremstilling av det totalitære regimets kritikere.  

Del tre av et kritisk perspektiv på Cubas destruktive innflytelse i Latin-Amerika.



Nicolas Maduro - President I Venezuela.

Alt for mange norske forskere og norske journalister alt for lenge har vært blinde på venstre øye. De har manglet evne til å vurdere kritisk elitene på den radikale venstresiden i Latin-Amerika og deres bruk av en venstreradikal retorikk for å oppnå makt og sosiale fordeler. Retorikken om «sosial revolusjon», sosial rettferdighet, radikal omfordeling og kamp for de fattiges rettigheter, har gitt elitene makt og økonomiske fordeler til egne grupperinger innen middelklassen.   

Politikere gjør bruk både av politisk analyse og politisk retorikk. Begge deler hører med i den politiske virkelighet og i all debatt om politikk. Gode politikere behersker både analyse og retorikk, og de er seg bevisst når de driver med analyse og når de driver med retorikk. Forskere som analyserer politikk og økonomi, må evne å se forskjell på analyse og retorikk. Forskere som tror politikere driver analyse når de driver med retorikk, de ender med å formidle retorikk som om det er analyse.

Majoriteten av akademikere som forsker på Latin-Amerika har vært gode til å påpeke avstand mellom retorikk og politisk praksis og virkelighet i bedømmelsen av den politiske høyresiden i Latin-Amerika. Majoriteten av Latin-Amerika-forskere i Norge har imidlertid i liten grad påpekt spriket mellom politisk retorikk og politisk praksis blant venstre-autoritære regimer og militærdiktaturer som bekjenner seg til venstreradikal, revolusjonær retorikk. Er det forskernes egne politiske sympatier som gjør at de bevisst underkommuniserer avstand mellom retorikk og politisk praksis i venstreradikale regimer? Eller er det forskerne selv som ikke evner å skille mellom det analytiske og det retoriske nivået i deres vurdering av politisk praksis blant venstreradikale makthavere?

Et eksempel på manglende evne til å skille mellom politisk analyse og politisk retorikk, er Iselin Åsedotter Strønen, som i Aftenposten 8. desember uttaler seg om resultatet av valget i Venezuela. Strønen hevder valgnederlaget for chavistene vil «utløse fornyet engasjement på grasrotnivå». Hun hevdet at nederlaget trolig ville «utløse nye politiske og ideologiske debatter innad i regjeringskoalisjonen og med deres støttespillere på grasrotplan.» Når Strønen spår at valgnederlaget vil utløse fornyet engasjement på grasrotnivå, som vil utløse nye politiske og ideologiske debatter og engasjement som vil spre seg fra grasrotnivå og videre til regjeringskoalisjonen, som igjen vil kunne «stake ut en ny retning for det såkalte Bolivarianske prosjektet», så er det uklart om hun også selv er på et analytisk nivå eller et retorisk nivå. Strønen gjengir ukritisk chavistenes fremstillling og tolkning av valgnederlaget. Det er åpenbart at chavistene er på et retorisk og ikke et analytisk nivå. Det fremstår som uklart om mange ledende chavister selv er bevisste at de driver retorikk når de hevder de driver med analyse, eller om mange av de ledende chavister ikke evner å skille retorikk fra analyse. Underkommuniserer Latin-Amerika-forsker Strønen bevisst at de ledende chavistene blander analyse og retorikk, eller evner ikke Strønen selv å skille analyse og retorikk i chavistenes sammenblanding av analyse og retorikk fordi hun sympatiserer med chavistene? Latin-Amerika-forsker Strønen burde også utfordres til å ta stilling til spørsmålet om Cubas politiske innflytelse i Latin-Amerika kunne kalles «imperialistisk» og destruktiv.

Castro-dynastiets destruktive innflytelse har særlig kommet til syne i Latin-Amerika etter den kalde krigen i landene Colombia og Venezuela. I innslaget om fredsprosessen i Colombia i Urix på lørdag 7.11 formidler NRK et inntrykk av at motstanden i Colombia mot amnesti for krigsforbrytere hovedsakelig handler om miljøer i næringsliv og politikk. Selv om NRK-journalisten nevner at motstanden mot å gi amnesti til Farc er utbredt i befolkningen, nevner hun ikke andre kritikere av Farc enn den tidligere konservative presidenten Alvaro Uribe.

