I anledning åpningen av ambassader i Havanna og i Washington.

Castro-dynastiet har så langt fått det som de vil. Før jul presenterte Raul Castro nyheten i ettpartidiktaturets nasjonalforsamling om avtalen med Obama om normalisering av forbindelsene mellom Cuba og USA. Raul forsikret om at det ikke ville bli noen endringer i det politiske systemet. Samtidig forsikret Castro forsamlingen om at regimet ville presse Obama til å gi dem de konsesjoner den republikansk kontrollerte Kongressen ikke vil kunne hindre Obama i å gi dem. Castro-dynastiet har så langt sluppet å måtte gjøre endringer i demokratiske retning eller respektere menneskerettigheter.

Cubas store leder Raul Castro har i møte med imperialistmakten USA prinsippfast forsvart og bevart intakt landets kommunistiske system. Kommunistpartiets ungdomsorganisasjon holder til tross for sviktende rekruttering de siste årene, fanen høyt. Nestleder i kommunistpartiet, den 85-årige Josè Ramon Machado Ventura, appellerte til ungdomspartiets kongress for noen dager siden, om at ikke ungdommen måtte la seg lure av USAs tilsynelatende fredfulle tilnærming til Cuba. Det var nå viktigere enn noensinne å opprettholde kampen mot imperialismen og dens medløpere.

President Raul Castro og
Visepresident, Josè Ramon Machado Ventura

Tilstede ved kongressen var også «the cuban five», de fem cubanske spionene som ble arrestert og dømt til lange fengselsstraffer i USA i 1998. De tre siste av de fem cubanske spionene, ble frigitt i desember umiddelbart etter at avtalen om normalisering av forholdet mellom USA og Cuba ble annonsert. En av de fem spionene fremhevet at det var innen kommunikasjon og etterretning at den store kampen om Cubas fremtid stod, i klartekst kontroll av internett og overvåking av Cubas indre fiender.

Den mest kjente av «the cuban five», Gerardo Hernandèz fremhevet i sin tale til ungdomspartiets kongress hvordan det kommunistiske regimet på Cuba i forhandlinger med USA ikke har gitt en tøddel, (àpice), ikke har gitt etter på noen av sine verdier. Hernandèz mottok applaus for å hevde at historien viste at dersom cubanerne var tro mot sine prinsipper, så kommer seieren. Han avsluttet med en metafor fra baseball: «men det gjelder å holde balltreet klart».

De fem spionene, the cuban five.
Gerardo Hernandez fremt foran.

Raul Castro har stilt tre krav til Obama. I dag åpner USA og Cuba ambassader i Washington og Havanna. Raul Castro fremsatte for noen dager siden sine krav for de videre forhandlingene med USAs regjering. En avtale som ikke innebærer en fullstendig fjerning av handelsembargoen er umulig å akseptere for Castro-regimet, mener Raul. Guantanamo-basen må USA lage en plan for å overlate tilbake til Cuba, og USA må innstille all støtte til miljøer i USA som har som mål å undergrave det politiske og økonomiske systemet på Cuba. All økonomisk støtte til Radio Martì og andre TV, radio og nyhetsformidlere som fra USAs territorium sender informasjon og nyheter til befolkningen på Cuba, må USA innstille, krever Raul Castro.

Raul Castro har tonet ned et tidligere stilt krav. For noen måneder siden stilte Raul Castro et krav om at USA skulle betale Castro-regimet en stor økonomisk erstatning for de økonomiske vanskelighetene og lidelsene Cubas befolkning var blitt påført som en konsekvens av embargoen. Kravet om økonomisk kompensasjon har Raul de siste dagene ikke fremmet, men kanskje han vil komme tilbake til dette kravet i senere forhandlinger.

Det viktigste kravet fra Raul Castro har han vært forsiktig med å ytre i internasjonale medier, at USAs diplomater skulle holde avstand til opposisjonelle. Uten at internasjonal presse har interessert seg for dette har Raul Castro fremmet krav overfor Obama-administrasjonen om at ambassaden USA skal etablere i Havanna, skal avstå fra all kontakt med opposisjonelle på Cuba. Leder for USAs forhandlingsdelegasjon på Cuba siden januar, Roberta Jacobsen har med unntak av et frokostmøte med noen utvalgte opposisjonelle i januar, respektert regimets ønske om ikke å gi opposisjonelle oppmerksomhet eller lytte til dem. Med unntak av møtet Obama hadde med to opposisjonelle cubanere under kongressen i det Pan-amerikanske Forbund i Panama i april, har også Obama vært lydhør for Castro-dynastiets krav om avstand til opposisjonelle.



