Om amerikanernes støtte til de Castro-dynastiet kaller "amerikanske leiesoldater og forrædere, "Los mercenarios"

Den totalitære staten på Cuba mener den selv ikke trenger motmakt som skal korrigere egen maktbruk. Burde Norge fortsette å respektere cubanske myndigheters krav om at Norge ikke skal støtte organisasjoner det totalitære Cuba ikke anerkjenner skal være en del av demokratisk motmakt? Skal den absolutte staten på Cuba få lov å hindre Norge i å støtte den motmakten den absolutte staten mener den selv ikke trenger? Bør Norge akseptere regimets definisjon av de demokratiske og pasifistiske organisasjonene som ønsker å utgjøre et reelt sivilt samfunn på Cuba?

Castro-regimet har rett når de hevder at mange menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle politiske organisasjoner på Cuba mottar penger fra USA. Men det gjør ikke alle de som kjemper for demokrati og menneskerettigheter til «CIA-agenter» og imperialistiske leiesoldater, slik regimets propaganda hevder de er.

Menneskerettigheter assosieres av et flertall av vanlige cubanere med «leiesoldater», forrædere, i følge advokat og menneskerettighetsforkjemper Laritza Diversent. Innenfor den revolusjonære retorikken den cubanske befolkningen har blitt hjernevasket med i mer enn et halvt århundre, betyr begrepet «mercenarios» å være fiender av den cubanske nasjonen og å være forrædere, «vendepatrias», «selgere av landet», i ledtog med imperialistmakten USA.

Laritza Diversent

I juli 2016 var jeg på besøk i kontorene til Cubalex, hos lederen Laritza Diversent. Organisasjonen har kontorer i to cubanske byer i tillegg til Havanna, og består av advokater og psykologer og helsearbeidere. Organisasjonen tar seg av helseutfordringer og juridiske utfordringer og manglende rettigheter i et totalitært samfunnssystem. Cubalex engasjerer seg for vanlige ofre for kriminalitet, som blir neglisjert av myndighetene. Organisasjonen engasjerer seg også for ofre for kriminalitet, overgrep, vold eller forsømmelser begått av offentlige myndigheter som statsansatte, politi og fengselsbetjenter. Ofrene for disse formene for manglende rettssikkerhet er henvist til å rette eventuelle klager til det samme totalitære statsapparatets ansatte for behandling av den eventuelle klagen.

Diversent understreket betydningen av den manglende rettsstat, det manglende skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, og fraværet av anerkjennelse og respekt for menneskerettighetene på Cuba. Dette fører til manglende rettssikkerhet for enkeltindividet på Cuba.

Laritza Diversent brukte to eksempler til å forklare konsekvensene av problemene som oppstår i et ensrettet statsapparat der maktens ulike institusjoner ikke blir atskilt, og gjort autonome, uavhengige av hverandre. En kvinnelig fange i et fengsel var blitt mishandlet av en fengselsbetjent og fått brist på hodeskallen. Klageinstansen for overgrep begått mot fanger, var en representant for det samme fengselssystemet. Den cubanske stat hadde slik jeg forstod Diversent, nylig utpekt til et ombud for rettssikkerhet en jurist som samtidig var representant i det cubanske parlamentet. Eventuelle feil i det ensrettete systemet skal undersøkes av representanter for det samme ensrettete systemet. Forståelse av maktfordeling og rollekonflikter er fraværende i det ensrettete samfunnssystemet.

Dagen før jeg var på besøk i kontorene i Havanna i juli 2016, hadde Cubalex fått avvist søknaden om å bli godkjent som en uavhengig organisasjon for ofre for kriminalitet og manglende rettssikkerhet og oppfølging av rådende rettsregler på Cuba. Begrunnelsen myndighetene ved justisdepartmentet, ga Cubalex for å hevde at de ikke var godkjent som en NGO- ikke-statlig organisasjon, (altså som del av sivilt samfunn på Cuba), var selvmotsigende og absurd.

