Politiske kunstnere på Cuba og digitale mediers mulige "subversive" innflytelse.



På Cuba utfordrer kunstnere det ensrettete maktapparatets krav om absolutt makt og kontroll over samfunnet. Uten ytringsfrihet, kritisk presse og kritisk kunst blir ikke et påstått ufeilbarlig og ensrettet statsapparat korrigert. Den cubanske rapperen Escuadron Patriota synger om den resignerte cubanske befolkning etter 56 år med Castro-styre, i en sang med tittelen «dekadense», (forfall). «Det er som vi er nedfryst i tiden, det er som om ingenting betyr noe for oss». (Se video i slutten av teksten). En meningsundersøkelse utført i hemmelighet på Cuba viste at 3 av 4 cubanere er redde for å si hva de mener offentlig.

Kunstner innen plastisk kunst, Tania Bruguera, forsøkte 30. desember å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna, (tilsvarende Rådhusplassen i Oslo), slik det er blitt nevnt i forrige innlegg på bloggen. I kunstprosjektet «Jeg krever også» skulle en mikrofon gi alle som ønsket det et minutt til å dele med sine tilstedeværende landsmenn deres ønsker for framtiden på Cuba. Kunstneren vil i en rettsak bli stilt til ansvar for oppfordring til «offentlig uorden og motstand». Bruguera er blitt fratatt sitt pass, altså nektet utreise, og venter fremdeles på en rettsprosess som stadig blir utsatt.


Tania Bruguera under et kunstverk i 1997.

Bruguera har gjort cubaneres mulighet til å bruke internett og facebook til et tema i hennes utfordring av det totalitære regimets «sentraliserende perspektiv». Nyhetene om hennes initiativ «Jeg krever også» spredde seg i slutten av desember blant de få som hadde facebook eller den cubanske erstatningen for facebook. Bruguera inviterte i mars bekjente blant kunstnere på Cuba til et møte hjemme hos henne. Hun sendte ut invitasjonen til møtet på Facebook. Hun ønsket å tilbakevise den rådende forestilling på Cuba om at myndighetene evner å begrense all politisk bruk av Facebook.

Myndighetene strever med å opprettholde en politikk som strengt begrenser befolkningens bruk av internett. Castro-regimet strever med å skjule at de dobbelt-kommuniserer om å tillate internett til cubansk befolkning. Obama har lovet å tilby internett til alle cubanere. Visepresident Diaz Canel har lovet befolkningen det samme, men understreket at det må skje under kommunistpartiets kontroll. Sannheten er selvfølgelig at cubanske styresmakter forsøker å hindre fri tilgang til internett på ulike måter. En måte er å tilby ukentlige ferdige kontrollerte pakker med nedlastet underholdning fra nettet. Guillermo Fariñas satte egen helse på spill ved å sultestreike i 2006 for at befolkningen skulle få tilgang til internett. Fariñas ble belønnet med en internasjonal cyber-ytringsfrihetspris for sin innsats for Cubas befolknings rett til fri informasjon.
Myndighetene holder prisene på bruk av internett kunstig høye og har streng kontroll av de privatpersonene som får lisens på internett-konto. De fleste cubanere må oppsøke strengt kontrollerte internettkafeer der noen timers bruk av internett koster en månedslønn for en vanlig cubaner. Dyktige unge cubanske dataingeniører er imidlertid på Cuba i ferd med å skape en digital virkelighet som etterligner den frie internettvirkeligheten. Dataingeniørene har tatt utgangspunkt i et av regimet strengt kontrollert intranett, S-nett. S-nett er tilgjengelig i Havanna og omegn, og har etterlikninger av Wikipedia og Facebook.

Det i prinsippet ulovlige S-nettets etterlikning av fri internettvirkelighet ser myndighetene gjennom fingrene med så lenge de i underkant av 10 000 brukerne stilltiende aksepterer ikke å distribuere porno, ikke diskutere politikk og ikke forsøke å få tilgang til internett. Regimet har kontrollører som stenger brukere av intranettet ute for kortere eller lengre perioder avhengig av hvor alvorlig regimets representanter vurderer bruddet på de uskrevne reglene.

Bruguera utfordrer regimets skjøre og stilltiende kontrollregime ved å insistere på å bruke digitale medier til politisk bruk. Kunstneren utfordrer unge mennesker og kunstner-miljøer på Cuba i deres forståelse av hvor sterkt regimet evner å kontrollere den fremdeles svært begrensete utbredelsen av bruk av digitale medier på Cuba. Regimet frykter med rette at økt utbredelse av digitale medier kan undergrave regimets politiske makt. 

Den årlige Kunst-Biennalen finner sted i Havanna fra 16. mai til 22. juni. Kunstkuratorene som har planlagt Biennalen, har som nevnt i forrige blogginnlegg, valgt ikke å ha et avgrenset område i byen der kunst skal utfolde seg. Heller har kuratorene valgt å bringe kunsten ut til det cubanske folk i deres nærmiljøer rundt omkring i Havanna.

Siden Tania Bruguera av regimet er blitt forbudt å utøve sin kunst på Cuba, har hun svart med å opprette det hun beskriver som et pedagogisk prosjekt, et institutt for praktisk kunst. Mens Biennalen foregår i Havanna, leser Bruguera høyt og kommenterer Hannah Arendts «Origins of totalitarianism». Kunstneren skal sitte i 100 timer og lese høyt og kommentere fra den tyske filosofens bok om totalitære regimer der Arendt sammenligner totalitære trekk ved kommunisme og fascisme. Få av publikum vil tørre å høre på henne, men mange vil kunne få hennes monolog i opptak på mobiltelefoner. Vil opplesningene av Hannah Arendt bli formidlet gjennom minnepinner og mobiltelefoner, og vil også erstatningene for facebook bli anvendt? Vil også intranettet, S-nett, bli anvendt til å formidle Brugueras «subversive» buudskap og utfordring av Castro-dynastiets «sentraliserende perspektiv»?


Tania Bruguera leser Hannah Arendt

Tania Brugueras internasjonale anerkjennelse som kunstner gjør at regimet ikke kan behandle henne like brutalt som regimet behandler opposisjonelle og andre kunstnere som utfordrer den absolutte makten på Cuba. Bruguera har blitt tildelt Herp Albert-prisen for sin plastiske kunst. I New York har Guggenheim Museum og Museet for moderne kunst, MoMa, sammen med andre anerkjente kunstinstitusjoner, kunstkritikere og kunstnere i Latin-Amerika, USA, Nederland og England, uttrykt solidaritet og anerkjennelse for Brugueras kunst.

Tania Bruguera ble i helgen nektet adgang til en utstilling på Det nasjonale kunstmuseet i Havanna, enda et av verkene hennes fra noen år tilbake er en del av den faste utstillingen. Myndighetene har startet reparasjon av veien utenfor der Bruguera bor, og altså har sitt nyopprettete institutt. Kunstneren svarte med å gå ut til veiarbeiderne og lese et utdrag fra Arendts verk der sivile rettigheter ble diskutert. Bruguera ble på søndag av nabolagskomiteer og hemmelig politi mot sin vilje fraktet til hennes mors leilighet. De som hadde dukket opp for å høre opplesninger av Hannah Arendt ble arrestert.  

Andre kunstnere blir behandlet mer brutalt. Forfatter og blogger Angel Santiesteban, er fengslet på grunnlag av fabrikkerte anklager. Esteban skrev nylig på bloggen med fra fengslet utsmuglete tekster, om et forslag fra datteren til Che Guevara. Esteban ironiserte over at Aleida Guevara hadde anbefalt den nå avdøde venezolanske presidenten Hugo Chavez å statlig-gjøre presse og TV-kanaler i Venezuela. Hun mente nasjonalisering av massemedia hadde vært så vellykket på Cuba. Reportere uten grenser krever Santiesteban satt fri.  


