Chavistenes hjemme-alene-fest er snart over.

For chavistene er deres snart 16 år ved makten i Venezuela, snart over. Situasjonen ligner på en norsk hjemme-alene-fest der foreldrene kommer sjokkerte hjem og finner huset rasert. Deres tenåringsbarn er full og ute av stand til å forklare hva som har skjedd. Kjæresten som var den som overtalte tenåringsbarnet til å arrangere festen, har funnet seg en annen fest og en ny kjæreste. Utover å skylde på noen fremmede som tenåringsbarnet mener ikke var invitert, og som han mener har skylden for alt, er det ingen som har noen fornuftige forklaringer på hvordan det kunne gå så galt.

Venezuela kunne og burde ha vært et sosialdemokratisk mønstersamfunn til inspirasjon for hele venstresiden i Latin-Amerika, med de økonomiske ressursene chavistene har disponert i 16 år. Hvor er den store gruppen av mennesker som ved forstandige investeringer i fornuftige utdanningsreformer kunne ha vært løftet fra fattigdom til en klasse av ingeniører, dataingeniører, forskere, leger, økonomer og advokater?

I en av de største byene i Nicaragua i 2009, spurte spurte jeg en leder for sandinistene om hva Alba-samarbeidet egentlig handlet om. Jeg mottok to brosjyrer på til sammen 20 sider. Jeg leste de og fant mye historiske innføringer tilbake til Colombus, men ingen politisk substans. Jeg snakket med sandinistlederen igjen, og spurte ham om substansen i Alba-samarbeidet. Han møtte blikket mitt: «Alba-samarbeidet er veldig ungt». Det var alt han hadde å komme med om substansen i Alba-samarbeidet. Siden har jeg sett TV-overføringer av Alba-lekene på cubansk TV, en sommer jeg var på Cuba. Fri-idrettsleker med atleter fra Nicaragua, Cuba, Bolivia, Ecuador og flere karibiske øy-samfunn, er kanskje det eneste som vil stå igjen i historiebøkene etter Alba?   


Cubanske og venezolanske atleter klare for ALBA-lekene.

I Foreign Affairs mars/april 2008, skriver Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene; “Even critics of Hugo Chavez tend to concede that he has made helping the poor his top priority. But in fact, Chavez’s government has not done any more to fight poverty than past Venezuelan governments, and his much-heralded social program have had little effect. A close look at the evidence reveals just how much Chavez’s “revolution” has hurt Venezuela’s economy – and that the poor are hurting most of all”. Rodriguez avkler allerede i 2008 chavistenes tomme retorikk.

Siden 2008 har Venezuela gått fra vondt til verre. Luftslottet «Det 21. århundrets sosialisme» er nå i ferd med å smuldre opp i kjølvannet av oljeprisfall og økonomisk, sosial og politisk krise i Venezuela. Det nære forholdet mellom Fidel Castro og Hugo Chavez kan være en viktig grunn til at Chavistregimet synes å ha brukt fellesskapets oljeformue på å støtte populistiske og dessverre ikke bærekraftige sosiale tiltak og korrupsjon blant såkalt venstreradikale eliter i Latin-Amerika.

I september skal det være valg i Venezuela. Meningsmålingene for president Nicolas Maduro varierer mellom 20 og 25% i oppslutning. Venezuela er blant de 20 mest korrupte landene i verden, og kun Honduras og El Salvador har en høyere drapsrate. Inflasjon og økonomi er ute av kontroll. De siste månedene har Maduros regime nektet å publisere offentlig statistikk. Regimet hevder de ikke vil gi opposisjonen anledning til å misbruke informasjon om Venezuelas nåværende sosiale og økonomiske tilstand. Heller enn å reformere kontraproduktive systemer som avsporer fra økonomisk rasjonalitet, tar Maduro opp store lån fra Kina mot garantier om fremtidige oljeleveranser.

For Maduros regime er det viktigere å føre «krig mot imperialismen» i mediene enn å løse økonomiske og sosiale utfordringer med pragmatiske løsninger. Ikke bare opprettholder Maduro en skarp front mot USA og «imperialismen» i nasjonale og internasjonale medier, også Spania er utpekt som deltakere i konspirasjonen mot Venezuela. Den tidligere spanske sosialistlederen, statslederen og advokaten Felipe Gonzalez har engasjert seg for frigivelse av politiske fanger i Venezuela, og særlig den konservative opposisjonspolitikeren Leopoldo Lopez. Chavistregimet har derfor erklært Gonzalez som «persona non grata» i Venezuela. Den spanske regjeringen har kritisert Maduro for hans behandling av politiske fanger og for hans behandling av Gonzalez. Den spanske regjering blir av Maduro omtalt som den rasistiske eliten i Spania, som planlegger kupp mot Venezuela.

I tillegg til nestkommanderende, Diosdado Cabello og Maduro selv, skal nå også kona til Maduro ha sitt eget ukentlige TV-program. I en krisetid trenger Venezuela mer enn noe annet politikere som kan by på seg selv, synes chavistene å mene.

