Hvorfor skjer det en revolusjon i Nicaragua akkurat nå?

Nicaragua har siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident.

Daniel Ortega var president også på 80-tallet. I 1979 fjernet en bred folkelig revolusjon et korrupt og brutalt diktatur ledet av familiedynastiet Somoza. Sandinist-bevegelsen kom til makten og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og måtte gi fra seg makten. Andre halvdel av 80-tallet snevret også et sandinist-styrt Nicaragua inn demokrati og rettigheter, men en USA-finansiert borgerkrig fikk da skylden for regimets undertrykkelse, forfølgelser og forsvinninger.

Flere hendelsen har ledet frem til protestene som startet 18. April i år. Sandinist-Regjeringens innleide bøller med stilltiende aksept fra politi, har tidligere år jevnlig trakassert og kuet demonstranter til taushet. Men denne gangen spredde demonstrasjonene seg. Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten har blokkert muligheten for å la motstand komme til uttrykk innenfor et autoritært politisk system. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Nicaragua er et lite land med 6 millioner innbyggere. Blant anerkjente menneskerettighets-organisasjoner varierer tallene på drepte i urolighetene mellom ca, 400 og 300. Regjeringen insisterer på at de riktige tallene er i overkant av 190, og fremhever at et tyvetalls politimenn er blitt drept. I tillegg kommer skadde og forsvunne. Selv ikke regjeringens egne tall, som få andre fester lit til, klarer å så tvil om at flertallet av de drepte og skadete i Nicaragua har vært ubevæpnete demonstranter. Hvorfor eksploderte den folkelige misnøyen i april i år?

Misnøyen har ulmet under familiedynastiet Ortegas korrupte, men tilsynelatende stabile styre. For tre år siden endte en streik blant gruvearbeidere i væpnete konfrontasjoner mellom gruvearbeidere og politi og militære. En rekke skogbranner i mars i år, som regjeringen manglet evne til å slokke, mobiliserte bønder og miljøvern-organisasjoner. Bønder og miljøvernerne hadde fra før av organisert seg mot Ortega-regimets prestisje-prosjekt, planen om å bygge en kanal gjennom Nicaragua, som skulle konkurrere med Panama-kanalen.

Økonomisk krise i Venezuela hadde satt stopp for økonomisk hjelp Ortega-regimet hadde gjort seg avhengig av. Venezuela som eksportmarked for nicaraguanske landbruksprodukter forsvant samtidig. Ortega hadde brukt økonomisk hjelp fra Venezuela til å smøre sine allierte, bygge familiens velstand og opprettholde sosiale programmer, som bevarte lojaliteten til utvalgte grupper blant de fattige.

Ortega-regimet møtte de nye økonomiske vanskelighetene med å foreslå reduserte pensjonsytelser. Pensjonister skulle få mindre, og næringslivet og arbeiderne måtte bidra mer økonomisk til trygdefondet. Investeringer og spekulasjon med midler fra pensjonsfondet, ble samtidig avslørt. Ortega-regimet konsulterte ikke de av lovforslaget rammete gruppene, før forslaget ble fremmet. Vedtaket ville påvirke gamle sandinistveteraner, som hadde kjempet mot Somoza på 70-tallet og mot Contras i borgerkrigen på 80-tallet. Skulle pensjonerte krigsveteraner akseptere at kommandant Ortega kuttet i trygda deres, når det ble så åpenbart at han forsøkte å etablere et like korrupt familiedynasti som Somoza, og som de alle hadde vært med og bekjempet?

Vedtaket utløste demonstrasjoner. Regjeringen sendte, som de hadde gjort så mange ganger før, innleide bøller, som trakasserte og banket opp demonstrantene. Bilder av gamle menn, som ble banket opp av bøller, gikk viralt på Facebook og andre digitale medier. I et land der eldre mennesker blir aktet, vekket bildene harme.

Digitale medier fratok regjeringen informasjonskontrollen. Regjeringens støttespillere eide de fleste TV-kanalene, som formidlet Visepresident Rosario Murillos budskap om ”Gud, kjærlighet og fred, som alle nicaraguanske familier ønsket”. Nicaraguanerne dokumenterte alt som skjedde med mobilkameraer, og la ut på Facebook. Regjeringspartiet forsøkte å opprette falske profiler, spre trusler og fake news. Facebook fjernet imidlertid falske profiler på facebook.

Demonstrasjonene spredde seg. Demonstrantene var i hovedsak ubevæpnete. Noen av demonstrantene maskerte seg, for ikke å bli gjenkjent og utsatt for represalier fra myndighetene, andre lot være. Demonstrantene lagde barrikader av brostein for å beskytte seg mot de paramilitære gruppene. Noen av demonstrantene var bevæpnet med hjemmelagde ildkastere, og noen få hadde enkle pistoler. Noen av urolighetene endte i brannpåsettelser og plyndring. Bilder fra mobilkameraer viste politiet som passivt så på maskerte som plyndret.

Regjeringssidens vanlige innleide bøller ble til bevæpnete, paramilitære grupper, som trakasserte, angrep og skjøt på de som i hovedsak var ubevæpnete demonstranter. De paramilitære angrep dels om dagen, men kom også om natten og arresterte mennesker de mente hadde deltatt i, eller støttet demonstrasjoner.

