Økonomen Edipcia Dubon snakket om hvordan Ley Magnitsky, (Magnitsky-loven), gjorde amerikanske myndigheter i stand til å hindre utpekte representanter for Ortega-regimet i å bruke kontoer i utlandet. ”De blir isolert i hjemlandet. Internasjonale banker er redde for å ha noe med kontoene deres å gjøre. Men det gjør også at de biter seg fast og ikke vil gi slipp på makt”, forklarer Dubon.

Edipcia Dubon sammen med Luiz Almagro, leder for OAS, Organisasjonen av Amerikanske Stater.

”Økonomien er i krise. Men Ortega har brukt pengene fra Venezuela til å kjøpe opp bedrifter, slik at han fortsatt har inntekter å fordele til sine støttespillere”, forklarer Dubon. ”Men regimet har nå ikke inntektene fra Venezuela. Og næringslivet prøvde å inngå en avtale med regimet, men det sivile politiske presset hindret det i å lykkes”, mener Dubon. (Intervjuet ble gjort i mai 2019, så ting kan ha skjedd siden mai 2019, som jeg ikke har fått med meg.) (Min kommentar.)

Edipcia Dubon er altså en av få ledere i MRS som ikke tilhører Ortegas generasjon av politikere. Dubon er utdannet økonom og har en mastergrad i anvendt politikk. Hun har siden 2016 sammen med andre representanter for MRS vært med å forme den progressive alliansen, Alianza Progresista, som forsøker å samle store deler av opposisjonen mot Ortega-regimet.

Edipcia Dubon trodde Daniel Ortega 22. April 2018 ville skylde på Rosario Murillo, Daniels kone og visepresident i Nicaragua, for tumultene, og beklage politiets oppførsel.

(Ortega hadde vært utenlands i de dagene demonstrasjonene ble møtt med politiets brutalitet, og der paramilitære grupper skjøt og drepte flere demonstranter.) (Min kommentar).

”Det ville ha vært det intelligente å gjøre”, hevder Dubon. Dubon tror Ortega ønsker å gå ned med skuta til bunns. ”Revolusjonshelten ser ikke noen annen utvei”, tror Dubon.

”Daniel fremstår lettere rotete, lett presenil. Han sier noe i tale tidlig om dagen, og så noe helt annet senere samme dag”, forklarer Dubon. ”Rosario virker litt ”borderline”. Om morgenen holder hun tale der hun kaller opposisjonen for skadedyr, og så om ettermiddagen fremstår hun på TV i bønn, kristen og forsonende”, utdyper opposisjonslederen.

Rosario Murillo, visepresident og kone til presidenten, som har en "hippie"-inspirert klesstil.

Ortega –dynastiet har to unge smarte sønner. Rafael er sønn av Rosario. Den andre sønnen Dubon trakk frem var utdannet kunstner, og kledde seg ekstravagant. En av sønnene skulle ha vært sterkt deltakende i å få i gang kanalprosjektet, og skal i følge Dubon, ha vært den som fikk kineserne til å lansere planer om at de skulle investere i et stort satelitt-prosjekt.

(Satelitt-prosjektet synes imidlertid ikke å ha materialisert seg utover luftige visjoner, ut i fra det lille jeg har undersøkte om dette prosjektet). (Min kommentar.)

Rafael Ortega og Cubas President Miguel Diaz Canel.

Dubon mente sønnene i Ortega-dynastiet kanskje ikke var sterke nok til eventuelt å kunne føre Ortega-dynastiets politiske makt videre i neste generasjon. Dubon antydet dynastiets sønner kanskje hadde vært for bortskjemte, og hadde hatt det for lett i livet til senere å kunne ta over de politiske lederposisjonene ekteparet Daniel og Rosario nå kontrollerer, som president og visepresident.

På spørsmål om de innen sandinistfronten som ikke støttet Ortega, svarte Dubon, at ”de i sandinistfronten som ikke var tilknyttet orteguistene i realiteten var ”kastrert””.

Daniel Ortega med sin "Lady MacBeth" ved sin side. (Min kommentar.)

Jeg føyer til her for egen del – angående Daniel Ortega og hans eventuelle mentale helse.

En vestlig, fastboende utlending jeg pleier å besøke på mine jevnlige, årlige besøk i Nicaragua, har for meg beskrevet Daniel Ortegas TV-opptredener der han jevnlig holder taler der ”El comandante” så med jevne mellomrom uttrykker ”Entonces” (på norsk ”Dermed, derfor følger at..”). Så begynner Ortega på nytt, gjentar det han allerede har sagt. Kameraene viser av og til hvordan Rosario Murillo, som er til stede på første rad og hører på, himler med øynene over ektemannens rotete talestil, i følge min utenlandske, fastboende venn.) På den annen side er jo lange, rotete, usammenhengende, langvarige taler uten manuskript en paradegren for politiske ledere som ønsker å leve opp til tilhengernes forventninger til revolusjonære alfa-hanner, som Fidel Castro og Hugo Chavez.)

(Slutt på min tilføyelse.)  

Arnoldo Aleman og Daniel Ortega - De to som inngikk pakten som ga Ortega makten og holdt korrupsjons-dømte Aleman ute av fengsel.

 

Del to av intervjuet av Alfredo Romero - Om Machiavelli

Advokaten Alfredo Romero bruker Niccolo Machiavellis ”Fyrsten” til å forklare hvordan regimet holder seg ved makten. Romero påpeker: ”I ”Fyrsten” skiller Machiavelli mellom lederens behov for å være elsket og fryktet, og behovet for å unngå å bli hatet. Machiavelli skriver at en leder dersom han må velge, bør basere seg på å være fryktet heller enn å være elsket. Å være fryktet er mer stabilt enn å være elsket. Folkets kjærlighet til ledere kan fort forsvinne, og er et ustabilt grunnlag å basere makt på. Samtidig må lederen unngå å bli hatet, for hat motiverer mennesker for å ville kvitte seg med lederen, regenten”, utdyper Romero. 

