Tre sosiale praksiser illustrerer den menneskefiendtlige kjernen i Castro-dynastiets totalitære diktatur.

Castro-dynastiet har i 57 år definert revolusjonens interesser og det moralsk riktige, alltid å være ensbetydende med det som til enhver tid er i Castro-dynastiets økonomiske og politiske interesser. Menneskesynet som kommer til uttrykk når regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, rettferdiggjør overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda.



Antonio Rodiles etter å ha blitt banket opp at det politiske politiet på Cuba.

Tre sosiale praksiser i det cubanske samfunnet, illustrerer den menneskefiendtlige kjernen i Castro-dynastiets totalitære diktatur. Den utbredte og av myndighetene stilltiende aksepterte barneprostitusjonen viser det hule og innholdsløse i Castro-dynastiets offisielle retorikk om at «alle er like», og at revolusjonen handler om frihet og selvstendighet for de fattige på Cuba. På Cuba er noen likere enn andre, og noen er Castro-regimet villige til å ofre for det Castro-dynastiet definerer som den gode saks tjeneste, for revolusjonen.

Den andre sosiale praksisen som illustrerer den menneskefiendtlige kjernen, er Castro-regimets metode for å lære barn fra de er små, at staten kan utsette dem for vilkårlige represalier. Fraværet av en rettsstat gjør at vanlige innbyggere på Cuba må kunne forvente maktovergrep fra en totalitær statsmakt. Cubanere lærer fra de er barn at den totalitære statsmakten, revolusjonen, ikke respekterer noen form for individuelle rettigheter eller menneskerettigheter. Innlegget på denne bloggen i august om utestengelsen av ingeniør-studentene ved universitet i Santa Clara, viser hvordan Castro-regimet etablerer frykt for den vilkårlige statsmakten blant cubansk ungdom.
http://immunidad.blogspot.no/2016/08/hvordan-skape-frykt-i-en-befolkning.html


Den tredje sosiale praksisen er kommunistpartiets organisering av «repudios». «Repudios» blir av regimet fremstilt som «spontane», «folkelige aksjoner» mot mennesker som kjemper for demokrati, presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Mennesker som praktiserer det vi i Norge ville anse som selvfølgelige demokratiske og sivile rettigheter, blir av cubanske myndigheter definert og omtalt som «mark», «gusanos», og «mercenarios», «leiesoldater for USAs imperialisme».

Det politiske politiet organiserer sammen med nabolagskomiteene med jevne mellomrom «repudios» mot det regimet definerer som «fiender av regimet». Det politiske politiet har et nett av informanter, og i samarbeid med nabolagskomiteene, CDR’ene, samler de informasjon om alle mennesker på Cuba. Overvåkingspolitiet har sensitive opplysninger om alle, om deres familiemedlemmer og arbeidskollegaer.

«Repudios» er aksjoner der en mobb samler seg rundt et hus der det bor mennesker som regimet oppfatter at utfordrer regimets totalitære makt. Den av regimet organiserte mobben roper slagord og fornærmelser, noen ganger utfører de hærverk, kaster maling og maler revolusjonære slagord på vegger, gulv og inngangspartier til bostedene der de såkalte «markene» og «landssvikerne» bor. Ofte utøver de vold, de banker opp menneskene regimet markerer at ikke har krav på menneskelig behandling, som de «insektene» og «imperialistiske leiesoldatene» regimet med all deres ensrettete propaganda, hevder de er.

De organiserte mobbene, «repudioene» rammer ikke bare opposisjonelle. Av og til kan mennesker det er kjent at planlegger å emigrere fra Cuba, også bli utsatt for «repudios» organisert av nabolagskomiteene og det politiske politiet. For de som ser sine naboer forlate Cuba, for det emigrantene tror vil være et bedre liv, må regimet skape en oppfatning av at de som emigrer «svikter revolusjonen».

Alle som forsøker å utøve forsamlingsfrihet, ved å demonstrere, blir også utsatt for organiserte mobber. Fredelige marsjer og andre demonstrasjoner ledet av Kvinner i Hvitt eller andre pasifistiske, demokratiske organisasjoner blir dels utsatt for «repudios», dels trakassert og utsatt for brutal vold fra det politiske politiet. Etter at både USA og de fleste landene i EU har normalisert forbindelsene med Cuba, og fjernet alle krav til regimet om demokrati og menneskerettigheter, har undertrykkelsen og brutaliteten fra regimet økt mot det regimet burde ha akseptert som representanter for et reelt sivilt samfunn.


