Hvorfor skjer det en revolusjon i Nicaragua akkurat nå?

Nicaragua har siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident.

Daniel Ortega var president også på 80-tallet. I 1979 fjernet en bred folkelig revolusjon et korrupt og brutalt diktatur ledet av familiedynastiet Somoza. Sandinist-bevegelsen kom til makten og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og måtte gi fra seg makten. Andre halvdel av 80-tallet snevret også et sandinist-styrt Nicaragua inn demokrati og rettigheter, men en USA-finansiert borgerkrig fikk da skylden for regimets undertrykkelse, forfølgelser og forsvinninger.

Flere hendelsen har ledet frem til protestene som startet 18. April i år. Sandinist-Regjeringens innleide bøller med stilltiende aksept fra politi, har tidligere år jevnlig trakassert og kuet demonstranter til taushet. Men denne gangen spredde demonstrasjonene seg. Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten har blokkert muligheten for å la motstand komme til uttrykk innenfor et autoritært politisk system. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Nicaragua er et lite land med 6 millioner innbyggere. Blant anerkjente menneskerettighets-organisasjoner varierer tallene på drepte i urolighetene mellom ca, 400 og 300. Regjeringen insisterer på at de riktige tallene er i overkant av 190, og fremhever at et tyvetalls politimenn er blitt drept. I tillegg kommer skadde og forsvunne. Selv ikke regjeringens egne tall, som få andre fester lit til, klarer å så tvil om at flertallet av de drepte og skadete i Nicaragua har vært ubevæpnete demonstranter. Hvorfor eksploderte den folkelige misnøyen i april i år?

Misnøyen har ulmet under familiedynastiet Ortegas korrupte, men tilsynelatende stabile styre. For tre år siden endte en streik blant gruvearbeidere i væpnete konfrontasjoner mellom gruvearbeidere og politi og militære. En rekke skogbranner i mars i år, som regjeringen manglet evne til å slokke, mobiliserte bønder og miljøvern-organisasjoner. Bønder og miljøvernerne hadde fra før av organisert seg mot Ortega-regimets prestisje-prosjekt, planen om å bygge en kanal gjennom Nicaragua, som skulle konkurrere med Panama-kanalen.

Økonomisk krise i Venezuela hadde satt stopp for økonomisk hjelp Ortega-regimet hadde gjort seg avhengig av. Venezuela som eksportmarked for nicaraguanske landbruksprodukter forsvant samtidig. Ortega hadde brukt økonomisk hjelp fra Venezuela til å smøre sine allierte, bygge familiens velstand og opprettholde sosiale programmer, som bevarte lojaliteten til utvalgte grupper blant de fattige.

Ortega-regimet møtte de nye økonomiske vanskelighetene med å foreslå reduserte pensjonsytelser. Pensjonister skulle få mindre, og næringslivet og arbeiderne måtte bidra mer økonomisk til trygdefondet. Investeringer og spekulasjon med midler fra pensjonsfondet, ble samtidig avslørt. Ortega-regimet konsulterte ikke de av lovforslaget rammete gruppene, før forslaget ble fremmet. Vedtaket ville påvirke gamle sandinistveteraner, som hadde kjempet mot Somoza på 70-tallet og mot Contras i borgerkrigen på 80-tallet. Skulle pensjonerte krigsveteraner akseptere at kommandant Ortega kuttet i trygda deres, når det ble så åpenbart at han forsøkte å etablere et like korrupt familiedynasti som Somoza, og som de alle hadde vært med og bekjempet?

Vedtaket utløste demonstrasjoner. Regjeringen sendte, som de hadde gjort så mange ganger før, innleide bøller, som trakasserte og banket opp demonstrantene. Bilder av gamle menn, som ble banket opp av bøller, gikk viralt på Facebook og andre digitale medier. I et land der eldre mennesker blir aktet, vekket bildene harme.

