Viser innlegg med etiketten nabolagskomiteer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten nabolagskomiteer. Vis alle innlegg

fredag 3. mai 2019

Fjerde og siste del av intervjuet med Stener Ekern om Nicaragua


I siste delen av intervjuet snakket vi om hva som hadde skjedd i Nicaragua etter at Daniel Ortega hadde kommet tilbake til makten i 2007, og ikke minst hva som har skjedd etter protestene og opptøyene i april 2018. Ekern understreker betydningen av nabolagskomiteene og «gatemakten»--dvs den latente voldstrusselen—som de forvalter. Om de ikke er like sterke som forrige gang sandinistene var ved makten—den gang utstedte de rasjoneringskortene—så har de stadig avgjørende betydning for sandinistpartiets makt rundt om blant de små i samfunnet.

Vi kom inn på Dionisio Marenco, sandinistlederen som noen år var borgermester i Managua, men som kom på kant med Ortega og kona, Rosario Murillo. Marenco har i ettertid uttalt at han ikke forstod seg på det indre liv i sandinist-bevegelsen, og særlig ikke hvordan man måtte forholde seg til løgn og sannhet omkring beskyldningene mot Daniel Ortega for seksuelt misbruk (incest) av stedatteren Zoilamérica, som altså er biologisk datter av kona, Rosario. 
Zoilamérica Ortega Murillo hija del presidente de Nicaragia Daniel Ortega. Foto: Albert Marín.
Daniel Ortegas ste-datter Zoilamerica.
Innad i sandinistbevegelsen er det mange som antar at de innerste sandinist-kretsene vet at beskyldningene er sanne, samtidig som de insisterer på at det er løgn.  De gjør kravet om å akseptere løgnen til en lojalitets-test. Anne Applebaum har skrevet om hvordan løgner rundt flyulykken i Smolensk blir brukt av det polske regjeringspartiet, som en løgn som fungerer innad i partiet, som en slik lojalitetstest. Utad fungerer dette som en måte å konsolidere oppslutningen mot ideologiske fiender.

Slike lojalitets-tester kan man forestille seg finnes i snuskete finanskretser der mye penger står på spill. Er du villig til å svelge en kamel for å få tilgang til store summer, store kontrakter? Slike lojalitetstester ligner også på initierings-ritualer i organisert kriminalitet. Man er med i en krets av likesinnete, så blir man testet. Du må gjøre noe som viser oss at du har krysset grensen, og nå er i samme båt som oss. Slik har vi noe på deg.

Bilderesultat for stener ekern
Stener Ekerns hovedfagsavhandling i sosialantropologi.

Mot slutten av samtalen snakket vi litt om de nicaraguanske trotskistene, siden jeg hadde blitt kjent med en av dem i Nicaragua. Trotskistene, ”trottene”, var ifølge Ekern, blant de første som ble luket ut blant de mange gruppene som ville være med å bygge sandinist-revolusjonen sammen med de ni kommandantene. De foretok noen spredte okkupasjoner, men de hadde liten betydning, og FSLN hadde vel grunn til å tro at trottene ikke ville forbli lojale.

Ekern er generelt positiv til bistand i form av utdeling av stipendier og utveksling av unge mennesker mellom land. Sosialantropologen trakk frem en nicaraguansk venn som eksempel. Luís Humberto Guzmán fikk som 20-åring stipend for å studere i Berlin, finansiert av amerikansk bistand (Fremskrittsalliansen på 1960-tallet) og Tysklands Adenauer-stiftelse. Han skrev en avhandling om USAs politikk overfor Latinamerika under Nixon og konkluderte med at Nixon ikke hadde noen politikk, men tok alt på sparket, og derfor gikk det ofte også veldig galt. Under revolusjonen var han med i den delen av kristeligdemokratiet som først gikk inn i sandinistregjeringen. Med u-hjelp fra Norge startet han så et forlag og en avis, deretter ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen i 1990 for UNO. Noen år satt han også som president i forsamlingen. I dag er han leder for landets konkurransetilsyn.

Jeg spurte Ekern helt til slutt om bistand generelt egentlig har noen hensikt, eller om Norge burde slutte med det. Ekerns svar er positivt. Ofte, men ikke alltid, kan bistand skape gode resultater. Han trakk fram et eksempel med vestlig, såkalt myk, bistand til Bangladesh. På landsbygda i Bangladesh går nå som oftest 100 % av kvinner på skole, i stedet for 5 % slik det var før bistanden skjøt fart på 70-tallet. Den ‘rene’ økonomiske veksten har riktignok kommet i stor grad på grunn av andre forhold som globalisering, teknologi-overføring, lokalt entreprenørskap og gunstig økonomisk politikk. Men bistanden har i stor grad sørget for at denne forbedringen av levekår er blitt jevnere og mer bærekraftig fordelt.


Rosario Murillos datter og Ortegas ste-datter Zoilamerica forteller sin historie: https://www.bbc.com/news/av/stories-47448263/i-was-abused-by-my-stepfather-daniel-ortega 

fredag 5. april 2019

Intervju med Stener Ekern - del 2 av 4.

Stener Ekern i debatt med andre latin-amerika-forskere.