NRK har en tendens til å forutsette at marxistiske gerilja-bevegelser alltid har bred oppslutning i den jevne befolkningen. Eller så er det slik at journalistene ubevisst antar at militære grupperinger som selv definerer seg som marxistiske revolusjonære alltid kjemper for sosial likhet og rettferdighet.  Journalisten fra NRK nevner i innslaget bruk av barnesoldater, unge jenter utsatt for voldtekter og seksuelt misbruk og brukt som sex-slaver, men nevner ikke Farcs deltakelse i narkotikahandel, kidnappinger for løsepenger, utpressing og drap på sivilbefolkning som ikke underordner seg Farcs makt. Kunne NRK ha oppsøkt noen av avhopperne fra Farc, tidligere barnesoldater og ofre for overgrep fra Farc-geriljaen? NRK burde prøve å gi et mer nyansert bilde av de store utfordringene Colombia står foran i forbindelse med fredsprosess og håp om forsoning og en bedre fremtid for Colombia. 


Demonstrasjon mot Farc

Er det fordi Norge er med som tilrettelegger for fredsprosessen i Colombia, en fredsprosess som foregår i samarbeid med cubanske myndigheter, at NRK forholder seg så lite kritisk til Farc-geriljaen? Kommunistregimet på Cuba har i flere tiår vært en viktig støttespiller for Farc-geriljaen i Colombia. I flere tiår har Castro-regimet bidratt til å opprettholde den militære konflikten i Colombia mellom regjering og gerilja som har skapt så mye lidelse i sivilbefolkningen. Castro-regimet søker nå forsoning med USA og ønsker å komme ut av internasjonal isolasjon, og er derfor mindre interessert i å være støttespiller for Farc i deres militære kamp. Bør norske journalister vise større interesse for disse sidene ved relasjonen mellom Castro-dynastiet og Farc-geriljaen?

Kan man forstå de colombianerne som ser på en Farc-gerilja med barnesoldater, unge kvinner som sex-slaver, og som livnærer seg ved narkotika-handel, kidnapping og utpressing, som rene banditter?  Miljøer på den politiske høyresiden og næringsliv har gjort mye galt i Colombia, og står bak overgrep, brudd på menneskerettigheter og kriminalitet. Bør likevel norske journalister kunne forventes å se med mer kritiske blikk også på militære grupperinger som selv definerer seg som "revolusjonære marxister"?

Norske forskere og journalister har i alt for liten grad evnet å gjennomskue retorikken til de venstreradikale elitene i Latin-Amerika. Disse elitene har hatt tilhørighet i middelklassen, og har kommet til makt enten ved revolusjoner eller ved valg. De har i maktposisjon opplevd utfordringer i form av den politiske maktens begrensninger og fristelser, som alle andre eliter i maktposisjoner har fått erfare. Forskere og journalister burde ha vurdert disse elitene i forhold til resultater for sosial mobilitet, evnen til faktisk å forbedre de fattiges kår. I stedet har venstreradikale eliter blitt vurdert utfra elitens egne påstander om eget sosialt sinnelag og om ikke substansløs, så likevel lettvint anti-imperialistisk retorikk. Majoriteten av norske forskere og journalister har vært blinder på venstre øye i forhold til Latin-Amerika. 

Den norske fagbevegelsens engasjement for Cuba - del 1

De neste fem innleggene på denne bloggen vil handle om LOs samarbeid med Castro-regimets fagbevegelse CTC.

I solidaritetsarbeid med politiske bevegelser i andre land og særlig i andre deler av verden, langt borte fra Norge, har tilhengere av revolusjon i arbeiderbevegelsen fått makt og innflytelse. Norske tilhengere av revolusjon har fått utfolde seg med store budsjetter blant deres likesinnete i andre deler av verden. LOs samarbeid med det totalitære diktaturets fagbevegelse fremstår å være i strid med LOs egne målsetninger om å skape et rettferdig og demokratisk samfunn.

