Fjerde og siste del av Intervju med Laritza Diversent i mai 2019.

«Det er dyrt å leve på Cuba uten å få sendt midler utenifra», hevder Laritza Diversent. «Det blir bare vanskeligere og vanskeligere å livnære seg økonomisk, jo lenger du kommer utover på landsbygda på Cuba.»

Laritza Diversent sammen med Yoani Sanchez og Miriam Celaya under en konferanse i Stockholm.

Diversent påpekte hvordan Cuba økonomisk hadde vært avhengige først av Sovjet, senere av Venezuela. «Hvor skal inntektene komme fra, når Venezuela ikke lenger kan hjelpe? Cuba har jo ikke noe å tilby. Slik kineserne interesserer seg for Venezuela og tilbyr teknologiske løsninger, slik vil jo ikke kineserne bry seg om å hjelpe Castro-regimet som jo ikke har olje og annet å tilby», påpeker lederen av Cubalex.  

Jeg spurte henne om Miguel Diaz Canel, den nye av Raul og kommunistpartiet utvalgte president på Cuba. «Er Canel utpekt til å være «syndebukk» for de tøffe tidene for vanlige mennesker på Cuba, som vil følge av markedsreformene kommunistpartiet vil se seg nødt til å innføre? Castro-dynastiet selv vil vel helst slippe å bli gjort ansvarlig for, eller blir forbundet med de sosiale konsekvensene av radikale markedsreformer, som antageligvis vil fjerne det lille som er igjen av sosialt sikkerhetsnett på Cuba, og som de fattigste klamrer seg til ?» spurte jeg Diversent.  Hun svarte at min fremstilling av Diaz Canel hadde mye for seg. 

Miguel Diaz Canel og Raul Castro

«Diaz Canel virker naiv, og tror han styrer strukturen, men han er bare ”a clean sheet”, staffasje. (pantalla), utdyper lederen for Cubalex. «Han gjør ting som er dumme. Diaz Canel snakker direkte med folk på gaten, og skaper slik forventninger han burde forstå at han selv ikke er i stand til å innfri», utdyper menneskerettighetsaktivisten. «Det er en krevende jobb. Diaz Canel virker naiv i møte med en slik utfordring».

Jeg spurte Laritza Diversent om opplysningene jeg mottok fra Antonio Rodiles og Guillermo Farinas. Rodiles og Farinas hevdet begge i intervjuer overfor meg at sønnen til Raul Castro, Alejandro Castro Espìn, av Castro-dynastiet er utpekt som lederen som skal ta over etter faren, og at han i hemmelighet knytter personlige lojalitetsbånd til nye, yngre, nyutpekte ledere i militæret som tilhører samme generasjon som Alejandro Castro Espìn.

Laritza Diversent virket litt skeptisk til teorien om at Alejandro skulle overta styringen av militær-diktaturet fra kulissene. Lederen for Cubalex understreket overfor meg at den nye generasjonen i eliten rundt Castro-dynastiet er flere, og de har flere ansikter. «De er ikke avhengig av enkeltpersoner. Eliten rundt Castro-familien stoler imidldertid ikke på noen utenfor egen krets», utdypet hun. At sønnen til Raul skulle ta over makten i kulissene er ikke noen betingelse for at regimet skal fortsette, understreket Diversent.

Jeg spurte henne om eliten rundt Castro-dynastiet planla en tilsvarende «pinata», som sandinistene i Nicaragua utførte før de ga fra seg makten etter å ha tapt en folkeavstemning i 1990. Sandinistene plyndret staten for verdier de solgte på billigsalg til sine støttespillere. Kretsen av senere oligarker rundt Boris Jeltsin og Vladimir Putin gjorde jo noe tilsvarende i Russland på begynnelsen av 1990-tallet. Planlegger eliten rundt Castro-dynastiet å gjøre noe tilsvarende på Cuba i nær fremtid, kanskje under nettopp den nye presidentens styre?

Laritza Diversent påpekte at et slikt tyveri av offentlig eiendom til fordel for utvalgte mennesker i eliten allerede hadde begynt, allerede er i ferd med å bli gjennomført på Cuba. (Jeg burde ha bedt henne presisere hvilke områder av økonomien hun her tenkte på, men intervjuet hadde vart lenge, og hun var tydelig sliten og nevnte at hun var døgnvill etter å ha reist langt fra USA, der hun altså har bodd siden 2017.)

Mot slutten av intervjuet kom vi inn på behovet for utdanningsreformer på Cuba. «Etter krisa på 90-tallet, spesial-perioden, var det mange lærere som forlot Cuba. En vanlig nødløsning ble at de flinke ungene underviste de andre ungene på skolen. Mange lærere av i dag kan ikke grunnleggende grammatikk og rettskriving», hevder Diversent.