Det politiske politiet på Cuba går til aksjon mot en uønsket demonstrasjon.

Den pasifistiske politiske organisasjonen SATS, ledet av Antonio Rodiles, har på Youtube lagt ut et opptak av en «repudio» mot SATS 11.desember 2013. Lærere hadde tatt med seg hele skoleklasser, som vekslet mellom å rope revolusjonære slagord, fornærmelser mot «fiender av revolusjonen», og vanlige organiserte og frie leker og aktiviteter for å få tiden til å gå utenfor bostedet til Rodiles og kona Ailer Gonzalez. Etter en stund gikk ekteparet ut og forsøkte å samtale med den mobiliserte menneskemassen. Rodiles ble da utsatt for vold og arrestert av politisk politi, samtidig som han altså var omgitt av en atmosfære av lekende barn.

De tre heslige sosiale praksisene illustrerer kjernen i Castro-dynastiets menneskefiendtlige diktatur. Det totalitære diktaturet hjernevasker barn fra de er små til å hate mennesker som praktiserer det vi ville anse som selvfølgelige politiske og sivile rettigheter. Fraværet av en rettstat lærer barn og ungdom på Cuba tidlig å frykte en vilkårlig statsmakt, som ikke respekterer individuelle rettigheter eller menneskerettigheter. Barneprostitusjon blir av regimet stilltiende akseptert av økonomiske årsaker. Ikke bare er «noen likere enn andre», noen mennesker er regimet villige til å ofre i den «gode saks tjeneste».

Bør Norge fortsette å støtte økonomisk kommunistene som vil reformere kommunismen, og som Castro-dynastiet aksepterer som en passe kritisk og passe servil opposisjon, miljøet rundt Cuba Posible? Eller bør Norge støtte uavhengige journalister og de som kjemper for demokratiske rettigheter, rettssikkerhet og menneskerettigheter på Cuba, men som Castro-dynastiet mener er en demokratisk motmakt regimet ikke har behov for?

Link til video om "repudios" mot "gusanos". (Fra 27 minutter kan du se hva som skjer i repudio mot SATS og ekteparet Rodiles/Gonzalez 11. desember 2013.)
http://www.martinoticias.com/a/cuba-gusano-documental-amedrentar-actos-repudio-opositores-/31561.html

Om amerikanernes støtte til de Castro-dynastiet kaller "amerikanske leiesoldater og forrædere, "Los mercenarios"

Den totalitære staten på Cuba mener den selv ikke trenger motmakt som skal korrigere egen maktbruk. Burde Norge fortsette å respektere cubanske myndigheters krav om at Norge ikke skal støtte organisasjoner det totalitære Cuba ikke anerkjenner skal være en del av demokratisk motmakt? Skal den absolutte staten på Cuba få lov å hindre Norge i å støtte den motmakten den absolutte staten mener den selv ikke trenger? Bør Norge akseptere regimets definisjon av de demokratiske og pasifistiske organisasjonene som ønsker å utgjøre et reelt sivilt samfunn på Cuba?

Castro-regimet har rett når de hevder at mange menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle politiske organisasjoner på Cuba mottar penger fra USA. Men det gjør ikke alle de som kjemper for demokrati og menneskerettigheter til «CIA-agenter» og imperialistiske leiesoldater, slik regimets propaganda hevder de er.

Menneskerettigheter assosieres av et flertall av vanlige cubanere med «leiesoldater», forrædere, i følge advokat og menneskerettighetsforkjemper Laritza Diversent. Innenfor den revolusjonære retorikken den cubanske befolkningen har blitt hjernevasket med i mer enn et halvt århundre, betyr begrepet «mercenarios» å være fiender av den cubanske nasjonen og å være forrædere, «vendepatrias», «selgere av landet», i ledtog med imperialistmakten USA.

