Daniel Ortega og pengene fra Chavistene i Venezuela.

Den billige oljen chavistene i Venezuela har delt med regimer Chavez har sympatisert med og ønsket politisk støtte fra, har beriket eliter med nære bånd til makten i mange latin-amerikanske land. Mange regimer på venstresiden med ulike grader av autoritære eller diktatoriske trekk, har fått muligheten til å opprettholde sosiale prosjekter, som har sikret de ulike regimene støtte fra fattige deler av befolkningen. Et av disse landene er Nicaragua.

Familiesamvær. Hugo Chavez, Daniel Ortega
og Rosario Murillo, Ortegas kone.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har begynt en artikkelserie der de undersøker hvilke regimer i Latin-Amerika som har nydt godt av chavistene i Venezuelas rause og korrupte utdeling av rikdom fra de store oljeintektene. ICLEP driver undersøkende økonomisk journalistikk for å avdekke hvordan eliter i venstre-autoritære regimer ved makten i Latin-Amerika har ranet til seg den oljerikdommen som skulle ha kommet det venezuelanske folk til gode.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet gransking av korrupsjonen som har fulgt av Venezuelas oljerikdom under chavistenes 17 år ved makten, er et godt eksempel på gravende journalistikk med prinsippet om «å følge penga» - som ledesnor. Rikdommen eliten rundt Nicaraguas autoritære president Daniel Ortega har blitt til del som en konsekvens av samarbeidet med chavistene i Venezuela har vært et av landene ICLEP har tatt for seg i sin påbegynte artikkel-serie.

The Economist kommenterer hvordan den radikale venstresiden ved makten i Latin-Amerika de siste månedene har opplevd en rekke nederlag i valg, i Christina Kirchner i Argentina, Nicolas Maduro i Venezuela og i Evo Morales i Bolivia. Det engelsk-språklige ukemagasinet oppgir tre årsaker til det den antar er begynnelsen til den radikale venstresidens fall. Den første årsaken er at en for Latin-Amerika gunstig økonomisk periode med høy etterspørsel og gode priser for latin-amerikanske råvarer har blitt avløst av lavere etterspørsel og lavere priser for latin-amerikanske produkter på verdensmarkedet. Den andre årsaken er den utbredte korrupsjonen, som synes like utbredt under venstreradikale og venstre-autoritære regimer, som under regjeringer med andre politiske fortegn. Den tredje årsaken er befolkningers ønske om å la andre politiske krefter få prøve seg ved makten og behovet for maktskifte. De venstreradikale kreftene ved makten blir av Economist også kritisert for å ha vært mer opptatt av konfrontasjon enn av å bygge konsensus, og for i likhet med alle politikere i Latin-Amerika, å ha vært for lite opptatt av å forbedre næringslivets produktivitet og fremme investeringer i innovasjon, utdanning, forskning og næringsliv.

Bilde fra de gode, gamle dager:
Hugo Chavez, Fidel Castro og Evo Morales.

Den andre årsaken til den venstresidens antatte fall fra makten, den utbredte korrupsjonen, er verdt å dvele ved. Venezuela har hatt enorme inntekter fra olje siden Hugo Chavez kom til makten i 1998. Landet er av Transparency International rangert som det 20 korrupte land i verden. Skandalen rundt HSBC-banken i Sveits viste hvor noe av pengene de bolivarianske elitene har ranet til seg, ble satt inn på kontoer. Samarbeidsorganisasjonen ALBA var et samarbeid som fordelte oljeinntektene fra Venezuela til landene Venezuela samarbeidet med politisk. Har også elitene i de forskjellige ALBA-landene tjent seg rike på korrupsjonen chavistene har fremmet i kompaniskap med landene ALBA-samarbeidet? Det er ikke tilfeldig at ALBA-landene har blitt kritisert for å svekke forholdene for fri presse. Med så mye korrupsjon og vanstyre, vil forståelig nok styresmakten unngå kritisk granskning fra fri presse.

Nicaragua under Daniel Ortegas regime har mottatt omfattende økonomisk hjelp fra chavistenes Venezuela siden Ortega igjen ble president i 2006. I Nicaragua har Ortega lykkes i å bevare ubestridt makt for seg og eliten rundt seg i sandinistbevegelsen siden midten av 80-tallet, i realiteten nesten absolutt makt. Sandinistlederen har brukt makten til å gjøre egen familie til en av de rikeste i Nicaragua.

