Intervju med Antonio Rodiles juli 2016.

Antonio Rodiles er en av ledende opposisjonelle politikerne på Cuba. Rodiles som er utdannet innen matematikk og fysikk, og har bodd mange år i USA, har i noen år vært leder for organisasjonen «Estado de SATS», som har kjempet for menneskerettigheter og demokrati på Cuba. For to år siden var han med og stiftet på Cuba «Plataforma politica Foro por los Derechos y Libertades», et forsøk på å samle opposisjonelle på Cuba og ytre politiske krav i den da påbegynte prosessen Barack Obama og Raul Castro startet for å normalisere forbindelsene mellom USA og Cuba. Foro har samarbeidet nært med Kvinner i Hvitt og sammen har de arrangert aksjonen «Todos marchamos», «Alle marsjerer» for å samle flest mulig om Kvinner i Hvitts pasifistiske marsjer på Cuba. Jeg foretok et intervju med Antonio Rodiles i hans hjem i Miramar i Havanna i juli 2016. Intervjuet ble veldig kort da Rodiles hadde viktige politiske møter som ventet på ham.



Antonio Rodiles sammen med Kvinner i Hvitt. Todos marchamos.

 

Rodiles forklarte meg at lite hadde endret seg på Cuba etter Obamas initiativ til normalisering. Han var kritisk til Obama og andre vestlige politikere som ikke stilte krav om motytelser for økonomiske konsesjoner overfor regimet i form av demokratiske reformer og krav om respekt for menneskerettigheter. Jeg spurte ham om det likevel ikke var klokt av Obama å nettopp ikke stille krav, men isteden gjøre som Obama sa i talen til det cubanske folk, å la «cubanerne selv bestemme over deres egen politiske virkelighet». Jeg spurte ham om Obama: «ved ikke å stille krav til Castro-regimet, og ved å la være aktivt å uttrykke støtte til opposisjonelle på Cuba, tok ikke Obama slik vekk regimets retoriske propaganda-våpen om at USA og en USA-støttet opposisjon prøvde å presse på Cuba en politisk løsning mot cubanernes egen vilje?» Tok Obama slik fra Castro-dynastiet fikenbladet de så lange har dekket eget vanstyre og korrupsjon bak?

 

Rodiles påpekte at situasjonen for opposisjonelle har ikke blitt bedre, men heller verre etter Obamas initiativ for normalisering. Han fremhevet at selv ikke i et Venezuela i sosialt og økonomisk kaos, og der USA holdt en lav profil, sluttet regimet å oppildne regimets støttespillere ved å anvende retorikk og propaganda om at alle opposisjonelle skulle være «imperialist-agenter» og «leiesoldater for en utenlandsk fiende».

 

Jeg spurte Rodiles om ikke Raul Castro etter å ha mistet den økonomiske støtten fra Venezuela som regimet hadde gjort seg økonomisk avhengig av, nå var nødt til å slippe mer av økonomien fri. Var ikke Raul nødt til å gjennomføre flere økonomiske reformer, for at regimet skulle kunne overleve økonomisk og politisk?

 

Rodiles advarte mot å være naive overfor Castro-regimet. «Dere er vant til å tenke innenfor rasjonelle rammer for politikk og økonomi. Castro-regimet har en annen form for rasjonalitet enn den dere er vant til, en rasjonalitet dere har vanskelig for å forstå.» Rodiles understreker av regimet har holdt seg ved makten i mange tiår ikke fordi de har skapt vekst og velstand for den cubanske befolkning, men fordi regimet har vært og er dyktige i å undertrykke befolkning og meningsmotstandere.

Far og sønn, Raul og Alejandro Castro Espìn.



Rodiles hadde noen måneder før jeg besøkte Cuba i sommer, uttalt i et intervju på nettet, gjennom FOROs nettsted, at regimet forberedte at Raul Castros sønn, Alejandro Castro Espìn, skulle overta makten etter at Raul, slik han har sagt, vil trekke seg som president på Cuba. Jeg spurte Rodiles om hvordan han kunne vite at regimet forberedte en senere overtakelse av makten ved Alejandro Castro Espìn. Rodiles forklarte meg at mange eldre ledere i militæret var blitt erstattet av yngre offiserer som har personlige lojalitetsbånd overfor Alejandro. Slik forbereder Castro-dynastiet i det stille hvordan Alejandro, Raul sønn, skal overta makten etter Raul trekker seg tilbake i 2018. Jeg nevnte Miguel Dìaz Canel som synes å være regimets «offisielle» kandidat til å erstatte Raul. Rodiles forklarte meg at regimet fungerte som en mafia. De stoler kun på egen familie, og må ha en i den innerste familiekretsen til å overta, en som forstår hva som skal til for virkelig å forsvare Castro-dynastiets interesser og deres privilegier.

 

Til slutt spurte jeg Rodiles om den i et tidligere blogginnlegg nevnte utestengelsen av de uskyldige ingeniør-studentene ved Universitet i Villa Clara. Jeg gjentar her svaret til Rodiles: «Det er slik det totalitære diktaturet skaper frykten i befolkningen. Allerede fra de er små barn, så lærer cubanere at systemet kan gjøre hva de vil med dem. (…) Det er budskapet systemet ønsker å lære barn fra de er små. Slik lærer cubanere at de ikke skal protestere mot hvordan de blir behandlet av systemet de blir styrt av,» avsluttet Rodiles.

 

I etterkant av intervjuet med Rodiles, har jeg selv diskutert spørsmålet om Alejandro Castro Espìn er ment å etterfølge sin far Raul Castro som leder for militærdiktaturet på Cuba. Rett etter Fidels død i november 2016 deltok jeg i Urix på NRK om Cuba. Jeg brakte da frem de i dette intervjuet gjengitte synspunktene til Antonio Rodiles. Cuba-forsker Vegard Bye mente at det faktum at Alejandro ikke fikk plass i sentralkomiteen i det cubanske kommunistpartiet ved den store kongressen som ble avholdt høsten 2016, viste at Alejandro umulig kunne være tiltenkt en slik fremtidig lederrolle som Rodiles hevder. Cuba-forskeren mente ingen kunne komme til makten på Cuba uten å ha en plass i de ledende organene i kommunistpartiet. At Alejandro ikke ble valgt inn i sentralkomiteen mente Bye viste at regimet nettopp ikke ønsket noe familiedynasti på Cuba.



Alejandro Castro Espìn, Raul Castro og
Rauls barnebarn i gul t-skjorte bak Raul.

 

Bye har nok et poeng, men likevel har familie-dynastiet Castro styrt Cuba i 57 år ved de to brødrene, og ulike familiemedlemmer har sentrale posisjoner i det totalitære diktaturet. Kan det være en fordel for regimet å overlate til personer utenfor den innerste kretsen formelle viktige posisjoner som vil måtte stå til ansvar overfor folket i de vanskelige omstillingsprosessene Cuba nå står overfor? Samtidig vil kanskje Castro-dynastiet sikre posisjonene i det som vil bli nøkkelposisjonene i et endret styringssystem som nok vil endre ytre form, men som fortsatt vil være et militærdiktatur?

