I Panama skjedde fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba, USA og Venezuela henholdsvis en som vinner, en som taper og en som en stor taper. De to statslederne fra USA og Cuba tok hverandre i hånden og bekreftet at de to landene er i en prosess mot normalisering av forbindelser. Venezuelas president Maduro fikk ført sin storstilte «anti-imperialistiske kampanje» til ende. Den vellykkete fredsprosessen i Colombia ble støttet, hyllet og applaudert. Presse- og ytringsfrihet ble diskutert med Ecuadors president, Raphael Correa, og Barack Obama i hovedrollene. Det viktigste tema som ble diskutert var behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.
Raul Castro og Barack Obama i Panama |
Ecuadors president forsvarte eget ønske om å begrense
ytringsfrihet for det han beskrev som «ond», presse i Latin-Amerika, «prensa
mala». God presse fremmet demokratiet, men ond presse truet demokratiet, mente Raphael
Correa. Obama uttrykte forståelse for at politikere kunne mislike det de
opplevde som ondsinnete forvrengninger av virkeligheten, men at det aldri måtte
bli statsledere som selv tiltok seg makt til både å definere hva som ble
kategorisert som «ondsinnet» presse og makt til å hindre medier i å utøve
kritikk overfor politikere. Statsledere kan ikke selv avgjøre hva som er
akseptabel kritikk av statsledere. Statsledere bør ikke ha makt til å sette de
som ytrer seg kritisk til statsmakten i fengsel, uttalte Obama med åpenbar
referanse til statsledere i Latin-Amerika, som lager lover for å begrense
kritisk presse og for å kunne sette kritikere i fengsel. Alle må ha rett til å
ytre seg, understreket Obama.
Nicolas Maduro fremstod som en stor taper i Panama. Han fikk
riktignok vist forsamlingen av statsledere at han hadde klart å samle inn noen
millioner underskrifter mot USAs erklæring om Venezuela som en fare for USAs
sikkerhet. Erklæringen insisterer Maduro på er et forvarsel om nært forestående
militær aggresjon ledet av USA mot Venezuela. Chavistene arrangerte en
alternativ kongress for markering av anti-imperialisme, men synes å ha bestemt
seg for å tone ned anti-imperialist-kongressen etter at Obama i dagene før møtet
i Panama sendte en representant for utenriksdepartmentet til Venezuela for å
samtale med Maduro. Obama og Maduro skal ha hatt en kort samtale på tomannshånd
i Panama.
Forholdet mellom USA, Venezuela og Cuba. |
Obama gjentok på kongressen forsikringen om at de økonomiske
sanksjonene mot de 7 representantene for chavist-regimet som skal ha vært
ansvarlige for drap på opposisjonelle under fjorårets demonstrasjoner i
Venezuela, ikke er en aksjon rettet mot Venezuela. Aksjonen er kun rettet mot
de syv representantene for regimet som USA mener er ansvarlige for brudd på
menneskerettigheter og drap på demonstrerende regimemotstandere, hevder Obama. Erklæringen
om at Venezuela utgjorde en fare, gjentok Obama var en erklæring det var
nødvendig for amerikanske myndigheter å gjøre for å kunne vedta økonomiske
sanksjoner. Obama understreket at han ikke mente Venezuela utgjorde en fare for
USAs sikkerhet. Sanksjonene var ment å bidra til å fremme demokrati og respekt
for menneskerettigheter i Venezuela.
Politiske analytikere flest har kritisert Obamas erklæring
som en politisk tabbe som ga Maduro en mulighet til ved propaganda å avlede
oppmerksomheten fra økonomisk, sosialt og politisk kaos, brudd på
menneskerettigheter og politiske fanger.
Analytikere som forsvarer sanksjonene hevder de rammer ikke
de store lederne for chavist-regimet, men de rammer mellomlederne. Mellomlederne
er av regimet utnevnt til å lede utførelsen av de ubehagelige jobbene lederne
på toppen gir ordre om. Lederne delegerer administrasjonen av selve utførelsen
av arbeidsoppgaver som innebærer brudd på menneskerettigheter, til
mellomlederne. Begynner mellomlederne å frykte eventuelle konsekvenser av
lojalitet overfor regimets toppledere, kan det demotivere de som skal
administrere de ubehagelige jobbene et diktatur trenger å utføre for ikke å
miste makten. Analytikere som forsvarer sanksjonene mener kampanjen har blitt
ledsaget av en diplomatisk venezolansk offensiv i forkant for å få USA til å la
være vedta sanksjoner. De ser Maduros store «anti-imperialistiske kampanje» som
viktig for Maduro for å bevare lojaliteten blant mellomlederne og dermed
regimets overlevelse.
Forholdet USA, Cuba og Venezuela. |
Hva så med Obamas politikk overfor Cuba? Obama har hevdet at
oppretting av ambassader mellom de to land er nært forestående. USA er i ferd
med å fjerne Cuba fra listen over land som støtter terrorisme. Å ha Cuba på
listen over land som støtter terrorisme, fremstår som en urimelig etterlevning
fra kalde krigen og en konsekvens av tiårs fastfrossete relasjoner. Men hva har
Cuba gitt tilbake ved forhandlingsbordet med USA? Cuba har selv fått tvunget
gjennom hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, til tross for at
USA hadde satt opp en liste. Cuba har fortsatt politiske fanger. Regimet bryter
fortsatt menneskerettigheter. I forhandlingene synes USA å ha akseptert
regimets krav om at spørsmål om åpne, demokratiske valg, organisasjonsfrihet, næringsfrihet,
presse- og ytringsfrihet fortsatt alene skal avgjøres av den politiske eliten
som tok makten for 56 år siden. Obama har gitt mye, og fått så godt som
ingenting tilbake. Hva er det Obama vil oppnå på Cuba?
