Chavistenes hjemme-alene-fest er snart over.

For chavistene er deres snart 16 år ved makten i Venezuela, snart over. Situasjonen ligner på en norsk hjemme-alene-fest der foreldrene kommer sjokkerte hjem og finner huset rasert. Deres tenåringsbarn er full og ute av stand til å forklare hva som har skjedd. Kjæresten som var den som overtalte tenåringsbarnet til å arrangere festen, har funnet seg en annen fest og en ny kjæreste. Utover å skylde på noen fremmede som tenåringsbarnet mener ikke var invitert, og som han mener har skylden for alt, er det ingen som har noen fornuftige forklaringer på hvordan det kunne gå så galt.

Venezuela kunne og burde ha vært et sosialdemokratisk mønstersamfunn til inspirasjon for hele venstresiden i Latin-Amerika, med de økonomiske ressursene chavistene har disponert i 16 år. Hvor er den store gruppen av mennesker som ved forstandige investeringer i fornuftige utdanningsreformer kunne ha vært løftet fra fattigdom til en klasse av ingeniører, dataingeniører, forskere, leger, økonomer og advokater?

I en av de største byene i Nicaragua i 2009, spurte spurte jeg en leder for sandinistene om hva Alba-samarbeidet egentlig handlet om. Jeg mottok to brosjyrer på til sammen 20 sider. Jeg leste de og fant mye historiske innføringer tilbake til Colombus, men ingen politisk substans. Jeg snakket med sandinistlederen igjen, og spurte ham om substansen i Alba-samarbeidet. Han møtte blikket mitt: «Alba-samarbeidet er veldig ungt». Det var alt han hadde å komme med om substansen i Alba-samarbeidet. Siden har jeg sett TV-overføringer av Alba-lekene på cubansk TV, en sommer jeg var på Cuba. Fri-idrettsleker med atleter fra Nicaragua, Cuba, Bolivia, Ecuador og flere karibiske øy-samfunn, er kanskje det eneste som vil stå igjen i historiebøkene etter Alba?   


Cubanske og venezolanske atleter klare for ALBA-lekene.

I Foreign Affairs mars/april 2008, skriver Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene; “Even critics of Hugo Chavez tend to concede that he has made helping the poor his top priority. But in fact, Chavez’s government has not done any more to fight poverty than past Venezuelan governments, and his much-heralded social program have had little effect. A close look at the evidence reveals just how much Chavez’s “revolution” has hurt Venezuela’s economy – and that the poor are hurting most of all”. Rodriguez avkler allerede i 2008 chavistenes tomme retorikk.

Siden 2008 har Venezuela gått fra vondt til verre. Luftslottet «Det 21. århundrets sosialisme» er nå i ferd med å smuldre opp i kjølvannet av oljeprisfall og økonomisk, sosial og politisk krise i Venezuela. Det nære forholdet mellom Fidel Castro og Hugo Chavez kan være en viktig grunn til at Chavistregimet synes å ha brukt fellesskapets oljeformue på å støtte populistiske og dessverre ikke bærekraftige sosiale tiltak og korrupsjon blant såkalt venstreradikale eliter i Latin-Amerika.

I september skal det være valg i Venezuela. Meningsmålingene for president Nicolas Maduro varierer mellom 20 og 25% i oppslutning. Venezuela er blant de 20 mest korrupte landene i verden, og kun Honduras og El Salvador har en høyere drapsrate. Inflasjon og økonomi er ute av kontroll. De siste månedene har Maduros regime nektet å publisere offentlig statistikk. Regimet hevder de ikke vil gi opposisjonen anledning til å misbruke informasjon om Venezuelas nåværende sosiale og økonomiske tilstand. Heller enn å reformere kontraproduktive systemer som avsporer fra økonomisk rasjonalitet, tar Maduro opp store lån fra Kina mot garantier om fremtidige oljeleveranser.

For Maduros regime er det viktigere å føre «krig mot imperialismen» i mediene enn å løse økonomiske og sosiale utfordringer med pragmatiske løsninger. Ikke bare opprettholder Maduro en skarp front mot USA og «imperialismen» i nasjonale og internasjonale medier, også Spania er utpekt som deltakere i konspirasjonen mot Venezuela. Den tidligere spanske sosialistlederen, statslederen og advokaten Felipe Gonzalez har engasjert seg for frigivelse av politiske fanger i Venezuela, og særlig den konservative opposisjonspolitikeren Leopoldo Lopez. Chavistregimet har derfor erklært Gonzalez som «persona non grata» i Venezuela. Den spanske regjeringen har kritisert Maduro for hans behandling av politiske fanger og for hans behandling av Gonzalez. Den spanske regjering blir av Maduro omtalt som den rasistiske eliten i Spania, som planlegger kupp mot Venezuela.

I tillegg til nestkommanderende, Diosdado Cabello og Maduro selv, skal nå også kona til Maduro ha sitt eget ukentlige TV-program. I en krisetid trenger Venezuela mer enn noe annet politikere som kan by på seg selv, synes chavistene å mene.