Hovedargumentasjonen syntes å ha vært at den perfekte cubanske revolusjonen ikke trengte noen motmakt. Justisdepartementet argumenterte med at for det første, så hadde allerede det cubanske statsapparatet institusjoner som ivaretok rettssikkerheten for den enkelte cubaner, deriblant også fanger i fengsler. For det andre, så kunne ikke justisdepartementet anerkjenne en organisasjon som hadde målsetninger de oppfattet var i strid med revolusjonen. (Cubalex holder seg unna politikk, og er kun opptatt av ofre for kriminalitet og menneskerettighetsbrudd.) Den tredje begrunnelsen handlet om formelle juridiske bestemmelser, som jeg ble forklart, men som jeg dessverre i ettertid ikke husker godt nok til å gjengi presist.

Vedtaket om at Cubalex ikke skal anerkjennes som ikke-statlig NGO, og del av et sivilt samfunn, vil bli gjort endelig i slutten av september. Cubalex har en måned til å svare på avvisningsbrevet, og så vil statsadvokaten, bruke en måned på å svare på tilsvaret fra Cubalex. Deretter blir vedtaket gjort endelig.

Vedtaket om at den cubanske stat ikke godkjenner Cubalex som en NGO, en ikke-statlig organisasjon, en del av sivilt samfunn, betyr at Cubalex ikke vil kunne motta økonomisk støtte fra EU eller Norge. Både EU og Norge mener de ikke kan gi støtte til en organisasjon den cubanske stat ikke anerkjenner. Statusen som ikke-godkjent NGO, gjør det vanskelig for Cubalex å delta på internasjonale konferanser. De må delta som assosierte deltakere med andre menneskerettighetsorganisasjoner. Cubalex er avhengige av andre NGO’ers velvilje for å kunne delta på internasjonale konferanser om menneskerettigheter.

De cubanske myndigheter har en strategi om å etablere en fiktiv ikke-statlig sektor, som skal fungere som en tilsynelatende fra staten uavhengig sivil sektor. Den fiktive ikke-statlige sivile samfunnet vil i realiteten være kontrollert av den cubanske stat. Den av norsk regjerings økonomisk støttete tenketanken Cuba Posible, er et eksempel på en organisasjon som av cubanske myndigheter er ment å være del av en tilsynelatende liksom- uavhengig sivil sektor. Cuba Posible kritiserer cubanske myndigheter, men lar være å kritisere det cubanske kommunistpartiets absolutte maktposisjon. Det er vanskelig å bevise om det egentlig er myndighetene som står bak Cuba Posible.

Tenketanken Cuba Posible som består av reformvillige kommunister

Amnesty International støtter Cubalex, men gir ikke økonomisk støtte, slik jeg forstod Diversent. En tsjekkisk menneskerettighetsorganisasjon støtter Cubalex. Svenske regjeringspolitikere snakker med Cubalex i motsetning til så godt som samtlige europeiske politikere og ambassader, som alle følger Castro-regimets krav om å holde avstand til alle menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle organisasjoner på Cuba. Om europeiske politikere og ambassader ikke vil gi økonomisk støtte, så kunne de vel likevel tatt i mot og utvekslet informasjon med Cubalex? spurte Diversent undrende.

Enkelte organisasjoner i USA er imidlertid villige til å gi økonomisk støtte til de deler av det sivile samfunn på Cuba som statlige myndigheter ikke aksepterer skal utgjøre en del av det sivile samfunn. Organisasjonen Endowment for Democracy støtter Cubalex økonomisk. Endowment for Democracy mottar penger fra den amerikanske kongressen. Diversent nevnte en organisasjon til som også støttet Cubalex, men jeg husker ikke navnet. Cubalex driver ikke med konkret politisk arbeid, men arbeider altså med rettssikkerhet.

Det av den amerikanske kongressen støttete Endowment for Democracy gir også økonomisk støtte til politiske organisasjoner som er i opposisjon til Cubas totalitære diktatur. I en rekke land i en rekke verdensdeler, både i Asia, Afrika og andre land i Latin-Amerika enn Cuba, gir norske myndigheter på sin side bistand til sivil sektor, ikke-statlige organisasjoner, som utfordrer statlige myndigheters politikk.

