Om amerikanernes støtte til de Castro-dynastiet kaller "amerikanske leiesoldater og forrædere, "Los mercenarios"

Den totalitære staten på Cuba mener den selv ikke trenger motmakt som skal korrigere egen maktbruk. Burde Norge fortsette å respektere cubanske myndigheters krav om at Norge ikke skal støtte organisasjoner det totalitære Cuba ikke anerkjenner skal være en del av demokratisk motmakt? Skal den absolutte staten på Cuba få lov å hindre Norge i å støtte den motmakten den absolutte staten mener den selv ikke trenger? Bør Norge akseptere regimets definisjon av de demokratiske og pasifistiske organisasjonene som ønsker å utgjøre et reelt sivilt samfunn på Cuba?

Castro-regimet har rett når de hevder at mange menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle politiske organisasjoner på Cuba mottar penger fra USA. Men det gjør ikke alle de som kjemper for demokrati og menneskerettigheter til «CIA-agenter» og imperialistiske leiesoldater, slik regimets propaganda hevder de er.

Menneskerettigheter assosieres av et flertall av vanlige cubanere med «leiesoldater», forrædere, i følge advokat og menneskerettighetsforkjemper Laritza Diversent. Innenfor den revolusjonære retorikken den cubanske befolkningen har blitt hjernevasket med i mer enn et halvt århundre, betyr begrepet «mercenarios» å være fiender av den cubanske nasjonen og å være forrædere, «vendepatrias», «selgere av landet», i ledtog med imperialistmakten USA.

Laritza Diversent

I juli 2016 var jeg på besøk i kontorene til Cubalex, hos lederen Laritza Diversent. Organisasjonen har kontorer i to cubanske byer i tillegg til Havanna, og består av advokater og psykologer og helsearbeidere. Organisasjonen tar seg av helseutfordringer og juridiske utfordringer og manglende rettigheter i et totalitært samfunnssystem. Cubalex engasjerer seg for vanlige ofre for kriminalitet, som blir neglisjert av myndighetene. Organisasjonen engasjerer seg også for ofre for kriminalitet, overgrep, vold eller forsømmelser begått av offentlige myndigheter som statsansatte, politi og fengselsbetjenter. Ofrene for disse formene for manglende rettssikkerhet er henvist til å rette eventuelle klager til det samme totalitære statsapparatets ansatte for behandling av den eventuelle klagen.

Diversent understreket betydningen av den manglende rettsstat, det manglende skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, og fraværet av anerkjennelse og respekt for menneskerettighetene på Cuba. Dette fører til manglende rettssikkerhet for enkeltindividet på Cuba.

Laritza Diversent brukte to eksempler til å forklare konsekvensene av problemene som oppstår i et ensrettet statsapparat der maktens ulike institusjoner ikke blir atskilt, og gjort autonome, uavhengige av hverandre. En kvinnelig fange i et fengsel var blitt mishandlet av en fengselsbetjent og fått brist på hodeskallen. Klageinstansen for overgrep begått mot fanger, var en representant for det samme fengselssystemet. Den cubanske stat hadde slik jeg forstod Diversent, nylig utpekt til et ombud for rettssikkerhet en jurist som samtidig var representant i det cubanske parlamentet. Eventuelle feil i det ensrettete systemet skal undersøkes av representanter for det samme ensrettete systemet. Forståelse av maktfordeling og rollekonflikter er fraværende i det ensrettete samfunnssystemet.

Dagen før jeg var på besøk i kontorene i Havanna i juli 2016, hadde Cubalex fått avvist søknaden om å bli godkjent som en uavhengig organisasjon for ofre for kriminalitet og manglende rettssikkerhet og oppfølging av rådende rettsregler på Cuba. Begrunnelsen myndighetene ved justisdepartmentet, ga Cubalex for å hevde at de ikke var godkjent som en NGO- ikke-statlig organisasjon, (altså som del av sivilt samfunn på Cuba), var selvmotsigende og absurd.

Hovedargumentasjonen syntes å ha vært at den perfekte cubanske revolusjonen ikke trengte noen motmakt. Justisdepartementet argumenterte med at for det første, så hadde allerede det cubanske statsapparatet institusjoner som ivaretok rettssikkerheten for den enkelte cubaner, deriblant også fanger i fengsler. For det andre, så kunne ikke justisdepartementet anerkjenne en organisasjon som hadde målsetninger de oppfattet var i strid med revolusjonen. (Cubalex holder seg unna politikk, og er kun opptatt av ofre for kriminalitet og menneskerettighetsbrudd.) Den tredje begrunnelsen handlet om formelle juridiske bestemmelser, som jeg ble forklart, men som jeg dessverre i ettertid ikke husker godt nok til å gjengi presist.

Vedtaket om at Cubalex ikke skal anerkjennes som ikke-statlig NGO, og del av et sivilt samfunn, vil bli gjort endelig i slutten av september. Cubalex har en måned til å svare på avvisningsbrevet, og så vil statsadvokaten, bruke en måned på å svare på tilsvaret fra Cubalex. Deretter blir vedtaket gjort endelig.

