Første del av fem - intervju med Alfredo Romero - leder for Foro Penal.

”Hvordan kan det ha seg at Maduro-regimet som er så inkompetente på alle felter av politikk og administrasjon, samtidig kan være så genialt dyktige når det gjelder å holde på makt, og villede det internasjonale samfunnet av politikere og organisasjoner? Er det Cubanerne som er svaret på det spørsmålet”, spør jeg Alfredo Romero, lederen for Foro Penal. Organisasjonen består av advokater som kartlegger brudd på menneskerettigheter i Venezuela. Foro Penal forsvarer flere av de som får menneskerettighetene sine krenket i Venezuela. Romero er på besøk i Oslo.

Menneskerrettighetsforkjemper og advokat Alfredo Romero

Jeg nevnte for menneskerettighetsforkjemperen Romero en video på Youtube der han blir intervjuet av en journalist. Advokaten Romero beskriver i intervjuet hvordan Maduro-regimet bruker politiske fanger i likhet med andre tema som det blir forhandlet om i ulike forhandlinger, som forhandlingsbrikker. Romero mener regimet heller burde ha blitt avkrevet at de umiddelbart innfridde det som burde ha vært betingelser for å begynne forhandlinger. Slik får regimet anledning til å bruke forhandlingsprosesser for å vinne tid når regimet er svekket, og trenger å konsolidere egne maktposisjoner, slik Romero beskrev det i videoen på Youtube.

Jeg nevner for Romero enkelte velkjente sider ved Castro-dynastiets forhold til det internasjonale samfunnet, slik at Romero skal slippe å fortelle meg ting vi begge vet. Strategien med å arrestere regimemostandere for så å forhandle med ulike representanter for det internasjonale samfunnet om frigivelse av de samme politiske fangene, var et politisk spill Fidel Castro i sin tid ved makten på Cuba, perfeksjonerte, påpeker jeg. Fidel var en mester i utmanøvrere EU, paver, FN, USA og menneskerettighets-organisasjoner. 

Jeg nevner også hvordan Raul Castro lærte av erfaringene fra rundt 2010-11, da Castro-dynastiet ble presset av EU og paven til å frigi de rundt et femtitall gjenværende av de 73 politiske fangene fra den ”svarte våren” i 2003. De 73 hadde blitt dømt til fengselsstraffer gjennomsnittlig på rundt 20 år. Lillebror Raul, som i 2006/08 overtok for storebror Fidel, lærte i 2010-11 å ikke gi for lange straffer til for mange politiske fanger. Raul lærte å unngå å gjøre de politiske fangene til martyrer og helter i den internasjonale opinion og blant internasjonale menneskerettighets-organisasjoner. Fidels lillebror praktiserte ved makten i stedet for korte fengslinger, gjerne bare for noen få dager, men hyppige arrestasjoner, og gjerne fengsling av mange forskjellige politiske fanger. ”Er dette jeg her nevner taktikk og strategi Maduro-regimet har lært av Castro-dynastiet?” Spør jeg Romero.

Romero forteller utdypende om det han kaller ”sirkulasjonsprinsippet”. Menneskerettighets-forkjemperen kartla alle som på forskjellige tidspunkter ble holdt fengslet som politiske fanger. Antall fengslete gikk opp og ned. I noen perioder kunne det være så lavt som rundt 100, andre ganger kunne det nærme seg 1000. Men han la merke til at utskiftningen blant de som var politiske fanger, var stor. Det betydde at i løpet av lengre perioder så var det flere tusen mennesker som på ulike tidspunkt hadde vært politiske fanger. Noen hadde vært politiske fanger i lengre perioder, og mange i korte perioder. Antallet som hadde erfart å være politiske fanger var altså flere tusen. Mange i Venezuelas befolkning kjente dermed personlig noen som hadde vært politiske fanger. Slik skaper frykt i befolkningen.