"This is what change looks like".

Obama har så langt etterkommet Castro-dynastiets krav. USA fjernet i forhandlingene regimets status som økonomisk støttespiller for terrorisme. Regimet som i realiteten er økonomisk bankerott, trengte å få fjernet terrorist-stemplet for å kunne tillates å ta opp sårt trengte lån i internasjonale banker. Regimet fortjente å bli fjernet fra listen over land som støtter terrorisme, men Obama kunne ha stilt noen motkrav? Krav om demokratiske reformer, respekt for menneskerettigheter og kanskje også krav om at regimet i motytelse skulle respektere USAs diplomatiske personales rett til å ha kontakt med den demokratiske og pasifistiske opposisjonen på Cuba?

To momenter fra talen Obama holdt for noen uker siden i forbindelse med beslutningen om å opprette amerikansk ambassade på Cuba, må fremheves. Obama erklærte i talen at USA forbeholdt seg retten til å kritisere regimet når de fant det nødvendig. Er det en rett USAs styresmakter har sett for seg at de skal praktisere etter at ambassader i Havanna og Washington er opprettet?

Obama sa også i talen at «This is what change looks like». Bare noen dager senere ble den kjente opposisjonelle, Antonio Rodiles banket opp og måtte på sykehus. I likhet med mange andre fulgte Rodiles Kvinner i Hvitts ukentlige, fredelige marsj etter gudstjeneste på søndager, i Havanna og en rekke andre steder på Cuba. De siste ukene har hver søndag rundt 80 demokratiaktivister som har deltatt i marsjene, blitt midlertidig arrestert, trakassert og banket opp. Rodiles har kritisert Obama for ikke å ha lyttet til og gitt en plattform til de demokratiske kreftene på Cuba under samtalene Obama har hatt med regimet om Cubas videre utvikling. Rodiles har påpekt hvordan Obamas imøtekommenhet overfor regimet har gjort det mulig for regimet å øke undertrykkelsen, trakasseringen, brutaliteten og volden regimet utsetter de opposisjonelle for. Bildene av dem skambankete Rodiles etter sykehusbesøket var kanskje ikke det Obama mente da han sa at «slik ser endring ut»?


Antionio Rodiles etter å ha blitt banket opp
av cubansk sikkerhetspoliti.



Kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i eksil-miljøet og på Cuba, bør bli lyttet til. Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami». For mange i internasjonal og i norsk presse er «Miami» en diskvalifiserende betegnelse, som krever umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.

Castro-eliten har vært dyktige i å forføre internasjonale medier til å oppfatte all motstand mot regimet både på Cuba og i Florida, som kontrollert av CIA og «Miami-mafia». De cubanske eksilmiljøene består av et bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær kommunisme. Regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida, har som eneste motivasjon for motstand mot regimet, å få tilbake rikdommene sine. Rikdommer den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste.

Blant den store gruppen av cubanere i eksil som lever i Florida, er det også miljøer av hardnakkete rikinger som vil ha tilbake rikdommene revolusjonen i 1958/59 tok fra dem. Flere av dem tilhører en eldre generasjon, en elite, som har ført en lavintensitets borgerkrig med eliten rundt Castro-dynastiet over Florida-sundet. Samtidig som disse to elitene har pønsket ut intriger og slengt fornærmelser til hverandre, har de to elitene levd i økonomisk velstand på hver sin side av Florida-sundet. Befolkningen på Cuba har levd i fattigdom. Castro-dynastiets propaganda-arbeid er imponerende.

Bidrar Obamas politikk til å
fremme demokrati på Cuba?

 

Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles og leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, om et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger, gjeldende ikke bare for de nå anslagsvis mellom 20 og 45 politiske fangene på Cuba som sitter i fengsel. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger.

Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker. Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om Cubas fremtid.