Regimet har fremhevet både Vietnam, Russland og Kina som mulige modeller for den transformasjonsprosessen regimet har hevdet de ønsker å gjennomføre. Militæret på Cuba kontrollerer turist-industrien og overvåkings- og politistaten på Cuba. Raul bygget opp sin maktposisjon gjennom å være leder for det cubanske forsvaret i mange tiår. At Raul overlater kontroll og lojalitetsbånd til i militæret til sønnen som har skapt seg en karriere innen militæret, og som Raul har utpekt som etterfølger, er kanskje viktigere enn at Alejandro foreløpig har avstått fra posisjoner i de formelt viktige organene i det cubanske kommunistpartiet?

 

Rodiles understreket overfor meg hvor slue Castro-dynastiet er. Det er ikke for ingenting at de har bevart makten i 57 år. Castro-dynastiet bør ikke undervurderes.   

Alejandro Castro Espìn og søster, Mariela Castro

 

Et intervju gjengitt på ICLEPS nettsider vil i neste blogginnlegg supplere informasjonen jeg ble gitt av Rodiles i mitt korte intervju med ham i sommer. Jeg vil da også få med hva Antonio Rodiles og andre opposisjonelle mener om Donald Trumps politikk overfor Cuba noen måneder inn i den nye amerikanske presidentens presidentperiode.


Les to grundigere og mer oppdaterte artikler om samme tema fra CILEP, Det cubanske instituttet for presse - og ytringsfrihet: http://iclep.org/se-inicio-el-conteo-para-el-retiro-de-raul-castro/


http://iclep.org/quien-mandara-en-cuba-despues-de-raul-castro/




Se artikkel fra NRK fra 2011 om hvordan myndighetene jukser med helsestatistikk: https://www.nrk.no/urix/--cuba-jukser-med-helsestatistikken-1.7471650


Se innslaget i Urix der Vegard Bye og undertegnete kommenterte Alejandro Castro Espìns mulige kandidatur som Rauls etterfølger (etter 13.40 og 25.15 inn i det 29 minutter lange innslaget) : https://tv.nrk.no/serie/urix/NNFA53120116/01-12-2016#t=13m47s




Alejandro Castro Espìn hilser på Barack Obama i Havanna. Alejandro
var sentral på cubansk side under de hemmelige forhandlingene mellom USA
og Cuba i forkant av at Obama og Raul Castro annonserte prosessen for
normalisering av forholdet mellom USA og Cuba.

Tre sosiale praksiser illustrerer den menneskefiendtlige kjernen i Castro-dynastiets totalitære diktatur.

Castro-dynastiet har i 57 år definert revolusjonens interesser og det moralsk riktige, alltid å være ensbetydende med det som til enhver tid er i Castro-dynastiets økonomiske og politiske interesser. Menneskesynet som kommer til uttrykk når regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, rettferdiggjør overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda.



Antonio Rodiles etter å ha blitt banket opp at det politiske politiet på Cuba.

Tre sosiale praksiser i det cubanske samfunnet, illustrerer den menneskefiendtlige kjernen i Castro-dynastiets totalitære diktatur. Den utbredte og av myndighetene stilltiende aksepterte barneprostitusjonen viser det hule og innholdsløse i Castro-dynastiets offisielle retorikk om at «alle er like», og at revolusjonen handler om frihet og selvstendighet for de fattige på Cuba. På Cuba er noen likere enn andre, og noen er Castro-regimet villige til å ofre for det Castro-dynastiet definerer som den gode saks tjeneste, for revolusjonen.

Den andre sosiale praksisen som illustrerer den menneskefiendtlige kjernen, er Castro-regimets metode for å lære barn fra de er små, at staten kan utsette dem for vilkårlige represalier. Fraværet av en rettsstat gjør at vanlige innbyggere på Cuba må kunne forvente maktovergrep fra en totalitær statsmakt. Cubanere lærer fra de er barn at den totalitære statsmakten, revolusjonen, ikke respekterer noen form for individuelle rettigheter eller menneskerettigheter. Innlegget på denne bloggen i august om utestengelsen av ingeniør-studentene ved universitet i Santa Clara, viser hvordan Castro-regimet etablerer frykt for den vilkårlige statsmakten blant cubansk ungdom.
http://immunidad.blogspot.no/2016/08/hvordan-skape-frykt-i-en-befolkning.html


Den tredje sosiale praksisen er kommunistpartiets organisering av «repudios». «Repudios» blir av regimet fremstilt som «spontane», «folkelige aksjoner» mot mennesker som kjemper for demokrati, presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Mennesker som praktiserer det vi i Norge ville anse som selvfølgelige demokratiske og sivile rettigheter, blir av cubanske myndigheter definert og omtalt som «mark», «gusanos», og «mercenarios», «leiesoldater for USAs imperialisme».

Det politiske politiet organiserer sammen med nabolagskomiteene med jevne mellomrom «repudios» mot det regimet definerer som «fiender av regimet». Det politiske politiet har et nett av informanter, og i samarbeid med nabolagskomiteene, CDR’ene, samler de informasjon om alle mennesker på Cuba. Overvåkingspolitiet har sensitive opplysninger om alle, om deres familiemedlemmer og arbeidskollegaer.

«Repudios» er aksjoner der en mobb samler seg rundt et hus der det bor mennesker som regimet oppfatter at utfordrer regimets totalitære makt. Den av regimet organiserte mobben roper slagord og fornærmelser, noen ganger utfører de hærverk, kaster maling og maler revolusjonære slagord på vegger, gulv og inngangspartier til bostedene der de såkalte «markene» og «landssvikerne» bor. Ofte utøver de vold, de banker opp menneskene regimet markerer at ikke har krav på menneskelig behandling, som de «insektene» og «imperialistiske leiesoldatene» regimet med all deres ensrettete propaganda, hevder de er.

De organiserte mobbene, «repudioene» rammer ikke bare opposisjonelle. Av og til kan mennesker det er kjent at planlegger å emigrere fra Cuba, også bli utsatt for «repudios» organisert av nabolagskomiteene og det politiske politiet. For de som ser sine naboer forlate Cuba, for det emigrantene tror vil være et bedre liv, må regimet skape en oppfatning av at de som emigrer «svikter revolusjonen».

Alle som forsøker å utøve forsamlingsfrihet, ved å demonstrere, blir også utsatt for organiserte mobber. Fredelige marsjer og andre demonstrasjoner ledet av Kvinner i Hvitt eller andre pasifistiske, demokratiske organisasjoner blir dels utsatt for «repudios», dels trakassert og utsatt for brutal vold fra det politiske politiet. Etter at både USA og de fleste landene i EU har normalisert forbindelsene med Cuba, og fjernet alle krav til regimet om demokrati og menneskerettigheter, har undertrykkelsen og brutaliteten fra regimet økt mot det regimet burde ha akseptert som representanter for et reelt sivilt samfunn.