Leder av Foro Penal, Alfredo Romero

”Det er Kina som er de som først utviklet det sinnrike systemet for å holde politiske fanger i fengsel med ”sirkulasjonsprinsippet””, hevder Romero. ”Kina gjorde dette under olympiaden i 2008, for å unngå press fra internasjonal opinion”. Romero mener Kina i sin tid lærte opp KGB i Sovjet og Stasi i Øst-Tyskland i hvordan undertrykke og holde kontroll på befolkningen i landet.

Cubaneren og offiser innen det cubanske etteretningsvesenet Ramiro Valdez lærte kunsten å undertrykke befolkningen av Stasi under opphold i Berlin under den kalde krigen. Valdez kler seg som en gentleman i elegante dresser, og har bodd mange år i Venezuela, men nå har han blitt gammel, noen og åtti år gammel. Ramiro Valdez var sentral i å bygge opp undertrykkelsessystemet i Venezuela. Nå er han for gammel, og ble mot slutten av tiden Chavez styrte parkert i en stilling som sjef for elektrisitet i Venezuela.

Det er ikke sant, slik enkelte hevder, at det er cubanerne som står for tortur og andre former for direkte undertrykkelse av fanger, mener Romero. Cubanerne har vært med som rådgivere, men det er venezuelanere som utfører tortur og andre brudd på menneskerettigheter i Venezuela, i følge menneskerettighetsforkjemperen. 

Video med Alfredo Romero fra Youtube : 

https://www.youtube.com/watch?v=0ZGIJVpjnJY

Intervju med Guillermo Fariñas 23.5. Grand Hotell.

Guillermo Fariñas, med tilnavnet «Coco», kokosnøtten, er gjest ved Oslo Freedom Forum i år. Under en av Fariñas mange utførte sultestreiker ble han spurt av en representant for det politiske politiet, CNI, om hvordan han kunne tillate seg å risikere å utsette sine barn for å vokse opp uten far. Politiagenten prøvde å overbevise Fariñas om at han måtte avsluttet den i 2010 pågående sultestreiken. Fariñas som er dekorert krigsveteran (fra Cubas krig i Angola), med doktorgrad i psykologi, skal ha svart at dersom han selv i egenskap av psykolog skulle ha laget en psykologisk profil på seg selv, ville hans tidligere liv som kommunistisk elitesoldat i likhet med flere andre faktorer, ha vist ham at han var en person som søkte en større sak å sette livet sitt inn på, å finne noe verdt å dø for. Fariñas skal ha gjennomført så mange som 23 sultestreiker de siste årene i protest mot regimet. Fariñas er en av en lang rekke cubanske opposisjonelle som har brukt sultestreik som politisk våpen mot Castro-dynastiets totalitære regime.

 

Guillermo Farinas i Oslo.

Fariñas har sultestreiket flere ganger for å legge politisk press på regimet. Han har selv også vært fengslet etter å ha blitt anklaget av en kvinnelig nabo fra bydelens nabolagskomite for et påstått overfall. Regimet gjør ofte bruk av fabrikkerte anklager heller enn å fengsle dissidenter for politisk virksomhet. I 2006 gjennomførte Fariñas en sultestreik i protest mot regimets begrensinger av det cubanske folks bruk av internett. Han mottok i 2006 Reportere uten Grensers «Cyber-freedom» pris for sitt forsvar av retten til informasjon og tilgang til internett. Fariñas sultestreik i 2010 holdt på å koste ham livet, og påførte ham alvorlige helseskader, slik også sultestreiken i 2006 gjorde. Fariñas nyter stor respekt blant andre opposisjonelle på Cuba for sin kompromissløshet overfor regimet og villighet til å sette eget liv på spill for å få frigjort den generasjonen av dissidenter fra den «svarte våren» som nå utgjør en viktig del av kjernen i den pasifistiske opposisjonen som kjemper for demokratiske endringer på Cuba.