Delegasjon fra CTC på besøk i Oslo mai 2015

 

Siden 1999 har LO hatt et samarbeid med CTC, diktaturet på Cubas statlige fagbevegelse. Samarbeidet mellom CTC og LO bør vurderes kritisk. Har LO vært naive i sin velmente iver etter å hjelpe et fattig land i økonomiske krise? Har ikke LO fått med seg at Cuba er et totalitært diktatur? Har LO uten å reflektere over det, kommet i skade for å styrke en viktig del av et totalitært statsapparat? LO har som målsetninger internasjonalt å bidra til «demokratiske og rettferdige samfunn». Har samarbeidet med den cubanske fagbevegelsen bidratt til å skape demokrati og rettferdighet på Cuba? Mener LO-leder Gerd Kristiansen samarbeidet mellom CTC og LO bør fortsette eller avsluttes? Bør LO isteden søke samarbeid med andre uavhengige fagbevegelser på Cuba? Dersom LO velger å fortsette samarbeidet med CTC bør da Kristiansen gjøre som Gerd Liv Valla, og oppfordre ledelsen i CTC om å henstille til regimet om å frigi politiske fanger og respektere menneskerettigheter?

Rapportene fra forskere som har evaluert samarbeidet mellom CTC og LO, viser hvordan representantene for norsk fagbevegelsen har vurdert den politiske situasjonen i Latin-Amerika og på Cuba siden 1999. LOs samarbeid med CTC blir plassert inn i en større sammenheng der internasjonal fagbevegelse siden 1990-tallet ble vurdert som svekket av globalisering og nyliberalisme. Bølgen av regimer på venstresiden som kom til makten i Latin-Amerika rundt 2000-tallet, deriblant Brazil, vekket optimisme. I rapporter uttrykker den norske fagbevegelsen resignasjon over at den nye venstresiden ved makten «dessverre» måtte forsone seg med kapitalismen.

Forbrødring mellom LO og CTC på besøk i Oslo mai 2015

Samarbeidet med CTC oppstod i solidaritet med et Cuba i økonomisk krise etter at Sovjetunionen forsvant som økonomisk velgjører. Cubas såkalte «spesialperiode» på 1990-tallet registrerte LOs internasjonale avdeling med begeistring at ble erstattet av økonomisk bedring fra begynnelsen av 2000-tallet. Hugo Chavez kom til makten i Venezuela i 1999, og overtok etter hvert rollen Sovjet hadde hatt som økonomisk velgjører for Cuba. Cuba mottok økonomisk støtte i form av billig olje gjennom samarbeidet med Venezuela. Cuba solgte mye av den billige oljen på verdensmarkedet til markedspris. Venezuela fikk i motytelse leger, idrettsinstruktører og sikkerhetsrådgivere fra Cuba. LO registrerte den tiltakende sentralisering og kontroll Fidel Castro innførte på begynnelsen av 2000-tallet etter at den cubanske økonomien bedret seg etter at Cuba fikk tilgang til oljen fra sin venezolanske velgjører. Castro reverserte økonomiske markedsreformer som var ment å innebære desentralisering og økt selvstyre ved enkelte statlige bedrifter. Den tiltakende sentraliseringen ble av representanter for LO vurdert utelukkende i forhold til i hvilken grad sentraliseringen gjorde det lettere eller vanskeligere å fremme LOs målsetninger for samarbeidet med CTC.

I de første årene handlet samarbeidet om å spre norsk lovgivning for helse og arbeidsmiljø, likestilling, opplæring av tillitsvalgte i å føre kollektive forhandlinger og desentralisert bedriftsutvikling. Desentralisert bedriftsutvikling innebar selvbestemmelse på arbeidsplassen og å frigjøre enkeltbedrifter og deler av økonomien fra den statlige, ineffektive kommandoøkonomien. Representantene for LO beskriver hvordan lederne for bedriftene strevde med å administrere og ta egne avgjørelser etter å ha vært vant til å bli gitt og følge ordre. Ledere for lokale bedrifter skulle gå fra å motta ordre slik de hadde vært vant til, til å lære å administrere bedriften og ta egne beslutninger.

Andre del av denne teksten blir trykket 28. september.
Etter dette vil det følge ytterligere tre innlegg om samarbeidet LO og CTC.

Kilder: Rapport om Prosjektarbeid mellom LO og CTC-Cuba. Mercedes Arce og Per Ranestad, Mexico by og Oslo, 5.5.2005. Og "Evaluation of cooperacion between LO Norway and the CTC Cuba. John-Andrew Mc Neish and Ajax Irias, 9.13.2012.

Enda en konsesjon fra USAs regjering til Castro-regimet uten krav om motytelser.

Cuba ble for to uker siden flyttet fra nivå 3 til nivå 2 på USAs liste over land som ikke gjør tilstrekkelig for å bekjempe menneskehandel. Nivå 2 er definert ved at det er behov for observasjon. På to områder er det grunn til å stille kritiske spørsmål til regimets vilje til å bekjempe menneskehandel. Gjør Castro-regimet nok for å bekjempe prostitusjon, og den formen for menneskehandel som kan foregå i kjølvannet av prostitusjon?

