Om amerikanernes støtte til de Castro-dynastiet kaller "amerikanske leiesoldater og forrædere, "Los mercenarios"

Den totalitære staten på Cuba mener den selv ikke trenger motmakt som skal korrigere egen maktbruk. Burde Norge fortsette å respektere cubanske myndigheters krav om at Norge ikke skal støtte organisasjoner det totalitære Cuba ikke anerkjenner skal være en del av demokratisk motmakt? Skal den absolutte staten på Cuba få lov å hindre Norge i å støtte den motmakten den absolutte staten mener den selv ikke trenger? Bør Norge akseptere regimets definisjon av de demokratiske og pasifistiske organisasjonene som ønsker å utgjøre et reelt sivilt samfunn på Cuba?

Castro-regimet har rett når de hevder at mange menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle politiske organisasjoner på Cuba mottar penger fra USA. Men det gjør ikke alle de som kjemper for demokrati og menneskerettigheter til «CIA-agenter» og imperialistiske leiesoldater, slik regimets propaganda hevder de er.

Menneskerettigheter assosieres av et flertall av vanlige cubanere med «leiesoldater», forrædere, i følge advokat og menneskerettighetsforkjemper Laritza Diversent. Innenfor den revolusjonære retorikken den cubanske befolkningen har blitt hjernevasket med i mer enn et halvt århundre, betyr begrepet «mercenarios» å være fiender av den cubanske nasjonen og å være forrædere, «vendepatrias», «selgere av landet», i ledtog med imperialistmakten USA.

Laritza Diversent

I juli 2016 var jeg på besøk i kontorene til Cubalex, hos lederen Laritza Diversent. Organisasjonen har kontorer i to cubanske byer i tillegg til Havanna, og består av advokater og psykologer og helsearbeidere. Organisasjonen tar seg av helseutfordringer og juridiske utfordringer og manglende rettigheter i et totalitært samfunnssystem. Cubalex engasjerer seg for vanlige ofre for kriminalitet, som blir neglisjert av myndighetene. Organisasjonen engasjerer seg også for ofre for kriminalitet, overgrep, vold eller forsømmelser begått av offentlige myndigheter som statsansatte, politi og fengselsbetjenter. Ofrene for disse formene for manglende rettssikkerhet er henvist til å rette eventuelle klager til det samme totalitære statsapparatets ansatte for behandling av den eventuelle klagen.

Diversent understreket betydningen av den manglende rettsstat, det manglende skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, og fraværet av anerkjennelse og respekt for menneskerettighetene på Cuba. Dette fører til manglende rettssikkerhet for enkeltindividet på Cuba.

Laritza Diversent brukte to eksempler til å forklare konsekvensene av problemene som oppstår i et ensrettet statsapparat der maktens ulike institusjoner ikke blir atskilt, og gjort autonome, uavhengige av hverandre. En kvinnelig fange i et fengsel var blitt mishandlet av en fengselsbetjent og fått brist på hodeskallen. Klageinstansen for overgrep begått mot fanger, var en representant for det samme fengselssystemet. Den cubanske stat hadde slik jeg forstod Diversent, nylig utpekt til et ombud for rettssikkerhet en jurist som samtidig var representant i det cubanske parlamentet. Eventuelle feil i det ensrettete systemet skal undersøkes av representanter for det samme ensrettete systemet. Forståelse av maktfordeling og rollekonflikter er fraværende i det ensrettete samfunnssystemet.

Dagen før jeg var på besøk i kontorene i Havanna i juli 2016, hadde Cubalex fått avvist søknaden om å bli godkjent som en uavhengig organisasjon for ofre for kriminalitet og manglende rettssikkerhet og oppfølging av rådende rettsregler på Cuba. Begrunnelsen myndighetene ved justisdepartmentet, ga Cubalex for å hevde at de ikke var godkjent som en NGO- ikke-statlig organisasjon, (altså som del av sivilt samfunn på Cuba), var selvmotsigende og absurd.

Hovedargumentasjonen syntes å ha vært at den perfekte cubanske revolusjonen ikke trengte noen motmakt. Justisdepartementet argumenterte med at for det første, så hadde allerede det cubanske statsapparatet institusjoner som ivaretok rettssikkerheten for den enkelte cubaner, deriblant også fanger i fengsler. For det andre, så kunne ikke justisdepartementet anerkjenne en organisasjon som hadde målsetninger de oppfattet var i strid med revolusjonen. (Cubalex holder seg unna politikk, og er kun opptatt av ofre for kriminalitet og menneskerettighetsbrudd.) Den tredje begrunnelsen handlet om formelle juridiske bestemmelser, som jeg ble forklart, men som jeg dessverre i ettertid ikke husker godt nok til å gjengi presist.

