Samtale med Che Guevaras nevø på Oslo Freedom Forum

På Oslo Freedom Forum 22-25 mai, var nevøen til selveste Che Guevara til stede som gjest, men ikke som foredragsholder. Martin Guevara fortalte om en oppvekst som privilegert på Cuba. Familien ble av Castro-regimet tildelt en fin leilighet som etter cubansk standard var å betegne som en luksusleilighet, med tilgang til ressurser og økonomiske goder vanlige cubanere ikke fikk del i. Ches nevø følte etter hvert som han ble voksen, at livet som privilegert, var i strid med idealene som ble forfektet av den cubanske revolusjonen, og endte med å skrive om spriket mellom idealer og virkelighet på Cuba. Familien brøt med ham, og han har slik jeg forstod det, ikke lenger kontakt med familien på Cuba.

Martin Guevara, forfatteren av "A la sombra de un mito"
(På norsk ville det vel ha blitt - I skyggen av en myte").

Forfatteren Martin Guevara har skrevet flere bøker, deriblant om sitt liv før og etter han begynte å snakke ærlig om spriket mellom ideal og virkelighet på Cuba. Han mener likevel at Castro-regimet kunne ha lyktes med å skape et bedre samfunn på Cuba inntil tidlig på 1970-tallet. Ches nevø fremhever det han opplevde som en stor entusiasme rundt de revolusjonære idealene i det samfunnet han vokste opp i. Martin Guevara fremhever maktrusen han mener Fidel Castro ble offer for, som en viktig årsak til at den cubanske revolusjonen har mislykkes.

I flere tiår stod hele det cubanske maktapparatet, hele det cubanske samfunnet på tå hev og lyttet til og anstrengte seg for å tilpasse seg den minste lille endring i det hele eliten og hele samfunnet, tolket som Fidels oppfatninger og ønsker. En hel nasjon fulgte i flere tiår en manns minste lille vink, og kastet seg rundt og endret sine meninger hver gang Fidel skiftet mening. Ingen enkeltperson klarer å unngå å la seg forderve moralsk av slik eneveldig makt over så mange tiår. Fidel Castros eneveldig makt må ha vært både berusende og korrumperende. Slik jeg har påpekt tidligere på denne bloggen: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt, om man aldri så mye kaller seg revolusjonær.

Nevøen til Che påpekte det absurde i den politiske posisjonen Castro-regimet har hatt i Latin-Amerika. Martin Guevara mente det var absurd hvordan andre latin-Amerikanske ledere bukket og skrapet for Castro-dynastiet. Castro-regimet er jo en økonomisk katastrofe, og en økonomisk ubetydelig makt. Castro-dynastiet har i løpet av 57 år gjort landet som på slutten av 50-tallet var et økonomisk, politisk, kulturelt og teknologisk avansert sammenlignet med andre latin-amerikansk land, til i dag å være et av de fattigste landene i Latin-Amerika.

Til tross for å ha ledet Cuba til økonomisk ruin, behandlet ledere som Christina Kirchner i Argentina, Lula i Brazil, Hugo Chavez i Venezuela for det som i Latin-Amerika fremstår som moderne, økonomiske stormakter, Castro-dynastiet som om de skulle være kongelige, som lederne for stormaktene måtte bøye seg i støvet for. Martin Guevara sammenlignet underdanigheten blant en rekke latin-amerikanske ledere for Castro-dynastiet, med en tenkt situasjon der politiske ledere for oljemakten Norge, den økonomiske stormakten Tyskland eller andre europeiske stormakter skulle bukke og skrape for en liten økonomisk ubetydelig øystat som f.eks. Island.   

Martin Guevara er fascinert av hvordan Fidel Castro, til tross for hvor gammel og skrøpelig Fidel er blitt, fremdeles evner å utøve makt på Cuba. Ches nevø legger imidlertid til at det sannsynligvis er vel så mye kretsen rundt Fidel, som fremdeles utøver så stor makt. Det er kanskje ikke i samme grad Fidel på gammelt eneveldig vis lenger, som utøver innflytelsen. Fidel og kretsen rundt ham evnet, i følge Guevara, å snu regimets holdning til Obamas besøk, bare noen få dager etter at Obama forlot øya i mars 2016. Artikkelen Fidel skrev i Grandma der han med velkjent patos kritiserte Obama og USA-imperialismen for på nytt å forsøke å undertrykke cubanerne, klarte i følge Guevara å endre regimets holdning til Obama og få regimet til å bremse de prosessene som kunne ha bidratt til endring på Cuba.

