Hvordan skape frykt i en befolkning?

Ved universitet i Villa Clara ble i juli i år et hundretalls sivilingeniør-studenter utvist og utestengt for to år. Det hadde forekommet organisert juks ved en prøve. En lærer hadde solgt en prøve på forhånd til en student. Lærer ble arrestert. Jeg er usikker på om også studenten ble arrestert, eller om vedkommende bare ble utvist i likhet med de andre studentene. De andre studentene hadde ikke jukset – de hadde ikke benyttet seg av prøven læreren på forhånd altså hadde gitt til den ene studenten. Da jukset ble oppdaget, fikk alle studentene mobiltelefoner beslaglagt. De ble holdt igjen av sikkerhetspolitiet og representanter for universitetets ledelse, og avhørt en og en, til ut i de sene nattetimer, slik jeg ble det forklart av en av studentene, som ble utsatt for denne behandlingen.

Universitetet i Villa Clara,
Facultad de Estomatologia e imagen Cuidad de Villa Clara 

Forbrytelsen ble altså oppklart, saksforholdet ble avdekket, og de skyldige utpekt. Så hvorfor ble så et hundretalls studenter som ikke hadde jukset, utestengt for to år? I de neste to årene er disse studentene som ikke har gjort noe galt, fradømt rettighetene til å studere. De kan altså ikke begynne på et annet studium i mellomtiden, slik jeg ble forklart. For en nordmann vant til selvbevisste, sterke elev- og studentorganisasjoner, og en offentlighet som reagerer sterkt på offentlige etater som kan oppfattes å ha krenket enkeltindividers rettigheter, virket hele utvisningsprosessen uforståelig, absurd og Kafka-lik.

Noen dager etter å ha blitt fortalt om utvisningen av de hundretalls studentene, fortalte jeg selv om hendelsen hver for seg, først til Laritza Diversent, deretter til Antonio Rodiles. Jeg spurte menneskerettighetsaktivisten og advokaten Laritza Diversent om utvisningen av gruppen av studenter var en form for «brakke-justis».

(I militæret kan en gruppe straffes fordi en i gruppa har sviktet, for slik å sette alle de andre i gruppa opp mot den som svikter. Enkeltindivider i gruppa vil etter en slik kollektiv avstraffelse unngå å utsette seg for kollektivets mishag ved å gjøre eller la være å gjøre de handlinger som forårsaket den kollektive avstraffelsen. I norsk skole kan også hele skoleklasser utsettes for kollektiv avstraffelse, sitte igjen, inntil eleven som har gjort det gale ingen vil fortelle om, forstår at de andre vil tyste på eleven, dersom eleven ikke selv står frem og tilstår det gale vedkommende har gjort.)

Studenter på Cuba.
(De flinke jentene sitter foran.)

Ble studentene ved Universitetet i Villa Clara utvist fordi de skulle presses til å tyste på andre studenter om andre tilfeller av, eller andre former for juks ved universitetet? Mistenkte ledelsen ved Universitetet at episoden avdekket en utbredt ukultur de ønsket å avdekke ved å sette studentene i en vanskelig situasjon de ville forstå at de ville kunne komme ut av ved å overvinne egne motforestillinger mot å tyste på andre studenter og på lærere?

Jeg påpekte overfor Diversent at det ville være dårlig økonomi for både universitetet og for samfunnet å la et hundretalls studenter være uten studiemuligheter i to år, dersom de tross alt ikke hadde gjort noe galt. «Ja, slik ville være en rasjonell måte å tenke på, men slik tenker ikke regimet her på Cuba», svarte Diversent. «Og jo da, det kunne være at de ønsket å få flere til å tyste på hverandre ved å utvise så mange. Men det er ikke det som er det viktige for regimet.»

Jeg nevnte for henne prinsippet om rettsikkerhet i Norge, som er oppsummert i, «bedre å la ti skyldige gå ustraffet, enn å dømme en uskyldig». «Ville det være riktig å si at på Cuba var man villig til å straffe ti uskyldige, for å få dømt en skyldig», spurte jeg. «Ja, men dette handler ikke nødvendigvis om å straffe en skyldig. Det er ikke sikkert det er noen flere skyldige blant de hundretall studentene som er fradømt retten til å studere i to år», forklarte Diversent meg, og utdypet: «På Cuba straffer systemet jevnlig noen, og det rammer ofte tilfeldig, for å opprettholde respekten og frykten for systemet».