Vedtaket om at Cubalex ikke skal anerkjennes som ikke-statlig NGO, og del av et sivilt samfunn, vil bli gjort endelig i slutten av september. Cubalex har en måned til å svare på avvisningsbrevet, og så vil statsadvokaten, bruke en måned på å svare på tilsvaret fra Cubalex. Deretter blir vedtaket gjort endelig.

Vedtaket om at den cubanske stat ikke godkjenner Cubalex som en NGO, en ikke-statlig organisasjon, en del av sivilt samfunn, betyr at Cubalex ikke vil kunne motta økonomisk støtte fra EU eller Norge. Både EU og Norge mener de ikke kan gi støtte til en organisasjon den cubanske stat ikke anerkjenner. Statusen som ikke-godkjent NGO, gjør det vanskelig for Cubalex å delta på internasjonale konferanser. De må delta som assosierte deltakere med andre menneskerettighetsorganisasjoner. Cubalex er avhengige av andre NGO’ers velvilje for å kunne delta på internasjonale konferanser om menneskerettigheter.

De cubanske myndigheter har en strategi om å etablere en fiktiv ikke-statlig sektor, som skal fungere som en tilsynelatende fra staten uavhengig sivil sektor. Den fiktive ikke-statlige sivile samfunnet vil i realiteten være kontrollert av den cubanske stat. Den av norsk regjerings økonomisk støttete tenketanken Cuba Posible, er et eksempel på en organisasjon som av cubanske myndigheter er ment å være del av en tilsynelatende liksom- uavhengig sivil sektor. Cuba Posible kritiserer cubanske myndigheter, men lar være å kritisere det cubanske kommunistpartiets absolutte maktposisjon. Det er vanskelig å bevise om det egentlig er myndighetene som står bak Cuba Posible.

Tenketanken Cuba Posible som består av reformvillige kommunister

Amnesty International støtter Cubalex, men gir ikke økonomisk støtte, slik jeg forstod Diversent. En tsjekkisk menneskerettighetsorganisasjon støtter Cubalex. Svenske regjeringspolitikere snakker med Cubalex i motsetning til så godt som samtlige europeiske politikere og ambassader, som alle følger Castro-regimets krav om å holde avstand til alle menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle organisasjoner på Cuba. Om europeiske politikere og ambassader ikke vil gi økonomisk støtte, så kunne de vel likevel tatt i mot og utvekslet informasjon med Cubalex? spurte Diversent undrende.

Enkelte organisasjoner i USA er imidlertid villige til å gi økonomisk støtte til de deler av det sivile samfunn på Cuba som statlige myndigheter ikke aksepterer skal utgjøre en del av det sivile samfunn. Organisasjonen Endowment for Democracy støtter Cubalex økonomisk. Endowment for Democracy mottar penger fra den amerikanske kongressen. Diversent nevnte en organisasjon til som også støttet Cubalex, men jeg husker ikke navnet. Cubalex driver ikke med konkret politisk arbeid, men arbeider altså med rettssikkerhet.

Det av den amerikanske kongressen støttete Endowment for Democracy gir også økonomisk støtte til politiske organisasjoner som er i opposisjon til Cubas totalitære diktatur. I en rekke land i en rekke verdensdeler, både i Asia, Afrika og andre land i Latin-Amerika enn Cuba, gir norske myndigheter på sin side bistand til sivil sektor, ikke-statlige organisasjoner, som utfordrer statlige myndigheters politikk.

Burde Norge fortsette å respektere cubanske myndigheters krav om at Norge ikke skal støtte organisasjoner det totalitære Cuba ikke anerkjenner skal være en del av den motmakt den absolutte staten på Cuba, mener den selv ikke trenger? Skal Norge fortsette å støtte organisasjoner som tenketanken Cuba Posible, som åpenbart er en del av den strategien den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì, i et intervju på denne bloggen for et år siden, beskrev som en strategi for å etablere en sivil sektor som tilsynelatende skal fremstå som uavhengig av statsmakten på Cuba, men som egentlig vil være kontrollert av Castro-regimet?

Pablo Diaz Espi, Journalist i Diario de Cuba

Påstander fra den totalitære statens støttespillere og sympatisører i Norge og andre land, om at flere organisasjoner som ikke godkjennes av cubanske myndigheter som ikke-statlige organisasjoner, mottar økonomisk støtte fra USA og noen også indirekte støtte fra den amerikanske kongressen, medfører altså riktighet. Skal disse organisasjonene forventes å avvise de eneste som er villige til å tilby disse organisasjonene, som kjemper for demokrati og menneskerettigheter, økonomisk hjelp?

