Intervju med Manuel Cuesta Morùa under Oslo Freedom Forum i mai 2016

På spørsmålet om hva nordmenn som ønsker å uttrykke sin støtte til opposisjonen på Cuba, bør gjøre for å støtte opp om opposisjonen, svarte Manuel Cuesta Morùa at det var viktigere å gi direkte støtte til opposisjonen enn å engasjere seg i interne debatter innad i vestlig opinion. Det er ikke så viktig hva vestlig opinion mener om Cuba, understreket Morùa.

Manuel Cuesta Morùa

Manuel Cuesta Morùa er stifter av det ene av de to cubanske sosialdemokratiske partiene på Cuba, Partido Arco Progresist de Cuba. (Det andre sosialdemokratiske partiet ble stiftet av Wladimiro Roca, og er nevnt tidligere på denne bloggen.) Morùa var sammen med Laritza Diversent, en av de to opposisjonelle som møtte Barack Obama under den pan-amerikanske konferansen i april 2015. Morùa var i den gruppen av opposisjonelle som møtte Obama under hans besøk på Cuba i mars 2016. Jeg intervjuet Morùa da han var på besøk i Oslo under Oslo Freedom Forum i mai 2016.

Morùa mente Obamas politikk hadde gjort det vanskeligere for regimet å skylde på USA. USA ville kunne få mer innflytelse i regionen og det ville svekke Castro-dynastiet. Det var nå, etter Obamas normalisering, enklere for cubanske opposisjonelle å få støtte fra politiske miljøer i andre land i Latin-Amerika, i følge Morùa. Han påpekte at flere enn Venezuela blant de venstrepopulistiske regimene er svekket. Evo Morales mislyktes, som kjent, i å endre grunnloven for å kunne bli gjenvalgt enda en gang som president i Bolivia.

Manuel Cuesta Morùa og Barack Obama
under Obamas besøk på Cuba.

Raul Castro og regimet er avventende i forhold til hva som skjer mellom USA og Cuba, hevder Morùa. Det viktigste for Raul Castro er å sikre at regimet fortsetter. Morùa mener Raul forsøke å bygge strukturer, maktinstitusjoner med ulike ansvarsområder, som vil kunne fungere også etter at Raul og hans generasjon gir fra seg makten. Sosialdemokraten tror ikke Raul Castro vil bygge opp en ny karismatisk leder til å erstatte Castro-brødrene når lillebror endelig trekker seg. Raul Castro har imidlertid lovet at han vil trekke seg i 2018. Lillebror Raul har dårlig tid.

Morùa påpekte dilemmaet rundt mangelen på privat eiendomsrett på Cuba. De private investorene Castro-dynastiet vil at skal investere på Cuba er avventende, fordi det ikke eksisterer en tydelig privat eiendomsrett. Investorer er redde for en eventuell reversering av en politikk som tillater mer markedsøkonomi. En reversering frykter investorene vil kunne ende med medfølgende konfiskeringer av privat eiendom, som ikke er sikret med et tydelig lovverk, som sikrer privat eiendomsrett.


Regimet frykter samtidig at dersom de innfører et lovverk som etablerer en privat eiendomsrett, så vil regimet gradvis miste makten til de maktgruppene som benytter seg av mulighetene en privat eiendomsrett gir. Sosialdemokraten fortalte om hvordan cubanske kaffebønder ved et tilfelle hadde forhandlet direkte med en amerikansk kaffeprodusent, og ikke som vanlig, gjennom en statlig forhandlingsenhet. Eksemplet var en forsmak på hva som ville komme, mente Morùa. (Jeg fikk ikke helt med meg hvordan Morùa mente de statlige myndighetene hadde reagert på det private initiativet fra de cubanske kaffeprodusentene, men de hadde tydeligvis sanksjonert kaffeprodusentenes handling på en eller annen måte.)

