Hvem eier en revolusjon?

Hvem eier en revolusjon? De som stiller seg opp foran den og selv påstår de har æren for den? Eller er det de som, når et regime er kastet, evner å utmanøvrere de andre stridsfellene og innkassere fruktene av den revolusjonære seieren? Eller er det ”folket”, hvordan man nå velger å definere det, som eier en revolusjon?

Månedene etter Somoza-diktaturets fall i 1979 var Nicaraguas store øyeblikk. En bred folkelig revolusjon, der sandinistene ledet av bl.a. Daniel Ortega, spilte en nøkkelrolle, fjernet i 1979 fra makten et korrupt og brutalt diktatur ledet av familiedynastiet Somoza. Alle ville være venner med Nicaragua, de latin-amerikanske landene, til å begynne med selv Jimmy Carters USA. Europeiske politikere, ikke minst sosialdemokrater fra hele Skandinavia svermet for Nicaragua.

Artister og kunstnere kom fra hele Europa, også fra Skandinavia. Bjørn Afselius, Mikael Wiehe, det svenske punkbandet Imperiet med sanger Joachim Thåstrøm og Åge Aleksandersen opptrådte i Nicaragua og var med og samlet inn penger til kulturhus i hovedstaden Managua.

Noen av de skandinaviske artistene sang ”sandinistenes nasjonalsang”; ”Nicaragua, nicaragüita” på egne konserter, skrevet av den revolusjonære visesangeren og sandinisten Carlos Mejia Godoy. De nicaraguanske visene formidlet det mytologiske, revolusjonære Nicaragua. Et nytt samfunn og et nytt menneske skulle skapes, der ”alle barn ble antatt å være poeter inntil det ble bevist at de ikke var det,” i følge sandinistlederne.

Carlos M. Godoy lærte oss som på slutten av 1980-tallet reiste som brigadister til Nicaragua også andre Godoy-komponerte visesanger med revolusjonære tema, som ”las Mujeres del Cua” og ”Vivira Monimbo”. Selv jobbet jeg som 19-åring, i et jordbrukskooperativ med å reparere vannkanaler som var blitt ødelagt av en av de mange orkanene, som med jevne mellomrom rammer Mellom-Amerika. Jordbrukskooperativet der jeg oppholdt meg noen uker i 1989, lå tilfeldigvis nettopp i El Cua, stedet med de modige revolusjonære kvinnene fra 70-tallet, som Godoy sang om i sangen, Las Mujeres del Cua”.

Nicaragua har siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident, som nevnt i forrige blogginnlegg. Forrige gang Daniel Ortega var president, utviklet Nicaragua seg også i retning av diktatur. Sandinistleder og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og motvillig måtte gi fra seg makten.

Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten har blokkert muligheten for å vise motstand innenfor et autoritært politisk system, som nevnt i forrige blogginnlegg. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Ortega-dynastiet ble under oppstanden, som begynte i april i år, møtt med de gamle revolusjonære sangene fra 70- og 80-tallet, som nå fikk ny betydning og ny slagkraft. Nicaragua har nemlig en ung befolkning som er vokst opp i skyggen av revolusjonen og i stoltheten over de revolusjonære seire, mot USA og Contras, på 80-tallet, så vel som mot Somoza-diktaturet på 70-tallet. Demonstrantene som i dag tilnærmet ubevæpnet blir skutt på av regjerings-støttete paramilitære, har tatt i bruk den revolusjonære mytologien og de revolusjonære sangene mot et diktatur og et familiedynasti som blir sammenlignet med kampen mot familiedynastiet Somoza-diktaturet.

I bydelen Monimbo i byen Masaya, utspilte et slag seg som i den nicaraguanske revolusjonen har tilsvarende symbolsk betydning som den franske revolusjons ”stormingen av Bastillen”. I Monimbo, fant i 1978 en forfulgt sandinistgerilja skjul for Somoza-diktaturets våpen-messige overlegne militærstyrke. Det som skjedde i Monimbo er i ettertid blitt beskrevet som et vendepunkt i kampen mot Somoza-diktaturet.