Vedtaket om at den cubanske stat ikke godkjenner Cubalex som en NGO, en ikke-statlig organisasjon, en del av sivilt samfunn, betyr at Cubalex ikke vil kunne motta økonomisk støtte fra EU eller Norge. Både EU og Norge mener de ikke kan gi støtte til en organisasjon den cubanske stat ikke anerkjenner. Statusen som ikke-godkjent NGO, gjør det vanskelig for Cubalex å delta på internasjonale konferanser. De må delta som assosierte deltakere med andre menneskerettighetsorganisasjoner. Cubalex er avhengige av andre NGO’ers velvilje for å kunne delta på internasjonale konferanser om menneskerettigheter.

De cubanske myndigheter har en strategi om å etablere en fiktiv ikke-statlig sektor, som skal fungere som en tilsynelatende fra staten uavhengig sivil sektor. Den fiktive ikke-statlige sivile samfunnet vil i realiteten være kontrollert av den cubanske stat. Den av norsk regjerings økonomisk støttete tenketanken Cuba Posible, er et eksempel på en organisasjon som av cubanske myndigheter er ment å være del av en tilsynelatende liksom- uavhengig sivil sektor. Cuba Posible kritiserer cubanske myndigheter, men lar være å kritisere det cubanske kommunistpartiets absolutte maktposisjon. Det er vanskelig å bevise om det egentlig er myndighetene som står bak Cuba Posible.

Tenketanken Cuba Posible som består av reformvillige kommunister

Amnesty International støtter Cubalex, men gir ikke økonomisk støtte, slik jeg forstod Diversent. En tsjekkisk menneskerettighetsorganisasjon støtter Cubalex. Svenske regjeringspolitikere snakker med Cubalex i motsetning til så godt som samtlige europeiske politikere og ambassader, som alle følger Castro-regimets krav om å holde avstand til alle menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle organisasjoner på Cuba. Om europeiske politikere og ambassader ikke vil gi økonomisk støtte, så kunne de vel likevel tatt i mot og utvekslet informasjon med Cubalex? spurte Diversent undrende.

Enkelte organisasjoner i USA er imidlertid villige til å gi økonomisk støtte til de deler av det sivile samfunn på Cuba som statlige myndigheter ikke aksepterer skal utgjøre en del av det sivile samfunn. Organisasjonen Endowment for Democracy støtter Cubalex økonomisk. Endowment for Democracy mottar penger fra den amerikanske kongressen. Diversent nevnte en organisasjon til som også støttet Cubalex, men jeg husker ikke navnet. Cubalex driver ikke med konkret politisk arbeid, men arbeider altså med rettssikkerhet.

Det av den amerikanske kongressen støttete Endowment for Democracy gir også økonomisk støtte til politiske organisasjoner som er i opposisjon til Cubas totalitære diktatur. I en rekke land i en rekke verdensdeler, både i Asia, Afrika og andre land i Latin-Amerika enn Cuba, gir norske myndigheter på sin side bistand til sivil sektor, ikke-statlige organisasjoner, som utfordrer statlige myndigheters politikk.

Burde Norge fortsette å respektere cubanske myndigheters krav om at Norge ikke skal støtte organisasjoner det totalitære Cuba ikke anerkjenner skal være en del av den motmakt den absolutte staten på Cuba, mener den selv ikke trenger? Skal Norge fortsette å støtte organisasjoner som tenketanken Cuba Posible, som åpenbart er en del av den strategien den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì, i et intervju på denne bloggen for et år siden, beskrev som en strategi for å etablere en sivil sektor som tilsynelatende skal fremstå som uavhengig av statsmakten på Cuba, men som egentlig vil være kontrollert av Castro-regimet?

Pablo Diaz Espi, Journalist i Diario de Cuba

Påstander fra den totalitære statens støttespillere og sympatisører i Norge og andre land, om at flere organisasjoner som ikke godkjennes av cubanske myndigheter som ikke-statlige organisasjoner, mottar økonomisk støtte fra USA og noen også indirekte støtte fra den amerikanske kongressen, medfører altså riktighet. Skal disse organisasjonene forventes å avvise de eneste som er villige til å tilby disse organisasjonene, som kjemper for demokrati og menneskerettigheter, økonomisk hjelp?

Når Norge og EU fortsetter å føre en politikk som velvillig lar det cubanske regimet få definere hvilke organisasjoner Europa og Norge skal gi økonomisk støtte til på Cuba, så er det bare amerikanerne som støtter de organisasjonene, som faktisk reelt (og erklært pasifistisk), utfordrer Castro-regimets totalitære makt, ved å arbeide for å innføre demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Så om Castro-regimet, dets støttespillere og dets sympatisører har rett i at organisasjoner på Cuba, som utfordrer det totalitære politiske systemet på Cuba, mottar penger fra USA, så gjør det ikke menneskerettighetsaktivister og andre som gjør bruk av demokratiske rettigheter vi i Norge kan ta for gitt, til «mercenarios» og «vendepatrias», leiesoldater og landssvikere. EU og Norge må endre politikk overfor Cuba, og begynne å gi økonomisk støtte til cubanske menneskerettighetsorganisasjoner og til politiske organisasjoner, som reelt utfordrer det totalitære diktaturets insistering på å forsvare eliten rundt Castro-dynastiets økonomiske, sosiale og politiske privilegier.

På tide at EU og Norge endrer sin politikk og støtter et reelt sivilt samfunn og uavhengige politiske partier på Cuba!

Naiv dugnad for cubansk næringsliv.