Statlige tjenestemenn ble tvunget til å ta side i konflikten. Politiet samarbeidet delvis med de paramilitære, og dels stod de og så på uten å gripe inn når de paramilitære angrep så godt som ubevæpnete demonstranter. Hadde politiet fått ordre om ikke å arrestere regjeringens innleide, maskerte bøller, eller forsøkte deler av en splittet politi-styrke å holde seg nøytrale?

Etterhvert som striden har blitt brutalisert, har også flere politimenn maskert seg. Regjeringstro kilder hevder politifolks familier blir utsatt for represalier av bevæpnete motstandere av regjeringen. Et tyvetall politimenn skal ha blitt skutt og drept.

Militæret synes å være splittet i forhold til konflikten, men opprettholder foreløpig en nøytral stilling. Militæret har en leder som erklærte at militæret ikke ville blande seg inn i det han så som en politisk strid. Om militæret som institusjon holder avstand til striden, mente likevel uavhengige medier at deler av militæret under hånden deltok på de paramilitære og politiets side. Kritiske medier kunne dokumentere at de paramilitære anvendte avanserte snikskyttervåpen, som man trengte avansert trening for å mestre. Kom snikskytterne fra de militæres rekker?

Leger og sykepleiere, som har behandlet skadete demonstranter, har mistet jobben. Flere leger og sykepleiere har insistert på ikke å respektere regjeringens forsøk på å nekte skadete demonstranter, av regjeringen omtalt som ”terrorister”, tilgang til sykehus og behandling fra helsepersonell. Samtidig kaller regjeringen verifiserte påstander fra menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonale medier om at demonstranter er blitt nektet tilgang til sykehus, for propaganda, løgner og fake news. Lærere blir presset til å sanksjonere studenter som har deltatt i demonstrasjoner.

Om politiet fortsatt er lojalt, og militæret dels står på sidelinjen, så har viktige alliansepartnere for Ortega, kirken og næringslivet, vendt seg mot sandinistlederen. Den katolske kirken forsøker ikke lenger å skape dialog, da prestene kritiserer regjeringen for ikke å reelt forhandle, men kun hale ut tiden, for å utmatte den sivile motstanden mot regimet. I løpet av juli ble flere prester trakassert av de paramilitære, og kirkebygg rasert. Ortega beskyldte deretter kirken være blant det han siden juli har begynt å kalle ”kuppmakere” - USA-imperialismen, høyresidens kapitalister, satanister (!), og internasjonale narkotika-karteller.

Næringslivet, som så lenge så seg tjent med det stabile styret Ortega ga dem, har også vendt seg mot ham. Den jevne årlige veksten på rundt 5% er erstattet av en økonomi i ruiner. Deler av næringslivet forlater Nicaragua, andre setter næringsvirksomhet på vent, sier opp ansatte og venter på bedre tider. Næringslivet har ikke tillit til at Ortega kan gjenskape stabilitet og ny vekst.

Arbeidsledigheten har økt. Blant vanlige nicaraguanere sprer den økonomiske nøden seg. Mange har emigrert. Fire måneder med økonomisk kaos betyr for mange tap av lønnsinntekter. Familier må bruke opp det storfamilien i løpet av de siste årene med økonomisk vekst, har klart å spare opp.

Med unntak av de sosialistiske landene, Cuba, Venezuela og Bolivia, så er alle latin-amerikanske land kritiske til Ortega-regimet og oppfordrer Ortega til å slutte å angripe ubevæpnete demonstranter. Representanter for FN, EU og OEA, de latin-amerikanske landenes organisasjoner, tilstede i Nicaragua, støtter ikke regjeringens fremstilling av virkeligheten, og kritiserer regjeringen for brudd på menneskerettigheter og bevæpnete angrep på ubevæpnete demonstranter, vilkårlige arrestasjoner, og forsvinninger.

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner understreker at det er de paramilitære støttet av politiet, som i hovedsak har våpen, mens demonstrantene med enkelte unntak i hovedsak er ubevæpnete. Paramilitære i ledtog med politiet har i løpet av de siste månedene hentet mennesker hjemme om natten, og bragt de til fengsler, utsatt dem for tortur eller latt dem bli forsvunne. Mange av de paramilitære og politiet har ”blod på hendene”, og frykter å bli straffet for overgrep, dersom Ortega skulle tape makten, og et rettsoppgjør bli gjennomført. På den andre siden frykter de som har deltatt i demonstrasjoner, eller hjulpet demonstranter eller andre av regjeringens motstandere ytterligere represalier, overgrep og vilkårlige rettsprosesser dersom Ortega-regimet på nytt får konsolidert makten.

Den tidligere geriljalederen har som strategi å hale ut tiden. Innsnevringen av demokrati, fjerning av rettsstat, omfattende korrupsjon og undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet og menneskerettigheter har imidlertid sammen med den ”revolusjonære bevisstheten” fra gamle sandinistveteraner og en ung befolkning podet inn med revolusjonære verdier gjort det krevende for den gamle geriljalederen Daniel Ortega å bevare makten for sitt familiedynasti. Kontrollen Ortega har over statlige tjenestemenn som politi og delvis i militæret, og som han prøver å etablere blant helsepersonell og lærere, kan hjelpe Ortega til på å befeste makten.

Et viktig spørsmål er om befolkningen tror Ortega vil kunne bringe fred, stabilitet og ny vekst, eller om de tror Ortega må vekk for at fred, stabilitet og ny vekst, på ny skal kunne prege Nicaragua. Rollen Facebook og digitale medier har spilt i å utfordre diktaturets informasjonskontroll vil bli stående som en advarsel til andre autoritære ledere i Latin-Amerika!