Angel Santièsteban

 

Grafittikunstneren, Danilo Maldonado, med kunstnernavn «El Sexto, ble arrestert i slutten av desember for å ha forsøkt å iverksette en «performance» i en park i Havanna med to griser, påskrevet navnene «Fidel» og «Raul».

Hvorfor griser? Den planlagte grise-performance På landsbygda er et vanlig rituale under offentlige fester å slippe en gis innsmurt i olje løs i gatene. Den som klarer å fange grisen, får ta den med hjem og spise den. Maldonado ville se om noen turte å fange griser det stod "Raul" og "Fidel" på. Under spesialperioden på 1990-tallet var det vanlig å ha griser eller drive andre former for "matauk" på verandaen eller i hagen blant mennesker som bodde i byen. I George Orwells "Animal Farm" er det grisen Kamerat Napoleon, med Stalin som referanse, som erklærer at noen er likere enn andre, og innsetter seg selv og de andre grisene som den nye herskerklassen. På spansk har "Animal farm" tittelen "Rebellion en la granja", "opprør på farmen". Maldonado skal bli tiltalt for oppfordring til opprør og for «krenkelser», men sitter fremdeles i fengsel. Han har ikke fått vite når en rettssak vil finne sted.

Et av medlemmene av punk-bandet Porno Por Ricardo, forsøkte sette opp en plakat utenfor kunstmuseet i Havanna der det stod «Frihet for El Sexto». Musikeren ble arrestert.

El Sexto har i april blitt tildelt Vaclav Havel-prisen for «kreativ dissens». 27. mai vil noen på El Sextos vegne motta prisen under Oslo Freedom Forum. Den rumenske tidligere presidenten som ledet komiteen for ytringsfrihetsprisen, Emil Constantinescu, uttalte: «En regjering som frykter en kunstner og hans arbeid manifesterer sin tyranniske natur.»

Danilo Maldonado, El Sexto.

 

Burde også norske kunstnere engasjere seg for Bruguera og andre forfulgte kunstnere på Cuba?














Tre relevante videoer:

Escuadron Patriota: Decadencia: (spansk med engelske tekster)
https://www.youtube.com/watch?v=bQPXTsTderI

Normi Queen: !Yo Tambìen exijo! (spansk, ikke tekstet)
https://www.youtube.com/watch?v=fzeFZNoSIdM

Yo Tambìen exijo - Aksjon i Tate Modern 18. april - solidaritetsaksjon. (Det snakkes engelsk)
https://www.youtube.com/watch?v=CThPLk-hR1w

Politisk kunst og ytringsfrihet på Cuba

På Cuba utfordrer kunstneren Tania Bruguera perspektiver på moderne politisk kunst utbredt innen norsk kunstliv om politisk kunsts manglende evne til å påvirke verden utenfor kunstverden. Bruguera utfordrer den cubanske, særegne totalitære varianten av kommunismens «sentraliserende perspektiv». Politisk utfordrende kunst har ingen plass i Castro-regimets totalitære krav om at alle cubanere skal underordne seg statens ideologi og makt. Med sin radikale konseptkunst har hun trengt inn i juridiske og politiske sfærer i den cubanske statsorganismen som forsvarer sitt «sentraliserende perspektiv» og streber mot total kontroll over den cubanske virkeligheten. Vil Bruguera lykkes med sine provokasjoner i å gjøre det ensrettete statsapparatet til medskapere i hennes «subversive» politiske kunstverk?

Tania Bruguera tematiserer ytringsfrihet i 2009
ved Kunst-Biennalen i Havanna.

Kunstneren Bruguera forsøkte 30. desember å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna, (tilsvarende Rådhusplassen i Oslo). En mikrofon skulle gi alle som ønsket det et minutt til å dele med sine tilstedeværende landsmenn deres ønsker for framtiden på Cuba. Initiativet «Jeg krever også» førte til at Bruguera og flere demokratiaktivister ble arrestert for en kort periode.

17. desember offentliggjorde Barack Obama at amerikanske og cubanske myndigheter ville gå inn i forhandlinger for å normalisere forbindelsene mellom de to landene. Krav om endringer av styresettet i demokratisk retning og økt respekt for menneskerettigheter, ble formulert av USA. Kravene har Castro-regimet møtt med brysk avvisning og krav om respekt for Cubas «indre anliggender». Cubansk «nasjonal selvråderett« lar i følge regimet, seg ikke kombinere med presse- og ytringsfrihet, stemmerett ved åpne, demokratiske valg, en rettsstat som respekterer menneskerettigheter, organisasjonsfrihet eller krav om fri tilgang til internett. En meningsmåling nylig foretatt i hemmelighet på Cuba har vist at 3 av 4 cubanere er redde for å si hva de mener offentlig.

Etter 17. desember, er Tania Bruguera og flere andre som har utfordret begrensninger av ytringsfriheten, blitt arrestert. Kunstneren vil i en rettsak bli stilt til ansvar for oppfordring til «offentlig uorden og motstand». Bruguera er blitt fratatt sitt pass, altså nektet utreise, og venter fremdeles på en rettsprosess som stadig blir utsatt. Kunstneren har i protest meldt seg ut av det statlige kunstnerforbundet på Cuba, som har tatt myndighetenes side mot Bruguera.

Bruguera forsøker å skape sin egen «performance» og reaksjoner prosjektet har vekket, til elementer i et kunstprosjekt. Hun forsøker å inkludere i kunstprosjektet også den politiske prosessen og den rettsprosessen som formelt ikke har startet ennå. Hun er under konstant overvåking.

 

 

Det ensrettete, totalitære statsapparatet er ikke atskilt i lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Forståelse for formelle rettsprosedyrer i politi og rettsapparat er derfor mangelfull. Bruguera forsøker å bringe rettsprosessen som egentlig formelt ikke har begynt, inn for en internasjonal offentlighet der forståelse av rettsikkerhet og juridiske normer skiller seg fra forståelsen i Cubas diktatur. Hun vil konfrontere Cubas politiske virkelighet med internasjonale juridiske normer.

Myndighetene har forstått at de ikke vil klare å holde rettsprosessen unna internasjonal presses oppmerksomhet. Cubanske myndigheter forsøker å regissere en politisk prosess de trenger å få kontroll over før de formelt starter en rettsprosess mot henne. Cubanske myndigheter har laget en video der de utdyper sine synspunkter på hvorfor Brugueras person og kunstprosjekt er subversivt, skadelig, for det cubanske samfunnet. Videoen blir vist av representanter for sikkerhetspolitiet i lukkete visninger for kunstnere på Cuba.

Bruguera får ikke se videoen. I en blogg på nettet der hun har fått smuglet ut jevnlige, korte oppdateringer av den «kafkaske» prosessen hun blir utsatt for, belyser hun hvordan den vilkårlige rettsstaten på Cuba lar staten, påtalemakten, prosedere mot henne, den anklagete, men ennå ikke formelt tiltalte kunstneren. Myndighetene prosederer mot henne uten at verken hun eller hennes advokat har fått gjøre seg kjent med videoen. Videoen er blitt et saksdokument, i en ennå ikke påbegynt rettsprosess.

Mange av de som skal vitne i den forestående rettssaken er blitt gjort kjent med sakens innhold gjennom videoen. Videoen er et forsøk fra påtalemyndighetene i forkant av en ikke ennå begynt rettsprosess, på å forberede miljøet av kunstnere på Cuba hva de skal forventes å svare. Kunstnermiljøet blir forsøkt instruert hvilke tolkninger av Bruguera de skal gi uttrykk for når så rettsprosessen skal starte. Myndighetene forsøker å påvirke vitnene uten at Bruguera skal lykkes med å gjøre myndighetenes påvirkning av vitnene til en del av hennes kunstverk.