Eliten rundt Castro-dynastiet fører først og fremst en politikk for å ivareta elitens egne politiske og økonomiske privilegier. Vegard Bye og Kjell Ove Hatlem oppfordrer i Dagens Næringsliv 26, april norsk næringsliv, norske politikere, frivillige organisasjoner og norske akademikere til å slutte opp om en dugnad for Cuba. Bye og Hatlem fremstiller dugnaden som et ønske om å hjelpe den fattige cubanske befolkningen. Dugnaden mener de to vil kunne hjelpe regimet i å hindre utviklingen av de økte sosiale forskjellene økende bruk av markedsmekanismer på Cuba vil føre til. Bye og Hatlem er naive i deres fremstilling av diktaturets erklærte intensjoner og dets poltikk, samtidig som de underslår viktige fakta i sin fremstilling av hva som skjer på Cuba. En norsk politikk som ikke forholder seg til den cubanske befolkningens demokratiske rettigheter og menneskerettigheter, tjener først og fremst regimets ønske om å beskytte regimets politiske og økonomiske privilegier, på bekostning av befolkningens interesser. Regimet har forsikret at demokratiske reformer ikke vil bli gjennomført.

Castro-regimets ledere har i etterkant av Barack Obamas besøk i mars økt den fiendtlige retorikken mot USA og økt undertrykkelsen av opposisjonelle. Under Kommunistpartiets kongress 16-19 april karakteriserte Raul Castro USA som «fienden» og storebror Fidel kritiserte Obama for ikke å ha forstått at rasismen ble avskaffet med revolusjonen. Den 85-årige visepresidenten, Machado, ble gjenvalgt av kongressen. Utenriksminister Bruno Rodriguez beskyldte Obama for å ha ledet et fiendtlig angrep og for å ha brukt retorikk om små selvstendige næringsdrivende som dekke for å bane veien for imperialistisk storkapital. Mener de dominerende strømningene i kommunistpartiet at det er de små selvstendige økonomiske aktørene som skal gjøre de store investeringene på Cuba, som blir nevnt av Bye og Hatlem? Er utenriksministerens uttalelser uttrykk for politiske agendaer som handler mer om regimets overlevelse enn om å bedre den jevne cubaners hverdag? Regimet har forsikret at demokratiske reformer ikke vil bli gjennomført.

Obamas besøk og hans tale har skapt ønsker om mer frihet i den cubanske befolkning. Besøket har skapt tvil om riktigheten av regimets store fortelling om USAs onde imperialisme som forklaringen på alle problemer på Cuba. Bølgene Obamas besøk har skapt gjør regimet usikre på egen maktposisjon. Regimet har derfor iverksatt økt undertrykkelse, og ikke bare overfor opposisjonelle, men også blant de av regimets støttespillere som har tatt Rauls løfter om endring og reformer på alvor. En professor i økonomi ved Universitet i Havanna, som kritiserte regimet for å ha vært for langsomme til å gjennomføre de vedtatte økonomiske reformene, har blitt sparket fra sin stilling. Undertrykkelsen av opposisjonelle har økt. I mars utførte politiet på Cuba 1416 kortvarige arrestasjoner av politiske grunner, og i april 1380. Når Bye og Hatlem fremhever hvordan Raul «egentlig» ønsker å få fortgang i reformene, så lar de seg lure av regimets dobbelt-kommunikasjon.

Obama har siden desember 2014 ført en forsonende politikk der økonomiske konsesjoner ikke har blitt ledsaget av krav om mer demokrati og respekt for menneskerettigheter. Har likevel Obama lyktes i å ta fra regimet muligheten for fortsatt å kunne bortforklare eget vanstyre, korrupsjon og undertrykkelse med trusselen fra imperialistmakten USA og «blokaden», som regimets og dets tilhengere foretrekker å kalle embargoen.

Hvor stor effekt har embargoen hatt siden den ble innført i 1960? Bye og Hatlem påpeker at Cuba importerer tre fjerdedeler av maten de konsumerer. De nevner ikke at mye av maten som blir importert kommer fra USA, som er Cubas tredje største handelspartner. Bye og Hatlem nevner at matvareimportøren Cuba har mye fruktbar jord som ligger ubenyttet. Bye og Hatlem nevner ikke at Cuba før revolusjonen hadde et effektivt landbruk og en økonomi som var blant de mest utviklete i Latin-Amerika. Bare i Argentina blant landene i Latin-Amerika, konsumerte befolkningen mer kjøtt per innbygger. Før revolusjonen var det store sosiale ulikheter på Cuba, slik det også er i det revolusjonære Cuba, der «noen er likere enn andre». Uavhengige cubanske journalister har de siste årene brutt den totalitære statens informasjonsmonopol. Fri, men på Cuba ulovlig presse, har spredd filmsnutter og reportasjer der slum, hjemløse og politiets brutale behandling av hjemløse er blitt dokumentert.

Hvorfor har ikke landet regimets tilhengere hevder har et så fantastisk utdanningsvesen klart å organisere produksjon av landbruksprodukter, som kunne gjøre landet selvforsynt? Hvorfor har ikke den høyt utdannete cubanske befolkningen klart å produsere varer de kunne ha handlet med andre land enn USA, andre land i Latin-Amerika, og med land som Kina?

Regimet hevder revolusjonen har gjort cubanere frie og selvstendige. Det revolusjonære Cuba har imidlertid først og fremst forsøkt å gjøre seg utenrikspolitisk interessante for å finne allierte regimer de kunne de kunne basere seg på økonomisk støtte fra. Strategisk spill på anti-amerikanisme gjorde Cuba attraktive for og deretter økonomisk avhengige, først av Sovjet under den kalde krigen, så fra 90-tallet, av Venezuela.