Monimbo har under oppstanden som startet i April i år, på nytt blitt et arnested for motstand mot et diktatur, Ortega-dynastiets diktatur. Monimbo har på nytt blitt en stridscene, der denne gangen så godt som ubevæpnete unge demonstranter har blitt skutt, drept, fengslet, blitt bortført og forsvunnet. Demonstranter bygget barrikader av brostein for å beskytte seg mot paramilitære og mot politiet, slik demonstranter har gjort i enkelte byer.

Ortega-diktaturet ville hindre uvedkommende i å bli vitner til regimets ”opprydning” blant demonstrantene. I motsetning til i begynnelsen av oppstanden mot Ortega, hadde demonstrantene nå imidlertid til en viss grad bevæpnet seg.

Da jeg på ferie i Nicaragua i juni i år trengte å reise gjennom det transportmessige knutepunktet, byen Masaya, der Monimbo er en bydel, var alle innfartsveiene til Masaya stengt av politi med finlandshetter. De maskerte politimennene hindret utenforstående i å overvære Ortega-regimets ”operasjon rengjøring”. Politi og paramilitære skulle fjerne barrikader satt opp av demonstranter, i de deler av Nicaragua der demonstrantene fremdeles holdt stand.

Carlos Mejia Godoy har siden Ortega på nytt kom til makten nektet den overfor Ortega lojale sandinist-bevegelsen å bruke de revolusjonære sangene han har laget. Godoys gamle revolusjonære sang om Monimbo har derimot fått ny betydning, ny politisk sprengkraft, og utfordrer på nytt et brutalt diktatur.

Leger og helsepersonell, som har nektet å etterkomme kravet om å ikke å behandle skadete demonstranter, blir utsatt for represalier fra myndighetene. Helsepersonell, som ikke lar seg kue av Ortega-regimet, er blant demonstranter som synger ”Vivira Monimbo” under sine fredelige marsjer, demonstrasjoner.

Daniel Ortega møter ikke bare seg selv i døren når revolusjonære symboler og sanger nå blir vendt mot ham og hans regime. I sangen ”Vivira Monimbo” er det en passasje, der Daniel Ortegas bror, Camilo Ortega, som ble drept i kampen mot Somoza-diktaturet, blir omtalt som martyren som ved å ofre sitt liv pekte ut veien mot å realisere sandinistbevegelsens drømmer om det nye samfunnet.

I juli i år leste Carlos Godoy opp et åpent brev til Ortega der han minnet den tidligere kommandanten om de mange døde revolusjonære i kampen mot Somoza, deriblant Daniels egen bror, Camilo. Godoy mente de mange som ga sitt liv i kampen mot Somoza-diktaturet ikke ville ha akseptert overgrep og drap på uskyldige, som sandinistlederen, har gjort seg skyldig i. Godoy ba Ortega om å gå av. Sangeren har nå måttet rømme landet, etter å ha blitt utsatt for trusler.

Før Godoy flyktet, som så mange andre av Ortegas tidligere stridsfeller har måttet gjøre de siste månedene, laget Godoy nye revolusjonære sanger. En av sangene handler om en gutt og en jente som møtes og blir forelsket, men uten å bli kjærester, i den revolusjonære kampen mot det nye diktaturet, familiedynastiet Ortega. Gutten dør som martyr, for skudd fra regimets paramilitære grupper. Den døende martyren ber jenta om å plante en blomst på graven hans, slik at hans sjel kan blomstre og få se et fritt Nicaragua.

Sangen minner meg om vår egen Henrik Wergelands dikt ”Til min Gyldenlakk”. Den døende Wergeland ber om at en blomst skal blomstre på dikterens grav slik at hans sjel gjennom blomsten kan få se våren, livets evige kretsløp og naturens ”ånd” en siste gang. Den revolusjonært sinnete og romantiske norske dikteren ville nok ha kjent seg igjen i Mejia Godoys revolusjonsromantiske metaforer. Men de skandinaviske artistene vil nok ikke noen av dem synge de gamle, nicaraguanske, revolusjonære sanger om igjen.