Samtidig som Bruguera iscenesetter sitt eget politiske kunstverk, har Kunst-Biennalen i Havanna funnet sted. Kunstkuratorene som planla Biennalen, valgte ikke å ha et avgrenset område i byen der kunst skulle utfolde seg. Heller valgte kuratorene å bringe kunsten ut til det cubanske folk i deres nærmiljøer rundt omkring i Havanna. Tanken var at Havannas befolkning skulle delta og være en del av de ulike kunstverkene som skulle utfolde seg blant byens befolkning. En kunstner fra Guatemala som deltok i Biennalen protesterte offentlig mot myndighetenes behandling av Bruguera. Biennalen avsluttes i slutten av mai. Klarer myndighetene å hindre Brugueras politiske kunstverk å samhandle med Havannas under Biennalen kunstdeltakende befolkning?

Tania Bruguera i et kunstverk fra 2012
der hun tematiserte immigrasjon.

Tania Bruguera har mottatt ikke bare solidaritet, men også anerkjennelse som kunstner fra internasjonale kunstnermiljøer. Den kinesiske kunstneren Ai Wei Wei har i likhet med kunstnere i USA, Canada, Nederland, Belgia, England og kunstnere og kunstkritikere i Latin-Amerika engasjert seg i solidaritet med Bruguera. Herp Albert Foundation utgir hvert år Herp Albert-prisen til fem innovative kunstnere innen fem kunstkategorier: dans, audiovisuell kunst, musikk, teater og visuell kunst. Bruguera får prisen for kreativ, dyktig og nyskapende visuell kunst. I New York har Guggenheim Museum og Museet for moderne kunst, MoMa, sammen med andre anerkjente kunstinstitusjoner uttrykt solidaritet og anerkjennelse for Brugueras kunst. En amerikansk kunstner uttalte under en demonstrasjon til støtte for Tania Bruguera i New York: «She’s creating a moment of expression during a time of oppression». 

Er kunstens utfordring med å nå utenfor kunstverden at kunstens dypsindighet da går tapt? Blir kunsten kunst gjennom kunstverdenens måte å behandle den på? Er Tania Brugueras politiske kunst forståelig også for mennesker som ikke lever i diktatur? Forsvinner kunstens dypsindighet i Brugueras politiske kunst på vei ut til den cubanske samfunnsvirkeligheten eller ut til den norske samfunnsvirkelighet? Vil Bruguera ved sitt politiske kunstverk lykkes i å utfordre den totalitære statens «sentraliserende perspektiv», og vil hennes «subversive» kunst kunne ta fra cubanerne noe av frykten og forandre den cubanske samfunnsvirkeligheten?

1. artikkel (Artikkel nr. 1) i debatten i Ny Tid med Terje Enger, leder for Norsk Cuba-forening

Mitt først innlegg i debatten i Ny Tid.

 

HVORFOR ER DEN CUBANSKE REVOLUSJONEN SÅ SEXY?

 

Kjærlighetens kår på Cuba er korrumpert, mente min privatlærer i spansk på Cuba. Hun var en kvinne i midten av 50-årene, og underviste i spansk litteratur ved tettstedets høyskole. Hun foretrakk å undervise utlendinger fremfor egne studenter, for da fikk hun faktisk betalt. Vi leste Federico Garcia Lorcas dikt «Morgengry i New York». Den spanske sosialistiske dikteren gir i diktet et harmdirrende og følelsesladet oppgjør med det Lorca så som et rått kapitalistisk, materialistisk og åndelig sjelløst USA i 1929, etter børskrakket. Etter å ha tatt for oss strofen om kapitalistisk utbytting av gatebarn, kom vi til strofen om det fullstendige fraværet av ren, uskyldig kjærlighet fri for beregning. Min lærer så på meg og sa; «Diktet handler om slik Cuba er i dag. Slik er vi cubanere blitt. Castro-dynastiet har ødelagt samfunnet vårt moralsk. Kjærlighetens kår på Cuba er korrumpert. No hay amores deshojados.»

Har idealer for barneoppdragelse noe å gjøre med autoritære samfunn og fascinasjonen for dem? Turister som besøker Cuba blir dels forskrekket over den utbredte prostitusjonen, men også fascinert av en vital og livsbekreftende, salsa-dansende befolkning med det som etter vest-europeisk standard oppleves som en friere seksualmoral. De mørke sidene ved det cubanske samfunnet, fattigdom, stagnasjon, overvåking, vanstyre, korrupsjon og frykten undertrykkelsen skaper, blir holdt skjult for besøkende turister. Fascinasjonen for cubansk kommunisme handler kanskje om flere sammensatte komponenter der seksuell frigjøring utgjør en del? Forbindes cubansk kommunisme med oppfatninger om handlekraftige, pene, opprørske revolusjonære martyrer med politisk gjennomføringsevne? Revolusjonære helter som i tillegg har stor sex appeal og oppfattes som seksuelt frigjorte og frihetselskende? Er det en større respekt for ideer og overbevisningers kraft enn for fakta, som har skapt den seiglivete idealiserte forståelsen av cubansk kommunisme? Har forkjærlighet for kraften ved indre overbevisning om storslåtte idealer og skepsis til fakta som ikke bygger opp om indre overbevisninger, hindret intellektuelle og radikal venstreside i å ta informasjon om det totalitære diktaturet innover seg? Opplysninger om politiske fanger, overvåking ved nabolagskomiteer og Stasi-lignende hemmelig politi, manglende presse- og ytringsfrihet og brudd på menneskerettigheter har ikke fått lov å ødelegge de inderlig overbeviste sitt bilde av et idealsamfunn.

På Cuba har det heslige konsekvenser at ingenting annet enn turistindustrien fungerer. «Flickan i Havanna» var en velkjent side ved Cuba før revolusjonen, og 57 års økonomisk vanstyre har ikke gjort prostitusjon mindre utbredt. Fidel Castro har bagatellisert den utbredte prostitusjonen ved å spøke om at de cubanske horene er mer velutdannete enn andre steder.

Siden turistindustrien er den eneste del av økonomien som fungerer ser cubanske myndigheter seg nødt til å se gjennom fingrene også med de mer heslige sidene ved sexturismen på Cuba. Regimet frykter at de ved å slå ned på grovere former for prostitusjon vil komme til å skremme vekk negative, men likevel akseptable sider ved prostitusjonen, jineterismo, på Cuba blant menn og kvinner over seksuell lavalder.

I en småby som er populær blant skandinaviske turister så jeg en underlig trio en formiddag på en kafe i hovedgaten. Kafeen var et anerkjent tilholdssted for turister og kunne sammenlignes med Samson på Majorstua i Oslo. En jente som så ut som en 14-årig utgave av modellen Noami Campbell hadde tatt med seg en jevnaldrende venninne på date med en mann i midten av 50-årene med europeisk utseende. De to jentene i 14-årsalderen spiste is, røyket sigaretter og snakket seg i mellom, mens den av forelskelse smilende og opprømte turisten satt og holdt den vakre, men umulig mer enn 14-år gamle jenta i hånden. Han forstod åpenbart ikke spansk. Det var vel derfor jenta hadde tatt med seg en venninne som lot seg friste av å bli spandert på is og sigaretter. Mannen i 50-årene satt og så drømmende og forelsket ut. Jeg så meg forskrekket rundt da jeg la merke til den underlige trioen. Ingen av de andre gjestene så ut til å reagere. Kelneren som var sønn av den hyggelige og i tettstedet respektable eieren av bed & breakfast der jeg bodde, reagerte med å slå blikket ned da blikket mitt, med en blanding av undring og indignasjon, møtte hans blikk.