Digitale medier fratok regjeringen informasjonskontrollen. Regjeringens støttespillere eide de fleste TV-kanalene, som formidlet Visepresident Rosario Murillos budskap om ”Gud, kjærlighet og fred, som alle nicaraguanske familier ønsket”. Nicaraguanerne dokumenterte alt som skjedde med mobilkameraer, og la ut på Facebook. Regjeringspartiet forsøkte å opprette falske profiler, spre trusler og fake news. Facebook fjernet imidlertid falske profiler på facebook.

Demonstrasjonene spredde seg. Demonstrantene var i hovedsak ubevæpnete. Noen av demonstrantene maskerte seg, for ikke å bli gjenkjent og utsatt for represalier fra myndighetene, andre lot være. Demonstrantene lagde barrikader av brostein for å beskytte seg mot de paramilitære gruppene. Noen av demonstrantene var bevæpnet med hjemmelagde ildkastere, og noen få hadde enkle pistoler. Noen av urolighetene endte i brannpåsettelser og plyndring. Bilder fra mobilkameraer viste politiet som passivt så på maskerte som plyndret.

Regjeringssidens vanlige innleide bøller ble til bevæpnete, paramilitære grupper, som trakasserte, angrep og skjøt på de som i hovedsak var ubevæpnete demonstranter. De paramilitære angrep dels om dagen, men kom også om natten og arresterte mennesker de mente hadde deltatt i, eller støttet demonstrasjoner.

Statlige tjenestemenn ble tvunget til å ta side i konflikten. Politiet samarbeidet delvis med de paramilitære, og dels stod de og så på uten å gripe inn når de paramilitære angrep så godt som ubevæpnete demonstranter. Hadde politiet fått ordre om ikke å arrestere regjeringens innleide, maskerte bøller, eller forsøkte deler av en splittet politi-styrke å holde seg nøytrale?

Etterhvert som striden har blitt brutalisert, har også flere politimenn maskert seg. Regjeringstro kilder hevder politifolks familier blir utsatt for represalier av bevæpnete motstandere av regjeringen. Et tyvetall politimenn skal ha blitt skutt og drept.

Militæret synes å være splittet i forhold til konflikten, men opprettholder foreløpig en nøytral stilling. Militæret har en leder som erklærte at militæret ikke ville blande seg inn i det han så som en politisk strid. Om militæret som institusjon holder avstand til striden, mente likevel uavhengige medier at deler av militæret under hånden deltok på de paramilitære og politiets side. Kritiske medier kunne dokumentere at de paramilitære anvendte avanserte snikskyttervåpen, som man trengte avansert trening for å mestre. Kom snikskytterne fra de militæres rekker?

Leger og sykepleiere, som har behandlet skadete demonstranter, har mistet jobben. Flere leger og sykepleiere har insistert på ikke å respektere regjeringens forsøk på å nekte skadete demonstranter, av regjeringen omtalt som ”terrorister”, tilgang til sykehus og behandling fra helsepersonell. Samtidig kaller regjeringen verifiserte påstander fra menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonale medier om at demonstranter er blitt nektet tilgang til sykehus, for propaganda, løgner og fake news. Lærere blir presset til å sanksjonere studenter som har deltatt i demonstrasjoner.

Om politiet fortsatt er lojalt, og militæret dels står på sidelinjen, så har viktige alliansepartnere for Ortega, kirken og næringslivet, vendt seg mot sandinistlederen. Den katolske kirken forsøker ikke lenger å skape dialog, da prestene kritiserer regjeringen for ikke å reelt forhandle, men kun hale ut tiden, for å utmatte den sivile motstanden mot regimet. I løpet av juli ble flere prester trakassert av de paramilitære, og kirkebygg rasert. Ortega beskyldte deretter kirken være blant det han siden juli har begynt å kalle ”kuppmakere” - USA-imperialismen, høyresidens kapitalister, satanister (!), og internasjonale narkotika-karteller.

Næringslivet, som så lenge så seg tjent med det stabile styret Ortega ga dem, har også vendt seg mot ham. Den jevne årlige veksten på rundt 5% er erstattet av en økonomi i ruiner. Deler av næringslivet forlater Nicaragua, andre setter næringsvirksomhet på vent, sier opp ansatte og venter på bedre tider. Næringslivet har ikke tillit til at Ortega kan gjenskape stabilitet og ny vekst.

