Fjerde og siste del av Intervju med Laritza Diversent i mai 2019.

«Det er dyrt å leve på Cuba uten å få sendt midler utenifra», hevder Laritza Diversent. «Det blir bare vanskeligere og vanskeligere å livnære seg økonomisk, jo lenger du kommer utover på landsbygda på Cuba.»

Laritza Diversent sammen med Yoani Sanchez og Miriam Celaya under en konferanse i Stockholm.

Diversent påpekte hvordan Cuba økonomisk hadde vært avhengige først av Sovjet, senere av Venezuela. «Hvor skal inntektene komme fra, når Venezuela ikke lenger kan hjelpe? Cuba har jo ikke noe å tilby. Slik kineserne interesserer seg for Venezuela og tilbyr teknologiske løsninger, slik vil jo ikke kineserne bry seg om å hjelpe Castro-regimet som jo ikke har olje og annet å tilby», påpeker lederen av Cubalex.  

Jeg spurte henne om Miguel Diaz Canel, den nye av Raul og kommunistpartiet utvalgte president på Cuba. «Er Canel utpekt til å være «syndebukk» for de tøffe tidene for vanlige mennesker på Cuba, som vil følge av markedsreformene kommunistpartiet vil se seg nødt til å innføre? Castro-dynastiet selv vil vel helst slippe å bli gjort ansvarlig for, eller blir forbundet med de sosiale konsekvensene av radikale markedsreformer, som antageligvis vil fjerne det lille som er igjen av sosialt sikkerhetsnett på Cuba, og som de fattigste klamrer seg til ?» spurte jeg Diversent.  Hun svarte at min fremstilling av Diaz Canel hadde mye for seg. 

Miguel Diaz Canel og Raul Castro

«Diaz Canel virker naiv, og tror han styrer strukturen, men han er bare ”a clean sheet”, staffasje. (pantalla), utdyper lederen for Cubalex. «Han gjør ting som er dumme. Diaz Canel snakker direkte med folk på gaten, og skaper slik forventninger han burde forstå at han selv ikke er i stand til å innfri», utdyper menneskerettighetsaktivisten. «Det er en krevende jobb. Diaz Canel virker naiv i møte med en slik utfordring».

Jeg spurte Laritza Diversent om opplysningene jeg mottok fra Antonio Rodiles og Guillermo Farinas. Rodiles og Farinas hevdet begge i intervjuer overfor meg at sønnen til Raul Castro, Alejandro Castro Espìn, av Castro-dynastiet er utpekt som lederen som skal ta over etter faren, og at han i hemmelighet knytter personlige lojalitetsbånd til nye, yngre, nyutpekte ledere i militæret som tilhører samme generasjon som Alejandro Castro Espìn.

Laritza Diversent virket litt skeptisk til teorien om at Alejandro skulle overta styringen av militær-diktaturet fra kulissene. Lederen for Cubalex understreket overfor meg at den nye generasjonen i eliten rundt Castro-dynastiet er flere, og de har flere ansikter. «De er ikke avhengig av enkeltpersoner. Eliten rundt Castro-familien stoler imidldertid ikke på noen utenfor egen krets», utdypet hun. At sønnen til Raul skulle ta over makten i kulissene er ikke noen betingelse for at regimet skal fortsette, understreket Diversent.

Jeg spurte henne om eliten rundt Castro-dynastiet planla en tilsvarende «pinata», som sandinistene i Nicaragua utførte før de ga fra seg makten etter å ha tapt en folkeavstemning i 1990. Sandinistene plyndret staten for verdier de solgte på billigsalg til sine støttespillere. Kretsen av senere oligarker rundt Boris Jeltsin og Vladimir Putin gjorde jo noe tilsvarende i Russland på begynnelsen av 1990-tallet. Planlegger eliten rundt Castro-dynastiet å gjøre noe tilsvarende på Cuba i nær fremtid, kanskje under nettopp den nye presidentens styre?