Den seiglivete forestillingen om Castro-regimets gode vilje om å skape et rettferdig samfunn lever videre i norsk offentlighet ikke bare blant mennesker tilhørende den radikale venstresiden. Bernt Hagtvedt mener Castro-regimets popularitet henger sammen med inntrykket av handlekraft og med regimets enorme selvbevissthet og virilitet i en tid da andre kommunistiske diktaturer kom i krise.[1] Terje Nordby hevder Che Guevara passer inn i bildet av en urmytisk opprører med forløpere som Jesus.[2] Lik Prometheus stjal ilden» fra de herskende guder på Olympen, skal Che og Fidel ha sgitt de fattige masser den «revolusjonære ild» til bekjempelse av imperialisten USA og kapitalismen. Che har siden fått evig liv som en vakker Kristus-figur avbildet på T-skjorter og oppfattet som et urbilde på ungdommelig opprørstrang.



Hva er det egentlig som gjør Fidel Castro, Che og den cubanske revolusjonen så sexy? Den østeriske psykoanalytikeren og kommunisten Wilhelm Reich forsøkte på 30-tallet å forklare hvorfor det industrielt utviklete og kulturelt avanserte Tyskland sluttet opp om fascismen. Tyskland hadde den største og best organiserte arbeiderklassen. Marxistisk teori tilsa at Tyskland burde ha sluttet opp om arbeiderbevegelsen og kommunismens politiske prosjekter. Reich kombinerte psykoanalyse og marxisme. Autoritære, borgerlige familiestrukturer skapte seksuelt hemmede barn. Den borgerlige kjernefamilien styrt av autoritære fedre oppdro barn etter livsfiendtlige normer for sømmelighet. De naturlige spirer i barnet ble kuet og undertrykket. Mennesker hemmet av autoritær og seksualfornektende barneoppdragelse ble mottagelige for propaganda fra den autoritære fører, den store farsfiguren. De seksuelt hemmete massene mottok etterlengtet farskjærlighet fra føreren og dyrket ham. Fascismen ga de hemmete menneskene trygghet og muligheter til å utfolde de kuete spirer av ufordervet naturlighet, som lå og ulmet bak de undertrykkete menneskenes tilstivnete karakter/personlighet.

Veien til friere, mer selvstendige mennesker var å endre barneoppdragelsen. Barneoppdragelsen måtte gjøres mer kollektiv. Barnehjem i Sovjet der de voksne ikke ble kalt «mor» og «far» ble av Reich fremhevet som idealer. Barneoppdragelsen måtte bli mindre autoritær og mer bekreftende overfor barnets vitebegjær, nysgjerrighet og interesse for nakenhet, kropp og gryende seksualitet.

Reich og andre samtidige psykiatere og psykologer på 30-tallet som kombinerte innsikter fra marxisme og psykoanalyse, har hatt stor innflytelse over hvordan vi i dag tenker rundt barneoppdragelse. I forståelsen av fascisme og annen politisk ekstremisme kan av og til tanker beslektet med Reichs teorier om «Fascismens massepsykologi» gjøre seg gjeldende. I Aage Borchrevinks bok om Anders Behring Breivik blir barndom og oppvekst tillagt en viktig rolle. Borchrevinks forklaring av ABBs politiske ekstremisme er imidlertid ikke fullt forenlig med Reichs psykoanalytisk pregete teorier om hva som gjør at mennesker utvikler seg til politiske ekstremister. Er det likevel vesentlige berøringspunkter? Er Reichs teorier relevante for å forstå politisk ekstremisme i dag?

Er det relevant å bruke Reichs teorier for å forstå Cubas kommunistiske diktatur som har holdt seg ved makten i 56 år? Menneskene på Cuba er nok skrudd sammen på et annet vis enn det som var karakteristisk for de tidspregete miljøene Reich undersøkte. Men kan det likevel være at det foregår en eller annen form for følelsesmessig undertrykkelse på Cuba? Opprettholder og bidrar cubanerne gjennom sin egen karakter til det autoritære systemet?

Den tidligere kommunisten Reich ble etter 2. verdenskrig en rasende kritiker av den totalitære og undertrykkende kommunismen. Reich snakket om svart og rød fascisme. I Reichs begrepsverden har salg av sex ingenting med seksuell frigjøring å gjøre. Er det en form for frustrert seksuell kjærlighet i det seksualiserte Cuba, som bereder grunnen for overføring av følelser til den store lederen? Er det noe av forklaringen på hvordan cubanerne bidrar til å bevare et samfunnssystem som opprettholder deres egen undertrykking? Er Cubas form for totalitarisme, uavhengig av om Reichs teorier er relevante for forståelsen eller ikke, et studium verdt? Det faktum at Cuba er et totalitært diktatur gjør spørsmålet vanskelig å svare på. Kritisk samfunnsforskning er vanskelig å gjennomføre så lenge regimet sitter ved makten.

Er også årsakene til at så mange intellektuelle i Norge så ukritisk har latt seg fascinere av den cubanske kommunismen et forskningsstudium verdt? Bård Larsen siterer i boka «venstreekstreme ideer og bevegelser» John Ardagh som mente de post-stalinistiske, europeiske marxistene i etterkrigstiden praktiserte «autentisitetsforakt». De viste større respekt for ideer enn for fakta. Den radikale venstresiden fornemmet at kommunismen allerede var en tapt illusjon. De tviholdt på illusjonen og forholdt seg til en teoretisert og abstrakt politisk virkelighet. «Det var få, om noen, regimer å falle tilbake på som eksempler på at ideologien kunne fullbyrdes», i følge Larsen.[1] Cuba var for europeisk, radikal venstreside derimot et regime der den kommunistiske ideologien ble fullbyrdet. Oppfattet de Cuba som et ideal også for seksuell frigjøring, uten at det ble kommunisert like tydelig og hølytt?

Er venstreradikaleres fascinasjon for Cuba et speil for hvordan radikal venstreside vurderer verden rundt seg? Den «fascistiske personlighet» ble et begrep i norsk samfunnsforskning etter andre verdenskrig. Anti-autoritær, fri og moderne barneoppdragelse er inspirert av Reich og andre som kombinerte psykoanalyse og marxisme på 1930-tallet. Seksuell frigjøring var en viktig del av den politiske kampen på slutten av 1960-tallet. Reichs bøker om den seksuelle revolusjon og særlig boken «Orgasmens funksjon» ble lest i mange radikale studiesirkler på 1970-tallet. Er Reich og andre samfunnsteoretikere som ser sammenhenger mellom seksuell frigjøring og samfunnsstrukturer blitt en del av en måte å vurdere andre samfunn på blant mennesker på den radikale venstresiden i Norge?

---

[1] Hagtvet, Bernt. Guden som forsvant. Venstreekstreme ideer og bevegelser. Oslo 2013. s. 248.

[2] Nordby, Terje. Mytekalenderen. 14. juni og episode 15 i hørespillserien Forvandlinger, Kunnskapen og opprørets ild.  

Litteraturliste:

Sørensen, Øystein (red.). Venstreekstremisme. Oslo 2013.

Reich, Wilhelm. Die Massenpsychologie des Fascismus. Berlin 1933.

Borchrevinck, Aage. En norsk tragedie. Oslo 2012.

---

[1][1] Larsen, Bård.SVs ekstreme kontakter. Sørensen, Øystein (red.). Venstreekstremisme. Oslo 2013. s. 180.