Blir chavistene i Venezuelas uforstandige sløsing med pengene som burde ha vært satt i et oljefond eller ha vært investert til å skape en bærekraftig fremtid for Venezuela, mer forståelig hvis man legger Castro-dynastiets økonomiske interesser til grunn for en rasjonell analyse? Fra Cuba har ikke Venezuela fått økonomisk kompensasjon i det hele tatt. Heller enn å utdanne egne leger, har Venezuela byttet bort verdifull olje mot dyre cubanske leger, idrettstrenere og sikkerhetsrådgivere. I oljelandet Norge diskuterer vi om vi skal gi bort så mye som 1% av BNP i bistand. Det er noe galt med å være så rause som chavistene har vært i 16 år med felleskapets ressurser overfor regimer en rådende statssjef anser som vennligsinnete.

Fallet i oljeprisene har lammet Venezuelas fra før skakkjørte økonomi. Det siste året har Venezuela derfor halvert den rause utdelingen av billig olje til de politisk sympatiserende Alba-landene, Cuba, Nicaragua, Bolivia, Ecuador og en rekke karibiske øystater. Hvorfor har ikke Maduro innstilt alle leveranser av billig olje, og heller solgt all olje på verdensmarkedet til markedspris? Hvorfor opprettholder han halvparten av forsendelsene gitt den økonomiske krisa i Venezuela? Er det fordi Castro-dynastiet ikke ville ha akseptert det, eller fordi Maduro er avhengige av de cubanske militærrådgiverne til å gi råd om undertrykking og kontroll av chavistenes politiske motstandere? Det nære forholdet mellom Cuba og Venezuela består også fordi Maduro er avhengig av den revolusjonære legitimitet det nære båndet til regimet styrt av brødrene med legitimitet som revolusjonsledere. Før Marduro ble utpekt av Chavez til å overta levde han selvutslettende lojalt i skyggen av Chavez. Gitt den økonomiske, politiske og sosiale krisa i Venezuela, hvorfor har Maduro reist så mange ganger til Cuba den siste tiden som han har gjort? Burde han ikke vært kapteinen på brua, som ikke forlot sin post under storm og krise?

Fidel Castro var mentor for Hugo Chavez allerede før Chavez kom til makten i Venezuela. Skjærer man bort all svulstig «revolusjonær retorikk», har kanskje det gedigne luftslottet, omtalt som «det 21. århundrets sosialisme», i hovedsak handlet om Cubas behov for å overleve økonomisk etter Sovjetsamveldets sammenbrudd i 1990. Sovjet hadde vært Cubas økonomiske velgjører gjennom den kalde krigen. Uten Sovjet å snylte på økonomisk i bytte mot politisk allianse mot USA, gikk Cuba med sin ikke-bærekraftige økonomi, inn i en krise, den såkalte spesialperioden. Spesialperioden med de motvillige, forsiktige markedstilpasningene som tvang seg fram, varte helt til Chavez dukket opp som ny økonomisk velgjører etter å ha blitt valgt til president i 1999. Med ny velgjører å snylte på, reverserte Fidel Castro de økonomiske reformene på Cuba som hadde utfordret det ensrettete regimets makt.

Venezuelas befolkning har ikke tjent på luftslottet «det 21. århundrets sosialisme». Noen fattige grupper innenfor Venezuela og de vennligsinnete landene har fått en kortvarig, men ikke langsiktig, bærekraftig forbedring av livskår. Elitene i de vennligsinnete landene har i likhet med elitene rundt chavistene i Venezuela fått fylt bankkontoer hjemme og i utlandet. Men mer enn noen andre har Castro-dynastiet tjent på de luftige ideene rundt «sosialisme for det 21. århundret» fra den karismatiske fantasten og drømmeren Hugo Chavez. «Det 21. århundrets sosialisme», samarbeidet mellom landene i Alba og de store vyene ledsaget av svulstig retorikk om å være et alternativ til kapitalismen, har kanskje mer enn noe annet fungert som en «ideologisk overbygning», en hvelvet himmel, over Venezuelas uegennyttige subsidiering av Castro-dynastiets økonomisk skakkjørte Cuba.  Nå forsøker Cuba å redde seg økonomisk ved å søke økonomisk samarbeid med USA, den ideologiske hovedfienden Cuba har inspirert Venezuela til å lede an i ideologisk korstog mot.

De som bryr seg om Venezuela og det venezolanske folk burde rette sinnet mot Castro-dynastiet som har snyltet og fortsatt snylter på Venezuelas oljeformue. Castro-dynastiet har brukt de i utgangspunktet velmenende, men naive lederne, Chavez og Maduro. Samtidig bør det understrekes at også eliten rundt chavistene har visst å berike seg, slik skandalen rundt den sveitsiske banken, HSBC, nylig viste.

Informasjonen den franske avisen Le Monde avdekket om HSBC-banken i Sveits viste at 1.138 venezolanske klienter hadde hatt 14.000 millioner dollar på kontoer i banken. Venezuela var nr. 3 blant landene som hadde mest penger i banken. Cuba skulle ha 29 klienter med 83 millioner dollar i banken. Hvilke venezolanere og cubanere er det som ikke kan ha penger på vanlig måte i andre banker, men må holde informasjon om kontoer skjult for allmenheten? Folket i Venezuela vil måtte delta sitte igjen med ansvaret for å rydde når festen er over.