Etter tre-fire måneders opphold i Nicaragua, i 1984, begynte Stener Ekern å forstå hvor upopulære sandinistene var blitt i vide kretser i løpet av de fem årene som var gått siden sandinistene tok makten i 1979. Familien han bodde hos og andre han omgikk forstod at han ikke var en frelst sandinist på pilegrimsreise (en «sandalista», som så mange andre vesteuropeere), og at de kunne snakke med ham som en voksen. Å bo hos en familie er noe en antropolog så å si må gjøre for å få den innenfra-forståelsen som faget bygger på. I Nicaragua var det i 1984 rasjonering på basisvarer, så det å bo i en familie var også helt nødvendig. Med egne øyne så han hvordan politiet stanset småbønder med matvarer på vei til markedet og beslagla produktene.

Ekern gjorde feltarbeid til sitt hovedfag i sosialantropologi i León i Nicaragua i året 1984 og noen uker i 1985. Borgerkrigen mot de amerikansk-støttede Contras startet rundt 1883. I 1984 var det valg i Nicaragua, der sandinistene, som hadde sittet med all makt siden de siste ikke-revolusjonære forlot juntaen i 1989, vant valget. Store deler av opposisjonen boikottet 1984-valget med henvisning til at rommet for å drive valgkamp var minimalt. Nå ble en av de ni kommandantene som ledet sandinistpartiet FSLN, president, nemlig Daniel Ortega.

I 1984 var situasjonen i ferd med å spisse seg til. Til nå hadde sandinistpartiet og sandinisthæren kunnet lene seg på frivillige samt en type reservister i kampen mot Contras, nå ble det innført en lov om allmenn verneplikt. At staten kunne tvangsrekruttere var noe helt nytt i nicaraguansk historie og bedre ble det ikke av at hæren i så stor grad var et partiinstrument (med cubanske og øst-tyske instruktører). For å finne alle ungguttene måtte hæren, for eksempel, omringe kinoer og plukke med seg alle uten papirer. Eller man omringet hele bydeler og gjennomsøkte alle hus. Der Ekern bodde skjedde dette.  En dag var de to sønnene i huset plutselig borte (de rømte til Honduras). Den konservative opposisjonsavisen, La Prensa, ble beslaglagt hver gang de skrev om slike ting.

Ekern oppholdt seg også senere i León, i tiden rundt det neste valget, i 1990, da en samlet opposisjon fikk slippe til i gatene og sandinistene tapte klart. Svært motvillig måtte FSLN gi fra seg makten. Mange har ment at sandinistpartiets utvikling mot en autoritær bevegelse begynte først rundt 1984/85 og var forårsaket av ytre forhold, først og fremst krigen som Contras-styrkene førte, finansiert av USA. Denne krigen tok først slutt med en lang serie med fredsforhandlinger over hele Mellom-Amerika (lignende kriger mellom et revolusjonært venstre og et militaristisk høyre fant samtidig sted i El Salvador og Guatemala) kjent som Contadora og Esquipulas-prosessene, først inspirert av Costa Ricas president Oscar Arias.

Sandinistene fikk utstrakt hjelp fra østblokklandene. Medregnet verdien av russiske våpen kan det være tale om over seks milliarder dollar i løpet av 1980-tallet. Så fantes det en sosialistisk arbeidsfordeling på u-hjelpen fra østblokken. Sovjetunionen selv arbeidet med hæren sammen med Cuba, Øst-Tyskland tok sikkerhetspolitiet og etterretningen. Polen og Tsjekkoslovakia skulle drive med industri og Bulgaria med landbruk. Noen ganger ble det pinlig når Nicaragua fikk vinterklare ukrainske traktorer.

Parallelt med at FSLNs oppbygging av en sosialistisk stat har de gamle, lokale elitene i for eksempel León og Granada beholdt sine nettverk, selv om deres barn nå ble sandinister. Her er det viktig å gripe den sosiale betydningen av «caudillismo» og «clientelismo»), eller politisk og sosial klientellisme (eller patron-klient-relasjoner) for å forstå samfunn og politikk i Nicaragua. For de små i samfunnet ligger den beste tryggheten i å ha gode relasjoner til en velhavende familie (som dessuten har et høyt utdanningsnivå og som dermed finner sammen i egne nettverk).  Om denne familien er konservativ eller liberal eller sandinistisk spiller mindre rolle så lenge støtte og lojalitet sirkulerer. Det er mange paralleller mellom den såkalte mafiaen i Russlands og latinamerikansk politikk.

Fattige og lojale sandinistungdommer kunne få stipendier til å studere, blant annet til en type forberedende kurs som foregikk på en internatskole i León (kalt «la prepa»). Disse ungdommene ble brukt som «stormtropper», dvs. til å mobilisere foran viktige møter og massedemonstrasjoner og dessuten til å ”ta ut” politiske motstandere. Når disse ungdommene gikk i gatene var det ”ikke noe kjære mor”. Sandinistpartiet var (og er) dyktige på mobilisering. På oppdrag fra for eksempel en nabolagskomité i en bydel kunne man levere en «masse» med avtalt størrelse og den grad av entusiasme og voldsbruk som var nødvendig for å «overtale».  Nabolagskomiteene var og er viktige for sandinistenes makt. Etter tapet i 1990 ble de i noen grad avpolitisert, de skiftet navn, men har fortsatt å ha svært tette bånd til partiets ledere.
https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5e/Danielortega.jpg
Daniel Ortega sverges inn som president i 1984.


søndag 20. november 2016

Tre sosiale praksiser illustrerer den menneskefiendtlige kjernen i Castro-dynastiets totalitære diktatur.

Castro-dynastiet har i 57 år definert revolusjonens interesser og det moralsk riktige, alltid å være ensbetydende med det som til enhver tid er i Castro-dynastiets økonomiske og politiske interesser. Menneskesynet som kommer til uttrykk når regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, rettferdiggjør overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda.