2. svarartikkel til Terje Engers svarartikkel. (artikkel nr. 2)

Mitt andre svar til Terje Engers svarartikkel på min første artikkel. (Enger avviste min første artikkel som moralisme og mente Oslo hadde en mer synlig og sjenerende prostitusjon enn Cuba, og at Cuba hadde et utdanningsvesen og et utdanningsnivå i befolkningen Norge bare kunne drømme om.)

EKSOTISK REGIME

Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, avviser i Ny Tid nr. 11 det han ser som mitt forsøk på «å psykoanalysere den cubanske virkelighet og revolusjonen» i en tidligere artikkel. Enger avviser mitt Reich-inspirerte innspill til forståelse av den cubanske totalitære samfunnsmodellen og venstre-radikaleres fascinasjon for modellen, som virkelighetsfjern moralisme.

Likevel, Cuba var i 1958 blant de rikeste spansktalende landene. Cuba var avanserte teknologisk, sosialt og politisk. 56 år med vanstyre og undertrykkelse, har gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen.

Hva kjennetegner diktaturet på Cuba? Sørger nabolagskomiteer, system av informanter, sikkerhetspoliti, og totalitær ideologi for at mentale frirom for individer ikke lar seg opprettholde eller holde skjult for det effektive undertrykkelsesapparatet? Den revolusjonære, totalitære ideologien vil ikke la noe område av samfunnet være utenfor, i fred for den politiske, statlige sfæren.

Det totalitære diktaturet på Cuba har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet i 56 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Dersom den kommunistiske ideologien har rett, burde det sosialistiske mennesket ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Fungerer ikke sosialistisk oppfostring? Hvorfor har regimet politiske fanger? Er det noe galt mvorå  med samfunnsmodellen eller barneoppdragelsen?

I en tale til den cubanske nasjonalforsamlingen i juli 2013 kritiserte Raul Castro det moralske forfallet i det cubanske folket. Mangel på høflighet, grov språkbruk, stjeling av offentlig eiendom på arbeidsplasser og seksuell utfoldelse i parker til sjenanse for andre cubanere var noen av eksemplene lillebror Raul fremhevet. Presidenten innførte derfor et fag i barneskolen for oppretting av «sivile verdier». Raul avsluttet talen indignert på vegne av de gamle revolusjonshelter, «vi stormet ikke Batista-regimets militærforlegninger for dette». De ensrettete mediene på Cuba konfronterte ikke de absolutte makthaverne i 56 år med deres ansvar for påstått «moralsk forfall» i den cubanske befolkningen.  

Hvorfor kommenterte ikke Raul Castro i talen også den utbredte prostitusjonen på Cuba? Mange unge cubanske kvinner og menn vil gjerne gifte seg med en utlending for å komme seg vekk fra en tilværelse uten fremtidshåp. På øya foregår imidlertid også prostitusjon og tabu-belagt prostitusjon med mindreårige. Journalisten Frank E. C. Lopez beskrev 29. mars på det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihets nettsider barneprostitusjon på Cuba.

Cubas avhengighet av turisme gjør at regimet ser gjennom fingrene med de i prinsippet ulovlige skyggesidene ved turismen på Cuba. Den eneste økonomiske aktiviteten det ineffektive og korrupte regimet ikke har klart å kvele, er turistindustrien.    

Den kommunistiske cubanske ideologien der revolusjonær vilje skal gjennomstrømme hele individet, har blitt presentert med karisma og viril sjarm av Fidel Castro gjennom nesten et halvt århundre. Iscenesettelsen av den revolusjonære vilje som avgjørende for moralske vurderinger, gjør Fidel og hans revolusjonære venner til nære slektninger av en norsk litterær helt på radikal venstreside.

I Henrik Ibsens teaterstykke «Brand» ofrer presten Brand sønn og kone i kamp for den rensende, altomfattende, samfunnsendrende viljen til å satse «intet eller alt» for et vagt og uklart definert ideal om et mer fullverdig liv og et bedre samfunn. I teaterstykket overtaler presten menigheten til å forlate det eksisterende samfunnet ved å love et jordisk paradis. Idealsamfunnet vil åpenbare seg for menneskene som følger ham, dersom de fortsetter å streve med å leve opp til kravene fra den rensende, revolusjonære viljen. Når forsamlingen som har fulgt Brand ut i ødemarken på høyfjellet etter hvert blir lei av at Brand aldri innfrir sine løfter om å gi dem et bedre liv, men i stedet fremsetter stadig nye krav til deres oppofrende vilje, vender de seg mot Brand. Folket gjør opprør og forlater ham alene på høyfjellet.

Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre appellert til det cubanske folks offervillighet og tilslutning til den altomfattende, påstått samfunnsforbedrende, revolusjonære viljen. Det effektive undertrykkelsesapparatet har hindret cubanerne i å uttrykke sin misnøye med et regime som ved nepotisme, korrupsjon, overvåking og brutalitet har skapt et samfunn i stagnasjon. Har Fidels evne til å fremstå som en handlekraftig, mandig, karismatisk leder «fullt og helt, og ikke stykkesvis og delt», blendet norske venstre-radikalere?

Dag Solstad skrev i 2008 at han hadde en teori om at «AKP hadde beflittet seg på å bli Brands etterkommere».[1] Viser Solstads påstand venstre-radikaleres forkjærlighet for manifestasjoner av vilje til å bedre samfunnet? Tilsynelatende troverdige uttrykk for vilje til altomfattende endring av samfunn er viktigere enn «kjedelige» demokratiske institusjoner og gradvise, langsomme, forbedringer av levekår. Demokratiske rettigheter og friheter venstre-radikalere selv gjør bruk av i egne strider for politiske mål i Norge, blir i eksotiske «annerledes» land mindre viktige.     

Hva er det ved det cubanske diktaturet som appellerer til nordmenn på radial venstreside? Hvis Enger har rett i at psykoanalytisk inspirerte samfunnsanalyser av totalitær kommunisme på Cuba er en avsporing, og man ikke aksepterer Norsk Cubaforenings forsikring om at Cuba ikke er noe diktatur, hvilke teorier om samfunn er det som er relevante for å forstå det totalitære regimet på Cuba, og fascinasjonen det vekker?

---

[1] Solstad, Dag. Om Brand. Bergen 2008. S. 26.

3. svar og 4. svar (sluttreplikk) til Terje Enger i diskusjon i Ny Tid. (Artikkel nr. 3 og 4)

Her er svarartikkel til Terje Engers svar til min forrige artikkel i debatten i Ny Tid. (I artikkelen beskyldte Enger meg for å enten å være betalt av CIA eller hvis så ikke var tilfellet, så var jeg CIAs beste venn. Nabolagskomiteene mente Enger var å sammenligne med "nabokjerringa som Gro Harlem Brundtland i sin tid etterspurte, som bryr seg om andre mennesker.)

TOTALITÆR MENTALITET

Terje Enger beskylder meg i Ny Tid for å være betalt av CIA, fordi jeg kritiserer Cubas totalitære diktatur.

Før og under den kalde krigen førte USA en kritikkverdig politikk i Latin-Amerika. USA støttet militærdiktatur som ivaretok eliters økonomiske interesser, og drepte og forfulgte politiske motstandere. Etter den kalde krigen har USA vist manglende interesse overfor Latin-Amerika.

Cuba har brukt anti-amerikanisme som et fikenblad for å skjule stagnasjon forårsaket av eget vanstyre. Landet godseiersønnen Fidel Castro styrte som om det var familiedynastiets private storgods, startet ikke i 1958 på år null. I den spansktalende verden, (Spania og spansk Latin-Amerika) var Cuba avanserte økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt.