Har de som stiller seg opp foran en revolusjon og selv påstår de har æren for den, også eierskapet til revolusjonen? Har de eierskap, som når et regime er kastet, evner å utmanøvrere de andre stridsfellene og innkassere fruktene av den revolusjonære seieren? Har bevegelsen som kom til makten etter revolusjonen? Er det andre enn befolkningen, som har kvittet seg med et diktatur, som eier en revolusjon? 

Linker til Joakim Thåstrøm og Nicaragua : 

https://www.youtube.com/watch?v=WxS6DQMlx7Q 

https://matsbacker.se/imperiet/

Artikkel om Mikael Wiehe og Nicaragua: 

https://www.sydsvenskan.se/2015-07-19/nicaraguas-blagula-kulturhjarta

Hvorfor skjer det en revolusjon i Nicaragua akkurat nå?

Nicaragua har siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident.

Daniel Ortega var president også på 80-tallet. I 1979 fjernet en bred folkelig revolusjon et korrupt og brutalt diktatur ledet av familiedynastiet Somoza. Sandinist-bevegelsen kom til makten og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og måtte gi fra seg makten. Andre halvdel av 80-tallet snevret også et sandinist-styrt Nicaragua inn demokrati og rettigheter, men en USA-finansiert borgerkrig fikk da skylden for regimets undertrykkelse, forfølgelser og forsvinninger.

Flere hendelsen har ledet frem til protestene som startet 18. April i år. Sandinist-Regjeringens innleide bøller med stilltiende aksept fra politi, har tidligere år jevnlig trakassert og kuet demonstranter til taushet. Men denne gangen spredde demonstrasjonene seg. Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten har blokkert muligheten for å la motstand komme til uttrykk innenfor et autoritært politisk system. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Nicaragua er et lite land med 6 millioner innbyggere. Blant anerkjente menneskerettighets-organisasjoner varierer tallene på drepte i urolighetene mellom ca, 400 og 300. Regjeringen insisterer på at de riktige tallene er i overkant av 190, og fremhever at et tyvetalls politimenn er blitt drept. I tillegg kommer skadde og forsvunne. Selv ikke regjeringens egne tall, som få andre fester lit til, klarer å så tvil om at flertallet av de drepte og skadete i Nicaragua har vært ubevæpnete demonstranter. Hvorfor eksploderte den folkelige misnøyen i april i år?

Misnøyen har ulmet under familiedynastiet Ortegas korrupte, men tilsynelatende stabile styre. For tre år siden endte en streik blant gruvearbeidere i væpnete konfrontasjoner mellom gruvearbeidere og politi og militære. En rekke skogbranner i mars i år, som regjeringen manglet evne til å slokke, mobiliserte bønder og miljøvern-organisasjoner. Bønder og miljøvernerne hadde fra før av organisert seg mot Ortega-regimets prestisje-prosjekt, planen om å bygge en kanal gjennom Nicaragua, som skulle konkurrere med Panama-kanalen.

Økonomisk krise i Venezuela hadde satt stopp for økonomisk hjelp Ortega-regimet hadde gjort seg avhengig av. Venezuela som eksportmarked for nicaraguanske landbruksprodukter forsvant samtidig. Ortega hadde brukt økonomisk hjelp fra Venezuela til å smøre sine allierte, bygge familiens velstand og opprettholde sosiale programmer, som bevarte lojaliteten til utvalgte grupper blant de fattige.