Hvilken av de to brødrene Castro skal Maduro lytte til?
("Okken ska `n`godblunke tel"?, som Alf Prøysen sa.)


Kilder: ICLEP.

Hva skjedde ved kongressen for sivilt samfunn i Panama?

Obama brøt en barriere ved det Pan-amerikanske Forbunds møte 10-11. april. Han møtte cubansk opposisjon. Siden Obama 17. desember annonserte at forhandlinger om normalisering av forbindelser skulle starte, har amerikanske myndigheter med unntak av den amerikanske forhandlingslederen; Roberta Jacobsons frokostmøte i Havanna, akseptert krav fra cubanske myndigheter om «å respektere» Cubas «indre anliggender», og ikke ha kontakt med opposisjon.



Barack Obama holdt tale ved
kongressen for sivilt samfunn i Panama.

I Panama ble det arrangert en parallell kongress for sivilt samfunn. I Cubas altomfattende, totalitære statsstruktur er organisasjonene regimet har utnevnt til ved kongressen å representere «sivilt samfunn» på Cuba i realiteten ikke uavhengige, ikke-statlige, «frivillige organisasjoner». Regimets utnevnte representanter er tvert imot deler av en totalitær statsstruktur kjennetegnet ved nabolagskomiteer, informanter, vilkårlig rettsstat, «stasi-lignende» hemmelig politi, mangel på demokratiske rettigheter og manglende respekt for menneskerettigheter.

Roberta Jacobson, forhandlingsleder for amerikanske myndigheter i
forhandlingene med Cuba. Ved siden av en henne sitter en av de to cubanske
opposisjonelle som møtte Obama på møtet i Panama, Manuel Cuesta Moura

 

 

 

 

Men i Panama har ikke Castro-dynastiet lyktes med å hindre opposisjonelle organisasjoner i få delta ved latin-amerikanske demokratiske institusjoner som Det Pan-amerikanske Forbund. Da regimet innså at regimekritikere ville bli invitert til kongressen for sivilt samfunn, forsøkte regimet å bestemme hvilke regimekritikere som skulle få være til stede ved kongressen. De «moderate» og av regimet aksepterte regimekritikerne rundt miljøet «Cuba Posible», forsøkte regimet å presse arrangørene i Panama til å akseptere at skulle ha fulle deltakerrettigheter ved siden av de opposisjonelle organisasjonene som ble invitert av arrangørene. De «moderate» regimekritikerne skulle altså ha overdøvet de reelle opposisjonelle, dersom regimet hadde fått det slik de ønsket.

De reelle opposisjonelle skulle ha deltatt på kongressen sammen med de av regimet utnevnte representanter for det de kaller «sivilt samfunn». Ved åpningen av den parallelle kongressen for sivilt samfunn i Panama, forsøkte imidlertid representantene for det cubanske og venezolanske regimet å hindre de inviterte opposisjonelle i å delta. De ropte «terrorister», «kjøpte og betale leiesoldater», «mark», revolusjonære slagord og andre ukvemsord til de opposisjonelle cubanerne til stede ved kongressen. Kongressen ble utsatt i flere timer. Da de ikke lyktes med demonstrasjonene, marsjerte representantene for de to diktaturenes såkalte sivile samfunn ut av kongressen, og boikottet kongressen for sivilt samfunn.

I Panama besøkte Obama den parallelle kongressen for sivilt samfunn. Obama møtte to cubanske opposisjonelle. Den ene var menneskerettsjuristen Laritza Diversent, leder av Cubalex, en uavhengig menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for rettssikkerhet, menneskerettigheter og bekjempelse av rasisme på Cuba. Obama sa på møtet at «sterke nasjoner frykter ikke sivile organisasjoner», og «hvis en person blir satt i fengsel bare for å stille spørsmålstegn ved utøvelse av makt, da handler denne personen riktig». Obama sa også «Det sivile samfunn er våre lands samvittighet».

Advokaten Laritza Diversent, vil være forsvare grafitti-kunstneren Danilo Maldonado,
med kunstnernavn El Sexto. Han sitter fengslet for i romjulen å ha prøvd å arrangere
en "performance" i en park med to griser påskrevet navnene "Fidel" og "Raul".
El Sexto har blitt tildelt Vaclav Havels ytringsfrihetspris for "kreativ dissens".
Prisen vil bli utdelt i Oslo 27. mai under Oslo Freedom Forum.

