I talen Barack Obama holdt under besøket på Cuba nevnte den amerikanske
presidenten at han bragte med seg en «hvit rose». Han nevnte den hvite rosens
referanse til et dikt av Cubas store dikter og nasjonalskald Josè Martì. Rosen
refererte imidlertid også underforstått til rosene Kvinner i Hvitt bærer med
seg i sine pasifistiske demonstrasjoner, og også den hvite rose som symbol for
andre land og andre tiders pasifistiske motstand mot andre diktaturer, som
f.eks. «Der weisse Rose» i Hitlers Tyskland. Den svarte amerikanske presidenten
påpekte rasisme og diskriminering overfor den svarte majoriteten og kvinner på
Cuba, manglende demokrati, manglende rettsstat, et diskriminerende rettssystem og
respekt for menneskerettigheter. Han kritiserte også trakassering og vold mot
opposisjonelle.
Obama sa i talen til det cubanske folk at det amerikanske demokratiet var ikke perfekt, men at amerikanerne trengte demokratiet nettopp fordi de ikke var perfekte. |
Den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì har i et
intervju på denne bloggen, 29.6.2015, hevdet at Castro-regimet forsøker å gjøre
det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet
ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende
etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner. I virkeligheten er
disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet
forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har
lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har
begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til
et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt
autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha
absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en
kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor», hevdet Espì.
Under Obamas og Raul Castros felles pressekonferanse prøver Raul å få Obama med på en form for "seiers gest". Obama vil ikke være med på dette. |
Skal man oppsummere Obamas kritikk av Castro-regimet, slik
han lot det komme til uttrykk i sin tale til folket, så er vel et av
hovedpunktene i tillegg til manglende aksept for uenighet, manglede ytringsfrihet,
demokrati, rettsstat, åpenhet og villighet til å utveksle ideer, behovet for en
uavhengig sivil sektor et sentralt ankepunkt mot det totalitære diktaturet. Hovedsynspunktene
i den kritikken den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì uttrykker overfor
et Castro-regimet som forsøker å endre seg for å bevare makt og privilegier, har
store likhetstrekk med Obamas kritikk av Castro-regimet. Har Espì og Obamas
kritikk noe å gjøre med Alexis de Toqueville?
Alexis de Toqueville kritiserte på 1800-tallet USA for å
være et samfunn med diktatoriske tendenser, nettopp med utgangspunkt i
manglende fra staten uavhengige institusjoner og organisasjoner. Et sterkt
statsapparat trenger uavhengige institusjoner som kan skape frirom for
selvstendige tanker og nødvendig kritikk. I tillegg til familie-sfæren som ikke
staten bør blande seg unødig inn i, så bør det eksistere organisasjoner som er
uavhengige av staten, og med frivillig tilslutning fra medlemmene i samfunnet,
har siden liberalere i Toquevilles tradisjon hevdet.
Civita-lederen Kristin Clemet har ytret synspunkter der hun
har brukt Toquevilles tanker om at et fritt samfunn trenger fra staten uavhengige
institusjoner, organisasjoner. Hun har advart mot faren for at den norske
staten i for stor grad skal være finansielt ansvarlig for norske frivillige
organisasjoner. Blir det norske samfunnet mindre fritt om for mye av norsk
organisasjonsliv mottar økonomisk støtte fra den norske staten? Vil et norsk organisasjonsliv
som i for stor grad er finansiert av staten i tilstrekkelig grad føle seg fri
til, tørre å utøve en nødvendig kritikk av hva staten til en hver tid holder på
med, og som staten trenger for ikke å stagnere eller forbli i tilstivnete
praksiser?
Kretsen av demokratitilhengere og deltakere i aksjonen, alle marsjerer, Todos marchamos, i Havanna var kun et fåtall søndagen etter Obamas besøk. Det store flertallet ble arrestert eller holdt i husarrest av politisk politi og nabolagskomiteer i samarbeid. |
I det cubanske samfunnet er nabolagskomiteene en bærebjelke
i det totalitære statsapparatets kontroll med det som i frie samfunn kalles for
sivilsamfunnet. De er en nøkkel for å forstå hvordan kommunistpartiet
kontrollerer samfunnet direkte ned i hvert nabolag. Leder av Norsk
Cuba-forening, Terje Enger, har forsvarte nabolagskomiteene ved å sammenligne de
med borettslagskomiteer, og Gro H. Brundtlands «nabokjerringer», som brydde seg
om nabolaget. Jeg har sett nabolagskomiteer organisere dugnad. Da ser de veldig
koselige ut. Og de er alt dette Enger ser i dem også. Imidlertid har de en mørk
side som han og andre Cuba-sympatisører med sine ideologiske skylapper ikke
ser, overvåking, sosial kontroll, indoktrinering, og utestengelse av alle som
blir mistenkt for å være kontrarevolusjonære. Om de kan være Gros omsorgsfulle
nabokjerringer, vil nok mange, og særlig de som skiller seg ut, eller ikke
ønsker å gå i ideologisk takt, oppleve nabolagskomiteene som styrt av
borettslagsleder Narvestad, men med reell makt. Nabolagskomiteene har en lys og
en mørk side, som så mye annet i det cubanske samfunnet. Det lyse og det mørke
henger sammen, og er to sider av samme mynt.