Sosialdemokraten var ikke like kritisk til Cuba Posible som Laritza Diversent. Morùa mente Cuba Posible på sitt vis bidro til en intern debatt innad i regimet. Morùa er en dreven politiker. Det kan være at uttalelsene fra Morùa om Cuba Posible var taktiske uttalelser fra en politiker, som ønsker å bygge allianser også innad i regimet, med tanke på allianser både før og etter et eventuelt regimeskifte. Morùa kan ha vært taktisk diplomatisk og tilbakeholdene i kontrast til Laritza Diversent, som jo ikke er politiker, men en menneskerettighetsaktivist og en anerkjent advokat. Morùa fortalte meg overraskende at han ikke hadde opplevd at hans barn ble utsatt for represalier fra cubanske myndigheter i den hensikt å ramme ham. Regimet hevdet han altså, at ikke hadde forfulgt eller skapt problemer for barna hans, en behandling Sarah Marta Fonseca og andre har fortalt meg at deres barn ble utsatt for.  



Antonio Rodiles ,leder for
opposisjonsbevegelsen SATS.

En annen opposisjonell på Cuba, Antonio Rodiles, har nylig i et intervju kommentert flere av de temaene Morùa berørte i intervjuet jeg gjorde med Morùa under Oslo Freedom Forum. Rodiles hevder Castro-regimet sørger for at de private, cubanske entreprenørene som får etablere seg på Cuba, alle har bånd til regimet på en eller annen måte. Slik vil regimet sikre at regimets støttespillere blir sittende med den økonomiske makten når regimet etter hvert vil åpne opp for nye økonomiske muligheter på Cuba. Rodiles mener Rauls utspill om å si fra seg makten i 2018 og inntrykket regimet forsøker å skape av at endringer er på gang, er ment å tilsløre det maktskiftet som egentlig skjer i kulissene.


I kulissene mener Rodiles Raul Castros sønn, Alejandro Castro Espìn, stilltiende og uten internasjonale mediers oppmerksomhet, er i ferd med å samle trådene i regimet, sikre kontroll over de viktige maktposisjonene i regimets maktstruktur. Rodiles mener altså at regimet gjennomfører en offentlig skue-prosess som er ment å gi inntrykk av forandring og makt-skifte, samtidig som Castro-dynastiet skjult for offentligheten sikrer en ny generasjon fra den styrende eliten fortsatt kontroll over makten i en nært-stående fremtid.



Alejandro Castro Espìn,
Raul Castros sønn.

Intervju med Laritza Diversent under Oslo Freedom Forum.

«Kan du tenke deg hvordan det må være å bli kastet på en celle med brukket kjeve, og ikke få noen form for medisinsk behandling, og så bli sittende alene i lang tid på isolat», spør jurist og menneskerettighetsaktivist Laritza Diversent.  


Laritza Diversent, jurist og menneskerettsaktivist.

Diversent er leder av Cubalex, som er en uavhengig menneskerettighetsorganisasjon. 22 personer arbeider i Cubalex, halvparten er leger og helsepersonell og halvparten er advokater. De har kontorer i Havanna og to andre byer på Cuba.

I følge Diversent, blir de politiske fangene dårlig behandlet på Cuba. Men enda verre, mener hun de vanlige fangene blir behandlet. De kan ikke appellere til miljøer utenfor fengselsportene. De blir utsatt for tortur, elektrisk behandling, nektet legebehandling, kastet ned trapper, får kjever knekt, og må sitte i flere dager i isolat uten legebehandling med ubeskrivelige smerter. Noen ganger kan det gå dager uten at de får mat, alene på isolat. Diversent ser den strenge behandlingen av vanlige fanger som en måte regimet opprettholder frykten i befolkningen, og slik hindrer befolkningen fra å tørre å utfordre regimets makt.

Juristen påpeker det absurde i at for de cubanske domstolene kan dyr bli verdsatt høyere enn menneskeliv. Hun har opplevd fanger som har fått lengre fengselsstraffer for å stjele og tyvslakte en ku, enn fanger som er blitt dømt for drap på mennesker.  (Synspunktet om at det urimelig strenge straffenivået er del av regimets strategi for å opprettholde sin absolutte maktposisjon, er blitt ytret av Pedro Moran og Raul Risco på denne bloggen i tidligere artikler.) Diversent hevder sultestreik er et våpen som ikke lenger bare politiske fanger bruker, men også vanlige fanger som i desperasjon ikke ser noen annen vei enn å sultestreike, for å prøve å få oppmerksomhet rundt overgrepene, som de blir utsatt for fra det cubanske fengselsvesenet.