USAs utenriksminister John Kerry
åpner offisielt USAs ambassade på Cuba.

Det andre området er det store omfanget av helsepersonell som Castro-regimet sender til hovedsakelig andre latin-amerikanske land, i bytte mot økonomiske gjenytelser med Cubas handelspartnere og enkelte andre land Castro-regimet ønsker å yte medisinsk bistand. Venezuela gir Cuba 100.000 oljefat per dag i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, idrettstrenere og flere tusen av helsepersonell, leger og sykepleiere. Brazil er et annet land som mottar mange cubanske leger og sykepleiere. Cubansk helsepersonell mottar en lønn for helsetjenestene de yter til befolkning, ofte fattige, i Venezuela og Brazil, som riktignok er større enn lønnen helsepersonell som arbeider på Cuba, mottar. Den store delen av arbeidsinnsatsen cubansk helsepersonell gjør i Venezuela og i Brazil er det imidlertid den cubanske staten som mottar uten at lønnen går veien om de cubanske arbeidstakerne som gjør arbeidsinnsatsen. Grenser arbeidskontraktene til cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela og i Brazil over i en form for moderne slaveri?



Cubanske leger på oppdrag i Venezuela

Enkelte leger og sykepleiere på oppdrag i utlandet har benyttet anledningen til å hoppe av til Brazil eller andre land, til å rømme fra de cubanske myndighetene som forsøker å holde kontroll på dem i utlandet. Cubanske myndigheter har derfor overfor mange leger og sykepleiere i Brazil nektet helsepersonellet å ta med seg familiene, ektefelle og barn på utenlandsoppdragene. I 2015 har i overkant av 700 av cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela, rømt til Colombia. Der søker de oppholdstillatelse i USA, men de frykter å bli sendt tilbake til Venezuela. Etter hvert som Venezuela beveger seg stadig nærmere et sosialt kaos og anarki, så blir det mindre attraktivt for cubansk helsepersonell å reise til Venezuela på oppdrag. Spørsmålet er om cubanske helsepersonell på utenlandsoppdrag blir tvunget av den cubanske stat til å inngå arbeidskontrakter som bryter med arbeidstakeres internasjonale rettigheter. Burde disse cubanske arbeidstakerne ha rett til å starte egne fagbevegelser som de mener i større grad ivaretar deres rettigheter som arbeidstakere enn de statlig kontrollerte fagbevegelsene for helsepersonell på Cuba?

Spørsmålet om cubansk helsepersonells rettigheter på utenlandsoppdrag er et økonomisk sensitivt spørsmål for cubanske myndigheter. For hva har egentlig den cubanske stat å tilby i bytte mot Venezuelas olje og Brazils investeringer dersom regimet skulle bli hindret i å bruke cubansk helsepersonell som handelsvare? Cubanske sikkerhetsrådgivere er til stor hjelp for Maduros regime når det gjelder å holde kontroll på og undertrykke Venezuelas opposisjon. Uten helsepersonellet som del av avtalen, ville samarbeidsavtalen som et solidaritetsprosjekt bli vanskeligere å fremstille som sosialisme i praksis. Cubansk helsepersonell på utenlandsoppdrag  er viktig for propagandaeffekten av samarbeidet mellom Maduros regime og Castro-dynastiet.

Når USA valgte å forbedre Cubas posisjon på listen over land som ikke gjør nok for å bekjempe menneskehandel, fra nivå tre, (laveste nivå), til nivå to, (midterste nivå), så kunne kanskje USAs regjering ha krevet noe i gjenytelse fra Castro-dynastiet? Et ufravikelig krav om å frigi alle politiske fanger, og å la være å trakassere og bruke vold mot Kvinner i Hvitts pasifistiske marsjer hver søndag i flere regioner på Cuba? Castro-dynastiet har kommentert flyttingen av Cuba fra nivå 3 til nivå 2, med uttalelser om at Cuba aldri skulle ha vært på denne listen i utgangspunktet. Obama har som påpekt på denne bloggen tidligere, valgt en strategi i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser med Cuba der USA lar være å stille krav til regimet om motytelser.