Antonio Rodiles
Antonio Rodiles etter å ha blitt banket opp at det politiske politiet på Cuba.


Tre sosiale praksiser i det cubanske samfunnet, illustrerer den menneskefiendtlige kjernen i Castro-dynastiets totalitære diktatur. Den utbredte og av myndighetene stilltiende aksepterte barneprostitusjonen viser det hule og innholdsløse i Castro-dynastiets offisielle retorikk om at «alle er like», og at revolusjonen handler om frihet og selvstendighet for de fattige på Cuba. På Cuba er noen likere enn andre, og noen er Castro-regimet villige til å ofre for det Castro-dynastiet definerer som den gode saks tjeneste, for revolusjonen.

Den andre sosiale praksisen som illustrerer den menneskefiendtlige kjernen, er Castro-regimets metode for å lære barn fra de er små, at staten kan utsette dem for vilkårlige represalier. Fraværet av en rettsstat gjør at vanlige innbyggere på Cuba må kunne forvente maktovergrep fra en totalitær statsmakt. Cubanere lærer fra de er barn at den totalitære statsmakten, revolusjonen, ikke respekterer noen form for individuelle rettigheter eller menneskerettigheter. Innlegget på denne bloggen i august om utestengelsen av ingeniør-studentene ved universitet i Santa Clara, viser hvordan Castro-regimet etablerer frykt for den vilkårlige statsmakten blant cubansk ungdom.
http://immunidad.blogspot.no/2016/08/hvordan-skape-frykt-i-en-befolkning.html


Den tredje sosiale praksisen er kommunistpartiets organisering av «repudios». «Repudios» blir av regimet fremstilt som «spontane», «folkelige aksjoner» mot mennesker som kjemper for demokrati, presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Mennesker som praktiserer det vi i Norge ville anse som selvfølgelige demokratiske og sivile rettigheter, blir av cubanske myndigheter definert og omtalt som «mark», «gusanos», og «mercenarios», «leiesoldater for USAs imperialisme».

Det politiske politiet organiserer sammen med nabolagskomiteene med jevne mellomrom «repudios» mot det regimet definerer som «fiender av regimet». Det politiske politiet har et nett av informanter, og i samarbeid med nabolagskomiteene, CDR’ene, samler de informasjon om alle mennesker på Cuba. Overvåkingspolitiet har sensitive opplysninger om alle, om deres familiemedlemmer og arbeidskollegaer.

«Repudios» er aksjoner der en mobb samler seg rundt et hus der det bor mennesker som regimet oppfatter at utfordrer regimets totalitære makt. Den av regimet organiserte mobben roper slagord og fornærmelser, noen ganger utfører de hærverk, kaster maling og maler revolusjonære slagord på vegger, gulv og inngangspartier til bostedene der de såkalte «markene» og «landssvikerne» bor. Ofte utøver de vold, de banker opp menneskene regimet markerer at ikke har krav på menneskelig behandling, som de «insektene» og «imperialistiske leiesoldatene» regimet med all deres ensrettete propaganda, hevder de er.

De organiserte mobbene, «repudioene» rammer ikke bare opposisjonelle. Av og til kan mennesker det er kjent at planlegger å emigrere fra Cuba, også bli utsatt for «repudios» organisert av nabolagskomiteene og det politiske politiet. For de som ser sine naboer forlate Cuba, for det emigrantene tror vil være et bedre liv, må regimet skape en oppfatning av at de som emigrer «svikter revolusjonen».

Alle som forsøker å utøve forsamlingsfrihet, ved å demonstrere, blir også utsatt for organiserte mobber. Fredelige marsjer og andre demonstrasjoner ledet av Kvinner i Hvitt eller andre pasifistiske, demokratiske organisasjoner blir dels utsatt for «repudios», dels trakassert og utsatt for brutal vold fra det politiske politiet. Etter at både USA og de fleste landene i EU har normalisert forbindelsene med Cuba, og fjernet alle krav til regimet om demokrati og menneskerettigheter, har undertrykkelsen og brutaliteten fra regimet økt mot det regimet burde ha akseptert som representanter for et reelt sivilt samfunn.


Bilderesultat for repudios cuba
Det politiske politiet på Cuba går til aksjon mot en uønsket demonstrasjon.

Den pasifistiske politiske organisasjonen SATS, ledet av Antonio Rodiles, har på Youtube lagt ut et opptak av en «repudio» mot SATS 11.desember 2013. Lærere hadde tatt med seg hele skoleklasser, som vekslet mellom å rope revolusjonære slagord, fornærmelser mot «fiender av revolusjonen», og vanlige organiserte og frie leker og aktiviteter for å få tiden til å gå utenfor bostedet til Rodiles og kona Ailer Gonzalez. Etter en stund gikk ekteparet ut og forsøkte å samtale med den mobiliserte menneskemassen. Rodiles ble da utsatt for vold og arrestert av politisk politi, samtidig som han altså var omgitt av en atmosfære av lekende barn.

De tre heslige sosiale praksisene illustrerer kjernen i Castro-dynastiets menneskefiendtlige diktatur. Det totalitære diktaturet hjernevasker barn fra de er små til å hate mennesker som praktiserer det vi ville anse som selvfølgelige politiske og sivile rettigheter. Fraværet av en rettstat lærer barn og ungdom på Cuba tidlig å frykte en vilkårlig statsmakt, som ikke respekterer individuelle rettigheter eller menneskerettigheter. Barneprostitusjon blir av regimet stilltiende akseptert av økonomiske årsaker. Ikke bare er «noen likere enn andre», noen mennesker er regimet villige til å ofre i den «gode saks tjeneste».