Det politiske politiet på Cuba går til aksjon mot en uønsket demonstrasjon.

Den pasifistiske politiske organisasjonen SATS, ledet av Antonio Rodiles, har på Youtube lagt ut et opptak av en «repudio» mot SATS 11.desember 2013. Lærere hadde tatt med seg hele skoleklasser, som vekslet mellom å rope revolusjonære slagord, fornærmelser mot «fiender av revolusjonen», og vanlige organiserte og frie leker og aktiviteter for å få tiden til å gå utenfor bostedet til Rodiles og kona Ailer Gonzalez. Etter en stund gikk ekteparet ut og forsøkte å samtale med den mobiliserte menneskemassen. Rodiles ble da utsatt for vold og arrestert av politisk politi, samtidig som han altså var omgitt av en atmosfære av lekende barn.

De tre heslige sosiale praksisene illustrerer kjernen i Castro-dynastiets menneskefiendtlige diktatur. Det totalitære diktaturet hjernevasker barn fra de er små til å hate mennesker som praktiserer det vi ville anse som selvfølgelige politiske og sivile rettigheter. Fraværet av en rettstat lærer barn og ungdom på Cuba tidlig å frykte en vilkårlig statsmakt, som ikke respekterer individuelle rettigheter eller menneskerettigheter. Barneprostitusjon blir av regimet stilltiende akseptert av økonomiske årsaker. Ikke bare er «noen likere enn andre», noen mennesker er regimet villige til å ofre i den «gode saks tjeneste».

Bør Norge fortsette å støtte økonomisk kommunistene som vil reformere kommunismen, og som Castro-dynastiet aksepterer som en passe kritisk og passe servil opposisjon, miljøet rundt Cuba Posible? Eller bør Norge støtte uavhengige journalister og de som kjemper for demokratiske rettigheter, rettssikkerhet og menneskerettigheter på Cuba, men som Castro-dynastiet mener er en demokratisk motmakt regimet ikke har behov for?

Link til video om "repudios" mot "gusanos". (Fra 27 minutter kan du se hva som skjer i repudio mot SATS og ekteparet Rodiles/Gonzalez 11. desember 2013.)
http://www.martinoticias.com/a/cuba-gusano-documental-amedrentar-actos-repudio-opositores-/31561.html

Cuba og Alexis de Toqueville.

I talen Barack Obama holdt under besøket på Cuba nevnte den amerikanske presidenten at han bragte med seg en «hvit rose». Han nevnte den hvite rosens referanse til et dikt av Cubas store dikter og nasjonalskald Josè Martì. Rosen refererte imidlertid også underforstått til rosene Kvinner i Hvitt bærer med seg i sine pasifistiske demonstrasjoner, og også den hvite rose som symbol for andre land og andre tiders pasifistiske motstand mot andre diktaturer, som f.eks. «Der weisse Rose» i Hitlers Tyskland. Den svarte amerikanske presidenten påpekte rasisme og diskriminering overfor den svarte majoriteten og kvinner på Cuba, manglende demokrati, manglende rettsstat, et diskriminerende rettssystem og respekt for menneskerettigheter. Han kritiserte også trakassering og vold mot opposisjonelle.

Obama sa i talen til det cubanske folk at det amerikanske
 demokratiet var ikke perfekt, men at amerikanerne trengte
demokratiet nettopp fordi de ikke var perfekte.

Under sitt besøk hadde Obama også et møte med opposisjonelle, blant dem leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler. Barack Obama fikk i forkant av besøket et brev fra Berta Soler, der hun oppfordret Obama til å kreve av Castro-regimet frigivelse av alle politiske fanger, respekt for menneskerettigheter og stans av trakassering og utøvelse av brutal vold overfor den pasifistiske organisasjonen i deres ukentlige marsjer i ulike byer på Cuba. Obama svarte i forkant av sitt besøk med et brev der han hyllet Kvinner i Hvitt for deres mot og slo fast at demokratiske rettigheter og menneskerettigheter må gjelde også på Cuba.

Den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì har i et intervju på denne bloggen, 29.6.2015, hevdet at Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor», hevdet Espì. 

Under Obamas og Raul Castros felles pressekonferanse
prøver Raul å få Obama med på en form for "seiers gest".
Obama vil ikke være med på dette.

Skal man oppsummere Obamas kritikk av Castro-regimet, slik han lot det komme til uttrykk i sin tale til folket, så er vel et av hovedpunktene i tillegg til manglende aksept for uenighet, manglede ytringsfrihet, demokrati, rettsstat, åpenhet og villighet til å utveksle ideer, behovet for en uavhengig sivil sektor et sentralt ankepunkt mot det totalitære diktaturet. Hovedsynspunktene i den kritikken den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì uttrykker overfor et Castro-regimet som forsøker å endre seg for å bevare makt og privilegier, har store likhetstrekk med Obamas kritikk av Castro-regimet. Har Espì og Obamas kritikk noe å gjøre med Alexis de Toqueville?

Alexis de Toqueville kritiserte på 1800-tallet USA for å være et samfunn med diktatoriske tendenser, nettopp med utgangspunkt i manglende fra staten uavhengige institusjoner og organisasjoner. Et sterkt statsapparat trenger uavhengige institusjoner som kan skape frirom for selvstendige tanker og nødvendig kritikk. I tillegg til familie-sfæren som ikke staten bør blande seg unødig inn i, så bør det eksistere organisasjoner som er uavhengige av staten, og med frivillig tilslutning fra medlemmene i samfunnet, har siden liberalere i Toquevilles tradisjon hevdet.  

Civita-lederen Kristin Clemet har ytret synspunkter der hun har brukt Toquevilles tanker om at et fritt samfunn trenger fra staten uavhengige institusjoner, organisasjoner. Hun har advart mot faren for at den norske staten i for stor grad skal være finansielt ansvarlig for norske frivillige organisasjoner. Blir det norske samfunnet mindre fritt om for mye av norsk organisasjonsliv mottar økonomisk støtte fra den norske staten? Vil et norsk organisasjonsliv som i for stor grad er finansiert av staten i tilstrekkelig grad føle seg fri til, tørre å utøve en nødvendig kritikk av hva staten til en hver tid holder på med, og som staten trenger for ikke å stagnere eller forbli i tilstivnete praksiser?

Kretsen av demokratitilhengere og deltakere i aksjonen,
alle marsjerer, Todos marchamos, i Havanna var kun et fåtall
søndagen etter Obamas besøk.
Det store flertallet ble arrestert eller
holdt i husarrest av politisk politi og nabolagskomiteer i samarbeid.