Diktatorene på venstresiden skiller seg fra diktatorene fra tidligere tiår fra diverse høyreekstreme militærdiktaturer. De gjør bruk av mindre brutalitet og drap på politiske motstandere, og de er mer sofistikerte i sin undertrykkelse av ytringsfrihet, demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. De er korrupte, men har andre motiver for korrupsjon enn de vulgære og grådige diktatorene fra 70-tallets militærdiktaturer, som stjal unna penger for å leve luksusliv for seg selv, familien og eliten rundt dem. For de latin-amerikanske autoritære lederne som det siste tiåret har blitt holdt ved makten ved pengene chavistene ikke har investert i Oljefond for den venezolanske befolkningens fremtid, er det å holde seg ved makten det berusende og for dem det motiverende ved politikk.

Hugo Chavez, Evo Morales og Daniel Ortega.

Daniel Ortega er en politisk leder som gjennom hele ungdomstiden og de første årene som ung voksen, forsaket vanlig ungdomstid for geriljavirksomhet og klandestint politisk arbeid. I motsetning til andre tidligere sandinistkommandanter som finansminister Bayardo Arce, kjører ikke Ortega en Ferrari på de gode veiene pengene fra chavistene har gitt ham mulighet til å bygge i Nicaragua. Ortegas i realiteten nesten absolutte makt har gjort familiens og eliten rundt ham rik, har gitt ham mulighet til å bli elsket av de overfor sandinistene lojale deler av befolkningen, og det har skapt en politisk stabilitet som har gitt Nicaragua en stabil økonomisk vekst i årene etter den internasjonale finanskrisen. Oljen fra chavistene har gjort Ortega til den politiske suksessen det har vært så viktig for ham å være. 

Maduros regime i Venezuela har siden 2014 måttet halvere omfanget av de rause tildelingene av billig olje til sympatiserende stater i Latin-Amerika. USA har tilbudt hjelp til de mange karibiske småstatene som har gjort seg avhengige av billig olje fra Venezuela, til å omstille seg til andre energikilder enn olje. Det siste året har omfanget av rause tildelinger blitt ytterligere redusert. Samtidig har Maduro bundet fremtidige olje-leveranser fra Venezuela til forpliktende avtaler med Kina. The Economist har tidligere omtalt Venezuela som verdens mest vanstyrte land. ICLEP sammenligner den sosiale og økonomiske krisen i Venezuela med "spesialperioden" Cuba opplevde etter Sovjets fall. Har chavistenes vanstyre og korrupsjon bragt Venezuela inn i en tilsvarende "spesialperiode"?

Har fallet i oljeprisene gjort elitene rundt Ortega-familien i Nicaragua i likhet med eliten rundt Castro-dynastiet mindre avhengige av den økonomiske støtten fra chavistene i Venezuela? Likevel, den gamle sannheten om makt og korrupsjon er fremdeles gyldig: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

Link til ICLEPs artikkel-serie om korrupsjon i kjølvannet av den bolivarianske revolusjonen og ALBA-samarbeidet mellom venstreradikale og venstre-autoritære eliter.

http://iclep.org/segunda-parte-como-hugo-chaez-regalo-venezuela/

Det har regnet på presten, men har det egentlig dryppet på klokkeren? Del 2 om Castro-dynastiets imperialisme.

Spørsmålet er nå hva Castro-dynastiet vil instruere Maduros regime til å gjøre i Venezuela etter valgnederlaget. Maduro har tidligere reist hyppig til Havana for å rådføre seg med Castro-dynastiet i forkant at viktige avgjørelser og strategiske valg. Den venezolanske presidentens mange møter med Castro-brødrene i forkant av møtet i Det Pan-amerikanske forbund i april er et av flere eksempler.

Hadde valgnederlaget i Venezuela skjedd med et regime med diktatoriske trekk tilhørende høyresiden i Latin-Amerika ville majoriteten av norske Latin-Amerika-forskere ha spekulert om hvilke tråder imperialisten USA ville ha trukket i. Hvilke perspektiver er det majoriteten av latin-amerika-forskere går glipp av når de ikke ser likheten mellom handlingsmønstre fra diktaturer på høyre- og venstresiden, de vesentlige likhetene mellom USAs og Cubas imperialisme og ikke skiller mellom politisk retorikk og politisk praksis?


Venezuelas sterke mann, Diosdado Cabello, i fortrolig samtale med Fidel Castro.

