Andre del av intervjuet med Laritza Diversent mai 2019.

”Økt tilgang til internett og nye medier i løpet av de siste årene har endret mye, som det ikke vil gå an å endre på, om så regimet skulle ønske det”, hevder Laritza Diversent i samtalen med meg i mai 2019.

Laritza Diversent

Store deler av befolkningens tilgang til Facebook og Google ser Diversent som en konsekvens av President Barack Obamas Cuba-politikk. Juristen anbefaler alle klienter og cubanere hun er i kontakt med, å opprette g-mail-konto. Den kan ikke overvåkes slik den cubanske løsningen, som også koster mer, kan. Nå koster internett-tilgang 2 CUC per time (tilsvarende 2 dollar). Før kostet det 10 CUC per time med internett.

”Befolkningen ble lovet 3G, men bare utvalgte har råd til det, og det er dyrt”, forklarer Diversent. Hun forklarer at regimet har sine ”trolle”-fabrikker, men de unge data-kyndige som jobber der, gjør det fordi de trenger en jobb, og trenger lønn, ikke av overbevisning. På spørsmål fra meg svarer hun at ”de trollings-ansvarlige” unge data-kyndige neppe vil ha noen lojalitet til regimet. Lyttende til Diversent tenker jeg at de unge data-kyndige kanskje kan komme til å vende seg mot regimet senere? Kanskje?

En håpefull Raul Castro prøver å få Barack Obama på besøk på Cuba til å løfte hendene i triumf.

”Befolkningen har vent seg til å organisere seg og utveksle informasjon på nettet”, hevder Diversent. ”Aksjoner som ”Yo no voto”, en kampanje for boikott av valget der myndighetene strengt kontrollerte hvem som fikk stille som kandidater, ble organisert gjennom facebook. Demonstrasjonen organisert av de homofile på Cuba, som ble arrangert for noen uker siden, (mai 2019), ble også organisert gjennom Facebook”, i følge Diversent.

(Homo-bevegelsen hadde først fått tillatelse av myndighetene til en markering, men så trakk myndighetene tillatelsen tilbake. Da organiserte altså deler av homo-bevegelsen på Cuba en demonstrasjon. Min kommentar.)

  

”En rekke protest-bevegelser har organisert seg, som dyrebeskyttelsen og kampanjer for retten til  ekteskap for homofile. Dette er initiativ det er vanskelig for regimet å avvise med en begrunnelse om at de skulle ha stått ”i ledtog med USA”, påpeker Diversent.  

”En rekke uavhengige aviser har oppstått, og de gir annerledes informasjon. Alle utfordrer informasjonsmonopolet”, forklarer Diversent. Jeg spør henne om ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet”, nettet av uavhengige journalister organisert i en rekke uavhengige, selvstendige lokalaviser på Cuba. Diversent hevder ICLEP gir ”lokal informasjon” til befolkningen.

”President Barack Obamas politikk overfor Cuba hadde mye for seg”, fortsetter menneskerettighetsforkjemperen. ”Men Obama var naiv. Han lot regimet la være å gi noen former for konsesjoner, innrømmelser, forbedringer. Det kom likevel mye positivt ut av Obamas oppfrysnings-politikk, så som nettopp befolkningens tilgang på Google og Facebook.”

”President Donald Trumps politikk som bare har som målsetning å ta regimet, gjør vondt verre. USAs nåværende politikk gjør det vanskelig for regimet, men vel så vanskelig for sivil sektor, frivillige organisasjoner. For hvor skal de få penger fra, nå når økonomien blir strammet inn? Pengene fra cubanere i eksil går selvfølgelig alle sammen til regimets butikker, hvor skulle de ellers gå? Og det å kreve at folk som har vært borte fra Cuba i 60 år skal få tilbake eiendom, er ikke bra for cubanerne, og urimelig. Meningen er vel å gjøre det til et forhandlingstema overfor regimet, antar jeg”, forklarer en lettere oppgitt Diversent.

Diversent er skeptisk til Obamas vedtak om å fjerne den unike retten til å få asyl i USA. Obamas vedtak har gjort det vanskelig for cubanerne. For som Diversent påpeker; ”Cubanerne fortsetter jo å flykte. Nå må de reise gjennom områder der de blir utsatt for kriminalitet og overgrep, tortur”, fortsetter lederen for Cubalex.