Pablo Diaz Espì

Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier etter å ha sluppet til mer markedskrefter. På Cuba har imidlertid utenlandske næringsinteresser inntatt en avventende holdning i forhold til å investere i et korrupt land med manglende lovgivning rundt eiendomsrett og lav kjøpekraft blant befolkningen.

For Castro-regimet er det viktig å ivareta en skjør lojalitet blant mellom-sjiktet i det kommunistiske statsapparatet, hevdet Pablo Diaz Espì, cubansk journalist i den uavhengige avisen «Diario de Cuba» på besøk i Norge under Oslo Freedom Forum mai 2015. De statsansatte på mellomledernivå tjener dårlig, og ser på nært hold generalenes og parti-toppenes korrupsjon. Deres lojalitet er skjør med et ineffektivt, korrupt statsapparat der nepotisme i større grad enn kvalifikasjoner gir forfremmelse. Mellomsjiktet nyter kun i beskjeden grad godt av de privilegiene de ser generaler og parti-topper nyter godt av. Denne gruppens lojalitet kan skifte, dersom en troverdig alternativ politisk elite kan evne å samle seg og utfordre eliten rundt Castro-dynastiet. For Castro-dynastiet er det viktig å hindre opposisjonen i å kunne samle seg og lansere et alternativt politisk prosjekt som kan vinne troverdighet i befolkningen og blant mellomsjiktet av ledere i den totalitære staten. Mellomlederne er foreløpig dels redde, og dels ser de det ikke som formålstjenlig å støtte, eller de har ikke full tillit til de opposisjonelle organisasjonene, hevdet Espì.

Pablo Diaz Espì

«Politikerne i Europa er blitt mer kyniske etter finanskrisen i 2008. De er mindre opptatt av menneskerettigheter og mer opptatt av investeringer for næringslivet», hevdet den uavhengige journalisten. Espì mente journalister og forskere burde se på omfanget av økonomisk støtte til organisasjoner med tilknytning til det kommunistiske statsapparatet og sammenligne med den begrensete økonomiske støtten som uavhengige organisasjoner har mottatt i tiden etter finanskrisen.

Bye og Hatlems oppfordring til dugnad fra norsk næringsliv og norske politikere bør stille betingelser til Castro-regimet om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter. Norge bør ikke bidra til å hjelpe Castro-regimet i å gjennomføre en politikk som kan sikre en bevaring av politiske og økonomiske privilegier eliten mener seg berettiget til.

Pablo Diaz Espì vil sammen med juristen og menneskerettighetsaktivisten Laritza Diversent, kunstneren Danilo Maldonado og en rekke cubanske opposisjonelle være til stede ved Oslo Freedom Forum 22-25 mai.

Cuba og Alexis de Toqueville.

I talen Barack Obama holdt under besøket på Cuba nevnte den amerikanske presidenten at han bragte med seg en «hvit rose». Han nevnte den hvite rosens referanse til et dikt av Cubas store dikter og nasjonalskald Josè Martì. Rosen refererte imidlertid også underforstått til rosene Kvinner i Hvitt bærer med seg i sine pasifistiske demonstrasjoner, og også den hvite rose som symbol for andre land og andre tiders pasifistiske motstand mot andre diktaturer, som f.eks. «Der weisse Rose» i Hitlers Tyskland. Den svarte amerikanske presidenten påpekte rasisme og diskriminering overfor den svarte majoriteten og kvinner på Cuba, manglende demokrati, manglende rettsstat, et diskriminerende rettssystem og respekt for menneskerettigheter. Han kritiserte også trakassering og vold mot opposisjonelle.

Obama sa i talen til det cubanske folk at det amerikanske
 demokratiet var ikke perfekt, men at amerikanerne trengte
demokratiet nettopp fordi de ikke var perfekte.

Under sitt besøk hadde Obama også et møte med opposisjonelle, blant dem leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler. Barack Obama fikk i forkant av besøket et brev fra Berta Soler, der hun oppfordret Obama til å kreve av Castro-regimet frigivelse av alle politiske fanger, respekt for menneskerettigheter og stans av trakassering og utøvelse av brutal vold overfor den pasifistiske organisasjonen i deres ukentlige marsjer i ulike byer på Cuba. Obama svarte i forkant av sitt besøk med et brev der han hyllet Kvinner i Hvitt for deres mot og slo fast at demokratiske rettigheter og menneskerettigheter må gjelde også på Cuba.

Den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì har i et intervju på denne bloggen, 29.6.2015, hevdet at Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor», hevdet Espì. 

Under Obamas og Raul Castros felles pressekonferanse
prøver Raul å få Obama med på en form for "seiers gest".
Obama vil ikke være med på dette.

Skal man oppsummere Obamas kritikk av Castro-regimet, slik han lot det komme til uttrykk i sin tale til folket, så er vel et av hovedpunktene i tillegg til manglende aksept for uenighet, manglede ytringsfrihet, demokrati, rettsstat, åpenhet og villighet til å utveksle ideer, behovet for en uavhengig sivil sektor et sentralt ankepunkt mot det totalitære diktaturet. Hovedsynspunktene i den kritikken den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì uttrykker overfor et Castro-regimet som forsøker å endre seg for å bevare makt og privilegier, har store likhetstrekk med Obamas kritikk av Castro-regimet. Har Espì og Obamas kritikk noe å gjøre med Alexis de Toqueville?