Castro-dynastiet og cubanske opposisjonelle strides om symboler. Den latin-amerikanske frigjøringshelten og poeten Josè Martì (1853-95) var cubaner. Det siste tiåret har Castro-dynastiet forsøkt å erstatte den revolusjonære kommunismens geriljahelt, argentineren Che Guevara, med Cubas frigjøringshelt Martì innenfor Cubas revolusjonære mytologi. Opposisjonelle organisasjoner på Cuba forsøker imidlertid å definere Martì som sin frigjøringshelt i det de ser som pasifistisk frigjøringskamp mot et kommunistisk diktatur. På Martìs fødselsdag 28. januar forsøkte opposisjonelle organisasjoner på Cuba å legge ned krans på nasjonalheltens gravmonument i Havanna. De opposisjonelle ble da arrestert av regimet som ville nekte det de forsøker å definere som «forrædere» og «terrorister» i å gjøre Martì til kritikerne av regimets symbol for frigjøring.

I Panama City er det imidlertid også et monument for den latin-amerikanske frigjøringshelten Josè Martì. Onsdag arrangerte representanter for cubanske opposisjonelle organisasjoner invitert til kongressen i Panama, kransenedleggelse på den cubanske nasjonalheltens monument i Panama. Ansatte ved den cubanske ambassaden i Panama angrep da fysisk de cubanske opposisjonelle ved monumentet. Panamas politi måtte gripe inn, og kunne ikke arrestere ambassadepersonell med diplomatisk immunitet, men måtte frakte vekk de opposisjonelle cubanerne fra de rasende cubanske ambassadeansatte som på fremmed jord forsvarte det de så som sin nasjonale frigjøringshelt.

En ansatt ved den cubanske ambassaden i Panama City, en etteretningsoffiser,
ledet angrepet mot de opposisjonelle ved Jose Marit-monumentet.

Internasjonale medier skrev om Castro-regimets representanters bøllete atferd overfor cubanske opposisjonelle i Panama. For å skjule for vanlige cubanere at de dummet ut seg og regimet i Panama, ble de mottatt som helter ved flyplassen i Havanna av visepresident Miguel Diaz Canel, og berømmet for sin heltemodige innsats mot de kontrarevolusjonære. De kommenterte imidlertid til cubansk presse at de følte at de var blitt lurt inn i en «atmosfære av fiendtlighet» ved kongressen i Panama, siden det altså fikk være opposisjonelle til stede ved kongressen.

Opposisjonelle som ble igjen på Cuba, som ikke ble invitert til Panama, arrangerte imidlertid også konferanser for «sivilt samfunn» i Havanna og Santiago. All elektrisitet og all mobiltrafikk ble sperret for disse gruppene av regimet, så lenge kongressen i Panama foregikk.

Etter at kongressen var over har regimet benyttet anledningen til å trakassere og arrestere en rekke opposisjonelle for kortere tids fengslinger. i forkant av møtet var regimet forsiktig, da oppmerksomheten fra internasjonale medier var stor. I etterkant av kongressen vet regimet at internasjonale medier har mistet interessen for Cuba for en stund fremover. For regimet er det viktig å vise opposisjonen, at om de har kunnet tilta seg friheter og få internasjonal oppmerksomhet ved anledninger som kongressen i Panama, kommer det en hverdag etterpå da de opposisjonelle igjen er prisgitt myndighetenes behandling av dem.  

Et amerikansk meningsmålingsfirma har i hemmelighet foretatt en meningsmåling på Cuba. Tre av fire cubanere skal ha sagt at de var redde for å si hva de mente offentlig. Spørsmålet er hvor lang tid det tar før tilstrekkelig mange cubanerne mister frykten.

Første av to deler av en oppsummering av Det Pan-amerikanske Forbunds møte i Panama 10-11. april



I Panama skjedde fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba, USA og Venezuela henholdsvis en som vinner, en som taper og en som en stor taper. De to statslederne fra USA og Cuba tok hverandre i hånden og bekreftet at de to landene er i en prosess mot normalisering av forbindelser. Venezuelas president Maduro fikk ført sin storstilte «anti-imperialistiske kampanje» til ende. Den vellykkete fredsprosessen i Colombia ble støttet, hyllet og applaudert. Presse- og ytringsfrihet ble diskutert med Ecuadors president, Raphael Correa, og Barack Obama i hovedrollene. Det viktigste tema som ble diskutert var behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.


Raul Castro og Barack Obama i Panama

Ecuadors president forsvarte eget ønske om å begrense ytringsfrihet for det han beskrev som «ond», presse i Latin-Amerika, «prensa mala». God presse fremmet demokratiet, men ond presse truet demokratiet, mente Raphael Correa. Obama uttrykte forståelse for at politikere kunne mislike det de opplevde som ondsinnete forvrengninger av virkeligheten, men at det aldri måtte bli statsledere som selv tiltok seg makt til både å definere hva som ble kategorisert som «ondsinnet» presse og makt til å hindre medier i å utøve kritikk overfor politikere. Statsledere kan ikke selv avgjøre hva som er akseptabel kritikk av statsledere. Statsledere bør ikke ha makt til å sette de som ytrer seg kritisk til statsmakten i fengsel, uttalte Obama med åpenbar referanse til statsledere i Latin-Amerika, som lager lover for å begrense kritisk presse og for å kunne sette kritikere i fengsel. Alle må ha rett til å ytre seg, understreket Obama.