Arbeidsledigheten har økt. Blant vanlige nicaraguanere sprer den økonomiske nøden seg. Mange har emigrert. Fire måneder med økonomisk kaos betyr for mange tap av lønnsinntekter. Familier må bruke opp det storfamilien i løpet av de siste årene med økonomisk vekst, har klart å spare opp.

Med unntak av de sosialistiske landene, Cuba, Venezuela og Bolivia, så er alle latin-amerikanske land kritiske til Ortega-regimet og oppfordrer Ortega til å slutte å angripe ubevæpnete demonstranter. Representanter for FN, EU og OEA, de latin-amerikanske landenes organisasjoner, tilstede i Nicaragua, støtter ikke regjeringens fremstilling av virkeligheten, og kritiserer regjeringen for brudd på menneskerettigheter og bevæpnete angrep på ubevæpnete demonstranter, vilkårlige arrestasjoner, og forsvinninger.

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner understreker at det er de paramilitære støttet av politiet, som i hovedsak har våpen, mens demonstrantene med enkelte unntak i hovedsak er ubevæpnete. Paramilitære i ledtog med politiet har i løpet av de siste månedene hentet mennesker hjemme om natten, og bragt de til fengsler, utsatt dem for tortur eller latt dem bli forsvunne. Mange av de paramilitære og politiet har ”blod på hendene”, og frykter å bli straffet for overgrep, dersom Ortega skulle tape makten, og et rettsoppgjør bli gjennomført. På den andre siden frykter de som har deltatt i demonstrasjoner, eller hjulpet demonstranter eller andre av regjeringens motstandere ytterligere represalier, overgrep og vilkårlige rettsprosesser dersom Ortega-regimet på nytt får konsolidert makten.

Den tidligere geriljalederen har som strategi å hale ut tiden. Innsnevringen av demokrati, fjerning av rettsstat, omfattende korrupsjon og undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet og menneskerettigheter har imidlertid sammen med den ”revolusjonære bevisstheten” fra gamle sandinistveteraner og en ung befolkning podet inn med revolusjonære verdier gjort det krevende for den gamle geriljalederen Daniel Ortega å bevare makten for sitt familiedynasti. Kontrollen Ortega har over statlige tjenestemenn som politi og delvis i militæret, og som han prøver å etablere blant helsepersonell og lærere, kan hjelpe Ortega til på å befeste makten.

Et viktig spørsmål er om befolkningen tror Ortega vil kunne bringe fred, stabilitet og ny vekst, eller om de tror Ortega må vekk for at fred, stabilitet og ny vekst, på ny skal kunne prege Nicaragua. Rollen Facebook og digitale medier har spilt i å utfordre diktaturets informasjonskontroll vil bli stående som en advarsel til andre autoritære ledere i Latin-Amerika!

Intervju med lederen for Kvinner i Hvitt på besøk i Oslo.

Ved Oslo Freedom Forum 26. og 27 mai intervjuet jeg 4 cubanske opposisjonelle. En av dem var leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler.

Den uavhengige journalisten jeg snakket med under Oslo Freedom Forum, påpekte hvilken dyktig politiker Raul Castro er. I Washington, Moskva, Brussel, Paris, hos paven i Roma og Bejing blir lillebror Raul hyllet og behandlet som en respektert statsmann. Regimet håper å kunne overleve i tiden fremover, og få mulighet til å foreta en endring av det politiske og økonomiske systemet på Cuba i retning modeller fra Vietnam, Kina eller Russland. I disse landene har den såkalt «kommunistiske» eliten lykkes i å ivareta den økonomiske og i hovedsak også den politiske makten, men samtidig tilsynelatende gjennomført demokratiske reformer, og noe som tilsynelatende ligner på presse- og ytringsfrihet.

