Chavistenes hjemme-alene-fest er snart over.

For chavistene er deres snart 16 år ved makten i Venezuela, snart over. Situasjonen ligner på en norsk hjemme-alene-fest der foreldrene kommer sjokkerte hjem og finner huset rasert. Deres tenåringsbarn er full og ute av stand til å forklare hva som har skjedd. Kjæresten som var den som overtalte tenåringsbarnet til å arrangere festen, har funnet seg en annen fest og en ny kjæreste. Utover å skylde på noen fremmede som tenåringsbarnet mener ikke var invitert, og som han mener har skylden for alt, er det ingen som har noen fornuftige forklaringer på hvordan det kunne gå så galt.

Venezuela kunne og burde ha vært et sosialdemokratisk mønstersamfunn til inspirasjon for hele venstresiden i Latin-Amerika, med de økonomiske ressursene chavistene har disponert i 16 år. Hvor er den store gruppen av mennesker som ved forstandige investeringer i fornuftige utdanningsreformer kunne ha vært løftet fra fattigdom til en klasse av ingeniører, dataingeniører, forskere, leger, økonomer og advokater?

I en av de største byene i Nicaragua i 2009, spurte spurte jeg en leder for sandinistene om hva Alba-samarbeidet egentlig handlet om. Jeg mottok to brosjyrer på til sammen 20 sider. Jeg leste de og fant mye historiske innføringer tilbake til Colombus, men ingen politisk substans. Jeg snakket med sandinistlederen igjen, og spurte ham om substansen i Alba-samarbeidet. Han møtte blikket mitt: «Alba-samarbeidet er veldig ungt». Det var alt han hadde å komme med om substansen i Alba-samarbeidet. Siden har jeg sett TV-overføringer av Alba-lekene på cubansk TV, en sommer jeg var på Cuba. Fri-idrettsleker med atleter fra Nicaragua, Cuba, Bolivia, Ecuador og flere karibiske øy-samfunn, er kanskje det eneste som vil stå igjen i historiebøkene etter Alba?   


Cubanske og venezolanske atleter klare for ALBA-lekene.

I Foreign Affairs mars/april 2008, skriver Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene; “Even critics of Hugo Chavez tend to concede that he has made helping the poor his top priority. But in fact, Chavez’s government has not done any more to fight poverty than past Venezuelan governments, and his much-heralded social program have had little effect. A close look at the evidence reveals just how much Chavez’s “revolution” has hurt Venezuela’s economy – and that the poor are hurting most of all”. Rodriguez avkler allerede i 2008 chavistenes tomme retorikk.

Siden 2008 har Venezuela gått fra vondt til verre. Luftslottet «Det 21. århundrets sosialisme» er nå i ferd med å smuldre opp i kjølvannet av oljeprisfall og økonomisk, sosial og politisk krise i Venezuela. Det nære forholdet mellom Fidel Castro og Hugo Chavez kan være en viktig grunn til at Chavistregimet synes å ha brukt fellesskapets oljeformue på å støtte populistiske og dessverre ikke bærekraftige sosiale tiltak og korrupsjon blant såkalt venstreradikale eliter i Latin-Amerika.

I september skal det være valg i Venezuela. Meningsmålingene for president Nicolas Maduro varierer mellom 20 og 25% i oppslutning. Venezuela er blant de 20 mest korrupte landene i verden, og kun Honduras og El Salvador har en høyere drapsrate. Inflasjon og økonomi er ute av kontroll. De siste månedene har Maduros regime nektet å publisere offentlig statistikk. Regimet hevder de ikke vil gi opposisjonen anledning til å misbruke informasjon om Venezuelas nåværende sosiale og økonomiske tilstand. Heller enn å reformere kontraproduktive systemer som avsporer fra økonomisk rasjonalitet, tar Maduro opp store lån fra Kina mot garantier om fremtidige oljeleveranser.

For Maduros regime er det viktigere å føre «krig mot imperialismen» i mediene enn å løse økonomiske og sosiale utfordringer med pragmatiske løsninger. Ikke bare opprettholder Maduro en skarp front mot USA og «imperialismen» i nasjonale og internasjonale medier, også Spania er utpekt som deltakere i konspirasjonen mot Venezuela. Den tidligere spanske sosialistlederen, statslederen og advokaten Felipe Gonzalez har engasjert seg for frigivelse av politiske fanger i Venezuela, og særlig den konservative opposisjonspolitikeren Leopoldo Lopez. Chavistregimet har derfor erklært Gonzalez som «persona non grata» i Venezuela. Den spanske regjeringen har kritisert Maduro for hans behandling av politiske fanger og for hans behandling av Gonzalez. Den spanske regjering blir av Maduro omtalt som den rasistiske eliten i Spania, som planlegger kupp mot Venezuela.