I det cubanske samfunnet er nabolagskomiteene en bærebjelke i det totalitære statsapparatets kontroll med det som i frie samfunn kalles for sivilsamfunnet. De er en nøkkel for å forstå hvordan kommunistpartiet kontrollerer samfunnet direkte ned i hvert nabolag. Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, har forsvarte nabolagskomiteene ved å sammenligne de med borettslagskomiteer, og Gro H. Brundtlands «nabokjerringer», som brydde seg om nabolaget. Jeg har sett nabolagskomiteer organisere dugnad. Da ser de veldig koselige ut. Og de er alt dette Enger ser i dem også. Imidlertid har de en mørk side som han og andre Cuba-sympatisører med sine ideologiske skylapper ikke ser, overvåking, sosial kontroll, indoktrinering, og utestengelse av alle som blir mistenkt for å være kontrarevolusjonære. Om de kan være Gros omsorgsfulle nabokjerringer, vil nok mange, og særlig de som skiller seg ut, eller ikke ønsker å gå i ideologisk takt, oppleve nabolagskomiteene som styrt av borettslagsleder Narvestad, men med reell makt. Nabolagskomiteene har en lys og en mørk side, som så mye annet i det cubanske samfunnet. Det lyse og det mørke henger sammen, og er to sider av samme mynt.
 

Man kan gjøre seg et tankeeksperiment: Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger i Norge, fikk 150 000 i året for en dag i uka å være ansatt i borettslaget. De kunne drikke kaffe med pensjonister og andre som ikke var på arbeid, og slik hente inn mye interessant informasjon om borettslag og lokalsamfunn. Hva om de ble skriftet ut ved hvert regjeringsskifte, og hva om de alle sammen i hvert valgår, en gang i mai måned ble samlet en hel dag for å diskutere hvordan den sittende regjeringen kunne vinne valget i september og beholde makten? Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger samarbeidet med ikke bare politi, men også med alle andre offentlige institusjoner? Og hva om de også hadde avgjørende betydning når det gjaldt fordeling av velferdsgoder det var knapphet på i samfunnet? Ved å foreta et slikt tankeeksperiment nærmer man seg en forståelse av vesentlige forskjeller mellom det cubanske og det norske samfunnet.

Søndag 27.3 var det kun 23 menneskerettsaktivister som deltok i den sedvanlige fredelige søndagsmarsjen. De i Havanna til vanlig i overkant av hundre som pleide å delta i marsjen, Todos marchamos", ble forhindret fra å delta  av det politiske politiet og nabolagskomiteer som ble utkalt til å hjelpe til å overvåke og hindre demonstrasjoner og markeringer denne første søndagen etter Obamas besøk. Mange opposisjonelle er blitt arrestert og holdt i husarrest. Nabolagskomiteene kalles altså inn som det politiske politiets reservetropper, når regimer kaller inn til dugnader av det mer undertrykkende slaget. Leder for Kvinner i Hvitt ,Berta Soler, ble forhindret fra å delta i marsjen, da hun var arrestert. Det er viktig for regimet å vise befolkningen at de har kontroll på demokratiaktivister som Berta Soler og andre, særlig de som har vært i kontakt med Obama under USAs presidents opphold på Cuba.



"Hvis det ikke hadde vært for deg,
så hadde jeg for lengst endt opp i helvete",
sier den gamle mannen med skjegget, (Fidel), til bukken,
et symbol for tysteren, informanten til det hemmelige politiet,
med et CDR-merke rundt halsen, nabolagskomiteene,
Comite por la Defensa de la Revolution.

 

Skal imidlertid norske journalister evne å nærme seg vesentlige innsikter om det cubanske samfunnet, så må de norske journalister som skal dekke Cuba, begynne å ta kontakt med opposisjonelle på Cuba og i eksil. Norske journalister bør slutte å snakke bare med regimets representanter og sympatisører, og tilfeldige forbipasserende på gata i Havanna. Cuba er et diktatur, og da snakker ikke folk på gata fritt og åpent med journalister.

Enda en konsesjon fra USAs regjering til Castro-regimet uten krav om motytelser.

Cuba ble for to uker siden flyttet fra nivå 3 til nivå 2 på USAs liste over land som ikke gjør tilstrekkelig for å bekjempe menneskehandel. Nivå 2 er definert ved at det er behov for observasjon. På to områder er det grunn til å stille kritiske spørsmål til regimets vilje til å bekjempe menneskehandel. Gjør Castro-regimet nok for å bekjempe prostitusjon, og den formen for menneskehandel som kan foregå i kjølvannet av prostitusjon?

USAs utenriksminister John Kerry
åpner offisielt USAs ambassade på Cuba.

Det andre området er det store omfanget av helsepersonell som Castro-regimet sender til hovedsakelig andre latin-amerikanske land, i bytte mot økonomiske gjenytelser med Cubas handelspartnere og enkelte andre land Castro-regimet ønsker å yte medisinsk bistand. Venezuela gir Cuba 100.000 oljefat per dag i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, idrettstrenere og flere tusen av helsepersonell, leger og sykepleiere. Brazil er et annet land som mottar mange cubanske leger og sykepleiere. Cubansk helsepersonell mottar en lønn for helsetjenestene de yter til befolkning, ofte fattige, i Venezuela og Brazil, som riktignok er større enn lønnen helsepersonell som arbeider på Cuba, mottar. Den store delen av arbeidsinnsatsen cubansk helsepersonell gjør i Venezuela og i Brazil er det imidlertid den cubanske staten som mottar uten at lønnen går veien om de cubanske arbeidstakerne som gjør arbeidsinnsatsen. Grenser arbeidskontraktene til cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela og i Brazil over i en form for moderne slaveri?



Cubanske leger på oppdrag i Venezuela

Enkelte leger og sykepleiere på oppdrag i utlandet har benyttet anledningen til å hoppe av til Brazil eller andre land, til å rømme fra de cubanske myndighetene som forsøker å holde kontroll på dem i utlandet. Cubanske myndigheter har derfor overfor mange leger og sykepleiere i Brazil nektet helsepersonellet å ta med seg familiene, ektefelle og barn på utenlandsoppdragene. I 2015 har i overkant av 700 av cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela, rømt til Colombia. Der søker de oppholdstillatelse i USA, men de frykter å bli sendt tilbake til Venezuela. Etter hvert som Venezuela beveger seg stadig nærmere et sosialt kaos og anarki, så blir det mindre attraktivt for cubansk helsepersonell å reise til Venezuela på oppdrag. Spørsmålet er om cubanske helsepersonell på utenlandsoppdrag blir tvunget av den cubanske stat til å inngå arbeidskontrakter som bryter med arbeidstakeres internasjonale rettigheter. Burde disse cubanske arbeidstakerne ha rett til å starte egne fagbevegelser som de mener i større grad ivaretar deres rettigheter som arbeidstakere enn de statlig kontrollerte fagbevegelsene for helsepersonell på Cuba?

Spørsmålet om cubansk helsepersonells rettigheter på utenlandsoppdrag er et økonomisk sensitivt spørsmål for cubanske myndigheter. For hva har egentlig den cubanske stat å tilby i bytte mot Venezuelas olje og Brazils investeringer dersom regimet skulle bli hindret i å bruke cubansk helsepersonell som handelsvare? Cubanske sikkerhetsrådgivere er til stor hjelp for Maduros regime når det gjelder å holde kontroll på og undertrykke Venezuelas opposisjon. Uten helsepersonellet som del av avtalen, ville samarbeidsavtalen som et solidaritetsprosjekt bli vanskeligere å fremstille som sosialisme i praksis. Cubansk helsepersonell på utenlandsoppdrag  er viktig for propagandaeffekten av samarbeidet mellom Maduros regime og Castro-dynastiet.