Burde Norge fortsette å respektere cubanske myndigheters krav om at Norge ikke skal støtte organisasjoner det totalitære Cuba ikke anerkjenner skal være en del av den motmakt den absolutte staten på Cuba, mener den selv ikke trenger? Skal Norge fortsette å støtte organisasjoner som tenketanken Cuba Posible, som åpenbart er en del av den strategien den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì, i et intervju på denne bloggen for et år siden, beskrev som en strategi for å etablere en sivil sektor som tilsynelatende skal fremstå som uavhengig av statsmakten på Cuba, men som egentlig vil være kontrollert av Castro-regimet?

Pablo Diaz Espi, Journalist i Diario de Cuba

Påstander fra den totalitære statens støttespillere og sympatisører i Norge og andre land, om at flere organisasjoner som ikke godkjennes av cubanske myndigheter som ikke-statlige organisasjoner, mottar økonomisk støtte fra USA og noen også indirekte støtte fra den amerikanske kongressen, medfører altså riktighet. Skal disse organisasjonene forventes å avvise de eneste som er villige til å tilby disse organisasjonene, som kjemper for demokrati og menneskerettigheter, økonomisk hjelp?

Når Norge og EU fortsetter å føre en politikk som velvillig lar det cubanske regimet få definere hvilke organisasjoner Europa og Norge skal gi økonomisk støtte til på Cuba, så er det bare amerikanerne som støtter de organisasjonene, som faktisk reelt (og erklært pasifistisk), utfordrer Castro-regimets totalitære makt, ved å arbeide for å innføre demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Så om Castro-regimet, dets støttespillere og dets sympatisører har rett i at organisasjoner på Cuba, som utfordrer det totalitære politiske systemet på Cuba, mottar penger fra USA, så gjør det ikke menneskerettighetsaktivister og andre som gjør bruk av demokratiske rettigheter vi i Norge kan ta for gitt, til «mercenarios» og «vendepatrias», leiesoldater og landssvikere. EU og Norge må endre politikk overfor Cuba, og begynne å gi økonomisk støtte til cubanske menneskerettighetsorganisasjoner og til politiske organisasjoner, som reelt utfordrer det totalitære diktaturets insistering på å forsvare eliten rundt Castro-dynastiets økonomiske, sosiale og politiske privilegier.

På tide at EU og Norge endrer sin politikk og støtter et reelt sivilt samfunn og uavhengige politiske partier på Cuba!

Hvordan skape frykt i en befolkning?

Ved universitet i Villa Clara ble i juli i år et hundretalls sivilingeniør-studenter utvist og utestengt for to år. Det hadde forekommet organisert juks ved en prøve. En lærer hadde solgt en prøve på forhånd til en student. Lærer ble arrestert. Jeg er usikker på om også studenten ble arrestert, eller om vedkommende bare ble utvist i likhet med de andre studentene. De andre studentene hadde ikke jukset – de hadde ikke benyttet seg av prøven læreren på forhånd altså hadde gitt til den ene studenten. Da jukset ble oppdaget, fikk alle studentene mobiltelefoner beslaglagt. De ble holdt igjen av sikkerhetspolitiet og representanter for universitetets ledelse, og avhørt en og en, til ut i de sene nattetimer, slik jeg ble det forklart av en av studentene, som ble utsatt for denne behandlingen.

Universitetet i Villa Clara,
Facultad de Estomatologia e imagen Cuidad de Villa Clara 

Forbrytelsen ble altså oppklart, saksforholdet ble avdekket, og de skyldige utpekt. Så hvorfor ble så et hundretalls studenter som ikke hadde jukset, utestengt for to år? I de neste to årene er disse studentene som ikke har gjort noe galt, fradømt rettighetene til å studere. De kan altså ikke begynne på et annet studium i mellomtiden, slik jeg ble forklart. For en nordmann vant til selvbevisste, sterke elev- og studentorganisasjoner, og en offentlighet som reagerer sterkt på offentlige etater som kan oppfattes å ha krenket enkeltindividers rettigheter, virket hele utvisningsprosessen uforståelig, absurd og Kafka-lik.