Alfredo Romero, leder av Foro Penal.

”Balansegangen mellom å være fryktet og hatet er krevende statsmannskunst, som Hugo Chavez mestret”, hevder menneskeretttighetsforkjemperen. ”Maduro derimot har ikke mestret denne balansegangen, og er hatet av en majoritet av venezuelanere. Chavez mestret å bruke virkemiddelet grusomhet på en klok måte. Maduro har ikke mestret å være grusom på en måte som har gjort ham fryktet, men samtidig unngått å bli hatet”, hevder Romero.

Jeg tenker i etterkant av intervjuet med Romero at i ”Fyrsten” skriver Machiavelli om hvordan grusomhet bør praktiserer massivt, raskt og effektivt, og ikke bør vedvare, for at regenten, fyrsten, skal unngå å bli hatet. Men jeg glemte å spørre Romero om dette. Og kommer først på det senere. Fidel Castro knuste jo i 2003 en gryende opposisjon ved rask og effektiv grusomhet med drakoniske 20-år lange straffer overfor 73 arresterte som hadde drevet uavhengig journalistikk, arbeid med menneskerettigheter og uavhengig bibliotek-virksomhet. Maduros grusomhet er vedvarende, og ikke kort og effektivt utført. Flere forskere og journalister med Latin-Amerika som arbeidsområde burde kanskje lese mer Machiavelli?

Romero fortsetter – ”Maduro-regimet har til felles med regimet på Cuba og i Nicaragua at deres viktigste politiske kapital er undertrykkelse. De holder seg ved makten ved å skape frykt blant mange, og de bruker undertrykkelse til å gi seg selv forhandlingsbrikker de kan forhandle med. Regimet forhandler så om å redusere omfanget av ulike undertrykkende aktiviteter, og de skaper forventninger om å fjerne ulike former for undertrykkelse. Cuba har mottatt mye billig olje fra Venezuela, men samarbeidet fortsetter jo fremdeles selv om Venezuela ikke har så mye billig olje å tilby lenger”, tilføyer Romero.

I 2002 startet fire advokater det som skulle bli Foro Penal. Romero og Gonzalo Himiob.

”De sosialistiske diktaturene lærer av hverandre og samarbeider om strategi”. Menneskerettighets-forkjemperen påpeker likheter i hvordan regimene i Venezuela, Nicaragua og Cuba forholder seg til viktige internasjonale organisasjoner som Røde Kors. Røde Kors med sine nasjonale organisasjoner fikk en stund ikke komme inn i disse landene, men så fikk de adgang til et av landene, og da tillot innen kort tid de andre av de tre regimene Røde Kors å arbeide i landet. Regimene i Nicaragua, Venezuela og på Cuba samarbeider om strategi.

Jeg spør Romero om det er kynisme eller naivitet når utenlandske politikere, regjeringer, internasjonale organisasjoner og NGOer lar seg bruke av regimet i slike forhandlingsprosesser som han beskriver.  

”Zapatero, Michelle Bachelet og andre politikere som engasjerer seg i den politiske situasjonen i Venezuela, vil ha politisk gevinst de kan vise frem for egne tilhengere og andre politikere. Å få Maduro-regimet til å gi fra seg makten får de jo ikke til. Men politikerne som engasjerer seg kan få satt fri noen politiske fanger, og bli tatt bilder av sammen med dem. Det liker de”, konstaterer Romero kynisk.

Alfredo Romero

Romero forteller om da Barack Obama skulle besøke Cuba. Da satte USAs president som en betingelse at 50 politiske fanger skulle frigjøres før han kom på besøk. Cubanske opposisjonelle kunne påvise at Castro-regimet trikset med tall, og oppga lister med navn på fanger som for lenge siden var blitt satt fri. Romero påpekte dette på et møte med mange politikere fra det demokratiske partiet i USA. De forstod ikke at USA var blitt manipulert av Castro-regimet.

”Samtidig er menneskerettigheter også en form for politisk kapital, som blir brukt av regjeringer og politikere i internasjonal politikk. Ulike regjeringer og politikere i internasjonal politikk trekker frem brudd på menneskerettigheter når de av ulike grunner ser seg tjent med å kritisere ulike regimer, eller ønsker å reagere overfor regimer”, påpeker Romero. ”USA brukte jo påstandene om Saddam Husseins masseødeleggelses-våpen som årsak for å invadere Irak, selv om USAs regjering nok visste at det ikke var sant. Ingen snakker lenger om at Kina bryter menneskerettigheter. Mange regjeringer vil gjerne ha investeringer fra Kina i bytte mot å la være å snakke om menneskerettigheter. Politikere reager på menneskerettighetsbrudd når de trenger en grunn til å reagere”, konstaterer advokaten.

”Konkrete bevis og dokumentasjon om brudd på menneskerettigheter, blir brukt av regjeringer og politikere som politisk kapital for å tjene deres interesser. Vi i Foro Penal opplever at vi også av opposisjonen i Venezuela blir kritisert for ikke å ville la oss instruere til å underordne oss ulike politiske strategier. Vi i Foro Penal er kompromissløse om menneskerettigheter”, konkluderer advokaten.

Niccolo Machiavelli, forfatter av Fyrsten.

 

Første del av fem - intervju med Alfredo Romero - leder for Foro Penal.