Laritza Diversent påpekte at et slikt tyveri av offentlig eiendom til fordel for utvalgte mennesker i eliten allerede hadde begynt, allerede er i ferd med å bli gjennomført på Cuba. (Jeg burde ha bedt henne presisere hvilke områder av økonomien hun her tenkte på, men intervjuet hadde vart lenge, og hun var tydelig sliten og nevnte at hun var døgnvill etter å ha reist langt fra USA, der hun altså har bodd siden 2017.)

Mot slutten av intervjuet kom vi inn på behovet for utdanningsreformer på Cuba. «Etter krisa på 90-tallet, spesial-perioden, var det mange lærere som forlot Cuba. En vanlig nødløsning ble at de flinke ungene underviste de andre ungene på skolen. Mange lærere av i dag kan ikke grunnleggende grammatikk og rettskriving», hevder Diversent.

«Vi cubanere kan lese og skrive, men vi mangler dannelse», hevder Diversent. Hun har sett også når hun har lest tekster som dissidenter har skrevet, så har det manglet grunnleggende rettskriving og grammatikk. Manglende grammatiske ferdigheter og manglende språklig kompetanse sprer seg videre i systemet, mener lederen av Cubalex. Min sønns lærer på Cuba kunne ikke rettskriving», hevder hun.

Diversent så forskjellen på universitetsgrader i USA og på Cuba. «Studentene på Cuba lærer å herme, å kopiere, men ikke å tenke kritisk», understreker hun.

Laritza Diversent avslutter samtalen vår med utdype hvilke andre rettigheter enn den tidligere i intervjuet nevnte eiendomsretten og retten til Habeus corpus, retten til rettslig prosess, som befolkningen på Cuba mangler. Hun nevner retten religiøse har til å starte skoler. Det er blitt nektet på Cuba. Hun er selv ikke religiøs, men hun ser at de religiøse har rett til å ha egne skoler.

Første del av fem - intervju med Alfredo Romero - leder for Foro Penal.

”Hvordan kan det ha seg at Maduro-regimet som er så inkompetente på alle felter av politikk og administrasjon, samtidig kan være så genialt dyktige når det gjelder å holde på makt, og villede det internasjonale samfunnet av politikere og organisasjoner? Er det Cubanerne som er svaret på det spørsmålet”, spør jeg Alfredo Romero, lederen for Foro Penal. Organisasjonen består av advokater som kartlegger brudd på menneskerettigheter i Venezuela. Foro Penal forsvarer flere av de som får menneskerettighetene sine krenket i Venezuela. Romero er på besøk i Oslo.

Menneskerrettighetsforkjemper og advokat Alfredo Romero

Jeg nevnte for menneskerettighetsforkjemperen Romero en video på Youtube der han blir intervjuet av en journalist. Advokaten Romero beskriver i intervjuet hvordan Maduro-regimet bruker politiske fanger i likhet med andre tema som det blir forhandlet om i ulike forhandlinger, som forhandlingsbrikker. Romero mener regimet heller burde ha blitt avkrevet at de umiddelbart innfridde det som burde ha vært betingelser for å begynne forhandlinger. Slik får regimet anledning til å bruke forhandlingsprosesser for å vinne tid når regimet er svekket, og trenger å konsolidere egne maktposisjoner, slik Romero beskrev det i videoen på Youtube.

Jeg nevner for Romero enkelte velkjente sider ved Castro-dynastiets forhold til det internasjonale samfunnet, slik at Romero skal slippe å fortelle meg ting vi begge vet. Strategien med å arrestere regimemostandere for så å forhandle med ulike representanter for det internasjonale samfunnet om frigivelse av de samme politiske fangene, var et politisk spill Fidel Castro i sin tid ved makten på Cuba, perfeksjonerte, påpeker jeg. Fidel var en mester i utmanøvrere EU, paver, FN, USA og menneskerettighets-organisasjoner. 