Noen dager etter å ha blitt fortalt om utvisningen av de hundretalls studentene, fortalte jeg selv om hendelsen hver for seg, først til Laritza Diversent, deretter til Antonio Rodiles. Jeg spurte menneskerettighetsaktivisten og advokaten Laritza Diversent om utvisningen av gruppen av studenter var en form for «brakke-justis».

(I militæret kan en gruppe straffes fordi en i gruppa har sviktet, for slik å sette alle de andre i gruppa opp mot den som svikter. Enkeltindivider i gruppa vil etter en slik kollektiv avstraffelse unngå å utsette seg for kollektivets mishag ved å gjøre eller la være å gjøre de handlinger som forårsaket den kollektive avstraffelsen. I norsk skole kan også hele skoleklasser utsettes for kollektiv avstraffelse, sitte igjen, inntil eleven som har gjort det gale ingen vil fortelle om, forstår at de andre vil tyste på eleven, dersom eleven ikke selv står frem og tilstår det gale vedkommende har gjort.)

Studenter på Cuba.
(De flinke jentene sitter foran.)

Ble studentene ved Universitetet i Villa Clara utvist fordi de skulle presses til å tyste på andre studenter om andre tilfeller av, eller andre former for juks ved universitetet? Mistenkte ledelsen ved Universitetet at episoden avdekket en utbredt ukultur de ønsket å avdekke ved å sette studentene i en vanskelig situasjon de ville forstå at de ville kunne komme ut av ved å overvinne egne motforestillinger mot å tyste på andre studenter og på lærere?

Jeg påpekte overfor Diversent at det ville være dårlig økonomi for både universitetet og for samfunnet å la et hundretalls studenter være uten studiemuligheter i to år, dersom de tross alt ikke hadde gjort noe galt. «Ja, slik ville være en rasjonell måte å tenke på, men slik tenker ikke regimet her på Cuba», svarte Diversent. «Og jo da, det kunne være at de ønsket å få flere til å tyste på hverandre ved å utvise så mange. Men det er ikke det som er det viktige for regimet.»

Jeg nevnte for henne prinsippet om rettsikkerhet i Norge, som er oppsummert i, «bedre å la ti skyldige gå ustraffet, enn å dømme en uskyldig». «Ville det være riktig å si at på Cuba var man villig til å straffe ti uskyldige, for å få dømt en skyldig», spurte jeg. «Ja, men dette handler ikke nødvendigvis om å straffe en skyldig. Det er ikke sikkert det er noen flere skyldige blant de hundretall studentene som er fradømt retten til å studere i to år», forklarte Diversent meg, og utdypet: «På Cuba straffer systemet jevnlig noen, og det rammer ofte tilfeldig, for å opprettholde respekten og frykten for systemet».

Laritza Diversent var i på besøk i Oslo
under Oslo Freedom Forum i mai 2016.

Jeg forstår at hun mener at effekten overfor befolkningen er det viktigste ved slike kollektive straffeprosesser som utestengningen av de hundretall studentene. Jeg påpekte overfor Diversent: «Men dette er jo en militær måte å tenke på, som om befolkningen er i krig. Dette er militærets logikk!». «Ja,» påpekte hun, «Så har vi da også vært styrt av et militærdiktatur i snart 60 år. Men det har du fått med deg, har du ikke?», svarte hun mens hun smilte avvæpnende.

Noen timer senere møter jeg en av de ledende opposisjonspolitikerne, Antonio Rodiles. Jeg nevner hendelsen med utestengningen av de hundretalls sivilingeniør-studentene. Rodiles forklarer meg: «Det er slik det totalitære diktaturet skaper frykten i befolkningen. Allerede fra de er små barn, så lærer cubanere at systemet kan gjøre hva de vil med dem. Cubanere har ingen rettssikkerhet, og de kan bli utsatt for hva som helst, og de kan ikke gjøre noe som helst med det. Det er budskapet systemet ønsker å lære barn fra de er små. Slik lærer cubanere at de ikke skal protestere mot hvordan de blir behandlet av systemet de blir styrt av,» avslutter Rodiles.

