Cubas store leder Raul Castro har i møte med
imperialistmakten USA prinsippfast forsvart og bevart intakt landets kommunistiske
system. Kommunistpartiets ungdomsorganisasjon holder til tross for sviktende
rekruttering de siste årene, fanen høyt. Nestleder i kommunistpartiet, den 85-årige
Josè Ramon Machado Ventura, appellerte til ungdomspartiets kongress for noen
dager siden, om at ikke ungdommen måtte la seg lure av USAs tilsynelatende
fredfulle tilnærming til Cuba. Det var nå viktigere enn noensinne å
opprettholde kampen mot imperialismen og dens medløpere.
President Raul Castro og Visepresident, Josè Ramon Machado Ventura |
Tilstede ved kongressen var også «the cuban five», de fem cubanske
spionene som ble arrestert og dømt til lange fengselsstraffer i USA i 1998. De tre
siste av de fem cubanske spionene, ble frigitt i desember umiddelbart etter at
avtalen om normalisering av forholdet mellom USA og Cuba ble annonsert. En av
de fem spionene fremhevet at det var innen kommunikasjon og etterretning at den
store kampen om Cubas fremtid stod, i klartekst kontroll av internett og overvåking
av Cubas indre fiender.
Den mest kjente av «the cuban five», Gerardo Hernandèz fremhevet
i sin tale til ungdomspartiets kongress hvordan det kommunistiske regimet på
Cuba i forhandlinger med USA ikke har gitt en tøddel, (àpice), ikke har gitt
etter på noen av sine verdier. Hernandèz mottok applaus for å hevde at
historien viste at dersom cubanerne var tro mot sine prinsipper, så kommer
seieren. Han avsluttet med en metafor fra baseball: «men det gjelder å holde balltreet
klart».
De fem spionene, the cuban five. Gerardo Hernandez fremt foran. |
Raul Castro har tonet ned et tidligere stilt krav. For noen
måneder siden stilte Raul Castro et krav om at USA skulle betale Castro-regimet
en stor økonomisk erstatning for de økonomiske vanskelighetene og lidelsene Cubas
befolkning var blitt påført som en konsekvens av embargoen. Kravet om økonomisk
kompensasjon har Raul de siste dagene ikke fremmet, men kanskje han vil komme
tilbake til dette kravet i senere forhandlinger.
Det viktigste kravet fra Raul Castro har han vært forsiktig
med å ytre i internasjonale medier, at USAs diplomater skulle holde avstand til
opposisjonelle. Uten at internasjonal presse har interessert seg for dette har Raul
Castro fremmet krav overfor Obama-administrasjonen om at ambassaden USA skal
etablere i Havanna, skal avstå fra all kontakt med opposisjonelle på Cuba. Leder
for USAs forhandlingsdelegasjon på Cuba siden januar, Roberta Jacobsen har med
unntak av et frokostmøte med noen utvalgte opposisjonelle i januar, respektert
regimets ønske om ikke å gi opposisjonelle oppmerksomhet eller lytte til dem. Med
unntak av møtet Obama hadde med to opposisjonelle cubanere under kongressen i
det Pan-amerikanske Forbund i Panama i april, har også Obama vært lydhør for
Castro-dynastiets krav om avstand til opposisjonelle.
Obama har så langt etterkommet Castro-dynastiets krav. USA
fjernet i forhandlingene regimets status som økonomisk støttespiller for
terrorisme. Regimet som i realiteten er økonomisk bankerott, trengte å få
fjernet terrorist-stemplet for å kunne tillates å ta opp sårt trengte lån i
internasjonale banker. Regimet fortjente å bli fjernet fra listen over land som
støtter terrorisme, men Obama kunne ha stilt noen motkrav? Krav om demokratiske
reformer, respekt for menneskerettigheter og kanskje også krav om at regimet i
motytelse skulle respektere USAs diplomatiske personales rett til å ha kontakt
med den demokratiske og pasifistiske opposisjonen på Cuba?
To momenter fra talen Obama holdt for noen uker siden i
forbindelse med beslutningen om å opprette amerikansk ambassade på Cuba, må
fremheves. Obama erklærte i talen at USA forbeholdt seg retten til å kritisere
regimet når de fant det nødvendig. Er det en rett USAs styresmakter har sett
for seg at de skal praktisere etter at ambassader i Havanna og Washington er
opprettet? "This is what change looks like". |
Obama sa
også i talen at «This is what change looks like». Bare noen dager senere
ble den kjente opposisjonelle, Antonio Rodiles banket opp og måtte på sykehus.