Laritza Diversent var i på besøk i Oslo
under Oslo Freedom Forum i mai 2016.

Jeg forstår at hun mener at effekten overfor befolkningen er det viktigste ved slike kollektive straffeprosesser som utestengningen av de hundretall studentene. Jeg påpekte overfor Diversent: «Men dette er jo en militær måte å tenke på, som om befolkningen er i krig. Dette er militærets logikk!». «Ja,» påpekte hun, «Så har vi da også vært styrt av et militærdiktatur i snart 60 år. Men det har du fått med deg, har du ikke?», svarte hun mens hun smilte avvæpnende.

Noen timer senere møter jeg en av de ledende opposisjonspolitikerne, Antonio Rodiles. Jeg nevner hendelsen med utestengningen av de hundretalls sivilingeniør-studentene. Rodiles forklarer meg: «Det er slik det totalitære diktaturet skaper frykten i befolkningen. Allerede fra de er små barn, så lærer cubanere at systemet kan gjøre hva de vil med dem. Cubanere har ingen rettssikkerhet, og de kan bli utsatt for hva som helst, og de kan ikke gjøre noe som helst med det. Det er budskapet systemet ønsker å lære barn fra de er små. Slik lærer cubanere at de ikke skal protestere mot hvordan de blir behandlet av systemet de blir styrt av,» avslutter Rodiles.

Antonio Rodiles

Så hvordan har cubanerne blitt lært opp til å stilltiende akseptere vanstyret, korrupsjonen, overvåkningen og undertrykkelsen Castro-dynastiet har utøvet i 57 år? Et absolutt informasjons- og mediemonopol har i mer enn et halvt århundre sammen med et Stasi-lignende hemmelig politi, et vilkårlig politi- og rettsvesen uten respekt for individuelle rettigheter, et indoktrinerende utdanningsvesen og et sinnrikt sosialt kontrollerende system av angivere og nabolagskomiteer skapt et totalitært og ensrettet samfunn. Det totalitære samfunnet har hjernevasket og skapt en lammende frykt i den cubanske befolkningen. Den lammende frykten har vært en viktig årsak til at befolkningen i mer enn et halvt århundre ikke har fratatt den kommunistiske eliten deres maktmonopol og deres økonomiske og sosiale privilegier.

Siden begynnelsen av 2010-tallet har den totalitære statens informasjonsmonopol blitt brutt av modige uavhengige journalister på Cuba, som ikke har latt seg hindre av militærdiktaturets trakassering, vilkårlige, kortvarige arrestasjoner, brutalitet og vold. Med det hederlige unntaket, Sigrun Slapgard, har ikke NRKs journalister som har dekket Cuba, interessert seg for å snakke med, intervjue uavhengige journalister eller andre opposisjonelle, motstandere av militærdiktaturet på Cuba. Det er på tide at flere norske journalister begynner å snakke med de som kan og tørr å si noe om hva som egentlig skjer på Cuba.

Norsk journalister kunne ha startet med å intervjue den i disse dager sultetreikende dissidenten Guillermo Fariñas. sammen med en håndfull andre opposisjonelle nekter han å ta til seg næring før Raul Castro gir et løfte om å slutte med å utsette demokratiaktivister og opposisjonelle for vold og beslaglegge deres eiendeler.

(Vil du vite mer om Fariñas og bruken av sultestreik som politisk våpen på Cuba, vil du finne en tidligere artikkel om dette på bloggen. Jeg vil skrive mer om Fariñas og hans aksjon senere.)   

Guillermo Farinas - sultestreikende,
(per 4.8) i to uker i sitt hjem i Santa Clara.
(Jeg vet ikke når dette bildet ble tatt.)
 

Sultestreik som politisk våpen mot Castro-regimet

Under en av Guillermo Fariñas mange utførte sultestreiker ble han spurt av en representant for det politiske politiet, CNI, om hvordan han kunne tillate seg å risikere å utsette sine barn for å vokse opp uten far. Politiagenten prøvde å overbevise Fariñas om at han måtte avsluttet den i 2010 pågående sultestreiken. Fariñas som er dekorert krigsveteran (fra Cubas krig i Angola), med doktorgrad i psykologi, skal ha svart at dersom han selv i egenskap av psykolog skulle ha laget en psykologisk profil på seg selv, ville hans tidligere liv som kommunistisk elitesoldat i likhet med flere andre faktorer, ha vist ham at han var en person som søkte en større sak å sette livet sitt inn på, å finne noe verdt å dø for. Fariñas skal ha gjennomført så mange som 23 sultestreiker de siste årene i protest mot regimet. Fariñas er en av en lang rekke cubanske opposisjonelle som har brukt sultestreik som politisk våpen mot Castro-dynastiets totalitære regime.