Når Norge og EU fortsetter å føre en politikk som velvillig lar det cubanske regimet få definere hvilke organisasjoner Europa og Norge skal gi økonomisk støtte til på Cuba, så er det bare amerikanerne som støtter de organisasjonene, som faktisk reelt (og erklært pasifistisk), utfordrer Castro-regimets totalitære makt, ved å arbeide for å innføre demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Så om Castro-regimet, dets støttespillere og dets sympatisører har rett i at organisasjoner på Cuba, som utfordrer det totalitære politiske systemet på Cuba, mottar penger fra USA, så gjør det ikke menneskerettighetsaktivister og andre som gjør bruk av demokratiske rettigheter vi i Norge kan ta for gitt, til «mercenarios» og «vendepatrias», leiesoldater og landssvikere. EU og Norge må endre politikk overfor Cuba, og begynne å gi økonomisk støtte til cubanske menneskerettighetsorganisasjoner og til politiske organisasjoner, som reelt utfordrer det totalitære diktaturets insistering på å forsvare eliten rundt Castro-dynastiets økonomiske, sosiale og politiske privilegier.

På tide at EU og Norge endrer sin politikk og støtter et reelt sivilt samfunn og uavhengige politiske partier på Cuba!

Intervju med Manuel Cuesta Morùa under Oslo Freedom Forum i mai 2016

På spørsmålet om hva nordmenn som ønsker å uttrykke sin støtte til opposisjonen på Cuba, bør gjøre for å støtte opp om opposisjonen, svarte Manuel Cuesta Morùa at det var viktigere å gi direkte støtte til opposisjonen enn å engasjere seg i interne debatter innad i vestlig opinion. Det er ikke så viktig hva vestlig opinion mener om Cuba, understreket Morùa.

Manuel Cuesta Morùa

Manuel Cuesta Morùa er stifter av det ene av de to cubanske sosialdemokratiske partiene på Cuba, Partido Arco Progresist de Cuba. (Det andre sosialdemokratiske partiet ble stiftet av Wladimiro Roca, og er nevnt tidligere på denne bloggen.) Morùa var sammen med Laritza Diversent, en av de to opposisjonelle som møtte Barack Obama under den pan-amerikanske konferansen i april 2015. Morùa var i den gruppen av opposisjonelle som møtte Obama under hans besøk på Cuba i mars 2016. Jeg intervjuet Morùa da han var på besøk i Oslo under Oslo Freedom Forum i mai 2016.

Morùa mente Obamas politikk hadde gjort det vanskeligere for regimet å skylde på USA. USA ville kunne få mer innflytelse i regionen og det ville svekke Castro-dynastiet. Det var nå, etter Obamas normalisering, enklere for cubanske opposisjonelle å få støtte fra politiske miljøer i andre land i Latin-Amerika, i følge Morùa. Han påpekte at flere enn Venezuela blant de venstrepopulistiske regimene er svekket. Evo Morales mislyktes, som kjent, i å endre grunnloven for å kunne bli gjenvalgt enda en gang som president i Bolivia.

Manuel Cuesta Morùa og Barack Obama
under Obamas besøk på Cuba.

Raul Castro og regimet er avventende i forhold til hva som skjer mellom USA og Cuba, hevder Morùa. Det viktigste for Raul Castro er å sikre at regimet fortsetter. Morùa mener Raul forsøke å bygge strukturer, maktinstitusjoner med ulike ansvarsområder, som vil kunne fungere også etter at Raul og hans generasjon gir fra seg makten. Sosialdemokraten tror ikke Raul Castro vil bygge opp en ny karismatisk leder til å erstatte Castro-brødrene når lillebror endelig trekker seg. Raul Castro har imidlertid lovet at han vil trekke seg i 2018. Lillebror Raul har dårlig tid.

Morùa påpekte dilemmaet rundt mangelen på privat eiendomsrett på Cuba. De private investorene Castro-dynastiet vil at skal investere på Cuba er avventende, fordi det ikke eksisterer en tydelig privat eiendomsrett. Investorer er redde for en eventuell reversering av en politikk som tillater mer markedsøkonomi. En reversering frykter investorene vil kunne ende med medfølgende konfiskeringer av privat eiendom, som ikke er sikret med et tydelig lovverk, som sikrer privat eiendomsrett.


Regimet frykter samtidig at dersom de innfører et lovverk som etablerer en privat eiendomsrett, så vil regimet gradvis miste makten til de maktgruppene som benytter seg av mulighetene en privat eiendomsrett gir. Sosialdemokraten fortalte om hvordan cubanske kaffebønder ved et tilfelle hadde forhandlet direkte med en amerikansk kaffeprodusent, og ikke som vanlig, gjennom en statlig forhandlingsenhet. Eksemplet var en forsmak på hva som ville komme, mente Morùa. (Jeg fikk ikke helt med meg hvordan Morùa mente de statlige myndighetene hadde reagert på det private initiativet fra de cubanske kaffeprodusentene, men de hadde tydeligvis sanksjonert kaffeprodusentenes handling på en eller annen måte.)