Sammenhengen mellom regimets menneskesyn og regimets stilltiende aksept for barneprostitusjon.

FNs ansvarlige for barns rettigheter og sosiale kår på Cuba, UNICEFs representant, Jose Juan Ortiz, uttaler at når han besøker andre fattige land i verden, så får han lysst til å gråte, men når han besøker Cuba får han lysst til å danse og synge av glede. Cuba er et totalitært diktatur. Kan man stole på at representanten fra FN også oppsøker steder, institusjoner og barn, som ikke regimet ønsker at representanten fra FN skal oppsøke og snakke med?

Cuba blir av mennesker med sympatier på radikal venstreside, men ikke bare dem, fremhevet som et land der helsevesen og utdanningsvesenet er tilgjengelig for alle, og hevdes å holde generelt en høy standard. Gitt Cubas generelle fattigdom synes det imponerende at Cuba, i følge FNs statistikker, synes å vise at Cuba skulle være et foregangsland innen helse og utdanning. På denne bloggen har jeg tidligere intervjuet de opposisjonelle Pedro Moran og Raul Risco om helsevesenet på Cuba. De hevder i likhet med andre opposisjonelle at helsevesenet regimet viser frem for utlendinger er forbeholdt eliten og utlendinger som kan betale for seg. http://immunidad.blogspot.no/2015/02/en-opposisjonell-om-helsevesenet-pa-cuba.html



Unicefs representant på Cuba,
Jose Juan Ortiz

Fødselsleger som har emigrert fra Cuba hevder Cuba jukser med statistikk. Flere emigrerte leger hevder bl.a. Cuba opprettholder en kunstig lav statistikk for spedbarnsdødelighet ved kreativ bruk av kategorien aborter. Cuba er et diktatur, som ikke tillater presse- og ytringsfrihet, fri forskning, verken fra uavhengige internasjonale forskere, internasjonale journalister eller fra cubanere. Normando Gonzalez Hernandez var en av flere uavhengige journalister som i 2003, under den «svarte våren» ble dømt til 20 år, og mange andre uavhengige journalister ble dømt til et tosifret antall år i fengsel for å ha skrevet i uavhengige aviser om korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet.


Nettverket av uavhengige aviser på Cuba, ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, har de siste årene skrevet artikler om nettopp korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet. Siden Obamas besøk på Cuba har det politiske politiet på Cubas forfølgelse og brutale trakassering av uavhengige journalister ved de uavhengige lokalavisene, økt i omfang og i brutalitet. De siste ukene har uavhengige journalister i ICLEP-nettverket i Havanna, Pinar del Rio, Santiago de Cuba, Matanzas, Mayabeque, Sancti Spiritu, Camagüay og Artemisa blitt banket opp, arrestert flere ganger for kortvarige tidsrom. PC’er, printere, minnepinner og annet produksjonsutstyr de uavhengige lokalavisene trenger, har det politiske politiet stjålet fra de uavhengige journalistene. Ingen fra det internasjonale samfunnet har vist interesse eller solidaritet med ICLEPs uavhengige journalister.

Er statistikken som viser at cubanske barn har det mye bedre enn fattige barn i andre fattige land, like lite til å stole på som statistikken som det totalitære diktaturet leverer til FN, som grunnlag for FNs statistikker for helse på Cuba? En FN-representant som påstår at han vil danse og synge Castro-regimets pris for regimets innsats for barna på Cuba, viser kanskje at han i alt for stor grad, lar Castro-regimet få bestemme hva han skal se og hva han ikke skal få se av virkeligheten på Cuba? Statistikk om helse og utdanning på Cuba, burde bli utsatt for den samme kritiske undersøkelser som fri forskning, presse- og ytringsfrihet, uavhengige journalister, garanterer for i andre land, som nettopp ikke har diktatoriske regimer ved makten.

Castro-dynastiet har i realiteten aldri skapt en bærekraftig økonomi eller foretatt strukturelle grep i økonomi og politikk, som på lang sikt kunne finansiere den helse- og utdanningspolitikken regimet har markedsført seg selv med internasjonalt. Cuba fikk under den kalde krigen sin av regimet i realiteten ikke bærekraftige økonomi, subsidiert av Sovjet. Etter Sovjets sammenbrudd på 1990-tallet, gikk Cubas ikke-bærekraftige, og av inkompetanse skakk-kjørte økonomi inn i en krisetid, «spesial-perioden». Fra 1999 var det Venezuela, som med billig olje subsidierte Cubas vanstyrte økonomi, og holdt Castro-dynastiet ved makten. De siste årene har så Venezuelas økonomiske krise tvunget Venezuela til å innstille sin rause subsidiering av Castro-regimet. På Cuba snakker nå regimet om en ny «spesial-periode light».


Unicefs representant på Cuba, Jose Juan Ortiz,
sammen med leder for Cubas nasjonalballett, Alicia Alonso.

Kan det være at det er idealene, ideene forbundet ved den cubanske kommunismen det er noe galt med? Har kritikerne av det kommunistiske diktaturet rett når de hevder at «kommunisme ikke fungerer»? Lenins teori om sosialistisk moral var som nevnt i forrige innlegg på bloggen, «Moralsk er det som tjener revolusjonen». Det som er moralsk riktig, er det som fremmer revolusjonen på best måte. Lenins tøyelige moralbegrep har hjulpet Castro-dynastiet til ved hjelp av overvåking, undertrykkelse og korrupsjon å definere revolusjonens interesser å være ensbetydende med å være hva som tjener den styrende elitens interesser.