Cuba er fjernet fra USAs terror-liste. Cuba trener ikke lenger opp terrorister, eller gir annen form for militær støtte til terrororganisasjoner eller geriljaorganisasjoner som Farc i Colombia. Det var derfor rimelig av USA å fjerne Cuba fra USAs liste over land som støtter terrorisme. Cuba trengte å bli fjernet fra listen for å kunne reforhandle en stor utenlandsgjeld, og få mulighet til å ta opp nye lån. Forhandlinger med kreditorene om utenlandsgjeld finner nå sted. Castro-dynastiet har oppnådd mye, men uten å gi noe tilbake.


Berta Soler under Oslo Freedom Forum i 2014.

Berta Solers hovedbudskap var en kritikk av USA, Paven og EU for i deres dialoger med Castro-regimet, ikke å lytte til sivilt samfunn på Cuba. Obama og alle andre internasjonale aktører må inkludere, lytte til det sivile samfunn, de opposisjonelle, i de politiske prosesser som vil normalisere politiske og diplomatiske forhold til regimet. De politiske prosessene for normalisering foregår over hodet på det cubanske folk. USA, paven og EU kan ikke fortsette å se bort fra hvordan Castro-regimet behandler opposisjonelle. Ved ikke å arrangere møter med opposisjonelle, gir USA, EU og paven regimet aksept for å fortsette den undertrykkelsen de utøver overfor organisasjoner fra det virkelige sivile samfunn på Cuba. Soler oppfordret Obama til å ta med representanter for det sivile samfunn i diskusjonene om Cubas fremtid.

Lederen av Kvinner i Hvitt mener Castro-brødrene er mestere i å gi løfter de ikke holder. Berta Soler mener paven kjenner godt til undertrykkelsen av opposisjonelle på Cuba. Majoriteten av medlemmene i Kvinner i Hvitt er katolikker, og troende, men ikke alle, og noen er ateister. De marsjerer i Havanna og flere andre byer og tettsteder hver søndag etter gudstjeneste. Jeg spurte henne om paven håper å kunne oppnå en tilsvarende reversering av abort i retning av absolutt forbud mot abort, som den katolske kirken i Nicaragua har oppnådd ved å samarbeide med den gamle revolusjonshelten Daniel Ortega i Nicaragua. Soler understreket at hun som kristen ville ta i mot alle barn som velkomne, og gjøre sitt beste for å sørge for at de blir tatt godt vare på. Den katolsk-troende kvinnen påpekte imidlertid at cubanske kvinner i stor grad brukte den utbredte retten til selvbestemt abort nærmest som et prevensjonsmiddel, siden det for den fattige befolkningen var dyrere å betale for prevensjonsmidler. Lederen av Kvinner i Hvitt antok det ville bli vanskelig å endre på mentaliteten som tilsa utstrakt bruk av abort på Cuba.

Den uavhengige journalisten jeg intervjuet under Oslo Freedom Forum, mente imidlertid at regimet med stor sannsynlighet ville endre abortlovgivning og den liberale abortpraksisen på Cuba. Castro-dynastiet har overfor paven en rekke kort på hånden de kan spille ut. Den katolske kirken var en sterk maktfaktor på Cuba før revolusjonen, og mistet mange privilegier med revolusjonen. Alle de gamle privilegiene den katolske kirken ble fratatt med Fidels styre, vil lillebror Raul nå kunne gi tilbake, ett av gangen, og oppnå applaus fra kirken for hvert eneste privilegium han gir dem. Kirken vil kunne få vesentlig innflytelse over lavere og høyere utdannelse, kirken vil kunne få reklametid på TV, få lage egne programmer, og makt til å sensurere. Den Katolske kirken vil også med en absolutt statsmakt som vil trenge dem, kunne hindre de konkurrerende protestantiske sektene som de siste tiårene har gjort så stor fremgang i misjonspraksis i andre latin-amerikanske land, i å konvertere cubanere til protestantiske sekter.  