Bør Norge fortsette å støtte økonomisk kommunistene som vil reformere kommunismen, og som Castro-dynastiet aksepterer som en passe kritisk og passe servil opposisjon, miljøet rundt Cuba Posible? Eller bør Norge støtte uavhengige journalister og de som kjemper for demokratiske rettigheter, rettssikkerhet og menneskerettigheter på Cuba, men som Castro-dynastiet mener er en demokratisk motmakt regimet ikke har behov for?

Link til video om "repudios" mot "gusanos". (Fra 27 minutter kan du se hva som skjer i repudio mot SATS og ekteparet Rodiles/Gonzalez 11. desember 2013.)
http://www.martinoticias.com/a/cuba-gusano-documental-amedrentar-actos-repudio-opositores-/31561.html

søndag 31. januar 2016

Det totalitære cubanske samfunnets skolesystem


Hva kjennetegner det totalitære diktaturet på Cuba? nabolagskomiteer, system av informanter, sikkerhetspoliti, og en totalitær ideologi sørger for at mentale frirom for individer ikke lar seg opprettholde eller holde skjult for det effektive undertrykkelsesapparatet. Den revolusjonære, totalitære ideologien vil ikke la noe område av samfunnet være utenfor, i fred for den politiske, statlige sfæren.
Raul Castro hjelper storebror Fidel å sette seg.
Skolen spiller en viktig rolle i det totalitære samfunnet. Erik Jennische forteller i sin bok fra 2013, «Måste få polisen ur huvudet», om sitt møte med en av lederne for «Colegio de Pedagogos Independientes», en uavhengig lærerorganisasjon. Hun fortalte om politiseringen av den cubanske skolen. «Dobbeltmoralen er en direkte konsekvens av mangelen på ytringsfrihet», hevder Miriam Garcia Chavez i sin samtale med Jennische.

Chavez forteller så om hvordan datteren etter hvert fikk avsmak for en skole som vurderte elevene utfra deres og familiens ideologiske oppslutning om regimet og revolusjonen. Chavez lærte datteren å skjule sine egentlige meninger om samfunnssystemet og skolesystemet. Chavez underslo selv all informasjon fra familien som kunne svekke datterens muligheter for å få gode karakterer, og få tilgang til høyere utdanning.  Datteren lærte seg å hykle begeistring og oppslutning om de revolusjonære ideer, vel vitende om at kunnskap om f.eks. deltagelse i kristne trossamfunn ville kunne bli belastning, en «smutsfläck» på datterens papirer eller "CV". Slike "skittflekker" på datterens CV kunne bli brukt mot henne av regimet, og ville kunne hindre henne i å få den utdannelsen hun ønsket.
Colegio de Pedagogos Independientes, Cuba
Datteren ble av læreren utkalt til å delta i en mot-demonstrasjon mot cubanere som hadde søkt beskyttelse i den peruanske ambassaden i forbindelse med «Mariel»-utvandringen på 80-tallet. En rekke cubanere søkte tilflukt i Perus ambassade og håpet å kunne emigrere fra Cuba. Fidel Castro gjorde et unntak fra den strenge politikken den gangen og lot flere tusen cubanere få emigrere til Miami. Skoleelevene ble utkalt til å rope ukvemsord til cubanere som ønsket å emigrere, "svikere av revolusjonen". Datterens deltagelse i demonstrasjonen ble notert som en bekreftelse på hennes ideologiske troverdighet, hennes «ideologiske integrering».



Chavez påpeker at dersom datteren hadde sagt hvordan hun egentlig foraktet systemet hun var en del av, så ville datteren kunne ha blitt hindret i å oppnå den utdannelsen datteren ønsket. Datteren måtte også bli medlem av «Milicias de tropas militares». De militære lokalselvforsvarsgruppene ble opprettet på 80-tallet for å styrke det militære forsvaret av revolusjonen. Chavez skjønte at hun selv om hun ikke ønsket å gi datteren en oppdragelse som også innebar militær trening, så måtte hun melde datteren inn i den lokale ungdomsmilitsgruppen dersom hun ikke ønsket å begrense datterens fremtidsmuligheter.



Jennische beskriver i boka en demonstrasjon der skoleungdom var blitt mobilisert og deres merkelige nærmest skamfulle atferd. Den svenske journalisten beskriver noen merkelige psykiske mekanismer elevene viser for å håndtere en form for av og på-knapp, etter å ha utført sin ideologiske plikt under en demonstrasjon. Han beskriver også oppbyggingen av CDR- organisasjonene for å forsvare revolusjonen i nabolagene, nabolagskomiteene, siden revolusjonen i 1959.