En cubansk kvinne ser møtet i Panama på TV. |
Dersom USAs regjering virkelig ønsket at demokratiske
endringer skulle skje på Cuba, hadde ikke da USAs regjering en fordelaktig
posisjon i tiden før Obama 17. desember annonserte forhandlinger om
normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba? Cuba har lenge vært og er
fremdeles økonomisk skakkjørt. Samtidig er Castro-regimet økonomisk avhengig av
et Venezuela som er enda mer økonomisk skakkjørt og befinner seg i en
akselererende sosial og politisk krise Maduros styre synes ute av stand til å
bringe Venezuela ut av.
De hemmelige samtalene mellom USAs regjering og
Castro-dynastiet om å starte en prosess mot normalisering av forbindelser
startet rett etter at Hugo Chavez døde i 2013. Castro-dynastiet forstod da at
chavist-regimet ikke ville overleve lenge uten den karismatiske Chavez som
leder. Senere har fallet i oljeprisen økt ytterligere den økonomiske, politiske
og sosiale krisen Chavez etterlot sin etterfølger, nåværende president Nicolas
Maduro. Det siste året har president Maduro halvert omfanget av den billige
oljen Venezuela har gitt Cuba i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, leger,
helsepersonell og idrettsinstruktører regimet har sendt til Venezuela. Også overfor
Venezuelas øvrige politiske allierte som i mange år mottok billig olje fra
Venezuela, har den rause tildelingen av felleskapets ressurser fra chavistene
blitt halvert det siste året. Chavistene er i ferd med å miste innflytelsen
blant allierte land raus utdeling av billig olje lenge har gitt dem. De to
revolusjonære regimene var på vei mot en undergang Obama kunne ha bidratt til
ved å la være å endre USAs politikk. Det er rimelig å hevde at USAs politikk ikke
har virket før. Likevel, var ikke politikken Obama endret sammen med Venezuelas
overfor Cuba smittende økonomiske krise i ferd med tvinge frem enten undergang
eller nødvendige endringer på Cuba, selv med politikken Obama forlot?
Forholdet Venezuela, Cuba og USA. |
Skal man argumentere til forsvar for Obamas endring av
politikken overfor Cuba må man vurdere hva Obama har gjort i tillegg til å ta
initiativ til å normalisere forbindelser. Ikke lyktes Obama med å bestemme
hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, regimet har fremdeles
politiske fanger, de bryter menneskerettighetene, de får opprettet diplomatiske
forbindelser, Cuba blir fjernet fra listen over stater som støtter terrorister
og Obama har letter på flere av de sanksjonene han har mulighet til å fjerne
uten kongressens godkjennelse. Castro-dynastiet har erklært seg villig til å
diskutere demokrati og menneskerettigheter, men presisert at det skal skje med
respekt for Cubas og USA ulike politiske systemer og ulike forståelser av hva
demokrati og menneskerettigheter innebærer.
Vil Obama bli stående i historiebøkene som en Jimmy Carter?
Obama er lynende intelligent, en stor taler, står for de rette verdiene, men
vet ikke helt hva han vil. Utover Obamacare har ikke Obama fått til så mye som
politiker, og i utenrikspolitikken har han fått til svært lite. Mangler Obama
interesse, ambisjoner og engasjement for utenrikspolitikk? Setter Obama sine
flinkeste folk til å arbeide med andre politiske saksfelt enn utenrikspolitikk,
og er i tillegg kanskje også Iran, Cuba og Latin-Amerika mindre viktig enn
Kina? Blir Obama utmanøvrert av regimer som setter sine beste folk til å
arbeide med spørsmål som har med USA å gjøre, fordi det å ikke tape politiske
dragkamper med USA er eksistensielt viktig for Iran, Cuba og Venezuela?
Obamas strategi overfor Cuba synes å være at økt handel mellom
USA og Cuba og økt kontakt mellom mennesker vil gjøre det vanskeligere for
regimet å beholde totalitær kontroll over befolkningen. Flere eksilcubanere i
USA vil investere i privat næringsvirksomhet på Cuba, flere amerikanske turister
vil interagere, forsterke bånd, utveksle ideer og tanker. Økt samkvem mellom
USA og Cuba vil bringe med seg ny teknologi og økt internettbruk vil kunne gjøre
det vanskeligere for cubanske myndigheter å kontrollere befolkningen. Økt
tilvekst i en middelklasse av entreprenører som på sikt ikke vil være avhengig
av den cubanske staten for å lykkes, kan undergrave regimet på sikt.
Forholdet USA, Cuba og Venezuela som såpeopera. |
Men har økt handel med Kina og Vietnam ført til mer
demokrati i de to landene? Hva gjør Obama i tillegg til å åpne for mer handel
og mer samkvem? Kunne Obama aktivt ha fridd til cubanernes hjerter, utøvd «soft
power»? Vil Obama invitere mange cubanske studenter til å studere i USA og gi
de rikelig med stipendier, eller på andre måter undergrave diktaturet med
fredelige midler?
I Panama skjedde altså fem viktige hendelser som etterlot de
tre hovedaktørene Cuba som en vinner, USA som taper og Venezuela som en stor
taper. Den siste av de fem hendelsene vil jeg utdype i neste innlegg på denne
bloggen, behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den
parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere
var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.
I Neste innlegg på bloggen vil jeg argumentere for hvorfor
jeg mener Cuba har snyltet på Venezuela, jeg vil utdype forholdet mellom
Venezuela og Cuba, og jeg vil forsøke å gi en grundig analyse av hvor opposisjonen
på Cuba står etter møtet i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama.
Kilder: ICLEP
Raul forlater i rett tid en allianse for en annen allianse. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.