Når USA valgte å forbedre Cubas posisjon på listen over land som ikke gjør nok for å bekjempe menneskehandel, fra nivå tre, (laveste nivå), til nivå to, (midterste nivå), så kunne kanskje USAs regjering ha krevet noe i gjenytelse fra Castro-dynastiet? Et ufravikelig krav om å frigi alle politiske fanger, og å la være å trakassere og bruke vold mot Kvinner i Hvitts pasifistiske marsjer hver søndag i flere regioner på Cuba? Castro-dynastiet har kommentert flyttingen av Cuba fra nivå 3 til nivå 2, med uttalelser om at Cuba aldri skulle ha vært på denne listen i utgangspunktet. Obama har som påpekt på denne bloggen tidligere, valgt en strategi i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser med Cuba der USA lar være å stille krav til regimet om motytelser.

For noen dager siden innviet utenriksminister John Kerry offisielt den amerikanske ambassaden i Havanna med flaggheising og stor festivitas. Regimets krav om at ingen opposisjonelle skulle være til stede ved den offisielle tilstelningen ble respektert av det amerikanske utenriksdepartementet. Kerry inviterte imidlertid enkelte opposisjonelle til en markering ved ambassaden i etterkant av den offisielle åpningen. To av de mest kjente som ble invitert, leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, og Antonio Rodiles, avslo Kerrys invitasjon og kritiserte USAs utenriksminister for å ha gitt etter for cubanske myndigheters krav om boikott av cubanske opposisjonelle, og slik enda en gang ha sendt et signal til cubanske myndigheter om det opposisjonen ser som USAs manglende vilje til å støtte opposisjonelle. Rodiles og  Soler mener USA på denne måte gir regimet et grønt lys for den økende undertrykkingen opposisjonen har blitt utsatt for etter møtet i Det Pan-amerikanske forbund i Panama i april, som innebar en kortvarig periode med mindre undertrykkelse for den cubanske opposisjonen.

John Kerrys uttalte til pressen på vei hjem fra Cuba, at den cubanske regjering ikke kunne fortsette å se bort fra spørsmålet om demokrati og menneskerettigheter og at den amerikanske kongressen ikke ville tillate at embargoen ble hevet med mindre Cubas regjering gikk i dialog om demokrati og menneskerettigheter.  Men blir det noe mer enn tomme ord fra den amerikanske utenriksministeren?

I anledning åpningen av ambassader i Havanna og i Washington.

Castro-dynastiet har så langt fått det som de vil. Før jul presenterte Raul Castro nyheten i ettpartidiktaturets nasjonalforsamling om avtalen med Obama om normalisering av forbindelsene mellom Cuba og USA. Raul forsikret om at det ikke ville bli noen endringer i det politiske systemet. Samtidig forsikret Castro forsamlingen om at regimet ville presse Obama til å gi dem de konsesjoner den republikansk kontrollerte Kongressen ikke vil kunne hindre Obama i å gi dem. Castro-dynastiet har så langt sluppet å måtte gjøre endringer i demokratiske retning eller respektere menneskerettigheter.

Cubas store leder Raul Castro har i møte med imperialistmakten USA prinsippfast forsvart og bevart intakt landets kommunistiske system. Kommunistpartiets ungdomsorganisasjon holder til tross for sviktende rekruttering de siste årene, fanen høyt. Nestleder i kommunistpartiet, den 85-årige Josè Ramon Machado Ventura, appellerte til ungdomspartiets kongress for noen dager siden, om at ikke ungdommen måtte la seg lure av USAs tilsynelatende fredfulle tilnærming til Cuba. Det var nå viktigere enn noensinne å opprettholde kampen mot imperialismen og dens medløpere.

President Raul Castro og
Visepresident, Josè Ramon Machado Ventura

Tilstede ved kongressen var også «the cuban five», de fem cubanske spionene som ble arrestert og dømt til lange fengselsstraffer i USA i 1998. De tre siste av de fem cubanske spionene, ble frigitt i desember umiddelbart etter at avtalen om normalisering av forholdet mellom USA og Cuba ble annonsert. En av de fem spionene fremhevet at det var innen kommunikasjon og etterretning at den store kampen om Cubas fremtid stod, i klartekst kontroll av internett og overvåking av Cubas indre fiender.

Den mest kjente av «the cuban five», Gerardo Hernandèz fremhevet i sin tale til ungdomspartiets kongress hvordan det kommunistiske regimet på Cuba i forhandlinger med USA ikke har gitt en tøddel, (àpice), ikke har gitt etter på noen av sine verdier. Hernandèz mottok applaus for å hevde at historien viste at dersom cubanerne var tro mot sine prinsipper, så kommer seieren. Han avsluttet med en metafor fra baseball: «men det gjelder å holde balltreet klart».

De fem spionene, the cuban five.
Gerardo Hernandez fremt foran.

Raul Castro har stilt tre krav til Obama. I dag åpner USA og Cuba ambassader i Washington og Havanna. Raul Castro fremsatte for noen dager siden sine krav for de videre forhandlingene med USAs regjering. En avtale som ikke innebærer en fullstendig fjerning av handelsembargoen er umulig å akseptere for Castro-regimet, mener Raul. Guantanamo-basen må USA lage en plan for å overlate tilbake til Cuba, og USA må innstille all støtte til miljøer i USA som har som mål å undergrave det politiske og økonomiske systemet på Cuba. All økonomisk støtte til Radio Martì og andre TV, radio og nyhetsformidlere som fra USAs territorium sender informasjon og nyheter til befolkningen på Cuba, må USA innstille, krever Raul Castro.

Raul Castro har tonet ned et tidligere stilt krav. For noen måneder siden stilte Raul Castro et krav om at USA skulle betale Castro-regimet en stor økonomisk erstatning for de økonomiske vanskelighetene og lidelsene Cubas befolkning var blitt påført som en konsekvens av embargoen. Kravet om økonomisk kompensasjon har Raul de siste dagene ikke fremmet, men kanskje han vil komme tilbake til dette kravet i senere forhandlinger.

Det viktigste kravet fra Raul Castro har han vært forsiktig med å ytre i internasjonale medier, at USAs diplomater skulle holde avstand til opposisjonelle. Uten at internasjonal presse har interessert seg for dette har Raul Castro fremmet krav overfor Obama-administrasjonen om at ambassaden USA skal etablere i Havanna, skal avstå fra all kontakt med opposisjonelle på Cuba. Leder for USAs forhandlingsdelegasjon på Cuba siden januar, Roberta Jacobsen har med unntak av et frokostmøte med noen utvalgte opposisjonelle i januar, respektert regimets ønske om ikke å gi opposisjonelle oppmerksomhet eller lytte til dem. Med unntak av møtet Obama hadde med to opposisjonelle cubanere under kongressen i det Pan-amerikanske Forbund i Panama i april, har også Obama vært lydhør for Castro-dynastiets krav om avstand til opposisjonelle.



