Tre sosiale praksiser illustrerer den menneskefiendtlige kjernen i Castro-dynastiets totalitære diktatur.

Castro-dynastiet har i 57 år definert revolusjonens interesser og det moralsk riktige, alltid å være ensbetydende med det som til enhver tid er i Castro-dynastiets økonomiske og politiske interesser. Menneskesynet som kommer til uttrykk når regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, rettferdiggjør overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda.



Antonio Rodiles etter å ha blitt banket opp at det politiske politiet på Cuba.

Tre sosiale praksiser i det cubanske samfunnet, illustrerer den menneskefiendtlige kjernen i Castro-dynastiets totalitære diktatur. Den utbredte og av myndighetene stilltiende aksepterte barneprostitusjonen viser det hule og innholdsløse i Castro-dynastiets offisielle retorikk om at «alle er like», og at revolusjonen handler om frihet og selvstendighet for de fattige på Cuba. På Cuba er noen likere enn andre, og noen er Castro-regimet villige til å ofre for det Castro-dynastiet definerer som den gode saks tjeneste, for revolusjonen.

Den andre sosiale praksisen som illustrerer den menneskefiendtlige kjernen, er Castro-regimets metode for å lære barn fra de er små, at staten kan utsette dem for vilkårlige represalier. Fraværet av en rettsstat gjør at vanlige innbyggere på Cuba må kunne forvente maktovergrep fra en totalitær statsmakt. Cubanere lærer fra de er barn at den totalitære statsmakten, revolusjonen, ikke respekterer noen form for individuelle rettigheter eller menneskerettigheter. Innlegget på denne bloggen i august om utestengelsen av ingeniør-studentene ved universitet i Santa Clara, viser hvordan Castro-regimet etablerer frykt for den vilkårlige statsmakten blant cubansk ungdom.
http://immunidad.blogspot.no/2016/08/hvordan-skape-frykt-i-en-befolkning.html


Den tredje sosiale praksisen er kommunistpartiets organisering av «repudios». «Repudios» blir av regimet fremstilt som «spontane», «folkelige aksjoner» mot mennesker som kjemper for demokrati, presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Mennesker som praktiserer det vi i Norge ville anse som selvfølgelige demokratiske og sivile rettigheter, blir av cubanske myndigheter definert og omtalt som «mark», «gusanos», og «mercenarios», «leiesoldater for USAs imperialisme».

Det politiske politiet organiserer sammen med nabolagskomiteene med jevne mellomrom «repudios» mot det regimet definerer som «fiender av regimet». Det politiske politiet har et nett av informanter, og i samarbeid med nabolagskomiteene, CDR’ene, samler de informasjon om alle mennesker på Cuba. Overvåkingspolitiet har sensitive opplysninger om alle, om deres familiemedlemmer og arbeidskollegaer.

«Repudios» er aksjoner der en mobb samler seg rundt et hus der det bor mennesker som regimet oppfatter at utfordrer regimets totalitære makt. Den av regimet organiserte mobben roper slagord og fornærmelser, noen ganger utfører de hærverk, kaster maling og maler revolusjonære slagord på vegger, gulv og inngangspartier til bostedene der de såkalte «markene» og «landssvikerne» bor. Ofte utøver de vold, de banker opp menneskene regimet markerer at ikke har krav på menneskelig behandling, som de «insektene» og «imperialistiske leiesoldatene» regimet med all deres ensrettete propaganda, hevder de er.

De organiserte mobbene, «repudioene» rammer ikke bare opposisjonelle. Av og til kan mennesker det er kjent at planlegger å emigrere fra Cuba, også bli utsatt for «repudios» organisert av nabolagskomiteene og det politiske politiet. For de som ser sine naboer forlate Cuba, for det emigrantene tror vil være et bedre liv, må regimet skape en oppfatning av at de som emigrer «svikter revolusjonen».

Alle som forsøker å utøve forsamlingsfrihet, ved å demonstrere, blir også utsatt for organiserte mobber. Fredelige marsjer og andre demonstrasjoner ledet av Kvinner i Hvitt eller andre pasifistiske, demokratiske organisasjoner blir dels utsatt for «repudios», dels trakassert og utsatt for brutal vold fra det politiske politiet. Etter at både USA og de fleste landene i EU har normalisert forbindelsene med Cuba, og fjernet alle krav til regimet om demokrati og menneskerettigheter, har undertrykkelsen og brutaliteten fra regimet økt mot det regimet burde ha akseptert som representanter for et reelt sivilt samfunn.