I tillegg til nestkommanderende, Diosdado Cabello og Maduro selv, skal nå også kona til Maduro ha sitt eget ukentlige TV-program. I en krisetid trenger Venezuela mer enn noe annet politikere som kan by på seg selv, synes chavistene å mene.

Blir chavistene i Venezuelas uforstandige sløsing med pengene som burde ha vært satt i et oljefond eller ha vært investert til å skape en bærekraftig fremtid for Venezuela, mer forståelig hvis man legger Castro-dynastiets økonomiske interesser til grunn for en rasjonell analyse? Fra Cuba har ikke Venezuela fått økonomisk kompensasjon i det hele tatt. Heller enn å utdanne egne leger, har Venezuela byttet bort verdifull olje mot dyre cubanske leger, idrettstrenere og sikkerhetsrådgivere. I oljelandet Norge diskuterer vi om vi skal gi bort så mye som 1% av BNP i bistand. Det er noe galt med å være så rause som chavistene har vært i 16 år med felleskapets ressurser overfor regimer en rådende statssjef anser som vennligsinnete.

Fallet i oljeprisene har lammet Venezuelas fra før skakkjørte økonomi. Det siste året har Venezuela derfor halvert den rause utdelingen av billig olje til de politisk sympatiserende Alba-landene, Cuba, Nicaragua, Bolivia, Ecuador og en rekke karibiske øystater. Hvorfor har ikke Maduro innstilt alle leveranser av billig olje, og heller solgt all olje på verdensmarkedet til markedspris? Hvorfor opprettholder han halvparten av forsendelsene gitt den økonomiske krisa i Venezuela? Er det fordi Castro-dynastiet ikke ville ha akseptert det, eller fordi Maduro er avhengige av de cubanske militærrådgiverne til å gi råd om undertrykking og kontroll av chavistenes politiske motstandere? Det nære forholdet mellom Cuba og Venezuela består også fordi Maduro er avhengig av den revolusjonære legitimitet det nære båndet til regimet styrt av brødrene med legitimitet som revolusjonsledere. Før Marduro ble utpekt av Chavez til å overta levde han selvutslettende lojalt i skyggen av Chavez. Gitt den økonomiske, politiske og sosiale krisa i Venezuela, hvorfor har Maduro reist så mange ganger til Cuba den siste tiden som han har gjort? Burde han ikke vært kapteinen på brua, som ikke forlot sin post under storm og krise?

Fidel Castro var mentor for Hugo Chavez allerede før Chavez kom til makten i Venezuela. Skjærer man bort all svulstig «revolusjonær retorikk», har kanskje det gedigne luftslottet, omtalt som «det 21. århundrets sosialisme», i hovedsak handlet om Cubas behov for å overleve økonomisk etter Sovjetsamveldets sammenbrudd i 1990. Sovjet hadde vært Cubas økonomiske velgjører gjennom den kalde krigen. Uten Sovjet å snylte på økonomisk i bytte mot politisk allianse mot USA, gikk Cuba med sin ikke-bærekraftige økonomi, inn i en krise, den såkalte spesialperioden. Spesialperioden med de motvillige, forsiktige markedstilpasningene som tvang seg fram, varte helt til Chavez dukket opp som ny økonomisk velgjører etter å ha blitt valgt til president i 1999. Med ny velgjører å snylte på, reverserte Fidel Castro de økonomiske reformene på Cuba som hadde utfordret det ensrettete regimets makt.

Venezuelas befolkning har ikke tjent på luftslottet «det 21. århundrets sosialisme». Noen fattige grupper innenfor Venezuela og de vennligsinnete landene har fått en kortvarig, men ikke langsiktig, bærekraftig forbedring av livskår. Elitene i de vennligsinnete landene har i likhet med elitene rundt chavistene i Venezuela fått fylt bankkontoer hjemme og i utlandet. Men mer enn noen andre har Castro-dynastiet tjent på de luftige ideene rundt «sosialisme for det 21. århundret» fra den karismatiske fantasten og drømmeren Hugo Chavez. «Det 21. århundrets sosialisme», samarbeidet mellom landene i Alba og de store vyene ledsaget av svulstig retorikk om å være et alternativ til kapitalismen, har kanskje mer enn noe annet fungert som en «ideologisk overbygning», en hvelvet himmel, over Venezuelas uegennyttige subsidiering av Castro-dynastiets økonomisk skakkjørte Cuba.  Nå forsøker Cuba å redde seg økonomisk ved å søke økonomisk samarbeid med USA, den ideologiske hovedfienden Cuba har inspirert Venezuela til å lede an i ideologisk korstog mot.