"This is what change looks like".

Obama har så langt etterkommet Castro-dynastiets krav. USA fjernet i forhandlingene regimets status som økonomisk støttespiller for terrorisme. Regimet som i realiteten er økonomisk bankerott, trengte å få fjernet terrorist-stemplet for å kunne tillates å ta opp sårt trengte lån i internasjonale banker. Regimet fortjente å bli fjernet fra listen over land som støtter terrorisme, men Obama kunne ha stilt noen motkrav? Krav om demokratiske reformer, respekt for menneskerettigheter og kanskje også krav om at regimet i motytelse skulle respektere USAs diplomatiske personales rett til å ha kontakt med den demokratiske og pasifistiske opposisjonen på Cuba?

To momenter fra talen Obama holdt for noen uker siden i forbindelse med beslutningen om å opprette amerikansk ambassade på Cuba, må fremheves. Obama erklærte i talen at USA forbeholdt seg retten til å kritisere regimet når de fant det nødvendig. Er det en rett USAs styresmakter har sett for seg at de skal praktisere etter at ambassader i Havanna og Washington er opprettet?

Obama sa også i talen at «This is what change looks like». Bare noen dager senere ble den kjente opposisjonelle, Antonio Rodiles banket opp og måtte på sykehus. I likhet med mange andre fulgte Rodiles Kvinner i Hvitts ukentlige, fredelige marsj etter gudstjeneste på søndager, i Havanna og en rekke andre steder på Cuba. De siste ukene har hver søndag rundt 80 demokratiaktivister som har deltatt i marsjene, blitt midlertidig arrestert, trakassert og banket opp. Rodiles har kritisert Obama for ikke å ha lyttet til og gitt en plattform til de demokratiske kreftene på Cuba under samtalene Obama har hatt med regimet om Cubas videre utvikling. Rodiles har påpekt hvordan Obamas imøtekommenhet overfor regimet har gjort det mulig for regimet å øke undertrykkelsen, trakasseringen, brutaliteten og volden regimet utsetter de opposisjonelle for. Bildene av dem skambankete Rodiles etter sykehusbesøket var kanskje ikke det Obama mente da han sa at «slik ser endring ut»?


Antionio Rodiles etter å ha blitt banket opp
av cubansk sikkerhetspoliti.



Kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i eksil-miljøet og på Cuba, bør bli lyttet til. Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami». For mange i internasjonal og i norsk presse er «Miami» en diskvalifiserende betegnelse, som krever umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.

Castro-eliten har vært dyktige i å forføre internasjonale medier til å oppfatte all motstand mot regimet både på Cuba og i Florida, som kontrollert av CIA og «Miami-mafia». De cubanske eksilmiljøene består av et bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær kommunisme. Regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida, har som eneste motivasjon for motstand mot regimet, å få tilbake rikdommene sine. Rikdommer den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste.

Blant den store gruppen av cubanere i eksil som lever i Florida, er det også miljøer av hardnakkete rikinger som vil ha tilbake rikdommene revolusjonen i 1958/59 tok fra dem. Flere av dem tilhører en eldre generasjon, en elite, som har ført en lavintensitets borgerkrig med eliten rundt Castro-dynastiet over Florida-sundet. Samtidig som disse to elitene har pønsket ut intriger og slengt fornærmelser til hverandre, har de to elitene levd i økonomisk velstand på hver sin side av Florida-sundet. Befolkningen på Cuba har levd i fattigdom. Castro-dynastiets propaganda-arbeid er imponerende.

Bidrar Obamas politikk til å
fremme demokrati på Cuba?

 

Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles og leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, om et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger, gjeldende ikke bare for de nå anslagsvis mellom 20 og 45 politiske fangene på Cuba som sitter i fengsel. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger.

Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker. Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om Cubas fremtid.

Vil Obama akseptere Castro-dynastiets krav om at den cubanske befolkningen kun skal måtte forholde seg til informasjon og nyheter fra Cubas strengt kontrollerte mediemonopol? Vil Obama være så grei i forhandlingene at han fjerner all økonomisk støtte til Radio Martì og annen nyhets og informasjonsformidling fra Florida? Hva er det ved informasjonen fra det cubanske eksilmiljøet som er så farlig at vanlige cubanere utsatt for et ensrettet, strengt kontrollert mediemonopol, må beskyttes mot slik informasjon? Vil Obama også fremover akseptere regimets krav om at USAs diplomati og politisk ledelse, ikke skal ha kontakt med Cubas demokratiske og pasifistiske opposisjon? Kan Obama-administrasjonen bli flinkere på «soft power», f.eks. i form av stipendier til cubanske utvekslingsstudenter som kan få mulighet til å studere ved amerikanske universiteter? Kan Obama komme sterkere tilbake, eller er han allerede utmanøvrert av de slue Castro-brødrene?  


Kilder: ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

Se forrige innlegg for alternativ reiseguide for dissidentenes Cuba.

Har du lysst til å lese min kritikk av norsk Cuba-politikk i Bergens Tidende 20.7.
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Fredsforhandler-pa-Castros-premisser-3401284.html

Om Obamas Cuba-politikk, uavhengige bibliotek og en guide for turister.

NB! En korrigering og en beklagelse: I forrige innlegg påstod jeg at en av de fem spionene, fra "the cuban five", var blitt leder for cubansk forfatterforening. Det var basert på en misforståelse fra min side. Jeg burde sjekket dette grundigere. Beklager! De uriktige opplysningene er nå fjernet.

Barack Obama har erklært at USA og Cuba vil opprette ambassader i hverandres respektive land. Kritikere mener Obama har gitt veldig mye i forhandlingene med Raul Castro, uten å få noe særlig tilbake i form av konsesjoner i forhold til demokrati, menneskerettigheter, frigivelse av politiske fanger og behandling av opposisjonelle. Man kan forsvare Obamas strategi ved å hevde at han ved å stille så godt som ingen krav overfor Castro-regimet, så kan ikke selv «hardlinerne», de mest dogmatiske og overfor USA mest uforsonlige innen regimet, skylde på USA for de manglende forbedringer i livskår utålmodige cubanere vil gjøre seg forhåpninger om i umiddelbar fremtid. Man kan hevde at USAs regjering slik har plassert «ballen» på regimets «banehalvdel».

Likevel kan det være verdt å lytte til kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i eksil-miljøet og på Cuba. Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami», som for mange i internasjonal og i norsk presse er en diskvalifiserende betegnelse, som krever umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.

De cubanske eksilmiljøene består av et bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær kommunisme. At regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida, skulle ha som eneste motivasjon å få tilbake rikdommene den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste, er imponerende propaganda-arbeid fra Castro-dynastiets side.

Antonio Rodiles, leder for SATS, cubansk uavhengig menneskerettighetsorganisasjon,
før og etter at han søndag ble banket opp av cubansk politisk politi
under marsjen sammen med Kvinner i Hvitt.