Antonio Rodiles

Så hvordan har cubanerne blitt lært opp til å stilltiende akseptere vanstyret, korrupsjonen, overvåkningen og undertrykkelsen Castro-dynastiet har utøvet i 57 år? Et absolutt informasjons- og mediemonopol har i mer enn et halvt århundre sammen med et Stasi-lignende hemmelig politi, et vilkårlig politi- og rettsvesen uten respekt for individuelle rettigheter, et indoktrinerende utdanningsvesen og et sinnrikt sosialt kontrollerende system av angivere og nabolagskomiteer skapt et totalitært og ensrettet samfunn. Det totalitære samfunnet har hjernevasket og skapt en lammende frykt i den cubanske befolkningen. Den lammende frykten har vært en viktig årsak til at befolkningen i mer enn et halvt århundre ikke har fratatt den kommunistiske eliten deres maktmonopol og deres økonomiske og sosiale privilegier.

Siden begynnelsen av 2010-tallet har den totalitære statens informasjonsmonopol blitt brutt av modige uavhengige journalister på Cuba, som ikke har latt seg hindre av militærdiktaturets trakassering, vilkårlige, kortvarige arrestasjoner, brutalitet og vold. Med det hederlige unntaket, Sigrun Slapgard, har ikke NRKs journalister som har dekket Cuba, interessert seg for å snakke med, intervjue uavhengige journalister eller andre opposisjonelle, motstandere av militærdiktaturet på Cuba. Det er på tide at flere norske journalister begynner å snakke med de som kan og tørr å si noe om hva som egentlig skjer på Cuba.

Norsk journalister kunne ha startet med å intervjue den i disse dager sultetreikende dissidenten Guillermo Fariñas. sammen med en håndfull andre opposisjonelle nekter han å ta til seg næring før Raul Castro gir et løfte om å slutte med å utsette demokratiaktivister og opposisjonelle for vold og beslaglegge deres eiendeler.

(Vil du vite mer om Fariñas og bruken av sultestreik som politisk våpen på Cuba, vil du finne en tidligere artikkel om dette på bloggen. Jeg vil skrive mer om Fariñas og hans aksjon senere.)   

Guillermo Farinas - sultestreikende,
(per 4.8) i to uker i sitt hjem i Santa Clara.
(Jeg vet ikke når dette bildet ble tatt.)
 

Første innlegg av to om Castro-dynastiets destruktive innflytelse i Latin-Amerika.

Jeg spurte for et halvt år siden en Latin-Amerika-forsker om ikke Cubas politiske innflytelse i Latin-Amerika kunne kalles «imperialistisk» og destruktiv. Hvordan skulle så Castro-dynastiets destruktive innflytelse komme til syne i Latin-Amerika etter den kalde krigen, og særlig det siste tiåret? Colombia og Venezuela er to land som peker seg ut.

Nicolas Maduro, president i Venezuela.

Bakgrunnen for spørsmålet var en artikkel forskeren hadde skrevet om USAs politiske innflytelse i «USAs egen bakgård», Latin-Amerika. Forskeren gjorde rett i å påpeke USAs ansvar for en imperialistisk politikk både før og under den kalde krigen med kanonbåt-diplomati, støtte av korrupte og til dels reaksjonære eliter. Særlig under kalde krigen støttet USA militærdiktaturer som brøt menneskerettigheter, bidro til politiske drap og forsvinninger, og hindret demokratisk utvikling i Latin-Amerika. Forskeren hadde i artikkelen skrevet om USAs destruktive politiske, økonomiske og militære innflytelse i Latin-Amerika også etter den kalde krigen, helt fram til i dag. Forskeren kritiserte særlig USA og CIAs rolle i Sentral-Amerika, kampen mot narkotika, en lite gjennomtenkt politikk overfor gjengkriminalitet og annen organisert kriminalitet, og samarbeid med destruktive krefter innen militære og andre deler av statsapparat i Sentral-Amerika. Jeg har ikke like godt kjennskap som forskeren til USAs politikk de siste tiårene i Sentral-Amerika, og kan derfor ikke ta stilling til forskerens velbegrunnete kritiske beskrivelser av politikken USA har ført også etter den kalde krigen og frem til i dag i Latin-Amerika.