Det politiske politiet på Cuba går til aksjon mot en uønsket demonstrasjon.

Den pasifistiske politiske organisasjonen SATS, ledet av Antonio Rodiles, har på Youtube lagt ut et opptak av en «repudio» mot SATS 11.desember 2013. Lærere hadde tatt med seg hele skoleklasser, som vekslet mellom å rope revolusjonære slagord, fornærmelser mot «fiender av revolusjonen», og vanlige organiserte og frie leker og aktiviteter for å få tiden til å gå utenfor bostedet til Rodiles og kona Ailer Gonzalez. Etter en stund gikk ekteparet ut og forsøkte å samtale med den mobiliserte menneskemassen. Rodiles ble da utsatt for vold og arrestert av politisk politi, samtidig som han altså var omgitt av en atmosfære av lekende barn.

De tre heslige sosiale praksisene illustrerer kjernen i Castro-dynastiets menneskefiendtlige diktatur. Det totalitære diktaturet hjernevasker barn fra de er små til å hate mennesker som praktiserer det vi ville anse som selvfølgelige politiske og sivile rettigheter. Fraværet av en rettstat lærer barn og ungdom på Cuba tidlig å frykte en vilkårlig statsmakt, som ikke respekterer individuelle rettigheter eller menneskerettigheter. Barneprostitusjon blir av regimet stilltiende akseptert av økonomiske årsaker. Ikke bare er «noen likere enn andre», noen mennesker er regimet villige til å ofre i den «gode saks tjeneste».

Bør Norge fortsette å støtte økonomisk kommunistene som vil reformere kommunismen, og som Castro-dynastiet aksepterer som en passe kritisk og passe servil opposisjon, miljøet rundt Cuba Posible? Eller bør Norge støtte uavhengige journalister og de som kjemper for demokratiske rettigheter, rettssikkerhet og menneskerettigheter på Cuba, men som Castro-dynastiet mener er en demokratisk motmakt regimet ikke har behov for?

Link til video om "repudios" mot "gusanos". (Fra 27 minutter kan du se hva som skjer i repudio mot SATS og ekteparet Rodiles/Gonzalez 11. desember 2013.)
http://www.martinoticias.com/a/cuba-gusano-documental-amedrentar-actos-repudio-opositores-/31561.html

Det totalitære cubanske samfunnets skolesystem

Hva kjennetegner det totalitære diktaturet på Cuba? nabolagskomiteer, system av informanter, sikkerhetspoliti, og en totalitær ideologi sørger for at mentale frirom for individer ikke lar seg opprettholde eller holde skjult for det effektive undertrykkelsesapparatet. Den revolusjonære, totalitære ideologien vil ikke la noe område av samfunnet være utenfor, i fred for den politiske, statlige sfæren.

Raul Castro hjelper storebror Fidel å sette seg.

Skolen spiller en viktig rolle i det totalitære samfunnet. Erik Jennische forteller i sin bok fra 2013, «Måste få polisen ur huvudet», om sitt møte med en av lederne for «Colegio de Pedagogos Independientes», en uavhengig lærerorganisasjon. Hun fortalte om politiseringen av den cubanske skolen. «Dobbeltmoralen er en direkte konsekvens av mangelen på ytringsfrihet», hevder Miriam Garcia Chavez i sin samtale med Jennische.

Chavez forteller så om hvordan datteren etter hvert fikk avsmak for en skole som vurderte elevene utfra deres og familiens ideologiske oppslutning om regimet og revolusjonen. Chavez lærte datteren å skjule sine egentlige meninger om samfunnssystemet og skolesystemet. Chavez underslo selv all informasjon fra familien som kunne svekke datterens muligheter for å få gode karakterer, og få tilgang til høyere utdanning.  Datteren lærte seg å hykle begeistring og oppslutning om de revolusjonære ideer, vel vitende om at kunnskap om f.eks. deltagelse i kristne trossamfunn ville kunne bli belastning, en «smutsfläck» på datterens papirer eller "CV". Slike "skittflekker" på datterens CV kunne bli brukt mot henne av regimet, og ville kunne hindre henne i å få den utdannelsen hun ønsket.