Den slue lillebroren til Fidel, Cubas nåværende president Raul Castro, har satt seg fore å bygge opp varige institusjoner i det kommunistiske maktapparatet. Heller enn å basere det videre kommunist-regimet på karismatisk lederskap, synes lillebror Raul å ville bygge varige institusjoner som kan opprettholde regimets makt også i fremtiden, også etter at generasjonen, som ledet den såkalte revolusjonen i 1958, gir fra seg den formelle makten. Slik jeg påpekte i forrige innlegg på denne bloggen, så mener Antonio Rodiles og andre opposisjonelle at Castro-regimet i det skjulte, forsøker å forberede at Rauls sønn, Alejandro Castro Espìn skal kunne samle kontrollen over de viktige maktposisjonene og overta som leder etter 2018.

Antonio Rodiles

Cuba har lenge vært avhengige av økonomisk støtte i form av billig olje fra Venezuela. Riktignok har en fallende oljepris gjort det lettere for Castro-regimet å kunne takle en slik omstilling. Likevel har det den siste tiden vært snakk om strømavbrudd flere steder på Cuba, som en konsekvens av en tiltagende energi-krise. Castro-regimet har uansett ikke evnet å erstatte den økonomiske avhengigheten av Venezuela med investeringer fra amerikanske og andre private investorer.  Manglende lovgivning rundt eiendomsrett og andre former for bremsemekanismer fra regimet har medført at mange investorer sitter klare til å investere, men avventer likevel før de virkelig satser i et land med så uklare økonomiske betingelser.

Prisene stiger, og lønningene holder ikke tritt med prisstigningen på de viktige basisvarene. Etter Sovjets fall i 1990, innledet et krise-rammet Cuba det de kalte «spesial-perioden», som først ble avviklet etter at Hugo Chavez i 1998 kom til makten i Venezuela, og kunne overøse Cuba med billig olje, og slik kunne erstatte Sovjet som Cubas nye velgjører. Til tross for Castro-dynastiets svulstige retorikk om revolusjon, frihet, selvstendighet og uavhengighet, så har Castro-dynastiet gjort Cuba til et land som ikke baserer seg på egen økonomisk utvikling, men har gjort seg avhengig av land de kan «snylte» økonomisk på. Først var det Sovjet, så var det Venezuela. Cuba var altså sammenlignet med andre land i Latin-Amerika, økonomisk, politisk, kulturelt og teknologisk fremskredent før revolusjonen i 1959.

Under de første årene av «spesialperioden» skal mennesker ha gått ut i gaten og demonstrert mot regimet. Karismatiske Fidel skal ha møtt menneskene på gaten og ha snakket med dem. Slik tok han luften ut av misnøyen, og hindret at misnøyen vendte seg i tilstrekkelig grad mot regimet til å true regimets absolutte maktposisjon. Hverken Raul Castro eller de yngre kreftene i Castro-dynastiet har en tilsvarende karisma som Fidel Castro. Vil regimet likevel kunne lykkes med å hindre økende misnøye over stigende priser i å vende seg mot regimet med krav om politiske endringer, makt-skifte og demokratiske rettigheter? Viktigere enn Castro-brødrenes karisma for å bevare regimets makt er uansett regimets evne til å kontrollere og opprettholde frykten i befolkningen ved det hemmelige politiet, vilkårlig rettspraksis, nabolagskomiteer.