Sosialdemokraten var ikke like kritisk til Cuba Posible som Laritza Diversent. Morùa mente Cuba Posible på sitt vis bidro til en intern debatt innad i regimet. Morùa er en dreven politiker. Det kan være at uttalelsene fra Morùa om Cuba Posible var taktiske uttalelser fra en politiker, som ønsker å bygge allianser også innad i regimet, med tanke på allianser både før og etter et eventuelt regimeskifte. Morùa kan ha vært taktisk diplomatisk og tilbakeholdene i kontrast til Laritza Diversent, som jo ikke er politiker, men en menneskerettighetsaktivist og en anerkjent advokat. Morùa fortalte meg overraskende at han ikke hadde opplevd at hans barn ble utsatt for represalier fra cubanske myndigheter i den hensikt å ramme ham. Regimet hevdet han altså, at ikke hadde forfulgt eller skapt problemer for barna hans, en behandling Sarah Marta Fonseca og andre har fortalt meg at deres barn ble utsatt for.  



Antonio Rodiles ,leder for
opposisjonsbevegelsen SATS.

En annen opposisjonell på Cuba, Antonio Rodiles, har nylig i et intervju kommentert flere av de temaene Morùa berørte i intervjuet jeg gjorde med Morùa under Oslo Freedom Forum. Rodiles hevder Castro-regimet sørger for at de private, cubanske entreprenørene som får etablere seg på Cuba, alle har bånd til regimet på en eller annen måte. Slik vil regimet sikre at regimets støttespillere blir sittende med den økonomiske makten når regimet etter hvert vil åpne opp for nye økonomiske muligheter på Cuba. Rodiles mener Rauls utspill om å si fra seg makten i 2018 og inntrykket regimet forsøker å skape av at endringer er på gang, er ment å tilsløre det maktskiftet som egentlig skjer i kulissene.


I kulissene mener Rodiles Raul Castros sønn, Alejandro Castro Espìn, stilltiende og uten internasjonale mediers oppmerksomhet, er i ferd med å samle trådene i regimet, sikre kontroll over de viktige maktposisjonene i regimets maktstruktur. Rodiles mener altså at regimet gjennomfører en offentlig skue-prosess som er ment å gi inntrykk av forandring og makt-skifte, samtidig som Castro-dynastiet skjult for offentligheten sikrer en ny generasjon fra den styrende eliten fortsatt kontroll over makten i en nært-stående fremtid.



Alejandro Castro Espìn,
Raul Castros sønn.

Intervju med Laritza Diversent under Oslo Freedom Forum.

«Kan du tenke deg hvordan det må være å bli kastet på en celle med brukket kjeve, og ikke få noen form for medisinsk behandling, og så bli sittende alene i lang tid på isolat», spør jurist og menneskerettighetsaktivist Laritza Diversent.  


Laritza Diversent, jurist og menneskerettsaktivist.

Diversent er leder av Cubalex, som er en uavhengig menneskerettighetsorganisasjon. 22 personer arbeider i Cubalex, halvparten er leger og helsepersonell og halvparten er advokater. De har kontorer i Havanna og to andre byer på Cuba.

I følge Diversent, blir de politiske fangene dårlig behandlet på Cuba. Men enda verre, mener hun de vanlige fangene blir behandlet. De kan ikke appellere til miljøer utenfor fengselsportene. De blir utsatt for tortur, elektrisk behandling, nektet legebehandling, kastet ned trapper, får kjever knekt, og må sitte i flere dager i isolat uten legebehandling med ubeskrivelige smerter. Noen ganger kan det gå dager uten at de får mat, alene på isolat. Diversent ser den strenge behandlingen av vanlige fanger som en måte regimet opprettholder frykten i befolkningen, og slik hindrer befolkningen fra å tørre å utfordre regimets makt.

Juristen påpeker det absurde i at for de cubanske domstolene kan dyr bli verdsatt høyere enn menneskeliv. Hun har opplevd fanger som har fått lengre fengselsstraffer for å stjele og tyvslakte en ku, enn fanger som er blitt dømt for drap på mennesker.  (Synspunktet om at det urimelig strenge straffenivået er del av regimets strategi for å opprettholde sin absolutte maktposisjon, er blitt ytret av Pedro Moran og Raul Risco på denne bloggen i tidligere artikler.) Diversent hevder sultestreik er et våpen som ikke lenger bare politiske fanger bruker, men også vanlige fanger som i desperasjon ikke ser noen annen vei enn å sultestreike, for å prøve å få oppmerksomhet rundt overgrepene, som de blir utsatt for fra det cubanske fengselsvesenet.


Laritza Diversent, leder av Cubalex ,møtte Obama under den
all-amerikanske konferansen i Panama i april 2015.