Den uavhengige journalisten mente det ikke ville være noe problem for regimet å endre politikk i forhold til abort i restriktiv retning, til tross for mangeårig, rådende liberal praksis. Siden så mange unge cubanere har forlatt Cuba med forhåpninger om bedre økonomiske utsikter i utlandet, er Cuba i ferd med å få en tiltagende aldrende befolkning med få unge til å finansiere velferd for de mange pensjonistene.  Journalisten mente regimet gjerne kunne finne på å formulere en politikk der mødre ble helter, og det ble ansett som kontrarevolusjonært å være for abort og prevensjon, en form for motsats til Kinas ett-barns-politikk. De andre cubanerne som hørte på ham mens han snakket, så på hverandre og lo. Den ene sa: «På Cuba kan alt skje. Regimet er i stand til hva som helst.» En av cubanerne føyde til: «Vi er på vei tilbake til der samfunnet vårt var før revolusjonen». Så ristet de på hodet og lo alle sammen.  

De siste månedene har det vært en vond strid innad i Kvinner i Hvitt, en strid om ledervervet. Kritikerne av Berta Soler som leder for organisasjonen, har vært Laura Pollan, datter av den tidligere lederen i Kvinner i Hvitt. På spørsmål om striden om ledervervet forteller Soler at krefter på Cuba mente Kvinner i Hvitt burde legges ned etter avtalen mellom USA og Cuba om normalisering i desember. Hun mener regimet ønsket å bidra til det hun beskriver som «å kutte ned stammen rundt Soler og Kvinner i Hvitt» ved å skape splid i organisasjonen. Soler antyder altså at regimet har bidratt å eskalere striden om ledervervet. Jeg har ikke snakket med andre kilder om dette, så det er umulig for meg å gjøre noen kvalifiserte vurderinger om striden i organisasjonen. Soler påpeker imidlertid, og dette har jeg fått bekreftet fra andre kilder, at Kvinner i Hvitt hadde en demokratisk avstemning blant medlemmene om hvorvidt Soler skulle fortsette som leder. Hun fikk over 90% av stemmene. En liten krets rundt Laura Pollan har startet en egen organisasjon etter modell av Kvinner i Hvitt. Organisasjonen har altså opplevd en liten avskalling, men den har nå en leder med et demokratisk mandat bak seg.

Berta Soler ble spurt om rasisme og diskriminering på Cuba. Lederen av Kvinner i Hvitt er som hun selv sier, «negra». Jeg nevnte for henne hva dissenten Antunes hevder om rasisme og diskriminering på Cuba. (Se aller første intervju på bloggen, om Antunes.) Soler trekker frem diskriminering innen utdanning, og mener svarte er forfordelt innen skole og høyere utdanning på Cuba. Hun nevner hvordan en av lederne for parlamentet på Cuba er svart, men hvordan denne svarte lederen blir trukket frem for å tilbakevise alle de tause anklagene om diskriminering. Diskriminering er utbredt, mener Soler. Kvinner blir også diskriminert, svarer hun på mitt spørsmål. Kvinner er de som bærer tyngst i et samfunn som ikke fungerer, avslutter hun.

Antunes fremhevet i intervjuet som er publisert på denne bloggen i midten av januar, at revolusjonen hadde vedtatt fjerning av all diskriminering og forskjellsbehandling. Regimet mente det ikke var behov for et lovverk som sikret mot diskriminering når revolusjonen hadde fjernet all diskriminering.

Neste innlegg  blir et intervju med bassisten i Porno Por Ricardo.

En cubansk uavhengig journalist om EUs forhold til Cuba

EU starter i begynnelsen av mars første fase i deres forhandlinger med Castro-regimet om å fjerne EUs felles politikk overfor Cuba. Den felles politikken har lagt begrensinger på europeiske lands handelssamarbeid med Cuba. Samtalene skulle ha startet i begynnelsen av januar. Nye avtaler om normalisering av forbindelser mellom USA og Castro-regimet fikk cubanske myndigheter til å utsette samtalene om normalisering av forbindelser mellom EU og Castro-regimet. Castro-regimet må ikke få anledning til å spille USA og EU ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for amerikansk og europeisk næringsliv. Castro-regimet har erklært at de ikke vil endre noe ved det totalitære diktaturets styremåte.