Frykten for at misnøye skal gi seg uttrykk i demonstrasjoner og aktive handlinger et bredere lag av folket tar del i, har fått regimet i årene siden oppmykningen mellom USA og Cuba ble annonsert i desember 2014, til å øke undertrykkelsen og brutaliteten overfor de som forsøker å arrangere demonstrasjoner, som Kvinner i Hvitt og Todos Marchamos!, (Vi alle marsjerer!). Tall publisert på Icleps hjemmesider viser at regimet har foretatt gjennomsnittlig i overkant av 700 vilkårlige, kortvarige arrestasjoner hver måned sammen med økt brutalitet siden desember 2014. Siden årsskiftet har antallet vilkårlige, kortvarige arrestasjoner økt, for januar 2016 er tallet 1414, for februar 1141, for mars 1416, for april 1380 og for mai 724.  

En Guide for turister til det opposisjonelle Cuba.

Dersom du har planer om å besøke Cuba i sommer kan du godt supplere rådene du får fra den offisielle reiseguiden du har med deg, med noen tips om hvordan du kan møte interessante mennesker å snakke med under ditt besøk på Cuba.

Den på bloggen tidligere nevnte kunstneren Tania Bruguera, har opprettet sitt Hannah Arendt-institutt for politisk kunst og aktivitet. (Instituto de Hannah Arendt de artivismo – ordet artivismo er en lek med ord, og lar seg ikke oversette). Bruguera forsøkte altså å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna nyttårsaften 2014. Cubanere som møtte opp skulle få et minutt til å uttale seg i en mikrofon om hva de ønsket for framtiden. Hun ble arrestert for å skape «offentlig uorden». Noen rettsak ble det til slutt ikke noe av. Bruguera gjennomførte senere et politisk kunstverk ved å arrangere en flere dager lang seanse der hun leste høyt fra Hannah Arendts verk, «The origins of totalitarianism» for de til en hver tid tilstede i leiligheten hennes og ved hjelp av mikrofoner ut mot gaten, de til enhver tid forbipasserende utenfor leiligheten hennes på gaten. Regimet satt i gang veiarbeider utenfor leiligheten hennes for å forsøke å overdøve henne, men hun ga seg ikke før hun og andre til stede i leiligheten som ønsket å lese fra Arendts bok, hadde lest hele «The origins of totalitarianism» ferdig. Bruguera veksler mellom å bo i New York der hun i tillegg til å produsere kunst, også har engasjert seg i New Yorks politikk overfor immigranter. Hun har samlet inn penger fra cubanere på Cuba og i USA for å opprette «Instituto de Hannah Arendt de artvismo».

Tania Bruguera leser Hannah Arendts
"The origins of totalitarianism"

Bruguera har et kunstverk utstilt i El museo de Bellas artes. Spør du som turist, en av guidene ved museet om du kan få se kunstverket Bruguera har fått stilt ut, vil du antageligvis få en interessant reaksjon fra guiden du spør. Spør på museet etter adressen til «Instituto de Hannah Arendt de artivismo» og adressen til leiligheten hennes.

En annen kunstner som er nevnt på bloggen er Danilo Maldonado. Graffitikunstneren Danilo Maldonado, med kunstnernavnet El Sexto, ble i april 2015 tildelt Václav Havel-prisen for «kreativ dissens». 27. mai samme år mottok bassisten i punkrock-bandet Porno por Ricardo prisen på El Sextos vegne, under Oslo Freedom Forum.

El Sexto ble arrestert i slutten av desember for å ha forsøkt å iverksette en «performance» i en park i Havana med to griser, påskrevet navnene «Fidel» og «Raúl».

På landsbygda er det vanlig under offentlige fester å slippe en gris innsmurt i olje løs i gatene. Den som klarer å fange grisen, får ta den med hjem og spise den. El sexto ville se om noen turte å fange griser det sto «Raúl» og «Fidel» på. Han antok at grådighet ville overvinne frykt. El Sexto skal ha blitt tiltalt for oppfordring til opprør og for «krenkelser» og sitter fremdeles i fengsel.

I George Orwells «Animal Farm» er det grisen Kamerat Napoleon/Stalin, som erklærer at noen er likere enn andre, og innsetter seg selv og de andre grisene som den nye herskerklassen. På spansk har «Animal farm» tittelen «Opprør på farmen». 