Barn av opposisjonelle blir hindret å ta høyere utdanning. Et eksempel er Julito Fornseca, som senere ble opposisjonell selv. Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados. Han fortalte meg i en samtale hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet var blitt presset ut av høyskolen der han studerte idrett. Han prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, siden ønsket han p.g.a. en oppdaget hjertefeil å kunne bli trener. Da Julito etter en tids sykdom skulle ta en prøve han hadde gått glipp av, fikk han feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Resultatet ble at han strøk i et fag, og deretter ble han fratatt studieplassen fordi han hadde strøket i et fag. Hans mor, Sarah Marta Fonseca, som var til stede ved samtalen, tilføyde indignert at hennes sønn må ha vært den eleven ved det studiestedet som hadde måttet ta flest ekstra prøver i flest fag. Julito fikk beskjed av rektor på skolen at han ikke hadde rett til å klage på utestengelsen, og at med sine kontrarevolusjonære foreldre fortjente han ikke bedre.
Colegio de Pedagogos Independientes
I en tale til den cubanske nasjonalforsamlingen i juli 2013 kritiserte Raul Castro det moralske forfallet i det cubanske folket. Mangel på høflighet, grov språkbruk, manglende arbeidsmoral, stjeling av offentlig eiendom på arbeidsplasser og seksuell utfoldelse i parker til sjenanse for andre cubanere var noen av eksemplene lillebror Raul fremhevet. Presidenten annonserte og innførte umiddelbart derfor et fag i barneskolen for oppretting av «sivile verdier». Raul avsluttet talen indignert på vegne av de gamle revolusjonshelter, «vi stormet ikke Batista-regimets militærforlegninger for dette». De ensrettete mediene på Cuba konfronterte ikke de absolutte makthaverne i over 50 år med deres ansvar for påstått «moralsk forfall» i den cubanske befolkningen.

Det totalitære diktaturet på Cuba har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet i 57 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Dersom den kommunistiske ideologien har rett, burde det sosialistiske mennesket ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Fungerer ikke sosialistisk oppfostring? Hvorfor trenger regimet å ha politiske fanger? Er det noe galt mvorå  med samfunnsmodellen eller barneoppdragelsen?
Cubanske skolebarn hyller Che
 

Se også linker til et intervju med en cubansk kjent kvinne innen teater som uttaler seg om det også hun ser som et moralsk forfall på Cuba.

Gjengivelsen av deler av Jennisches bok er blitt godkjent etter forespørsel til Erik Jennische. Boken anbefales!

https://www.facebook.com/estadodesats/?fref=ts
 

mandag 11. mai 2015

2. svarartikkel til Terje Engers svarartikkel. (artikkel nr. 2)


Mitt andre svar til Terje Engers svarartikkel på min første artikkel. (Enger avviste min første artikkel som moralisme og mente Oslo hadde en mer synlig og sjenerende prostitusjon enn Cuba, og at Cuba hadde et utdanningsvesen og et utdanningsnivå i befolkningen Norge bare kunne drømme om.)
EKSOTISK REGIME
Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, avviser i Ny Tid nr. 11 det han ser som mitt forsøk på «å psykoanalysere den cubanske virkelighet og revolusjonen» i en tidligere artikkel. Enger avviser mitt Reich-inspirerte innspill til forståelse av den cubanske totalitære samfunnsmodellen og venstre-radikaleres fascinasjon for modellen, som virkelighetsfjern moralisme.
Likevel, Cuba var i 1958 blant de rikeste spansktalende landene. Cuba var avanserte teknologisk, sosialt og politisk. 56 år med vanstyre og undertrykkelse, har gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen.

Hva kjennetegner diktaturet på Cuba? Sørger nabolagskomiteer, system av informanter, sikkerhetspoliti, og totalitær ideologi for at mentale frirom for individer ikke lar seg opprettholde eller holde skjult for det effektive undertrykkelsesapparatet? Den revolusjonære, totalitære ideologien vil ikke la noe område av samfunnet være utenfor, i fred for den politiske, statlige sfæren.
Det totalitære diktaturet på Cuba har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet i 56 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Dersom den kommunistiske ideologien har rett, burde det sosialistiske mennesket ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Fungerer ikke sosialistisk oppfostring? Hvorfor har regimet politiske fanger? Er det noe galt mvorå  med samfunnsmodellen eller barneoppdragelsen?

I en tale til den cubanske nasjonalforsamlingen i juli 2013 kritiserte Raul Castro det moralske forfallet i det cubanske folket. Mangel på høflighet, grov språkbruk, stjeling av offentlig eiendom på arbeidsplasser og seksuell utfoldelse i parker til sjenanse for andre cubanere var noen av eksemplene lillebror Raul fremhevet. Presidenten innførte derfor et fag i barneskolen for oppretting av «sivile verdier». Raul avsluttet talen indignert på vegne av de gamle revolusjonshelter, «vi stormet ikke Batista-regimets militærforlegninger for dette». De ensrettete mediene på Cuba konfronterte ikke de absolutte makthaverne i 56 år med deres ansvar for påstått «moralsk forfall» i den cubanske befolkningen.  
Hvorfor kommenterte ikke Raul Castro i talen også den utbredte prostitusjonen på Cuba? Mange unge cubanske kvinner og menn vil gjerne gifte seg med en utlending for å komme seg vekk fra en tilværelse uten fremtidshåp. På øya foregår imidlertid også prostitusjon og tabu-belagt prostitusjon med mindreårige. Journalisten Frank E. C. Lopez beskrev 29. mars på det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihets nettsider barneprostitusjon på Cuba.

Cubas avhengighet av turisme gjør at regimet ser gjennom fingrene med de i prinsippet ulovlige skyggesidene ved turismen på Cuba. Den eneste økonomiske aktiviteten det ineffektive og korrupte regimet ikke har klart å kvele, er turistindustrien.    
Den kommunistiske cubanske ideologien der revolusjonær vilje skal gjennomstrømme hele individet, har blitt presentert med karisma og viril sjarm av Fidel Castro gjennom nesten et halvt århundre. Iscenesettelsen av den revolusjonære vilje som avgjørende for moralske vurderinger, gjør Fidel og hans revolusjonære venner til nære slektninger av en norsk litterær helt på radikal venstreside.