For noen dager siden innviet utenriksminister John Kerry offisielt den amerikanske ambassaden i Havanna med flaggheising og stor festivitas. Regimets krav om at ingen opposisjonelle skulle være til stede ved den offisielle tilstelningen ble respektert av det amerikanske utenriksdepartementet. Kerry inviterte imidlertid enkelte opposisjonelle til en markering ved ambassaden i etterkant av den offisielle åpningen. To av de mest kjente som ble invitert, leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, og Antonio Rodiles, avslo Kerrys invitasjon og kritiserte USAs utenriksminister for å ha gitt etter for cubanske myndigheters krav om boikott av cubanske opposisjonelle, og slik enda en gang ha sendt et signal til cubanske myndigheter om det opposisjonen ser som USAs manglende vilje til å støtte opposisjonelle. Rodiles og  Soler mener USA på denne måte gir regimet et grønt lys for den økende undertrykkingen opposisjonen har blitt utsatt for etter møtet i Det Pan-amerikanske forbund i Panama i april, som innebar en kortvarig periode med mindre undertrykkelse for den cubanske opposisjonen.

John Kerrys uttalte til pressen på vei hjem fra Cuba, at den cubanske regjering ikke kunne fortsette å se bort fra spørsmålet om demokrati og menneskerettigheter og at den amerikanske kongressen ikke ville tillate at embargoen ble hevet med mindre Cubas regjering gikk i dialog om demokrati og menneskerettigheter.  Men blir det noe mer enn tomme ord fra den amerikanske utenriksministeren?

Første av to deler av en oppsummering av Det Pan-amerikanske Forbunds møte i Panama 10-11. april



I Panama skjedde fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba, USA og Venezuela henholdsvis en som vinner, en som taper og en som en stor taper. De to statslederne fra USA og Cuba tok hverandre i hånden og bekreftet at de to landene er i en prosess mot normalisering av forbindelser. Venezuelas president Maduro fikk ført sin storstilte «anti-imperialistiske kampanje» til ende. Den vellykkete fredsprosessen i Colombia ble støttet, hyllet og applaudert. Presse- og ytringsfrihet ble diskutert med Ecuadors president, Raphael Correa, og Barack Obama i hovedrollene. Det viktigste tema som ble diskutert var behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.


Raul Castro og Barack Obama i Panama

Ecuadors president forsvarte eget ønske om å begrense ytringsfrihet for det han beskrev som «ond», presse i Latin-Amerika, «prensa mala». God presse fremmet demokratiet, men ond presse truet demokratiet, mente Raphael Correa. Obama uttrykte forståelse for at politikere kunne mislike det de opplevde som ondsinnete forvrengninger av virkeligheten, men at det aldri måtte bli statsledere som selv tiltok seg makt til både å definere hva som ble kategorisert som «ondsinnet» presse og makt til å hindre medier i å utøve kritikk overfor politikere. Statsledere kan ikke selv avgjøre hva som er akseptabel kritikk av statsledere. Statsledere bør ikke ha makt til å sette de som ytrer seg kritisk til statsmakten i fengsel, uttalte Obama med åpenbar referanse til statsledere i Latin-Amerika, som lager lover for å begrense kritisk presse og for å kunne sette kritikere i fengsel. Alle må ha rett til å ytre seg, understreket Obama.

Nicolas Maduro fremstod som en stor taper i Panama. Han fikk riktignok vist forsamlingen av statsledere at han hadde klart å samle inn noen millioner underskrifter mot USAs erklæring om Venezuela som en fare for USAs sikkerhet. Erklæringen insisterer Maduro på er et forvarsel om nært forestående militær aggresjon ledet av USA mot Venezuela. Chavistene arrangerte en alternativ kongress for markering av anti-imperialisme, men synes å ha bestemt seg for å tone ned anti-imperialist-kongressen etter at Obama i dagene før møtet i Panama sendte en representant for utenriksdepartmentet til Venezuela for å samtale med Maduro. Obama og Maduro skal ha hatt en kort samtale på tomannshånd i Panama.

Forholdet mellom USA, Venezuela og Cuba.