”Cubas befolkning er fanget mellom Trumps gale gruppe og eliten rundt Castro-dynastiet”, konkluderer lederen for Cubalex.

Intervju med Guillermo Fariñas 23.5. Grand Hotell.

Guillermo Fariñas, med tilnavnet «Coco», kokosnøtten, er gjest ved Oslo Freedom Forum i år. Under en av Fariñas mange utførte sultestreiker ble han spurt av en representant for det politiske politiet, CNI, om hvordan han kunne tillate seg å risikere å utsette sine barn for å vokse opp uten far. Politiagenten prøvde å overbevise Fariñas om at han måtte avsluttet den i 2010 pågående sultestreiken. Fariñas som er dekorert krigsveteran (fra Cubas krig i Angola), med doktorgrad i psykologi, skal ha svart at dersom han selv i egenskap av psykolog skulle ha laget en psykologisk profil på seg selv, ville hans tidligere liv som kommunistisk elitesoldat i likhet med flere andre faktorer, ha vist ham at han var en person som søkte en større sak å sette livet sitt inn på, å finne noe verdt å dø for. Fariñas skal ha gjennomført så mange som 23 sultestreiker de siste årene i protest mot regimet. Fariñas er en av en lang rekke cubanske opposisjonelle som har brukt sultestreik som politisk våpen mot Castro-dynastiets totalitære regime.

 

Guillermo Farinas i Oslo.

Fariñas har sultestreiket flere ganger for å legge politisk press på regimet. Han har selv også vært fengslet etter å ha blitt anklaget av en kvinnelig nabo fra bydelens nabolagskomite for et påstått overfall. Regimet gjør ofte bruk av fabrikkerte anklager heller enn å fengsle dissidenter for politisk virksomhet. I 2006 gjennomførte Fariñas en sultestreik i protest mot regimets begrensinger av det cubanske folks bruk av internett. Han mottok i 2006 Reportere uten Grensers «Cyber-freedom» pris for sitt forsvar av retten til informasjon og tilgang til internett. Fariñas sultestreik i 2010 holdt på å koste ham livet, og påførte ham alvorlige helseskader, slik også sultestreiken i 2006 gjorde. Fariñas nyter stor respekt blant andre opposisjonelle på Cuba for sin kompromissløshet overfor regimet og villighet til å sette eget liv på spill for å få frigjort den generasjonen av dissidenter fra den «svarte våren» som nå utgjør en viktig del av kjernen i den pasifistiske opposisjonen som kjemper for demokratiske endringer på Cuba.

 

Jeg intervjuet Guillermo Fariñas 23. mai på Hotell Grand i Oslo under OFF. Navnet «Coco» fikk Fariñas av sin bestemor. Hans far var svart farget og moren var mestis. Bestemoren skal ha sagt til Guillermo da han var tre år gammel, «Du er ikke en Fariñas. Du er en kokosnøtt,» forteller en leende Fariñas. Siden er han blitt kalt Coco. Jeg spør ham om hans yrke som psykolog. Fariñas forteller at han ble uglesett på Cuba fordi han var freudianer. Han kjente godt til den omstridte psykiateren og psykoanalytikeren Wilhelm Reich, og visste at Reich hadde vært i Norge på 1930-tallet.



Guillermo Farinas og Luiz Almagro, leder for OAS,
også gjest ved Oslo Freedom Forum .

 

Så var vi ferdig med «small talk», og begynte å snakke om den politiske situasjonen på Cuba. Fariñas stilte seg avventende til Donald Trump, og mente at Trump ikke hadde klargjort hva slags politikk han ville føre på Cuba. Om Trumps side som forretningsmann eller om det at han tilhørte en konservativ høyreside, ville være avgjørende for hva slags politikk Trump ville føre, var vanskelig å si noe om foreløpig, mente Fariñãs.