Alexis de Toqueville kritiserte på 1800-tallet USA for å være et samfunn med diktatoriske tendenser, nettopp med utgangspunkt i manglende fra staten uavhengige institusjoner og organisasjoner. Et sterkt statsapparat trenger uavhengige institusjoner som kan skape frirom for selvstendige tanker og nødvendig kritikk. I tillegg til familie-sfæren som ikke staten bør blande seg unødig inn i, så bør det eksistere organisasjoner som er uavhengige av staten, og med frivillig tilslutning fra medlemmene i samfunnet, har siden liberalere i Toquevilles tradisjon hevdet.  

Civita-lederen Kristin Clemet har ytret synspunkter der hun har brukt Toquevilles tanker om at et fritt samfunn trenger fra staten uavhengige institusjoner, organisasjoner. Hun har advart mot faren for at den norske staten i for stor grad skal være finansielt ansvarlig for norske frivillige organisasjoner. Blir det norske samfunnet mindre fritt om for mye av norsk organisasjonsliv mottar økonomisk støtte fra den norske staten? Vil et norsk organisasjonsliv som i for stor grad er finansiert av staten i tilstrekkelig grad føle seg fri til, tørre å utøve en nødvendig kritikk av hva staten til en hver tid holder på med, og som staten trenger for ikke å stagnere eller forbli i tilstivnete praksiser?

Kretsen av demokratitilhengere og deltakere i aksjonen,
alle marsjerer, Todos marchamos, i Havanna var kun et fåtall
søndagen etter Obamas besøk.
Det store flertallet ble arrestert eller
holdt i husarrest av politisk politi og nabolagskomiteer i samarbeid.

I det cubanske samfunnet er nabolagskomiteene en bærebjelke i det totalitære statsapparatets kontroll med det som i frie samfunn kalles for sivilsamfunnet. De er en nøkkel for å forstå hvordan kommunistpartiet kontrollerer samfunnet direkte ned i hvert nabolag. Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, har forsvarte nabolagskomiteene ved å sammenligne de med borettslagskomiteer, og Gro H. Brundtlands «nabokjerringer», som brydde seg om nabolaget. Jeg har sett nabolagskomiteer organisere dugnad. Da ser de veldig koselige ut. Og de er alt dette Enger ser i dem også. Imidlertid har de en mørk side som han og andre Cuba-sympatisører med sine ideologiske skylapper ikke ser, overvåking, sosial kontroll, indoktrinering, og utestengelse av alle som blir mistenkt for å være kontrarevolusjonære. Om de kan være Gros omsorgsfulle nabokjerringer, vil nok mange, og særlig de som skiller seg ut, eller ikke ønsker å gå i ideologisk takt, oppleve nabolagskomiteene som styrt av borettslagsleder Narvestad, men med reell makt. Nabolagskomiteene har en lys og en mørk side, som så mye annet i det cubanske samfunnet. Det lyse og det mørke henger sammen, og er to sider av samme mynt.
 

Man kan gjøre seg et tankeeksperiment: Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger i Norge, fikk 150 000 i året for en dag i uka å være ansatt i borettslaget. De kunne drikke kaffe med pensjonister og andre som ikke var på arbeid, og slik hente inn mye interessant informasjon om borettslag og lokalsamfunn. Hva om de ble skriftet ut ved hvert regjeringsskifte, og hva om de alle sammen i hvert valgår, en gang i mai måned ble samlet en hel dag for å diskutere hvordan den sittende regjeringen kunne vinne valget i september og beholde makten? Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger samarbeidet med ikke bare politi, men også med alle andre offentlige institusjoner? Og hva om de også hadde avgjørende betydning når det gjaldt fordeling av velferdsgoder det var knapphet på i samfunnet? Ved å foreta et slikt tankeeksperiment nærmer man seg en forståelse av vesentlige forskjeller mellom det cubanske og det norske samfunnet.

Søndag 27.3 var det kun 23 menneskerettsaktivister som deltok i den sedvanlige fredelige søndagsmarsjen. De i Havanna til vanlig i overkant av hundre som pleide å delta i marsjen, Todos marchamos", ble forhindret fra å delta  av det politiske politiet og nabolagskomiteer som ble utkalt til å hjelpe til å overvåke og hindre demonstrasjoner og markeringer denne første søndagen etter Obamas besøk. Mange opposisjonelle er blitt arrestert og holdt i husarrest. Nabolagskomiteene kalles altså inn som det politiske politiets reservetropper, når regimer kaller inn til dugnader av det mer undertrykkende slaget. Leder for Kvinner i Hvitt ,Berta Soler, ble forhindret fra å delta i marsjen, da hun var arrestert. Det er viktig for regimet å vise befolkningen at de har kontroll på demokratiaktivister som Berta Soler og andre, særlig de som har vært i kontakt med Obama under USAs presidents opphold på Cuba.



"Hvis det ikke hadde vært for deg,
så hadde jeg for lengst endt opp i helvete",
sier den gamle mannen med skjegget, (Fidel), til bukken,
et symbol for tysteren, informanten til det hemmelige politiet,
med et CDR-merke rundt halsen, nabolagskomiteene,
Comite por la Defensa de la Revolution.