De som bryr seg om Venezuela og det venezolanske folk burde rette sinnet mot Castro-dynastiet som har snyltet og fortsatt snylter på Venezuelas oljeformue. Castro-dynastiet har brukt de i utgangspunktet velmenende, men naive lederne, Chavez og Maduro. Samtidig bør det understrekes at også eliten rundt chavistene har visst å berike seg, slik skandalen rundt den sveitsiske banken, HSBC, nylig viste.

Informasjonen den franske avisen Le Monde avdekket om HSBC-banken i Sveits viste at 1.138 venezolanske klienter hadde hatt 14.000 millioner dollar på kontoer i banken. Venezuela var nr. 3 blant landene som hadde mest penger i banken. Cuba skulle ha 29 klienter med 83 millioner dollar i banken. Hvilke venezolanere og cubanere er det som ikke kan ha penger på vanlig måte i andre banker, men må holde informasjon om kontoer skjult for allmenheten? Folket i Venezuela vil måtte delta sitte igjen med ansvaret for å rydde når festen er over.



Hvilken av de to brødrene Castro skal Maduro lytte til?
("Okken ska `n`godblunke tel"?, som Alf Prøysen sa.)


Kilder: ICLEP.

Venezuelas onde sirkel

Venezuela er havnet i en økonomisk og politisk ond sirkel. Fallende oljeinntekter gir mindre penger til import. Det fører til varemangel, misnøye og sosial uro. Heller enn å møte økonomisk krise med reelle reformer har President Nicolas Maduro valgt å stramme grepet overfor opposisjonen og å dra på tiggerferd bl.a. til Kina. Maduro sa 21. januar at han ville devaluere pengeverdien. Venezolanere skal nå forholde seg til 3 forskjellige pengekurser som skal råde i ulike deler av økonomien. Den første kursen skal gjelde matvarer og helseutgifter, og er ment å hindre usosiale konsekvenser av det økonomiske kaoset som råder. Maduros redegjørelse for nye grep i økonomisk politikk avsluttet han med en henvisning til Guds vilje. Hadde Maduro på tiggerferd annet å tilby enn de oljeleveransene politiske støttespillere har fått motta? Vil støttespillerne i ALBA forbli lojale uten fortsatt bytte av billig olje mot økonomisk og politisk samarbeid? 

En nyutnevnt President Nicolas Maduro

Alliansen av regimer i ALBA vender Maduro ryggen. Samarbeidspartnere uteble fra møtet i ALBA før jul, deriblant Ecuadors president. I Washington leder i disse dager USA ved visepresident Joe Biden et møte med en rekke karibiske stater, deriblant Antigua, Bahamas, den dominikanske republikk og Haiti om hjelp til å utvikle alternative energikilder til erstatning for olje. 

Representanter for EU, FN, Verdensbanken og den interamerikanske bank for utvikling er også til stede ved møtet. Mange av de karibiske statene har vært avhengige av billig olje i økonomisk og politisk byttehandel med Venezuela. De karibiske statene trenger hjelp til å frigjøre seg fra oljeavhengighet og avhengighet av et stadig mer økonomisk vaklende Venezuela. Cuba er ikke til stede på dette møtet. 

Cuba har byttet leger, idrettstrenere og militære rådgivere mot billig olje fra Venezuela. De militære rådgiverne som i fjor hjalp venezolansk militær og politi å nedkjempe opposisjon og demonstranter, skal ha blitt kalt tilbake til Cuba. Tilbaketrekningen foregikk mens internasjonale medier var opptatt med attentatet i Frankrike. Er tilbakekallingen av cubanske militære rådgivere fra Venezuela et krav fra Obama for å kunne fortsette normalisering av forbindelser mellom Cuba og USA? Cubanske kommunister håper Obama vil få en republikansk kontrollert Kongress med på å heve den amerikanske blokaden av Cuba. Cuba ønsker å erstatte Venezuelas subsidierte olje de har kunnet selge med fortjeneste på verdensmarkedet, med sårt trengte amerikanske investeringer. Vil Cuba og Venezuela opprettholde økonomisk samarbeid lenge nok til at en cubansk økonomi i krise vil kunne holde seg flytende til den blir reddet av at den amerikanske blokaden forsvinner? 