I likhet med mange andre fulgte Rodiles Kvinner i Hvitts ukentlige, fredelige
marsj etter gudstjeneste på søndager, i Havanna og en rekke andre steder på
Cuba. De siste ukene har hver søndag rundt 80 demokratiaktivister som har
deltatt i marsjene, blitt midlertidig arrestert, trakassert og banket opp. Rodiles
har kritisert Obama for ikke å ha lyttet til og gitt en plattform til de
demokratiske kreftene på Cuba under samtalene Obama har hatt med regimet om
Cubas videre utvikling. Rodiles har påpekt hvordan Obamas imøtekommenhet
overfor regimet har gjort det mulig for regimet å øke undertrykkelsen,
trakasseringen, brutaliteten og volden regimet utsetter de opposisjonelle for.
Bildene av dem skambankete Rodiles etter sykehusbesøket var kanskje ikke det
Obama mente da han sa at «slik ser endring ut»?
Antionio Rodiles etter å ha blitt banket opp av cubansk sikkerhetspoliti. |
Kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i
eksil-miljøet og på Cuba, bør bli lyttet til. Castro-dynastiet har i mer enn et
halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet
som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami». For mange i internasjonal
og i norsk presse er «Miami» en diskvalifiserende betegnelse, som krever
umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.
Castro-eliten har vært dyktige i å forføre internasjonale
medier til å oppfatte all motstand mot regimet både på Cuba og i Florida, som
kontrollert av CIA og «Miami-mafia». De cubanske eksilmiljøene består av et
bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær
kommunisme. Regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale
medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida,
har som eneste motivasjon for motstand mot regimet, å få tilbake rikdommene sine.
Rikdommer den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske
kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste.
Blant den store gruppen av cubanere i eksil som lever i
Florida, er det også miljøer av hardnakkete rikinger som vil ha tilbake
rikdommene revolusjonen i 1958/59 tok fra dem. Flere av dem tilhører en eldre
generasjon, en elite, som har ført en lavintensitets borgerkrig med eliten
rundt Castro-dynastiet over Florida-sundet. Samtidig som disse to elitene har
pønsket ut intriger og slengt fornærmelser til hverandre, har de to elitene levd
i økonomisk velstand på hver sin side av Florida-sundet. Befolkningen på Cuba
har levd i fattigdom. Castro-dynastiets propaganda-arbeid er imponerende.
Bidrar Obamas politikk til å fremme demokrati på Cuba? |
Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et
samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles og leder
for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, om et lovforslag om amnesti for alle
politiske fanger, gjeldende ikke bare for de nå anslagsvis mellom 20 og 45
politiske fangene på Cuba som sitter i fengsel. Det korrupte rettsvesenet på
Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir
dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver,
svartebørshandel. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske
forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger.
Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant
de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri,
til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme
menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså
ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker.
Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således
forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra
regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt
«midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av
53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med
Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å
stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om
Cubas fremtid.
Vil Obama akseptere Castro-dynastiets krav om at
den cubanske befolkningen kun skal måtte forholde seg til informasjon og
nyheter fra Cubas strengt kontrollerte mediemonopol? Vil Obama være så grei i
forhandlingene at han fjerner all økonomisk støtte til Radio Martì og annen
nyhets og informasjonsformidling fra Florida? Hva er det ved informasjonen fra
det cubanske eksilmiljøet som er så farlig at vanlige cubanere utsatt for et ensrettet,
strengt kontrollert mediemonopol, må beskyttes mot slik informasjon? Vil Obama
også fremover akseptere regimets krav om at USAs diplomati og politisk ledelse,
ikke skal ha kontakt med Cubas demokratiske og pasifistiske opposisjon? Kan
Obama-administrasjonen bli flinkere på «soft power», f.eks. i form av
stipendier til cubanske utvekslingsstudenter som kan få mulighet til å studere
ved amerikanske universiteter? Kan Obama komme sterkere tilbake, eller er han
allerede utmanøvrert av de slue Castro-brødrene? Kilder: ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.
Har du lysst til å lese min kritikk av norsk Cuba-politikk i Bergens Tidende 20.7.
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Fredsforhandler-pa-Castros-premisser-3401284.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.