Laritza Diversent

I juli 2016 var jeg på besøk i kontorene til Cubalex, hos lederen Laritza Diversent. Organisasjonen har kontorer i to cubanske byer i tillegg til Havanna, og består av advokater og psykologer og helsearbeidere. Organisasjonen tar seg av helseutfordringer og juridiske utfordringer og manglende rettigheter i et totalitært samfunnssystem. Cubalex engasjerer seg for vanlige ofre for kriminalitet, som blir neglisjert av myndighetene. Organisasjonen engasjerer seg også for ofre for kriminalitet, overgrep, vold eller forsømmelser begått av offentlige myndigheter som statsansatte, politi og fengselsbetjenter. Ofrene for disse formene for manglende rettssikkerhet er henvist til å rette eventuelle klager til det samme totalitære statsapparatets ansatte for behandling av den eventuelle klagen.

Diversent understreket betydningen av den manglende rettsstat, det manglende skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, og fraværet av anerkjennelse og respekt for menneskerettighetene på Cuba. Dette fører til manglende rettssikkerhet for enkeltindividet på Cuba.

Laritza Diversent brukte to eksempler til å forklare konsekvensene av problemene som oppstår i et ensrettet statsapparat der maktens ulike institusjoner ikke blir atskilt, og gjort autonome, uavhengige av hverandre. En kvinnelig fange i et fengsel var blitt mishandlet av en fengselsbetjent og fått brist på hodeskallen. Klageinstansen for overgrep begått mot fanger, var en representant for det samme fengselssystemet. Den cubanske stat hadde slik jeg forstod Diversent, nylig utpekt til et ombud for rettssikkerhet en jurist som samtidig var representant i det cubanske parlamentet. Eventuelle feil i det ensrettete systemet skal undersøkes av representanter for det samme ensrettete systemet. Forståelse av maktfordeling og rollekonflikter er fraværende i det ensrettete samfunnssystemet.

Dagen før jeg var på besøk i kontorene i Havanna i juli 2016, hadde Cubalex fått avvist søknaden om å bli godkjent som en uavhengig organisasjon for ofre for kriminalitet og manglende rettssikkerhet og oppfølging av rådende rettsregler på Cuba. Begrunnelsen myndighetene ved justisdepartmentet, ga Cubalex for å hevde at de ikke var godkjent som en NGO- ikke-statlig organisasjon, (altså som del av sivilt samfunn på Cuba), var selvmotsigende og absurd.

Hovedargumentasjonen syntes å ha vært at den perfekte cubanske revolusjonen ikke trengte noen motmakt. Justisdepartementet argumenterte med at for det første, så hadde allerede det cubanske statsapparatet institusjoner som ivaretok rettssikkerheten for den enkelte cubaner, deriblant også fanger i fengsler. For det andre, så kunne ikke justisdepartementet anerkjenne en organisasjon som hadde målsetninger de oppfattet var i strid med revolusjonen. (Cubalex holder seg unna politikk, og er kun opptatt av ofre for kriminalitet og menneskerettighetsbrudd.) Den tredje begrunnelsen handlet om formelle juridiske bestemmelser, som jeg ble forklart, men som jeg dessverre i ettertid ikke husker godt nok til å gjengi presist.

Vedtaket om at Cubalex ikke skal anerkjennes som ikke-statlig NGO, og del av et sivilt samfunn, vil bli gjort endelig i slutten av september. Cubalex har en måned til å svare på avvisningsbrevet, og så vil statsadvokaten, bruke en måned på å svare på tilsvaret fra Cubalex. Deretter blir vedtaket gjort endelig.

Vedtaket om at den cubanske stat ikke godkjenner Cubalex som en NGO, en ikke-statlig organisasjon, en del av sivilt samfunn, betyr at Cubalex ikke vil kunne motta økonomisk støtte fra EU eller Norge. Både EU og Norge mener de ikke kan gi støtte til en organisasjon den cubanske stat ikke anerkjenner. Statusen som ikke-godkjent NGO, gjør det vanskelig for Cubalex å delta på internasjonale konferanser. De må delta som assosierte deltakere med andre menneskerettighetsorganisasjoner. Cubalex er avhengige av andre NGO’ers velvilje for å kunne delta på internasjonale konferanser om menneskerettigheter.

De cubanske myndigheter har en strategi om å etablere en fiktiv ikke-statlig sektor, som skal fungere som en tilsynelatende fra staten uavhengig sivil sektor. Den fiktive ikke-statlige sivile samfunnet vil i realiteten være kontrollert av den cubanske stat. Den av norsk regjerings økonomisk støttete tenketanken Cuba Posible, er et eksempel på en organisasjon som av cubanske myndigheter er ment å være del av en tilsynelatende liksom- uavhengig sivil sektor. Cuba Posible kritiserer cubanske myndigheter, men lar være å kritisere det cubanske kommunistpartiets absolutte maktposisjon. Det er vanskelig å bevise om det egentlig er myndighetene som står bak Cuba Posible.