Den franske avisen Le Monde har vist hvordan bankskandalen i Sveits beviste at mange blant eliten blant venezolanere hadde gjemt bort store summer fra oljeinntekstene, som chavistene i sin retorikk påstod hadde kommet de fattige i Venezuela til gode. HSBC-skandalen fra i vår har illustrert hvorfor Venezuela er blant de 20 mest korrupte landene i verden.

Nyliberale økonomiske reformer i Latin-Amerika har blitt kritisert for ikke å levere den påståtte «trickle down»-effekten. Økt økonomisk frihet, lavere skatter og mindre kontroll for de økonomiske elitene, skulle lede til at økt velstand etter hvert også ville spre seg til middelklasse og til slutt også til de fattige. Det norske ordtaket «Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren», oppsummerer den nyliberale tankegangens retorikk mer enn dens praksis, har kritikere fra venstresiden hevdet overfor tilhengere av nyliberale økonomiske reformer i Latin-Amerika.


Nicolas Maduro og Raul Castro i fortrolig samtale.

Men skiller man retorikk og politisk praksis for de venstre-autoritære regimene og de kommunistisk inspirerte styreformene i Venezuela og på Cuba, så kan man kanskje si at det har regnet mye på presteskapet, og dryppet litt forsiktig på klokkerne/de fattige. Det økonomiske vanstyret på Cuba har ført til at regnet i form av for Cubas del, økonomisk snylting først på Sovjet og så på Venezuela kun i enkelte perioder i betydelig grad har dryppet ned på de fattige. Som i Venezuela er det først og fremst elitene det har regnet på, det kommunistiske eller bolivarianske «presteskapet». I likhet med diktaturer på høyresiden har elitene på Cuba og Venezuela visst å fylle bankkontoene sine i utenlandske banker.

Venezuelas forsvarsminister; Vladimir Padrino i møte med Fidel Castro.
Ektefølt begeistring eller retorikk for å oppildne menigheten?

Militærdiktaturer og regimer som ligner på militærdiktaturer, ønsker å sikre egne økonomiske privilegier og å sikre seg mot senere å bli stilt rettslig til ansvar for korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. Chavistene  benyttet tiden umiddelbart før valget 6. desember der chavistene med rette fryktet de ville komme til å miste flertallet i parlamentet, til å erstatte høyesterett i Venezuela med chavist-lojale høyesterettsdommere. Etter å ha forstått at de stod i fare for å miste makten, har de økonomiske elitene blant Chavistene i Venezuela handlet på en måte som ligner på hvordan elitene rundt Pinochet i Chile handlet, når de forstod at deres regimes dager var talte. Elitene rundt militærdiktaturet i Chile forstod etter den tapte folkeavstemningen i 1990, at rettstaten regimet selv hadde avskaffet, senere ville bli gjenopprettet. Pinochet-tilhengerne forstod at de selv ville risikere å bli stilt til ansvar for korrupsjon, brudd på menneskerettigheter, tortur, drap og undertrykkelse av opposisjonelle.

Elitene rundt chavistene i Venezuela frykter at rettsstaten de selv har avskaffet senere vil bli reetablert og de selv ville kunne bli stilt til ansvar for korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. Chavist-elitene frykter også å bli stilt rettslig til ansvar for den udemokratiske undertrykkelse, tortur og vold de cubanske sikkerhetsrådgiverne har hjulpet chavist-regimet med å utføre overfor opposisjonelle i Venezuela. Nürnberg-domstolen etter andre verdenskrig, etablerte en internasjonal rettsorden der eliter og funksjonærer i militærdiktaturer ikke kan skylde på at de ikke visste om brudd på menneskerettigheter. Spanske jurister med kjennskap til internasjonal rett klarte nesten å rettsforfølge Augusto Pinochet etter at han hadde mistet makten i Chile. Frykter elitene i Venezuela og antageligvis også elitene blant Venezuelas nære allierte, Cuba, en internasjonal rettsorden? Elitene må før de mister makten etablere i eget land en frihet fra rettsforfølgelse, som kan sikre elitene at de ikke blir stilt til ansvar for forbrytelser begått under en rettsorden der en uavhengig rettsstat har blitt avskaffet. Elitene rundt chavistene ønsker å sikre seg straffeimmunitet for maktmisbruk, korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og overgrep på opposisjonelle. De har lært av Pinochet-diktaturet hvordan de skal sikre seg selv mot straffeforfølgelse fra en senere gjenopprettet rettsstat.