 

Jeg intervjuet Guillermo Fariñas 23. mai på Hotell Grand i Oslo under OFF. Navnet «Coco» fikk Fariñas av sin bestemor. Hans far var svart farget og moren var mestis. Bestemoren skal ha sagt til Guillermo da han var tre år gammel, «Du er ikke en Fariñas. Du er en kokosnøtt,» forteller en leende Fariñas. Siden er han blitt kalt Coco. Jeg spør ham om hans yrke som psykolog. Fariñas forteller at han ble uglesett på Cuba fordi han var freudianer. Han kjente godt til den omstridte psykiateren og psykoanalytikeren Wilhelm Reich, og visste at Reich hadde vært i Norge på 1930-tallet.



Guillermo Farinas og Luiz Almagro, leder for OAS,
også gjest ved Oslo Freedom Forum .

 

Så var vi ferdig med «small talk», og begynte å snakke om den politiske situasjonen på Cuba. Fariñas stilte seg avventende til Donald Trump, og mente at Trump ikke hadde klargjort hva slags politikk han ville føre på Cuba. Om Trumps side som forretningsmann eller om det at han tilhørte en konservativ høyreside, ville være avgjørende for hva slags politikk Trump ville føre, var vanskelig å si noe om foreløpig, mente Fariñãs.

 

Både opposisjonelle og «cuentapropistas» blir hardt undertrykket på Cuba. På spørsmål om Barack Obamas politikk, mente Fariñas at Obama gjorde en stor feil ved ikke å kreve noe tilbake fra regimet for alle konsesjonene stormakten USA ga til Castro-regimet. Obama burde ha støttet opposisjonen og gitt dem en rolle i prosessen med normaliseringen mellom de to landene. Den amerikanske presidenten burde også ha støttet klassen av private, små «kapitalister», de som regimet kaller «Cuentapropistas». De er i realiteten «kapitalister» og selvstendig næringsdrivende, men det kan de jo ikke kalle dem i det kommunistiske Cuba. Regimet vet at disse «kapitalistiske» kreftene vil undergrave statsbyråkratiets makt på sikt. Økonomisk makt vil etter hvert føre også til politisk makt. Regimet fører derfor en undertrykkende politikk, der jevnlig trakassering av disse kreftene finner sted, til tross for president Raul Castro «offisielle» støtte til private frisører, restauranter og andre private initiativ. Obama burde ha støttet «los cuentapropistas» og deres rettigheter mer helhjertet enn han gjorde.

Cilia Flores, kona til Maduro, og i følge Farinas,
den som sørger for at Castro-regimet får det som de vil i Venezuela.

 

Obama fjernet på slutten av sin regjeringstid politikken med å tillate alle cubanere som klarte å komme seg til USAs territorium på egen hånd, automatisk oppholdstillatelse. Cubanere har lenge hatt en privilegert stilling blant latin-amerikanere når det gjaldt å oppnå oppholdstillatelse i USA. Obama avskaffet ordningen for å tvinge cubanere som var frustrerte over Castro-regimets vanstyre til å slutte løse problemer ved å flykte fra Cuba.

Heller enn å tenke ut måter å komme seg vekk fra Cuba, skulle cubanere bli tvunget til å se «løven»/regimet ansikt til ansikt, og prøve å endre Cuba til det bedre.



Ramiro Valdez og Hugo Chavez.

 

Cuba har styrt Venezuela, som igjen har bygget allianser internasjonalt på vegne av Cuba. På spørsmål om forholdet mellom Cuba og Venezuela, fremhevet Fariñas hvordan Castros Cuba snyltet først på Sovjet, deretter på Venezuela. Med den økonomiske krisen i Venezuela har ikke Castro-regimet lenger noen de kan snylte på. Fariñas understreket at Castro-regimet ville ha olje fra Venezuela fordi de trengte det økonomisk. Regimet kunne selge store deler av oljen de fikk billig fra Venezuela videre på verdensmarkedet til stor fortjeneste. Men vel så mye understreket han, trengte Castro-regimet Venezuelas olje for å smøre de internasjonale politiske støttespillerne, både i Latin-Amerika og andre deler av verden. Fariñas trekker frem chavistenes støtte til Podemos i Spania. Han mener altså at støtten til Podemos var Castro-regimets idè, slik jeg forstår ham.