 

Både opposisjonelle og «cuentapropistas» blir hardt undertrykket på Cuba. På spørsmål om Barack Obamas politikk, mente Fariñas at Obama gjorde en stor feil ved ikke å kreve noe tilbake fra regimet for alle konsesjonene stormakten USA ga til Castro-regimet. Obama burde ha støttet opposisjonen og gitt dem en rolle i prosessen med normaliseringen mellom de to landene. Den amerikanske presidenten burde også ha støttet klassen av private, små «kapitalister», de som regimet kaller «Cuentapropistas». De er i realiteten «kapitalister» og selvstendig næringsdrivende, men det kan de jo ikke kalle dem i det kommunistiske Cuba. Regimet vet at disse «kapitalistiske» kreftene vil undergrave statsbyråkratiets makt på sikt. Økonomisk makt vil etter hvert føre også til politisk makt. Regimet fører derfor en undertrykkende politikk, der jevnlig trakassering av disse kreftene finner sted, til tross for president Raul Castro «offisielle» støtte til private frisører, restauranter og andre private initiativ. Obama burde ha støttet «los cuentapropistas» og deres rettigheter mer helhjertet enn han gjorde.

Cilia Flores, kona til Maduro, og i følge Farinas,
den som sørger for at Castro-regimet får det som de vil i Venezuela.

 

Obama fjernet på slutten av sin regjeringstid politikken med å tillate alle cubanere som klarte å komme seg til USAs territorium på egen hånd, automatisk oppholdstillatelse. Cubanere har lenge hatt en privilegert stilling blant latin-amerikanere når det gjaldt å oppnå oppholdstillatelse i USA. Obama avskaffet ordningen for å tvinge cubanere som var frustrerte over Castro-regimets vanstyre til å slutte løse problemer ved å flykte fra Cuba.

Heller enn å tenke ut måter å komme seg vekk fra Cuba, skulle cubanere bli tvunget til å se «løven»/regimet ansikt til ansikt, og prøve å endre Cuba til det bedre.



Ramiro Valdez og Hugo Chavez.

 

Cuba har styrt Venezuela, som igjen har bygget allianser internasjonalt på vegne av Cuba. På spørsmål om forholdet mellom Cuba og Venezuela, fremhevet Fariñas hvordan Castros Cuba snyltet først på Sovjet, deretter på Venezuela. Med den økonomiske krisen i Venezuela har ikke Castro-regimet lenger noen de kan snylte på. Fariñas understreket at Castro-regimet ville ha olje fra Venezuela fordi de trengte det økonomisk. Regimet kunne selge store deler av oljen de fikk billig fra Venezuela videre på verdensmarkedet til stor fortjeneste. Men vel så mye understreket han, trengte Castro-regimet Venezuelas olje for å smøre de internasjonale politiske støttespillerne, både i Latin-Amerika og andre deler av verden. Fariñas trekker frem chavistenes støtte til Podemos i Spania. Han mener altså at støtten til Podemos var Castro-regimets idè, slik jeg forstår ham.

 

(Min kommentar) – (Cubas og Venezuelas militære og sikkerhetspoliti har lenge samarbeidet nært om hvordan undertrykke politiske motstandere. Et økonomisk bankerott Venezuela gir ikke lenger billig olje til Cuba. De cubanske legene og idrettsinstruktørene har forlatt Venezuela. Cubanske militære, som generalene Ramiro Valdez og Orlando Borrego, hjelper imidlertid fortsatt venezuelanske militære i å forsvare Nicolas Maduros regime. Cubanerne Valdez og Borrego blir av Chavist-regimets kritikere, hevdet særlig etter 2010 å ha hatt sentral innflytelse når det gjelder politimakt utøvd for å kontrollere befolkning og opposisjon og kontroll av økonomisk politikk i Venezuela. - (Min kommentar slutt.)

 

Venezuela er, i følge Fariñas, styrt av en kjerne av gamle geriljavenner. Ramiro Valdez var revolusjonær og kjempet med venezuelanske geriljasoldater på var 70-tallet, sammen med bl.a. Arnoldo Ochoa, (som jeg skal komme tilbake til senere i intervjuet). Valdez, mannen som Fariñas mener i praksis styrer Venezuela, drepte altså venezuelanere på 70-tallet. Økonomen Borrego mente imidlertid Fariñas var uten vesentlig innflytelse i Venezuela. Valdez er Cubas viktige mann i Venezuela.

 

Venezuelas president, Nicolas Maduro, er Castro-regimets marionette, i følge Fariñas. Maduro har hatt to lengre studieopphold på Cuba, og gått på to forskjellige kommunistiske utdanningsinstitusjoner på Cuba. Han er Castro-regimets mann, men enda viktigere for Cuba er kona hans, Cilia Flores, som er utdannet av cubanske hemmelige tjenester. Hun er den som hjelper cubanerne å dra i trådene i, og å styre Venezuela.