Castro-regimets menneskesyn, slik det kommer til uttrykk når representanter omtaler meningsmotstandere, påpeker noe grunnleggende galt med idealene, ideene regimet forfekter. Regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, og rettferdiggjør slik overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Nazistene i Tyskland omtalte jødene som skadedyr og insekter. Regimet i Rwanda som legitimerte folkemord omtalte folkegrupper som «kakerlakker» og skadedyr. Stalins Sovjet omtalte meningsmotstandere som dyr, som ikke fortjente menneskelig behandling. Selv om Castro-dynastiets undertrykkelse ikke kan sammenlignes i omfang og brutalitet med nazistenes redselsregime, Stalins Sovjet og Rwandas folkemord, så er det likheter i hvordan regimet omtaler meningsmotstandere, og slik legitimerer umenneskelig behandling av meningsmotstandere.

Nepotisme, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Leder så Lenins tøyelige sosialistiske moralbegrep og regimets demonisering av politiske motstandere, til også å akseptere at «noen er likere enn andre», og at noen grupper av individer og enkeltindivider er regimet villige til å ofre for at revolusjonen skal overleve og eliten rundt Castro-dynastiet skal kunne få beholde makten? De barneprostituerte på Cuba er kanskje ikke «så like» som de «mer like» blant eliten, som får beholde makten ved revolusjonens overlevelse?

Noen linker til hva ulike internasjonale aviser har skrevet om barneprostitusjon på Cuba. Mange av disse linkene er resultatet av et tilfeldig søk, og således med unntak av den førte linken, ikke linker jeg har sjekket grundig. Andre som ønsker å skrive om tabuet, barneprostitusjon på Cuba, kan starte sin undersøkelse med å se på disse linkene.


https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html


http://www.huffingtonpost.com/salim-lamrani/cuba-the-united-states-an_b_5604799.html


http://gvnet.com/childprostitution/Cuba.htm


http://www.miamiherald.com/latest-news/article1948284.html


https://www.youtube.com/watch?v=QTNPXG56puw&app=desktop


https://www.youtube.com/watch?v=JO7d-YIe0DE

Cubalex, Laritza Diversent og den fraværende rettsstaten på Cuba

I Urix på lørdag 11. juli trekker Cuba-ekspert Vegard Bye fram den store andelen av befolkningen i USA som sitter i fengsel, som et argument Castro-dynastiet skulle ha for å markere egen moralsk overlegenhet overfor USA. Cuba har dessuten i følge Bye viktige innvendinger mot kritikk mot Cuba for ikke å ville underskrive diverse FN-resolusjoner. USA har nemlig latt være å skrive under på en rekke FN-resolusjoner, og USA blir selv kritisert for å bryte menneskerettigheter, f. eks. på Guantanamo-basen.

Man må gjerne kritisere USA, men å unnskylde Castro-regimets overgrep mot egen befolkning med å rette pekefingeren mot USA i stedet, er en måte å avlede oppmerksomheten fra rettmessig kritikk mot regimet. Hvorfor skal Cubas befolkning måtte utholde et totalitært diktatur fordi USA med rette kan kritiseres for ulike sider ved landets politikk? USA har ført og fører en politikk overfor egen befolkning, i Latin-Amerika eller andre steder det kan være på sin plass å kritisere. Men kritikk av USA burde ikke blandes sammen med den cubanske befolkningens rett til demokrati og menneskerettigheter.  

Cuba har en nesten tilsvarende stor andel av befolkningen i fengsel som USA, deriblant fremdeles mellom 20 og 45 politiske fanger, avhengig av hvordan man definerer politiske fanger. Det korrupte rettssystemet i den totalitære staten gjør bruk av fabrikkerte anklager mot politiske dissidenter, og arresterer dissidenter for forbrytelser styresmaktene ser gjennom fingrene med at resten av befolkningen utøver, svartebørshandel.

Laritza Diversent, jurist, menneskerettsaktivist,
leder for Cubalex og blogger.

Castro-regimet har latt være å underskrive deler av FNs lovverk, som går på individets demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. FNs barnekonvensjon har Castro-regimet heller ikke underskrevet, i følge helsearbeider Yassar Rojas på besøk i Oslo i mai. Rojas ble intervjuet i et tidligere innlegg på bloggen.  

Cuba innførte, slik juristen Raul Risco har påpekt, noen år før revolusjonen, i 1940 den mest progressive grunnloven blant spansk-talende land. På Castro-brødrenes Cuba er ikke utøvende, lovgivende og dømmende makt atskilt. Nasjonalt lovverk er ikke forenlig med internasjonale normer og menneskerettigheter.

«Cuba er ingen rettsstat, men en politistat og kun USA har på den vestlige halvkule en større andel av befolkningen i fengsler», i følge juristen, tidligere oberst i innenriksdepartementet og dekorert Angola-veteran, Raul Risco. Han satt fengslet 4 år for å ha arbeidet for en menneskerettighetsorganisasjon. «I 1958 under diktatoren Batistas styre hadde Cuba 14 fengsler og en samlet fangebefolkning på rundt 4 000, I dag er antallet fengsler på Cuba 250 og fangebefolkningen har økt til 100 000.», forklarer Risco. (Befolkningen har økt fra 5.8 millioner (1953) til 11,2 millioner (2010). 1 million cubanere har i samme tidsrom emigrert.)