Ortega-regimet møtte de nye økonomiske vanskelighetene med å foreslå reduserte pensjonsytelser. Pensjonister skulle få mindre, og næringslivet og arbeiderne måtte bidra mer økonomisk til trygdefondet. Investeringer og spekulasjon med midler fra pensjonsfondet, ble samtidig avslørt. Ortega-regimet konsulterte ikke de av lovforslaget rammete gruppene, før forslaget ble fremmet. Vedtaket ville påvirke gamle sandinistveteraner, som hadde kjempet mot Somoza på 70-tallet og mot Contras i borgerkrigen på 80-tallet. Skulle pensjonerte krigsveteraner akseptere at kommandant Ortega kuttet i trygda deres, når det ble så åpenbart at han forsøkte å etablere et like korrupt familiedynasti som Somoza, og som de alle hadde vært med og bekjempet?

Vedtaket utløste demonstrasjoner. Regjeringen sendte, som de hadde gjort så mange ganger før, innleide bøller, som trakasserte og banket opp demonstrantene. Bilder av gamle menn, som ble banket opp av bøller, gikk viralt på Facebook og andre digitale medier. I et land der eldre mennesker blir aktet, vekket bildene harme.

Digitale medier fratok regjeringen informasjonskontrollen. Regjeringens støttespillere eide de fleste TV-kanalene, som formidlet Visepresident Rosario Murillos budskap om ”Gud, kjærlighet og fred, som alle nicaraguanske familier ønsket”. Nicaraguanerne dokumenterte alt som skjedde med mobilkameraer, og la ut på Facebook. Regjeringspartiet forsøkte å opprette falske profiler, spre trusler og fake news. Facebook fjernet imidlertid falske profiler på facebook.

Demonstrasjonene spredde seg. Demonstrantene var i hovedsak ubevæpnete. Noen av demonstrantene maskerte seg, for ikke å bli gjenkjent og utsatt for represalier fra myndighetene, andre lot være. Demonstrantene lagde barrikader av brostein for å beskytte seg mot de paramilitære gruppene. Noen av demonstrantene var bevæpnet med hjemmelagde ildkastere, og noen få hadde enkle pistoler. Noen av urolighetene endte i brannpåsettelser og plyndring. Bilder fra mobilkameraer viste politiet som passivt så på maskerte som plyndret.

Regjeringssidens vanlige innleide bøller ble til bevæpnete, paramilitære grupper, som trakasserte, angrep og skjøt på de som i hovedsak var ubevæpnete demonstranter. De paramilitære angrep dels om dagen, men kom også om natten og arresterte mennesker de mente hadde deltatt i, eller støttet demonstrasjoner.

Statlige tjenestemenn ble tvunget til å ta side i konflikten. Politiet samarbeidet delvis med de paramilitære, og dels stod de og så på uten å gripe inn når de paramilitære angrep så godt som ubevæpnete demonstranter. Hadde politiet fått ordre om ikke å arrestere regjeringens innleide, maskerte bøller, eller forsøkte deler av en splittet politi-styrke å holde seg nøytrale?

Etterhvert som striden har blitt brutalisert, har også flere politimenn maskert seg. Regjeringstro kilder hevder politifolks familier blir utsatt for represalier av bevæpnete motstandere av regjeringen. Et tyvetall politimenn skal ha blitt skutt og drept.

Militæret synes å være splittet i forhold til konflikten, men opprettholder foreløpig en nøytral stilling. Militæret har en leder som erklærte at militæret ikke ville blande seg inn i det han så som en politisk strid. Om militæret som institusjon holder avstand til striden, mente likevel uavhengige medier at deler av militæret under hånden deltok på de paramilitære og politiets side. Kritiske medier kunne dokumentere at de paramilitære anvendte avanserte snikskyttervåpen, som man trengte avansert trening for å mestre. Kom snikskytterne fra de militæres rekker?

Leger og sykepleiere, som har behandlet skadete demonstranter, har mistet jobben. Flere leger og sykepleiere har insistert på ikke å respektere regjeringens forsøk på å nekte skadete demonstranter, av regjeringen omtalt som ”terrorister”, tilgang til sykehus og behandling fra helsepersonell. Samtidig kaller regjeringen verifiserte påstander fra menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonale medier om at demonstranter er blitt nektet tilgang til sykehus, for propaganda, løgner og fake news. Lærere blir presset til å sanksjonere studenter som har deltatt i demonstrasjoner.