”Hvordan kan det ha seg at Maduro-regimet som er så inkompetente på alle felter av politikk og administrasjon, samtidig kan være så genialt dyktige når det gjelder å holde på makt, og villede det internasjonale samfunnet av politikere og organisasjoner? Er det Cubanerne som er svaret på det spørsmålet”, spør jeg Alfredo Romero, lederen for Foro Penal. Organisasjonen består av advokater som kartlegger brudd på menneskerettigheter i Venezuela. Foro Penal forsvarer flere av de som får menneskerettighetene sine krenket i Venezuela. Romero er på besøk i Oslo.

Menneskerrettighetsforkjemper og advokat Alfredo Romero

Jeg nevnte for menneskerettighetsforkjemperen Romero en video på Youtube der han blir intervjuet av en journalist. Advokaten Romero beskriver i intervjuet hvordan Maduro-regimet bruker politiske fanger i likhet med andre tema som det blir forhandlet om i ulike forhandlinger, som forhandlingsbrikker. Romero mener regimet heller burde ha blitt avkrevet at de umiddelbart innfridde det som burde ha vært betingelser for å begynne forhandlinger. Slik får regimet anledning til å bruke forhandlingsprosesser for å vinne tid når regimet er svekket, og trenger å konsolidere egne maktposisjoner, slik Romero beskrev det i videoen på Youtube.

Jeg nevner for Romero enkelte velkjente sider ved Castro-dynastiets forhold til det internasjonale samfunnet, slik at Romero skal slippe å fortelle meg ting vi begge vet. Strategien med å arrestere regimemostandere for så å forhandle med ulike representanter for det internasjonale samfunnet om frigivelse av de samme politiske fangene, var et politisk spill Fidel Castro i sin tid ved makten på Cuba, perfeksjonerte, påpeker jeg. Fidel var en mester i utmanøvrere EU, paver, FN, USA og menneskerettighets-organisasjoner. 

Jeg nevner også hvordan Raul Castro lærte av erfaringene fra rundt 2010-11, da Castro-dynastiet ble presset av EU og paven til å frigi de rundt et femtitall gjenværende av de 73 politiske fangene fra den ”svarte våren” i 2003. De 73 hadde blitt dømt til fengselsstraffer gjennomsnittlig på rundt 20 år. Lillebror Raul, som i 2006/08 overtok for storebror Fidel, lærte i 2010-11 å ikke gi for lange straffer til for mange politiske fanger. Raul lærte å unngå å gjøre de politiske fangene til martyrer og helter i den internasjonale opinion og blant internasjonale menneskerettighets-organisasjoner. Fidels lillebror praktiserte ved makten i stedet for korte fengslinger, gjerne bare for noen få dager, men hyppige arrestasjoner, og gjerne fengsling av mange forskjellige politiske fanger. ”Er dette jeg her nevner taktikk og strategi Maduro-regimet har lært av Castro-dynastiet?” Spør jeg Romero.

Romero forteller utdypende om det han kaller ”sirkulasjonsprinsippet”. Menneskerettighets-forkjemperen kartla alle som på forskjellige tidspunkter ble holdt fengslet som politiske fanger. Antall fengslete gikk opp og ned. I noen perioder kunne det være så lavt som rundt 100, andre ganger kunne det nærme seg 1000. Men han la merke til at utskiftningen blant de som var politiske fanger, var stor. Det betydde at i løpet av lengre perioder så var det flere tusen mennesker som på ulike tidspunkt hadde vært politiske fanger. Noen hadde vært politiske fanger i lengre perioder, og mange i korte perioder. Antallet som hadde erfart å være politiske fanger var altså flere tusen. Mange i Venezuelas befolkning kjente dermed personlig noen som hadde vært politiske fanger. Slik skaper frykt i befolkningen.

Leder av Foro Penal, Alfredo Romero

”Det er Kina som er de som først utviklet det sinnrike systemet for å holde politiske fanger i fengsel med ”sirkulasjonsprinsippet””, hevder Romero. ”Kina gjorde dette under olympiaden i 2008, for å unngå press fra internasjonal opinion”. Romero mener Kina i sin tid lærte opp KGB i Sovjet og Stasi i Øst-Tyskland i hvordan undertrykke og holde kontroll på befolkningen i landet.

Cubaneren og offiser innen det cubanske etteretningsvesenet Ramiro Valdez lærte kunsten å undertrykke befolkningen av Stasi under opphold i Berlin under den kalde krigen. Valdez kler seg som en gentleman i elegante dresser, og har bodd mange år i Venezuela, men nå har han blitt gammel, noen og åtti år gammel. Ramiro Valdez var sentral i å bygge opp undertrykkelsessystemet i Venezuela. Nå er han for gammel, og ble mot slutten av tiden Chavez styrte parkert i en stilling som sjef for elektrisitet i Venezuela.

Det er ikke sant, slik enkelte hevder, at det er cubanerne som står for tortur og andre former for direkte undertrykkelse av fanger, mener Romero. Cubanerne har vært med som rådgivere, men det er venezuelanere som utfører tortur og andre brudd på menneskerettigheter i Venezuela, i følge menneskerettighetsforkjemperen. 

Video med Alfredo Romero fra Youtube : 

https://www.youtube.com/watch?v=0ZGIJVpjnJY

Tredje og siste del av samtale med Oda Nissen - Epilog – 26. desember

Psykologi-student ved Universitet i Trondheim, Oda Nissen.

 Samtalen fant sted 26. desember 2018. 

JJ:

Forklar hva som har skjedd i saken siden sist vi snakket sammen, Oda!