Jeg nevner også hvordan Raul Castro lærte av erfaringene fra rundt 2010-11, da Castro-dynastiet ble presset av EU og paven til å frigi de rundt et femtitall gjenværende av de 73 politiske fangene fra den ”svarte våren” i 2003. De 73 hadde blitt dømt til fengselsstraffer gjennomsnittlig på rundt 20 år. Lillebror Raul, som i 2006/08 overtok for storebror Fidel, lærte i 2010-11 å ikke gi for lange straffer til for mange politiske fanger. Raul lærte å unngå å gjøre de politiske fangene til martyrer og helter i den internasjonale opinion og blant internasjonale menneskerettighets-organisasjoner. Fidels lillebror praktiserte ved makten i stedet for korte fengslinger, gjerne bare for noen få dager, men hyppige arrestasjoner, og gjerne fengsling av mange forskjellige politiske fanger. ”Er dette jeg her nevner taktikk og strategi Maduro-regimet har lært av Castro-dynastiet?” Spør jeg Romero.

Romero forteller utdypende om det han kaller ”sirkulasjonsprinsippet”. Menneskerettighets-forkjemperen kartla alle som på forskjellige tidspunkter ble holdt fengslet som politiske fanger. Antall fengslete gikk opp og ned. I noen perioder kunne det være så lavt som rundt 100, andre ganger kunne det nærme seg 1000. Men han la merke til at utskiftningen blant de som var politiske fanger, var stor. Det betydde at i løpet av lengre perioder så var det flere tusen mennesker som på ulike tidspunkt hadde vært politiske fanger. Noen hadde vært politiske fanger i lengre perioder, og mange i korte perioder. Antallet som hadde erfart å være politiske fanger var altså flere tusen. Mange i Venezuelas befolkning kjente dermed personlig noen som hadde vært politiske fanger. Slik skaper frykt i befolkningen.

Leder av Foro Penal, Alfredo Romero

”Det er Kina som er de som først utviklet det sinnrike systemet for å holde politiske fanger i fengsel med ”sirkulasjonsprinsippet””, hevder Romero. ”Kina gjorde dette under olympiaden i 2008, for å unngå press fra internasjonal opinion”. Romero mener Kina i sin tid lærte opp KGB i Sovjet og Stasi i Øst-Tyskland i hvordan undertrykke og holde kontroll på befolkningen i landet.

Cubaneren og offiser innen det cubanske etteretningsvesenet Ramiro Valdez lærte kunsten å undertrykke befolkningen av Stasi under opphold i Berlin under den kalde krigen. Valdez kler seg som en gentleman i elegante dresser, og har bodd mange år i Venezuela, men nå har han blitt gammel, noen og åtti år gammel. Ramiro Valdez var sentral i å bygge opp undertrykkelsessystemet i Venezuela. Nå er han for gammel, og ble mot slutten av tiden Chavez styrte parkert i en stilling som sjef for elektrisitet i Venezuela.

Det er ikke sant, slik enkelte hevder, at det er cubanerne som står for tortur og andre former for direkte undertrykkelse av fanger, mener Romero. Cubanerne har vært med som rådgivere, men det er venezuelanere som utfører tortur og andre brudd på menneskerettigheter i Venezuela, i følge menneskerettighetsforkjemperen. 

Video med Alfredo Romero fra Youtube : 

https://www.youtube.com/watch?v=0ZGIJVpjnJY

Den revolusjonære "gnisten" og de andre mytene rundt Fidel Castro og revolusjonen på Cuba!

Min gode nicaraguanske venn, la oss kalle ham Pablo, påpekte overfor meg at, ”Det var den franske og den nicaraguanske revolusjonen som var virkelige ”folkelige” revolusjoner med reelle, vedvarende stridshandlinger, kamper i gatene mellom diktaturets forsvarere og folket, i motsetning til den russiske og den cubanske revolusjonen, som begge i hovedsak var statskupp utført av en elite.”