I Henrik Ibsens teaterstykke «Brand» ofrer presten Brand sønn og kone i kamp for den rensende, altomfattende, samfunnsendrende viljen til å satse «intet eller alt» for et vagt og uklart definert ideal om et mer fullverdig liv og et bedre samfunn. I teaterstykket overtaler presten menigheten til å forlate det eksisterende samfunnet ved å love et jordisk paradis. Idealsamfunnet vil åpenbare seg for menneskene som følger ham, dersom de fortsetter å streve med å leve opp til kravene fra den rensende, revolusjonære viljen. Når forsamlingen som har fulgt Brand ut i ødemarken på høyfjellet etter hvert blir lei av at Brand aldri innfrir sine løfter om å gi dem et bedre liv, men i stedet fremsetter stadig nye krav til deres oppofrende vilje, vender de seg mot Brand. Folket gjør opprør og forlater ham alene på høyfjellet.
Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre appellert til det cubanske folks offervillighet og tilslutning til den altomfattende, påstått samfunnsforbedrende, revolusjonære viljen. Det effektive undertrykkelsesapparatet har hindret cubanerne i å uttrykke sin misnøye med et regime som ved nepotisme, korrupsjon, overvåking og brutalitet har skapt et samfunn i stagnasjon. Har Fidels evne til å fremstå som en handlekraftig, mandig, karismatisk leder «fullt og helt, og ikke stykkesvis og delt», blendet norske venstre-radikalere?

Dag Solstad skrev i 2008 at han hadde en teori om at «AKP hadde beflittet seg på å bli Brands etterkommere».[1] Viser Solstads påstand venstre-radikaleres forkjærlighet for manifestasjoner av vilje til å bedre samfunnet? Tilsynelatende troverdige uttrykk for vilje til altomfattende endring av samfunn er viktigere enn «kjedelige» demokratiske institusjoner og gradvise, langsomme, forbedringer av levekår. Demokratiske rettigheter og friheter venstre-radikalere selv gjør bruk av i egne strider for politiske mål i Norge, blir i eksotiske «annerledes» land mindre viktige.     
Hva er det ved det cubanske diktaturet som appellerer til nordmenn på radial venstreside? Hvis Enger har rett i at psykoanalytisk inspirerte samfunnsanalyser av totalitær kommunisme på Cuba er en avsporing, og man ikke aksepterer Norsk Cubaforenings forsikring om at Cuba ikke er noe diktatur, hvilke teorier om samfunn er det som er relevante for å forstå det totalitære regimet på Cuba, og fascinasjonen det vekker?



[1] Solstad, Dag. Om Brand. Bergen 2008. S. 26.

mandag 20. april 2015

Hva skjedde ved kongressen for sivilt samfunn i Panama?


Obama brøt en barriere ved det Pan-amerikanske Forbunds møte 10-11. april. Han møtte cubansk opposisjon. Siden Obama 17. desember annonserte at forhandlinger om normalisering av forbindelser skulle starte, har amerikanske myndigheter med unntak av den amerikanske forhandlingslederen; Roberta Jacobsons frokostmøte i Havanna, akseptert krav fra cubanske myndigheter om «å respektere» Cubas «indre anliggender», og ikke ha kontakt med opposisjon.


Barack Obama holdt tale ved
kongressen for sivilt samfunn i Panama.
I Panama ble det arrangert en parallell kongress for sivilt samfunn. I Cubas altomfattende, totalitære statsstruktur er organisasjonene regimet har utnevnt til ved kongressen å representere «sivilt samfunn» på Cuba i realiteten ikke uavhengige, ikke-statlige, «frivillige organisasjoner». Regimets utnevnte representanter er tvert imot deler av en totalitær statsstruktur kjennetegnet ved nabolagskomiteer, informanter, vilkårlig rettsstat, «stasi-lignende» hemmelig politi, mangel på demokratiske rettigheter og manglende respekt for menneskerettigheter.
Roberta Jacobson, forhandlingsleder for amerikanske myndigheter i
forhandlingene med Cuba. Ved siden av en henne sitter en av de to cubanske
opposisjonelle som møtte Obama på møtet i Panama, Manuel Cuesta Moura
 
 
 
 
Men i Panama har ikke Castro-dynastiet lyktes med å hindre opposisjonelle organisasjoner i få delta ved latin-amerikanske demokratiske institusjoner som Det Pan-amerikanske Forbund. Da regimet innså at regimekritikere ville bli invitert til kongressen for sivilt samfunn, forsøkte regimet å bestemme hvilke regimekritikere som skulle få være til stede ved kongressen. De «moderate» og av regimet aksepterte regimekritikerne rundt miljøet «Cuba Posible», forsøkte regimet å presse arrangørene i Panama til å akseptere at skulle ha fulle deltakerrettigheter ved siden av de opposisjonelle organisasjonene som ble invitert av arrangørene. De «moderate» regimekritikerne skulle altså ha overdøvet de reelle opposisjonelle, dersom regimet hadde fått det slik de ønsket.

De reelle opposisjonelle skulle ha deltatt på kongressen sammen med de av regimet utnevnte representanter for det de kaller «sivilt samfunn». Ved åpningen av den parallelle kongressen for sivilt samfunn i Panama, forsøkte imidlertid representantene for det cubanske og venezolanske regimet å hindre de inviterte opposisjonelle i å delta. De ropte «terrorister», «kjøpte og betale leiesoldater», «mark», revolusjonære slagord og andre ukvemsord til de opposisjonelle cubanerne til stede ved kongressen. Kongressen ble utsatt i flere timer. Da de ikke lyktes med demonstrasjonene, marsjerte representantene for de to diktaturenes såkalte sivile samfunn ut av kongressen, og boikottet kongressen for sivilt samfunn.