Vil Obama akseptere Castro-dynastiets krav om at den cubanske befolkningen kun skal måtte forholde seg til informasjon og nyheter fra Cubas strengt kontrollerte mediemonopol? Vil Obama være så grei i forhandlingene at han fjerner all økonomisk støtte til Radio Martì og annen nyhets og informasjonsformidling fra Florida? Hva er det ved informasjonen fra det cubanske eksilmiljøet som er så farlig at vanlige cubanere utsatt for et ensrettet, strengt kontrollert mediemonopol, må beskyttes mot slik informasjon? Vil Obama også fremover akseptere regimets krav om at USAs diplomati og politisk ledelse, ikke skal ha kontakt med Cubas demokratiske og pasifistiske opposisjon? Kan Obama-administrasjonen bli flinkere på «soft power», f.eks. i form av stipendier til cubanske utvekslingsstudenter som kan få mulighet til å studere ved amerikanske universiteter? Kan Obama komme sterkere tilbake, eller er han allerede utmanøvrert av de slue Castro-brødrene?  


Kilder: ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

Se forrige innlegg for alternativ reiseguide for dissidentenes Cuba.

Har du lysst til å lese min kritikk av norsk Cuba-politikk i Bergens Tidende 20.7.
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Fredsforhandler-pa-Castros-premisser-3401284.html

Hva skjedde ved kongressen for sivilt samfunn i Panama?

Obama brøt en barriere ved det Pan-amerikanske Forbunds møte 10-11. april. Han møtte cubansk opposisjon. Siden Obama 17. desember annonserte at forhandlinger om normalisering av forbindelser skulle starte, har amerikanske myndigheter med unntak av den amerikanske forhandlingslederen; Roberta Jacobsons frokostmøte i Havanna, akseptert krav fra cubanske myndigheter om «å respektere» Cubas «indre anliggender», og ikke ha kontakt med opposisjon.



Barack Obama holdt tale ved
kongressen for sivilt samfunn i Panama.

I Panama ble det arrangert en parallell kongress for sivilt samfunn. I Cubas altomfattende, totalitære statsstruktur er organisasjonene regimet har utnevnt til ved kongressen å representere «sivilt samfunn» på Cuba i realiteten ikke uavhengige, ikke-statlige, «frivillige organisasjoner». Regimets utnevnte representanter er tvert imot deler av en totalitær statsstruktur kjennetegnet ved nabolagskomiteer, informanter, vilkårlig rettsstat, «stasi-lignende» hemmelig politi, mangel på demokratiske rettigheter og manglende respekt for menneskerettigheter.

Roberta Jacobson, forhandlingsleder for amerikanske myndigheter i
forhandlingene med Cuba. Ved siden av en henne sitter en av de to cubanske
opposisjonelle som møtte Obama på møtet i Panama, Manuel Cuesta Moura

 

 

 

 

Men i Panama har ikke Castro-dynastiet lyktes med å hindre opposisjonelle organisasjoner i få delta ved latin-amerikanske demokratiske institusjoner som Det Pan-amerikanske Forbund. Da regimet innså at regimekritikere ville bli invitert til kongressen for sivilt samfunn, forsøkte regimet å bestemme hvilke regimekritikere som skulle få være til stede ved kongressen. De «moderate» og av regimet aksepterte regimekritikerne rundt miljøet «Cuba Posible», forsøkte regimet å presse arrangørene i Panama til å akseptere at skulle ha fulle deltakerrettigheter ved siden av de opposisjonelle organisasjonene som ble invitert av arrangørene. De «moderate» regimekritikerne skulle altså ha overdøvet de reelle opposisjonelle, dersom regimet hadde fått det slik de ønsket.

De reelle opposisjonelle skulle ha deltatt på kongressen sammen med de av regimet utnevnte representanter for det de kaller «sivilt samfunn». Ved åpningen av den parallelle kongressen for sivilt samfunn i Panama, forsøkte imidlertid representantene for det cubanske og venezolanske regimet å hindre de inviterte opposisjonelle i å delta. De ropte «terrorister», «kjøpte og betale leiesoldater», «mark», revolusjonære slagord og andre ukvemsord til de opposisjonelle cubanerne til stede ved kongressen. Kongressen ble utsatt i flere timer. Da de ikke lyktes med demonstrasjonene, marsjerte representantene for de to diktaturenes såkalte sivile samfunn ut av kongressen, og boikottet kongressen for sivilt samfunn.