Colegio de Pedagogos Independientes, Cuba

Datteren ble av læreren utkalt til å delta i en mot-demonstrasjon mot cubanere som hadde søkt beskyttelse i den peruanske ambassaden i forbindelse med «Mariel»-utvandringen på 80-tallet. En rekke cubanere søkte tilflukt i Perus ambassade og håpet å kunne emigrere fra Cuba. Fidel Castro gjorde et unntak fra den strenge politikken den gangen og lot flere tusen cubanere få emigrere til Miami. Skoleelevene ble utkalt til å rope ukvemsord til cubanere som ønsket å emigrere, "svikere av revolusjonen". Datterens deltagelse i demonstrasjonen ble notert som en bekreftelse på hennes ideologiske troverdighet, hennes «ideologiske integrering».



Chavez påpeker at dersom datteren hadde sagt hvordan hun egentlig foraktet systemet hun var en del av, så ville datteren kunne ha blitt hindret i å oppnå den utdannelsen datteren ønsket. Datteren måtte også bli medlem av «Milicias de tropas militares». De militære lokalselvforsvarsgruppene ble opprettet på 80-tallet for å styrke det militære forsvaret av revolusjonen. Chavez skjønte at hun selv om hun ikke ønsket å gi datteren en oppdragelse som også innebar militær trening, så måtte hun melde datteren inn i den lokale ungdomsmilitsgruppen dersom hun ikke ønsket å begrense datterens fremtidsmuligheter.



Jennische beskriver i boka en demonstrasjon der skoleungdom var blitt mobilisert og deres merkelige nærmest skamfulle atferd. Den svenske journalisten beskriver noen merkelige psykiske mekanismer elevene viser for å håndtere en form for av og på-knapp, etter å ha utført sin ideologiske plikt under en demonstrasjon. Han beskriver også oppbyggingen av CDR- organisasjonene for å forsvare revolusjonen i nabolagene, nabolagskomiteene, siden revolusjonen i 1959.

Barn av opposisjonelle blir hindret å ta høyere utdanning. Et eksempel er Julito Fornseca, som senere ble opposisjonell selv. Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados. Han fortalte meg i en samtale hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet var blitt presset ut av høyskolen der han studerte idrett. Han prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, siden ønsket han p.g.a. en oppdaget hjertefeil å kunne bli trener. Da Julito etter en tids sykdom skulle ta en prøve han hadde gått glipp av, fikk han feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Resultatet ble at han strøk i et fag, og deretter ble han fratatt studieplassen fordi han hadde strøket i et fag. Hans mor, Sarah Marta Fonseca, som var til stede ved samtalen, tilføyde indignert at hennes sønn må ha vært den eleven ved det studiestedet som hadde måttet ta flest ekstra prøver i flest fag. Julito fikk beskjed av rektor på skolen at han ikke hadde rett til å klage på utestengelsen, og at med sine kontrarevolusjonære foreldre fortjente han ikke bedre.

Colegio de Pedagogos Independientes

I en tale til den cubanske nasjonalforsamlingen i juli 2013 kritiserte Raul Castro det moralske forfallet i det cubanske folket. Mangel på høflighet, grov språkbruk, manglende arbeidsmoral, stjeling av offentlig eiendom på arbeidsplasser og seksuell utfoldelse i parker til sjenanse for andre cubanere var noen av eksemplene lillebror Raul fremhevet. Presidenten annonserte og innførte umiddelbart derfor et fag i barneskolen for oppretting av «sivile verdier». Raul avsluttet talen indignert på vegne av de gamle revolusjonshelter, «vi stormet ikke Batista-regimets militærforlegninger for dette». De ensrettete mediene på Cuba konfronterte ikke de absolutte makthaverne i over 50 år med deres ansvar for påstått «moralsk forfall» i den cubanske befolkningen.

Det totalitære diktaturet på Cuba har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet i 57 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Dersom den kommunistiske ideologien har rett, burde det sosialistiske mennesket ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Fungerer ikke sosialistisk oppfostring? Hvorfor trenger regimet å ha politiske fanger? Er det noe galt mvorå  med samfunnsmodellen eller barneoppdragelsen?

Cubanske skolebarn hyller Che

 

Se også linker til et intervju med en cubansk kjent kvinne innen teater som uttaler seg om det også hun ser som et moralsk forfall på Cuba.

Gjengivelsen av deler av Jennisches bok er blitt godkjent etter forespørsel til Erik Jennische. Boken anbefales!

https://www.facebook.com/estadodesats/?fref=ts
 

http://www.ur.se/Produkter/178205-En-bok-en-forfattare-Maste-fa-polisen-ur-huvudet