Mitt spørsmål til forskeren gjaldt ikke USAs innflytelse i Latin-Amerika, men det jeg mente var Cubas destruktive innflytelse i Latin-Amerika. Man kan mene mye om Castro-regimets støtte til revolusjonære marxistiske geriljabevegelser under den kalde krigen, og om Fidel Castro og Che Guevaras skuffelse over at ikke Sovjets leder under Cuba-krisen i 1962, Nikita Krutsjov, var villig til å søke full konfrontasjon med Kennedy. Fidel og Che var begge skuffet over at ikke Krutsjov var villig til å bruke atom-våpen under Cuba-krisen, og skuffet over at Castro-regimet ikke fikk være med å bestemme utfallet av Cuba-krisen, slik ettertidens historie-forskning har vist. Mitt spørsmål gjaldt utelukkende Cubas rolle i Latin-Amerika etter den kalde krigen. Kunne Cubas innflytelse i Latin-Amerika etter den kalde krigen, beskrives som politisk, sosial, økonomisk og militært destruktiv og kanskje også «imperialistisk»? 

Nicolas Maduro og Raul Castro

Forskeren svarte meg at sammenlignet med stormakten USAs imperialistiske innflytelse ble Cubas innflytelse i Latin-Amerika, å regne som en mygg. At USA her mer politisk, økonomisk og militær innflytelse enn Castro-regimet er åpenbart. Kan likevel Castro-dynastiets innflytelse være verdt et kritisk blikk, både fra forskere og journalister? Etter mennesket selv, skal faktisk myggen, malaria-myggen, være det levende vesenet på jorden som dreper flest mennesker. Jeg skal la være å henfalle til lettvinte retoriske poenger. Likevel, dersom USA er en ørn, så kan kanskje Castro-regimet betraktes som en hønsehauk eller en falk. Både ørnen og hauken er begge rovdyr, om de så jakter på bytter av ulik størrelse og representerer ulike grader av fare for ulike dyr.

Hvordan kommer så Castro-dynastiets destruktive innflytelse til syne i Latin-Amerika etter den kalde krigen, og særlig det siste tiåret? Colombia og Venezuela er to land som peker seg ut. Jeg mener alt for mange norske forskere og norske journalister alt for lenge har vært blinde på venstre øye. De har manglet evne til å vurdere kritisk de politiske kreftene, elitene, på den radikale venstresiden i Latin-Amerika, som for å komme til makten har gjort bruk av en venstreradikal retorikk om «sosial revolusjon», sosial rettferdighet, radikal omfordeling og kamp for de fattiges rettigheter.

Norske forskere og journalister har i alt for liten grad evnet å gjennomskue retorikken til de venstreradikale elitene i Latin-Amerika. Disse elitene hovedsakelig med tilhørighet i middelklassen, som har kommet til makt enten ved revolusjoner eller ved valg, har i maktposisjon opplevd utfordringer i form av den politiske maktens begrensninger og fristelser, som alle andre eliter i maktposisjoner har fått erfare. De burde ha vært vurdert i forhold til resultater for sosial mobilitet, evnen til faktisk å forbedre de fattiges kår. I stedet har venstreradikale eliter blitt vurdert utfra elitens egne påstander om eget sosialt sinnelag og om ikke substansløs, så likevel lettvint anti-imperialistisk retorikk. Majoriteten av norske forskere og journalisters blindhet på venstre øye i forhold til Latin-Amerika kommer med jevne mellomrom til uttrykk.

Er det på tide at norske forskere og journalister som arbeider med Latin-Amerika holder opp å være blinde på venstre øye? De må i større grad se Castro-dynastiets destruktive innflytelse i dagens Latin-Amerika, til tross for at Cuba nå bidrar i fredsprosessen i Colombia. Om ørnen USAs imperialisme oppleves som overveldende, så må forskere og journalister også evne å se hauken Cubas destruktive innflytelse i Latin-Amerika. Castro-dynastiets innflytelse er langt fra for en ubetydelig mygg å regne. 