Om politiet fortsatt er lojalt, og militæret dels står på sidelinjen, så har viktige alliansepartnere for Ortega, kirken og næringslivet, vendt seg mot sandinistlederen. Den katolske kirken forsøker ikke lenger å skape dialog, da prestene kritiserer regjeringen for ikke å reelt forhandle, men kun hale ut tiden, for å utmatte den sivile motstanden mot regimet. I løpet av juli ble flere prester trakassert av de paramilitære, og kirkebygg rasert. Ortega beskyldte deretter kirken være blant det han siden juli har begynt å kalle ”kuppmakere” - USA-imperialismen, høyresidens kapitalister, satanister (!), og internasjonale narkotika-karteller.

Næringslivet, som så lenge så seg tjent med det stabile styret Ortega ga dem, har også vendt seg mot ham. Den jevne årlige veksten på rundt 5% er erstattet av en økonomi i ruiner. Deler av næringslivet forlater Nicaragua, andre setter næringsvirksomhet på vent, sier opp ansatte og venter på bedre tider. Næringslivet har ikke tillit til at Ortega kan gjenskape stabilitet og ny vekst.

Arbeidsledigheten har økt. Blant vanlige nicaraguanere sprer den økonomiske nøden seg. Mange har emigrert. Fire måneder med økonomisk kaos betyr for mange tap av lønnsinntekter. Familier må bruke opp det storfamilien i løpet av de siste årene med økonomisk vekst, har klart å spare opp.

Med unntak av de sosialistiske landene, Cuba, Venezuela og Bolivia, så er alle latin-amerikanske land kritiske til Ortega-regimet og oppfordrer Ortega til å slutte å angripe ubevæpnete demonstranter. Representanter for FN, EU og OEA, de latin-amerikanske landenes organisasjoner, tilstede i Nicaragua, støtter ikke regjeringens fremstilling av virkeligheten, og kritiserer regjeringen for brudd på menneskerettigheter og bevæpnete angrep på ubevæpnete demonstranter, vilkårlige arrestasjoner, og forsvinninger.

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner understreker at det er de paramilitære støttet av politiet, som i hovedsak har våpen, mens demonstrantene med enkelte unntak i hovedsak er ubevæpnete. Paramilitære i ledtog med politiet har i løpet av de siste månedene hentet mennesker hjemme om natten, og bragt de til fengsler, utsatt dem for tortur eller latt dem bli forsvunne. Mange av de paramilitære og politiet har ”blod på hendene”, og frykter å bli straffet for overgrep, dersom Ortega skulle tape makten, og et rettsoppgjør bli gjennomført. På den andre siden frykter de som har deltatt i demonstrasjoner, eller hjulpet demonstranter eller andre av regjeringens motstandere ytterligere represalier, overgrep og vilkårlige rettsprosesser dersom Ortega-regimet på nytt får konsolidert makten.

Den tidligere geriljalederen har som strategi å hale ut tiden. Innsnevringen av demokrati, fjerning av rettsstat, omfattende korrupsjon og undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet og menneskerettigheter har imidlertid sammen med den ”revolusjonære bevisstheten” fra gamle sandinistveteraner og en ung befolkning podet inn med revolusjonære verdier gjort det krevende for den gamle geriljalederen Daniel Ortega å bevare makten for sitt familiedynasti. Kontrollen Ortega har over statlige tjenestemenn som politi og delvis i militæret, og som han prøver å etablere blant helsepersonell og lærere, kan hjelpe Ortega til på å befeste makten.

Et viktig spørsmål er om befolkningen tror Ortega vil kunne bringe fred, stabilitet og ny vekst, eller om de tror Ortega må vekk for at fred, stabilitet og ny vekst, på ny skal kunne prege Nicaragua. Rollen Facebook og digitale medier har spilt i å utfordre diktaturets informasjonskontroll vil bli stående som en advarsel til andre autoritære ledere i Latin-Amerika!