EU har siden 1996 hatt en felles politikk overfor Cuba med målsetninger om å bidra til at Cuba endres til et pluralistisk demokrati, respekterer menneskerettigheter og andre fundamentale friheter. EU vil også bidra til forbedrete levekår og til å skape bærekraftig vekst på Cuba. Krav har blitt stilt til Castro-regimet om at de må innfri kravene om demokrati og menneskerettigheter før de får nyte godt av bistandsmidler og gunstige handelsbetingelser. EUs felles politikk overfor Cuba var en respons på den amerikanske kongressens Helms-Burton lov, som var ment å stramme til USAs handelsembargo og gjøre handel og investeringer på Cuba vanskeligere for andre land enn USA.  

De tidligere østblokklandene innen EU og Spania har vært uenige om hvordan den europeiske unionen skal forholde seg til diktaturet på Cuba. Både den forrige spanske regjeringen ledet av sosialdemokrater og den nåværende konservative regjeringen i Spania har av hensyn til egne økonomiske interesser arbeidet for å få fjernet EUs felles politikk, og for å gi Cuba bistand og gunstige handelsbetingelser. Frankrike, Belgia og Portugal har støttet Spania.

De tidligere Østblokklandene, Tsjekkia, Polen og Slovakia, har arbeidet for å opprettholde krav til Cuba om demokrati og menneskerettigheter. De tidligere østblokklandene har ikke vært villige til å la EU forlate sin felles strenge politikk overfor Castro-regimet. De har i EU fått støtte av Tyskland og Storbritannia. Både Spania og de mange tidligere østblokklandene har erfaringer med overganger fra diktaturer til demokratiske regimer. Landene i EU kan ved sine egne erfaringer spille en viktig rolle i den transformasjonsfase som kan bli resultatet av endringene som er ferd med så skje på Cuba.

Leder for den cubanske kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning, ELizardo Sanchez, oppfordrer EU til å kreve frigivelse av alle politiske fanger på Cuba, kreve demokratiske valg der alle politiske partier får lov å stille til valg og at regimet må slutte å trakassere, arrestere og fengsle politiske motstandere. Sanchez minner om at USA fikk rundt 50 politiske fanger frigitt og har hatt flere møter med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba i den første fasen av USAs forhandlinger med Castro-regimet.


Kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning.
Elizardo Sanchez i midten under en presskonferanse.

Allerede for fire år siden lovet Raul Castro i forhandlinger med den europeiske union og paven å frigi alle politiske fanger. EU har en forpliktelse til å stille krav overfor Castro-dynastiet i motytelse mot å forlate EUs felles politikk overfor Cuba. Castro-regimet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre i de parallelle forhandlingene om normalisering av handelsrelasjoner med Cuba. Både amerikansk og europeisk næringsliv presser på for å få fortgang i normalisering og nye muligheter for investeringer. Castro-dynastiet har interesse av å sikre egne økonomiske og politiske maktposisjoner i det cubanske samfunnet i de transformasjonsprosessene som tvinger seg frem på Cuba. Castro-dynastiet har styrt Cuba i tråd meg egne interesser og ikke tatt hensyn verken til folket eller til opposisjonen som med demokratiske midler har kjempet for demokrati og menneskerettigheter.

Under mitt opphold på Cuba juli 2014 intervjuet jeg i skjul for det hemmelige politiet den uavhengige journalisten Ivan Hernandez Carrillo bl.a. om EUs forhold til Cuba. Ivan Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «Den frie cubaner», i regionen Matanzas. Carillo var en av de 73 som ble fengslet i 2003, og som etter press fra paven og EU ble sluppet ut i 2011. Han hadde skrevet artikler i uavhengige aviser og ble dømt til 25 år i fengsel for å spre det påtalemakten omtalte som «falske nyheter». Carillo ble dømt for brudd på loven om fiendtlig propaganda.


Ivan Carrillo viser L-tegnet,
Libertad - Frihet.