Cuba var i 1958 blant de rikeste spansktalende landene. Den nå forfalne boligmassen i Havanna viser at hovedstaden hadde et forholdsvis stort borgerskap i årene før revolusjonen. I 1954 hadde Cuba en ku for hver innbygger, bare i Argentina og Uruguay spiste innbyggerne mer kjøtt. Kaloriinntaket per innbygger var blant de høyeste i spansktalende land. Landet hadde i 1958 den tredje høyeste inntekten per innbygger blant spansktalende land. Med 6,5 millioner innbyggere hadde Cuba verdens 29. største økonomi.

Cuba var avanserte teknologisk, sosialt og politisk. Landet brukte røntgen ved sykehus allerede i 1907, radiokanaler fikk de i 1928. i 1940 ble en svart mann valgt til president, (68 år før USA). I 1940 vedtok Cuba den mest progressive grunnloven i spansktalende land. Kvinner fikk stemmerett, retten til pass og til å åpne bankkontoer. Allerede i 1918 vedtok Cuba skilsmisselovgivning. På 30-tallet oppstod den første feministiske bevegelsen i spansktalende land. I 1955 hadde Cuba nest lavest barnedødelighet i spansktalende land, (33,4 for hver 1000), i følge FN, nest lavest analfabetisme, (23,6%), i følge FN, det spansktalende land med best tilgang til medisiner. 1958 hadde landet blant spansktalende land flest biler per innbygger. Cuba var blant de spansktalende land med flest hus med elektrisitet, flest meter med togskinner og flest radioapparater.

Det totalitære regimet knekte klassen av selvstendige bønder. Bondeopprør ble slått ned, og kooperativer ble opprettet. Alle og ingen hadde ansvar for at kooperativet skulle fungere rasjonelt. Cuba importerer nå 60% fra utlandet av maten befolkningen konsumerer. Halvparten av landbruksjorda på Cuba har lenge ligget brakk. Ugressplanten Marabù har spredd seg og gjort landbruksjorda vanskelig å dyrke. Seiglivete ugressplanter har spredd seg p.g.a. systemet med landbrukskooperativer. Dyr som skulle ha vært satt i karantene har ikke blitt satt i karantene. Ugressplanter har spredd seg til nye områder gjennom avføring fra nylig flyttete dyr til nye områder. Statsapparatet som i sin tid knuste den selvstendige bondeklassen insisterer nå på at de er de rette til å bygge den opp igjen.

På Cuba før revolusjonen fantes store sosiale forskjeller. På Cuba i dag finnes store sosiale forskjeller. En middelklasseelite som tross alt var økonomisk og teknologisk produktiv ble med revolusjonen erstattet av en annen elite som er økonomisk og teknologisk uproduktiv. 56 år med vanstyre, nepotisme, korrupsjon, ensretting og undertrykkelse har gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng i mindre grad var før revolusjonen.

Castro-dynastiet sier de skal bygge opp en klasse av entreprenører ved å bruke de markedsøkonomiske virkemidlene de i et halvt århundre har avsverget. Raul Castro iverksatte i 2011 en kampanje for å bekjempe korrupsjon. Cuba er av Transparency International i 2014 rangert som det 63. mest korrupte land i verden. Castro-dynastiet fengsler og trakasserer alle som gjør bruk av det vi ser på som selvfølgelige demokratiske rettigheter, til å utfordre de økonomiske, sosiale og politiske privilegiene eliten på Cuba mener seg berettiget til.

Min lesning av artiklene fra Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, gjør at innleggene på min blogg og artiklene jeg skriver om Cuba har mye til felles med miljøer på Cuba som ønsker demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter. ICLEP er ledet av den uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez. Hernandez var blant de 75 arresterte under «den svarte våren» i 2003, og ble frigitt i 2010. ICLEP er et nettverk av uavhengige journalister på Cuba og i det cubanske eksilmiljøet som publiserer artikler med lokale og internasjonale nyheter daglig.

Jan Tore Sanner engasjerte seg for å få frigitt Hernandez. Cubas ambassadør i Norge sammenlignet Hernandez med Arne Treholt, og karakteriserte Sanner som en «banan-politiker» og «gusano», (mark, skadedyr). Ved å klassifisere alle som kjemper for demokrati og menneskerettigheter på Cuba og de som støtter dem i deres kamp, som « betalte leiesoldater» og «skadedyr» heller enn meningsmotstandere de må tolerere, avslører regimet en «intet eller alt»- form for totalitær mentalitet. Å hevde at en norsk lærer under utdanningspermisjon finansiert ved oppsparte midler og lånekassa egentlig er finansiert av CIA, er et utslag av samme mentalitet.


(Terje Enger har svart i Ny Tid med en sluttreplikk der han gjentar og presisere sin uttalelse om at : ""Jeg lander derfor på at (Skartveit) enten får betalt for å skrive det han gjør, eller så er han CIAs beste venn i Norge". Setningen sto etter at jeg hadde karakterisert likheten mellom mellom hans tekster og skriverier det faktisk betales for, som jeg mener ikke er så rent liten. Det er altså min mening jeg uttrykker ,og det blir jo noe ganske annet. Siden Skartveit etter eget utsagn ikke får betalt, er det setningens siste del som gjelder: Han er CIAs beste venn i Norge (fortsatt min mening.)"

Om landbruket på Cuba sier Enger følgende: "Ugressplantene som gjør landbruksjorda vanskelig å dyrke, er ikke en følge av systemet med landbrukskooperativer. De er sluppet over landet fra småfly for å ødelegge den viktige sukkereksporten og skape sult og avhengighet, og de er et ledd i USAs krigføring mot sin nabo. For øvrig var ikke disse plantene til stede på Cuba tidligere, og da er det tvilsomt at det ble spredd ved å flytte på dyrene."

Enger kan ikke se det som problematisk å kalle Norges kommunalminister for en "banan-politiker", da det jo betyr å være en politiker som alltid gjør det USA vil, og er "ikke engang en fornærmelse, men en ganske god karakteristikk av Sanner". "FN og andre institusjoner", har for øvrig i følge Enger vist at regimet har skapt fremgang for innbyggerne.

Jeg har skrevet et svar til Enger som vil bli publisert i Ny Tid på onsdag.)

Her er mitt siste svar, min sluttreplikk til Terje Enger.

Sluttreplikk til Enger.