Menneskerettsaktivist, jurist, tidligere
oberst i innenriksdepartementet, uavhengig journalist
og Angola-veteran, Raul Risco.

Med unntak av Cubalex og andre uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner finnes det ikke institusjoner som er uavhengige av statsapparatet. Jurister og advokater som på Cuba alle er ansatt i offentlig statsapparat møter som regel klienten først rett før en rettsak. Retten til advokat under forhør og annen av politiets og aktoratets arbeid i forkant av en rettsak, fjernet den juristutdannete Fidel Castro etter revolusjonen.

Fangebefolkningen er slik den intervjuete helsearbeideren fra Cubalex påpekte i intervjuet jeg gjorde med han under besøk i Norge, for stor for fengselssystemet. Det totalitære diktaturet har lykkes med å holde kriminaliteten lavere enn mange land i regionen. Turistene den cubanske økonomien er avhengig av opplever Cuba som et trygt land å feriere i. Men det i overkant strenge, vilkårlige og korrupte politiet, rettsvesenet og fengselsvesenet skremmer ikke bare folk til å avstå fra kriminalitet, men skremmer også befolkningen til lydighet. I det gamle Sovjet ble også vanlig kriminalitet straffet strengt.

Den revolusjonære svulstige retorikken kan nok dekke over virkeligheten for naive utenforstående, og besøkende med ideologiske skylapper, men vanlige cubanere kjenner virkeligheten. Det urimelig strenge og vilkårlige straffesystemet opprettholder ro og orden, og sikrer at ikke misnøye mellom» the have’s and the have not’s», utløser for regimet uønskete reaksjoner. Penger og partitilhørighet påvirker rettsprosesser på Cuba, og gjør det mulig å forandre en anklaget overgriper til offer for kriminalitet. 3 av 4 cubanere er redde for å uttrykke offentlig hva de mener, slik den hemmelige meningsundersøkelsen utført av Bendixen & Amandi viste. Denne frykten i befolkningen skapes av et effektivt, hemmelig politi med gode økonomiske ressurser, nabolagskomiteer, informanter og et strengt og vilkårlig politi, retts- og fengselsvesen.

Cubalex forsøker med sine begrensete ressurser å bøte på noen av den vilkårligheten som råder i den cubanske justissektoren. Den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen består av uavhengige jurister og helsearbeidere. Lederen for Cubalex, juristen Laritza Diversent, var menneskerettsaktivisten som var den ene av to cubanske opposisjonelle Barack Obama hadde en kort samtale med under Den Pan-amerikanske kongressen i Panama i april i år.

Laritza Diversent

Laritza Diversent mener cubansk befolkning daglig er ofre for maktmisbruk fra statlige myndigheter. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold. Cubalex ser det som sin oppgave å informere cubansk befolkning, både de politiske opposisjonelle og vanlige mennesker om deres juridiske rettigheter. I 2012 fikk Cubalex 574 forespørsler, 302 nye saker, 289 av sakene handlet om politiske dissidenter, 38 handlet om innsatte i fengsler, 121 av personene som var i kontakt med Cubalex hadde ingen politiske hensikter. To tredjedeler av de som henvendte seg til Cubalex, 453 av 574, med mindre noen henvendte seg til Cubalex flere ganger, ble altså utsatt for straffeprosesser fordi de drev med politikk på en eller annen måte. Det er rimelig å anta at noen har henvendt seg flere ganger til Cubalex, men samtidig er det ikke sikkert at alle som har blitt utsatt for straffeprosesser p.g.a. politisk virksomhet, er blitt registrert av Cubalex.

Myndigheter er uvitende om internasjonale menneskerettigheter. Diversent forklarer i et intervju fra 2012 at målet for virksomheten til Cubalex er å forsøke å finne en juridisk vei til å kreve at myndighetene svarer og tar tak i klagene om fundamentale brudd på befolkningens rettigheter på Cuba. Cubalex gir informasjon til klientene som henvender seg til organisasjon om gjeldende lovverk nasjonalt på Cuba og relevant internasjonalt lovverk. Organisasjonen gir råd til klienter om relevant lovverk nasjonalt og internasjonalt for klientens sak og de gir råd om klientens handlingsalternativ. Cubalex kopierer også opp relevante saksdokumenter og lovparagrafer for klienten og skriver brev til myndighetene på klientens vegne. Offentlige institusjoner og offentlige advokater på Cuba utfører ikke slike tjenester for klientene.

Cubalex gir informasjon til internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner om brudd på menneskerettigheter på Cuba. Organisasjonen mottar støtte fra diverse internasjonale frivillige organisasjoner og fra cubanere i eksil.

Møtet i Panama, Obama i midten, Roberta Jacobsen,
 leder for den amerikanske forhandlingsdelegasjonen
 på Cuba helt til høyre,
Laritza Diversent nr. tre til høyre.

I Panama i april besøkte Obama den parallelle kongressen for sivilt samfunn. Obama møtte to cubanske opposisjonelle. Den ene var altså menneskerettsjuristen Laritza Diversent, leder av Cubalex. Obama sa på møtet at «sterke nasjoner frykter ikke sivile organisasjoner», og «hvis en person blir satt i fengsel bare for å stille spørsmålstegn ved utøvelse av makt, da handler denne personen riktig». Obama sa også «Det sivile samfunn er våre lands samvittighet». Norske Cuba-forskere burde interessere seg for arbeidet til Cubalex og andre representanter for det virkelige sivile samfunnet på Cuba.