 

(Min kommentar) – (Cubas og Venezuelas militære og sikkerhetspoliti har lenge samarbeidet nært om hvordan undertrykke politiske motstandere. Et økonomisk bankerott Venezuela gir ikke lenger billig olje til Cuba. De cubanske legene og idrettsinstruktørene har forlatt Venezuela. Cubanske militære, som generalene Ramiro Valdez og Orlando Borrego, hjelper imidlertid fortsatt venezuelanske militære i å forsvare Nicolas Maduros regime. Cubanerne Valdez og Borrego blir av Chavist-regimets kritikere, hevdet særlig etter 2010 å ha hatt sentral innflytelse når det gjelder politimakt utøvd for å kontrollere befolkning og opposisjon og kontroll av økonomisk politikk i Venezuela. - (Min kommentar slutt.)

 

Venezuela er, i følge Fariñas, styrt av en kjerne av gamle geriljavenner. Ramiro Valdez var revolusjonær og kjempet med venezuelanske geriljasoldater på var 70-tallet, sammen med bl.a. Arnoldo Ochoa, (som jeg skal komme tilbake til senere i intervjuet). Valdez, mannen som Fariñas mener i praksis styrer Venezuela, drepte altså venezuelanere på 70-tallet. Økonomen Borrego mente imidlertid Fariñas var uten vesentlig innflytelse i Venezuela. Valdez er Cubas viktige mann i Venezuela.

 

Venezuelas president, Nicolas Maduro, er Castro-regimets marionette, i følge Fariñas. Maduro har hatt to lengre studieopphold på Cuba, og gått på to forskjellige kommunistiske utdanningsinstitusjoner på Cuba. Han er Castro-regimets mann, men enda viktigere for Cuba er kona hans, Cilia Flores, som er utdannet av cubanske hemmelige tjenester. Hun er den som hjelper cubanerne å dra i trådene i, og å styre Venezuela.



Karikaturtegningen om Ramiro Valdez og Cubas kontroll i Venezuela.

 

Den dekorerte krigsveteranen Fariñas mener Raul Castros sønn, Alejandro Castro Espìn, er den som nå egentlig styrer Cuba. Alejandro er smart, slu og har full kontroll. Rauls sønn begynte i realiteten å overta makten fra faren allerede i 2008. Alejandro med yrkeserfaring fra militæret, overtok ansvaret for å utnevne generaler i militæret, og i etteretningen. Den reelle lederen for Castro-dynastiet kontrollerer hæren og etteretningen, og avgjør i virkeligheten alle politiske utnevnelser, deriblant hvem som blir utnevnt til ambassadører og hvem som blir utnevnt til lokale maktstillinger i ulike distrikt på Cuba. Det er et hemmelig råd han har opprettet, som det ikke er blitt opplyst om offentlig fra regimet. Rådet er uformelt, men i virkeligheten styrer de på Cuba. Fariñas nevnte flere navn i den militære kretsen rundt Alejandro, men de var for meg alle ukjente.

 

Det er store splittelser mellom Rauls familie og Fidels familie. Fidels krets har ikke lenger noen reell makt. Kontakten mellom de to familiene blir formidlet mellom mellommenn, i følge Fariñas. Etter at Fidel døde ble deler av den store familien hans kastet ut av flere av luksusleilighetene de hadde vendt seg til å bo i.

Cuba har derfor en regjering som er «raullista», ikke «fidelista».

Karikaturtegning - Hugo Chavez forteller en medarbeider om Ramiro Valdez :
 "Jeg sa jo til deg at han var en ekspert på elektrisitet".