I Panama besøkte Obama den parallelle kongressen for sivilt samfunn. Obama møtte to cubanske opposisjonelle. Den ene var menneskerettsjuristen Laritza Diversent, leder av Cubalex, en uavhengig menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for rettssikkerhet, menneskerettigheter og bekjempelse av rasisme på Cuba. Obama sa på møtet at «sterke nasjoner frykter ikke sivile organisasjoner», og «hvis en person blir satt i fengsel bare for å stille spørsmålstegn ved utøvelse av makt, da handler denne personen riktig». Obama sa også «Det sivile samfunn er våre lands samvittighet».
Advokaten Laritza Diversent, vil være forsvare grafitti-kunstneren Danilo Maldonado,
med kunstnernavn El Sexto. Han sitter fengslet for i romjulen å ha prøvd å arrangere
en "performance" i en park med to griser påskrevet navnene "Fidel" og "Raul".
El Sexto har blitt tildelt Vaclav Havels ytringsfrihetspris for "kreativ dissens".
Prisen vil bli utdelt i Oslo 27. mai under Oslo Freedom Forum.


Castro-dynastiet og cubanske opposisjonelle strides om symboler. Den latin-amerikanske frigjøringshelten og poeten Josè Martì (1853-95) var cubaner. Det siste tiåret har Castro-dynastiet forsøkt å erstatte den revolusjonære kommunismens geriljahelt, argentineren Che Guevara, med Cubas frigjøringshelt Martì innenfor Cubas revolusjonære mytologi. Opposisjonelle organisasjoner på Cuba forsøker imidlertid å definere Martì som sin frigjøringshelt i det de ser som pasifistisk frigjøringskamp mot et kommunistisk diktatur. På Martìs fødselsdag 28. januar forsøkte opposisjonelle organisasjoner på Cuba å legge ned krans på nasjonalheltens gravmonument i Havanna. De opposisjonelle ble da arrestert av regimet som ville nekte det de forsøker å definere som «forrædere» og «terrorister» i å gjøre Martì til kritikerne av regimets symbol for frigjøring.

I Panama City er det imidlertid også et monument for den latin-amerikanske frigjøringshelten Josè Martì. Onsdag arrangerte representanter for cubanske opposisjonelle organisasjoner invitert til kongressen i Panama, kransenedleggelse på den cubanske nasjonalheltens monument i Panama. Ansatte ved den cubanske ambassaden i Panama angrep da fysisk de cubanske opposisjonelle ved monumentet. Panamas politi måtte gripe inn, og kunne ikke arrestere ambassadepersonell med diplomatisk immunitet, men måtte frakte vekk de opposisjonelle cubanerne fra de rasende cubanske ambassadeansatte som på fremmed jord forsvarte det de så som sin nasjonale frigjøringshelt.
En ansatt ved den cubanske ambassaden i Panama City, en etteretningsoffiser,
ledet angrepet mot de opposisjonelle ved Jose Marit-monumentet.




Internasjonale medier skrev om Castro-regimets representanters bøllete atferd overfor cubanske opposisjonelle i Panama. For å skjule for vanlige cubanere at de dummet ut seg og regimet i Panama, ble de mottatt som helter ved flyplassen i Havanna av visepresident Miguel Diaz Canel, og berømmet for sin heltemodige innsats mot de kontrarevolusjonære. De kommenterte imidlertid til cubansk presse at de følte at de var blitt lurt inn i en «atmosfære av fiendtlighet» ved kongressen i Panama, siden det altså fikk være opposisjonelle til stede ved kongressen.

Opposisjonelle som ble igjen på Cuba, som ikke ble invitert til Panama, arrangerte imidlertid også konferanser for «sivilt samfunn» i Havanna og Santiago. All elektrisitet og all mobiltrafikk ble sperret for disse gruppene av regimet, så lenge kongressen i Panama foregikk.

Etter at kongressen var over har regimet benyttet anledningen til å trakassere og arrestere en rekke opposisjonelle for kortere tids fengslinger. i forkant av møtet var regimet forsiktig, da oppmerksomheten fra internasjonale medier var stor. I etterkant av kongressen vet regimet at internasjonale medier har mistet interessen for Cuba for en stund fremover. For regimet er det viktig å vise opposisjonen, at om de har kunnet tilta seg friheter og få internasjonal oppmerksomhet ved anledninger som kongressen i Panama, kommer det en hverdag etterpå da de opposisjonelle igjen er prisgitt myndighetenes behandling av dem.  
Et amerikansk meningsmålingsfirma har i hemmelighet foretatt en meningsmåling på Cuba. Tre av fire cubanere skal ha sagt at de var redde for å si hva de mente offentlig. Spørsmålet er hvor lang tid det tar før tilstrekkelig mange cubanerne mister frykten.

lørdag 21. februar 2015

Om diskriminering av opposisjonelles barn, nabolagskomiteer og opposisjonelle rappere


I utdanningsvesenet på Cuba foregår diskriminering av barn av politisk opposisjonelle. Under Stalins ledelse innførte Sovjetunionen en paragraf i straffeloven som definerte «kontrarevolusjonær virksomhet», artikkel 58 i straffeloven av 1927. Minste strafferamme var 3 år, men strafferammen ble i løpet av 30-tallet utvidet først til 20, så til 25 år. Cuba var fra begynnelsen av 60-tallet, og særlig etter Cuba-krisen i 1962, økonomisk klient og Sovjet var Cubas økonomiske velgjører frem til muren falt og Sovjet gikk i oppløsning. Castro-dynastiet lærte mye av Sovjets undertrykkelsesapparat.