Kritikken av Obama fra Kvinner i hvitt og andre opposisjonelle for ikke å ha lyttet til og ha gitt den politiske opposisjonen på Cuba en stemme i forhandlingene om Cubas fremtid, er omtalt i nylige innlegg på bloggen. Obama nevnte i talen han holdt i forbindelse med åpningen av ambassader, at USA forbeholdt seg retten til å kritisere Castro-regimet når USA så det som nødvendig. 80 opposisjonelle ble arrestert etter Kvinner i Hvitts marsjer søndag 5. juli.

Obama antas å ville arrangere et besøk til Cuba før han går av etter presidentvalget i slutten av 2016. Paven forventes å besøke Cuba allerede i september.  Vil Obama ønske å reise før en ny amerikansk president er valgt, eller vil han vente til etter presidentvalget med å reise? Reiser Obama før, kan han komme til å påvirke presidentvalgkampen i Florida og påvirke mulighetene for demokratisk valgseier. Sannsynligheten taler for at han vil vente til etter at ny president er valgt. Da vil Obama kunne motta hyllest uten å behøve å tenke strategisk på hvordan han i det over syv tiår pågående politiske sjakkspillet mellom USA og Cuba, skal styre amerikansk politikk overfor Cuba.

Antonio Rodiles taler ved et møte
for cubanske opposisjonelle.

Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles, Berta Soler og Antunes, om et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger, gjeldende ikke bare for de mellom 50 og 70 politiske fangene på Cuba. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Dette har jeg skrevet om i et av de første innleggene på bloggen, om den manglende rettsstaten på Cuba. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger. Et tyvetall politiske fanger soner lengre fengselsstraffer, noen av dem straffer på opptil 20 år.

Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker. Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om Cubas fremtid.

Latin-amerikansk litteratur er kjent for sammen med Cuba-entusiasten Ernest Hemingway å ha den korteste novellen noen gang skrevet. Hemingway skrev: Babyshoes for sale, never worn. I Latin-Amerika er novellen skrevet av Augusto Monteroso mer kjent: When he woke up, the dinosaur was still there, Cuàndo despertò, el dinosaurio todavìa estaba allì. Den tvetydige novellen er av de fleste tolket til å handle om militærdiktaturer, og mennesker som våknet opp til hver dag som et pågående mareritt med dinosaurer de aldri blir kvitt.



Dinosaurer ved sengekanten.

 

I en artikkel på nettavisen til det cubanske instituttet for presse og ytringsfrihet, ICLEP, blir det spekulert på om ikke en Obama som ønsker å gå inn i historien som en utenrikspolitisk suksess, presidenten som løste opp den fastlåste situasjonen med den lille naboøya, vil komme til å erfare at når han går av som president vil det stå en glisende dinosaur ved sengen hans hver morgen.  Dinosauren i form av det totalitære diktaturet som han så sterkt undervurderte den strategiske sluheten til, og som han ble utmanøvrert av, viste seg kanskje å komme styrket ut av den endringen i USAs politikk hans administrasjon var arkitekt for.

En Guide for turister - Når sannheten først har våknet, så sovner den ikke igjen, La verdad despierta, nunca vuelve a dormirse (Josè Martì).

Den på bloggen tidligere nevnte kunstneren Tania Bruguera, har nylig fått opplyst at regimet har midlertidig utsatt på ubestemt tid rettssaken mot henne for å ha forsøkt å skape «offentlig uorden» ved å forsøke å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna. Cubanere som møtte opp skulle få et minutt til å uttale seg i en mikrofon om hva de ønsket for framtiden. På denne måten forsøker regimet å ta luften av den internasjonale kampanjen som har vokst frem til støtte for Tania Bruguera og hennes krav om artistisk frihet og ytringsfrihet. Hennes legale status vil imidlertid være slik at regimet kan vente med å gjennomføre rettssaken til internasjonale medier har mistet interesse for Bruguera. Det nevnte lovforslaget om amnesti ville kunne være til hjelp også for hennes krav om artistisk frihet og ytringsfrihet.

Bruguera har et kunstverk utstilt i El museo de Bellas artes. Spør du som turist, en av guidene ved museet om du kan få se kunstverket Bruguera har fått stilt ut, vil du antageligvis få en interessant reaksjon fra guiden du spør.

En annen kunstner som er nevnt på bloggen er Danilo Maldonado, El Sexto. Nylig erklærte El Sexto ved hjelp av vennen Lia Villares, gjennom hennes Facebook-side, at han ville være sin egen advokat  ved rettssaken han siden han ble arrestert i desember, fremdeles ikke har fått vite når skal finne sted. Noen kilder oppgir at han er blitt dømt til tre år, men slik jeg har oppfattet det er strafferammen for forbrytelsen 3 år, men jeg har forstått det slik at han ikke har fått noen rettssak ennå. Han har i erklæringen påpekt at han ikke har drept noen og heller ikke angrepet noen militærforlegning med tanke på å styrte noen regjering, men kun har drevet med kunst.

En tegning av El Sexto . Legg merke til de to grønne grisene
påskrevet navnene "Raul og Fidel".

Grafitti-kunstneren minner på denne måten om hvordan Fidel Castro da han i 1953 ble fengslet for å ha drept mennesker i angrepet på militærforlegningen Moncada. El comandante sonet likevel ikke mer enn 21 måneder, og under rettssaken fikk han lese opp den skrevne talen: «Historien vil tilgi meg», et dokument som har bygget opp under Fidels guddommeliggjøring på Cuba. Kanskje planlegger El Sexto, som snart har sittet 7 måneder i fengsel en lignende tale ved sin rettsprosess? Vil norske kunstnere og norsk presse da kjenne sin besøkelsestid?

El Sextos venn, Gorki Aguila, sanger i Porno para Ricardo, ble i mai arrestert for å ha forsøkt å henge opp en poster på veggen utenfor El museo de Bellas artes med budskapet: Sett El Sexto fri. Spør du som turist, guiden om hun kan fortelle deg hvor Aguila ble arrestert for å ha hengt opp posteren, vil du kunne få en interessant reaksjon. Ta gjerne også en selfie ved stedet Aguila ble arrestert. Studioet til punkergruppen Porno para Ricardo kan også være verdt et besøk. (Besøker du Tania Brugueras adresse eller kommer i kontakt med Kvinner i hvitt, vil de sikkert hjelpe deg med å finne adressen til Porno para Ricardos studio.) (Du kan lese mer om Tania Bruguera, El Sexto og Porno para Ricardo i andre innlegg på bloggen).

Bevegelsen for uavhengige bibliotek
på Cuba ble stiftet i 2009. De har 42
biblioteker, filialer i Havanna,
Cienfuegos, Pinar del Rio, Santiago,
Camaguay og Las Tunas.