Nicolas Maduro i fortrolig samtale med Fidel Castro.

Spørsmålet er nå hva Castro-dynastiet vil instruere Maduros regime til å gjøre i Venezuela etter valgnederlaget. Vil Maduro foreta store endringer blant de militære og de militæres ulike posisjoner i regjerings- og statsapparat etter valgnederlaget? Vil Castro-dynastiet gi Maduro råd om hvordan han skal trygge regimet og sin egen posisjon i Venezuela under de endrete forutsetningene, som har oppstått etter at den politiske opposisjonen nå kontrollerer to tredjedeler av plassene i parlamentet i Venezuela? Vil militære med sterke bånd og hyppige besøk hos Castro-dynastiet i Havanna tiltre nøkkelposisjoner i militæret, regjering og statsapparat? Maduro er upopulær i Venezuela og blant moderate krefter blant chavistene. Vil Castro-dynastiet ønske å erstatte Maduro med en mer handlekraftig, dyktig politiker? Vil Castro-dynastiet se det nødvendig å skifte ut Maduro for å sikre fortsatte forsyninger av de billige oljeleveransene fra Venezuela, som Castro-dynastiet har gjort seg så økonomisk avhengige av etter bortfallet av økonomisk støtte fra Sovjet i 1990 og etter at Hugo Chavez kom til makten i 1998.

Venezuelas forsvarsminister i fortrolig samtale med Fidel Castro.

Vil et venezolansk parlament der opposisjonen etter valget har to tredjedels flertall, ha mulighet til tross for en sterk presidentmakt, til å hindre fortsatte billige oljeleveranser til Cuba? Er det ikke et rettmessig spørsmål å spørre om hva Castro-dynastiet og de cubanske sikkerhetsrådgiverne i Venezuela nå vil gjøre?

Barack Obama synes siden han begynte arbeidet for å etablere normale relasjoner mellom USA og Cuba startet i januar, å ha blitt utmanøvrert av de slu Castro-brødrene. USA legger nå press på Maduro-regimet og vil kanskje styrke USAs sanksjoner mot ansvarlige i regimet for brudd på menneskerettigheter og overgrep mot opposisjonelle?  Kan Obama få overtaket i den politiske dragkampen med Cuba når nå Castro-dynastiet er blitt vesentlig svekket etter Maduros valgnederlag? Vil opposisjonen på Cuba bli styrket av opposisjonens seier i Venezuela? Castro-regimet har ikke lenger informasjonsmonopol på Cuba. Illegale aviser organisert i samarbeid med Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, og andre illegale aviser, samt en økende spredning av internett og bruk av intranett som S-nett, sprer nyheter cubanske myndigheter ikke lenger klarer å hindre at blir spredd. Nyheter om Maduros valgnederlag vil spre seg også på Cuba. Maduros valgnederlag og eventuelle senere ydmykelser en opposisjon med økende makt i Venezuela vil påføre chavistene, kan kanskje inspirere befolkningen på Cuba til å legge press på Castro-regimet for å la seg presse til å innføre irreversible demokratiske reformer?

I neste innlegg på bloggen vil jeg forklare hvorfor jeg mener majoriteten av norske Latin-Amerika-forskere er blinde eller i alle fall svært svaksynte på venstre øye. Et stort flertall av forskerne synes ikke å evne å skille mellom analyse og retorikk i deres vurderinger av politikk og økonomisk utvikling i Latin-Amerika.

Kilder: ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

Bankskandale i Sveits og korrupsjon i Venezuela.

Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt. I følge Transparency International er det venstreautoritære Venezuela med stadig mer fremtredende diktatoriske trekk blant de 20 mest korrupte land i verden. Det totalitære diktaturet på Cuba er blant de 65 mest korrupte land i verden. Skandalen rundt HSBC-banken i Sveits våren 2015 viste hvor noe av all korrupsjonen den bolivarianske venezolanske revolusjonens kjøp av klienter i inn- og utland, har forårsaket.

Informasjonen den franske avisen El Monde avdekket om HSBC-banken i Sveits våren 2015 viste at 1.138 venezolanske klienter hadde  14.000 millioner dollar på kontoer i banken. Venezuela var nr. 3 blant landene som hadde mest penger i banken. Cuba hadde 29. klienter med 83 millioner dollar i banken. Hvilke venezolanere og cubanere var det som ikke kunne ha penger på vanlig måte i andre banker, men måtte holde informasjon om kontoer skjult for allmenheten?