Har Castro-dynastiet fått chavistene til å tro på illusjonen om totalitær kommunismes overlegenhet?

i

 

(Jeg vil i neste innlegg på bloggen, om 14 dager begrunne hvorfor jeg mener Colombia og Venezuela er gode eksempler på Castro-dynastiets destruktive innflytelse i Latin-Amerika. Innleggene på bloggen må ikke bli for lange, derfor deler jeg lange innlegg opp i flere deler. )

En modig kvinne i hvitt og opposisjonens krav til de pågående samtalene mellom USA og Cuba

Opposisjonsbevegelsen Kvinner i Hvitt mottok Europaparlamentets ytringsfrihetspris, Sakharov-prisen i 2005. Lederen for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, har kritisert Obama-administrasjonen for å ha utelatt den politiske opposisjonen i samtalene om normalisering av forholdet mellom USA og Cuba. Jeg har intervjuet et av medlemmene i Kvinner i Hvitt, Sarah Martha Fonseca Quevedo.

Sarah Marta Fonseca under en demonstrasjon

Sarah Marta Fonseca Quevedo har vært fengslet en rekke ganger av regimet for politisk virksomhet. Hun har vært med i organisasjonen Damas de blanco, Kvinner i hvitt, organisasjonen som ble startet av konene og mødrene til de 75 politiske fangene fra den «svarte våren».

I 2003, under det som blir kalt den «svarte våren», arresterte daværende leder, Fidel Castro 75 opposisjonelle for uønsket politisk virksomhet, deriblant 29 journalister. De som ble arrestert hadde drevet uavhengige aviser, rapportert om brudd på menneskerettigheter, deltatt i underskriftsaksjoner med krav om politiske reformer, deltatt i ikke-voldelige demonstrasjoner, drevet uavhengige biblioteker eller på andre måter ytret seg på måter regimet anså truet Cubas selvstendighet og økonomi. Gjennomsnittsstraff var rundt 20 år for å utøve det vi i Norge ville sett på som selvfølgelige politiske rettigheter.

Etter press fra paven og EU og trusler om økonomiske sanksjoner ble de politiske fangene satt fri i løpet av 2011 og 2012. Flere av de 75 fangene fra den svarte våren lever nå i eksil, andre lever fortsatt på Cuba. Kvinner i hvitt er inspirert av «Mødrene på mai-plassen», og deres ikke-voldelige kamp mot det argentinske militærdiktaturet på 1970 og 80-tallet.



Familiens hus - Ned med kommunismen, ned med Fidel.

Da jeg traff Sarah Marta for andre gang, i juni 2012, hadde hun noen få dager tidligere tilbragt 72 timer i fengsel etter en demonstrasjon der hun, hennes mann, mange ganger arrestert demokratiaktivist, Julio Ignacio Lèon Pèrez, og hennes eldste sønn, Julito, var blitt banket opp. Huset deres var rasert og kastet maling på av en mobb væpnet med kjepper og stein organisert av ledere for den lokale avdelingen av kommunistpartiet.



Julito Lèon Fonseca, eter å ha blitt banket opp i 2011.

Da hun ble arrestert ble hun først plassert i celle sammen med menn hun mistenkte var blitt arrestert for voldtekt. Etter noen timer ble hun imidlertid flyttet til en celle for seg selv. En overordnet innen det politiske politiet hadde grepet inn. Hun hadde rukket å bli for kjent i internasjonale medier til å bli behandlet så dårlig. Politiet fryktet presseomtale som kunne sette regimet i et negativt lys. 

Familien Fonseca hadde skrevet politiske slagord på veggen ut mot veien i huset der de bodde i utkanten av Havanna.  Sarah Marta var medtatt etter fengselsoppholdet og angrepene fra mobben. Sarah Marta viste meg videoer av den skrikende mobben og spurte meg retorisk: «Hvem andre enn kommunistpartiet har i vår fattige bydel råd til å bruke maling til å tilgrise hele huset vårt!».

Etter at mobben hadde rasert og tilgriset huset til familien. (videoer er tilgjengelige på youtube).

Sarah Marta hadde alvorlige helseplager. Hun bekymret seg for hennes to sønner som var blitt skadelidende og hadde fått vanskelige liv å leve på Cuba p.g.a. hennes og mannens politiske virksomhet. En av sønnene, Julito, hadde blitt stengt ute fra en idrettshøyskole p.g.a. det rektor omtalte som hans «kontrarevolusjonære» foreldre.