Oda:

Rettsaken mot Amaya skulle være 10. Desember, men i stedet ble det en høring om rettsaken 3. Desember. I slutten av november erklærte myndighetene at en høring om rettsaken ble fremskyndet til 3. Desember. Foreldrene fikk ikke beskjed, og advokatene fikk korte tidsfrister for sitt arbeid. Den tidligere nevnte gruppen av advokater som forsvarer de politiske fangene i Nicaragua jobber med mange saker. Advokatene hadde i løpet av november vært i kontakt med en internasjonal organisasjon opptatt av rettsikkerhet for politiske fanger. Vi som jobber med Amayas sak og er langt unna Nicaragua, vi ble bekymret for at de korte tidsfristene advokatene i Amayas da fremskyndete sak ble gitt, ville medføre at advokaten hennes slik ville bli hindret i å gi henne et godt forsvar. Men så ble det altså en høring om rettsaken 3. Desember. 

Datoen for selve rettsaken ble fastsatt til 28. Februar. Vi har hørt rykter om at personer som skulle ha vitnet mot Amaya og Sergio, (hennes venn og medtiltalte), har trukket seg som vitner. Myndighetenes offisielle forklaring på utsettelsen er at forsvarsadvokaten hennes ikke har klart å overholde flere av tidsfristene i saken, og at det derfor er forsvarsadvokatens skyld at rettsaken måtte bli utsatt fra desember til februar. Forsvarsadvokatene har imidlertid overfor familien benektet at de ikke skulle ha overholdt gjeldende tidsfrister i saken mot Amaya og Sergio. Amaya blir av myndighetene fremstilt som ”så farlig”, eller at rømningsfaren er så akutt, at hun må sitte i forvaring, varetekt, frem til rettsaken skal avholdes 28. Februar. 10. Mars vil det være 6 måneder siden hun ble arrestert.

Politiet rykker inn i lokalene til Confidential, uavhehngig presse 14. desember, Managua, Nicaragua.

JJ:

Er det noe annet som har endret seg i Nicaragua siden vi snakket sammen i november?

Oda:

I desember ble flere NGOer fratatt lisenser, retten til å operere som en organisasjon, erklært ulovlige, og uavhengige journalister er blitt angrepet av myndighetene. Nicaraguanske myndigheter synes å ha lansert en ny strategi for undertrykkelse, hevder opposisjonelle nicaraguanere. Etter å ha arrestert demonstranter, gjort demonstrasjoner ulovlige, og hindret videre demonstrasjoner, er det nå NGOer og uavhengige journalister som står for tur. Kontorer til menneskerettighetsorganisasjoner og uavhengig presse har blitt vandalisert av politiet og fått produksjonsutstyr konfiskert. Lille julaften ble kontorene til Canal 100% Noticias, (kanalen 100% nyheter), vandalisert og lederen fengslet.

JJ:

Du nevner at myndighetene har lansert en ny strategi for undertrykkelse, ved at myndighetene etter å ha nøytralisert demonstrantene, nå går etter NGOer og uavhengige journalister. Får Ortega-regimet hjelp av cubanere i å utføre en slik strategi for undertrykkelse? 

Oda:

Flere av de som i Nicaragua sympatiserer med de politiske fangene i Nicaragua, nevner ofte en slik sammenheng mellom Ortega-regimet og Cuba og Venezuela. På digitale medier blir også bilder av Putin og Ortega fremhevet. Men alt dette kjenner ikke jeg til, og det er vanskelig for meg å avgjøre.

Vi som engasjerer oss for Amaya og andre politiske fanger, vi fokuserer ikke på det store spillet. Vi konsentrerer oss om internasjonale fanger. Vi er små, uerfarne, og organiseringen vår er så som så.

En kampvillig Amaya i møte med advokater, Oktober 2018.

JJ:

På denne bloggen har jeg vist deg et intervju og en artikkel jeg har skrevet om Normando Gonzalez Hernandez og de 75 fangene fra den ”svarte våren” på Cuba i 2003. Fidel Castro benyttet at all den internasjonale medieoppmerksomheten handlet om USAs innmarsj i Irak, og han slo nådeløst ned på en gryende opposisjon. De politiske fangene fikk straffer på gjennomsnittlig 20 år, men internasjonalt press fra paven og EU, tvang Castro-regimet til å frigi fangene allerede i 2010-11. De politiske fangene skapte i løpet av tiden i fengsel nettverk som de siden har videreutviklet til nettverk for uavhengige medier og andre former for opposisjon. De norske fangene på Grini under 2. Verdenskrig og ANC-fangene under Apartheid-styret i Sør-Afrika dannet også nettverk i løpet tiden i fengsel, som etterpå ble til viktige politiske nettverk. Tror du noe lignende kan skje med den unge generasjonen av demonstranter og andre som protesterer mot regimet og blir satt i fengsel for dette? I Nicaragua er det mange som har savnet og etterspurt en ny politisk klasse av yngre mennesker, som kunne ta over etter generasjonen av revolusjonære fra kampen mot Somoza på 70-tallet. Kunne man tenkt seg at Amaya og de unge menneskene, som nå sitter fengslet, etter noen år i fengsel kan skape nettverk og bli den unge generasjonen, som et fremtidig Nicaragua vil trenge?

Oda:

Et krevende spørsmål å svare på. Men ja, oppegående unge mennesker er ikke så lett å holde fanget, holde nede. Heldigvis sitter Amaya ikke på isolasjon. Jeg håper Amaya og de andre slipper å sitte mange år i fengsel.