Punkrockbandet Porno para Ricardo og bassisten Lia Villares.



Porno para Ricardo med en eldre besetning
(før Lia Villares ble med). Sanger, gitarist og
leder av bandet, Gorki Aguila med mokrofonen.

Lia Villares er bassist i punkrockbandet Porno para Ricardo, (ikke «por Ricardo, som jeg beklageligvis tidligere har skrevet). Hun var i Oslo under Oslo Freedom Forum (25-27. mai) for å ta i mot Vaclav Havels ytringsfrihetspris for kreativ dissens på vegne av prisvinner Danilo Maldonado, med kunstnernavn El Sexto. (Les mer om hvorfor El Sexto fikk prisen i den korte artikkelen i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2015/05/29/kultur/debatt/kronikk/meninger/cuba/39398950/

Her mottar Lia Villares Vaclav Havels
ytringsfrihetspris for kreativ dissens
under Oslo Freedom Forum

Punkrockbandet skriver tekster som kritiserer Castro-regimet og det totalitære samfunnet på Cuba. Navnet Porno para Ricardo er en kommentar til propaganda-slagordet fra regimet om «Fritt fedreland eller døden». Fedreland representerer den kollektive tekningen, Ricardo står for individet og individualismen. Porno forbinder lederen av bandet, Gorki Aguila med liv, nytelse, livsutfoldelse, glede, det som er forbudt og som representerer det motsatte a v den sjelelige døden regimet står for. Uten frihet lever cubanerne halve liv, ikke fullverdige liv, mener Aguila. En av punkrockbandets sanger heter «Dinosaurene», med vers som: «Alle trodde at dinosaurene ble utryddet for flere tusen år siden», og «Det kan ikke skje noe verre enn at det (Castro-regimet) skulle vare i hundre år».

Porno para Ricardo har samarbeidet med flere yngre cubanske opposisjonelle rap-artister, deriblant Los Censurados, Julito Fonseca og El Primario, som jeg skrev om i februar i et innlegg på bloggen. Miljøet rundt Porno para Ricardo driver et lydstudio der de gir artister mulighet til å spille inn musikk. Noen dager før Lia Villares mottok ytringsfrihetsprisen på vegne av El Sexto i Oslo, ble Gorki Aguila arrestert i noen dager før han ble sluppet fri. Aguila hadde forsøkt å henge opp en poster på glassveggen ut mot gaten i det nasjonale kunstmuseet i Havanna, der det stod «sett El Sexto fri.».

Aguila har blitt arrestert flere ganger. Nylig ble bandet arrestert for «pre-kriminell atferd», en definisjon regimer bruker for å arrestere opposisjonelle de ikke har tilstrekkelig på til å reise en tiltale. Press fra utlandet førte imidlertid til at dommen ble endret til «sivil ulydighet». En gang ble Aguila arrestert for bruk av marihuana.

Gorki Aguila, artist og musiker.
Leder for Porno para Ricardo.

Regimet fengsler de kunstnerne som kritiserer regimet for de forseelsene de ser gjennom fingene med at de regimevennlige kunstnerne også utfører. Artister og kunstnere som nøyer seg med å påpeke svakheter ved samfunnet uten å rette kritikk direkte mot regimet, ser regimet gjennom fingrene med at bruker marihuana og andre forbudte stoffer. Dette ble meg forklart meg under en samtale i 2011 med de på bloggen tidligere nevnte musikeren Julito Fonseca og juristen Raul Risco.. Aguila ble dømt til 4 års fengsel for bruk av marihuana, men slapp fri etter å ha sonet to år av straffen.

Jeg spør bassisten i gruppa, Lia Villares, om helsevesenet og utdanningsvesenet på Cuba. Hun sukker oppgitt og sier at det er som i alle andre land. Et helsevesen for de rike, eliten, og et helsevesen for vanlige mennesker. Slik er det også med utdanning, gode utdanningsinstitusjoner for de rike og eliten, og et annet for vanlige mennesker. Statistikken om helse som regimet oppgir overfor FN er fiktiv, mener Villares og synes FN burde forholde seg kritisk til et totalitært diktaturs fiktive bruk av statistikk.

Cuba står foran et stort problem med en aldrende befolkning. Alle fra den unge generasjonen forlater Cuba til fordel for gunstigere økonomiske utsikter i andre land. Og de som ikke allerede har dratt, de ønsker å dra sin vei om de fikk muligheten. Hun ler litt når hun forteller at bandet har hatt mange bassister gjennom de få årene bandet har eksistert. Villares forteller at det er en stående vits i bandet at «bassisten alltid forlater dem». Da jeg etterpå går inn på facebook-siden til bandet, finner jeg at den andre gitaristen, Aguila både synger og spiller gitar, har emigrert til Brazil. Det må vel bety at han legger til gitarlyd han sender til Cuba. Villares ser punkrock-bandet hun er en del av som en blanding av artister og aktivister. Gruppa samarbeider nært med Kvinner i Hvitt.