Karikaturtegningen om Ramiro Valdez og Cubas kontroll i Venezuela.

 

Den dekorerte krigsveteranen Fariñas mener Raul Castros sønn, Alejandro Castro Espìn, er den som nå egentlig styrer Cuba. Alejandro er smart, slu og har full kontroll. Rauls sønn begynte i realiteten å overta makten fra faren allerede i 2008. Alejandro med yrkeserfaring fra militæret, overtok ansvaret for å utnevne generaler i militæret, og i etteretningen. Den reelle lederen for Castro-dynastiet kontrollerer hæren og etteretningen, og avgjør i virkeligheten alle politiske utnevnelser, deriblant hvem som blir utnevnt til ambassadører og hvem som blir utnevnt til lokale maktstillinger i ulike distrikt på Cuba. Det er et hemmelig råd han har opprettet, som det ikke er blitt opplyst om offentlig fra regimet. Rådet er uformelt, men i virkeligheten styrer de på Cuba. Fariñas nevnte flere navn i den militære kretsen rundt Alejandro, men de var for meg alle ukjente.

 

Det er store splittelser mellom Rauls familie og Fidels familie. Fidels krets har ikke lenger noen reell makt. Kontakten mellom de to familiene blir formidlet mellom mellommenn, i følge Fariñas. Etter at Fidel døde ble deler av den store familien hans kastet ut av flere av luksusleilighetene de hadde vendt seg til å bo i.

Cuba har derfor en regjering som er «raullista», ikke «fidelista».

Karikaturtegning - Hugo Chavez forteller en medarbeider om Ramiro Valdez :
 "Jeg sa jo til deg at han var en ekspert på elektrisitet".

 

De viktigste stillingene på Cuba er kontrollert av samme familie, mener Fariñas. Visepresident Miguel Diaz Canel er regimets ansikt utad, men har ikke reell makt. Alejandros svoger, , styrer økonomien. Jeg antar Fariñas refererer til Maurino Murillo. Diaz Canel er, slik jeg forstod Fariñas, også giftet inn i Castro-familien. De har alle «rene hender» overfor det cubanske folk. De har ikke deltatt i massakrer på noen. I følge Fariñas, tilbringer Alejandro Castro Espìn ofte helgene i Panama, der han samles med kjernen av gamle geriljavenner, Ramiro Valdez og andre for å gi instrukser om hvordan de skal styre Venezuela.

 

Andre halvdel av intervjuet med Guillermo Fariñas vil bli publisert på bloggen om en måneds tid, og vil bl.a. handle om prosessen mot general Arnoldo Ochoa.


Relevante linker:
https://www.theatlantic.com/international/archive/2017/05/maduro-venezuela/528003/?utm_source=twb
https://www.polygon.com/2017/5/15/15631448/cuba-opinion-fidel-castro-anthropological-damage


Linke om Fidel Castros død : http://www.elnuevoherald.com/opinion-es/opin-col-blogs/andres-oppenheimer-es/article117263058.html

Intervju med Antonio Rodiles juli 2016.

Antonio Rodiles er en av ledende opposisjonelle politikerne på Cuba. Rodiles som er utdannet innen matematikk og fysikk, og har bodd mange år i USA, har i noen år vært leder for organisasjonen «Estado de SATS», som har kjempet for menneskerettigheter og demokrati på Cuba. For to år siden var han med og stiftet på Cuba «Plataforma politica Foro por los Derechos y Libertades», et forsøk på å samle opposisjonelle på Cuba og ytre politiske krav i den da påbegynte prosessen Barack Obama og Raul Castro startet for å normalisere forbindelsene mellom USA og Cuba. Foro har samarbeidet nært med Kvinner i Hvitt og sammen har de arrangert aksjonen «Todos marchamos», «Alle marsjerer» for å samle flest mulig om Kvinner i Hvitts pasifistiske marsjer på Cuba. Jeg foretok et intervju med Antonio Rodiles i hans hjem i Miramar i Havanna i juli 2016. Intervjuet ble veldig kort da Rodiles hadde viktige politiske møter som ventet på ham.