I forrige Ny Tid nevnte Terje Enger at småfly, skulle ha fløyet over cubansk territorium, spredd ugressplanter, og forårsaket at mye av landbruksjorda på Cuba har ligget brakk i flere tiår. Ifølge Enger er dette en del av USAs «krigføring mot sin nabo». Hadde USA virkelig drevet krig mot Castros Cuba, ville de ikke da ha gjort som de gjør i Midtøsten, angrepet med droner, missiler og spesialstyrker og ikke med ugressfrø?
Under Cuba-krisen ble et amerikansk fly skutt ned over Cuba. I 1996 fløy eksilcubanere over cubansk territorium for å slippe ned løpesedler. To fly ble skutt ned. I flere tiår skal altså Engers småfly ha unngått å bli angrepet av Cubas flyvåpen.
Marabu-planten kom til Cuba fra Afrika, lenge før Castro-regimet ble etablert. Tvangskollektiviseringen ga planten gode vekstvilkår. Mye jord ble liggende brakk. Bønder som mistet eiendomsretten til jorda si gadd ikke lenger jobbe så iherdig for å ta vare på det som ikke lenger var deres. Man sluttet med å sette kyr i noen dagers karantene så de fikk tømt seg for uønskete frø før man flyttet dem til et nytt beite.
Enger nevner Stortingets støttekomité for politiske fanger på Cuba. Politikere fra alle partiene på Stortinget var representert, også SVs Snorre Valen. Komiteen engasjerte seg for den da fengslete uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez. Hernandez ble under «den svarte våren» i 2003 gitt en fengselsdom på 25 år for å ha publisert artikler på Cuba og i utlandet bl.a. om partilederes tyverier, korrupsjon og vanstyre i cubansk landbruk og i helsevesenet. Regimet påstår de har oppnådd god helsetilstand for befolkningen, men diktaturet tillater ikke uavhengige forskere eller journalister å granske oppgitt statistikk. Hernandez mottok i 2010 den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris.
Human Rights Watchs World report 2015 kritiserer Cuba for å ha politiske fanger, praksis med vilkårlige fengslinger, manglende advokatbistand og for å ha nektet menneskerettighetsorganisasjoner å besøke fanger i fengsel. Cubanske myndigheter blir kritisert for å ha dårlige sanitære forhold i overbefolkete celler, å nekte fanger medisinsk behandling og å nekte fanger å få besøk fra familie. Amnestys årlige rapport bekrefter også at Cuba er et diktatur. Enger har nevnt Guillermo Fariñas, som i 2010 mottok EU-parlamentets Sakharov-pris.
Kritikere av Cubas totalitære diktatur er ikke enten «venner av CIA» eller finansiert av CIA, slik Enger mener. Demokrati, menneskerettigheter, presse- og ytringsfrihet ivaretar alle mennesker, og særlig de fattiges interesser, bedre enn diktatur og forfølgelse av meningsmotstandere.

Trenger Obama republikanerne i rollen som "bad cop" for å lykkes med USAs Cuba-politikk?

Trenger Obama noen som kan være «bad cop» og utfylle hans rolle som «good cop», for å oppnå resultater i forhandlingene med Castro-dynastiet. Som norsk sosialdemokrat har jeg lite sympati med de politiske og økonomiske verdiene republikanerne i USA står for. Likevel er det kanskje nettopp republikanerne og noen få demokratiske representanter i kongressen som er kritiske til USAs tilnærming til Castro-regimet, som kan sørge for at Castro-dynastiet ikke får alt som de vil i forhandlingene med USA? Kan republikanerne nordmenn flest føler seg så politisk fremmede overfor, spille den nødvendige rollen som «bad cop» i forhandlingene om normalisering? Kan republikanernes motstand mot normaliseringen i kongressen forårsake at Obama kanskje kan lykkes i å tvinge frem demokratiske endringer og respekt for menneskerettigheter på Cuba?



Republikanerne hisser seg opp i bakgrunnen.

Raul Castro har så langt fått det som han vil. Før jul presenterte Raul Castro nyheten i ettpartidiktaturets nasjonalforsamling om avtalen med Obama om normalisering av forbindelsene mellom Cuba og USA. Raul forsikret om at det ikke ville bli noen endringer i det politiske systemet. Samtidig forsikret Castro forsamlingen om at regimet ville presse Obama til å gi dem de konsesjoner den republikansk kontrollerte Kongressen ikke vil kunne hindre Obama i å gi dem. Castro-dynastiet har så langt sluppet å måtte gjøre endringer i demokratiske retning eller respektere menneskerettigheter. USA satte i desember som betingelse for å inngå forhandlinger om normalisering av forbindelser, at Cuba skulle frigi 53 politiske fanger. Castro-regimet lyktes i selv å bestemme hvilke politiske fanger som skulle frigis. Regimet lyktes i å definere allerede frigitte fanger og fanger som likevel skulle bli satt fri innen kort tid, til å være blant de 53. Mange av fangene ble også gitt en status som gjorde det mulig for regimet å arrestere dem på nytt uten en eventuell ny rettsprosess. Den amerikanske regjeringen lot være å publisere den opprinnelige listen av frykt for at republikanerne ville få argumenter for å hindre den politiske tilnærmingen mellom USA og Cuba. Castro-dynastiet erfarte i januar at Obama ikke var en hard forhandler, men en forhandler som ga etter.

Obama har hevdet at oppretting av ambassader mellom de to land er nært forestående. USA har fjernet Cuba fra listen over land som støtter terrorisme. Cuba vil ikke lenger la terrorister fra ETA oppholde seg på Cuba. Cuba støtter ikke lenger den colombianske geriljaen FARCs militære virksomhet, men bidrar isteden til å lede den marxistiske geriljaen til forhandlingsbordet med colombianske myndigheter.

De to uavhengige journalistene Ivan Carrillo og Raul Risco har overfor meg sommeren 2014 understreket hvordan Cuba i sin tid trente opp og støttet Farc-geriljaen. Carrillo var skeptisk til fredssamtalene og mistenkte Farc og Castro-regimet for å ville kjøpe seg tid til å omdisponere de militære troppene. Redaktøren av den «frie cubaner» mente Cuba brukte gerilja-gruppen til å opprettholde ustabilitet i land i Latin-Amerika for å ivareta egne strategiske interesser. De pågående militære konfliktene gjorde det vanskeligere for land med regimer som ikke sympatiserte med Cuba, å utgjøre en samlet front mot Cuba og kritisere dem for manglende demokrati og manglende respekt for menneskerettigheter.

Den marxistiske geriljaen FARC i Colombia.

Angola-veteranen Raul Risco som tidligere hadde jobbet som offiser i innenriksdepartementet, fremhevet hvordan Castro-regimet til tross for sitt «image» som progressiv og frigjørende, hadde bidratt til å opprettholde eller eskalere væpnete konflikter i mange latin-amerikanske land.  Gjennom 56 år ved makten mente Risco at Castro-regimet hadde «blandet seg inn i» svært mange latin-amerikanske lands «indre anliggender», og bidratt til konflikter.

Ivan Carrillo kan ha gitt uttrykk for en overdrevet skepsis overfor intensjonene til et cubansk regime han selv har liten grunn til å feste tiltro til. Castro-regimet synes å fortjene den heder de i samarbeid med Norge blir til del, for å bidra til vellykkete fredsforhandlinger mellom statsmakten og Farc-geriljaen i Colombia.  

USA synes å ha forsonet seg med at Cuba ikke vil utlevere et fåtall tidligere amerikanske statsborgere som på 70-tallet utførte politiske drap, også på på amerikansk politi. Det kan være verdt å minne om at mens vi i Norge lar kriminelle som har drept politimenn få lov til å snakke så godt som uten kritiske spørsmål fra journalister på lisensbetalte TV-kanaler, så synes amerikanere å ha et mindre aksepterende syn på kriminelle som dreper politi, cop-killers.

Et medlem av The Black Panters drepte på 70-tallet en politimann,
og flyktet etterpå til Cuba, der hun søkte og fikk asyl.  

(Kriminelle som har sonet sin straff skal selvfølgelig bli inkludert i samfunnet etterpå. Men viser norske journalisters ukritiske holdning til å la kriminelle som har drept politimenn få utfolde seg påTV, at norske journalister i liten grad har politimenn i omgangskretsen? Er det norske samfunnet mer av et lagdelt klassesamfunn enn vi liker til vanlig å tenke?)

Martine-saken der en far på det vi nordmenn synes er heroisk vis, ikke aksepterer at hans datters drapsmann skal slippe å måtte stå strafferettslig til ansvar, kan man også ha i tankene når man vurderer Obamas imøtekommende holdning overfor regimet som har latt amerikanske drapsmenn få asyl på Cuba fra straffeforfølgelse i USA. De drepte amerikanerne har også familie.

Til tross for slike innvendinger, fremstår like fullt det å ha skulle fortsette å ha Cuba på listen over land som støtter terrorisme, som en urimelig etterlevning fra kalde krigen. Castro-regimet fortjener å slippe å få terrorist-stemplet brukt mot seg, etter de endringer regimet har gjort overfor ETA og Farc.