Tenketanken Cuba Posible som består av reformvillige kommunister

Amnesty International støtter Cubalex, men gir ikke økonomisk støtte, slik jeg forstod Diversent. En tsjekkisk menneskerettighetsorganisasjon støtter Cubalex. Svenske regjeringspolitikere snakker med Cubalex i motsetning til så godt som samtlige europeiske politikere og ambassader, som alle følger Castro-regimets krav om å holde avstand til alle menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle organisasjoner på Cuba. Om europeiske politikere og ambassader ikke vil gi økonomisk støtte, så kunne de vel likevel tatt i mot og utvekslet informasjon med Cubalex? spurte Diversent undrende.

Enkelte organisasjoner i USA er imidlertid villige til å gi økonomisk støtte til de deler av det sivile samfunn på Cuba som statlige myndigheter ikke aksepterer skal utgjøre en del av det sivile samfunn. Organisasjonen Endowment for Democracy støtter Cubalex økonomisk. Endowment for Democracy mottar penger fra den amerikanske kongressen. Diversent nevnte en organisasjon til som også støttet Cubalex, men jeg husker ikke navnet. Cubalex driver ikke med konkret politisk arbeid, men arbeider altså med rettssikkerhet.

Det av den amerikanske kongressen støttete Endowment for Democracy gir også økonomisk støtte til politiske organisasjoner som er i opposisjon til Cubas totalitære diktatur. I en rekke land i en rekke verdensdeler, både i Asia, Afrika og andre land i Latin-Amerika enn Cuba, gir norske myndigheter på sin side bistand til sivil sektor, ikke-statlige organisasjoner, som utfordrer statlige myndigheters politikk.

Burde Norge fortsette å respektere cubanske myndigheters krav om at Norge ikke skal støtte organisasjoner det totalitære Cuba ikke anerkjenner skal være en del av den motmakt den absolutte staten på Cuba, mener den selv ikke trenger? Skal Norge fortsette å støtte organisasjoner som tenketanken Cuba Posible, som åpenbart er en del av den strategien den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì, i et intervju på denne bloggen for et år siden, beskrev som en strategi for å etablere en sivil sektor som tilsynelatende skal fremstå som uavhengig av statsmakten på Cuba, men som egentlig vil være kontrollert av Castro-regimet?

Pablo Diaz Espi, Journalist i Diario de Cuba

Påstander fra den totalitære statens støttespillere og sympatisører i Norge og andre land, om at flere organisasjoner som ikke godkjennes av cubanske myndigheter som ikke-statlige organisasjoner, mottar økonomisk støtte fra USA og noen også indirekte støtte fra den amerikanske kongressen, medfører altså riktighet. Skal disse organisasjonene forventes å avvise de eneste som er villige til å tilby disse organisasjonene, som kjemper for demokrati og menneskerettigheter, økonomisk hjelp?

Når Norge og EU fortsetter å føre en politikk som velvillig lar det cubanske regimet få definere hvilke organisasjoner Europa og Norge skal gi økonomisk støtte til på Cuba, så er det bare amerikanerne som støtter de organisasjonene, som faktisk reelt (og erklært pasifistisk), utfordrer Castro-regimets totalitære makt, ved å arbeide for å innføre demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Så om Castro-regimet, dets støttespillere og dets sympatisører har rett i at organisasjoner på Cuba, som utfordrer det totalitære politiske systemet på Cuba, mottar penger fra USA, så gjør det ikke menneskerettighetsaktivister og andre som gjør bruk av demokratiske rettigheter vi i Norge kan ta for gitt, til «mercenarios» og «vendepatrias», leiesoldater og landssvikere. EU og Norge må endre politikk overfor Cuba, og begynne å gi økonomisk støtte til cubanske menneskerettighetsorganisasjoner og til politiske organisasjoner, som reelt utfordrer det totalitære diktaturets insistering på å forsvare eliten rundt Castro-dynastiets økonomiske, sosiale og politiske privilegier.

På tide at EU og Norge endrer sin politikk og støtter et reelt sivilt samfunn og uavhengige politiske partier på Cuba!