HSBC-banken.

Kan kunnskapen fra bankskandalen i Sveits rokke ved lojaliteten fra militæret og statsapparatet, selv om lederne har chavistenes å takke for sine karrierer? Hvor alvorlig må økonomisk og sosialt kaos og brudd på menneskerettigheter bli før statsapparatet vender Maduro ryggen? Avisartikler i utenlandske aviser om uærlige tillitsvalgte blant chavistenes ledere kan skape splid.

Chavistene i Venezuela har latt oljeinntekter legge økonomi, næringsliv og velferd brakk. Chavistene har i regjering ikke satset på en bærekraftig utvikling i form av å heve ungdom med arbeiderbakgrunn opp i middelklasseyrker, og å gi Venezuela en kompetent, velutdannet middelklasse med mange med arbeiderbakgrunn. Oljeinntektene har blitt brukt til å skape økonomisk avhengige klienter blant fattige venezolanere og blant politiske støttespillere i andre land og andre regimer.

Venezuelas viktigste støttespiller har vært det totalitære diktaturet på Cuba. Venezuela har latt Castro-dynastiet motta billig olje Cuba har kunnet selge til markedspris på det internasjonale markedet. Cubas økonomi er blitt avhengig av Venezuelas oljeleveranser. Castro-dynastiets forhåpninger om USAs heving av handelsblokade og amerikanske investeringer kan bli gjort til virkelighet først om lenge.

Nicolas Maduro,
Venezuelas president.

I bytte har Venezuela mottatt cubansk helsepersonell, leger, idrettsinstruktører og aller viktigst, cubanske sikkerhetsrådgivere. Maduro har gjort seg avhengig av cubanske sikkerhetsrådgivere i hvordan han skal håndtere Venezuelas politiske opposisjon. De ultraradikale blant chavistene er de eneste som fremdeles støtter Maduro.

Norske og internasjonale journalister burde konfrontere Maduros regime med de økonomiske og sosiale konsekvensene, politisk ensretting, forvitring av rettstat, manglende demokrati og brudd på menneskerettigheter i forbindelse med valgene, som skal avholdes i Venezuela 6. desember. Journalistene bør også stille seg kritisk til hvordan cubanske sikkerhetsrådgivere hjelper Maduros regime å undertrykke opposisjon og politiske motstandere. Å konfrontere regimet med den franske avisen El Mondes undersøkelser om banks-skandalen i Sveits, kan være et sted å starte for å avdekke korrupsjon og vanstyre i Venezuela.

Chavistenes hjemme-alene-fest er snart over.

For chavistene er deres snart 16 år ved makten i Venezuela, snart over. Situasjonen ligner på en norsk hjemme-alene-fest der foreldrene kommer sjokkerte hjem og finner huset rasert. Deres tenåringsbarn er full og ute av stand til å forklare hva som har skjedd. Kjæresten som var den som overtalte tenåringsbarnet til å arrangere festen, har funnet seg en annen fest og en ny kjæreste. Utover å skylde på noen fremmede som tenåringsbarnet mener ikke var invitert, og som han mener har skylden for alt, er det ingen som har noen fornuftige forklaringer på hvordan det kunne gå så galt.

Venezuela kunne og burde ha vært et sosialdemokratisk mønstersamfunn til inspirasjon for hele venstresiden i Latin-Amerika, med de økonomiske ressursene chavistene har disponert i 16 år. Hvor er den store gruppen av mennesker som ved forstandige investeringer i fornuftige utdanningsreformer kunne ha vært løftet fra fattigdom til en klasse av ingeniører, dataingeniører, forskere, leger, økonomer og advokater?

I en av de største byene i Nicaragua i 2009, spurte spurte jeg en leder for sandinistene om hva Alba-samarbeidet egentlig handlet om. Jeg mottok to brosjyrer på til sammen 20 sider. Jeg leste de og fant mye historiske innføringer tilbake til Colombus, men ingen politisk substans. Jeg snakket med sandinistlederen igjen, og spurte ham om substansen i Alba-samarbeidet. Han møtte blikket mitt: «Alba-samarbeidet er veldig ungt». Det var alt han hadde å komme med om substansen i Alba-samarbeidet. Siden har jeg sett TV-overføringer av Alba-lekene på cubansk TV, en sommer jeg var på Cuba. Fri-idrettsleker med atleter fra Nicaragua, Cuba, Bolivia, Ecuador og flere karibiske øy-samfunn, er kanskje det eneste som vil stå igjen i historiebøkene etter Alba?   