Nicolas Maduro fremstod som en stor taper i Panama. Han fikk riktignok vist forsamlingen av statsledere at han hadde klart å samle inn noen millioner underskrifter mot USAs erklæring om Venezuela som en fare for USAs sikkerhet. Erklæringen insisterer Maduro på er et forvarsel om nært forestående militær aggresjon ledet av USA mot Venezuela. Chavistene arrangerte en alternativ kongress for markering av anti-imperialisme, men synes å ha bestemt seg for å tone ned anti-imperialist-kongressen etter at Obama i dagene før møtet i Panama sendte en representant for utenriksdepartmentet til Venezuela for å samtale med Maduro. Obama og Maduro skal ha hatt en kort samtale på tomannshånd i Panama.

Forholdet mellom USA, Venezuela og Cuba.

Obama gjentok på kongressen forsikringen om at de økonomiske sanksjonene mot de 7 representantene for chavist-regimet som skal ha vært ansvarlige for drap på opposisjonelle under fjorårets demonstrasjoner i Venezuela, ikke er en aksjon rettet mot Venezuela. Aksjonen er kun rettet mot de syv representantene for regimet som USA mener er ansvarlige for brudd på menneskerettigheter og drap på demonstrerende regimemotstandere, hevder Obama. Erklæringen om at Venezuela utgjorde en fare, gjentok Obama var en erklæring det var nødvendig for amerikanske myndigheter å gjøre for å kunne vedta økonomiske sanksjoner. Obama understreket at han ikke mente Venezuela utgjorde en fare for USAs sikkerhet. Sanksjonene var ment å bidra til å fremme demokrati og respekt for menneskerettigheter i Venezuela.

Politiske analytikere flest har kritisert Obamas erklæring som en politisk tabbe som ga Maduro en mulighet til ved propaganda å avlede oppmerksomheten fra økonomisk, sosialt og politisk kaos, brudd på menneskerettigheter og politiske fanger.

Analytikere som forsvarer sanksjonene hevder de rammer ikke de store lederne for chavist-regimet, men de rammer mellomlederne. Mellomlederne er av regimet utnevnt til å lede utførelsen av de ubehagelige jobbene lederne på toppen gir ordre om. Lederne delegerer administrasjonen av selve utførelsen av arbeidsoppgaver som innebærer brudd på menneskerettigheter, til mellomlederne. Begynner mellomlederne å frykte eventuelle konsekvenser av lojalitet overfor regimets toppledere, kan det demotivere de som skal administrere de ubehagelige jobbene et diktatur trenger å utføre for ikke å miste makten. Analytikere som forsvarer sanksjonene mener kampanjen har blitt ledsaget av en diplomatisk venezolansk offensiv i forkant for å få USA til å la være vedta sanksjoner. De ser Maduros store «anti-imperialistiske kampanje» som viktig for Maduro for å bevare lojaliteten blant mellomlederne og dermed regimets overlevelse.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela.

Maduro lyktes i få andre latin-amerikanske land til å kritisere USAs erklæring og sanksjonene, men lyktes ikke i å få Obama til å fjerne erklæring eller sanksjoner. Enkelte latin-amerikanske statsledere kritiserte USAs uforsonlige politikk overfor Venezuela, men selv de samlet seg ikke bak vedtak eller krav til USA. De nøyde seg med mild kritikk og oppfordring til dialog. Obama vil kunne utvide sanksjoner mot Maduros regime uten å frykte for sterke reaksjoner fra latin-amerikanske statsledere i tiden fremover.  

Hva så med Obamas politikk overfor Cuba? Obama har hevdet at oppretting av ambassader mellom de to land er nært forestående. USA er i ferd med å fjerne Cuba fra listen over land som støtter terrorisme. Å ha Cuba på listen over land som støtter terrorisme, fremstår som en urimelig etterlevning fra kalde krigen og en konsekvens av tiårs fastfrossete relasjoner. Men hva har Cuba gitt tilbake ved forhandlingsbordet med USA? Cuba har selv fått tvunget gjennom hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, til tross for at USA hadde satt opp en liste. Cuba har fortsatt politiske fanger. Regimet bryter fortsatt menneskerettigheter. I forhandlingene synes USA å ha akseptert regimets krav om at spørsmål om åpne, demokratiske valg, organisasjonsfrihet, næringsfrihet, presse- og ytringsfrihet fortsatt alene skal avgjøres av den politiske eliten som tok makten for 56 år siden. Obama har gitt mye, og fått så godt som ingenting tilbake. Hva er det Obama vil oppnå på Cuba?

En cubansk kvinne ser møtet i Panama på TV.

 

Dersom USAs regjering virkelig ønsket at demokratiske endringer skulle skje på Cuba, hadde ikke da USAs regjering en fordelaktig posisjon i tiden før Obama 17. desember annonserte forhandlinger om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba? Cuba har lenge vært og er fremdeles økonomisk skakkjørt. Samtidig er Castro-regimet økonomisk avhengig av et Venezuela som er enda mer økonomisk skakkjørt og befinner seg i en akselererende sosial og politisk krise Maduros styre synes ute av stand til å bringe Venezuela ut av. 

