Første del av fem - intervju med Alfredo Romero - leder for Foro Penal.

”Hvordan kan det ha seg at Maduro-regimet som er så inkompetente på alle felter av politikk og administrasjon, samtidig kan være så genialt dyktige når det gjelder å holde på makt, og villede det internasjonale samfunnet av politikere og organisasjoner? Er det Cubanerne som er svaret på det spørsmålet”, spør jeg Alfredo Romero, lederen for Foro Penal. Organisasjonen består av advokater som kartlegger brudd på menneskerettigheter i Venezuela. Foro Penal forsvarer flere av de som får menneskerettighetene sine krenket i Venezuela. Romero er på besøk i Oslo.

Menneskerrettighetsforkjemper og advokat Alfredo Romero

Jeg nevnte for menneskerettighetsforkjemperen Romero en video på Youtube der han blir intervjuet av en journalist. Advokaten Romero beskriver i intervjuet hvordan Maduro-regimet bruker politiske fanger i likhet med andre tema som det blir forhandlet om i ulike forhandlinger, som forhandlingsbrikker. Romero mener regimet heller burde ha blitt avkrevet at de umiddelbart innfridde det som burde ha vært betingelser for å begynne forhandlinger. Slik får regimet anledning til å bruke forhandlingsprosesser for å vinne tid når regimet er svekket, og trenger å konsolidere egne maktposisjoner, slik Romero beskrev det i videoen på Youtube.

Jeg nevner for Romero enkelte velkjente sider ved Castro-dynastiets forhold til det internasjonale samfunnet, slik at Romero skal slippe å fortelle meg ting vi begge vet. Strategien med å arrestere regimemostandere for så å forhandle med ulike representanter for det internasjonale samfunnet om frigivelse av de samme politiske fangene, var et politisk spill Fidel Castro i sin tid ved makten på Cuba, perfeksjonerte, påpeker jeg. Fidel var en mester i utmanøvrere EU, paver, FN, USA og menneskerettighets-organisasjoner. 

Jeg nevner også hvordan Raul Castro lærte av erfaringene fra rundt 2010-11, da Castro-dynastiet ble presset av EU og paven til å frigi de rundt et femtitall gjenværende av de 73 politiske fangene fra den ”svarte våren” i 2003. De 73 hadde blitt dømt til fengselsstraffer gjennomsnittlig på rundt 20 år. Lillebror Raul, som i 2006/08 overtok for storebror Fidel, lærte i 2010-11 å ikke gi for lange straffer til for mange politiske fanger. Raul lærte å unngå å gjøre de politiske fangene til martyrer og helter i den internasjonale opinion og blant internasjonale menneskerettighets-organisasjoner. Fidels lillebror praktiserte ved makten i stedet for korte fengslinger, gjerne bare for noen få dager, men hyppige arrestasjoner, og gjerne fengsling av mange forskjellige politiske fanger. ”Er dette jeg her nevner taktikk og strategi Maduro-regimet har lært av Castro-dynastiet?” Spør jeg Romero.

Romero forteller utdypende om det han kaller ”sirkulasjonsprinsippet”. Menneskerettighets-forkjemperen kartla alle som på forskjellige tidspunkter ble holdt fengslet som politiske fanger. Antall fengslete gikk opp og ned. I noen perioder kunne det være så lavt som rundt 100, andre ganger kunne det nærme seg 1000. Men han la merke til at utskiftningen blant de som var politiske fanger, var stor. Det betydde at i løpet av lengre perioder så var det flere tusen mennesker som på ulike tidspunkt hadde vært politiske fanger. Noen hadde vært politiske fanger i lengre perioder, og mange i korte perioder. Antallet som hadde erfart å være politiske fanger var altså flere tusen. Mange i Venezuelas befolkning kjente dermed personlig noen som hadde vært politiske fanger. Slik skaper frykt i befolkningen.

Leder av Foro Penal, Alfredo Romero

”Det er Kina som er de som først utviklet det sinnrike systemet for å holde politiske fanger i fengsel med ”sirkulasjonsprinsippet””, hevder Romero. ”Kina gjorde dette under olympiaden i 2008, for å unngå press fra internasjonal opinion”. Romero mener Kina i sin tid lærte opp KGB i Sovjet og Stasi i Øst-Tyskland i hvordan undertrykke og holde kontroll på befolkningen i landet.

Cubaneren og offiser innen det cubanske etteretningsvesenet Ramiro Valdez lærte kunsten å undertrykke befolkningen av Stasi under opphold i Berlin under den kalde krigen. Valdez kler seg som en gentleman i elegante dresser, og har bodd mange år i Venezuela, men nå har han blitt gammel, noen og åtti år gammel. Ramiro Valdez var sentral i å bygge opp undertrykkelsessystemet i Venezuela. Nå er han for gammel, og ble mot slutten av tiden Chavez styrte parkert i en stilling som sjef for elektrisitet i Venezuela.