Pablo har deltatt i stridshandlinger. Han var selv en tenåring, som så vidt hadde rukket å bli gammel nok til å bli ikke direkte, men delvis involvert i den avsluttende militære offensiven fra sandinist-geriljaen mot Somoza-diktaturet, som falt i 1979. Pablo var derimot aktiv soldat i borgerkrigen mot Contras på 80-tallet. Sandinistsoldaten fortalte hvordan det var i et Nicaragua, som hadde en befolkning omtrent på størrelse med Norge, å bo i en liten småby med rundt ca. 100 000 innbyggere, på størrelse med Fredrikstad, i et land i krig. I denne småbyen var det i de mest intense fasene av borgerkrigen på enkelte dager kø på kirkegården for å begrave unge, døde menn.

Pablo husker de cubanske militære rådgiverne, som etter revolusjonen i 1979 etterhvert kom til Nicaragua for å skulle være med å trene opp sandinisthæren. Han hadde ingen respekt for dem, og så på dem som fagpersoner som ikke visste hva de snakket om. Pablo fortalte om sin far som hadde vært helikopter-pilot i det nicaraguanske militæret på 60-tallet, som ble sendt av diktatoren Somoza for å være mobilisert dersom de skulle bli kalt ut til å hjelpe de cubanske soldatene som forsøkte å invadere Grisebukta på Cuba i 1961. Faren og andre i det militære i Nicaragua hadde bare forakt til overs for cubanerne som soldater, en forestilling Pablo noen tiår senere altså mener han fikk bekreftet ved de militære rådgiverne sendt av den ”cubanske revolusjonen” for å assistere den nicaraguanske revolusjonen.      

De propagandaskapte mytene rundt Fidel Castro og den såkalte revolusjonære eliten rundt Castro-dynastiet, kan man med fordel se nærmere på. Man bør gjennomskue den blendende revolusjonære retorikken og det ”coole” ved det på 60-tallet bevisst uflidde og ukonvensjonelle ved Robin Hood-imaget, som ble bygget opp av den drapsvillige fremmedkrigeren Che Guevara og Fidel Castro, sønnen til Angel, den spanske soldaten som slo seg opp som godseier på Cuba. Angel Castro var nær venn av diktatoren Fulgencio Batista, som var gudfar ved dåpen for den ene av Castro-brødrene. Batista ga derfor Castro-brødrene amnesti for dommen for deres militære angrep og drap på de sovende soldatene ved militærforlegningen Moncada i 1953. Fidel sonet mindre enn to år av idømt straff på 15 år. Fidel lærte av diktatorens Batistas feil. Det var broren Raul Castro som rundt 2010-11 ga etter for paven og EUs press mot Castro-regimet for å frigi de politiske fangene fra den "svarte våren" i 2003. 

Var Castro-brødrene så sentrale da Fulgencio Batistas diktatur ble styrtet? Tenk over hvor mange ganger du har hørt historien om Fidel Castro som ”kom ned fra fjellene med sin geriljahær”, som en ”Moses med steintavlene”. Hva innebærer egentlig setningen ”Fidel Castro kom med sin hær ned fra fjellene”? Sandinistgeriljaen i Nicaragua kom ikke ned fra noen fjell etter at Somoza skulle ha forlatt Nicaragua. Sandinistgeriljaen har faktisk noen reelle kamphandlinger å fortelle om, og de har bilder fra kampsoner og reelle kamphandlinger.

To hendelser er i cubansk revolusjonær mytologi ment å utgjøre den cubanske revolusjonens ”stormingen av Bastillen”. For å bygge opp om den revolusjonære myten fremstiller årlig diktaturet på Cuba en håndfull geriljasoldaters angrep på militærbrakken i Moncada i 1953, som gnisten, som skulle ha vekket folket til motstand mot Batista-diktaturet. TV-kanaler og øvrige statlige kontrollerte massemedier på Cuba minner med rollespill, kinaputter og fyrverkeri kontinuerlig befolkningen om Fidels kameraters heroiske angrep på militærbrakken med sovende soldater.