Obama gjentok på kongressen forsikringen om at de økonomiske sanksjonene mot de 7 representantene for chavist-regimet som skal ha vært ansvarlige for drap på opposisjonelle under fjorårets demonstrasjoner i Venezuela, ikke er en aksjon rettet mot Venezuela. Aksjonen er kun rettet mot de syv representantene for regimet som USA mener er ansvarlige for brudd på menneskerettigheter og drap på demonstrerende regimemotstandere, hevder Obama. Erklæringen om at Venezuela utgjorde en fare, gjentok Obama var en erklæring det var nødvendig for amerikanske myndigheter å gjøre for å kunne vedta økonomiske sanksjoner. Obama understreket at han ikke mente Venezuela utgjorde en fare for USAs sikkerhet. Sanksjonene var ment å bidra til å fremme demokrati og respekt for menneskerettigheter i Venezuela.

Politiske analytikere flest har kritisert Obamas erklæring som en politisk tabbe som ga Maduro en mulighet til ved propaganda å avlede oppmerksomheten fra økonomisk, sosialt og politisk kaos, brudd på menneskerettigheter og politiske fanger.

Analytikere som forsvarer sanksjonene hevder de rammer ikke de store lederne for chavist-regimet, men de rammer mellomlederne. Mellomlederne er av regimet utnevnt til å lede utførelsen av de ubehagelige jobbene lederne på toppen gir ordre om. Lederne delegerer administrasjonen av selve utførelsen av arbeidsoppgaver som innebærer brudd på menneskerettigheter, til mellomlederne. Begynner mellomlederne å frykte eventuelle konsekvenser av lojalitet overfor regimets toppledere, kan det demotivere de som skal administrere de ubehagelige jobbene et diktatur trenger å utføre for ikke å miste makten. Analytikere som forsvarer sanksjonene mener kampanjen har blitt ledsaget av en diplomatisk venezolansk offensiv i forkant for å få USA til å la være vedta sanksjoner. De ser Maduros store «anti-imperialistiske kampanje» som viktig for Maduro for å bevare lojaliteten blant mellomlederne og dermed regimets overlevelse.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela.

Maduro lyktes i få andre latin-amerikanske land til å kritisere USAs erklæring og sanksjonene, men lyktes ikke i å få Obama til å fjerne erklæring eller sanksjoner. Enkelte latin-amerikanske statsledere kritiserte USAs uforsonlige politikk overfor Venezuela, men selv de samlet seg ikke bak vedtak eller krav til USA. De nøyde seg med mild kritikk og oppfordring til dialog. Obama vil kunne utvide sanksjoner mot Maduros regime uten å frykte for sterke reaksjoner fra latin-amerikanske statsledere i tiden fremover.  

Hva så med Obamas politikk overfor Cuba? Obama har hevdet at oppretting av ambassader mellom de to land er nært forestående. USA er i ferd med å fjerne Cuba fra listen over land som støtter terrorisme. Å ha Cuba på listen over land som støtter terrorisme, fremstår som en urimelig etterlevning fra kalde krigen og en konsekvens av tiårs fastfrossete relasjoner. Men hva har Cuba gitt tilbake ved forhandlingsbordet med USA? Cuba har selv fått tvunget gjennom hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, til tross for at USA hadde satt opp en liste. Cuba har fortsatt politiske fanger. Regimet bryter fortsatt menneskerettigheter. I forhandlingene synes USA å ha akseptert regimets krav om at spørsmål om åpne, demokratiske valg, organisasjonsfrihet, næringsfrihet, presse- og ytringsfrihet fortsatt alene skal avgjøres av den politiske eliten som tok makten for 56 år siden. Obama har gitt mye, og fått så godt som ingenting tilbake. Hva er det Obama vil oppnå på Cuba?

En cubansk kvinne ser møtet i Panama på TV.

 

Dersom USAs regjering virkelig ønsket at demokratiske endringer skulle skje på Cuba, hadde ikke da USAs regjering en fordelaktig posisjon i tiden før Obama 17. desember annonserte forhandlinger om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba? Cuba har lenge vært og er fremdeles økonomisk skakkjørt. Samtidig er Castro-regimet økonomisk avhengig av et Venezuela som er enda mer økonomisk skakkjørt og befinner seg i en akselererende sosial og politisk krise Maduros styre synes ute av stand til å bringe Venezuela ut av. 