Antonio Rodiles sammen med Kvinner i Hvitt. Todos marchamos.

 

Rodiles forklarte meg at lite hadde endret seg på Cuba etter Obamas initiativ til normalisering. Han var kritisk til Obama og andre vestlige politikere som ikke stilte krav om motytelser for økonomiske konsesjoner overfor regimet i form av demokratiske reformer og krav om respekt for menneskerettigheter. Jeg spurte ham om det likevel ikke var klokt av Obama å nettopp ikke stille krav, men isteden gjøre som Obama sa i talen til det cubanske folk, å la «cubanerne selv bestemme over deres egen politiske virkelighet». Jeg spurte ham om Obama: «ved ikke å stille krav til Castro-regimet, og ved å la være aktivt å uttrykke støtte til opposisjonelle på Cuba, tok ikke Obama slik vekk regimets retoriske propaganda-våpen om at USA og en USA-støttet opposisjon prøvde å presse på Cuba en politisk løsning mot cubanernes egen vilje?» Tok Obama slik fra Castro-dynastiet fikenbladet de så lange har dekket eget vanstyre og korrupsjon bak?

 

Rodiles påpekte at situasjonen for opposisjonelle har ikke blitt bedre, men heller verre etter Obamas initiativ for normalisering. Han fremhevet at selv ikke i et Venezuela i sosialt og økonomisk kaos, og der USA holdt en lav profil, sluttet regimet å oppildne regimets støttespillere ved å anvende retorikk og propaganda om at alle opposisjonelle skulle være «imperialist-agenter» og «leiesoldater for en utenlandsk fiende».

 

Jeg spurte Rodiles om ikke Raul Castro etter å ha mistet den økonomiske støtten fra Venezuela som regimet hadde gjort seg økonomisk avhengig av, nå var nødt til å slippe mer av økonomien fri. Var ikke Raul nødt til å gjennomføre flere økonomiske reformer, for at regimet skulle kunne overleve økonomisk og politisk?

 

Rodiles advarte mot å være naive overfor Castro-regimet. «Dere er vant til å tenke innenfor rasjonelle rammer for politikk og økonomi. Castro-regimet har en annen form for rasjonalitet enn den dere er vant til, en rasjonalitet dere har vanskelig for å forstå.» Rodiles understreker av regimet har holdt seg ved makten i mange tiår ikke fordi de har skapt vekst og velstand for den cubanske befolkning, men fordi regimet har vært og er dyktige i å undertrykke befolkning og meningsmotstandere.

Far og sønn, Raul og Alejandro Castro Espìn.



Rodiles hadde noen måneder før jeg besøkte Cuba i sommer, uttalt i et intervju på nettet, gjennom FOROs nettsted, at regimet forberedte at Raul Castros sønn, Alejandro Castro Espìn, skulle overta makten etter at Raul, slik han har sagt, vil trekke seg som president på Cuba. Jeg spurte Rodiles om hvordan han kunne vite at regimet forberedte en senere overtakelse av makten ved Alejandro Castro Espìn. Rodiles forklarte meg at mange eldre ledere i militæret var blitt erstattet av yngre offiserer som har personlige lojalitetsbånd overfor Alejandro. Slik forbereder Castro-dynastiet i det stille hvordan Alejandro, Raul sønn, skal overta makten etter Raul trekker seg tilbake i 2018. Jeg nevnte Miguel Dìaz Canel som synes å være regimets «offisielle» kandidat til å erstatte Raul. Rodiles forklarte meg at regimet fungerte som en mafia. De stoler kun på egen familie, og må ha en i den innerste familiekretsen til å overta, en som forstår hva som skal til for virkelig å forsvare Castro-dynastiets interesser og deres privilegier.

 

Til slutt spurte jeg Rodiles om den i et tidligere blogginnlegg nevnte utestengelsen av de uskyldige ingeniør-studentene ved Universitet i Villa Clara. Jeg gjentar her svaret til Rodiles: «Det er slik det totalitære diktaturet skaper frykten i befolkningen. Allerede fra de er små barn, så lærer cubanere at systemet kan gjøre hva de vil med dem. (…) Det er budskapet systemet ønsker å lære barn fra de er små. Slik lærer cubanere at de ikke skal protestere mot hvordan de blir behandlet av systemet de blir styrt av,» avsluttet Rodiles.