«Vi cubanere kan lese og skrive, men vi mangler dannelse», hevder Diversent. Hun har sett også når hun har lest tekster som dissidenter har skrevet, så har det manglet grunnleggende rettskriving og grammatikk. Manglende grammatiske ferdigheter og manglende språklig kompetanse sprer seg videre i systemet, mener lederen av Cubalex. Min sønns lærer på Cuba kunne ikke rettskriving», hevder hun.

Diversent så forskjellen på universitetsgrader i USA og på Cuba. «Studentene på Cuba lærer å herme, å kopiere, men ikke å tenke kritisk», understreker hun.

Laritza Diversent avslutter samtalen vår med utdype hvilke andre rettigheter enn den tidligere i intervjuet nevnte eiendomsretten og retten til Habeus corpus, retten til rettslig prosess, som befolkningen på Cuba mangler. Hun nevner retten religiøse har til å starte skoler. Det er blitt nektet på Cuba. Hun er selv ikke religiøs, men hun ser at de religiøse har rett til å ha egne skoler.

Cuba og Alexis de Toqueville.

I talen Barack Obama holdt under besøket på Cuba nevnte den amerikanske presidenten at han bragte med seg en «hvit rose». Han nevnte den hvite rosens referanse til et dikt av Cubas store dikter og nasjonalskald Josè Martì. Rosen refererte imidlertid også underforstått til rosene Kvinner i Hvitt bærer med seg i sine pasifistiske demonstrasjoner, og også den hvite rose som symbol for andre land og andre tiders pasifistiske motstand mot andre diktaturer, som f.eks. «Der weisse Rose» i Hitlers Tyskland. Den svarte amerikanske presidenten påpekte rasisme og diskriminering overfor den svarte majoriteten og kvinner på Cuba, manglende demokrati, manglende rettsstat, et diskriminerende rettssystem og respekt for menneskerettigheter. Han kritiserte også trakassering og vold mot opposisjonelle.

Obama sa i talen til det cubanske folk at det amerikanske
 demokratiet var ikke perfekt, men at amerikanerne trengte
demokratiet nettopp fordi de ikke var perfekte.

Under sitt besøk hadde Obama også et møte med opposisjonelle, blant dem leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler. Barack Obama fikk i forkant av besøket et brev fra Berta Soler, der hun oppfordret Obama til å kreve av Castro-regimet frigivelse av alle politiske fanger, respekt for menneskerettigheter og stans av trakassering og utøvelse av brutal vold overfor den pasifistiske organisasjonen i deres ukentlige marsjer i ulike byer på Cuba. Obama svarte i forkant av sitt besøk med et brev der han hyllet Kvinner i Hvitt for deres mot og slo fast at demokratiske rettigheter og menneskerettigheter må gjelde også på Cuba.

Den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì har i et intervju på denne bloggen, 29.6.2015, hevdet at Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor», hevdet Espì. 

Under Obamas og Raul Castros felles pressekonferanse
prøver Raul å få Obama med på en form for "seiers gest".
Obama vil ikke være med på dette.

Skal man oppsummere Obamas kritikk av Castro-regimet, slik han lot det komme til uttrykk i sin tale til folket, så er vel et av hovedpunktene i tillegg til manglende aksept for uenighet, manglede ytringsfrihet, demokrati, rettsstat, åpenhet og villighet til å utveksle ideer, behovet for en uavhengig sivil sektor et sentralt ankepunkt mot det totalitære diktaturet. Hovedsynspunktene i den kritikken den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì uttrykker overfor et Castro-regimet som forsøker å endre seg for å bevare makt og privilegier, har store likhetstrekk med Obamas kritikk av Castro-regimet. Har Espì og Obamas kritikk noe å gjøre med Alexis de Toqueville?

Alexis de Toqueville kritiserte på 1800-tallet USA for å være et samfunn med diktatoriske tendenser, nettopp med utgangspunkt i manglende fra staten uavhengige institusjoner og organisasjoner. Et sterkt statsapparat trenger uavhengige institusjoner som kan skape frirom for selvstendige tanker og nødvendig kritikk. I tillegg til familie-sfæren som ikke staten bør blande seg unødig inn i, så bør det eksistere organisasjoner som er uavhengige av staten, og med frivillig tilslutning fra medlemmene i samfunnet, har siden liberalere i Toquevilles tradisjon hevdet.  