Man kan gjøre seg et tankeeksperiment: Hva om alle
borettslagsledere og ledere av velforeninger i Norge, fikk 150 000 i året
for en dag i uka å være ansatt i borettslaget. De kunne drikke kaffe med
pensjonister og andre som ikke var på arbeid, og slik hente inn mye interessant
informasjon om borettslag og lokalsamfunn. Hva om de ble skriftet ut ved hvert
regjeringsskifte, og hva om de alle sammen i hvert valgår, en gang i mai måned
ble samlet en hel dag for å diskutere hvordan den sittende regjeringen kunne vinne
valget i september og beholde makten? Hva om alle borettslagsledere og ledere
av velforeninger samarbeidet med ikke bare politi, men også med alle andre
offentlige institusjoner? Og hva om de også hadde avgjørende betydning når det
gjaldt fordeling av velferdsgoder det var knapphet på i samfunnet? Ved å foreta
et slikt tankeeksperiment nærmer man seg en forståelse av vesentlige
forskjeller mellom det cubanske og det norske samfunnet.
Søndag 27.3 var det kun 23 menneskerettsaktivister som deltok i den sedvanlige fredelige søndagsmarsjen. De i Havanna til vanlig i overkant av hundre som pleide å delta i marsjen, Todos marchamos", ble forhindret fra å delta av det politiske politiet og nabolagskomiteer som ble utkalt til å hjelpe til å overvåke og hindre demonstrasjoner og markeringer denne første søndagen etter Obamas besøk. Mange opposisjonelle er blitt arrestert og holdt i husarrest. Nabolagskomiteene kalles altså inn som det politiske politiets reservetropper, når regimer kaller inn til dugnader av det mer undertrykkende slaget. Leder for Kvinner i Hvitt ,Berta Soler, ble forhindret fra å delta i marsjen, da hun var arrestert. Det er viktig for regimet å vise befolkningen at de har kontroll på demokratiaktivister som Berta Soler og andre, særlig de som har vært i kontakt med Obama under USAs presidents opphold på Cuba.
Skal imidlertid norske journalister evne å nærme
seg vesentlige innsikter om det cubanske samfunnet, så må de norske
journalister som skal dekke Cuba, begynne å ta kontakt med opposisjonelle på
Cuba og i eksil. Norske journalister bør slutte å snakke bare med regimets
representanter og sympatisører, og tilfeldige forbipasserende på gata i
Havanna. Cuba er et diktatur, og da snakker ikke folk på gata fritt og åpent
med journalister.
Søndag 27.3 var det kun 23 menneskerettsaktivister som deltok i den sedvanlige fredelige søndagsmarsjen. De i Havanna til vanlig i overkant av hundre som pleide å delta i marsjen, Todos marchamos", ble forhindret fra å delta av det politiske politiet og nabolagskomiteer som ble utkalt til å hjelpe til å overvåke og hindre demonstrasjoner og markeringer denne første søndagen etter Obamas besøk. Mange opposisjonelle er blitt arrestert og holdt i husarrest. Nabolagskomiteene kalles altså inn som det politiske politiets reservetropper, når regimer kaller inn til dugnader av det mer undertrykkende slaget. Leder for Kvinner i Hvitt ,Berta Soler, ble forhindret fra å delta i marsjen, da hun var arrestert. Det er viktig for regimet å vise befolkningen at de har kontroll på demokratiaktivister som Berta Soler og andre, særlig de som har vært i kontakt med Obama under USAs presidents opphold på Cuba.
"Hvis det ikke hadde vært for deg, så hadde jeg for lengst endt opp i helvete", sier den gamle mannen med skjegget, (Fidel), til bukken, et symbol for tysteren, informanten til det hemmelige politiet, med et CDR-merke rundt halsen, nabolagskomiteene, Comite por la Defensa de la Revolution. |