 

Skal imidlertid norske journalister evne å nærme seg vesentlige innsikter om det cubanske samfunnet, så må de norske journalister som skal dekke Cuba, begynne å ta kontakt med opposisjonelle på Cuba og i eksil. Norske journalister bør slutte å snakke bare med regimets representanter og sympatisører, og tilfeldige forbipasserende på gata i Havanna. Cuba er et diktatur, og da snakker ikke folk på gata fritt og åpent med journalister.

Pandoras eske og LOs samarbeid med cubansk fagbevegelse. (Siste av fem innlegg om norsk fagbevegelses samarbeid med CTC)

LO i Oslos støtte til det totalitære kommunistpartiet på Cuba og regimets underordnete fagbevegelse, mener jeg hører hjemme innen en større forståelse, ramme for Latin-Amerikas politiske liv.

Delegasjon fra CTC på besøk hos LO i Oslo i mai 2015

Grekerne hadde en forestilling i sin mytologi om Pandoras eske. I denne esken puttet grekerne alt de var redd for. Krefter som ikke måtte slippes løs, befant seg i Pandoras eske, som menneskene måtte akte seg for å ta lokket av. Diktatur og autoritære bevegelser både på radikal høyreside og radikal venstreside har i Latin-Amerika vært destruktive krefter som under den kalde krigen polariserte, traumatiserte og hindret sosial, politisk og økonomisk utvikling i Latin-Amerika under den kalde krigen. Med framtidsutsikter til fred i Colombia og desarmering av den siste store marxist-geriljaen i Latin-Amerika, Farc, kan det synes som det latin-Amerikanske politiske liv, har muligheter for å få lokket i Pandoras eske satt på plass igjen. Valget i Venezuela i begynnelsen av desember er sammen med den påbegynte normaliseringen mellom USA og Cuba, prosesser man må håpe ikke sporer av og slipper politiske kaoskrefter løs på ny.

Den revolusjonære marxismen, ledsaget av totalitær kommunisme, har vært en politisk kraft som har ført til mer enn et halvt år hundre med sosial og økonomisk stagnasjon på Cuba. Ideologien har spredd politiske ideer til andre land i Latin-Amerika, som har bidratt til sosial, politisk og økonomisk stagnasjon, og borgerkriger og lidelse, der den revolusjonære sosialismen har fått grobunn.

Cuba-forsker Vegard Bye har i debatt med undertegnete i Dag og Tid i sommer avvist relevansen av Hannah Arendts analyser av totalitær kommunisme som latterlig forsøkt anvendt på Cubas kommunisme. Cuba-forskaren avviser som komisk muligheten for at forskingslitteratur som analyserer totalitære samfunn skulle vere relevant også for Cuba. Bye hevder videre at han «blankt kan avvise» at representantene for Cuba Posible og andre studiesirkler finansierte av utenlandske ambassader også er på lønningslista til det hemmelige politiet på Cuba. Han om det.

Bye liker ikke at jeg skildrer studiesirklene som «reformvillige kommunister». Det hjelper ikke om studiesirklene kaller seg liberale demokrater og sosialdemokrater, så lenge de aksepterer krav fra regimet om at endringer på Cuba må respektere krav om fortsatt totalitær kontroll for å bevare eliten sine økonomiske og politiske privilegium. Så lenge studiesirklene ikke krever at den totalitære styreformen blir erstattet av demokratiske, åpne valg, respekt for menneskerettigheter, organisasjonsfrihet, presse- og ytringsfrihet, så er de i mine øyne kommunister, om de arrangerer aldri så mange seminar om vidtgående reformforslag.

LO i Oslos støtte til fagbevegelsen som er en del av det samme totalitære og undertrykkende statsapparatet som bl. a. fengsler og forfølger alle forsøk på å skape uavhengige fagbevegelser på Cuba, har historiske røtter tilbake til kalde krigen. Støtten til Castro-dynastiet har vært radikale, norske kommunisters trøst i tiden etter murens fall og kommunismens sammenbrudd i Sovjet og Øst-Europa. Skulle regimet falle sammen i nær framtid, og følge i fotsporene til alle de andre kommunistiske regimene de stod sammen med under den kalde krigen, er det liten grunn til å tro at det ikke også på Cuba vil falle lik ut av skapene. Det hemmelige politiets hemmeligheter vil på et tidspunkt i fremtiden ikke lenger være hemmelige, men allment kjent. Alle overgrepene og alle som befant seg på lønningslistene vil bli kjent.

Den norske fagbevegelsen bør forberede seg på tiden da regimet vil falle og regimets hemmeligheter vil bli kjent. LO bør dersom de ønsker å fortsette samarbeidet med CTC, ta opp tråden fra tidligere leders Gerd Liv Vallas initiativ om å insistere på at CTC oppfordrer Castro-regimet om å sette fri alle politiske fanger, avholde demokratiske valg og respektere menneskerettigheter. Ønsker LO å fortsette å samarbeide med CTC, bør LO også ta kontakt med representanter for uavhengig fagbevegelse på Cuba, og gjerne snakke med de representantene for uavhengig fagbevegelse som ble dømt til lange fengselsstraffer i 2003, men ble løslatt i 2010/11.