Civita-lederen Kristin Clemet har ytret synspunkter der hun har brukt Toquevilles tanker om at et fritt samfunn trenger fra staten uavhengige institusjoner, organisasjoner. Hun har advart mot faren for at den norske staten i for stor grad skal være finansielt ansvarlig for norske frivillige organisasjoner. Blir det norske samfunnet mindre fritt om for mye av norsk organisasjonsliv mottar økonomisk støtte fra den norske staten? Vil et norsk organisasjonsliv som i for stor grad er finansiert av staten i tilstrekkelig grad føle seg fri til, tørre å utøve en nødvendig kritikk av hva staten til en hver tid holder på med, og som staten trenger for ikke å stagnere eller forbli i tilstivnete praksiser?

Kretsen av demokratitilhengere og deltakere i aksjonen,
alle marsjerer, Todos marchamos, i Havanna var kun et fåtall
søndagen etter Obamas besøk.
Det store flertallet ble arrestert eller
holdt i husarrest av politisk politi og nabolagskomiteer i samarbeid.

I det cubanske samfunnet er nabolagskomiteene en bærebjelke i det totalitære statsapparatets kontroll med det som i frie samfunn kalles for sivilsamfunnet. De er en nøkkel for å forstå hvordan kommunistpartiet kontrollerer samfunnet direkte ned i hvert nabolag. Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, har forsvarte nabolagskomiteene ved å sammenligne de med borettslagskomiteer, og Gro H. Brundtlands «nabokjerringer», som brydde seg om nabolaget. Jeg har sett nabolagskomiteer organisere dugnad. Da ser de veldig koselige ut. Og de er alt dette Enger ser i dem også. Imidlertid har de en mørk side som han og andre Cuba-sympatisører med sine ideologiske skylapper ikke ser, overvåking, sosial kontroll, indoktrinering, og utestengelse av alle som blir mistenkt for å være kontrarevolusjonære. Om de kan være Gros omsorgsfulle nabokjerringer, vil nok mange, og særlig de som skiller seg ut, eller ikke ønsker å gå i ideologisk takt, oppleve nabolagskomiteene som styrt av borettslagsleder Narvestad, men med reell makt. Nabolagskomiteene har en lys og en mørk side, som så mye annet i det cubanske samfunnet. Det lyse og det mørke henger sammen, og er to sider av samme mynt.
 

Man kan gjøre seg et tankeeksperiment: Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger i Norge, fikk 150 000 i året for en dag i uka å være ansatt i borettslaget. De kunne drikke kaffe med pensjonister og andre som ikke var på arbeid, og slik hente inn mye interessant informasjon om borettslag og lokalsamfunn. Hva om de ble skriftet ut ved hvert regjeringsskifte, og hva om de alle sammen i hvert valgår, en gang i mai måned ble samlet en hel dag for å diskutere hvordan den sittende regjeringen kunne vinne valget i september og beholde makten? Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger samarbeidet med ikke bare politi, men også med alle andre offentlige institusjoner? Og hva om de også hadde avgjørende betydning når det gjaldt fordeling av velferdsgoder det var knapphet på i samfunnet? Ved å foreta et slikt tankeeksperiment nærmer man seg en forståelse av vesentlige forskjeller mellom det cubanske og det norske samfunnet.

Søndag 27.3 var det kun 23 menneskerettsaktivister som deltok i den sedvanlige fredelige søndagsmarsjen. De i Havanna til vanlig i overkant av hundre som pleide å delta i marsjen, Todos marchamos", ble forhindret fra å delta  av det politiske politiet og nabolagskomiteer som ble utkalt til å hjelpe til å overvåke og hindre demonstrasjoner og markeringer denne første søndagen etter Obamas besøk. Mange opposisjonelle er blitt arrestert og holdt i husarrest. Nabolagskomiteene kalles altså inn som det politiske politiets reservetropper, når regimer kaller inn til dugnader av det mer undertrykkende slaget. Leder for Kvinner i Hvitt ,Berta Soler, ble forhindret fra å delta i marsjen, da hun var arrestert. Det er viktig for regimet å vise befolkningen at de har kontroll på demokratiaktivister som Berta Soler og andre, særlig de som har vært i kontakt med Obama under USAs presidents opphold på Cuba.



"Hvis det ikke hadde vært for deg,
så hadde jeg for lengst endt opp i helvete",
sier den gamle mannen med skjegget, (Fidel), til bukken,
et symbol for tysteren, informanten til det hemmelige politiet,
med et CDR-merke rundt halsen, nabolagskomiteene,
Comite por la Defensa de la Revolution.

 

Skal imidlertid norske journalister evne å nærme seg vesentlige innsikter om det cubanske samfunnet, så må de norske journalister som skal dekke Cuba, begynne å ta kontakt med opposisjonelle på Cuba og i eksil. Norske journalister bør slutte å snakke bare med regimets representanter og sympatisører, og tilfeldige forbipasserende på gata i Havanna. Cuba er et diktatur, og da snakker ikke folk på gata fritt og åpent med journalister.