Om de unge menneskene som er en del av den sosiale bevegelsen i Nicaragua, er den unge generasjonen som Nicaragua vil trenge, så kan jeg se for meg det. En stor del av den sosiale bevegelsen (Unidad Azul y Blanco) er jo studenter (19. April-studentbevegelsen/movimiento estudiantil 19. De Abril), som nødvendigvis vil være en del av morgendagens Nicaragua. Denne bevegelsen skiller seg jo fra Sandinist-bevegelsen spesielt ved at den er ikke-voldelig. Gjennom de verdiene som bevegelsen fremmer – bl.a. demokrati, menneskerettigheter, likhet, ikke-vold – så viser jo denne unge generasjonen nettopp hvordan de vil at morgendagens Nicaragua skal være. Selv om mange unge aktivister er i fengsel og asyl i utlandet nå, så har jeg troen på at de vil fortsette å jobbe for sin sak, både når de får rom til å organisasjons- og ytringsfrihet i Nicaragua igjen, og i mellomtiden.

JJ:

På Cuba har det vært nordmenn som har tatt med seg bøker som har vært forbudt på Cuba, til de private og klandestine bibliotekene. Kunne man ha tenkt seg at norske turister på ferie i Nicaragua, tok meg seg politiske bøker og kanskje besøkte fanger i fengsel i Nicaragua eller overlevere politisk, og antageligvis etterhvert forbudt litteratur til nicaraguanere? Kunne det være ”en kul ting” å gjøre for norske turister?

Vakt overvåker Amaya som får besøk av familien i fengsel.

Oda:

Nå spørs det vel om norske turister får lov å besøke politiske fanger i Nicaragua. Cuba og Nicaragua er forskjellige. Cuba var isolert og utsatt for sensur lenge. Nicaragua er ikke så isolert og med så sterk sensur. Unge har i likhet med Amaya f.eks. mulighet til å studere i utlandet. Det er ikke sikkert det er opplysningen det går på. De unge gjør opprør fordi de har så mye informasjon. De politiske fangene får imidlertid lite informasjon om verden utenfor. Amaya spør visst ofte foreldrene om hva som skjer ute i verden, de få gangene foreldrene får lov å komme på besøk til henne.

JJ:

Hva vil dere gjøre fremover i deres arbeid med Amayas sak og sakene til andre politiske fanger i Nicaragua?

Oda:

Vi har fokus på informasjon og på politiske fanger. Informasjon og solidaritet er viktig.

JJ:

Har norske myndigheter engasjert seg i de politiske fangene i Nicaraguas situasjon?

Amaya sammen med medtiltalte Sergio. Blir de dømt for terrorisme?

Oda:

Dagbladet skrev nylig om Amnesty i Norge som oppfordrer Equinor om å ta ansvar for menneskerettigheter i Nicaragua, ta opp situasjonen for menneskerettigheter med myndighetene de samarbeider økonomisk med om planlagt oljeutvinning. Equinor hevder imidlertid at det ikke er deres ansvar å drive med politikk. Spørsmålet er om Amnesty får norske myndigheter med på at Equinor bør kjenne et slikt ansvar.

Norge har støttet EUs tilnærming der de kritiserer situasjonen for menneskerettigheter og demokrati i Nicaragua. Norge har også bevilget 15 millioner til FNs høykommissær for flyktninger, to av disse femten millionene skal være øremerket Nicaragua. Menneskerettighetsorganisasjonene, NGOene, som Ortega-regimet nå har stengt ned, og intensivert undertrykkelsen av, blir altså støttet økonomisk av Norge.

Når det gjelder politiske fanger i Nicaragua har norske myndigheter i samtale med oss, hevdet at det ikke er naturlig at norske myndigheter engasjerer seg for politiske fanger, og det vil de ikke gjøre i Nicaraguas tilfelle heller.

JJ:

Den norske ambassadøren i Chile på 70-tallet, Frode Nilsen, engasjerte seg for politiske fanger i etterkant av Pinochets militærkupp. Jeg har inntrykk av at norske diplomater er ganske stolte av Nilsens og Norges innsats for ofrene for Pinochets forfølgelse av opposisjonelle. Kanskje kunne det på et tidspunkt bli nødvendig å tilby nicaraguanske politiske fanger asyl i Norge?

Et siste spørsmål, Hverken du eller Amaya virker det som har vært interessert i engasjere dere i politiske partier, til tross for det som for meg virker som sterkt politisk engasjement. Synes du det er enklere å engasjere seg gjennom organisasjoner og drive kampanjer på digitale medier heller enn å engasjere deg i et politisk parti?

Oda:

Amaya kritiserte Ortega og særlig kanal-prosjektet, som jeg allerede har nevnt. Jeg diskuterte ikke så mye politikk med Amaya, så hennes forhold til politiske partier vet jeg ikke så mye om.

Kampanjen for Amaya Coppens.

Om jeg og andre foretrekker å engasjere oss i andre organisasjoner enn politiske partier, fordi digitale medier gjør dette enklere, vet jeg ikke. Selv har jeg prioritert andre interesser enn det å melde meg inn i et parti. Men vi har tenkt å ta kontakt med politiske partier i vårt arbeid. Vi har bare ikke kommet så langt i vårt arbeid. Vi er som nevnt, få mennesker i en liten organisasjon. Organisasjonen SOS Nicaragua vet jeg har tatt kontakt med politiske partier, og jeg har inntrykk av situasjonen i Nicaragua har interessert flere norske politiske partier. 

http://presospoliticosnicaragua.com/listado-preliminar-de-presos-politicos-al-15-de-enero-de-2019/?fbclid=IwAR0uN7RZNJdCE9YqE1_0XfcHIEavrPHPUphQ0HTU_3UzAGyxcnHwqzum_7A

Castrismen - "Ideas trasnochadas"!

Min nicaraguanske venn, jeg kaller ham Pablo, sa til meg en ettermiddag vi satt på kafe; ”Cuba kommer til å få sitt ”glasnost” og ”perestrojka”, og om 15 år kommer cubanerne til å stille spørsmålet: Hva var vitsen med hele Fidel Castros revolusjon?” Både Fidel og Daniel Ortega har latt seg styre av disse ”ideas trasnochadas”!”