Den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì mener Cuba-forskere bør sammenligne strømmene av økonomisk støtte hele den vestlige verden etter finanskrisen ha gitt til organisasjoner på Cuba. Støtten til de organisasjonene på Cuba som regimet aksepterer som del av et såkalt sivilt samfunn, bør sammenlignes med støtten til de organisasjonene som regimet ikke aksepterer som en kritisk opposisjon. Espì mener verdenssamfunnet ikke bare bør gi støtte til regime-lojale organisasjoner som Cuba Posible, men også til de virkelig uavhengige organisasjonene på Cuba.

Det er på tide at den norske fagbevegelsen virkelig engasjerer seg i kampen for demokratiske og rettferdige samfunn i Latin-Amerika. Cuba-forskere som Vegard Bye kan tillate seg å latterliggjøre relevansen av analyser som Hannah Arendts av totalitære samfunn. LO er en for viktig samfunnsaktør og institusjon til at organisasjonen kan tillate seg å stille seg på en undertrykkende totalitær statsmakts side i deres kamp mot de representantene for uavhengig fagbevegelse, som den norske fagbevegelsen burde ha støttet.

På slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet fremmet SVs stortingsrepresentant Hallgeir Langeland årlig forslag om å gi Nobels fredspris til Fidel Castro. I SV virker det som om de forstod etter den "svarte våren" i 2003 at Castro-dynastiet langt fra fortjente noen Nobels fredspris. Miljøer i LO i Trondheim har imidlertid fortsatt tradisjonen med å fremme Castro-dynastiet som kandidater til Nobels fredspris. I 2015 har Trondheimkonferansen arrangert i regi av LO i Trondheim på nytt lansert Castro-dynastiet som fredspris-kandidat.


Gerd Kristiansen - Hva mener hun om samarbeidet mellom LO
i Oslo og Cubas totalitære samfunnssystems fagbevegelse?

LO må hjelpe Latin-Amerika til å sette lokk over de politiske kaoskreftene som gjennom så mange tiår førte til sosial, økonomisk og politisk stagnasjon i Latin-Amerika. Norsk fagbevegelse må slutte å gi næring til de politiske kaoskreftene fra Pandoras eske.

Intervju med uavhengig cubansk journalist på besøk i Oslo

«Politikerne i Europa er blitt mer kyniske etter finanskrisen. De er mindre opptatt av menneskerettigheter og mer opptatt av investeringer for næringslivet», hevder den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì, leder for Diario de Cuba, et nettverk av uavhengige journalister. Espì var i Oslo under Oslo Freedom Forum 26-27.mai. Han satte seg ned ved kafèbordet på Karl Johan under samtalen på Grand Cafè jeg hadde med helsearbeideren Yassar Rojas, (jamfør forrige innlegg på bloggen.)

Pablo Diaz Espì, leder for Diario de Cuba.

Den uavhengige journalisten kritiserer den norske regjeringens ensidige støtte til det Castro-regimet anser som legitime representanter for sivilt samfunn på Cuba. Kommunister som ønsker reform, miljøet rundt Cuba Posible, utøver en samfunnskritikk som lar være å utfordre forestillingen om at kommunistpartiet er de legitime styresmaktene på Cuba. Ønskene om reformer fra reformvillige kommunister utfordrer ikke legitimiteten i regimets krav om å opprettholde absolutt makt og de økonomiske, sosiale og politiske privilegier eliten rundt Castro-dynastiet mener seg berettiget til.

De europeiske næringslivsinteressene som vil investere på Cuba, ser seg tjent med en ordnet struktur å forholde seg til, hevder den uavhengige journalisten. Partileliten kan tilby ordnete forhold for investeringer. Cuba mangler imidlertid lovgivning for kapitalisme og for investeringer. Øya mangler eiendomsrett, lover som garanterer stabile eiendomsforhold. Befolkningen har dessuten ikke kjøpekraft, påpeker Espì.  

Federica Mogherini, ansvarlig for EUs politikk overfor Cuba.

De fleste av de utenlandske næringsinteressene vil etter hvert innta en mer avventende holdning i forhold til å investere i et korrupt land med manglende lovgivning rundt eiendomsrett og lav kjøpekraft blant befolkningen, hevder lederen for Diario de Cuba, «Cubas avis». Espì mener Raul Castro har lykkes med å skape en illusjon om et Cuba som attraktivt investeringsobjekt. Espì mener vurderingen av Cuba som investeringsobjekt nå er på en topp. Etter hvert kommer utlendingene som vil investere til å ta et steg tilbake, og lufta i luftslottet vil sive ut.


Pablo Diaz Espì, uavhengig journalist som en periode arbeidet i tyske medier.

Landbruksinteresser i USA vil imidlertid uansett presse på for å oppnå adgang til det cubanske geografisk nærliggende matvaremarkedet. Amerikanske interesser vil ønske å selge landbruksprodukter, og de vil overstyre alle politiske erklæringer om bekymringer for menneskerettigheter og demokrati på Cuba.

Pablo Diaz Espì kritiserer altså Norges finansielle støtte til miljøet rundt Cuba Posible. Europa vektlegger kynisk næringsinteresser etter finanskrisen til fortrengsel for tidligere krav om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter på Cuba. Norge har som tidligere nevnt på bloggen, andre interesser på Cuba enn økonomiske. Norske myndigheter har interesse av å holde seg inne med cubanske myndigheter for å kunne fortsette å spille en rolle som tilrettelegger i fredsforhandlingene mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Fredsforhandlingene foregår i Havanna, et sted ledere i FARC kan være trygge på at de ikke vil bli arrestert for brudd på menneskerettigheter og drap og utlevert som fanger til den colombianske regjering.