Her kan du høre et interessant intervju med lederen, Gorki Aguila.

https://www.youtube.com/watch?v=FYJzfuwjQwM   

Her er Porno para Ricardos hjemmeside på Facebook:

https://www.facebook.com/ppr.info?fref=ts

3. svar og 4. svar (sluttreplikk) til Terje Enger i diskusjon i Ny Tid. (Artikkel nr. 3 og 4)

Her er svarartikkel til Terje Engers svar til min forrige artikkel i debatten i Ny Tid. (I artikkelen beskyldte Enger meg for å enten å være betalt av CIA eller hvis så ikke var tilfellet, så var jeg CIAs beste venn. Nabolagskomiteene mente Enger var å sammenligne med "nabokjerringa som Gro Harlem Brundtland i sin tid etterspurte, som bryr seg om andre mennesker.)

TOTALITÆR MENTALITET

Terje Enger beskylder meg i Ny Tid for å være betalt av CIA, fordi jeg kritiserer Cubas totalitære diktatur.

Før og under den kalde krigen førte USA en kritikkverdig politikk i Latin-Amerika. USA støttet militærdiktatur som ivaretok eliters økonomiske interesser, og drepte og forfulgte politiske motstandere. Etter den kalde krigen har USA vist manglende interesse overfor Latin-Amerika.

Cuba har brukt anti-amerikanisme som et fikenblad for å skjule stagnasjon forårsaket av eget vanstyre. Landet godseiersønnen Fidel Castro styrte som om det var familiedynastiets private storgods, startet ikke i 1958 på år null. I den spansktalende verden, (Spania og spansk Latin-Amerika) var Cuba avanserte økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt.

Cuba var i 1958 blant de rikeste spansktalende landene. Den nå forfalne boligmassen i Havanna viser at hovedstaden hadde et forholdsvis stort borgerskap i årene før revolusjonen. I 1954 hadde Cuba en ku for hver innbygger, bare i Argentina og Uruguay spiste innbyggerne mer kjøtt. Kaloriinntaket per innbygger var blant de høyeste i spansktalende land. Landet hadde i 1958 den tredje høyeste inntekten per innbygger blant spansktalende land. Med 6,5 millioner innbyggere hadde Cuba verdens 29. største økonomi.

Cuba var avanserte teknologisk, sosialt og politisk. Landet brukte røntgen ved sykehus allerede i 1907, radiokanaler fikk de i 1928. i 1940 ble en svart mann valgt til president, (68 år før USA). I 1940 vedtok Cuba den mest progressive grunnloven i spansktalende land. Kvinner fikk stemmerett, retten til pass og til å åpne bankkontoer. Allerede i 1918 vedtok Cuba skilsmisselovgivning. På 30-tallet oppstod den første feministiske bevegelsen i spansktalende land. I 1955 hadde Cuba nest lavest barnedødelighet i spansktalende land, (33,4 for hver 1000), i følge FN, nest lavest analfabetisme, (23,6%), i følge FN, det spansktalende land med best tilgang til medisiner. 1958 hadde landet blant spansktalende land flest biler per innbygger. Cuba var blant de spansktalende land med flest hus med elektrisitet, flest meter med togskinner og flest radioapparater.

Det totalitære regimet knekte klassen av selvstendige bønder. Bondeopprør ble slått ned, og kooperativer ble opprettet. Alle og ingen hadde ansvar for at kooperativet skulle fungere rasjonelt. Cuba importerer nå 60% fra utlandet av maten befolkningen konsumerer. Halvparten av landbruksjorda på Cuba har lenge ligget brakk. Ugressplanten Marabù har spredd seg og gjort landbruksjorda vanskelig å dyrke. Seiglivete ugressplanter har spredd seg p.g.a. systemet med landbrukskooperativer. Dyr som skulle ha vært satt i karantene har ikke blitt satt i karantene. Ugressplanter har spredd seg til nye områder gjennom avføring fra nylig flyttete dyr til nye områder. Statsapparatet som i sin tid knuste den selvstendige bondeklassen insisterer nå på at de er de rette til å bygge den opp igjen.

På Cuba før revolusjonen fantes store sosiale forskjeller. På Cuba i dag finnes store sosiale forskjeller. En middelklasseelite som tross alt var økonomisk og teknologisk produktiv ble med revolusjonen erstattet av en annen elite som er økonomisk og teknologisk uproduktiv. 56 år med vanstyre, nepotisme, korrupsjon, ensretting og undertrykkelse har gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng i mindre grad var før revolusjonen.

Castro-dynastiet sier de skal bygge opp en klasse av entreprenører ved å bruke de markedsøkonomiske virkemidlene de i et halvt århundre har avsverget. Raul Castro iverksatte i 2011 en kampanje for å bekjempe korrupsjon. Cuba er av Transparency International i 2014 rangert som det 63. mest korrupte land i verden. Castro-dynastiet fengsler og trakasserer alle som gjør bruk av det vi ser på som selvfølgelige demokratiske rettigheter, til å utfordre de økonomiske, sosiale og politiske privilegiene eliten på Cuba mener seg berettiget til.

Min lesning av artiklene fra Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, gjør at innleggene på min blogg og artiklene jeg skriver om Cuba har mye til felles med miljøer på Cuba som ønsker demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter. ICLEP er ledet av den uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez. Hernandez var blant de 75 arresterte under «den svarte våren» i 2003, og ble frigitt i 2010. ICLEP er et nettverk av uavhengige journalister på Cuba og i det cubanske eksilmiljøet som publiserer artikler med lokale og internasjonale nyheter daglig.