Cubanske og venezolanske atleter klare for ALBA-lekene.

I Foreign Affairs mars/april 2008, skriver Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene; “Even critics of Hugo Chavez tend to concede that he has made helping the poor his top priority. But in fact, Chavez’s government has not done any more to fight poverty than past Venezuelan governments, and his much-heralded social program have had little effect. A close look at the evidence reveals just how much Chavez’s “revolution” has hurt Venezuela’s economy – and that the poor are hurting most of all”. Rodriguez avkler allerede i 2008 chavistenes tomme retorikk.

Siden 2008 har Venezuela gått fra vondt til verre. Luftslottet «Det 21. århundrets sosialisme» er nå i ferd med å smuldre opp i kjølvannet av oljeprisfall og økonomisk, sosial og politisk krise i Venezuela. Det nære forholdet mellom Fidel Castro og Hugo Chavez kan være en viktig grunn til at Chavistregimet synes å ha brukt fellesskapets oljeformue på å støtte populistiske og dessverre ikke bærekraftige sosiale tiltak og korrupsjon blant såkalt venstreradikale eliter i Latin-Amerika.

I september skal det være valg i Venezuela. Meningsmålingene for president Nicolas Maduro varierer mellom 20 og 25% i oppslutning. Venezuela er blant de 20 mest korrupte landene i verden, og kun Honduras og El Salvador har en høyere drapsrate. Inflasjon og økonomi er ute av kontroll. De siste månedene har Maduros regime nektet å publisere offentlig statistikk. Regimet hevder de ikke vil gi opposisjonen anledning til å misbruke informasjon om Venezuelas nåværende sosiale og økonomiske tilstand. Heller enn å reformere kontraproduktive systemer som avsporer fra økonomisk rasjonalitet, tar Maduro opp store lån fra Kina mot garantier om fremtidige oljeleveranser.

For Maduros regime er det viktigere å føre «krig mot imperialismen» i mediene enn å løse økonomiske og sosiale utfordringer med pragmatiske løsninger. Ikke bare opprettholder Maduro en skarp front mot USA og «imperialismen» i nasjonale og internasjonale medier, også Spania er utpekt som deltakere i konspirasjonen mot Venezuela. Den tidligere spanske sosialistlederen, statslederen og advokaten Felipe Gonzalez har engasjert seg for frigivelse av politiske fanger i Venezuela, og særlig den konservative opposisjonspolitikeren Leopoldo Lopez. Chavistregimet har derfor erklært Gonzalez som «persona non grata» i Venezuela. Den spanske regjeringen har kritisert Maduro for hans behandling av politiske fanger og for hans behandling av Gonzalez. Den spanske regjering blir av Maduro omtalt som den rasistiske eliten i Spania, som planlegger kupp mot Venezuela.

I tillegg til nestkommanderende, Diosdado Cabello og Maduro selv, skal nå også kona til Maduro ha sitt eget ukentlige TV-program. I en krisetid trenger Venezuela mer enn noe annet politikere som kan by på seg selv, synes chavistene å mene.

Blir chavistene i Venezuelas uforstandige sløsing med pengene som burde ha vært satt i et oljefond eller ha vært investert til å skape en bærekraftig fremtid for Venezuela, mer forståelig hvis man legger Castro-dynastiets økonomiske interesser til grunn for en rasjonell analyse? Fra Cuba har ikke Venezuela fått økonomisk kompensasjon i det hele tatt. Heller enn å utdanne egne leger, har Venezuela byttet bort verdifull olje mot dyre cubanske leger, idrettstrenere og sikkerhetsrådgivere. I oljelandet Norge diskuterer vi om vi skal gi bort så mye som 1% av BNP i bistand. Det er noe galt med å være så rause som chavistene har vært i 16 år med felleskapets ressurser overfor regimer en rådende statssjef anser som vennligsinnete.