Guillermo Farinas og legen som hjalp ham under sultestreiken i 2010.

Flere av de 75 politiske fangene som var blitt fengslet under «den svarte våren» i 2003 gjennomførte sultestreiker under oppholdet i fengsel. En av dem var Orlando Zapato Tamayo. Han var blitt arrestert for å ha deltatt i en ulovlig demonstrasjon, for å ha vist forakt og for ha deltatt i underskriftsaksjoner med krav om demokratiske reformer. Tamayo ble først dømt til 3 måneders fengsel i 2002, så sluppet ut, for så på nytt å bli fengslet for deltakelse i politisk virksomhet. Fordi han deltok i flere politiske aksjoner organisert av fangene i fengselet, økte straffen hans etter hvert til 36 års fengsel. 36 års fengsel for i utgangspunktet å ha deltatt i ulovlige demonstrasjoner, underskriftsaksjoner og annen pasifistisk politisk virksomhet.

Orlando Zapata Tamayo

Tamayo sultestreiket seg til døde i 2010 i protest mot behandlingen av ham selv og de andre politiske fangene. Tamayo sultestreiket blant annet for retten til i stedet for å ha på seg fengslets fangedrakt, å kle seg i de hvite klærne den pasifistiske kvinnebevegelsen Kvinner i Hvitt har gjort til varemerke for opposisjon mot regimet. Tamayo argumenterte for at de politiske fangene på Cuba om ikke annet, i alle fall burde få de samme soningsforholdene Fidel Castro fikk etter det militære angrepet fra geriljaen på militærforlegningen Moncada i 1953. Fidel ble dømt til 13 års fengsel i et angrep som kostet mange militære livet. Han ble av diktatoren Batista benådet etter 22 måneders fengsel under helt andre soningsforhold enn de Fidel har latt sine pasifistiske politiske motstandere sone under.   

Tamayos død i 2010 vekket sterke reaksjoner i Europa, i USA og fra paven. Den mindre karismatiske lillebroren Raul hadde siden 2006 overtatt styret på Cuba etter karismatiske Fidel. Raul behersket ikke det internasjonale politiske spillet like godt som storebror. Raul lyktes ikke med å stilne den internasjonale kritikken mot regimets behandling av deres politiske fanger. Reaksjonene fra omverdenen lot seg ikke stilne. Regimet forsøkte å sverte Tamayo ved å hevde at han var en vanlig forbryter og i tillegg voldelig og alkoholisert, og at han først ble politisk radikalisert i fengslet.
Å samordne politisk undertrykkelse er imidlertid krevende øvelser for korrupte diktaturer. Ensrettete diktaturer mangler mekanismer for at de ulike delene av statsapparatet skal kunne utøve en kritisk kontroll av de andre statsmaktene. I regimets forsøk på å sverte en annen dissident, Martha Beatrice Roque, publiserte regimet bilder av det de ønsket skulle fremstå som kompromitterende bilder av henne. Regimet var imidlertid ikke klar over at de samme bildene fra de politiske møtene bekreftet for omverden at Tamayo deltok i politisk motstand mot regimet før Tamayo ble arrestert. I et uoversiktlig ensrettet, korrupt statsapparat vet ikke alltid den ene hånda hva den andre hånda gjør.

Regimet under Rauls ledelse fryktet hvordan enda en dissidents død i sultestreik etter Tamayos død, ville kunne øke det internasjonale presset ytterligere om å frigi de politiske fangene. Den da i sitt hjem sultestreikende Fariña fryktet for mange av de 53 fangenes helsetilstand og var redd den politiske opposisjonen på Cuba ville kunne miste en hel generasjon av sentrale dissidenter. Regimet hadde sett for seg at de fengslete dissidentene om de ikke skulle la seg knekke, ville kunne holdes isolert og hindres i å utøve innflytelse for all fremtid.