Ideas trasnochadas er ideer, tanker, som virker spesielt kloke og fornuftige når man ikke har sovet noen netter i strekk av en eller annen årsak. Men tankene virker ikke like kloke dersom man skriver de ned, og så ser på de etter en god natts søvn. Et tilsvarende, men ikke så kraftfullt og ikke helt dekkende begrep er på norsk ”virkelighetsfjerne skrivebordsteorier”.

Før revolusjonen var Cuba i latin-amerikansk sammenheng, og i særdeleshet i karibisk sammenheng, blant de mest utviklete landene økonomisk, politisk og teknologisk. Da som nå var det store sosiale forskjeller, og deler av befolkningen levde i ekstrem fattigdom. De nå forfalne boligene i Havanna viser at Cuba før revolusjonen hadde en middelklasse, noe som i økonomisk teori er en forutsetning for økonomisk utvikling. Cubas økonomi, som aldri har vært bærekraftig etter revolusjonen, ble fra 1990 ikke lenger subsidiert av et Sovjet, som hadde gått i oppløsning. Cuba opplevde på 90-tallet utbredt nød og fattigdom, det de kalte en spesialperiode. Så kom Castro-beundreren Hugo Chavez til makten i Venezuela i 1999, og etter hvert fikk Cuba et nytt land å snylte på. Cuba begynte sin tilnærming til USA da Castro-dynastiet skjønte at Chavez var dødssyk, og den mer politisk klartseende av de to brødrene, Raul Castro, hadde overtatt makten etter sin bror i 2006/08.

Hvem av de tre er det egentlig som styrer på Cuba? Rauls sønn, Alejandro Castro Espi, Raul Castro eller nyutnevnt president, Miguel Diaz Canel? Kan Castro-dynastiet virkelig stole på en som ikke tilhører den nære familien? Er Diaz Canel en som tilsynelatende styrer, mens Raul i all stillhet fører den reelle makten over i sønnens hender?

Fidel Castro fikk gå i graven med sin kommunisme i behold i november 2016. Kort tid etter den store diktatorens død, ble i juni i år eiendomsretten erklært gjeninnført på Cuba, etter snart 60 år med kommunisme. Den kommunistiske nasjonalforsamlingen har under sin av kommunistpartiet nyutnevnte president, Miguel Diaz Canel, vedtatt at eiendomsretten skal være lovfestet i Cubas grunnlov. 

Regimet har fortsatt behov for å kontrollere de såkalte, cuentapropistas, det vi ville kalle små, selvstendige næringsdrivende. De kommunistiske byråkratene har laget et lovverk som hindrer næringsdrivende i å bli for suksessrike, eller som kritikerne vil si, i å lykkes i det hele tatt. Et byråkrati som i snart 60 år har vært opplært til å hindre kapitalisme, agitere mot kapitalisme og å straffe kapitalisme, er kanskje ikke de rette til å skulle fremme kapitalisme eller få et markedsstyrt landbruk til å fungere? Det stalinistiske kommunistpartiet insisterer likevel fortsatt på sin eneveldige makt i et ensrettet og totalitært samfunn.

Castro-dynastiet fører makten videre til neste generasjon Castro på en skjult, diskret måte. Raul Castro kontrollerer fortsatt kommunistpartiet. Rauls sønn, Alejandro Castro Espì, har siden Raul overtok styret på Cuba fra storebror Fidel, systematisk bygget opp sin maktposisjon i militæret, og skapt personlige lojalitetsbånd til nyutnevnte ledere i militæret i militærdiktaturet på Cuba. Militæret kontrollerer all økonomisk virksomhet, og særlig den eneste delen av økonomien som faktisk fungerer, turist-industrien.

Raul Castro og sønnen, Alejandro Castro Espi. 

Cubanske kommunister ønsker å herme etter Vietnam og Kina. Cuba vil nok noen tiår på etterskudd få sitt glasnost og perestrojka. Eliten rundt Castro-dynastiet vil vite å posisjonere seg for den privatiseringen som synes å være nært forestående, og som etter Fidels død, lettere kan gjennomføres. Castro-dynastiet vil fylle de viktige posisjonene i økonomien med sine egne familiemedlemmer og lojale støttespillere.

Regimet truer og skremmer vanlige cubanere med det kjøpesterke cubanske emigrantmiljøet i Florida ved eventuell mer markedsøkonomi og et eventuelt kapitalistisk frislepp. ”Miami vil komme og kjøpe opp alt”, forteller regimet gjennom ensrettete medier.

Et økonomisk bankerott Cuba har ikke lenger Sovjet eller Venezuela å snylte på. Cuba trenger pengene fra eksil-miljøet i Miami, for å gjøre et Cuba, som i et halvt århundre har vært vanstyrt, til et økonomisk bærekraftig Cuba. Men er det folket og de fattige på Cuba, som eliten rundt Castro-dynastiet bekymrer seg for hvordan vil klare seg etter et kapitalistisk frislepp, som synes nært forestående, eller er det egen rikdom, egen makt og egne privilegier den revolusjonære eliten bekymrer seg mest for?