Blir chavistene i Venezuelas uforstandige sløsing med pengene som burde ha vært satt i et oljefond eller ha vært investert til å skape en bærekraftig fremtid for Venezuela, mer forståelig hvis man legger Castro-dynastiets økonomiske interesser til grunn for en rasjonell analyse? Fra Cuba har ikke Venezuela fått økonomisk kompensasjon i det hele tatt. Heller enn å utdanne egne leger, har Venezuela byttet bort verdifull olje mot dyre cubanske leger, idrettstrenere og sikkerhetsrådgivere. I oljelandet Norge diskuterer vi om vi skal gi bort så mye som 1% av BNP i bistand. Det er noe galt med å være så rause som chavistene har vært i 16 år med felleskapets ressurser overfor regimer en rådende statssjef anser som vennligsinnete.

Fallet i oljeprisene har lammet Venezuelas fra før skakkjørte økonomi. Det siste året har Venezuela derfor halvert den rause utdelingen av billig olje til de politisk sympatiserende Alba-landene, Cuba, Nicaragua, Bolivia, Ecuador og en rekke karibiske øystater. Hvorfor har ikke Maduro innstilt alle leveranser av billig olje, og heller solgt all olje på verdensmarkedet til markedspris? Hvorfor opprettholder han halvparten av forsendelsene gitt den økonomiske krisa i Venezuela? Er det fordi Castro-dynastiet ikke ville ha akseptert det, eller fordi Maduro er avhengige av de cubanske militærrådgiverne til å gi råd om undertrykking og kontroll av chavistenes politiske motstandere? Det nære forholdet mellom Cuba og Venezuela består også fordi Maduro er avhengig av den revolusjonære legitimitet det nære båndet til regimet styrt av brødrene med legitimitet som revolusjonsledere. Før Marduro ble utpekt av Chavez til å overta levde han selvutslettende lojalt i skyggen av Chavez. Gitt den økonomiske, politiske og sosiale krisa i Venezuela, hvorfor har Maduro reist så mange ganger til Cuba den siste tiden som han har gjort? Burde han ikke vært kapteinen på brua, som ikke forlot sin post under storm og krise?

Fidel Castro var mentor for Hugo Chavez allerede før Chavez kom til makten i Venezuela. Skjærer man bort all svulstig «revolusjonær retorikk», har kanskje det gedigne luftslottet, omtalt som «det 21. århundrets sosialisme», i hovedsak handlet om Cubas behov for å overleve økonomisk etter Sovjetsamveldets sammenbrudd i 1990. Sovjet hadde vært Cubas økonomiske velgjører gjennom den kalde krigen. Uten Sovjet å snylte på økonomisk i bytte mot politisk allianse mot USA, gikk Cuba med sin ikke-bærekraftige økonomi, inn i en krise, den såkalte spesialperioden. Spesialperioden med de motvillige, forsiktige markedstilpasningene som tvang seg fram, varte helt til Chavez dukket opp som ny økonomisk velgjører etter å ha blitt valgt til president i 1999. Med ny velgjører å snylte på, reverserte Fidel Castro de økonomiske reformene på Cuba som hadde utfordret det ensrettete regimets makt.

Venezuelas befolkning har ikke tjent på luftslottet «det 21. århundrets sosialisme». Noen fattige grupper innenfor Venezuela og de vennligsinnete landene har fått en kortvarig, men ikke langsiktig, bærekraftig forbedring av livskår. Elitene i de vennligsinnete landene har i likhet med elitene rundt chavistene i Venezuela fått fylt bankkontoer hjemme og i utlandet. Men mer enn noen andre har Castro-dynastiet tjent på de luftige ideene rundt «sosialisme for det 21. århundret» fra den karismatiske fantasten og drømmeren Hugo Chavez. «Det 21. århundrets sosialisme», samarbeidet mellom landene i Alba og de store vyene ledsaget av svulstig retorikk om å være et alternativ til kapitalismen, har kanskje mer enn noe annet fungert som en «ideologisk overbygning», en hvelvet himmel, over Venezuelas uegennyttige subsidiering av Castro-dynastiets økonomisk skakkjørte Cuba.  Nå forsøker Cuba å redde seg økonomisk ved å søke økonomisk samarbeid med USA, den ideologiske hovedfienden Cuba har inspirert Venezuela til å lede an i ideologisk korstog mot.

De som bryr seg om Venezuela og det venezolanske folk burde rette sinnet mot Castro-dynastiet som har snyltet og fortsatt snylter på Venezuelas oljeformue. Castro-dynastiet har brukt de i utgangspunktet velmenende, men naive lederne, Chavez og Maduro. Samtidig bør det understrekes at også eliten rundt chavistene har visst å berike seg, slik skandalen rundt den sveitsiske banken, HSBC, nylig viste.

Informasjonen den franske avisen Le Monde avdekket om HSBC-banken i Sveits viste at 1.138 venezolanske klienter hadde hatt 14.000 millioner dollar på kontoer i banken. Venezuela var nr. 3 blant landene som hadde mest penger i banken. Cuba skulle ha 29 klienter med 83 millioner dollar i banken. Hvilke venezolanere og cubanere er det som ikke kan ha penger på vanlig måte i andre banker, men må holde informasjon om kontoer skjult for allmenheten? Folket i Venezuela vil måtte delta sitte igjen med ansvaret for å rydde når festen er over.



Hvilken av de to brødrene Castro skal Maduro lytte til?
("Okken ska `n`godblunke tel"?, som Alf Prøysen sa.)


Kilder: ICLEP.