 

De viktigste stillingene på Cuba er kontrollert av samme familie, mener Fariñas. Visepresident Miguel Diaz Canel er regimets ansikt utad, men har ikke reell makt. Alejandros svoger, , styrer økonomien. Jeg antar Fariñas refererer til Maurino Murillo. Diaz Canel er, slik jeg forstod Fariñas, også giftet inn i Castro-familien. De har alle «rene hender» overfor det cubanske folk. De har ikke deltatt i massakrer på noen. I følge Fariñas, tilbringer Alejandro Castro Espìn ofte helgene i Panama, der han samles med kjernen av gamle geriljavenner, Ramiro Valdez og andre for å gi instrukser om hvordan de skal styre Venezuela.

 

Andre halvdel av intervjuet med Guillermo Fariñas vil bli publisert på bloggen om en måneds tid, og vil bl.a. handle om prosessen mot general Arnoldo Ochoa.


Relevante linker:
https://www.theatlantic.com/international/archive/2017/05/maduro-venezuela/528003/?utm_source=twb
https://www.polygon.com/2017/5/15/15631448/cuba-opinion-fidel-castro-anthropological-damage


Linke om Fidel Castros død : http://www.elnuevoherald.com/opinion-es/opin-col-blogs/andres-oppenheimer-es/article117263058.html

Hvilken rolle spiller Cuba i Venezuela?



General Orlando Borrego. Observatører mener han er sentral i utformingen
av Venezuelas økonomiske politikk de siste årene.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, et nettverk av uavhengige aviser på Cuba, hevder 17. april å ha informasjon fra cubanske militære om at cubanske spesialstyrker hadde ankommet Venezuela for å hjelpe Maduro-regimet å bekjempe demonstranter og opposisjonelle. De såkalte «svarte vepsene», («Avispas negras»), cubanske styrker spesialtrent i urban strid, er en del av militært og sikkerhetspoliti- samarbeid mellom Venezuela og Cuba, som særlig skal ha styrket seg fra 2010, i følge ICLEP, avisnettverket som mottar støtte fra norske Fritt Ord.


Raul Castro, visepresident fra 2013, Miguel Diaz-Canel,
visepresident fra 2008-2013, Jorge Machado Ventura og Ramiro Valdez

 

Hvilken rolle spiller Castro-regimet i skjebnedramaet mellom chavist-regimet på den ene siden, og folket og opposisjonen på den andre siden, som nå foregår i Venezuela? Tredeling av makt, i utøvende, lovgivende og dømmende makt er en betingelse for et fungerende demokrati. Opposisjonen vant valget i 2016, men parlamentet har siden valget blitt hindret av regjeringen og det regjeringskontrollerte Høyesterett i å utøve sin funksjon innenfor det som opprinnelig var et demokrati.

 

Chavist-regimets nylige forsøk på selvkupp, det regjerings-kontrollerte Høyesteretts avsettelse av det folkevalgte parlamentet, ble etter sterke reaksjoner fra utlandet og mobilisering fra opposisjonen, reversert av regimet. Stadig mer makt samles imidlertid i hendene på militæret i Venezuela, som får stadig mer trekk av å være et militærdiktatur.

 

Samarbeidet mellom Venezuela og Cuba ble fremstilt som et prosjekt for helse til fattige og solidaritet. Venezuela ga under Hugo Chavez’ styre billig olje til Cuba. Cuba solgte store deler av oljen de fikk billig fra Venezuela til markedspris med god fortjeneste. I bytte fikk Venezuela cubanske leger, idrettsinstruktører, og cubanske militære og sikkerhetsinstruktører.