Bevegelsen for uavhengige bibliotek på Cuba er fremdeles en livskraftig organisasjon. De har filialer i Havanna og i en rekke andre byer og tettsteder. Jeg har ikke lykkes i få tak i adressene til de uavhengige bibliotekene. Jeg anbefaler norske turister med reiseplaner for Cuba å ta med seg en, to eller flere bøker fra listen jeg har nevnt, og gjerne også Hannah Arendts bok på spansk om «Origins of totalitarianism», og møte opp hjemme hos Tania Bruguera eller møte opp på søndag formiddag etter gudstjeneste ved en av den pasifistiske organisasjonen Kvinner i Hvitts ukentlige fredlige marsjer. Da vil du kunne spørre etter adresser til uavhengige bibliotek.

I Miami finnes Instituto de la Memoria Historica cubana contra el totalitarismo. De har laget en guide både på spansk og engelsk med steder turister som ønsker å se viktige steder for opposisjonelle på Cuba, kan besøke. Å besøke stedene som blir nevnt er ikke ulovlig, men du kan komme til å oppleve at sikkerhetspoliti kan komme bort til deg og stille deg noen spørsmål.

Et tettsted på Cuba mange nordmenn liker å besøke er Trinidad. I Trinidad finnes «El museo de los bandidos», bandittenes museum. På det nevnte instituttet i Miamis hjemmesider vil du også finne informasjon om de mange opprørene blant bønder på Cuba siden revolusjonen. Turister som har lest seg opp på forhånd vil kunne sette informasjonen museet i Trinidad gir om bondeopprørere inn i en større, kritisk ramme, og vil kunne stille guidene interessante oppfølgingsspørsmål en norsk turist vil ha glede av å se hvordan en guide håndterer.

Cuba lever av turisme. Turisme er blant de få næringsveiene på Cuba som det inkompetente og korrupte regimet ikke har klart å ødelegge. Å arrestere turister vil ikke bare skremme vekk turister, men også «trigge» de turistene som er mest spenningssøkende til å gjøre akkurat det som regimet da har vist at utløser arrestasjoner. Dette vet regimet, og vil ikke ønske å arrestere turister. Imidlertid må enhver turist som oppsøker steder regimet ikke liker at turister oppsøker, være forberedt på at de lovbruddene som regimet til vanlig ser gjennom fingrene med at turister utfører på Cuba, bruk av narkotika, ta i mot seksuelle tjenester fra prostituerte i alle aldre mot betaling, kjøre bil i fylla, kanskje også kjøpe ulovlige varer som sigarer uten statlig kontrollert godkjennelse, kan bli utgangspunkt for en arrestasjon. Det regimet ser gjennom fingrene med at turister gjør, vil turister som gjør noe regimet ikke liker, som å støtte opposisjonelle, kunne bli arrestert for.

Den norske regjering samarbeider med cubanske myndigheter om en fredsprosess mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Norske myndigheter legger mye prestisje i å være tilretteleggere for pågående fredssamtaler i Havanna, men enda viktigere er prestisjen som følger med å være fredsskaper, for cubanske myndigheter. Castro-regimet ønsker neppe å oppleve diplomatiske komplikasjoner med norske styresmakter p.g.a. av at noen tilfeldige norske turister skulle ha samtaler med cubanske opposisjonelle.

Gravstedene til Orlando Zapata Tamayo og Pedro Luìz Boitel finner du opplysninger om i guiden. De døde begge av å sultestreike seg til døde. (Se gjerne innlegg om sultestreik som politisk våpen på bloggen). Å legge ned blomster, aller helst hvite i tråd med fargene til Kvinner i Hvitt, vil være en handling som kan gjøre at du kommer i kontakt med interessante mennesker og at du opplever mer spennende ting på reisen på Cuba enn turister flest gjør. Du kan også komme til å få noen morsomme historier å fortelle kolleger eller medstudenter når du er tilbake i Norge etter ferien. Er du en jusstudent, har juristutdanning eller har interesse for menneskerettigheter, kan et besøk til Cubalex’ kontorer i Havanna for en samtale med de som arbeider der, være av interesse.  

Skulle du besøke Museo de la revolucion, revolusjonsmuseet, i Havanna, er det enkelte av montrene som er interessante. Monteren der det blir forklart at Fidel Castro, måtte avskaffe alle andre politiske partier enn kommunistpartiet, for de hadde jo alle samarbeidet med Batista-regimet, er en hendelse det kan være på sin plass å be en tilgjengelig ansatt eller en tilstedeværende guide om å utdype begrunnelsen for. I museet vil du også se en stor karikatur av den styrtete diktatoren Batista, med store negerlepper, i tråd med svært utbredte rasistiske stereotypier på Cuba. Å stille et spørsmål ved om karikaturen ikke er en aning rasistisk, vil kunne utløse interessante reaksjoner fra museets ansatte eller fra tilstedeværende guider. (I det aller første innlegget på bloggen vil du kunne lese mer om rasisme på Cuba).

Skal du oppsøke Kvinner i Hvitts fredsmarsjer hver søndag på den 5. aveny i Havanna, kan du gjerne ha en hvit binders festet på skjorta eller T-skjorta, som et lite symbol på solidaritet med cubanske opposisjonelle, dersom du har lysst til det. Ta med en eske hvite binders fra Norge før du drar, dersom du ønsker det.

De uavhengige bibliotekene låner ut bøker, arrangerer studiesirkler
om litteratur og film, arrangerer kurs i menneskerettighetsarbeid og
leseopplæring og leksehjelp for barn i fattige strøk.

Saber leer, es saber andar - å lære å lese, er å lære å gå (Josè Martì).

 

Guider: På engelsk: https://www.youtube.com/watch?v=diKlBiDkKkg

 På spansk: https://www.youtube.com/watch?v=SpEuC4RWzMM

Nettstedet: Instituto de la Memoria historica cubana contra el totalitarismo:
http://www.cubamemorial.net/

Jeg har også en skriftlig guide med de samme opplysningene, som PDF-fil. Den får jeg ikke til å legge ut på bloggen, men send meg en mail, så sender jeg den til deg per mail. Mailadressen min: janskart@gmail.com

Nyttige adresser:
Tania Brugueras adresse:
Calle Tejadillo, 214, e/Aguacate y Compostela, Habana Vieja.

Cubalex i Havanna:
Lindero No. 169 esq. Angeles, El Calvario, Arroyo Naranjo, La Habana, Cuba.



En hvit binders -
en måte å markere
solidaritet for nordmenn

En video (på spansk) der Antonio Rodiles forklarer hva som skjedde 5. juli, da han ble banket opp av det politiske politiet:
https://www.youtube.com/watch?v=305XilibeFA

Videoer der Tania Brugera forklarer to av sine artistiske prosjekter:
Prosjektet fra 2009 hun forsøkte å gjenta 31. desember 2014.
https://www.youtube.com/watch?v=B3KOV26APlM

Et prosjekt om immigrasjon i USA:
https://www.youtube.com/watch?v=MFse5lawU5A

Et intervju om hennes kunst:
https://www.youtube.com/watch?v=tdsu0aCXctE



Kilder: Som alltid på denne bloggen, er ICLEPS nettsider den viktigste kilden til så godt som alle artikler.