I Panama besøkte Obama den parallelle kongressen for sivilt samfunn. Obama møtte to cubanske opposisjonelle. Den ene var menneskerettsjuristen Laritza Diversent, leder av Cubalex, en uavhengig menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for rettssikkerhet, menneskerettigheter og bekjempelse av rasisme på Cuba. Obama sa på møtet at «sterke nasjoner frykter ikke sivile organisasjoner», og «hvis en person blir satt i fengsel bare for å stille spørsmålstegn ved utøvelse av makt, da handler denne personen riktig». Obama sa også «Det sivile samfunn er våre lands samvittighet».

Advokaten Laritza Diversent, vil være forsvare grafitti-kunstneren Danilo Maldonado,
med kunstnernavn El Sexto. Han sitter fengslet for i romjulen å ha prøvd å arrangere
en "performance" i en park med to griser påskrevet navnene "Fidel" og "Raul".
El Sexto har blitt tildelt Vaclav Havels ytringsfrihetspris for "kreativ dissens".
Prisen vil bli utdelt i Oslo 27. mai under Oslo Freedom Forum.

Castro-dynastiet og cubanske opposisjonelle strides om symboler. Den latin-amerikanske frigjøringshelten og poeten Josè Martì (1853-95) var cubaner. Det siste tiåret har Castro-dynastiet forsøkt å erstatte den revolusjonære kommunismens geriljahelt, argentineren Che Guevara, med Cubas frigjøringshelt Martì innenfor Cubas revolusjonære mytologi. Opposisjonelle organisasjoner på Cuba forsøker imidlertid å definere Martì som sin frigjøringshelt i det de ser som pasifistisk frigjøringskamp mot et kommunistisk diktatur. På Martìs fødselsdag 28. januar forsøkte opposisjonelle organisasjoner på Cuba å legge ned krans på nasjonalheltens gravmonument i Havanna. De opposisjonelle ble da arrestert av regimet som ville nekte det de forsøker å definere som «forrædere» og «terrorister» i å gjøre Martì til kritikerne av regimets symbol for frigjøring.

I Panama City er det imidlertid også et monument for den latin-amerikanske frigjøringshelten Josè Martì. Onsdag arrangerte representanter for cubanske opposisjonelle organisasjoner invitert til kongressen i Panama, kransenedleggelse på den cubanske nasjonalheltens monument i Panama. Ansatte ved den cubanske ambassaden i Panama angrep da fysisk de cubanske opposisjonelle ved monumentet. Panamas politi måtte gripe inn, og kunne ikke arrestere ambassadepersonell med diplomatisk immunitet, men måtte frakte vekk de opposisjonelle cubanerne fra de rasende cubanske ambassadeansatte som på fremmed jord forsvarte det de så som sin nasjonale frigjøringshelt.

En ansatt ved den cubanske ambassaden i Panama City, en etteretningsoffiser,
ledet angrepet mot de opposisjonelle ved Jose Marit-monumentet.

Internasjonale medier skrev om Castro-regimets representanters bøllete atferd overfor cubanske opposisjonelle i Panama. For å skjule for vanlige cubanere at de dummet ut seg og regimet i Panama, ble de mottatt som helter ved flyplassen i Havanna av visepresident Miguel Diaz Canel, og berømmet for sin heltemodige innsats mot de kontrarevolusjonære. De kommenterte imidlertid til cubansk presse at de følte at de var blitt lurt inn i en «atmosfære av fiendtlighet» ved kongressen i Panama, siden det altså fikk være opposisjonelle til stede ved kongressen.

Opposisjonelle som ble igjen på Cuba, som ikke ble invitert til Panama, arrangerte imidlertid også konferanser for «sivilt samfunn» i Havanna og Santiago. All elektrisitet og all mobiltrafikk ble sperret for disse gruppene av regimet, så lenge kongressen i Panama foregikk.

Etter at kongressen var over har regimet benyttet anledningen til å trakassere og arrestere en rekke opposisjonelle for kortere tids fengslinger. i forkant av møtet var regimet forsiktig, da oppmerksomheten fra internasjonale medier var stor. I etterkant av kongressen vet regimet at internasjonale medier har mistet interessen for Cuba for en stund fremover. For regimet er det viktig å vise opposisjonen, at om de har kunnet tilta seg friheter og få internasjonal oppmerksomhet ved anledninger som kongressen i Panama, kommer det en hverdag etterpå da de opposisjonelle igjen er prisgitt myndighetenes behandling av dem.  