Fallet i oljeprisene har lammet Venezuelas fra før skakkjørte økonomi. Det siste året har Venezuela derfor halvert den rause utdelingen av billig olje til de politisk sympatiserende Alba-landene, Cuba, Nicaragua, Bolivia, Ecuador og en rekke karibiske øystater. Hvorfor har ikke Maduro innstilt alle leveranser av billig olje, og heller solgt all olje på verdensmarkedet til markedspris? Hvorfor opprettholder han halvparten av forsendelsene gitt den økonomiske krisa i Venezuela? Er det fordi Castro-dynastiet ikke ville ha akseptert det, eller fordi Maduro er avhengige av de cubanske militærrådgiverne til å gi råd om undertrykking og kontroll av chavistenes politiske motstandere? Det nære forholdet mellom Cuba og Venezuela består også fordi Maduro er avhengig av den revolusjonære legitimitet det nære båndet til regimet styrt av brødrene med legitimitet som revolusjonsledere. Før Marduro ble utpekt av Chavez til å overta levde han selvutslettende lojalt i skyggen av Chavez. Gitt den økonomiske, politiske og sosiale krisa i Venezuela, hvorfor har Maduro reist så mange ganger til Cuba den siste tiden som han har gjort? Burde han ikke vært kapteinen på brua, som ikke forlot sin post under storm og krise?

Fidel Castro var mentor for Hugo Chavez allerede før Chavez kom til makten i Venezuela. Skjærer man bort all svulstig «revolusjonær retorikk», har kanskje det gedigne luftslottet, omtalt som «det 21. århundrets sosialisme», i hovedsak handlet om Cubas behov for å overleve økonomisk etter Sovjetsamveldets sammenbrudd i 1990. Sovjet hadde vært Cubas økonomiske velgjører gjennom den kalde krigen. Uten Sovjet å snylte på økonomisk i bytte mot politisk allianse mot USA, gikk Cuba med sin ikke-bærekraftige økonomi, inn i en krise, den såkalte spesialperioden. Spesialperioden med de motvillige, forsiktige markedstilpasningene som tvang seg fram, varte helt til Chavez dukket opp som ny økonomisk velgjører etter å ha blitt valgt til president i 1999. Med ny velgjører å snylte på, reverserte Fidel Castro de økonomiske reformene på Cuba som hadde utfordret det ensrettete regimets makt.

Venezuelas befolkning har ikke tjent på luftslottet «det 21. århundrets sosialisme». Noen fattige grupper innenfor Venezuela og de vennligsinnete landene har fått en kortvarig, men ikke langsiktig, bærekraftig forbedring av livskår. Elitene i de vennligsinnete landene har i likhet med elitene rundt chavistene i Venezuela fått fylt bankkontoer hjemme og i utlandet. Men mer enn noen andre har Castro-dynastiet tjent på de luftige ideene rundt «sosialisme for det 21. århundret» fra den karismatiske fantasten og drømmeren Hugo Chavez. «Det 21. århundrets sosialisme», samarbeidet mellom landene i Alba og de store vyene ledsaget av svulstig retorikk om å være et alternativ til kapitalismen, har kanskje mer enn noe annet fungert som en «ideologisk overbygning», en hvelvet himmel, over Venezuelas uegennyttige subsidiering av Castro-dynastiets økonomisk skakkjørte Cuba.  Nå forsøker Cuba å redde seg økonomisk ved å søke økonomisk samarbeid med USA, den ideologiske hovedfienden Cuba har inspirert Venezuela til å lede an i ideologisk korstog mot.

De som bryr seg om Venezuela og det venezolanske folk burde rette sinnet mot Castro-dynastiet som har snyltet og fortsatt snylter på Venezuelas oljeformue. Castro-dynastiet har brukt de i utgangspunktet velmenende, men naive lederne, Chavez og Maduro. Samtidig bør det understrekes at også eliten rundt chavistene har visst å berike seg, slik skandalen rundt den sveitsiske banken, HSBC, nylig viste.

Informasjonen den franske avisen Le Monde avdekket om HSBC-banken i Sveits viste at 1.138 venezolanske klienter hadde hatt 14.000 millioner dollar på kontoer i banken. Venezuela var nr. 3 blant landene som hadde mest penger i banken. Cuba skulle ha 29 klienter med 83 millioner dollar i banken. Hvilke venezolanere og cubanere er det som ikke kan ha penger på vanlig måte i andre banker, men må holde informasjon om kontoer skjult for allmenheten? Folket i Venezuela vil måtte delta sitte igjen med ansvaret for å rydde når festen er over.



Hvilken av de to brødrene Castro skal Maduro lytte til?
("Okken ska `n`godblunke tel"?, som Alf Prøysen sa.)


Kilder: ICLEP.