De hemmelige samtalene mellom USAs regjering og Castro-dynastiet om å starte en prosess mot normalisering av forbindelser startet rett etter at Hugo Chavez døde i 2013. Castro-dynastiet forstod da at chavist-regimet ikke ville overleve lenge uten den karismatiske Chavez som leder. Senere har fallet i oljeprisen økt ytterligere den økonomiske, politiske og sosiale krisen Chavez etterlot sin etterfølger, nåværende president Nicolas Maduro. Det siste året har president Maduro halvert omfanget av den billige oljen Venezuela har gitt Cuba i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, leger, helsepersonell og idrettsinstruktører regimet har sendt til Venezuela. Også overfor Venezuelas øvrige politiske allierte som i mange år mottok billig olje fra Venezuela, har den rause tildelingen av felleskapets ressurser fra chavistene blitt halvert det siste året. Chavistene er i ferd med å miste innflytelsen blant allierte land raus utdeling av billig olje lenge har gitt dem. De to revolusjonære regimene var på vei mot en undergang Obama kunne ha bidratt til ved å la være å endre USAs politikk. Det er rimelig å hevde at USAs politikk ikke har virket før. Likevel, var ikke politikken Obama endret sammen med Venezuelas overfor Cuba smittende økonomiske krise i ferd med tvinge frem enten undergang eller nødvendige endringer på Cuba, selv med politikken Obama forlot?

Forholdet Venezuela, Cuba og USA.

Skal man argumentere til forsvar for Obamas endring av politikken overfor Cuba må man vurdere hva Obama har gjort i tillegg til å ta initiativ til å normalisere forbindelser. Ikke lyktes Obama med å bestemme hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, regimet har fremdeles politiske fanger, de bryter menneskerettighetene, de får opprettet diplomatiske forbindelser, Cuba blir fjernet fra listen over stater som støtter terrorister og Obama har letter på flere av de sanksjonene han har mulighet til å fjerne uten kongressens godkjennelse. Castro-dynastiet har erklært seg villig til å diskutere demokrati og menneskerettigheter, men presisert at det skal skje med respekt for Cubas og USA ulike politiske systemer og ulike forståelser av hva demokrati og menneskerettigheter innebærer.

Vil Obama bli stående i historiebøkene som en Jimmy Carter? Obama er lynende intelligent, en stor taler, står for de rette verdiene, men vet ikke helt hva han vil. Utover Obamacare har ikke Obama fått til så mye som politiker, og i utenrikspolitikken har han fått til svært lite. Mangler Obama interesse, ambisjoner og engasjement for utenrikspolitikk? Setter Obama sine flinkeste folk til å arbeide med andre politiske saksfelt enn utenrikspolitikk, og er i tillegg kanskje også Iran, Cuba og Latin-Amerika mindre viktig enn Kina? Blir Obama utmanøvrert av regimer som setter sine beste folk til å arbeide med spørsmål som har med USA å gjøre, fordi det å ikke tape politiske dragkamper med USA er eksistensielt viktig for Iran, Cuba og Venezuela?

Obamas strategi overfor Cuba synes å være at økt handel mellom USA og Cuba og økt kontakt mellom mennesker vil gjøre det vanskeligere for regimet å beholde totalitær kontroll over befolkningen. Flere eksilcubanere i USA vil investere i privat næringsvirksomhet på Cuba, flere amerikanske turister vil interagere, forsterke bånd, utveksle ideer og tanker. Økt samkvem mellom USA og Cuba vil bringe med seg ny teknologi og økt internettbruk vil kunne gjøre det vanskeligere for cubanske myndigheter å kontrollere befolkningen. Økt tilvekst i en middelklasse av entreprenører som på sikt ikke vil være avhengig av den cubanske staten for å lykkes, kan undergrave regimet på sikt.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela som såpeopera.

Men har økt handel med Kina og Vietnam ført til mer demokrati i de to landene? Hva gjør Obama i tillegg til å åpne for mer handel og mer samkvem? Kunne Obama aktivt ha fridd til cubanernes hjerter, utøvd «soft power»? Vil Obama invitere mange cubanske studenter til å studere i USA og gi de rikelig med stipendier, eller på andre måter undergrave diktaturet med fredelige midler?  

I Panama skjedde altså fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba som en vinner, USA som taper og Venezuela som en stor taper. Den siste av de fem hendelsene vil jeg utdype i neste innlegg på denne bloggen, behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.

 

I Neste innlegg på bloggen vil jeg argumentere for hvorfor jeg mener Cuba har snyltet på Venezuela, jeg vil utdype forholdet mellom Venezuela og Cuba, og jeg vil forsøke å gi en grundig analyse av hvor opposisjonen på Cuba står etter møtet i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama.

Kilder: ICLEP

 

Raul forlater i rett tid en allianse for en annen allianse.

 

USAs forhold til Venezuela i forkant av Det Pan-Amerikanske Forbunds møte 10-11. april.