Danilo Maldonado i Oslo under Oslo Freedom Forum mai 2016

Den tidligere rumenske presidenten Emil Constantinescu, som ledet komiteen for ytringsfrihetsprisen for kreativ dissens, henviste i sin tale under Oslo Freedom Forum til Václav Havel, kunstneren som bidro til å fjerne det totalitære dikturet og som senere ble president. Generasjonen av unge, opposisjonelle kunstnere på Cuba ga han håp om at Cuba en gang kan bli fri fra diktatur, hevdet han. Tidligere har han uttalt at: «En regjering som frykter en kunstner og hans arbeid manifesterer sin tyranniske natur». Året etter, i mai 2016, var Danilo Maldonado en foredragsholderne ved Oslo Freedom Forum.

El Sextos venn, Gorki Aguila, sanger i Porno para Ricardo, ble i mai 2015 arrestert for å ha forsøkt å henge opp en poster på veggen utenfor El museo de Bellas artes med budskapet: Sett El Sexto fri. Spør du som turist, guiden om hun kan fortelle deg hvor Aguila ble arrestert for å ha hengt opp posteren, vil du kunne få en interessant reaksjon. Ta gjerne også en selfie ved stedet Aguila ble arrestert. Studioet til punkergruppen Porno para Ricardo kan også være verdt et besøk. (Besøker du Tania Brugueras adresse eller kommer i kontakt med Kvinner i hvitt, vil de sikkert hjelpe deg med å finne adressen til Porno para Ricardos studio.) (Du kan lese mer om Tania Bruguera, El Sexto og Porno para Ricardo i andre innlegg på bloggen).

Bevegelsen for uavhengige bibliotek på Cuba er fremdeles en livskraftig organisasjon. De har filialer i Havanna og i en rekke andre byer og tettsteder. Jeg har ikke lykkes i få tak i adressene til de uavhengige bibliotekene. Jeg anbefaler norske turister med reiseplaner for Cuba å ta med seg en, to eller flere bøker fra listen jeg har nevnt, og gjerne også Hannah Arendts bok på spansk om «Origins of totalitarianism», og møte opp hjemme hos Tania Bruguera eller møte opp på søndag formiddag etter gudstjeneste ved en av den pasifistiske organisasjonen Kvinner i Hvitts ukentlige fredlige marsjer. Da vil du kunne spørre etter adresser til uavhengige bibliotek.

I Miami finnes Instituto de la Memoria Historica cubana contra el totalitarismo. De har laget en guide både på spansk og engelsk med steder turister som ønsker å se viktige steder for opposisjonelle på Cuba, kan besøke. Å besøke stedene som blir nevnt er ikke ulovlig, men du kan komme til å oppleve at sikkerhetspoliti kan komme bort til deg og stille deg noen spørsmål.

Et tettsted på Cuba mange nordmenn liker å besøke er Trinidad. I Trinidad finnes «El museo de los bandidos», bandittenes museum. På det nevnte instituttet i Miamis hjemmesider vil du også finne informasjon om de mange opprørene blant bønder på Cuba siden revolusjonen. Turister som har lest seg opp på forhånd vil kunne sette informasjonen museet i Trinidad gir om bondeopprørere inn i en større, kritisk ramme, og vil kunne stille guidene interessante oppfølgingsspørsmål en norsk turist vil ha glede av å se hvordan en guide håndterer.

Cuba lever av turisme. Turisme er blant de få næringsveiene på Cuba som det inkompetente og korrupte regimet ikke har klart å ødelegge. Å arrestere turister vil ikke bare skremme vekk turister, men også «trigge» de turistene som er mest spenningssøkende til å gjøre akkurat det som regimet da har vist at utløser arrestasjoner. Dette vet regimet, og vil ikke ønske å arrestere turister. Imidlertid må enhver turist som oppsøker steder regimet ikke liker at turister oppsøker, være forberedt på at de lovbruddene som regimet til vanlig ser gjennom fingrene med at turister utfører på Cuba, bruk av narkotika, ta i mot seksuelle tjenester fra prostituerte i alle aldre mot betaling, kjøre bil i fylla, kanskje også kjøpe ulovlige varer som sigarer uten statlig kontrollert godkjennelse, kan bli utgangspunkt for en arrestasjon. Det regimet ser gjennom fingrene med at turister gjør, vil turister som gjør noe regimet ikke liker, som å støtte opposisjonelle, kunne bli arrestert for.