Den av kommunistpartiet nyutnevnte presidenten, Miguel Diaz Canel, er av Castro-dynastiet satt til å være direktøren for de dårlige tidene, eller det som i hardkokte detektiv-filmer heter ”the fall guy”, han som skal ta skylden slik at skurkene slipper unna. Diaz Canel vil få ansvaret for å gjennomføre innføringen av eiendomsretten i det ikke lenger kommunistiske Cuba. Han vil måtte fjerne to-valutasystemet, som med tiden vil gjøre Cuba mer økonomisk effektivt. Å erstatte to valutaer med en, vil samtidig fjerne den lille rest av beskyttelse den ineffektive velferdsstaten fremdeles tross alt klarer å gi de aller fattigste mot ekstrem sult og fattigdom. President Diaz Canel vil måtte ta skylden og ansvaret for det sviket de aller fattigste på Cuba vil oppleve når Canel har gjennomført reformene han har fått som oppgave å gjennomføre på Cuba.

Raul Castro og Miguel Diaz Canel

Fattigfolk hjernevasket av årtier med propaganda vil om en ti års tid nostalgisk minnes Fidel Castro, som døde før den virkelig vanskelige tiden begynte, og kanskje vil også Castro-dynastiet lykkes i å ikke bli forbundet med sult og fattigdom, som vil komme til å oppstå i overgangsperioden til en ny, reell markedsøkonomi.

Rauls sønn, Alejandro, vil kunne holde seg i kulissene og styre familiens lukrative økonomiske interesser, som på diskret vis vil bli overført over fra offentlig til privat eie. Han vil kunne bevare makten for Castro-dynastiet i posisjonen han de siste årene har etablert i det som etter hvert vil fremstå som et mer diskret militærdiktatur. Alejandro Castro Espi eller noen andre fra Castro-dynastiet vil også kunne velge om de med Putin som eksempel, vil ta tømmene som Cubas frelser. En ny leder fra Castro-dynastiet vil kunne tre frem på scenen som redningsmann, i etterkant av det sosiale kaoset og den ekstreme fattigdommen, som vil råde på Cuba under Diaz Canel, the fall guy, sitt styre.

Om en ti års tid vil mange cubanere stille seg spørsmålet: 60 år med revolusjon – hva var vitsen? Cuba var, som nevnt, et land før revolusjonen, som i latin-amerikansk sammenheng, var avanserte økonomisk, politisk og teknologisk. Fidel Castro lovet da han fikk makten på Cuba at han innen noen få måneder skulle arrangere åpne, rettferdige valg.

Etter mer enn et halvt århundre med et ikke-bærekraftig, brutalt undertrykkende samfunns-eksperiment, selv Fidel visste ikke fungerte, fortjener den cubanske befolkning det demokratiet, den rettstaten og de menneskerettighetene de har blitt nektet så altfor lenge.

Raul Castro, Rauls sønnesønn i midten og Rauls sønn, Alejandro Castro Espi.

Det norske begrepet ”virkelighetsfjerne skrivebordsteorier” er ikke kraftfullt nok til å være et dekkende begrep for den castristiske ideologi, men må erstattes av det delvis uoversettelige begrepet ”Ideas trasnochadas”, med dets assosiasjoner til feberhete vrangforestillinger, sene nachspiels snusfornuftige løsninger på verdensproblemer, diskusjoner preget av temperamentsfull fanatisme og deliriske, berusende stemningsutbrudd, forførende følelser av uansvarlighet og livsglede eller underliggende bunnløs fortvilelse. Latin-Amerika trenger ikke mer av castrismens ”ideas trasnochadas”.

Alejandro Castro Espi

Den revolusjonære "gnisten" og de andre mytene rundt Fidel Castro og revolusjonen på Cuba!

Min gode nicaraguanske venn, la oss kalle ham Pablo, påpekte overfor meg at, ”Det var den franske og den nicaraguanske revolusjonen som var virkelige ”folkelige” revolusjoner med reelle, vedvarende stridshandlinger, kamper i gatene mellom diktaturets forsvarere og folket, i motsetning til den russiske og den cubanske revolusjonen, som begge i hovedsak var statskupp utført av en elite.”

Pablo har deltatt i stridshandlinger. Han var selv en tenåring, som så vidt hadde rukket å bli gammel nok til å bli ikke direkte, men delvis involvert i den avsluttende militære offensiven fra sandinist-geriljaen mot Somoza-diktaturet, som falt i 1979. Pablo var derimot aktiv soldat i borgerkrigen mot Contras på 80-tallet. Sandinistsoldaten fortalte hvordan det var i et Nicaragua, som hadde en befolkning omtrent på størrelse med Norge, å bo i en liten småby med rundt ca. 100 000 innbyggere, på størrelse med Fredrikstad, i et land i krig. I denne småbyen var det i de mest intense fasene av borgerkrigen på enkelte dager kø på kirkegården for å begrave unge, døde menn.

Pablo husker de cubanske militære rådgiverne, som etter revolusjonen i 1979 etterhvert kom til Nicaragua for å skulle være med å trene opp sandinisthæren. Han hadde ingen respekt for dem, og så på dem som fagpersoner som ikke visste hva de snakket om. Pablo fortalte om sin far som hadde vært helikopter-pilot i det nicaraguanske militæret på 60-tallet, som ble sendt av diktatoren Somoza for å være mobilisert dersom de skulle bli kalt ut til å hjelpe de cubanske soldatene som forsøkte å invadere Grisebukta på Cuba i 1961. Faren og andre i det militære i Nicaragua hadde bare forakt til overs for cubanerne som soldater, en forestilling Pablo noen tiår senere altså mener han fikk bekreftet ved de militære rådgiverne sendt av den ”cubanske revolusjonen” for å assistere den nicaraguanske revolusjonen.      