Et amerikansk meningsmålingsfirma har i hemmelighet foretatt en meningsmåling på Cuba. Tre av fire cubanere skal ha sagt at de var redde for å si hva de mente offentlig. Spørsmålet er hvor lang tid det tar før tilstrekkelig mange cubanerne mister frykten.

En modig kvinne i hvitt og opposisjonens krav til de pågående samtalene mellom USA og Cuba

Opposisjonsbevegelsen Kvinner i Hvitt mottok Europaparlamentets ytringsfrihetspris, Sakharov-prisen i 2005. Lederen for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, har kritisert Obama-administrasjonen for å ha utelatt den politiske opposisjonen i samtalene om normalisering av forholdet mellom USA og Cuba. Jeg har intervjuet et av medlemmene i Kvinner i Hvitt, Sarah Martha Fonseca Quevedo.

Sarah Marta Fonseca under en demonstrasjon

Sarah Marta Fonseca Quevedo har vært fengslet en rekke ganger av regimet for politisk virksomhet. Hun har vært med i organisasjonen Damas de blanco, Kvinner i hvitt, organisasjonen som ble startet av konene og mødrene til de 75 politiske fangene fra den «svarte våren».

I 2003, under det som blir kalt den «svarte våren», arresterte daværende leder, Fidel Castro 75 opposisjonelle for uønsket politisk virksomhet, deriblant 29 journalister. De som ble arrestert hadde drevet uavhengige aviser, rapportert om brudd på menneskerettigheter, deltatt i underskriftsaksjoner med krav om politiske reformer, deltatt i ikke-voldelige demonstrasjoner, drevet uavhengige biblioteker eller på andre måter ytret seg på måter regimet anså truet Cubas selvstendighet og økonomi. Gjennomsnittsstraff var rundt 20 år for å utøve det vi i Norge ville sett på som selvfølgelige politiske rettigheter.

Etter press fra paven og EU og trusler om økonomiske sanksjoner ble de politiske fangene satt fri i løpet av 2011 og 2012. Flere av de 75 fangene fra den svarte våren lever nå i eksil, andre lever fortsatt på Cuba. Kvinner i hvitt er inspirert av «Mødrene på mai-plassen», og deres ikke-voldelige kamp mot det argentinske militærdiktaturet på 1970 og 80-tallet.



Familiens hus - Ned med kommunismen, ned med Fidel.

Da jeg traff Sarah Marta for andre gang, i juni 2012, hadde hun noen få dager tidligere tilbragt 72 timer i fengsel etter en demonstrasjon der hun, hennes mann, mange ganger arrestert demokratiaktivist, Julio Ignacio Lèon Pèrez, og hennes eldste sønn, Julito, var blitt banket opp. Huset deres var rasert og kastet maling på av en mobb væpnet med kjepper og stein organisert av ledere for den lokale avdelingen av kommunistpartiet.



Julito Lèon Fonseca, eter å ha blitt banket opp i 2011.

Da hun ble arrestert ble hun først plassert i celle sammen med menn hun mistenkte var blitt arrestert for voldtekt. Etter noen timer ble hun imidlertid flyttet til en celle for seg selv. En overordnet innen det politiske politiet hadde grepet inn. Hun hadde rukket å bli for kjent i internasjonale medier til å bli behandlet så dårlig. Politiet fryktet presseomtale som kunne sette regimet i et negativt lys. 

Familien Fonseca hadde skrevet politiske slagord på veggen ut mot veien i huset der de bodde i utkanten av Havanna.  Sarah Marta var medtatt etter fengselsoppholdet og angrepene fra mobben. Sarah Marta viste meg videoer av den skrikende mobben og spurte meg retorisk: «Hvem andre enn kommunistpartiet har i vår fattige bydel råd til å bruke maling til å tilgrise hele huset vårt!».

Etter at mobben hadde rasert og tilgriset huset til familien. (videoer er tilgjengelige på youtube).