Sarah Martha, den yngste sønnen og
Julio Ignacio er alle nå i USA.

Sarah Marta snakket i juni 2012 om å søke om asyl i USA. Hun ville så gjerne delta i det aktive politiske arbeidet mot regimet på Cuba, men hun hadde dårlig samvittighet overfor sønnene sine. I 2013 emigrerte hun, den yngste sønnen og mannen. Den eldste sønnen, Julito, ble imidlertid værende igjen på Cuba.

Organisasjonen Sarah Martha var medlem av, Kvinner i hvitt er ledet av Berta Soler. 23. januar ble Soler i likhet med seks andre representanter for opposisjonen på Cuba invitert til en samtale med Roberta Jacobson, lederen av den amerikanske delegasjonen som skal forhandle med det cubanske regimet om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba. Lederen for Kvinner i hvitt var den eneste av de syv Jacobson inviterte, som avslo invitasjonen.

Kvinner i Hvitt - Berta Soler til venstre

 

Berta Soler kritiserte Jacobson for manglende åpenhet og for å ha en «ubalansert tilnærming». Jacobson ble kritisert for å ha latt være å invitere flere av de viktigste innen opposisjonen. I en pressekonferanse rett etter opposisjonens møte med Jacobson, fremsatte en samlet opposisjon bestående av flere av de tilstedeværende ved møtet og Berta Soler krav om å bli formelt innlemmet i de pågående samtalene mellom USA og Cuba.

Opposisjonens pressekonferanse 23 januar.
Berta Soler nr. 3 til venstre.

Opposisjonen fremsatte på pressekonferansen syv krav. Det første kravet var frigivelse av alle politiske fanger på Cuba. Det andre kravet var det allerede nevnte kravet om at opposisjonen måtte få en formell posisjon i forhandlingene. De krevde også en bredere presentasjon som skulle inkludere også sentrale opposisjonelle som ikke var blitt invitert til møtet 23. januar. Opposisjonen i eksil utenfor Cubas grenser måtte også bli gitt en form for representasjon i de pågående samtaler, mente opposisjonen på Cuba.

Opposisjonen krevde videre at den cubanske grunnloven må endres for ikke å være i strid med demokratiske rettigheter, grunnleggende menneskerettigheter og gjeldende internasjonalt lovverk. Formuleringer som garanterer kommunistpartiets vedvarende makt og slik avviser demokratiske valg, må fjernes. Loven om fiendtlig propaganda og andre formuleringer som hindrer praktiseringer av presse- og ytringsfrihet og andre demokratiske rettigheter, må fjernes.  

Videre krever opposisjonen demokratiske, åpne, etterprøvbare valg på Cuba. De krever gjennomføring av en rettstat på Cuba. Vilkårlige fengslinger må ikke lenger være vanlig praksis. Organisasjonsfrihet må tillates for å danne uavhengige politiske partier, uavhengige organisasjoner for selvstendige næringsdrivende og uavhengige arbeidstakerorganisasjoner. Det siste kravet var ny medielovgivning som tillater uavhengige aviser og medier.



Human Rights Watch' world report 2015

Opposisjonens krav om frigivelse av alle politiske fanger, blir belyst av Human Rights Watch’ årlige rapport. Cuba blir kritisert for å ha politiske fanger, praksis med vilkårlige fengslinger, manglende advokatbistand og for å ha nektet menneskerettighetsorganisasjoner å besøke fanger i fengsel. Cubanske myndigheter blir også kritisert for å ha dårlige sanitære forhold i overbefolkete celler, å nekte fanger medisinsk behandling og å hindre fanger å få besøk fra familie.

Jeg har ikke vært i kontakt med Sarah Marta Fonseca siden 2012. Dersom helsa hadde tillatt henne det, ville hun sikkert gjerne ha vært på Cuba nå. Hun ville nok gjerne ha deltatt i det politiske arbeidet en samlet opposisjon forsøker å vinne frem med. Det er en endret politisk situasjon som nå er oppstått på Cuba.  





Sarah Martha Fonseca Quevedo