Den cubanske generalen Ramiro Valdez og Hugo Chavez

 

De to statenes militære og sikkerhetspoliti samarbeidet nært om hvordan undertrykke politiske motstandere. Et økonomisk bankerott Venezuela gir ikke lenger billig olje til Cuba. De cubanske legene og idrettsinstruktørene har forlatt Venezuela. Cubanske militære, som generalene Ramiro Valdez og Orlando Borrego, hjelper imidlertid fortsatt venezuelanske militære i å forsvare Nicolas Maduros regime. Cubanerne Valdez og Borrego blir av Chavist-regimets kritikere, hevdet særlig etter 2010 å ha hatt sentral innflytelse når det gjelder politimakt utøvd for å kontrollere befolkning og opposisjon og kontroll av økonomisk politikk i Venezuela. Innen det venezuelanske militæret er General Wladimiro Padrino, som har sterke bånd til Castro-dynastiet, en dominerende skikkelse.

 

Cubansk hemmelig politi er lenge blitt sendt til Venezuela. Under et intervju i 2012 med den uavhengige journalisten Ivan Carillo nevnte han for meg ved navn to representanter for Castro-regimet i regionen han bodde i, Matanzas, som begge nylig hadde forlatt Cuba. I følge det han hevdet var sikre kilder, hadde de reist til Venezuela. Den ene var erfaren offiser fra det hemmelige politiet i Matanzas, og den andre var en av lederne i fengslet i Matanzas med ansvar for de politiske fangene. 



Nicolas Maduro og Ramiro Valdez

De to cubanske sikkerhetsrådgiverne hadde begge en merittliste som tilsa at de risikerte lange fengselsstraffer dersom brødrene Castros regime skulle bli erstattet av et demokratisk regime og en rettsstat i fremtiden. «Det er egenskapene i å bygge opp systemer for politiske fanger der rekruttering av angivere utgjør en viktig del, som gjør lederen for fengslet i Matanzas til en etterspurt sikkerhetsrådgiver for Chavistene i Venezuela», hevdet Carillo.

 

Handler Venezuelas forfall til militærdiktatur og humanitær katastrofe, også om Cubas destruktive innflytelse blant venstreradikale populister og gerilja-bevegelser i Latin-Amerika? Den politiske utviklingen i Latin-Amerika etter den kalde krigen, har vist at den demokratiske veien, ved stemmeseddelen og ved å styrke demokratiske institusjoner er den beste måten å fremme fattiges og underpriviligertes interesser. De landene som har unngått sterke geriljabevegelser og venstreradikal populisme, har oppnådd sterkest økonomisk vekst og heving av levestandard for de fattige.

 

Analysene til populister og mange gerilja-bevegelser av sosial urettferdighet og kritikk av arrogante, maktfullkomne oligarkier som forsvarer sine privilegier, er det lett å si seg enig i. Men at konsekvensene av denne analysen, er at man skal ta til våpen og starte gerilja-bevegelser, har i få land i Latin-Amerika ledet til noe godt. Der gerilja-bevegelsene fikk makt etablerte de aldri demokratier, slik Nicaragua og Cuba er eksempler på. Der gerilja-bevegelsene ikke fikk makten, som i Guatemala og i El Salvador, økte bare volden.




En aldrende Fidel Castro og den venezuelanske generalen Vladimiro Padrino,
av mange ansett som den sterke mann innen Venezuelas militære.

 

Dyrkingen av «militant revolusjonær ideologi» har avledet chavistene i Venezuela fra konstruktive, pragmatiske sosial-demokratiske reformer. I følge Transparency International er Venezuela blant de 10 mest korrupte land i verden. Chavistenes løfter om det store «bolivarianske» samfunnseksperimentet, som skulle ha handlet om helse til fattige og solidaritet, har nå utviklet seg fra en økonomisk og sosial krise til en humanitær katastrofe. Venezuela kunne og burde ha vært et sosialdemokratisk mønstersamfunn til inspirasjon for hele venstresiden i Latin-Amerika, med de økonomiske ressursene fra olje chavistene har disponert i 18 år. Hvor er den store gruppen av mennesker, som ved forstandige investeringer i fornuftige utdanningsreformer, kunne ha vært løftet fra fattigdom til en klasse av ingeniører, dataingeniører, forskere, leger, økonomer og advokater?




Orlando Borrego og Ernesto Che Guevara.