Jan Tore Sanner engasjerte seg for å få frigitt Hernandez. Cubas ambassadør i Norge sammenlignet Hernandez med Arne Treholt, og karakteriserte Sanner som en «banan-politiker» og «gusano», (mark, skadedyr). Ved å klassifisere alle som kjemper for demokrati og menneskerettigheter på Cuba og de som støtter dem i deres kamp, som « betalte leiesoldater» og «skadedyr» heller enn meningsmotstandere de må tolerere, avslører regimet en «intet eller alt»- form for totalitær mentalitet. Å hevde at en norsk lærer under utdanningspermisjon finansiert ved oppsparte midler og lånekassa egentlig er finansiert av CIA, er et utslag av samme mentalitet.


(Terje Enger har svart i Ny Tid med en sluttreplikk der han gjentar og presisere sin uttalelse om at : ""Jeg lander derfor på at (Skartveit) enten får betalt for å skrive det han gjør, eller så er han CIAs beste venn i Norge". Setningen sto etter at jeg hadde karakterisert likheten mellom mellom hans tekster og skriverier det faktisk betales for, som jeg mener ikke er så rent liten. Det er altså min mening jeg uttrykker ,og det blir jo noe ganske annet. Siden Skartveit etter eget utsagn ikke får betalt, er det setningens siste del som gjelder: Han er CIAs beste venn i Norge (fortsatt min mening.)"

Om landbruket på Cuba sier Enger følgende: "Ugressplantene som gjør landbruksjorda vanskelig å dyrke, er ikke en følge av systemet med landbrukskooperativer. De er sluppet over landet fra småfly for å ødelegge den viktige sukkereksporten og skape sult og avhengighet, og de er et ledd i USAs krigføring mot sin nabo. For øvrig var ikke disse plantene til stede på Cuba tidligere, og da er det tvilsomt at det ble spredd ved å flytte på dyrene."

Enger kan ikke se det som problematisk å kalle Norges kommunalminister for en "banan-politiker", da det jo betyr å være en politiker som alltid gjør det USA vil, og er "ikke engang en fornærmelse, men en ganske god karakteristikk av Sanner". "FN og andre institusjoner", har for øvrig i følge Enger vist at regimet har skapt fremgang for innbyggerne.

Jeg har skrevet et svar til Enger som vil bli publisert i Ny Tid på onsdag.)

Her er mitt siste svar, min sluttreplikk til Terje Enger.

Sluttreplikk til Enger.

I forrige Ny Tid nevnte Terje Enger at småfly, skulle ha fløyet over cubansk territorium, spredd ugressplanter, og forårsaket at mye av landbruksjorda på Cuba har ligget brakk i flere tiår. Ifølge Enger er dette en del av USAs «krigføring mot sin nabo». Hadde USA virkelig drevet krig mot Castros Cuba, ville de ikke da ha gjort som de gjør i Midtøsten, angrepet med droner, missiler og spesialstyrker og ikke med ugressfrø?
Under Cuba-krisen ble et amerikansk fly skutt ned over Cuba. I 1996 fløy eksilcubanere over cubansk territorium for å slippe ned løpesedler. To fly ble skutt ned. I flere tiår skal altså Engers småfly ha unngått å bli angrepet av Cubas flyvåpen.
Marabu-planten kom til Cuba fra Afrika, lenge før Castro-regimet ble etablert. Tvangskollektiviseringen ga planten gode vekstvilkår. Mye jord ble liggende brakk. Bønder som mistet eiendomsretten til jorda si gadd ikke lenger jobbe så iherdig for å ta vare på det som ikke lenger var deres. Man sluttet med å sette kyr i noen dagers karantene så de fikk tømt seg for uønskete frø før man flyttet dem til et nytt beite.
Enger nevner Stortingets støttekomité for politiske fanger på Cuba. Politikere fra alle partiene på Stortinget var representert, også SVs Snorre Valen. Komiteen engasjerte seg for den da fengslete uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez. Hernandez ble under «den svarte våren» i 2003 gitt en fengselsdom på 25 år for å ha publisert artikler på Cuba og i utlandet bl.a. om partilederes tyverier, korrupsjon og vanstyre i cubansk landbruk og i helsevesenet. Regimet påstår de har oppnådd god helsetilstand for befolkningen, men diktaturet tillater ikke uavhengige forskere eller journalister å granske oppgitt statistikk. Hernandez mottok i 2010 den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris.
Human Rights Watchs World report 2015 kritiserer Cuba for å ha politiske fanger, praksis med vilkårlige fengslinger, manglende advokatbistand og for å ha nektet menneskerettighetsorganisasjoner å besøke fanger i fengsel. Cubanske myndigheter blir kritisert for å ha dårlige sanitære forhold i overbefolkete celler, å nekte fanger medisinsk behandling og å nekte fanger å få besøk fra familie. Amnestys årlige rapport bekrefter også at Cuba er et diktatur. Enger har nevnt Guillermo Fariñas, som i 2010 mottok EU-parlamentets Sakharov-pris.
Kritikere av Cubas totalitære diktatur er ikke enten «venner av CIA» eller finansiert av CIA, slik Enger mener. Demokrati, menneskerettigheter, presse- og ytringsfrihet ivaretar alle mennesker, og særlig de fattiges interesser, bedre enn diktatur og forfølgelse av meningsmotstandere.