I 2010 fikk Tamayo og Fariñas sultestreik, trusler om økonomiske sanksjoner og politisk press fra EU og paven, regimet til å frigi de siste 53 politiske fangene fra «den svarte våren». All den internasjonale oppmerksomheten rundt Tamayos død hadde tatt luften ut av den spanske regjeringens politiske offensiv innad i EU for å heve sanksjonene mot Cuba. De øst-europeiske landene som tidligere hadde vært kommunistiske fikk styrket sin motstand mot å oppheve EUs felles posisjon om å opprettholde strenge sanksjoner mot Cuba inntil menneskerettigheter og demokratiske rettigheter ble respektert.

Motstandere av Castro-diktaturet har også tidligere gjort bruk av sultestreik som politisk våpen. I 1972 sultestreiket den fengslete poeten, dissidenten og en nær venn av den kjente forfatteren Armando Valladares, Pedro Luiz Boitel. Etter 53 dagers sultestreik uten å ha mottatt medisinsk behandling, døde han av sult. Boitel ble av regimet begravet i en umerket grav i Havanna.


Pedro Luiz Boitel

Etter å ha sonet 17 år i fengsel for å ha kritisert regimet gjennomførte Jorge Luiz Garcìa Pèrez, også kalt Antunes, i 2009 sammen med sin kone Iris, og et annet familiemedlem en sultestreik for å presse regimet til å bedre forholdene for politiske fanger i cubanske fengsler. I 2012 døde Wilmar Villar Mendoza etter mer enn 50 dagers sultestreik, og ble slik den tredje politiske fangen til å dø av sultestreik under Castro-regimets styre.

Sultestreik blir fremdeles brukt av opposisjonelle på Cuba som et virkemiddel mot regimet. I romjulen 2014, rett etter at Obama hadde kunngjort avtalen om å oppnå normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, ble en kvinne arrestert for å ha satt en dukke med Raul Castros ansikt på et gatehjørne i Havanna. I fengsel innledet hun sultestreik. Få dager senere ble hun sluppet fri. Marcelino Abreu Bonora ble fengslet for å ha gått rundt i tettstedet Santa Clara med et hvitt plastarmbånd med ordene «Endring», «Cambio». Han ble banket opp av det politiske politiet og satt i fengsel uten å få legetilsyn. Han innledet sultestreik. Bonora hadde blitt arrestert noen år tidligere for å ha delt ut løpesedler mot regimet og for å ha ropt slagord offentlig mot regimet. Også da innledet han sultestreik, og ble etter lang tids sultestreik til slutt løslatt. Bonoras sultestreik i begynnelsen av januar i år, ble omtalt av den uavhengige journalisten Ivan Carrillo. Carrillo publiserte artikler om Bonora i ICLEPs internettavis. Regimet måtte igjen av frykt for at internasjonale medier skulle skrive om politiske fanger og slik kunne skape et økt politisk press mot regimet, løslate en sultestreikende dissident.

Marcelino Abreu Bonora i sultestreik i 2014.

Fariñas har altså sultestreiket flere ganger for å legge politisk press på regimet. Han har selv også vært fengslet etter å ha blitt anklaget av en kvinnelig nabo fra bydelens nabolagskomite for et påstått overfall. Regimet gjør ofte bruk av fabrikkerte anklager heller enn å fengsle dissidenter for politisk virksomhet. I 2006 gjennomførte Fariñas en sultestreik i protest mot regimets begrensinger av det cubanske folks bruk av internett. Han mottok i 2006 Reportere uten Grensers «Cyber-freedom» pris for sitt forsvar av retten til informasjon og tilgang til internett. Fariñas sultestreik i 2010 holdt på å koste ham livet, og påførte ham alvorlige helseskader, slik også sultestreiken i 2006 gjorde. Fariñas nyter stor respekt blant andre opposisjonelle på Cuba for sin kompromissløshet overfor regimet og villighet til å sette eget liv på spill for å få frigjort den generasjonen av dissidenter fra den «svarte våren» som nå utgjør en viktig del av kjernen i den pasifistiske opposisjonen som kjemper for demokratiske endringer på Cuba. Denne generasjonen og Fariñas vil jeg skrive mer om i neste innlegg som publiseres neste uke.



Guillermo Farinas, også kalt "Coco".
Dekorert krigsveteran med doktorgrad i psykologi.