Vil de to samstemte diktaturene lykkes i å utmanøvrere USA på konferansen i Det Pan-Amerikanske Forbundet 10-11. april? Cuba har innledet tredje fase i forhandlingsprosessen med USA om normalisering av forbindelser mellom de to landene. Samtidig har Maduros regime i Venezuela tilspisset retorikken mot USA og innledet en «anti-imperialistisk kampanje» mot USA. USA har lenge på fornuftig vis ignorert Maduros regime og regimets retorikk mot USA. Nylig betegnet imidlertid Obama Venezuela for å være en fare for USAs sikkerhet, samtidig som han lot en talsperson for regjeringen forsikre om at det var uaktuelt for USA å foreta eller støtte en militæraksjon mot Venezuela.

Barack Obama hilser på Hugo Chavez. Nicolas Maduro i bakgrunnen.

Hvordan skal man forstå USAs politikk overfor Venezuela? Obama vil unngå å gjenta President Bushs tabbe. I 2002 prøvde den politiske høyresiden i Venezuela å utføre et kuppforsøk mot Hugo Chavez regjering. USAs regjering var opptatt av å planlegge den nært forestående invasjonen i Irak. Bush-regjeringen manglet en gjennomtenkt politikk og en strategi for Latin-Amerika. Politiske krefter på høyresiden i Venezuela med bånd til republikanerne i USA og med store forventninger om støtte fra USAs regjering, foretok kuppet og la frem for Bush-regjeringen et fait accompli. Bush ble bedt om å støtte kuppet, og det gjorde han. Bush-regjeringen hadde dels vært uklare og dels hadde de lenge snakket høyresiden i Venezuela etter munnen, i følge Arturo Valenzuela, tidligere Bill Clintons rådgiver for Latin-Amerika-spørsmål på møte ved Universitet i Georgetown desember 2007.

Obama vil unngå at politiske miljøer i Venezuela gjør regning med USAs støtte og lar seg friste til å foreta politiske kupp eller andre handlinger de så regner med å få støtte fra USA i ettertid for. Obama vil unngå å bli misforstått, tatt til inntekt for udemokratiske handlinger ved å gjenta Bushs utydelige og lite gjennomtenkte politikk. Han vil unngå å gi chavistene enda en gang en amerikansk presidents tabbe som de kan utnytte for propagandaformål ved ikke å ta klart avstand fra udemokratiske handlinger. USA har en lang historie fra noen tiår tilbake, men også enda lenger tilbake i å ha støttet diverse suspekte militærregimer. Erklæringen om ikke å ville støtte noen form for militær aksjon, synes således som et klokt utspill.

Men Obamas utspill om at Venezuela utgjør en fare for USAs sikkerhet, virker ikke klokt. For at en amerikansk regjering skal kunne innføre sanksjoner mot et annet land, slik Obama ønsker å gjøre overfor representanter for regimet som stod ansvarlige for drap på demonstranter i 2014, må landet i følge amerikansk lov, erklære landet som en «fare for rikets sikkerhet». Er de økonomiske sanksjonene så effektive og treffsikre at representantene for Maduro-regimet vil oppleve at de blir en belastning for regimet, slik USAs regjering ønsker? Kanskje så Obama det som nødvendig å vise styrke etter flere måneder med konfronterende utspill fra Maduro? Etter å ha blitt ydmyket av Putin som gjør som han vil i Europa, og av Benjamin Netanyahu og andre aktører i Midt-Østen, ble kanskje Obama lei av de stadige provokasjonene fra Maduro? I en latin-amerikansk politisk sammenheng kan det være nødvendig ikke å fremstå som for svak.


Obama og Maduro

Tre grunner er imidlertid blitt trukket frem som forklaringer av Obamas erklæring av Venezuela som en fare for USAs sikkerhet. Obama frykter at Venezuela skal utvikle seg til en «failed state» der narkotika-karteller og andre kriminelle grupperinger vil kunne få anledning til å drive organisert kriminalitet overfor USA. Avhoppere fra Maduro-regimet har fortalt om samarbeid mellom Maduro-regimet og narkotika-karteller, men avhoppere kan ha interesse av å overdrive. Bankskandalen i Sveits avdekket finansielle relasjoner mellom Iran, Hizbollah, Maduros regime. Kombinasjonen økonomisk kaos, politisk vanstyre, store ukontrollerte pengestrømmer fra olje og stor korrupsjon, har gjort Venezuela til en arena for finansiering av terror, hvitvasking av narkotika-kriminalitet og annen kriminalitet, i følge amerikanske kilder. Dersom Venezuela utvikler seg videre mot et fullstendig økonomisk, sosialt og politisk kaos, en «failed state», kan landet virke destabiliserende for naboland og for hele regionen, ikke minst i form av flyktningestrømmer.

Utvikler landet seg videre mot å bli en «failed state» vil Venezuela kunne bli et land USA kan bli nødt til å utvikle en strategi overfor. Da vil USA trenge å utvikle et nært samarbeid med Venezuelas naboland. Et nært samarbeid på tvers av politiske skillelinjer i USA, kan også komme til å være en fordel for den amerikanske presidenten som kan risikere å få Venezuela som «failed state» i fanget i nær fremtid. Kan utspillet om fare for USAs sikkerhet tolkes inn i en slik mulig langsiktig strategi for å forberede senere samling om drastiske, men nødvendige krisetiltak overfor en mulig «failed state»?