Sarah Marta hadde alvorlige helseplager. Hun bekymret seg for hennes to sønner som var blitt skadelidende og hadde fått vanskelige liv å leve på Cuba p.g.a. hennes og mannens politiske virksomhet. En av sønnene, Julito, hadde blitt stengt ute fra en idrettshøyskole p.g.a. det rektor omtalte som hans «kontrarevolusjonære» foreldre.

Sarah Martha, den yngste sønnen og
Julio Ignacio er alle nå i USA.

Sarah Marta snakket i juni 2012 om å søke om asyl i USA. Hun ville så gjerne delta i det aktive politiske arbeidet mot regimet på Cuba, men hun hadde dårlig samvittighet overfor sønnene sine. I 2013 emigrerte hun, den yngste sønnen og mannen. Den eldste sønnen, Julito, ble imidlertid værende igjen på Cuba.

Organisasjonen Sarah Martha var medlem av, Kvinner i hvitt er ledet av Berta Soler. 23. januar ble Soler i likhet med seks andre representanter for opposisjonen på Cuba invitert til en samtale med Roberta Jacobson, lederen av den amerikanske delegasjonen som skal forhandle med det cubanske regimet om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba. Lederen for Kvinner i hvitt var den eneste av de syv Jacobson inviterte, som avslo invitasjonen.

Kvinner i Hvitt - Berta Soler til venstre

 

Berta Soler kritiserte Jacobson for manglende åpenhet og for å ha en «ubalansert tilnærming». Jacobson ble kritisert for å ha latt være å invitere flere av de viktigste innen opposisjonen. I en pressekonferanse rett etter opposisjonens møte med Jacobson, fremsatte en samlet opposisjon bestående av flere av de tilstedeværende ved møtet og Berta Soler krav om å bli formelt innlemmet i de pågående samtalene mellom USA og Cuba.

Opposisjonens pressekonferanse 23 januar.
Berta Soler nr. 3 til venstre.

Opposisjonen fremsatte på pressekonferansen syv krav. Det første kravet var frigivelse av alle politiske fanger på Cuba. Det andre kravet var det allerede nevnte kravet om at opposisjonen måtte få en formell posisjon i forhandlingene. De krevde også en bredere presentasjon som skulle inkludere også sentrale opposisjonelle som ikke var blitt invitert til møtet 23. januar. Opposisjonen i eksil utenfor Cubas grenser måtte også bli gitt en form for representasjon i de pågående samtaler, mente opposisjonen på Cuba.

Opposisjonen krevde videre at den cubanske grunnloven må endres for ikke å være i strid med demokratiske rettigheter, grunnleggende menneskerettigheter og gjeldende internasjonalt lovverk. Formuleringer som garanterer kommunistpartiets vedvarende makt og slik avviser demokratiske valg, må fjernes. Loven om fiendtlig propaganda og andre formuleringer som hindrer praktiseringer av presse- og ytringsfrihet og andre demokratiske rettigheter, må fjernes.  

Videre krever opposisjonen demokratiske, åpne, etterprøvbare valg på Cuba. De krever gjennomføring av en rettstat på Cuba. Vilkårlige fengslinger må ikke lenger være vanlig praksis. Organisasjonsfrihet må tillates for å danne uavhengige politiske partier, uavhengige organisasjoner for selvstendige næringsdrivende og uavhengige arbeidstakerorganisasjoner. Det siste kravet var ny medielovgivning som tillater uavhengige aviser og medier.



Human Rights Watch' world report 2015

Opposisjonens krav om frigivelse av alle politiske fanger, blir belyst av Human Rights Watch’ årlige rapport. Cuba blir kritisert for å ha politiske fanger, praksis med vilkårlige fengslinger, manglende advokatbistand og for å ha nektet menneskerettighetsorganisasjoner å besøke fanger i fengsel. Cubanske myndigheter blir også kritisert for å ha dårlige sanitære forhold i overbefolkete celler, å nekte fanger medisinsk behandling og å hindre fanger å få besøk fra familie.

Jeg har ikke vært i kontakt med Sarah Marta Fonseca siden 2012. Dersom helsa hadde tillatt henne det, ville hun sikkert gjerne ha vært på Cuba nå. Hun ville nok gjerne ha deltatt i det politiske arbeidet en samlet opposisjon forsøker å vinne frem med. Det er en endret politisk situasjon som nå er oppstått på Cuba.  





Sarah Martha Fonseca Quevedo