Laritza Diversent, leder av Cubalex ,møtte Obama under den
all-amerikanske konferansen i Panama i april 2015.

Få internasjonale organisasjoner støtter Cubalex, og ingen organisasjoner fra de nordiske land. Den svenske ambassaden utveksler informasjon og har kontakt med Cubalex, men de fleste andre ambassader vil ikke ha kontakt verken med Cubalex eller for den saks skyld, andre opposisjonelle. På forespørsel påpeker ambassadeansatte at det er problematisk for dem å ha kontakt med organisasjoner som ikke er godkjent av landets myndigheter. Men slik Diversent rettmessig påpeker; om norske og andre diplomater ikke vil støtte Cubalex , så kunne de jo ha hatt kontakt med Cubalex eller andre opposisjonelle organisasjoner, og utvekslet informasjon med dem. Amnesty har imidlertid kontakt med Cubalex. Den amerikanske organisasjonen Endowment for democracy og OAS, organisasjonen av uavhengige amerikanske stater har også kontakt med Cubalex.

Under intervjuet jeg gjør med Laritza Diversent under hennes besøk på Oslo Freedom Forum 22-25 mai, spør jeg henne om rasismen på Cuba. Diversent forteller om de av afrikansk etnisk opprinnelse, «los afrodescendientes».  Afrikansk etnisk opprinnelse er ikke en akseptert kategori på Cuba. De afrikansk etniske – utgjør litt under 10% av befolkningen på Cuba, bor i de fattigste strøkene i byene. De er sosialt, økonomisk, politisk og kulturelt marginalisert. De blir utsatt for rasisme av politiet, av rettsvesenet og av fengselsvesenet.

Diversent hevder politiet på Cuba driver med rase-profilering, når de etterforsker forbrytelser. Kriminologisk forskningslitteratur om raseprofilering kjenner jeg personlig ikke til, men at dette er kontroversielt i demokratiske stater er velkjent. Et totalitært diktatur uten presse- og ytringsfrihet, der det ikke finnes fri forskning, fri presse, og der domstolene i likhet med de andre statsmaktene ikke er atskilt og uavhengige fra de andre statsmaktene, kan vanskelig unngå utstrakt maktmisbruk av politi, domstoler og fengselsvesen. (For ytterligere opplysninger om rasismen på Cuba, se annen artikkel på bloggen, eller artikkel skrevet av undertegnete i VG.)

Den partipolitisk uavhengige organisasjonen Cubalex blir av cubanske myndigheter behandlet som utenlandsk spionorganisasjon, og blir overvåket. Hun blir av myndighetene beskyldt for å være leiesoldat for imperialismen, «mercenario», en som mottar penger fra USA, og for å være terrorist. Motstanden den partipolitisk uavhengige menneskerettighetsaktivisten blir utsatt for, mener hun også handler om cubansk machismo, mannsjåvinisme. Cubanske menn liker ikke at kvinner utfordrer menns makt.

Diversent blir utsatt for utspekulerte svertekampanjer. Myndighetene sprer falske påstander om henne på internett. De fabrikkerte intriger mot henne basert på påstander fra medarbeidere som hadde flyttet til USA, deriblant Yassar Rojas, helsearbeideren og homo-aktivisten som ble intervjuet av undertegnete i fjor på Oslo Freedom Forum. (Intervjuet jeg gjorde med Rojas i fjor kan leses et annet sted på denne bloggen.) Myndighetene fremmet det hun hevder var fabrikkerte påstander om indre konflikter. Regimets politiske politi spredte fabrikkerte påstander om indre konflikter og hennes påståtte dårlige moral på digitale medier som på Cuba for de fleste cubanere er uten direkte tilgang til internett. Myndighetene refererte i korte nyhetsmeldinger til mer kunnskap på nettsteder som var utilgjengelige, siden internett var utilgjengelig for cubanere flest. Myndighetene fabrikkerte påstander om at Diversent, som er gift, skulle ha hatt en seksuell forbindelse med en mann hun ikke kjente.

Laritza Diversent var kritisk til Cuba Posible, som hun mente overhodet ikke utfordret regimets reelle makt. Hun beskrev Cuba Posible, miljøet som er den eneste organisasjonen på Cuba den norske regjeringen støtter økonomisk, som medspillere for regimet.