De hemmelige samtalene mellom USAs regjering og Castro-dynastiet om å starte en prosess mot normalisering av forbindelser startet rett etter at Hugo Chavez døde i 2013. Castro-dynastiet forstod da at chavist-regimet ikke ville overleve lenge uten den karismatiske Chavez som leder. Senere har fallet i oljeprisen økt ytterligere den økonomiske, politiske og sosiale krisen Chavez etterlot sin etterfølger, nåværende president Nicolas Maduro. Det siste året har president Maduro halvert omfanget av den billige oljen Venezuela har gitt Cuba i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, leger, helsepersonell og idrettsinstruktører regimet har sendt til Venezuela. Også overfor Venezuelas øvrige politiske allierte som i mange år mottok billig olje fra Venezuela, har den rause tildelingen av felleskapets ressurser fra chavistene blitt halvert det siste året. Chavistene er i ferd med å miste innflytelsen blant allierte land raus utdeling av billig olje lenge har gitt dem. De to revolusjonære regimene var på vei mot en undergang Obama kunne ha bidratt til ved å la være å endre USAs politikk. Det er rimelig å hevde at USAs politikk ikke har virket før. Likevel, var ikke politikken Obama endret sammen med Venezuelas overfor Cuba smittende økonomiske krise i ferd med tvinge frem enten undergang eller nødvendige endringer på Cuba, selv med politikken Obama forlot?

Forholdet Venezuela, Cuba og USA.

Skal man argumentere til forsvar for Obamas endring av politikken overfor Cuba må man vurdere hva Obama har gjort i tillegg til å ta initiativ til å normalisere forbindelser. Ikke lyktes Obama med å bestemme hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, regimet har fremdeles politiske fanger, de bryter menneskerettighetene, de får opprettet diplomatiske forbindelser, Cuba blir fjernet fra listen over stater som støtter terrorister og Obama har letter på flere av de sanksjonene han har mulighet til å fjerne uten kongressens godkjennelse. Castro-dynastiet har erklært seg villig til å diskutere demokrati og menneskerettigheter, men presisert at det skal skje med respekt for Cubas og USA ulike politiske systemer og ulike forståelser av hva demokrati og menneskerettigheter innebærer.

Vil Obama bli stående i historiebøkene som en Jimmy Carter? Obama er lynende intelligent, en stor taler, står for de rette verdiene, men vet ikke helt hva han vil. Utover Obamacare har ikke Obama fått til så mye som politiker, og i utenrikspolitikken har han fått til svært lite. Mangler Obama interesse, ambisjoner og engasjement for utenrikspolitikk? Setter Obama sine flinkeste folk til å arbeide med andre politiske saksfelt enn utenrikspolitikk, og er i tillegg kanskje også Iran, Cuba og Latin-Amerika mindre viktig enn Kina? Blir Obama utmanøvrert av regimer som setter sine beste folk til å arbeide med spørsmål som har med USA å gjøre, fordi det å ikke tape politiske dragkamper med USA er eksistensielt viktig for Iran, Cuba og Venezuela?

Obamas strategi overfor Cuba synes å være at økt handel mellom USA og Cuba og økt kontakt mellom mennesker vil gjøre det vanskeligere for regimet å beholde totalitær kontroll over befolkningen. Flere eksilcubanere i USA vil investere i privat næringsvirksomhet på Cuba, flere amerikanske turister vil interagere, forsterke bånd, utveksle ideer og tanker. Økt samkvem mellom USA og Cuba vil bringe med seg ny teknologi og økt internettbruk vil kunne gjøre det vanskeligere for cubanske myndigheter å kontrollere befolkningen. Økt tilvekst i en middelklasse av entreprenører som på sikt ikke vil være avhengig av den cubanske staten for å lykkes, kan undergrave regimet på sikt.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela som såpeopera.

Men har økt handel med Kina og Vietnam ført til mer demokrati i de to landene? Hva gjør Obama i tillegg til å åpne for mer handel og mer samkvem? Kunne Obama aktivt ha fridd til cubanernes hjerter, utøvd «soft power»? Vil Obama invitere mange cubanske studenter til å studere i USA og gi de rikelig med stipendier, eller på andre måter undergrave diktaturet med fredelige midler?  

I Panama skjedde altså fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba som en vinner, USA som taper og Venezuela som en stor taper. Den siste av de fem hendelsene vil jeg utdype i neste innlegg på denne bloggen, behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.

 

I Neste innlegg på bloggen vil jeg argumentere for hvorfor jeg mener Cuba har snyltet på Venezuela, jeg vil utdype forholdet mellom Venezuela og Cuba, og jeg vil forsøke å gi en grundig analyse av hvor opposisjonen på Cuba står etter møtet i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama.

Kilder: ICLEP

 

Raul forlater i rett tid en allianse for en annen allianse.