«Castro-regimet er flinke til å holde dialoger gående over lang tid. Det blir pratet mye. Regimet får vist overfor omverden en påstått vilje til forbedringer for demokrati og menneskerettigheter. Samtidig skjer det ingen reelle endringer. Regimet oppnår å få regjeringer i dialog til å holde avstand til opposisjonelle», påpeker Carrillo. Han fortsetter: «Regjeringenes pågående dialoger med cubanske myndigheter gjør det vanskeligere for opposisjonelle å spre informasjon til verden utenfor om den reelle situasjonen for opposisjonelle og politiske fanger på Cuba.»

(Intervjuet skjedde som nevnt i juli, før initiativet til normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, som ble offentliggjort 17. desember.)

Carrillo utdyper: «USA er mye flinkere enn de europeiske landene til å stille krav til regimet. USA gir ikke konsesjoner til regimet før krav om demokrati og menneskerettigheter virkelig blir innfridd fra regimets side. Spanias arbeid for å løse opp i EUs felles strenge politikk overfor Cuba er naivt. Spanjolene vet godt hva frankisme er, men kommunisme har de ikke opplevd», slår Carillo fast.


Cubanske opposisjonelle. Ivan Carrillo og
Elizardo Sanchez lengst til høyre.

«Det er viktig at politikere og regjeringer som har kontakt med det cubanske regimet, stiller strenge krav om demokrati og menneskerettigheter. Før regjeringer innvilger regimet gunstige handelsbetingelser og bistandsmidler, må de forsikre seg om at regimet faktisk frigir politiske fanger. De må forsikre seg om at regimet reelt redusere omfanget av politisk undertrykkelse overfor opposisjonelle. De må forsikre seg om at regimet faktisk tillater økt ytringsfrihet og at situasjonen for menneskerettigheter faktisk bedrer seg», understreker Carrillo. På spørsmål fra meg svarer Carrillo etter å ha tenkt seg om, at han ble arrestert og anholdt mellom en og tre dager hele 30 ganger i 2013.  

«I en rapport skrevet av en ambassade fra et europeisk land ble trakassering av meg omtalt. Det forårsaket at jeg i noen måneder tid slapp å bli trakassert av det politiske politiet. Men selv ikke alle de tidligere østblokklandene er upåvirkelige for press fra Castro-regimet. Et av de tidligere østblokklandene hadde latt meg få lov å bruke internett på ambassaden. På et tidspunkt forklarte ambassaden meg at de ikke kunne fortsette å la meg få bruke internett hos dem lenger. De ville ikke risikere å ødelegge den gode dialogen de hadde med regimet om demokrati og menneskerettigheter», forteller Carrillo.  


Marcelino Abreu Bonora sultestreiket
 under oppholdet i fengsel fram til
han ble satt fri  i oktober 2014.

Jeg har ikke fått snakket med Ivan Carrillo siden jeg besøkte ham i juli 2014. Rett etter at initiativet om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba ble annonsert 17. desember ble demokratiaktivisten Marcelino Abreu Bonora arrestert og banket opp av politiet for å ha hatt på seg et plastarmbånd med ordene «endring», «cambio», skrevet med store bokstaver. Abreu hadde blitt satt fri i oktober etter å ha sonet en lengre dom for å ha delt ut løpesedler og ha ropt slagord mot regimet. Abreu var fra regionen Matanzas. I fengsel ble Abreu nektet legetilsyn for skadene all julingen fra politiet hadde påført ham. Abreu sultestreiket i fengsel.





Marcelino Abreu Bonora med skjorten
han hadde på seg da han ble banket opp av politiet.

Carrillo skrev om Abreu og fikk artiklene spredd til verden utenfor gjennom ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet. Etter syv dager i fengsel ble Abreu satt fri. Uavhengige journalister spiller en viktig rolle på Cuba i dag.
Den europeiske union bør kreve frigivelse av alle politiske fanger før EU starter forhandlinger med cubanske myndigheter om normalisering av forbindelser mellom EU og Cuba. EU bør også etablere kontakt med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba, slik USA har gjort i den avsluttete første fasen av USAs forhandlinger med Castro-dynastiet. Castro-dynastiet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for europeisk og amerikansk næringsliv.