Maduro i fortrolig samtale med Raul Castro

 







Maduro er i en politisk umulig situasjon og har uttrykt ønske om å følge Cubas eksempel, å bli venner med USA. Visepresident Joe Biden hadde en spontan samtale med Maduro under innsettingsseremonien av Dilma Rousseff i Brazil. Maduro sa han ønsket en bedre relasjon til USA. Biden sa en dialog forutsatte villighet til å frigi politiske fanger, deriblant opposisjonslederen i Venezuela, Leopoldo Lopez. Etter at samtalen ble offentlig kjent har Maduro kommentert at den eneste måten han kan rettferdiggjøre å benåde Lopez, vil være en eventuell utveksling av en terroristdømt puertoricaner fengslet i USA med Lopez. Lopez skulle da bli landsforvist til USA. Ødela pressens offentliggjøring et klønete forsøk fra en uerfaren politiker på å opprette en kanal til Det Hvite Hus? Ble det så nødvendig for Maduro å fremstå uforsonlig overfor Lopez, for slik å drive brannslokking overfor de mest uforsonlige blant chavistene? De uforsonlige og ultraradikale innen chavistbevegelsen er de eneste som støtter ham fullt ut. De moderate blant chavistene har for lenge siden forlatt ham. 

Maduro driver presidentvalgkamp i Hugo Chavez` skygge.

Et av landene president Maduro besøkte under sin rundreise for to uker siden var Saudi-Arabia. Maduro ba regimet om å redusere produksjonen Saudi-Arabia har økt så kraftig de siste månedene for å senke prisene. Den venezolanske presidenten vendte tilbake til Saudi-Arabia for å delta ved begravelsen til Kong Abdullah. Maduro forlot et Venezuela der opposisjonen arrangerer store demonstrasjoner. Lørdag arrangerte opposisjonen en demonstrasjon der de slo på tomme gryter i protest mot økonomisk kaos, mangel på viktige matvarer og øvrige basisvarer som dopapir og medisiner. Tre tidligere presidenter, Andres Pastrana fra Colombia, Felipe Calderon fra Mexico og Sebastian Piñeira fra Chile har kommet til Venezuela for å delta i politiske møter med opposisjonen. Maduro har nektet dem å besøke Leopoldo Lopez i fengslet. Den venezolanske presidenten hevder de tre presidentene er finansiert av narkotikapenger og kommer for å støtte terrorister som planlegger statskupp. Maduro mener USA og rike eliter i Venezuela har drevet økonomisk krigføring mot Venezuela, og slik forårsaket Venezuelas økonomiske krise. I følge meningsmålinger støtter 22% av befolkningen fortsatt Maduro. 

I sin tid som president i Colombia på 90-tallet forsøkte Andres Pastrana å gjennomføre fredsforhandlinger med Farc-geriljaen. Jan Egeland ble kjent med Pastrana på 80-tallet som student i Colombia, og ledet på 90-tallet den norske regjeringens samarbeide med daværende president Pastrana om en fredsprosess i Colombia. Hva mener Jan Egeland om beskyldingene om narkofinansiering mot sin gamle venn Pastrana?

Maduro henter styrke fra sitt forbilde

Obama utarbeider lovforslag for økonomiske sanksjoner mot de i Maduros regime som i fjor var ansvarlige for brudd på menneskerettigheter og drap på politiske motstandere. Viktig for motstanden mot Pinochets militærregime på 80-tallet var økonomiske sanksjoner som frysing og offentliggjøring av kontoer i utlandet. 
 
Internasjonale aviser fortalte tilhengere av Pinochet om ledere med millioner på konto i utlandet. Ledere fremstod som uærlige blant egne tilhengere. Venezuela er av Tranparency International rangert blant verdens 20 mest korrupte land. Som om ikke det var nok, er det bare Honduras av alle land i hele verden som har høyere drapsrate. Selv land med nylig avsluttede langvarige borgerkriger, som El Salvador og Guatemala har ikke så høy drapsrate som Venezuela. Vil Maduros regime overleve parlamentsvalg i september? USAs sanksjoner kan forverre den onde sirkelen. Obama var i likhet med Maduro tilstede ved begravelsen i Saudi-Arabia. Kanskje strekker Obama en hånd ut også til en rådvill Maduro? Dersom Maduro velger økt konfrontasjon overfor opposisjonen, kan han fortsatt stole på hjelp fra militære rådgivere fra Cuba?