Hva har Cuba gitt tilbake ved forhandlingsbordet med USA? Ikke lyktes Obama med å bestemme hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, regimet har fremdeles politiske fanger, de bryter menneskerettighetene, de får opprettet diplomatiske forbindelser, Cuba blir fjernet fra listen over stater som støtter terrorister og Obama har lettet på flere av de sanksjonene han har mulighet til å fjerne uten kongressens godkjennelse. Castro-dynastiet har erklært seg villig til å diskutere demokrati og menneskerettigheter, men presisert at det skal skje med respekt for Cubas og USA ulike politiske systemer og ulike forståelser av hva demokrati og menneskerettigheter innebærer. Obama har gitt mye, og fått så godt som ingenting tilbake.


Raul Castro uttrykker glede i Panama.

Dersom USAs regjering virkelig ønsket at demokratiske endringer skulle skje på Cuba, hadde ikke da USAs regjering en fordelaktig posisjon i tiden før Obama 17. desember annonserte forhandlinger om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba?

Cuba er i en økonomisk krise som vil tilta i styrke i takt med Venezuelas tilsynelatende uunngåelige eskalerende økonomiske krise. Castro-dynastiet trenger tid til å omstille seg fra avhengigheten fra den billige oljen fra Venezuela. Næringsinteresser fra USA, Europa, Japan, Tyrkia, Algerie og Latin-Amerika presser på for å få tilgang til Cubas vanskjøttete økonomi med et visst potensial.

Den uavhengige journalisten Ivan Carrillo påpeker at Kina har vært sterkt inne på Cuba, men har de siste årene vendt sin oppmerksomhet mot andre land i Karibien. Carrillo mener Cuba er så korrupt og ineffektivt at de ikke klarer å levere ønskete resultater til resultatorienterte kinesere. Kineserne har vendt seg til Jamaica for å finansiere en stor kommersiell havn for å ivareta kinesiske interesser. Båthavnen Brazil har vært med å finansiere i Mariel hevder kritiske røster som har observert prosjektet, som har holdt på lenge, at er kommet svært kort.

Bortsett fra oljeressurser på dypt hav, som foreløpig ikke er blitt utvunnet, er Cuba hovedsakelig interessante for investeringer i turistindustri og kanskje også landbruk med tilgang til markeder på østkysten av USA. Næringslivsaktører fra mange land ønsker å være posisjonert for å kunne delta i kampen om de gode investeringene på Cuba, men vil de vente med de reelle investeringene til Cuba fremstår som et land med politisk stabilitet? Dersom Cuba fremstår som et land der endringer i det politiske systemet i retning av mer demokrati er nært forestående, vil da næringslivsaktørene være mer avventende i å investere? Så for å få næringslivsaktører til å gjøre mer enn å uttrykke ønske om å investere i fremtiden, og faktisk investere, trenger Castro-dynastiet å fremstå som sterke og de trenger å få opposisjonen til å fremstå som maktesløs og impotent.  

Castro-dynastiets desperate behov for økonomisk redning fra utenlandske økonomiske velgjørere villig til å investere, har gitt det som burde være en gunstig forhandlingsposisjon for Obama. De to revolusjonære regimene på Cuba og i Venezuela var på vei mot en undergang Obama kunne ha bidratt til ved å la være å endre USAs politikk. Det er rimelig å hevde at USAs Cuba-politikk ikke har virket før. Likevel, var ikke politikken Obama endret sammen med Venezuelas overfor Cuba smittende økonomiske krise i ferd med tvinge frem enten undergang eller nødvendige endringer på Cuba, selv med politikken Obama forlot? Skal man argumentere til forsvar for Obamas endring av politikken overfor Cuba må man vurdere hva Obama har gjort i tillegg til å ta initiativ til å normalisere forbindelser.

Raul Castro uttalte i Panama at Obama var «ærlig» og at Raul opplevde at han kunne stole på Obama. Obama foretok noen overfor internasjonal presse diskrete markeringer av støttet til opposisjonelle, som kanskje regimet opplevde som demonstrative? Var Raul letter over at Obama syntes å akseptere kravet om å respektere regimets krav om at Cuba skal beholde intakt det politiske systemet som har forsvart sosiale, politiske og økonomiske privilegier for eliten rundt Castro-dynastiet i 56 år. Obama traff to opposisjonelle cubanere i Panama. Vil amerikanske styresmakter planlegge å ha jevnlige møter med opposisjonelle når amerikansk ambassade på Cuba er etablert?

Vil Obama bli stående i historiebøkene som en Jimmy Carter? Obama er lynende intelligent, en stor taler, står for de rette verdiene, men vet ikke helt hva han vil. Han fikk USA ut av finanskrise og han fikk til Obamacare. Men utover dette har ikke Obama fått til så mye som politiker, og i utenrikspolitikken har han fått til svært lite. Mangler Obama interesse, ambisjoner og engasjement for utenrikspolitikk? Setter Obama sine flinkeste folk til å arbeide med andre politiske saksfelt enn utenrikspolitikk, og er i tillegg kanskje også Iran, Cuba og Latin-Amerika mindre viktig enn Kina? Blir Obama utmanøvrert av regimer som setter sine beste folk til å arbeide med spørsmål som har med USA å gjøre, fordi det å ikke tape politiske dragkamper med USA er eksistensielt viktig for Iran, Cuba og Venezuela?

Obamas strategi overfor Cuba synes å være at økt handel mellom USA og Cuba og økt kontakt mellom mennesker vil gjøre det vanskeligere for regimet å beholde totalitær kontroll over befolkningen. Flere eksilcubanere i USA vil investere i privat næringsvirksomhet på Cuba, flere amerikanske turister vil interagere, forsterke bånd, utveksle ideer og tanker. Økt samkvem mellom USA og Cuba vil bringe med seg ny teknologi og økt internettbruk vil kunne gjøre det vanskeligere for cubanske myndigheter å kontrollere befolkningen. Økt tilvekst i en middelklasse av entreprenører som på sikt ikke vil være avhengig av den cubanske staten for å lykkes, kan undergrave regimet på sikt.

Men har økt handel med Kina og Vietnam ført til mer demokrati i de to landene? Hva gjør Obama i tillegg til å åpne for mer handel og mer samkvem? Kunne Obama aktivt ha fridd til cubanernes hjerter, utøvd «soft power»? Vil Obama invitere mange cubanske studenter til å studere i USA og gi de rikelig med stipendier, eller på andre måter undergrave diktaturet med fredelige midler?

De fastfrosne relasjonene mellom USA og Cuba ble nok løst opp på statsledernivå. Forholdet mellom styresmakter og befolkning har ikke opplevd noen opptining. Regimet behandlet i forkant av møtet i Panama opposisjonen forsiktig for å unngå negativ presse. I etterkant av Det Pan-Amerikanske Forbunds møte har opposisjonelle organisasjoner, blant dem Kvinner i Hvitt, opplevd flere vilkårlige arrestasjoner, mer brutalitet og mer vold fra cubanske styresmakter. En meningsmåling foretatt i hemmelighet på Cuba viste at 3 av 4 cubanere er redde for å si offentlig hva de mener.



Kvinner i Hvitt.

Trenger Obama noen som kan være «bad cop» og utfylle hans rolle som «good cop», for å oppnå resultater i forhandlingene med Castro-dynastiet. Kan republikanerne spille den nødvendige rollen som «bad cop» i forhandlingene om normalisering, og slik forårsake at Obama kanskje kan lykkes i å tvinge frem demokratiske endringer og respekt for menneskerettigheter på Cuba?