Det er ikke sant, slik enkelte hevder, at det er cubanerne som står for tortur og andre former for direkte undertrykkelse av fanger, mener Romero. Cubanerne har vært med som rådgivere, men det er venezuelanere som utfører tortur og andre brudd på menneskerettigheter i Venezuela, i følge menneskerettighetsforkjemperen. 

Video med Alfredo Romero fra Youtube : 

https://www.youtube.com/watch?v=0ZGIJVpjnJY

Fjerde og siste del av intervjuet med Stener Ekern om Nicaragua

I siste delen av intervjuet snakket vi om hva som hadde skjedd i Nicaragua etter at Daniel Ortega hadde kommet tilbake til makten i 2007, og ikke minst hva som har skjedd etter protestene og opptøyene i april 2018. Ekern understreker betydningen av nabolagskomiteene og «gatemakten»--dvs den latente voldstrusselen—som de forvalter. Om de ikke er like sterke som forrige gang sandinistene var ved makten—den gang utstedte de rasjoneringskortene—så har de stadig avgjørende betydning for sandinistpartiets makt rundt om blant de små i samfunnet.

Vi kom inn på Dionisio Marenco, sandinistlederen som noen år var borgermester i Managua, men som kom på kant med Ortega og kona, Rosario Murillo. Marenco har i ettertid uttalt at han ikke forstod seg på det indre liv i sandinist-bevegelsen, og særlig ikke hvordan man måtte forholde seg til løgn og sannhet omkring beskyldningene mot Daniel Ortega for seksuelt misbruk (incest) av stedatteren Zoilamérica, som altså er biologisk datter av kona, Rosario. 

Daniel Ortegas ste-datter Zoilamerica.

Innad i sandinistbevegelsen er det mange som antar at de innerste sandinist-kretsene vet at beskyldningene er sanne, samtidig som de insisterer på at det er løgn.  De gjør kravet om å akseptere løgnen til en lojalitets-test. Anne Applebaum har skrevet om hvordan løgner rundt flyulykken i Smolensk blir brukt av det polske regjeringspartiet, som en løgn som fungerer innad i partiet, som en slik lojalitetstest. Utad fungerer dette som en måte å konsolidere oppslutningen mot ideologiske fiender.

Slike lojalitets-tester kan man forestille seg finnes i snuskete finanskretser der mye penger står på spill. Er du villig til å svelge en kamel for å få tilgang til store summer, store kontrakter? Slike lojalitetstester ligner også på initierings-ritualer i organisert kriminalitet. Man er med i en krets av likesinnete, så blir man testet. Du må gjøre noe som viser oss at du har krysset grensen, og nå er i samme båt som oss. Slik har vi noe på deg.

Stener Ekerns hovedfagsavhandling i sosialantropologi.

Mot slutten av samtalen snakket vi litt om de nicaraguanske trotskistene, siden jeg hadde blitt kjent med en av dem i Nicaragua. Trotskistene, ”trottene”, var ifølge Ekern, blant de første som ble luket ut blant de mange gruppene som ville være med å bygge sandinist-revolusjonen sammen med de ni kommandantene. De foretok noen spredte okkupasjoner, men de hadde liten betydning, og FSLN hadde vel grunn til å tro at trottene ikke ville forbli lojale.

Ekern er generelt positiv til bistand i form av utdeling av stipendier og utveksling av unge mennesker mellom land. Sosialantropologen trakk frem en nicaraguansk venn som eksempel. Luís Humberto Guzmán fikk som 20-åring stipend for å studere i Berlin, finansiert av amerikansk bistand (Fremskrittsalliansen på 1960-tallet) og Tysklands Adenauer-stiftelse. Han skrev en avhandling om USAs politikk overfor Latinamerika under Nixon og konkluderte med at Nixon ikke hadde noen politikk, men tok alt på sparket, og derfor gikk det ofte også veldig galt. Under revolusjonen var han med i den delen av kristeligdemokratiet som først gikk inn i sandinistregjeringen. Med u-hjelp fra Norge startet han så et forlag og en avis, deretter ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen i 1990 for UNO. Noen år satt han også som president i forsamlingen. I dag er han leder for landets konkurransetilsyn.

Jeg spurte Ekern helt til slutt om bistand generelt egentlig har noen hensikt, eller om Norge burde slutte med det. Ekerns svar er positivt. Ofte, men ikke alltid, kan bistand skape gode resultater. Han trakk fram et eksempel med vestlig, såkalt myk, bistand til Bangladesh. På landsbygda i Bangladesh går nå som oftest 100 % av kvinner på skole, i stedet for 5 % slik det var før bistanden skjøt fart på 70-tallet. Den ‘rene’ økonomiske veksten har riktignok kommet i stor grad på grunn av andre forhold som globalisering, teknologi-overføring, lokalt entreprenørskap og gunstig økonomisk politikk. Men bistanden har i stor grad sørget for at denne forbedringen av levekår er blitt jevnere og mer bærekraftig fordelt.


Rosario Murillos datter og Ortegas ste-datter Zoilamerica forteller sin historie: https://www.bbc.com/news/av/stories-47448263/i-was-abused-by-my-stepfather-daniel-ortega