Mye taler imidlertid for at utspillet om fare for USAs sikkerhet, gjorde mer skade enn nytte. Maduro hadde i forkant av Obamas erklæring, arrestert borgermesteren i Caracas, Antonio Ledezma. Tre tidligere latin-amerikanske presidenter hadde kritisert Maduros regime for behandlingen av Ledezma og den siden i fjor fengslete opposisjonslederen Leopoldo Lopez. Brazil og en rekke andre latin-amerikanske land var i ferd med å utøve politisk press for at regimet skulle inngå forhandlinger med opposisjonen. Senere har også den tidligere lederen for det spanske sosialistpartiet, Felipe Gonzalez, kritisert Maduros behandling av politiske fanger. Maduro har av den grunn karakterisert også Gonzalez for å gå kuppmakeres ærend.


Den venezolanske opposisjonslederen
Leopoldo Lopez har nå sittet et år i fengsel.

Obamas utspill har derimot gitt Maduro anledning til foreløpig å slippe alt press fra latin-amerikanske ledere om å inngå politiske kompromisser i Venezuela. Isteden har Maduro nå lansert en stor «anti-imperialistisk» kampanje mot USA og «det nyliberale hegemoni» i Latin-Amerika. Maduro skal under konferansen i Panama overlevere Obama flere millioner underskrifter som skal protestere mot USAs aggresjon mot Venezuela, og påståtte planer om kupp og invasjonsforsøk. Statsansatte i Venezuela skal ha blitt utsatt for press om at de kunne miste jobben dersom de ikke skrev under regimets opprop mot den amerikanske «aggresjonen mot fedrelandet».

Maduro kan regne med et visst gehør blant latin-amerikansk venstreside for det som for utenforstående kan virke som politisk teater iscenesatt av «loonie left», de rabiate på den ekstreme venstresiden. De fallende internasjonale råvareprisene det siste året, har gjort at økonomisk stagnasjon det siste året har avløst det som for mange latin-amerikanske land har vært en jevn økonomisk vekst siden kort etter den internasjonale finanskrisen. For mange regimer kan anti-amerikansk mobilisering overfor hjemlige masser være en kjærkommen avledning fra misnøye forårsaket av økonomisk stagnasjon, stramme budsjetter og mindre økonomiske ressurser til fattigdomsreduserende tiltak blant fattig befolkning, enten man snakker om bærekraftige tiltak eller populistiske. Flere av lederne på venstresiden i Latin-Amerika, har i ungdommen enten vært geriljasoldater eller mobilisert til støtte for geriljaer og mot for tiår siden USA-støttete militærdiktaturer. Mange av disse lederne vil utnytte en mulighet til kostnadsfritt for dem selv å mobilisere mot USA. USA kan bare alene ved sin økonomiske, militære, kulturelle og politiske makt, bli opplevd kjærkomment å kunne tvinge til å være enda mer imøtekommende og kompromissvillige overfor latin-amerikanske ledere med behov for økonomiske investeringer og for egne land og regjeringer gunstig samarbeid.

Ved møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund i Panama vil Maduro og chavistene arrangere en «anti-imperialistisk» motkonferanse. Motkonferansen vil rette skarp kritikk mot USA og nyliberalisme, hylle anti-imperialistiske organisasjoner og vil også inneholde minneseremonier over Hugo Chavez og Nestor Kirchner, Argentinas president Cristina Kirchners i 2010 avdøde ektemann. Maduro synes å ville samle så mange som mulig av latin-amerikanske statsledere bak motkonferansen. Etter skandalen rundt den drepte statsadvokaten, alvorlige økonomiske problemer og Cristina Kirchners fallende popularitet kan hennes regjerning virkelig trenge en ytre fiende å samle seg mot.


Presidentparet Cristina og Nestor Kirchner

Vil Maduros «anti-imperialistiske» motkonferanse lykkes med å stjele oppmerksomheten fra det offisielle program for «sivilt samfunn i Latin-Amerika»? Eller vil opposisjonelle fra Venezuela og Cuba lykkes med å få oppmerksomhet ved konferansen og i internasjonale medier?

Hva slags rolle vil Obama komme til å spille i Panama? Vil man i ettertid huske han som presidenten som tok Raul Castro i hånden og skrinla et halvt århundre med «mislykket» sanksjonspolitikk, og som samtidig ble utmanøvrert av et totalitært diktatur og et autoritært regime med stadig mer diktatoriske trekk? Kan Obama komme tilbake og overbevise kritikerne om at han virkelig er situasjonens herre i håndteringen av de to diktaturene?

Barack Obama holder Cubas fremtid i sine hender.

 

Neste innlegg vil utdype forholdet mellom Castro-dynastiet og chavist-regimet. Castro-regimet har lenge snyltet på Venezuelas oljerikdom, vil være en påstand som vil bil underbygget.

 

Kilder. ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.