Få internasjonale organisasjoner støtter Cubalex, og ingen organisasjoner fra de nordiske land. Den svenske ambassaden utveksler informasjon og har kontakt med Cubalex, men de fleste andre ambassader vil ikke ha kontakt verken med Cubalex eller for den saks skyld, andre opposisjonelle. På forespørsel påpeker ambassadeansatte at det er problematisk for dem å ha kontakt med organisasjoner som ikke er godkjent av landets myndigheter. Men slik Diversent rettmessig påpeker; om norske og andre diplomater ikke vil støtte Cubalex , så kunne de jo ha hatt kontakt med Cubalex eller andre opposisjonelle organisasjoner, og utvekslet informasjon med dem. Amnesty har imidlertid kontakt med Cubalex. Den amerikanske organisasjonen Endowment for democracy og OAS, organisasjonen av uavhengige amerikanske stater har også kontakt med Cubalex.

Under intervjuet jeg gjør med Laritza Diversent under hennes besøk på Oslo Freedom Forum 22-25 mai, spør jeg henne om rasismen på Cuba. Diversent forteller om de av afrikansk etnisk opprinnelse, «los afrodescendientes».  Afrikansk etnisk opprinnelse er ikke en akseptert kategori på Cuba. De afrikansk etniske – utgjør litt under 10% av befolkningen på Cuba, bor i de fattigste strøkene i byene. De er sosialt, økonomisk, politisk og kulturelt marginalisert. De blir utsatt for rasisme av politiet, av rettsvesenet og av fengselsvesenet.

Diversent hevder politiet på Cuba driver med rase-profilering, når de etterforsker forbrytelser. Kriminologisk forskningslitteratur om raseprofilering kjenner jeg personlig ikke til, men at dette er kontroversielt i demokratiske stater er velkjent. Et totalitært diktatur uten presse- og ytringsfrihet, der det ikke finnes fri forskning, fri presse, og der domstolene i likhet med de andre statsmaktene ikke er atskilt og uavhengige fra de andre statsmaktene, kan vanskelig unngå utstrakt maktmisbruk av politi, domstoler og fengselsvesen. (For ytterligere opplysninger om rasismen på Cuba, se annen artikkel på bloggen, eller artikkel skrevet av undertegnete i VG.)

Den partipolitisk uavhengige organisasjonen Cubalex blir av cubanske myndigheter behandlet som utenlandsk spionorganisasjon, og blir overvåket. Hun blir av myndighetene beskyldt for å være leiesoldat for imperialismen, «mercenario», en som mottar penger fra USA, og for å være terrorist. Motstanden den partipolitisk uavhengige menneskerettighetsaktivisten blir utsatt for, mener hun også handler om cubansk machismo, mannsjåvinisme. Cubanske menn liker ikke at kvinner utfordrer menns makt.

Diversent blir utsatt for utspekulerte svertekampanjer. Myndighetene sprer falske påstander om henne på internett. De fabrikkerte intriger mot henne basert på påstander fra medarbeidere som hadde flyttet til USA, deriblant Yassar Rojas, helsearbeideren og homo-aktivisten som ble intervjuet av undertegnete i fjor på Oslo Freedom Forum. (Intervjuet jeg gjorde med Rojas i fjor kan leses et annet sted på denne bloggen.) Myndighetene fremmet det hun hevder var fabrikkerte påstander om indre konflikter. Regimets politiske politi spredte fabrikkerte påstander om indre konflikter og hennes påståtte dårlige moral på digitale medier som på Cuba for de fleste cubanere er uten direkte tilgang til internett. Myndighetene refererte i korte nyhetsmeldinger til mer kunnskap på nettsteder som var utilgjengelige, siden internett var utilgjengelig for cubanere flest. Myndighetene fabrikkerte påstander om at Diversent, som er gift, skulle ha hatt en seksuell forbindelse med en mann hun ikke kjente.

Laritza Diversent var kritisk til Cuba Posible, som hun mente overhodet ikke utfordret regimets reelle makt. Hun beskrev Cuba Posible, miljøet som er den eneste organisasjonen på Cuba den norske regjeringen støtter økonomisk, som medspillere for regimet.

Pandoras eske og LOs samarbeid med cubansk fagbevegelse. (Siste av fem innlegg om norsk fagbevegelses samarbeid med CTC)

LO i Oslos støtte til det totalitære kommunistpartiet på Cuba og regimets underordnete fagbevegelse, mener jeg hører hjemme innen en større forståelse, ramme for Latin-Amerikas politiske liv.

Delegasjon fra CTC på besøk hos LO i Oslo i mai 2015

Grekerne hadde en forestilling i sin mytologi om Pandoras eske. I denne esken puttet grekerne alt de var redd for. Krefter som ikke måtte slippes løs, befant seg i Pandoras eske, som menneskene måtte akte seg for å ta lokket av. Diktatur og autoritære bevegelser både på radikal høyreside og radikal venstreside har i Latin-Amerika vært destruktive krefter som under den kalde krigen polariserte, traumatiserte og hindret sosial, politisk og økonomisk utvikling i Latin-Amerika under den kalde krigen. Med framtidsutsikter til fred i Colombia og desarmering av den siste store marxist-geriljaen i Latin-Amerika, Farc, kan det synes som det latin-Amerikanske politiske liv, har muligheter for å få lokket i Pandoras eske satt på plass igjen. Valget i Venezuela i begynnelsen av desember er sammen med den påbegynte normaliseringen mellom USA og Cuba, prosesser man må håpe ikke sporer av og slipper politiske kaoskrefter løs på ny.