Den norske regjering samarbeider med cubanske myndigheter om en fredsprosess mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Norske myndigheter legger mye prestisje i å være tilretteleggere for pågående fredssamtaler i Havanna, men enda viktigere er prestisjen som følger med å være fredsskaper, for cubanske myndigheter. Castro-regimet ønsker neppe å oppleve diplomatiske komplikasjoner med norske styresmakter p.g.a. av at noen tilfeldige norske turister skulle ha samtaler med cubanske opposisjonelle.

Gravstedene til Orlando Zapata Tamayo og Pedro Luìz Boitel finner du opplysninger om i guiden. De døde begge av å sultestreike seg til døde. (Se gjerne innlegg om sultestreik som politisk våpen på bloggen). Å legge ned blomster, aller helst hvite i tråd med fargene til Kvinner i Hvitt, vil være en handling som kan gjøre at du kommer i kontakt med interessante mennesker og at du opplever mer spennende ting på reisen på Cuba enn turister flest gjør. Du kan også komme til å få noen morsomme historier å fortelle kolleger eller medstudenter når du er tilbake i Norge etter ferien. Er du en jusstudent, har juristutdanning eller har interesse for menneskerettigheter, kan et besøk til Cubalex’ kontorer i Havanna for en samtale med de som arbeider der, være av interesse. 

Skulle du besøke Museo de la revolucion, revolusjonsmuseet, i Havanna, er det enkelte av montrene som er interessante. Monteren der det blir forklart at Fidel Castro, måtte avskaffe alle andre politiske partier enn kommunistpartiet, for de hadde jo alle samarbeidet med Batista-regimet, er en hendelse det kan være på sin plass å be en tilgjengelig ansatt eller en tilstedeværende guide om å utdype begrunnelsen for. I museet vil du også se en stor karikatur av den styrtete diktatoren Batista, med store negerlepper, i tråd med svært utbredte rasistiske stereotypier på Cuba. Å stille et spørsmål ved om karikaturen ikke er en aning rasistisk, vil kunne utløse interessante reaksjoner fra museets ansatte eller fra tilstedeværende guider. (I det aller første innlegget på bloggen vil du kunne lese mer om rasisme på Cuba). Skal du oppsøke Kvinner i Hvitts fredsmarsjer hver søndag på den 5. aveny i Havanna, kan du gjerne ha en hvit binders festet på skjorta eller T-skjorta, som et lite symbol på solidaritet med cubanske opposisjonelle, dersom du har lysst til det. Ta med en eske hvite binders fra Norge før du drar, dersom du ønsker det.

 

Guider: På engelsk: https://www.youtube.com/watch?v=diKlBiDkKkg

 

 På spansk: https://www.youtube.com/watch?v=SpEuC4RWzMM

Nettstedet: Instituto de la Memoria historica cubana contra el totalitarismo:
http://www.cubamemorial.net/

Nyttige adresser:
Tania Brugueras adresse:
Calle Tejadillo, 214, e/Aguacate y Compostela, Habana Vieja.

 

Cubalex i Havanna:
Lindero No. 169 esq. Angeles, El Calvario, Arroyo Naranjo, La Habana, Cuba.

Videoer der Tania Brugera forklarer to av sine artistiske prosjekter:
Prosjektet fra 2009 hun forsøkte å gjenta 31. desember 2014.
https://www.youtube.com/watch?v=B3KOV26APlM

Et prosjekt om immigrasjon i USA:
https://www.youtube.com/watch?v=MFse5lawU5A

Et intervju om hennes kunst:
https://www.youtube.com/watch?v=tdsu0aCXctE

Leter du på nettet vil du sikkert finne nyere videoer om Brugueras politiske kunst.

Kilder: Som alltid på denne bloggen, er ICLEPS nettsider den viktigste kilden til så godt som alle artikler.