For å stå seg inne med cubanske myndigheter foretrekker Norge derfor å støtte organisasjoner Castro-regimet definerer som «sivilt samfunn». Cuba Posible utfordrer ikke regimets absolutte makt. Cubanske opposisjonelle, som representerer et uavhengig sivilt samfunn, mottar ingen økonomisk støtte fra de budsjett-postene i norsk utenriksdepartement som går til fremme av demokrati og sivilt samfunn i Latin-Amerika.

Norske myndigheter mangler forståelse for hvordan Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner, hevder Espì. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor».  

En svenske fra det svenske liberale partiet var til stede ved samtalen på Grand Cafè under Oslo Freedom Forum. På mitt spørsmål om den norske regjeringen var naiv i sin iver etter å støtte det som tilsynelatende fremstår som reformkrefter på Cuba, svarte den svenske liberaleren bekreftende. Den svenske regjeringen er blant få europeiske regjeringer som støtter uavhengige journalister, Cubalex og andre uavhengige organisasjoner på Cuba. Jeg forstod det slik at Det svenske liberale partiet var en pådriver i den svenske regjeringens støtte til cubanske opposisjonelle organisasjoner.

Representanter for Cuba Posible

Det kan virke som den blå-blå-norske regjeringen ikke forstår i hvilken grad politikken med å støtte Cuba Posible bidrar til å befeste en fortsatt totalitær kontroll over det cubanske samfunnet for eliten som i 56 år har forsvart egen absolutt politisk makt og egne økonomiske privilegier.

For Castro-regimet er det viktig å ivareta en skjør lojalitet blant mellom-sjiktet i det kommunistiske statsapparatet. De statsansatte på mellomledernivå tjener dårlig, og ser på nært hold generalenes og parti-toppenes korrupsjon. Deres lojalitet er skjør med et ineffektivt, korrupt statsapparat der nepotisme i større grad enn kvalifikasjoner gir forfremmelse. Mellomsjiktet nyter kun i beskjeden grad godt av de privilegiene de ser generaler og parti-topper nyter godt av. Denne gruppens lojalitet kan skifte, dersom en troverdig alternativ politisk elite kan evne å samle seg og utfordre eliten rundt Castro-dynastiet. For Castro-dynastiet er det viktig å hindre opposisjonen i å kunne samle seg og lansere et alternativt politisk prosjekt som kan vinne troverdighet i befolkningen og blant mellomsjiktet av ledere i den totalitære staten.

Mellomlederne ser på nært hold vanstyret og korrupsjonen, men foreløpig er de dels redde og dels ser de det kanskje ikke som formålstjenlig å støtte, eller de har ikke full tillit til de opposisjonelle organisasjoner. Norske myndigheters støtte til Cuba Posible bidrar til å svekke muligheter for at mellomlederne og de med lavere stilling innen det altomfattende statsapparatet skal velge å slutte opp om opposisjonen og bidra til et makt-skifte til et demokratisk styre.   

Den uavhengige journalisten tar til orde for at norske myndigheter og europeiske politikere godt kan fortsette å gi økonomiske støtte til organisasjonsliv som har lojalitetsbånd og er kontrollert av regimet. Men norske og europeiske politikere må også gi økonomisk støtte til de reelt uavhengige organisasjonene, de opposisjonelle som arbeider for presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Espì mente journalister og forskere burde se på omfanget av økonomisk støtte til organisasjoner med tilknytning til det kommunistiske statsapparatet og sammenligne med den begrensete økonomiske støtten som uavhengige organisasjoner har mottatt i tiden etter finanskrisen.

Espì understreker at det ikke vil være noe problem for de uavhengige organisasjonene å samarbeide med de av staten kontrollerte organisasjonene så lenge Castro-dynastiet ikke lenger har makten på Cuba. I en demokratisk fremtid vil samarbeid fungere fint mellom opposisjonelle og de nåværende statlige organisasjonene.

Den uavhengige journalisten mener både Cuba og Putin vil avvente og se hva som skjer i Venezuela med Nicolas Maduros regime. Mister Maduro makten, vil Cuba bevege seg nærmere USA, men hvis Maduro lykkes med å beholde makten, vil Castro holde tilnærmingen på dette allerede oppnådde nivået og forhale ytterligere tilnærming. Slik jeg forstår Espì vil Castro gi løfter, snakke internasjonale medier etter munnen, men la være å innfri de løftene han gir. Cuba har som jeg har påpekt i andre innlegg på bloggen, mange sikkerhetsrådgivere i Venezuela og stor innflytelse over Maduro.  

Espì mener Raul Castro er en genial politiker. Han blir mottatt som en helt av Moskva, Washington, Brussel, Vatikanet. De latin-amerikanske politiske lederne, som så mange av dem prøver å skaffe seg mer politisk og økonomisk handlingsrom overfor USA, har Raul også stor tilslutning fra, påpeker Espì. Han advarer mot å undervurdere den slu lillebroren til Fidel.

Antonio Rodiles er en av lederne for den politiske opposisjonen på Cuba.

Intervju med Pablo Dìaz Espì, directo de Diario de Cuba. (på spansk)
https://www.youtube.com/watch?v=Y05R0yoyHmI