Den revolusjonære marxismen, ledsaget av totalitær kommunisme, har vært en politisk kraft som har ført til mer enn et halvt år hundre med sosial og økonomisk stagnasjon på Cuba. Ideologien har spredd politiske ideer til andre land i Latin-Amerika, som har bidratt til sosial, politisk og økonomisk stagnasjon, og borgerkriger og lidelse, der den revolusjonære sosialismen har fått grobunn.

Cuba-forsker Vegard Bye har i debatt med undertegnete i Dag og Tid i sommer avvist relevansen av Hannah Arendts analyser av totalitær kommunisme som latterlig forsøkt anvendt på Cubas kommunisme. Cuba-forskaren avviser som komisk muligheten for at forskingslitteratur som analyserer totalitære samfunn skulle vere relevant også for Cuba. Bye hevder videre at han «blankt kan avvise» at representantene for Cuba Posible og andre studiesirkler finansierte av utenlandske ambassader også er på lønningslista til det hemmelige politiet på Cuba. Han om det.

Bye liker ikke at jeg skildrer studiesirklene som «reformvillige kommunister». Det hjelper ikke om studiesirklene kaller seg liberale demokrater og sosialdemokrater, så lenge de aksepterer krav fra regimet om at endringer på Cuba må respektere krav om fortsatt totalitær kontroll for å bevare eliten sine økonomiske og politiske privilegium. Så lenge studiesirklene ikke krever at den totalitære styreformen blir erstattet av demokratiske, åpne valg, respekt for menneskerettigheter, organisasjonsfrihet, presse- og ytringsfrihet, så er de i mine øyne kommunister, om de arrangerer aldri så mange seminar om vidtgående reformforslag.

LO i Oslos støtte til fagbevegelsen som er en del av det samme totalitære og undertrykkende statsapparatet som bl. a. fengsler og forfølger alle forsøk på å skape uavhengige fagbevegelser på Cuba, har historiske røtter tilbake til kalde krigen. Støtten til Castro-dynastiet har vært radikale, norske kommunisters trøst i tiden etter murens fall og kommunismens sammenbrudd i Sovjet og Øst-Europa. Skulle regimet falle sammen i nær framtid, og følge i fotsporene til alle de andre kommunistiske regimene de stod sammen med under den kalde krigen, er det liten grunn til å tro at det ikke også på Cuba vil falle lik ut av skapene. Det hemmelige politiets hemmeligheter vil på et tidspunkt i fremtiden ikke lenger være hemmelige, men allment kjent. Alle overgrepene og alle som befant seg på lønningslistene vil bli kjent.

Den norske fagbevegelsen bør forberede seg på tiden da regimet vil falle og regimets hemmeligheter vil bli kjent. LO bør dersom de ønsker å fortsette samarbeidet med CTC, ta opp tråden fra tidligere leders Gerd Liv Vallas initiativ om å insistere på at CTC oppfordrer Castro-regimet om å sette fri alle politiske fanger, avholde demokratiske valg og respektere menneskerettigheter. Ønsker LO å fortsette å samarbeide med CTC, bør LO også ta kontakt med representanter for uavhengig fagbevegelse på Cuba, og gjerne snakke med de representantene for uavhengig fagbevegelse som ble dømt til lange fengselsstraffer i 2003, men ble løslatt i 2010/11.

Den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì mener Cuba-forskere bør sammenligne strømmene av økonomisk støtte hele den vestlige verden etter finanskrisen ha gitt til organisasjoner på Cuba. Støtten til de organisasjonene på Cuba som regimet aksepterer som del av et såkalt sivilt samfunn, bør sammenlignes med støtten til de organisasjonene som regimet ikke aksepterer som en kritisk opposisjon. Espì mener verdenssamfunnet ikke bare bør gi støtte til regime-lojale organisasjoner som Cuba Posible, men også til de virkelig uavhengige organisasjonene på Cuba.

Det er på tide at den norske fagbevegelsen virkelig engasjerer seg i kampen for demokratiske og rettferdige samfunn i Latin-Amerika. Cuba-forskere som Vegard Bye kan tillate seg å latterliggjøre relevansen av analyser som Hannah Arendts av totalitære samfunn. LO er en for viktig samfunnsaktør og institusjon til at organisasjonen kan tillate seg å stille seg på en undertrykkende totalitær statsmakts side i deres kamp mot de representantene for uavhengig fagbevegelse, som den norske fagbevegelsen burde ha støttet.

På slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet fremmet SVs stortingsrepresentant Hallgeir Langeland årlig forslag om å gi Nobels fredspris til Fidel Castro. I SV virker det som om de forstod etter den "svarte våren" i 2003 at Castro-dynastiet langt fra fortjente noen Nobels fredspris. Miljøer i LO i Trondheim har imidlertid fortsatt tradisjonen med å fremme Castro-dynastiet som kandidater til Nobels fredspris. I 2015 har Trondheimkonferansen arrangert i regi av LO i Trondheim på nytt lansert Castro-dynastiet som fredspris-kandidat.


Gerd Kristiansen - Hva mener hun om samarbeidet mellom LO
i Oslo og Cubas totalitære samfunnssystems fagbevegelse?

LO må hjelpe Latin-Amerika til å sette lokk over de politiske kaoskreftene som gjennom så mange tiår førte til sosial, økonomisk og politisk stagnasjon i Latin-Amerika. Norsk fagbevegelse må slutte å gi næring til de politiske kaoskreftene fra Pandoras eske.

Intervju med uavhengig cubansk journalist på besøk i Oslo

«Politikerne i Europa er blitt mer kyniske etter finanskrisen. De er mindre opptatt av menneskerettigheter og mer opptatt av investeringer for næringslivet», hevder den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì, leder for Diario de Cuba, et nettverk av uavhengige journalister. Espì var i Oslo under Oslo Freedom Forum 26-27.mai. Han satte seg ned ved kafèbordet på Karl Johan under samtalen på Grand Cafè jeg hadde med helsearbeideren Yassar Rojas, (jamfør forrige innlegg på bloggen.)

Pablo Diaz Espì, leder for Diario de Cuba.

Den uavhengige journalisten kritiserer den norske regjeringens ensidige støtte til det Castro-regimet anser som legitime representanter for sivilt samfunn på Cuba. Kommunister som ønsker reform, miljøet rundt Cuba Posible, utøver en samfunnskritikk som lar være å utfordre forestillingen om at kommunistpartiet er de legitime styresmaktene på Cuba. Ønskene om reformer fra reformvillige kommunister utfordrer ikke legitimiteten i regimets krav om å opprettholde absolutt makt og de økonomiske, sosiale og politiske privilegier eliten rundt Castro-dynastiet mener seg berettiget til.

De europeiske næringslivsinteressene som vil investere på Cuba, ser seg tjent med en ordnet struktur å forholde seg til, hevder den uavhengige journalisten. Partileliten kan tilby ordnete forhold for investeringer. Cuba mangler imidlertid lovgivning for kapitalisme og for investeringer. Øya mangler eiendomsrett, lover som garanterer stabile eiendomsforhold. Befolkningen har dessuten ikke kjøpekraft, påpeker Espì.  

Federica Mogherini, ansvarlig for EUs politikk overfor Cuba.

De fleste av de utenlandske næringsinteressene vil etter hvert innta en mer avventende holdning i forhold til å investere i et korrupt land med manglende lovgivning rundt eiendomsrett og lav kjøpekraft blant befolkningen, hevder lederen for Diario de Cuba, «Cubas avis». Espì mener Raul Castro har lykkes med å skape en illusjon om et Cuba som attraktivt investeringsobjekt. Espì mener vurderingen av Cuba som investeringsobjekt nå er på en topp. Etter hvert kommer utlendingene som vil investere til å ta et steg tilbake, og lufta i luftslottet vil sive ut.


Pablo Diaz Espì, uavhengig journalist som en periode arbeidet i tyske medier.

Landbruksinteresser i USA vil imidlertid uansett presse på for å oppnå adgang til det cubanske geografisk nærliggende matvaremarkedet. Amerikanske interesser vil ønske å selge landbruksprodukter, og de vil overstyre alle politiske erklæringer om bekymringer for menneskerettigheter og demokrati på Cuba.

Pablo Diaz Espì kritiserer altså Norges finansielle støtte til miljøet rundt Cuba Posible. Europa vektlegger kynisk næringsinteresser etter finanskrisen til fortrengsel for tidligere krav om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter på Cuba. Norge har som tidligere nevnt på bloggen, andre interesser på Cuba enn økonomiske. Norske myndigheter har interesse av å holde seg inne med cubanske myndigheter for å kunne fortsette å spille en rolle som tilrettelegger i fredsforhandlingene mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Fredsforhandlingene foregår i Havanna, et sted ledere i FARC kan være trygge på at de ikke vil bli arrestert for brudd på menneskerettigheter og drap og utlevert som fanger til den colombianske regjering.

For å stå seg inne med cubanske myndigheter foretrekker Norge derfor å støtte organisasjoner Castro-regimet definerer som «sivilt samfunn». Cuba Posible utfordrer ikke regimets absolutte makt. Cubanske opposisjonelle, som representerer et uavhengig sivilt samfunn, mottar ingen økonomisk støtte fra de budsjett-postene i norsk utenriksdepartement som går til fremme av demokrati og sivilt samfunn i Latin-Amerika.