Den andre skjellsettende revolusjonære hendelsen er en dårlig planlagt ilandsettelse av geriljasoldater fra båten ”Granma” i desember 1956. 12 av 80 revolusjonære kom seg unna i det som må betegnes som en militærtaktisk katastrofe. Det er de revolusjonære martyrer som dyrkes, ikke de revolusjonære krigsheltene. Se på hele den revolusjonsmytologien som er bygget opp rundt de revolusjonære sandinistiske sangene, og sammenlign dem med de revolusjonære cubanske sangene, og se hva forskjellen er. Hvor er de ærerike kamphandlingene i cubansk revolusjonær mytologi? 

I romanen "Antes que anochezca" forteller den av Aids døende Reynaldo Arenas ærlig om arbeidsleirer for homofile, fengselsopphold idømt for å skrevet om politikk og å ha levd åpen som homofil. Arenas som døde i 1990, holder ingenting tilbake i romanen og forteller også om hvor ubetydelige og ukjente Fidel Castros geriljasoldater var for det store flertall av cubanere før Fidel kom til makten.

Cubas revolusjon i 1958 var mer av et kupp enn av en revolusjon. USA hadde trukket sin støtte til Fulgencio Batistas diktatur. Viktige kamphandlinger i 1958 mellom Batistas militære styrker og bygeriljaen fant sted, mens Castros noen hundre gerilja-soldater holdt seg i fjellene. Da kampen var over, diktatoren hadde innsett at borgerskapet hadde vendt ham ryggen, og diktatoren hadde flyktet, kom Fidels få, men mindre kamptrette styrker ned fra fjellene. Fidel Castro utnyttet maktvakuumet som oppstod. Han utmanøvrerte etter hvert alle de andre politiske miljøene, som hadde kjempet mot Batista.

I etterkant av Cubas såkalte revolusjon i 1958 bygget karismatikeren og propaganda-geniet Fidel Castro opp en myte for revolusjonære sosialister i Latin-Amerika. De revolusjonære forstod seg selv som gnisten, som skulle tenne den revolusjonære ilden i befolkningen. Geriljasoldatene skulle være en avantgarde, en revolusjonær elite, som herdet av fysisk og mental kamp ble folkets fremste talsmenn med innsikt i hva en vedvarende revolusjonær kamp innebar for å iverksette marxismens uklare ideer om hvordan et revolusjonært parti skulle realisere et sosialistisk samfunn og ”det nye sosialistiske mennesket”. Hele mytologien Castro-dynastiet har dukket opp rundt "den revolusjonære gnisten" handler om å skjule sannheten om at Castros menn satt trygge og ventet i fjellene til de viktige kampene mot Batista-diktaturet var over.

Den franske intellektuelle Regis Debray lagde teorien om den "revolusjonære gnisten", som geriljaen skulle ha vekket i folket og slik inspirert til en folkelig revolusjon.

Fidel Castro forspilte muligheten den folkelige revolusjonen i 1958 ga det cubanske folk, dersom man aksepterer å bruke betegnelsen "revolusjon", og altså ikke som min venn Pablo, insisterer på at det som skjedde på Cuba ikke var noen reell revolusjon, men et statskupp. Ved et av utstillingsmontrene ved Museo de la Revolucion, i Havanna, fortelles det at alle de politiske partiene ble avskaffet av Fidel kort etter ”revolusjonens seier”, fordi de alle hadde samarbeidet med regimet styrt av Fulgencio Batista, Fidel Castros far, Angel Castros gode venn. Fidel hadde lovet frie valg i løpet av kort tid etter maktovertakelsen, ett av et utall løfter Fidel inngikk uten planer om å innfri.