 

I etterkant av intervjuet med Rodiles, har jeg selv diskutert spørsmålet om Alejandro Castro Espìn er ment å etterfølge sin far Raul Castro som leder for militærdiktaturet på Cuba. Rett etter Fidels død i november 2016 deltok jeg i Urix på NRK om Cuba. Jeg brakte da frem de i dette intervjuet gjengitte synspunktene til Antonio Rodiles. Cuba-forsker Vegard Bye mente at det faktum at Alejandro ikke fikk plass i sentralkomiteen i det cubanske kommunistpartiet ved den store kongressen som ble avholdt høsten 2016, viste at Alejandro umulig kunne være tiltenkt en slik fremtidig lederrolle som Rodiles hevder. Cuba-forskeren mente ingen kunne komme til makten på Cuba uten å ha en plass i de ledende organene i kommunistpartiet. At Alejandro ikke ble valgt inn i sentralkomiteen mente Bye viste at regimet nettopp ikke ønsket noe familiedynasti på Cuba.



Alejandro Castro Espìn, Raul Castro og
Rauls barnebarn i gul t-skjorte bak Raul.

 

Bye har nok et poeng, men likevel har familie-dynastiet Castro styrt Cuba i 57 år ved de to brødrene, og ulike familiemedlemmer har sentrale posisjoner i det totalitære diktaturet. Kan det være en fordel for regimet å overlate til personer utenfor den innerste kretsen formelle viktige posisjoner som vil måtte stå til ansvar overfor folket i de vanskelige omstillingsprosessene Cuba nå står overfor? Samtidig vil kanskje Castro-dynastiet sikre posisjonene i det som vil bli nøkkelposisjonene i et endret styringssystem som nok vil endre ytre form, men som fortsatt vil være et militærdiktatur?

Regimet har fremhevet både Vietnam, Russland og Kina som mulige modeller for den transformasjonsprosessen regimet har hevdet de ønsker å gjennomføre. Militæret på Cuba kontrollerer turist-industrien og overvåkings- og politistaten på Cuba. Raul bygget opp sin maktposisjon gjennom å være leder for det cubanske forsvaret i mange tiår. At Raul overlater kontroll og lojalitetsbånd til i militæret til sønnen som har skapt seg en karriere innen militæret, og som Raul har utpekt som etterfølger, er kanskje viktigere enn at Alejandro foreløpig har avstått fra posisjoner i de formelt viktige organene i det cubanske kommunistpartiet?

 

Rodiles understreket overfor meg hvor slue Castro-dynastiet er. Det er ikke for ingenting at de har bevart makten i 57 år. Castro-dynastiet bør ikke undervurderes.   

Alejandro Castro Espìn og søster, Mariela Castro

 

Et intervju gjengitt på ICLEPS nettsider vil i neste blogginnlegg supplere informasjonen jeg ble gitt av Rodiles i mitt korte intervju med ham i sommer. Jeg vil da også få med hva Antonio Rodiles og andre opposisjonelle mener om Donald Trumps politikk overfor Cuba noen måneder inn i den nye amerikanske presidentens presidentperiode.


Les to grundigere og mer oppdaterte artikler om samme tema fra CILEP, Det cubanske instituttet for presse - og ytringsfrihet: http://iclep.org/se-inicio-el-conteo-para-el-retiro-de-raul-castro/


http://iclep.org/quien-mandara-en-cuba-despues-de-raul-castro/




Se artikkel fra NRK fra 2011 om hvordan myndighetene jukser med helsestatistikk: https://www.nrk.no/urix/--cuba-jukser-med-helsestatistikken-1.7471650


Se innslaget i Urix der Vegard Bye og undertegnete kommenterte Alejandro Castro Espìns mulige kandidatur som Rauls etterfølger (etter 13.40 og 25.15 inn i det 29 minutter lange innslaget) : https://tv.nrk.no/serie/urix/NNFA53120116/01-12-2016#t=13m47s




Alejandro Castro Espìn hilser på Barack Obama i Havanna. Alejandro
var sentral på cubansk side under de hemmelige forhandlingene mellom USA
og Cuba i forkant av at Obama og Raul Castro annonserte prosessen for
normalisering av forholdet mellom USA og Cuba.