Norske myndigheter mangler forståelse for hvordan Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner, hevder Espì. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor».  

En svenske fra det svenske liberale partiet var til stede ved samtalen på Grand Cafè under Oslo Freedom Forum. På mitt spørsmål om den norske regjeringen var naiv i sin iver etter å støtte det som tilsynelatende fremstår som reformkrefter på Cuba, svarte den svenske liberaleren bekreftende. Den svenske regjeringen er blant få europeiske regjeringer som støtter uavhengige journalister, Cubalex og andre uavhengige organisasjoner på Cuba. Jeg forstod det slik at Det svenske liberale partiet var en pådriver i den svenske regjeringens støtte til cubanske opposisjonelle organisasjoner.

Representanter for Cuba Posible

Det kan virke som den blå-blå-norske regjeringen ikke forstår i hvilken grad politikken med å støtte Cuba Posible bidrar til å befeste en fortsatt totalitær kontroll over det cubanske samfunnet for eliten som i 56 år har forsvart egen absolutt politisk makt og egne økonomiske privilegier.

For Castro-regimet er det viktig å ivareta en skjør lojalitet blant mellom-sjiktet i det kommunistiske statsapparatet. De statsansatte på mellomledernivå tjener dårlig, og ser på nært hold generalenes og parti-toppenes korrupsjon. Deres lojalitet er skjør med et ineffektivt, korrupt statsapparat der nepotisme i større grad enn kvalifikasjoner gir forfremmelse. Mellomsjiktet nyter kun i beskjeden grad godt av de privilegiene de ser generaler og parti-topper nyter godt av. Denne gruppens lojalitet kan skifte, dersom en troverdig alternativ politisk elite kan evne å samle seg og utfordre eliten rundt Castro-dynastiet. For Castro-dynastiet er det viktig å hindre opposisjonen i å kunne samle seg og lansere et alternativt politisk prosjekt som kan vinne troverdighet i befolkningen og blant mellomsjiktet av ledere i den totalitære staten.

Mellomlederne ser på nært hold vanstyret og korrupsjonen, men foreløpig er de dels redde og dels ser de det kanskje ikke som formålstjenlig å støtte, eller de har ikke full tillit til de opposisjonelle organisasjoner. Norske myndigheters støtte til Cuba Posible bidrar til å svekke muligheter for at mellomlederne og de med lavere stilling innen det altomfattende statsapparatet skal velge å slutte opp om opposisjonen og bidra til et makt-skifte til et demokratisk styre.   

Den uavhengige journalisten tar til orde for at norske myndigheter og europeiske politikere godt kan fortsette å gi økonomiske støtte til organisasjonsliv som har lojalitetsbånd og er kontrollert av regimet. Men norske og europeiske politikere må også gi økonomisk støtte til de reelt uavhengige organisasjonene, de opposisjonelle som arbeider for presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Espì mente journalister og forskere burde se på omfanget av økonomisk støtte til organisasjoner med tilknytning til det kommunistiske statsapparatet og sammenligne med den begrensete økonomiske støtten som uavhengige organisasjoner har mottatt i tiden etter finanskrisen.

Espì understreker at det ikke vil være noe problem for de uavhengige organisasjonene å samarbeide med de av staten kontrollerte organisasjonene så lenge Castro-dynastiet ikke lenger har makten på Cuba. I en demokratisk fremtid vil samarbeid fungere fint mellom opposisjonelle og de nåværende statlige organisasjonene.

Den uavhengige journalisten mener både Cuba og Putin vil avvente og se hva som skjer i Venezuela med Nicolas Maduros regime. Mister Maduro makten, vil Cuba bevege seg nærmere USA, men hvis Maduro lykkes med å beholde makten, vil Castro holde tilnærmingen på dette allerede oppnådde nivået og forhale ytterligere tilnærming. Slik jeg forstår Espì vil Castro gi løfter, snakke internasjonale medier etter munnen, men la være å innfri de løftene han gir. Cuba har som jeg har påpekt i andre innlegg på bloggen, mange sikkerhetsrådgivere i Venezuela og stor innflytelse over Maduro.  

Espì mener Raul Castro er en genial politiker. Han blir mottatt som en helt av Moskva, Washington, Brussel, Vatikanet. De latin-amerikanske politiske lederne, som så mange av dem prøver å skaffe seg mer politisk og økonomisk handlingsrom overfor USA, har Raul også stor tilslutning fra, påpeker Espì. Han advarer mot å undervurdere den slu lillebroren til Fidel.

Antonio Rodiles er en av lederne for den politiske opposisjonen på Cuba.

Intervju med Pablo Dìaz Espì, directo de Diario de Cuba. (på spansk)
https://www.youtube.com/watch?v=Y05R0yoyHmI