De propagandaskapte mytene rundt Fidel Castro og den såkalte revolusjonære eliten rundt Castro-dynastiet, kan man med fordel se nærmere på. Man bør gjennomskue den blendende revolusjonære retorikken og det ”coole” ved det på 60-tallet bevisst uflidde og ukonvensjonelle ved Robin Hood-imaget, som ble bygget opp av den drapsvillige fremmedkrigeren Che Guevara og Fidel Castro, sønnen til Angel, den spanske soldaten som slo seg opp som godseier på Cuba. Angel Castro var nær venn av diktatoren Fulgencio Batista, som var gudfar ved dåpen for den ene av Castro-brødrene. Batista ga derfor Castro-brødrene amnesti for dommen for deres militære angrep og drap på de sovende soldatene ved militærforlegningen Moncada i 1953. Fidel sonet mindre enn to år av idømt straff på 15 år. Fidel lærte av diktatorens Batistas feil. Det var broren Raul Castro som rundt 2010-11 ga etter for paven og EUs press mot Castro-regimet for å frigi de politiske fangene fra den "svarte våren" i 2003. 

Var Castro-brødrene så sentrale da Fulgencio Batistas diktatur ble styrtet? Tenk over hvor mange ganger du har hørt historien om Fidel Castro som ”kom ned fra fjellene med sin geriljahær”, som en ”Moses med steintavlene”. Hva innebærer egentlig setningen ”Fidel Castro kom med sin hær ned fra fjellene”? Sandinistgeriljaen i Nicaragua kom ikke ned fra noen fjell etter at Somoza skulle ha forlatt Nicaragua. Sandinistgeriljaen har faktisk noen reelle kamphandlinger å fortelle om, og de har bilder fra kampsoner og reelle kamphandlinger.

To hendelser er i cubansk revolusjonær mytologi ment å utgjøre den cubanske revolusjonens ”stormingen av Bastillen”. For å bygge opp om den revolusjonære myten fremstiller årlig diktaturet på Cuba en håndfull geriljasoldaters angrep på militærbrakken i Moncada i 1953, som gnisten, som skulle ha vekket folket til motstand mot Batista-diktaturet. TV-kanaler og øvrige statlige kontrollerte massemedier på Cuba minner med rollespill, kinaputter og fyrverkeri kontinuerlig befolkningen om Fidels kameraters heroiske angrep på militærbrakken med sovende soldater.

Den andre skjellsettende revolusjonære hendelsen er en dårlig planlagt ilandsettelse av geriljasoldater fra båten ”Granma” i desember 1956. 12 av 80 revolusjonære kom seg unna i det som må betegnes som en militærtaktisk katastrofe. Det er de revolusjonære martyrer som dyrkes, ikke de revolusjonære krigsheltene. Se på hele den revolusjonsmytologien som er bygget opp rundt de revolusjonære sandinistiske sangene, og sammenlign dem med de revolusjonære cubanske sangene, og se hva forskjellen er. Hvor er de ærerike kamphandlingene i cubansk revolusjonær mytologi? 

I romanen "Antes que anochezca" forteller den av Aids døende Reynaldo Arenas ærlig om arbeidsleirer for homofile, fengselsopphold idømt for å skrevet om politikk og å ha levd åpen som homofil. Arenas som døde i 1990, holder ingenting tilbake i romanen og forteller også om hvor ubetydelige og ukjente Fidel Castros geriljasoldater var for det store flertall av cubanere før Fidel kom til makten.

Cubas revolusjon i 1958 var mer av et kupp enn av en revolusjon. USA hadde trukket sin støtte til Fulgencio Batistas diktatur. Viktige kamphandlinger i 1958 mellom Batistas militære styrker og bygeriljaen fant sted, mens Castros noen hundre gerilja-soldater holdt seg i fjellene. Da kampen var over, diktatoren hadde innsett at borgerskapet hadde vendt ham ryggen, og diktatoren hadde flyktet, kom Fidels få, men mindre kamptrette styrker ned fra fjellene. Fidel Castro utnyttet maktvakuumet som oppstod. Han utmanøvrerte etter hvert alle de andre politiske miljøene, som hadde kjempet mot Batista.

I etterkant av Cubas såkalte revolusjon i 1958 bygget karismatikeren og propaganda-geniet Fidel Castro opp en myte for revolusjonære sosialister i Latin-Amerika. De revolusjonære forstod seg selv som gnisten, som skulle tenne den revolusjonære ilden i befolkningen. Geriljasoldatene skulle være en avantgarde, en revolusjonær elite, som herdet av fysisk og mental kamp ble folkets fremste talsmenn med innsikt i hva en vedvarende revolusjonær kamp innebar for å iverksette marxismens uklare ideer om hvordan et revolusjonært parti skulle realisere et sosialistisk samfunn og ”det nye sosialistiske mennesket”. Hele mytologien Castro-dynastiet har dukket opp rundt "den revolusjonære gnisten" handler om å skjule sannheten om at Castros menn satt trygge og ventet i fjellene til de viktige kampene mot Batista-diktaturet var over.

Den franske intellektuelle Regis Debray lagde teorien om den "revolusjonære gnisten", som geriljaen skulle ha vekket i folket og slik inspirert til en folkelig revolusjon.

Fidel Castro forspilte muligheten den folkelige revolusjonen i 1958 ga det cubanske folk, dersom man aksepterer å bruke betegnelsen "revolusjon", og altså ikke som min venn Pablo, insisterer på at det som skjedde på Cuba ikke var noen reell revolusjon, men et statskupp. Ved et av utstillingsmontrene ved Museo de la Revolucion, i Havanna, fortelles det at alle de politiske partiene ble avskaffet av Fidel kort etter ”revolusjonens seier”, fordi de alle hadde samarbeidet med regimet styrt av Fulgencio Batista, Fidel Castros far, Angel Castros gode venn. Fidel hadde lovet frie valg i løpet av kort tid etter maktovertakelsen, ett av et utall løfter Fidel inngikk uten planer om å innfri.