Under Stalin innførte Sovjet en lovparagraf
mot "kontrarevolusjonær virksomhet".

Cuba har også en lov som skal hindre kontrarevolusjonær virksomhet. Paragraf 88 i den cubanske straffeloven er loven om fiendtlig propaganda. De to totalitære regimene har til felles det å ha lovparagrafer som kan anvendes vilkårlig mot mennesker som uttaler seg på en måte regimet oppfatter som kritisk og truende mot deres egen makt. Å straffe opposisjonelle ved å hindre barna til de kontrarevolusjonære å få utdanning, var noe det gamle Sovjet praktiserte. Castro-diktaturet praktiserer det samme i dag.

Leder av Kvinner i hvitt, Berta Soler, ble i begynnelsen av februar invitert til et møte i den amerikanske kongressen. Med på møtet i kongressen var også to andre opposisjonelle, Sarah Martha Fonseca og Antunes. (Du kan lese intervjuer med Foseca og Antunes i andre artikler på denne bloggen.) Antunes, Soler og Fonseca hadde blitt invitert til den amerikanske kongressen for å fortelle om regimets behandling av opposisjonen på Cuba. Blant de mange formene for undertrykkelse Soler nevnte for representantene i kongressen, var også hvordan regimet hindret barna til opposisjonelle i å få utdanning på Cuba.

Antunez Soler y Fonseca
Antunes, Berta Soler og Sara Marta Fonseca
under høringen i den amerikanske kongressen.
Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados, og er sønn av de to dissidentene Sara Marta Fonseca Quevedo og Julio Ignacio Leon Fonseca. Julitos foreldre har begge vært fengslet en rekke ganger av regimet for politisk virksomhet. Sarah Marta har vært med i organisasjonen Damas de blanco, Kvinner i hvitt, organisasjonen som ble startet av konene og mødrene til de 75 fangene fra den «svarte våren». Kvinner i hvitt var inspirert av «Mødrene på mai-plassen», og deres ikke-voldelige kamp mot det argentinske militærdiktaturet på 1970 og 80-tallet.

Ekteparet Fonseca, deres to sønner, Julito og Ignacio, det andre medlemmet av rapperduoen, Los censurados, Rodolfo Ramirez, og jurist og uavhengig journalist Raul Risco er alle sammen til stede ved samtalen jeg har med dem i utkanten av hovedstaden Havana 30. juli 2011. Julito forteller hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet ble presset ut av høyskolen der han studerte idrett.

«Jeg prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, i fotball. Siden oppdaget legene en hjertefeil. Da ønsket jeg å utdanne meg til å bli trener. Etter en tids sykdom (hjertefeilen) skulle jeg ta en prøve jeg hadde gått glipp av. Jeg ble gitt feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Dermed strøk jeg i et fag. Fordi jeg hadde støket i et fag ble jeg så fratatt studieplassen. Jeg oppsøkte rektor på kontoret hans på skolen. Han sa til meg at jeg ikke hadde rett til å klage. Han sa jeg ikke fortjente bedre med mine kontrarevolusjonære foreldre», forteller Julito.  

Julito Fonseca har erfart hvordan det politiske politiet ved hjelp av nabolagskomiteer har lykkes i å hindre ham i få arbeid. Etter å ha blitt utvist fra studiet, fikk Julito seg jobb som murer i et privat firma.

CDR - Nabolagskomiteene for beskyttelse av revolusjonen.

«En representant for nabolagskomiteen oppsøkte sjefen (for det private håndverkerfirmaet). Han ga sjefen beskjed om at firmaet ville få problemer dersom ikke firmaet ga min jobb til en annen. Noen dager senere møtte jeg tilfeldigvis lederen for nabolagskomiteen på gata. Jeg spurte ham hvorfor han tok fra meg levebrødet», forteller Julito.

Det utviklet seg så til en verbal konfrontasjon der Julito dyttet nabolagslederen til side og gikk sin vei. Julito ble senere anholdt av politiet etter å ha blitt anmeldt for overfall av nabolagslederen. Det ble imidlertid ikke noen politisak av det. Julito ble forhørt om saken, men fikk så gå fri.

Jurist og uavhengig journalist Raul Risco bryter inn i samtalen og forklarer at personer som blir arrestert på Cuba ikke får ta kontakt med advokat, men kun får en forsvarer oppnevnt under en eventuell rettssak. Risco forteller videre at mange heller ikke får kontakte familie og gitt beskjed om hvor de er, når de blir arrestert av politiet. 23-årige Julito bekrefter at han for noen år siden som mindreårig, 15 år, etter å ha blitt arrestert for å frakte ost ulovlig fra landsbygda og inn til hovedstaden Havanna ikke fikk melde fra til foreldrene, slik at foreldrene fikk vite hvor han var. Moren, Sarah Marta, kan bekrefte at hun var ganske bekymret da hun i et døgn ikke fikk kontakt med sin 15-årige sønn, som hun ventet hjem fra en lang busstur. 

Julito etter et møte i 2011 med en mobb fra nabolaget
 organisert av det lokale kommunistpartiet.  
 
 


Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter.
 



To bilder av Rodolfo Ramirez, El primario. Bildet til høyre etter at
han ble angrepet på åpen gate av to personer med tilknytning til politiet. .
Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter. Musikken de lager blir formidlet til cubansk ungdom ved minnepinner og DVDer Julito og El Primario brenner selv.



El primario og Julito